Med toget til fjells

reflekterer de turistdrømmer bedre enn hva friluftsliv er for nordmenn.

Et mer generelt eksempel på trenden er Anu Partanens bok The Nordic Theory of Everything: A Search of a Better Life (2016). Her får alle mulige drømmer ukritisk spillerom, med det nordiske folk idealisert som sosialt rettferdige, feministiske naturvernere. Jeg bor i New York og har sett mine skarpeste venner sluke fortellingen rått. Skandinavia har alt det New York ikke har, hevder de, slik som friluftsliv i ren natur, frigjorte kvinner, sosial rettferd, mangel på rasisme og et bærekraftig samfunn. Det er så en skulle tro de har blitt hjernevasket av en norsk propagandamaskin. Men slik er det ikke, selvfølgelig. De føyer seg inn i to hundre år med utopiske lengsler tilbake til Wollstonecraft, en lang tradisjon av turistfilosofi som ofte er uten bunn i virkeligheten.

Om vi har noe til felles med turistenes friluftsliv, så er det en felles avreise på vei ut på tur. Jeg har møtt dem på togstasjonen, parkeringsplassen eller busstasjonen. Med et smilende «Have a nice walk!» har jeg pekt ut den rette sti. Eller så har jeg møtt dem på toget til fjells.

NORGES STATSBANER VAR EN gang nasjonens stolthet, og på toget var restaurantvognen det naturlige møtested for fiffen på vift. Norsk Spisevognselskap driftet fra 1918 vognen der galante servitører i hvit jakke serverte deilig tre retters middag på damaskduk for dresskledde menn og damer i lang kjole. Et glass champagne etterfulgt av en

flaske utsøkt vin mens utsikten flimret forbi, gjorde reisen til feriens høydepunkt, for i restaurantvognen var det om å gjøre å se og å bli sett. Tradisjonen skulle fortsette til langt ut på 1970-tallet, for som liten husker jeg at mine foreldre hadde ferie-date der. De var nøysomme og gikk nesten aldri på restaurant ellers i året, men gjorde et unntak for middag i den vakre restaurantvognen. I den anledning tok min far gjerne på seg sin fineste lyseblå skjorte for å få frem påskefargen for min mor, som på sin side slo ut håret og gjorde seg til i en moteriktig høyhalset genser. Og så kom de rødmussede, berusede og glade hjem til byen, mens vi barn hadde forspist oss på sjokolade fra trillevognen som gikk igjennom toget. Togturen var for oss alle feriens høydepunkt.

Da Bergensbanen ble åpnet med brask og bram i 1909, ble fjerne fjellområder med ett åpnet for et aktivt friluftsliv. Å ta bilen til fjellet var ikke aktuelt, for den var fortsatt en dyr sjeldenhet og av en kvalitet der langtur på humpete veier innebar høy risiko for havari eller også mangel på drivstoff. Hest og vogn var normalen for dem som skulle til fjells før toget, men det tok lang tid.

Det var ikke bare tidsbesparende og effektivt, toget representerte nasjonens fremskritt. Så alle tok toget, og man måtte belage seg på å kunne gå fra togstasjonen til der man skulle feriere. Det vokste derfor raskt opp hoteller, hospitser og hyttebyer rett ved avstigningene til Geilo, Ustaoset, Haugastøl, Finse, Hallingskeid og Myrdal. Man ferierte nærme togstasjonen. For hvem har lyst til å gå langt når man endelig kommer frem? Enten man ferierte på hytte eller hotell, så var friluftslivet i stor grad et overklassefenomen, for det måtte en advokatlønn til for å finansiere herligheten.