Fri-lufts-liv

«Å FY I SVARTE …!!» Jeg skled i vill fart ned isbreen fra Glittertind. På vei rett ned i steinrøysa. Jeg har hørt at «livet passerer i revy», eller også at tankene går mot det himmelske når døden melder seg. Slik var det ikke for meg. Jeg var 13 år og på fottur i Jotunheimen med min kjære far, og så var vi kommet til den legendariske kanten på den enorme snøskavlen på toppen av Glittertind. Det var strålende sol og vindstille, men likevel hadde vi med regntøy. For planen var at vi skulle skli på regntøyet ned fra toppen. Det gjorde vi til gagns. Jeg for som en kule nedover isen. Og hadde jeg ikke kastet meg av rett før røysa, så hadde du ikke lest dette.

Tre ord melder seg når jeg ser tilbake på den fotturen: Fri. Luft. Liv. Hver for seg har de sin egen mening, og satt sammen betyr de enda noe annet. Det første ordet er eksistensielt, det andre handler om det å være ute, mens det tredje sikter til biologi. Friluftsliv har derfor flerfoldige betydninger. Hva det er for noe, har ulike svar, og ingen av dem er entydige. Helt kort dreier det seg om et frilynt sinnelag i møte med mennesker, dyr og planter ute i naturen. Ord for ord:

Fri. Ute i naturen kan jeg skli der jeg vil, om det er aldri så farlig. Ansvaret – eller mangel på sådant – må jeg ta selv. Det er ingen som bestemmer over meg, og nettopp derfor tenker jeg nøye over utstyr, tøy, vær, rute og krefter før jeg går ut. Og så tar jeg en titt på hva turfølget har på seg, og

tenker over hva han eller hun orker og trenger før vi setter av gårde. Og feilberegner jeg, så kan det gå galt. Riktig galt. Og da har jeg ingen andre enn meg selv å klandre. Jeg kan gå akkurat hvor jeg vil. På Glittertind kunne jeg gå helt ut på kanten av en farlig snøskavl med hundremeters juv rett under. Ingen gjerder. Ikke engang et lite fareskilt. Og så var jeg fri til å skli på breen rett i steinrøysa. Det er noe helt fundamentalt her det er verdt å tenke over. En form for radikal frihet i et velordnet land. En akseptert galskap. I tillegg kan jeg på fjellets topp også oppleve en annen form for frihet. En frihetsfølelse av mer eksistensiell karakter knyttet til naturens storhet. I Henrik Ibsens vakre dikt «Paa Vidderne» beskriver han denne slik:

Nu er jeg staalsat, jeg følger det Bud, Der byder i Høiden at vandre! Mit Lavlandsliv har jeg levet ud; Heroppe paa Vidden er Frihed og Gud, Dernede famler de Andre.

Denne viddenes storslagenhet kan vanskelig måles, veies eller gjengis presist. For den fantastiske utsikten fra Glittertind rommer ikke bare horisonten, men også en frihetsfølelse og emosjonell lengsel. Den står i kontrast til livet i byen, for «der nede famler de andre» i en verden av stengsler og instrukser knyttet til den minste lille hump. Der advares brukere av elsparkesykler mot fortauskanten. Fortauskanten! Forskjellen til fjellenes stup kunne ikke vært større. Det er likevel en sammenheng, der det ene muliggjør det andre. For uten storsamfunnets orden blir det ingen frihet i fjellet, og vice versa.

Luft. Ute i naturen er det masse luft. Det er det i byen også, selvfølgelig. Men det er en annerledes luft. Den kjennes ulik. Det er personlig for meg, for jeg har astma.

