Når verden går meg imot

omveltninger på gang både i naturen og i friluftslivet forårsaket av klimaforandringer og mangel på naturvern. Opplevelsen av frihet, luften vi puster i, og livet i naturen forandrer seg gradvis, sakte og stille. Et dypdykk tilbake i friluftslivets historie kan være til hjelp for å forstå hva disse forandringene betyr for alle oss som synes livet er best ute. Og da må vi et godt stykke tilbake i tid.

Til ære for alle dere som leser bøker før dere legger dere om kvelden, starter jeg da denne historien slik: Det var en gang, for lenge, lenge siden, i et kongerike langt mot nord at en friluftsvandrer gikk på fottur fra seterbu til seterbu, for der å skrive ned fortellinger han hørte om naturens tusser, troll og huldre.

PETER CHRISTEN ASBJØRNSEN ER en romantiker jeg bare blir mer og mer glad i. De som ikke har lest ham, kan glede seg til litterære perler, og de som har lest ham, kan glede seg over dem igjen. En av mine favoritter er «Kvernsagn», publisert i begynnelsen av Norske HuldreEventyr og Folkesagn fra 1845. Der forteller han varmt om hvor fint det er med «friluftsvandringer». Han var da 33 år gammel og i manges øyne en skikkelig sosial taper, for han brukte tiden på å gå land og strand rundt for å høre på eventyr. Han kom fra en velstående familie som hadde lidd økonomisk fallitt, slik at unge Peter Christen vokste opp med en anstrengt familieøkonomi basert på inntekt fra en eiendom i Grønlandsleiret i Oslo, der stiftelsen «Asylet» senere ble anlagt. Familiens sosiale fall fra velstand til

misere kan ikke alltid ha vært lett. I «Kvernsagn» forteller han om det, og hvor godt det var å komme litt bort fra det hele ved å gå turen opp fra Grønlands torg langs Akerselva til Brekkefossen, der Teknisk museum ligger i dag: «Naar Verden gaar mig imod, og det undlater den sjelden at gjøre, naar dertils gis nogen Leilighet, har jeg stedse fundet mig vel ved at anvende Friluftsvandringer som Dæmper for min Smule Bekymring og Uro.»

Jeg er så glad i det sitatet, for også jeg har gått den turen opp langs Akerselva «når verden går meg imot, og det unnlater den sjelden å gjøre». Eller jeg har gått andre turer i likhet med hundretusener av andre friluftsvandrere som er ute og går av samme grunn. For Asbjørnsen er ikke friluftsvandringer knyttet til ubesudlet sjø eller fjell, men til alle typer vandringer, slik som en byvandring opp langs Akerselva, som den gang var selve hjertet av Oslos industriområde. Her fant han en demper for sine bekymringer, men også kilden til huldrefortellingene fra «en gammel graasjægget Arbeidsmand med en rød Lue ned over Ørene» som satt oppe ved Brekkesagen. Når han skriver, beveger han seg i gråsonen mellom fantasi og virkelighet, siden det er uklart om det var Nissen eller en arbeider som fortalte ham om Huldra og hva hun hadde å berette.

Asbjørnsen var en romantiker, men ikke av den klissete typen som dynker seg i parfyme og kjøper hjerteformet sjokolade til jentene. Han bruker sine følelser – slik som «når verden går meg imot» – som en åpning for utforskning av fortidens eventyr og naturens sublime krefter. Huldrefortellingene blir fortalt ved den buldrende fossen, og det som en motreaksjon til Brekke sagbruk på samme sted, som den gang var Oslos mest hypermoderne.

Beretningen «En sommernatt på Krogskoven» er også en romantisk perle vi fikk fra Asbjørnsen, og den kommer som

en introduksjon til hans andre samling med Norske Folke- og Huldre-Eventyr fra 1848. Som en motsats til opplysningstidens rasjonalisering av skogen som plankehaug for mennesker, forteller han lyrisk om dens skjulte krefter, lyder og lukter. I Krokskogen møter vi bjørnen, men også Huldra som banner høyt – «Tsju Gyssa mine da!» – før hun legger ut med de deiligste historier.

