Friluftsliv for mine tanker

form for selvterapi når verden går en imot – og det unnlater den sjelden å gjøre.

DET MÅTTE SELVFØLGELIG EN stor dikter til for først å skrive ned et så deilig ord som friluftsliv. Og det var Henrik Ibsen som gjorde det. I diktet «På Vidderne» fra 1860 forteller han at han på en krakk foran peisen i en øde seterstue langt oppe på vidda endelig fikk «friluftsliv for mine tanker». Han var nygift og romantisk. Friluftsliv var for ham en sinnstilstand trigget av en reise høyt til fjells, og det til et sted som var helt ulikt hans hjem i Christiania. Her på seteren kunne Ibsen gi uttrykk for en dikterisk frivolitet han knyttet til menneskets naturlige impulser, drifter og emosjoner. Det var seterens kontrast til bylivet som skapte et dikterisk rom for Ibsen. Tankenes friluftsliv er inspirert av naturens storslagenhet og det folkelige seterliv i fjellet. Det var alt så ulikt de kunstige sosiale normene og etiketten han opplevde i byen.

For Ibsen var ikke friluftsliv bare en sinnstilstand, men også en vilter romantisk livsstil fulgt av følelser fremfor fornuft. Den som følger impulsiv kjærlighet, for eksempel, lever for ham et friluftsliv. Slik kommer det til uttrykk i hans Kjærlighetens komedie (1862) der Svanhild gir opp sin livs kjærlighet til sjarmøren og forfatteren Falk til fordel for et fornuftsekteskap med den velstående grossereren Guldstad med ordene «Nu er jeg færdig med mit Friluftsliv». «Og har jeg end sejlet min Skude paa Grund, / O, saa var det dog dejlight at fare!» synger Falk romantisk og melankolsk til Svanhild som avskjedshilsen.

Falk er friluftslivets første helt. Han løper «Tilfjelds i Guds Natur, / Som Bien jager fra sit Vinterbur!». Han er forførerisk, emosjonell, vakker og sterk, men har dessverre en forfatters inntekt. Om seg selv sier han: «Jeg har en dobbelt Sangbund i mit Bryst, / En Langeleik med underspundene Strenge, / Med tvefold Klang, en høj for Livets Lyst, / Og en, som dirrer under, dypt og længe.» Grosserer Guldstad har på sin side ingen slike strenger i sitt bryst. Men han har masse penger. Han representerer bylivets traurige ordentlighet og finansielle trygghet. I valget mellom de to tar Svanhild til fornuften og går for Guldstad. Som en simpel golddigger og troféjente blir hun friluftslivets første antihelt.

Noen år senere brukte Ibsen igjen ordet friluftsliv, og det på en lignende måte i en kladd til teaterstykket Når vi døde vågner (1899). Der forteller Professor Rubek sin kone Maja at han giftet seg med henne «trods alt det gærne friluftsliv i dig». Igjen er friluftsliv knyttet til en kvinnes viltre og ustyrlige liv, som et uttrykk for det å ha vært romantisk, lettsindig, uttrykksfull, frimodig, impulsiv, spontan, eller også sexy. Kontrasten her er Rubeks saklige, omstendelige, forutsigbare, rasjonelle, og fornuftige liv bestemt av sosiale krav og forventninger.

Livet i friluft er et gjennomgående tema i Henrik Ibsens teaterstykker som jeg synes får liten oppmerksomhet, kanskje mest fordi hva som den gang var nytt og eksotisk, i dag blir tatt for gitt. Titusener går nå årlig den forestilte løypa til Peer Gynts bukkeritt. Og det å be en bønn til gudene med menigheten langt til fjells, slik Ibsen beskriver presten Brand, har blitt en kirkelig rutine på de mange pilegrimsrutene. Tar du dette friluftslivet fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham eller henne med det samme. Kanskje er opplevelsen av frihet i naturen en livsløgn, slik som med gamle Ekdahl i

Ibsens Vildanden (1884), som forestilte seg en jaktskog på tørkeloftet. Han er en gammel og sliten gubbe som ikke lenger har krefter til å gå ut, og derfor måtte leve sine siste dager på loftet, der han drømmer seg bort fra alderdommens brutale virkelighet. For meg har gamle Ekdahl alltid vært en sann helt, en friluftslivets Don Quijote som utkjemper en heroisk og fantastisk kamp mot vindmøller. Gamle Ekdahl har iscenesatt seg selv på tørkeloftet som helten i de tusen jaktmarker, og lever derfor fortsatt – i motsetning til resten av hans familie – et liv i frihet.

