Kongenes knokler

CAT JARMAN KONGENES KNOKLER

HVORDAN VIKINGENE FORMET ENGLAND

Oversatt av Christian Rugstad

Copyright © Cat Jarman 2023

Først utgitt i England i 2023 av William Collins

Et imprint i HarperCollinsPublishers

Utgitt etter avtale med Peters, Fraser & Dunlop

© Norsk utgave: 2024 J.M. Stenersens Forlag AS

Originaltittel: The Bone Chests. Unlocking the Secrets of the Anglo-Saxons. Oversatt fra engelsk av Christian Rugstad

Omslagsdesign: Emma Pidsley © HarperCollins Publishers Ltd 2023, tilrettelagt av Øystein Vidnes

Omslagsillustrasjon: © Shutterstock (blått glass, trestruktur)

Foto for- og ettersats: Nasjonalbiblioteket

Illustrasjoner av kistene: Joe McLaren

Kart av: Martin Brown

Bokdesign: akzidenz as / Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream, 70 g 2.0

Boken er satt med: Adobe Garamond 12,5/16

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-7201-832-9

J.M. Stenersens Forlag

Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo

www.jms.no

post@jms.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til Oscar og Sebastian

Dublin

KART OVER DET ANGELSAKSISKE ENGLAND

Bamburgh

c. 880 ad

Southern extent of the treatyAlfred-Guthrum boundary

York

Irish Sea Humber

Lincoln

Nottingham Repton Tamworth

Leicester

Northampton Cambridge

Gloucester Chippenham Malmesbury

Glastonbury

Oxford Dorchesteron-Thames

London

Winchester

Southampton

North Sea English Channel

Thames

Canterbury

Transept

Transept

Old Minster

Norman West Front

West Front stained glass window

FORFATTERENS FORORD

Etter

å ha bodd i England i over to tiår (jeg flyttet fra Norge til England for å studere da jeg var 18) meldte jeg meg i år opp til en kunnskapsprøve som er det første skrittet på veien til å bli britisk statsborger. «Life in the UK»-prøven er obligatorisk for alle som søker om statsborgerskap, og den er for en stor del viet historiske temaer, deriblant vikingtiden. Med en doktorgrad på feltet og etter å ha skrevet to bestselgere om historiske forhold gikk jeg ut fra at dette ville gå som smurt. Der viste det seg at jeg tok feil. Da jeg hang over kompendiet et par uker før jeg skulle ta prøven, oppdaget jeg at i denne versjonen av britisk historie kom vikingene utelukkende fra Danmark og Norge. Og ikke bare det: Det stod at de først besøkte Storbritannia i år 789 for å plyndre kystbyer og sikre seg verdisaker og slaver, og holdt på med dette til de ble nedkjempet av Alfred den store – vestsaksernes konge – på 800-tallet. Bosetting og sporene etter «vikingspråket» i engelske stedsnavn ble nevnt i forbifarten, men teksten var så full

av feil at det gikk langt ut over det man kan akseptere av et forsøk på å forenkle en kompleks historie. Som akademiker hadde jeg vanskelig for å godta at jeg måtte ta dette for god fisk for å bestå prøven.

I årenes løp har jeg jobbet mye blant publikum i England. Jeg har undervist ved universiteter, holdt foredrag i lokalforeninger og skoler og arbeidet med media. Det er blitt klart for meg at den slags kuriøse versjoner av vikingenes historie faktisk ikke bare er vanlig, men allment akseptert. Etter at jeg hadde skrevet Elvekonger (hvor jeg konsentrerte meg om vikingenes reiser østover og kontakten mellom Storbritannia, Skandinavia og Silkeveiene), ble jeg som norsk fascinert av hvor forskjellig man fortalte vikingenes historie i England og hjemme i Norge. På sett og vis er det ikke overraskende: Den engelske historien ble skrevet av de invaderte. Her er vikingene de andre, de som angelsakserne ikke bare skapte en nasjon i kamp mot, men en hel identitet. De dype og svært positive sporene som skandinavene etterlot seg i Storbritannia, blir ofte oversett eller glemt. Hvorfor, og hvordan ble det sånn?