Når jeg er på fjellet, merker jeg forskjellen. Der kan jeg slutte å bruke medisiner og kan trekke pusten inn i dype drag til lungene blir helt fulle, og det uten å hoste. Det kjennes godt. Det er en frisk luft på fjellet eller også ute ved havet som oppleves helt ulik den forurensede byluften og den tette oksygenfattige inneluften. Uttrykket «frisk luft» kommer fra dette. Men det har også en annen mening som ikke har noe med forurensning eller oksygen å gjøre. Fra gammelt av handlet «frisk luft» om å slippe ut fra det mentalt innestengte. Forfatteren Ludvig Holberg var trendsetter og kanskje den første til å beskrive dette. I 1758 skrev han om en «Hvile og Fornøyelse udi frisk Luft» som en kontrast til det å sitte inne i kirken hvor man «ofte maa høre ubehagelige Taler». Tenk på den. Og kudos til Holberg. For jeg kjenner meg igjen. I min jobb er jeg også dømt til å sitte inne og høre på langtrukne møter, drepende kjedelige filosofiske forelesninger eller også timelange utredninger om historiske hendelser som helst burde glemmes. Da vil jeg ut. Ut i frisk luft! Min fottur til Glittertind som 13-åring handlet om det samme, om det å komme vekk fra skolebenken og det ubehagelige i å måtte pugge til eksamen. Liv. I naturen er det liv så det monner. Gress, lyng, kjerr, kratt, blomst, sopp, maur, mygg, fisk, mus, fugl, elg, ulv, for ikke å snakke om hund, ku, sau og rein. Listen er lang. Det er faktisk om lag like mange arter i Norge som det er ord i denne boken. (Pause til ettertanke.) Da regner jeg med de tjuefem tusen artene artsmangfoldseksperter mener vi har igjen å oppdage. Jeg tar det en gang til: Forskere mener det er tjuefem tusen arter i Norge vi ikke har oppdaget enda, og da særlig blant sjøplanter, sopper, leddyr, midd, lus, veps og mygg. Det er med andre ord ingen grunn til å dra til Amazonas for å gjøre oppdagelser når ukjente arter finnes i skogen rett ved der du bor. Det er det fint å tenke

på. Men dessverre tenker ikke så mange på det. For folk tenker mest på seg selv, og da særlig på behovet for veier, hytter og duppeditter, og det fører til at arter forsvinner før vi rekker å bli venner med dem. 2752 registrerte arter er truet av utryddelse i Norge, og det inkluderer bare listen av dem vi vet er truet. Her er det en vernejobb å gjøre. Men for at det skal gi mening, så må vi først bli kjent med alt livet der ute. Det å gå tur ute i naturen er en fin måte å komme nær andre enn menneskevenner. Det høres fint ut, og det er også fint. Men ikke så lett, eller også uvant. For vi lever i en menneskesentrert kultur. For meg er det et paradoks at når alle gode krefter snakker om sosialt mangfold, så handler det stort sett om mangfoldet blant mennesker. Artsmangfoldet er det færre som bryr seg om, med stadig nye utbygginger i naturen. Her må det tenkes nytt slik at ordet «liv» i friluftsliv kan bli fylt med fornyet mening.

Ved Glittertind er det mye som glitrer, for der ligger også Glittertindoksle, Glitterbreen, elven Glitra, og for ikke å glemme Glitterhole. Hva som har gitt navn til hva, strides de lærde om, for navnene har en norrøn opprinnelse. For meg synes det klart. Det må være den store snøfonnen på toppen av tinden som vitterlig glitrer i solen. I uminnelige tider har den vært et landemerke i horisonten. Uansett, den berømte snøfonnen er snart smeltet helt bort på grunn av klimaforandringer. Tinden vil da slutte å glitre, og Norges mest berømte landemerke vil forsvinne. For det blir varmere. Og så blir landskapet tørrere når vann ikke lenger kommer i en jevn strøm fra fonner og breer. Det er et problem, for vann er kilden til alt liv. Kanskje den nye, gråsvarte tinden må få et nytt navn som et landemerke for vår tid. Hva med å døpe Glittertind om til Oljeberget?

Det er ikke et seriøst forslag, men mest ment som et tankevekkende bilde. Poenget er at det er dype og store