Hvor fikk Ibsen ordet friluftsliv fra? Han kan ha funnet det opp selv, selvfølgelig. Uttrykket ser imidlertid ut til å ha vært i bruk blant studenter på hans tid, for Oslo-avisen Aftenbladet rapporterte i 1862 om «et fritt friluftsliv der farver denne tid med poesi og munterhet» blant norske studenter ved Universitetet i Uppsala (nær Stockholm). Flere andre avisnotiser fra samme periode bruker også ordet for å beskrive det glade ungdomsliv. Kanskje ordet friluftsliv først ble brukt som studentslang, slik som med dagens gasse, yolo eller at noe er helt texas?

Det å ha friluftslivet i seg var, som nevnt, knyttet til viltre kvinner, slik som med Svanhild i Kjærlighetens komedie og Maja i Når vi døde vågner. Kvinnefrigjøring var på Ibsens tid særlig knyttet til livet ute, så han kan ha funnet modeller for sine skikkelser der. Ta, for eksempel, den legendariske skribenten og maleren Catharine Kølle, som vandret land og strand rundt ute i naturen før Ibsen ble født. Som kvinne fryktet hun ikke å gå alene på landeveien, for hun hadde pistol i beltet. La det synke inn. Historien er full av fortellinger om kvinner som levde et liv ute i naturen mer fritt enn det de kunne gjøre hjemme. Fjellklatreren Therese Bertheau kan stå som eksempel. Ved århundreskiftet klatret Bertheau opp over 30 fjelltopper, mange av dem som første

kvinne. Og hun var den første damen som gikk med bukse når hun klatret. Det som et uttrykk for frihet i friluftslivet. Og så er det suffragetten Gina Krog, som kjempet for kvinners rettigheter, når hun ikke gikk i fjellet. For Norsk Kvinnesaksforening satte friluftsliv på agendaen allerede i 1886 som en arena der damer fritt kunne få utfolde seg. Friluftsliv for kvinner var (og er fortsatt) ensbetydende ikke bare med det å være ute, men også med et fritt liv.

Ibsen kan også ha plukket opp ordet friluftsliv fra det tyske Leben im Freien, et uttrykk som var brukt om reiser i naturen flere tiår før Ibsen, slik som hos geografen og romantikeren Carl Ritter. Leben im Freien kan oversettes direkte som liv utendørs. Det tyske im Freien (utendørs) har imidlertid et meningsfellesskap med ordet Freiheit (frihet) som fanges godt opp i det norske friluftsliv. I den tyske romantikken, slik det kom til uttrykk i tenkningen til Ritter, så var det å gå ute i naturen nettopp en frigjørende opplevelse av naturkrefter hos mennesket. Det er noe slikt Ibsen antyder hos Svanhild og Maja, nemlig det frimodige og spontane. Den tyske meningen finnes i norske uttrykk som «den frie natur», eller også det «å gå ut i det fri», som er en kontrast til det å sitte fast innendørs i en sosialt ufri setting. Ordene frikvarter, friminutt, og fritid spinner på det samme. Det er en type frihet som er muliggjort fra en fastsatt og påtvunget sosial rutine, slik som skoletimen eller jobben.

Men hva med ordet luft i friluftsliv? Mest sannsynlig har Ibsen lagt til det selv. Diktere er ikke diktere for ingenting. Eller så har han sett det i det franske ordet for friluftsliv: vie de plein air (liv-i-vanlig-luft) som sikter til luften ute som en motsetning til inneluft. Uttrykket en plein air ble gjerne brukt for å beskrive kunst malt ute, slik som med landskapsmalerier, i motsetning til dem som er laget i kunstnerens studio.