Mens jeg skrev denne boken, begynte mange av disse narrative trådene å bli klarere for meg. Men formet disse vikingene virkelig, som bokens undertittel antyder, England? Jeg vil hevde at de på mange måter gjorde det. Vikingtiden var tiden da England ble formet, og skandinavene var blant de viktigste aktørene som drev utviklingen fremover.

Følgene av vikingenes plyndring, bosetting og politiske makt var store og varige. Det engelske språket er spekket med skandinaviske ord, ord som brukes hver dag, deriblant egg, sky og knife. Og så er det selvfølgelig alle stedsnavnene: by-ene, thorp-ene og twait-ene. De satte spor etter seg i kunsten, ikke minst i Nord-England. Og bosetterne selv avsatte et fysisk avtrykk gjennom DNA-et sitt, som er blitt videreført fra generasjon til generasjon til dagens befolkning.

Men ut over dette finnes det andre, mer indirekte spor og avtrykk. Mange byer ble til i denne perioden, særlig på 800-tallet, da Alfred og etterkommerne hans begynte å befeste småsamfunn og bygder og gjorde dem til såkalte burh-er, som simpelthen betyr befestede bosetninger, for å beskytte dem mot vikingangrep. På denne tiden bodde folk flest på landsbygda, og denne utviklingen blir vanligvis forstått som bylivets begynnelse. Urbaniteten var med andre ord en direkte følge av vikingenes økende tilstedeværelse på 800-tallet. Landet gjennomgikk politiske og juridiske endringer, og økonomiske reformer ble innført. Det viktigste var kanskje at Alfred brukte vikingtrusselen som et argument for å samle mindre kongeriker under sin styrende hånd: Det er han som først snakker om «angelsakserne» og om folket under engelsk lov.

Men selv om England aldri så mye ble formet i vikingtiden, er landets opphavshistorie svøpt i en tåkedis av nasjonalistiske fortellinger som er blitt til i langt nyere tid. Da vi skandinaver brukte vår vikingarv til å forme vår egen identitet under den moderne nasjonsdannelsen, gjorde englenderne det samme. Dette var ikke minst tilfellet i det britiske imperiets dager, da man så et sterkt historisk fundament og en historie om lederskap i møtet med trusler og utfordringer som særlig betydningsfullt: Dette var perioden da Alfred igjen ble trukket frem som en handlekraftig kriger og Englands forsvarer – han som nedkjempet vikingene.

Et annet spørsmål som har opptatt meg, er om kontakten med Skandinavia – og især Norge, hjemlandet mitt – var så brå og ble innledet så sent som den tradisjonelle historien vil ha det til. Ser man nøyere på bevisene, blir det klart også denne historien er falsk og forenklet.

Ta for eksempel omstendighetene rundt vikingenes første dokumenterte strandhugg i England, som fant sted på sørkysten – og i kongeriket Wessex – en gang rundt år 789. Kildene slår

fast at tre skip dukket opp i horisonten utenfor Portland, og at kongens høyre hånd, fogden, red ned for å møte dem. Siden han trodde at de var handelsmenn, ville han vise de nyankomne veien til Dorchester, kongens by, så de kunne betale sine skatter og avgifter slik man skulle og burde. Da mennene gikk i land, ble imidlertid fogden slått i hjel på stedet. Vi vet ikke hva som skjedde etterpå, men vi får høre at skipene kom fra Hordaland. Det som er viktig her, er at mennene i de tre skipene ikke lot til å inngi lokalbefolkningen frykt, og at folk regnet med at de var der for å drive med handel. Slike skip kan med andre ord ikke ha vært et uvanlig syn. Men vi har bevis – og de blir stadig flere – for at det var kontakt mellom landene rundt Nordsjøen før den tid. Den eldste angelsaksiske mynten som er funnet i Norge, var blitt myntet en gang mellom 737 og 759 i Northumbria. Det er også ting som tyder på at skandinaver ble gravlagt i Bamburgh Castle selv før vikingtiden begynner. Og går vi enda lenger tilbake, ble klespynt og smykker for kvinner av en type som var på moten i Vest-Norge, populært i Norfolk i Øst-England så tidlig som rundt år 475, noe som bærer bud om utbredt kontakt og migrasjon.

