Tre i Norge ved to av dem

Henrik Ibsen gikk på ingen måte alene i fjellet, selv om hans dikt om friluftsliv på viddene kan gi inntrykk av det. Både foran og bak ham gikk utenlandske turister, og det i hopetall. Hvordan opplevde de naturen?

TRYKKET AV TURISTER SOM besøker Norge er stort, om lag syv millioner i året. Med unntak av noen få storbyentusiaster så er det norsk natur som lokker dem til landet. De kommer fra hele verden på kortere og lengre besøk, via både fly, bil, tog, båt og cruiseskip.

Den som startet ballet, var en britisk innvandrer ved navn Thomas Bennett med sin Handbook for Norway (1859), som var en reiseguide som stadig ble oppdatert med tips om ruter, hoteller og spektakulære steder verdt et besøk. Ut av dette vokste det et stort reisebyrå som fortsatt eksisterer, nå under navnet Bennett Ferie. På 1860-tallet kunne en velstående turist legge igjen nok penger for skyss og losji til at en bondekar kunne komme over en økonomisk kneik. Det var nok til å stoppe sulten. Selv om bondekaren og turisten møtte hverandre, så opplevde de naturen ulikt.

For vårt friluftsliv skjer i parallelle univers med turistene. Landskapet, fjordene, fossene, turene og utsikten er den samme, men opplevelsene reflekterer ulike kulturer. Den lune humoren i Three in Norway (by Two of Them) (1882) kan illustrere poenget. De britiske forfatternes vemmelse over «raiki fiske» er kostelig: «Truly a Norwegian has the nastiest notions of food», heter det, med påfølgende beskrivelse av hvordan «Öla and Ivar» spiser nedgravet råtten ørret som

har ligget i jorden en måneds tid. Britene ler av barbariske nordmenn, mens vi ler av briter, som aldri ser ut til å klare dette med å omfavne god mat. Deres lengsel etter et godt måltid dominerer boken de ga ut, med stadige oppskrifter og tips til leseren. Slik som i deres «voyage» til Jotunheimen og vakre Gjende med flerfoldige betraktninger om hvordan man tilbereder ørret, rype og reinsdyr. For Henrik Ibsen, som var i traktene på om lag samme tid, så handlet det om Peer Gynts bukkeritt. «Har du sett den Gjendin-Eggen noen gang?» Og så kommer Peer med sin berømte fortelling om rittet ned fjelleggen på bukken. Mens britene skrøner om at de har klart å lage et godt måltid, så skrøner Peer om friluftslivets fantastiske bragder. Forskjellen mellom dem kunne ikke vært større.

Det handlet om noe mer enn lengselen etter et godt måltid for briter som kom på besøk til Norge. Kulturhistorikeren Peter Fjågesund har undersøkt dette nærmere i flere fine studier, og han beskriver hvordan tallrike briter etter besøk i Norge dro hjem og skrev flere hundre bøker og artikler om vår fantastiske natur. Og det var ikke bare dem: Tyskere, italienere, østerrikere og mange andre kom også på besøk for å oppleve norske fjell og fjorder. Hvis de har noe felles, så er det drømmer om Norge som noe utopisk annet enn livet på hjemstedet. Vi spiller rollen som den eksotiske Andre i deres forestillingsverden.

Ta for eksempel den berømte feministen Mary Wollstonecraft – forfatteren av A Vindication of the Rights of Woman (Et forsvar for kvinnens rettigheter 1792/2003) – som var på rundreise i Norge i 1795. Hun beskrev bergveggen over Risør som like fryktinngytende som det beryktede fengslet Bastillen i Paris. Om fjellene var skremmende, var norske damer vilt vakre. For de har «rosy cheecks, sparkling eyes, and … I never saw so much hair with a

yellow cast, and, with their fine complexions, it looks very becoming». Hun løftet med det lyshårede norske kvinner frem som et kvinnelig skjønnhetsideal. På den andre siden av det politiske spektrum finnes ultrakonservative Thomas Malthus, som også ble bergtatt av nordmenn og norsk natur. I debatten som fulgte fra hans beryktede An Essay on the Principle of Population (1798), skriver han at «farmers boys [in Norway] were fatter, larger, and had better calves to their legs, than boys of the same age and in similar situation in England», siden det i Norge var en sunn balanse mellom naturlige seksuelle drifter og sosial tilbakeholdenhet. Tenk det. Malthus mente vi, i motsetning til hans landsmenn, hadde akkurat passe mye sex, slik at befolkningstallet holdt seg stabilt og folk sunne. Dette er bare to eksempler på en serie med idealiserte beskrivelser av det norske som kom til å fortsette i europeisk kultur i både det 19. og 20. århundre. Den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby besøkte Norge over tjue ganger i den hensikt å komme først opp på flest mulig fjell. For ham var Norge stedet han kunne få bekreftet sin manndom og sitt selvbilde. Med stiltypisk britisk arroganse legger han ut om dette i boken med den megetsigende tittelen Norway, the Northern Playground (1904). Et av høydepunktene er førstebestigelsen av Store Skagastølstind. Med humor og ironi forteller han om turen opp Storen og noterer fornøyd at han etterpå fikk «a wholly undeserved reputation for recklesness amongst the natives». For Slingsby var fjellklatring ensbetydende med å bekrefte hans egen storhet ved å være førstemann på fjellets topp. I Norge kunne han leve ut fantasier om mandighet og erobringskraft. Med fare for å hisse på meg medlemmer av Norske Tindeklub så synes jeg det var rimelig idiotisk å klatre opp Storen med minimal sikring, slik Slingsby beskriver. Dessuten representerer førstebestigelser for meg en form

for menneskelig arroganse som ikke hører friluftslivet til, og da særlig i lys av det faktum at norske fjell først ble besteget av mygg.

Et absolutt lavpunkt i den lange flommen av romantisering av Norge kom med vitenskapen om den ariske rase. En skulle tro at nazitenkere som glorifiserte vårt stereotypiske utseende, ville få sympati blant nordmenn. Men den gang ei. Nazistenes Deutsche Monatshefte in Norwegen fra krigens dager er fylt med vakre beskrivelser av turer i norske fjell, uten at nordmenn ble noe mer begeistret for tyske okkupanter av det. Hard motstand og dyp skepsis var reaksjonen fordi nordmenn ikke kjente seg igjen i deres beskrivelser av det norske.

Nazistene hadde en særdeles klam omfavnelse av Norge, men de var ikke unike i det å projisere sine drømmer om norske fjell og fjorder. Det var en generell europeisk trend som reflekterte turisters begrensede forståelse av norsk kultur og natur. De så omtrent det de ville se, og kom derfor med virkelighetsbeskrivelser vi ikke kjente oss igjen i. Trenden har fortsatt til i dag. Ordet friluftsliv, for eksempel, har ifølge Googles Ngram nå gradvis innarbeidet seg i engelsk språkbruk som et alternativ til det mer gjengse outdoor life. I bokhandelen finnes det et helt sett av engelske bøker om friluftslivets velsignelser skrevet av turister som har vært på besøk i Norge. Det er en rik litteratur av utopiske lengsler som spenner fra seriøs friluftslivsfilosofi til glorete praktbøker med bilder av solnedganger til å ha på stuebordet. Nyere eksempler kan være Samuel Johnstons British Friluftsliv: An Alternative Direction for British Outdoor Education (2019), som er et seriøst forsøk på å fornye britisk naturopplevelse. Eller Oliver Luke Delories Friluftsliv: Connect with Nature the Norwegian Way (2020), som er en samling av fotografisk naturkitsch. Uansett sjanger så