Forfatteren og journalisten Aasmund Olavsson Vinje knyttet sammen luft med fri i Ferdaminne (1861) om lag samtidig som Henrik Ibsen. Der beskriver han fri luft ute i motsetning til luften der han sov inne. Det samme gjorde forfatteren Elisabeth Welhaven i hennes nedtegnelser Fra Staden og Stranden (1870), der hun forteller at ute i Bergens hager, «paa sine grønmalede Bænke, førte Familierne gemytligt sit Friluftsliv».

Selv om Henrik Ibsen var den første til å skrive ned ordet friluftsliv, så var han ikke den første vandringsturisten til fjells. Det var et større sosialt fenomen i hans samtid, promotert av Turistforeningen, som ble stiftet i 1868. Sosiologen Rune Slagstad har skrevet godt om dette i Da fjellet ble dannet (2018), som omhandler byfolkets romantisering av livet i fjellene i både tekst og malerier, men også forskernes rasjonalisering av natur i vitenskapene. Det var i spenningen mellom romantisk nostalgi og progressiv rasjonalitet at friluftslivet ble til. Her er jeg enig med Slagstad, så får det heller være at jeg ikke ser på friluftslivet som en del av idrettens historie.

Det amerikanske outdoor life dukker først opp så sent som i 1886 i en entusiastisk artikkel om Camp Harvard, som var en leirskole for overklassens gutter som kunne trenge å lære å svømme, fiske og å mestre robåter. Mens det norske (og eventuelt tyske) friluftsliv fanger opp en sinnstilstand, så er outdoor life et pedagogisk begrep brukt om unge byfolk som trenger å lære det praktiske knyttet til det å være ute. Om leirskolen heter det: «The design of the camp is to furnish boys with a rational and healthy outdoor life during the summer months, where, under competent care and supervision, they can learn to swim, row, fish, do some tramping and mountain-climbing, and engage in other

manly sports.» Det minner mest om hvordan friluftsliv som fag undervises i Norge i dag.

Ordet utendørs er ikke noe gammelt norsk ord. Det dukker først opp i en illustrert geografi fra 1892 i beskrivelsen av lofotfisket og sildefisket. Neste gang er i læreboken Luftforsvarets instruksjonsteknikk fra 1900, om hvordan befal kan legge til rette for undervisning av soldater utendørs. Men dette er språkhistoriske merkverdigheter, for ordet utendørs kom først i regelmessig bruk etter andre verdenskrig og for alvor i dagligtalen på midten av 1970-tallet. Det var først rundt 2013 at ordet utendørs ble mer brukt enn friluftsliv i Norge.

At ordet friluftsliv i dagligtalen i dag er i ferd med å bli erstattet med det amerikanske utendørs, er et tegn på en pågående avromantisering av vår naturopplevelse. Å være utendørs handler i dag mest om mestring av et fremmed naturmiljø, og mindre om det å utforske friluftslivets lengsel og frihet. Vi er i ferd med å ta farvel med Ibsens friluftsliv, for isteden å omfavne den amerikanske leirskolens utendørsliv.

Det er fint å vite at selveste Henrik Ibsen satte sammen ordet friluftsliv. Det gir litt tyngde. Kanskje viktigere er det at ordet ikke er så veldig gammelt. Vikinger skrev ikke om friluftsliv, for når de var ute, så var de på jobb. Slik er det også med bønder, skogsarbeidere og fiskeres naturopplevelse, som ofte er ulik den kontoristene har. Friluftsliv representerer noe nytt og moderne, selv om en regner med røttene til tysk romantikk. Det var en sinnstilstand knyttet til naturens storhet, et mulighetssted for dikting, for impulsivitet og følelser, som Ibsen assosierte med det å være ute i et landskap bare berørt av seterlivets idyll. Friluftslivet ute var det litt farlige, vågale og deilige, i motsetning til det trauste, satte, ordentlige og dagligdagse livet inne, som på kontoret i byen.