Da jeg grublet på hvordan jeg skulle skrive denne historien, ble jeg trukket mot de seks kistene i Winchesterkatedralen av flere grunner, ikke minst fordi historien de rommer, omfatter hele denne perioden, fra tiden før vikingtiden og frem til den tok slutt. Men aller viktigst var at der – blant Englands mest navngjetne konger og biskoper i yngre jernalder – lå den eneste som noensinne hadde styrt et nordsjørike og hersket over både England og Norge og Danmark: Knut den mektige. Likevel har denne fremmede herskeren, vikingkongen, knapt blitt viet oppmerksomhet i vår tids gjenfortelling av Englands historie. I England er historien om Knut blant folk flest redusert til en nærmest komisk og misforstått fortelling om kongen som forgjeves forsøkte å snu tidevannet.

Fortellingen brukes oftest som et eksempel på hvor tåpelig han var, når den egentlige meningen ligger i hans erkjennelse av egen avmakt som en dødelig konge i Guds hender. Og graver vi dypere i historien om Knut, ser vi at hans fremgang som hersker dels besto i at han, mens han holdt de skandinaviske landene i et fast grep, var den første på flere tiår som maktet å holde andre skandinaviske angripere stangen. Han klarte også å sikre seg støtte og lojalitet i det som på 1000-tallet var blitt en stor skandinavisk befolkning. Dette var mennesker som nå hadde vært bofaste i generasjoner og tilsynelatende var tilfreds med å ha en av sine egne som konge. Men i disse kistene i Winchester ligger det også en annen som øvde stor politiske innflytelse i sin samtid: Knuts hustru, Emma av Normandie. Også Emma hadde skandinaviske aner. Hun var etterkommer av tidlige bosettere fra Norge og Danmark, de som senere ble kjent som normannere. Moren hennes var dansk, og hun snakket sannsynligvis norrønt som barn. Også hun må ha vært en populær figur i den skandinaviske befolkningen. Sammen regjerte Knut og Emma riket fra Winchester, og styret deres var utpreget anglo-skandinavisk. Og særlig Emma gjorde seg betydningsfull senere: Hun ga sin grandnevø Vilhelm Erobreren et slektsmessig grunnlag for å gjøre krav på Englands trone.

Jeg er ofte blitt trukket mot gjenstander og utgravingssteder som har flere historier å fortelle. Beinkistene i Winchesterkatedralen er som et sett med russiske dukker, der den ene historien skjuler den andre: Hver tilføyelse til historien har sine egne beveggrunner og sin egen historiske og politiske kontekst, og innerst inne ligger selvfølgelig selve knoklene. Her må vi ikle dem kjøtt og blod igjen ved å benytte de metodene og teknikkene vi har tilgang til i dag. Og de er mange. Levningene etter fortidens mennesker kan fortelle oss så mye om hvilket liv de levde. Vi er som vandrende livsdagbøker, alle sammen, og kroppen vår – huden så vel som

knoklene – sanker geografisk, kulturell og sosial informasjon fra hvert eneste glass vann vi drikker og hver eneste brødskive vi setter til livs. Arkeologens oppgave er å lete etter disse sporene og tolke dataene og gjøre dem til historier igjen. Men kan vi virkelig vite om kistene inneholder menneskene som etter sigende er gravlagt i dem? De nye vitenskapelige metodene begynner å gi svar, her som andre steder, og arkeologien og bioarkeologien utfordrer allerede mange aksepterte historiske sannheter og tradisjoner.