Asbjørnsen kunne lytte, han hørte både det sagte og usagte, og skrev alt sammen ned, slik at vi alle nå kan høre på fortellingene sammen med ham. Norske folkeeventyr, som han samlet med vennen Jørgen Moe, er litteratur fra deres mange friluftsvandringer. Det er friluftslivets fortellinger, med fantastiske og romantiske historier fra en annen verden helt ulik den daglige tralt. Det er en verden der fjell kan åpne seg, fugler kan hjelpe, dyr kan snakke, og det underjordiske har betydning. Alt sammen så ulikt drepende tørre beskrivelser av skog og fjell som menneskers naturressurs.

Peter Christen Asbjørnsen har i dag fått et eget Selskap, en fanklubb som jeg også har blitt medlem av, og på deres fine websider har jeg lest meg opp på hans mange geskjefter. Der lærte jeg at han også var en habil naturvitenskapsmann, kanskje mest kjent for å ha funnet en enorm sjøstjerne på en loddrett bergvegg fire hundre meter nede i Hardangerfjorden. Han syntes den var vakker og kalte den derfor Brisinga, etter smykket til den norrøne gudinnen Frøya, kalt Brisingamen. Det er romantisk form for vitenskap der hans beundring for naturens storslagenhet får ham til å bringe en vakker myte inn i et marinbiologisk artsnavn. En serie med andre naturvitenskapelige arbeider og bøker er også signert Asbjørnsen, inkludert flere illustrerte lærebøker for barn og ungdom. Eventyr og kunnskap var for ham to sider

av samme sak, som bunnet i respekt og forkjærlighet for alt han fant og hørte om på sine friluftsvandringer.

For det var også en naturverner i Asbjørnsen, kanskje en av de første. Fra 1850-tallet og utover skrev han flere små skrifter om praktisk utnyttelse av naturen, slik som skogbruk, myrdyrking og torvdrift. Han må ha sett at det var en skyggeside i dette, for i den lille fortellingen «En vestlandsk Skovdal» fra 1869 bemerker han klokt: «Skoven bør saaledes holdes i Agt og Ære ikke alene for Kakkelovnsvarmens Skyld, eller for Agerbrugets og Fædriftens, eller for Handelens og Søfartens Skyld, kort, ikke alene for Folkets legemlige Velvære, men ogsaa for dets aandelige Velgangs Skyld, for at Folkelivets Puls kan banke med fulde og friske Slag.» Tenk om alle de barn som får høre folkeeventyrene ved sengetid, også kunne få lest dette sitatet høyt. For skogen er ikke bare til for å bli brent i kakkelovnene. Den har en verdi for alt liv som lever der, både det jordiske og det underjordiske. Skogen reflekterer «folkelivets puls» og våre hjerteslag, og må derfor bli vist den største omsorg.

Asbjørnsen var et fritt menneske, for han hadde friluftslivet i seg. Det fortelles at da han var på vandring i Krokskogen som godt voksen mann på en usedvanlig varm sommerdag, fikk han lyst til å bade. Det satt noen tømmerfløtere der ved vannkanten sammen med ham, og de forteller «… da Asbjørnsen hadde sitti ei stynn, tok’n forsørje meg tel å kle ta seg midt for aua på vårs, og dermed stufte’n uti. Men så kom’n opp att og låg der og flaut som en gris på vannet – ‘Æh, puh, dette var deilig’, sa’n. Åssen denne Asbjørnsen såg ut? Å, det var en tjukk gasse, itte så alvorlig høg, men tjukk og brei – og my’ hår og skjegg hadde’n.»

Jeg ser det for meg. En eldre, fet, hårete mann bader naken uten sjenanse foran en gjeng fløtere, og det på 1860-tallet. Slik er det å være et fritt menneske. Et nakenbad er en sunn