Her, i denne boken, har de gamle beinkistene i Winchester gitt meg en mulighet til å gjøre nettopp det og samtidig diskutere vikingenes rolle i Englands tilblivelseshistorie på ny. Med denne boken ønsker jeg å fortelle historien om disse kistene og om de dramatiske tidene som de og menneskene i dem har gjennomlevd. Et annet formål er å undersøke hvorfor kongeriket Wessex, og Winchester by i særdeleshet, spilte en så viktig rolle i Englands historie i tidlig middelalder. Av den grunn konsentrerer jeg meg her i stor grad om de sørlige og sørvestlige delene av landet.

For enkelhets skyld har jeg tatt meg den frihet å lage et nummereringssystem for kistene og har plassert dem i en omtrentlig kronologisk orden. Når det gjelder diskusjonene omkring kistenes historie og innhold, og spekulasjonene rundt hvem som faktisk ligger i dem, har jeg støttet meg på det fremragende forskningsarbeidet til Biddle og Kjølbye-Biddle (2005, 2016), Barbara Yorke (2021) og John Crook (2022) (se utvalgt bibliografi for flere detaljer). Jeg benytter meg i særlig grad av Johns analyse, som bygger på de foreløpige resultatene til The Mortuary Chests Project, et forskningsprosjekt under ledelse av et team av arkeologer ved Bristol University i samarbeid med Winchesterkatedralen som ble innledet i 2012. Jeg er ikke personlig involvert i prosjektet, men teamet offentliggjorde noen av sine resultater i mai 2019 gjennom en rekke pressemeldinger og

meddelelser i media. Ytterligere detaljer om resultatene ble også delt i «Kings and Scribes»-utstillingen i Winchesterkatedralen, som åpnet i 2019, og som i skrivende stund fortsatt er åpen for publikum. Detaljene som er innlemmet i denne boken, er hentet fra disse kildene. Siden prosjektet er uavsluttet, kan det godt tenkes at disse første konklusjonene vil bli revidert – en normal del av den arkeologiske prosessen!

Hver del av denne boken åpner med en fortelling som bygger på virkelige mennesker som har hatt en tilknytning til disse kistene i historiens løp. Selv om jeg nødvendigvis har forestilt meg deres tanker og følelser, er kjensgjerningene hentet fra historiske kilder.

Til sjuende og sist er dette en beretning om fortidige mennesker og levd liv, og hvordan deres livsløp er flettet inn i det vi kaller Historien. Det er en fortelling om både de som gransker og de som granskes, og om betydningen vi tillegger fysiske levninger og forbindelser til fortiden – og ikke minst hvordan disse levningene former vår forståelse av nåtiden.

Wessex, juli 2023

WINCHESTER, 1642

Onsdag 14. desember, mellom klokken 9 og 10 om morgenen

Morgenlyset brer seg over det vinterstille Winchester. Inne i katedralen driver prestene rolig på med sitt. Denne tiden av døgnet er avsatt til praktiske gjøremål. De er fullt klar over trusselen som henger over dem og samfunnet de er en del av, og atmosfæren er spent: To dager tidligere, ved middagstider mandag 12. desember, marsjerte sir William Wallers parlamentariske soldater inn i byen. Landet rives i stykker av borgerkrig, en konflikt som har delt alle lag av befolkningen mellom de som støtter kongen, Charles I, og de som er for parlamentet. Striden dreier seg i stor grad om makt og religion, noe som gjør religiøse institusjoner utsatt. Presteskapet kan bare sette sin lit til at Vårherre vil holde sin hånd over dem.

De vet nå at bønnene deres er sårt tiltrengt. Etter å ha marsjert inn gjennom byportene stjal hæren hestene som tilhørte katedralen. Det var tilstrekkelig med verbale trusler. Senere samme kveld brøt de seg inn i prestenes hus, og dagen etter plyndret de byen i stor stil – det var kun et tidsspørsmål før også katedralen ville bli angrepet. Og så, onsdag morgen, baner soldatene seg vei inn i den seks hundre år gamle bygningen gjennom den storslåtte vestdøren. Dette dreier seg om noe mer enn ren plyndring. Angrepet er en markering, og hensikten er ikke til å ta feil av der de stormer inn gjennom dørene med faner og dundrende trommer og tente fakler. Noen kommer til og med ridende nedover midtskipet i den digre katedralen, med sine buerekker på

begge sider, helt frem til koret, og stanser først foran alteret. Her begynner ødeleggelsene med full kraft: Selve alteret rives fra hverandre, og treverket blir fraktet til et skjenkested i nærheten sammen med bønnebøker og salmebøker som har blitt revet ut av hyllene, og som senere vil bli brent til aske. Det navngjetne orgelet blir smadret, og de meislede og omhyggelig dekorerte scenene fra Det gamle og Det nye testamente som pryder steinveggene ved siden av korstolene, blir knust. Nå som katedralens hellige hjerte er herjet og vandalisert, vender soldatene oppmerksomheten mot sitt neste angrepsmål: levningene av de høyaktede døde.

Katedralen er full av graver, statuer og minnesmerker, og soldatene er grundige. De ødelegger monumenter i formålsløs vandalisme, og det ene og alene for å avlevere en klar beskjed. Til slutt vender de oppmerksomheten mot toppen av den fint meislede korskranken i stein som omslutter det sentrale sanktuariet, katedralens bankende hjerte, hvor man har utført religiøse seremonier i nærmere sju århundrer. Der, øverst oppe på kanten, står ti trekister med jevn avstand til hverandre, fem på hver side. Richard Fox, den 57. biskopen av Winchester, plasserte dem der i 1520-årene for å holde dem unna «grove og profane hender». Knut, Emma, Vilhelm Rufus, Egbert og flere andre vestsaksiske konger ligger i kistene, og det samme gjør aktede biskoper. Denne desemberdagen klatrer noen av soldatene opp steinbuene for å nå målet, og idet de sprekeste og smidigste når toppen, bryter det ut latter og seiersbrøl nede på gulvet.

Lokkene brytes opp uten noe om og men. Soldatene roter rundt blant knoklene som Fox og forgjengerne hans samlet og ordnet med ærbødighet. Men dette er ikke nok. Soldatene kaster ned kistene på nordsiden av koret, og de smadres mot det harde steingulvet.

Dette er for drøyt for noen av tilskuerne. Noen roper og ber dem stanse, og snart griper parlamentarikernes kommandant inn og hindrer dem i å kaste ned resten av kistene. Men skaden er skjedd. Knoklene

til de gamle kongene av Wessex ligger spredt på gulvet i katedralen, hvor soldatene tramper på dem. De gjenværende kistene vil kanskje bli reddet, men disse knoklene vil det ikke. Idet soldatene gjenopptar vandaliseringen, ser noen av tilskuerne vantro at de plukker opp knoklene og slynger dem mot de vakre blyglassvinduene som pryder katedralen. De hellige levningene av konger, dronninger, biskoper og helgener blir brukt som skyts, og de kunstferdige vinduene blir knust ett etter ett, til bitene ligger strødd på gulvet. Før soldatene omsider forlater katedralen, rasker de med seg alt av sølv- og gullgjenstander de kan bære. Resten blir liggende vandalisert og ødelagt tilbake. Winchesters innbyggere kan ikke annet enn å se på mens soldatene rir gjennom gatene med krigsbyttet; enkelte av dem er til og med kledd i prestenes embetsdrakter. Vanhelligelsen av katedralen er fullbrakt og beskjeden avlevert.

Bare noen få timer senere, da de har ristet det verste sjokket av seg, begynner prestene å finkjemme den ramponerte katedralen etter det som er tilbake av de hellige knoklene, og plasserer dem nok en gang på et trygt sted.

WINCHESTERKATEDRALEN, 2012

En gruppe mennesker har samlet seg i den sørlige korridoren i katedralen. Halvparten av dem er kledd i hvit overall av papir, fra topp til tå, med plastbriller, maske og engangshansker i nitril. For første gang på flere tiår vil de seks beinkistene som står på toppen av korskrankene i katedralen, bli åpnet og innholdet analysert ved hjelp av de nyeste vitenskapelige metodene. Et stillas av metall er reist langs steinkoret, og plattformen går rundt den smale hyllen der kistene nå står. Den milde stemmen til katedralens visedekan brer seg i rommet der han ber om at prosjektet skal lykkes og velsigner de døde. To medlemmer av det vitenskapelige teamet klatrer opp stigen, og den skarpe lyden av metall mot stein gir gjenlyd i den stille katedralen. Da de når plattformen, stiller de seg på hver sin side av kisten i midten, der navnet til kong Edmund Jernside fra 1000-tallet er innrisset. De tar forsiktig tak på sidene og løfter det kunstferdig utskårne og malte lokket og legger det på plattformen de står på. Inni kisten er det nok en trekiste, en enkel og upyntet en. De tar tak i håndtakene i kortendene og løfter den ut og plasserer også den på plattformen. Her venter flere medlemmer av teamet, som varsomt pakker kisten inn i aluminiumsfolie for deretter å forsegle den med tape; alle forholdsregler tas for å unngå kontaminasjon. En rød mekanisk lift løfter langsomt en bred pall opp mot dem. De plasserer den indre kisten på pallen, som så senkes ned til gulvet. Den omhyggelige

prosessen gjentas med de gjenværende kistene, og hver blir merket før de fraktes, én etter én, til den østre enden av bygningen. Her er kvinnekapellet bak høyalteret, ett av tre mindre rom som vanligvis er forbeholdt stille bønn, omgjort til et midlertidig laboratorium. Knoklene i kistene får ikke forlate katedralen, som har vært deres hjem i over ni hundre år.

Inne i kapellet går antropologene i gang med arbeidet. Den første kisten blir løftet opp på et bord, og aluminiumsfolien fjernes forsiktig. Da de løfter av lokket, ser de en rekke knokler som er ordnet på en pen og ryddig måte. Det er åpenbart at de stammer fra flere individer. Før forskerne rører en eneste knokkel, blir kistene fotografert og tegnet for hånd i minste detalj, slik at den nøyaktige plasseringen av hver gjenstand registreres. Så blir knoklene hentet ut én etter én og plassert i en merket pose, klare til å bli beskrevet, målt, veid og identifisert. Teamets mål er å katalogisere og analysere levningene i et forsøk på å bekrefte hvorvidt kistene virkelig rommer knoklene til de mennene og kvinnene som i løpet av fem hundre år var vitne til – og tok aktiv del i – Englands tilblivelse, som ble drevet frem og styrket av de invaderende og etter hvert bofaste vikingene og deres etterkommere.

KISTE I

KONGEDØMMER

Cynegils, d. 643

Ethelwulf, d. 858

JUNI 2019

En våt og vindfull sommerdag baner jeg meg vei mellom alle – byfolk som turister – som har søkt ly i sideskipet i Winchesterkatedralen. Et kor øver til en kveldskonsert mens en guide peker ut Jane Austens grav for en gruppe amerikanere; på gravhellen som er nedfelt i gulvet, ligger en halvvissen rød rose. Jeg går til sentrum av midtskipet og løfter blikket mot det veldige kirkerommet. Winchesterkatedralen var en gang den lengste kirken nord for Alpene. Da den sto ferdig bygd, målte den hele 162 meter fra ende til ende.

Slik den fremstår i dag, er katedralen et lappverk av arkitektoniske tilføyelser som kun et trenet øye vil kunne skille fra hverandre. Hver generasjon har lagt noe til denne bygningen fra 1000-tallet, som ble reist av den nye normanniske eliten, anført av Vilhelm Erobreren. Den gang var katedralen en viktig brikke i normannernes omfattende arkitektoniske reform av nasjonens kirker, et symbol på deres sterke behov for å sette sitt varige fysiske merke på dette nye territoriet. Før London begynte å spille en førende politisk rolle mot slutten av 1000-tallet, hadde Winchester vært et politisk og religiøst sentrum i flere århundrer, først i kongedømmet Wessex, så i den gryende engelske nasjonen.

Jeg snur meg og vender blikket mot den brede vestre fronten av katedralen, med sine tre dører og sitt enorme glassmaleri – ni rammer, eller felt, bredt. Selve fasaden stammer fra 1300-tallet og ble først

ferdigstilt etter at svartedauden hadde avbrutt bygningsarbeidene i 1340-årene.

På avstand er det ikke noe ved blyglassvinduet som skiller det fra andre tilsvarende vinduer fra denne tiden. Det er først på nært hold at man ser at hvert av de femtitre feltene utgjør en mosaikk av fragmenter i forskjellig størrelse: Her og der kan man se en skikkelse, et hode, til og med et våpenskjold, men sett under ett utgjør glassarbeidene snarere en abstrakt komposisjon. Her får man et glimt av hva den besøkende i middelalderen ville ha sett: en vakker og forseggjort beskrivelse av Jesu liv og av apostlenes og profetenes rolle i kristendommen. Vinduet, som ble stygt skadd under parlamentarikernes angrep i 1642, er i dag ett av få vitnesbyrd om katedralens skjebne under borgerkrigen. Etter angrepet ble alt glasset som kunne reddes, omhyggelig samlet inn og lagret, til en ny mosaikk ble laget en gang etter 1660.

Ekkoene fra fortiden kan være svake, nesten umerkelige, men jeg er omgitt av dem på alle kanter. Ser man nøye etter, vil man uten tvil finne hvert eneste århundre representert her, med sin religion, sin historie, sin politikk og sine følelser, enten gjennom arkitekturen eller mer direkte gjennom navnene, gravene og handlingene til mennesker som er forbundet med Winchesters fortid.

I dag er jeg her for å se beinkistene. Jeg vender ryggen til vinduet og går tilbake gjennom skipet. Like før jeg når tverrskipet, som går nord/sør, kommer jeg til presbyteriet, eller presterommet, og koret. En utskåret korskranke – også kalt et korgitter – i tre skiller koret fra skipet, og med det prestene fra menigheten. Dette er det eldste av middelalderens kor som har overlevd noenlunde intakt i England. De intrikat utskårne gitrene og møblene prydes av bladverk og figurer, deriblant såkalte bladhoder og en falkoner, blant mange ikke-bibelske skikkelser. Bak høyalteret, et par trinn opp, reiser The Great Screen seg, en særdeles intrikat meislet steinskranke som ble reist etter ønske fra kardinal Beaufort, en av Winchesters biskoper på 1400-tallet. Den

sentrale figuren er den korsfestede Jesus, omsluttet på alle kanter av statuer av skikkelser som er sammen med ham i himmelen. Statuene som står der nå, er bare litt over hundre år gamle. De opprinnelige ble systematisk fjernet og ødelagt i 1547, under den engelske reformasjonen, da svorne protestanter ødela billedlige fremstillinger av religiøse figurer fordi de mente at de oppmuntret til avgudsdyrkelse.

Midt i alt det overdådige kunsthåndverket som pryder kirken i dag, kan det være lett å overse beinkistene. På begge sider av presbyteriet står det flere steinskranker som avgrenser rommet fra sideskipene, som strekker seg mot nord og sør. Hvis man løfter blikket, ser man en avsats flere meter oppe, og der, i hver av de seks steinbuene, står en utskåret, malt og dekorert trekiste. Disse seks kistene er de eneste som er tilbake. Av de ti som opprinnelig ble bestilt av biskop Fox i 1520-årene, ble seks knust av parlamentshæren. Kun fire av de opprinnelige kistene er intakte. De to siste er erstatninger som ble laget rundt 1661.

Kistenes historie er både fengslende og tragisk, nærmest som hentet ut av en av Dan Browns romaner. Knoklene i kistene har klart seg – så vidt – gjennom tusen år med dramatiske hendelser, deriblant angrepet som førte til at knokler lå spredt og blandet på gulvet i katedralen. Hver kiste har en påmalt inskripsjon på latin der det blir opplyst hvem det er som ligger der, alle sammen mennesker som har satt dype spor etter seg i landets historie. Takket være disse beinkistene er Winchester det eneste stedet i England hvor vi finner så mange kongelige fra tiden før erobringen som er gravlagt på ett sted.

Jeg går nærmere, og etter hvert som jeg gransker hver enkelt kiste, ser jeg navn jeg kjenner godt: Vilhelm Rufus – beryktet sønn av Vilhelm Erobreren, beskrevet som «den onde kongen som skamløst henga seg til unevnelige utsvevelser». Det er Edred, kongen som på 900-tallet forviste den norske herskeren Eirik Blodøks og brakte Northumbria inn under engelsk herredømme for godt. Det er kong Cynewulf, en hersker på 700-tallet som sikret uavhengighet for vestsakserne kort tid

før vikingangrepene begynte. Knut den mektige, vikingkongen som sto bak den ukjente invasjonen av England, er her også. Han er den ofte glemte kongen som i nitten år styrte England som en del av sitt skandinaviske imperium, det såkalte Nordsjøriket. Overraskende nok er også en kvinne listet opp blant de døde: dronning Emma, først gift med kong Ethelred den rådville, deretter med Knut. Hun var datter av hertugen av Normandie og var en mektig dronning og kongemor som til slutt hjalp sin grandnevø Vilhelm Erobreren i hans bestrebelser på å sikre seg den engelske tronen. Ironisk nok er også Elfwine (Alvin), en biskop som ble anklaget for å ha et erotisk forhold til Emma, nevnt her.

Men når man graver seg ned i disse kistenes historier, blir det klart at navnelisten ikke forteller den hele og fulle sannheten. Skriftlige kilder fra flere hundre år før kistene ble tilvirket, forteller om andre navn hvis levninger også kan ligge hulter til bulter i kistene – flere konger og en rekke biskoper. Da normannerne erobret England på 1000-tallet, var Winchester allerede stedet hvor Englands herskere ble gravlagt. Flere herskere er registret gravlagt her enn noe annet sted. Men hvorfor akkurat her?

Jeg går ut av presbyteriet og inn i det nordlige sideskipet for å ta kisten innerst i hjørnet nærmere i øyesyn. På den står det skrevet to navn. Det ene kjenner jeg godt: Ethelwulf, far til Alfred den store, som la grunnlaget for sønnens eventyrlige suksess. Det andre navnet er mindre kjent for meg: Cynegils, som døde i 643, i en tid da det ikke fantes noen katedral her, og heller ikke noe England.

En kirke – antagelig byens første – ble bygd i Winchester på 600-tallet, under styret til Cenwealh, Cynegils’ sønn. Denne kirken ble reist flere hundre år før Winchester, som vokste fram fra den romerske byen Venta Belgarum, ble et viktig religiøst og politisk sentrum. Kirken, som senere skulle bli en klosterkirke, det vil si kjernen

i et klostersamfunn, og deretter en katedral, var juvelen i kronen. Winchester var – i en periode – landets maktsentrum.

Mens jeg står i sideskipet, der det kryr av turister, blir jeg slått av hvor få det er som stanser og ser opp på kistene, og hvor få det er som later til å kjenne deres betydning. Er de, spør jeg meg, virkelig så betydningsfulle som jeg tror de er? Er gamle knokler fortsatt relevante i det tjueførste århundre? Det er så mye vi ikke vet om disse kistenes historie: Vi er ikke engang sikre på om levningene i dem har noe å gjøre med navnene som står skrevet på utsiden. Men kanskje kan vi, ved å avdekke hemmelighetene som disse knoklene bærer på, få en bedre forståelse av ikke bare hvem de var, men hvorfor levningene deres er blitt bevart, og hvordan deres individuelle livsfortellinger føyer seg inn i historiens brede strøm – ikke minst Englands tilblivelse og historiene vi har fortalt om den i de etterfølgende århundrene. Men for å gjøre det må vi tilbake til kongedømmet Wessex’ historie, der det hele begynte.