Page 1


KJELL ARILD NILSEN Milošević i krig og i Haag. En dokumentasjon (Sypress, 2007) Europas svik. Et oppgjør med vestlig unnfallenhet i Bosnia (Spartacus, 1996) HELGE ØGRIM Negre har rytme. Og 128 andre myter og misforståelser (sammen med Astrid Meland) (Kagge Forlag, 2007)


KJELL ARILD NILSEN

HELGE ØGRIM

KINA VS. NORGE DEN UKJENTE HISTORIEN FRA MAOS NEI TIL DAGENS KRISE

DOKUMENTAR


Š 2015 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Harvey Macaulay | Imperiet Sats: Dag Brekke | akzidenzDTP Kart for- og ettersats: Line Monrad-Hansen Papir: Holmen Book Cream | 70 g. Boka er satt med Sabon 11/13,5 Trykk og innbinding: Livonia Print | Latvia ISBN: 978-82-489-1663-5 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Forfatterne har mottatt støtte fra stiftelsen Fritt Ord.


Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .9 Da Mao sa nei til Norge – og så sa ja . . . . . . . . . . . . . . .13

– Vi bør følge England . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Uenighet Storbritannia–USA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 Den første krisen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 Stille dager i Beijing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 Klar tale fra Mao . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 25 Frykt for atomkrig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Kjente Kinas invasjonsplan . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 28 Opp til Norge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 Tåken letter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 32 Avbrutt middag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 35 Kritiske vurderinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 37 Norges første ambassadør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 40 «Palassets porter åpnet seg som av seg selv» . . . . . . . . . . . . . . . 41

Norge mot «Kinas kommunistiske imperialisme» . . . . . . 44

VG-oppslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 46 Gerhardsen og Nordahl mot Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 47 Riksadvokaten støttet Mao . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 50 Kinas utenriksminister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 51 Taiwan avløser Tibet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 53 «Etterkommer av en hund» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 54 Tibet i FN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 56 UD-strid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 58

Dødsspranget . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .61

Slå alle rekorder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 63 Informasjonsstopp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 65 Skeptisk diplomat ikke skeptisk nok . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 68 Guidet tur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 70 Pervers vold . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 73


Folkeforflytting og motstand . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sulten ble offentlig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ingen naturkatastrofer å se . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Via Hongkong . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Godtroende propagandister . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

75 77 78 80 83

Desorientert ambassadør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 85 Liten interesse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 86 «Den offentlige debatt» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 88 Skarpere blikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 90 «Avisene fulle av innlegg» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 91 Volden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Forvirring før ny voldsbølge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Terror i Beijing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 98 «Alle luksusvarer er borte» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 100 Misnøye i UD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 101

Sirkus i skuddlinjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 104 Stenge ambassaden? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 Maos utrykningsstyrke i Oslo . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 108 Greve ber om råd . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 110 Tibetanske barn som banditter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 111 Delegasjonsforbud og NRK-innslag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 112 God trening . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 113 Sirkuspolitikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 114 Skolebøker som fornærmet Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116

Lin Biaos kuppforsøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 117

Hemmelighold og hastetiltak . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 118 Nær virkeligheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 120 Andre lands vurderinger . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 122 Mer avklaring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 124 Åpenlyst satt utenfor . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 126 To oppgjør samtidig . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 Mediene hadde rett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 129 Fortsatt mysterium . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 130

Norge hjelper Kina til FN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 133 Møte med Zhou Enlai . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . «Hva gjør vi nå?» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ett sjokk til . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ingen rapporter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

134 135 137 137


Vaktskifte i Beijing . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 139

Kampanje igjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 Konsekvenser av Zhous sviktende helse . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 Tilsynelatende ro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 Ungdomsskolenivå på universitetet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Zhou dør . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 145 Den store overraskelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146 Andre land . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 148 Folkeopprør på Tiananmen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 149 Motstand mot de radikale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 151 Den hardt arbeidende Mao . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 152 «Ulmer under overflaten» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 154 Maos død og norsk sommel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 155 Et nytt telefonnummer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 157 Vesten uforberedt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 159 Bastioner overtatt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 161

Ettpartistaten blir utfordret . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165

Gro møter Deng . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166 «Ikke på dagsordenen» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 167 Politisk strid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 168 Politisk reform . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 170 Demokratibevegelsen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 Situasjonen tilspisses . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 173 Studentkontakt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 176 Partiets motangrep . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 177 Presidentbesøk avlyst . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 Liu Xiaobo og Chai Ling . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 188 Null kontakt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 Dalai Lama får fredspris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 192 Drøftet utvisning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194

Normalisering 1990–2010 . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 196 Menneskerettigheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Stadig oftere besøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Dialog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Regjeringens Kina-strategi . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Frihandelsavtale . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

196 198 199 200 203

Stormvær i sikte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 205

Partikamerater . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211


Gjenvisitten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 213 Ingen vei tilbake . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 215 Kina skapte vinneren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 217 Farlig pris . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 219

På steingrunn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 222

Kinesisk opinion . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 226 Uoffisielle ambassadører . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 228 Boikottkampanje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 230 Den tomme stolen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 231 Kinas mann . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 234 Kronikkdiplomatiet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 235

Arktisk invitt . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .239

Global ambisjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 240

Ny sjef i Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 244

Xi kan «ta en Mao» . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 247 Et siste norsk forsøk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 251 Nytt norsk mannskap . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 255 Hellighet skaper vansker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 256 First House . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 259 Jagland avsettes . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 264 Lundestads siste stikk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 265 PST trusselvurderer Kina . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 268

Norges valg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .272

Forbudte spørsmål . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 275 Militær ekspansjon . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 277 Reformslutt? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 278 Ossietzky . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 282

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .287 Noter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .291


Forord Kinas boikott av Norge for tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo, har vart i fem år. Straffereaksjonen er uten sidestykke i prisens historie. Selv da Carl von Ossietzky fikk fredsprisen i 1936, Andrej Sakharov i 1975 og Aung San Suu Kyi i 1991, var reaksjonene fra de undertrykkende regimene de sto i opposisjon til, mildere. Pristakerne ble sittende i fangenskap, som Liu, og Ossietzky døde av mishandlingen nazistene utsatte ham for. Men makthaverne i Tyskland, Sovjetunionen og Burma fikk det ikke for seg at de skulle bryte all politisk forbindelse med fredsprisens vertsland, redusere det økonomiske samarbeidet eller begrense forskning og journalistikk. Kina mente det var en fornuftig reaksjon. Fordi Kina har hatt en voldsom økonomisk vekst etter at Mao Zedong døde og kapitalistiske markedskrefter ble sluppet fri, nyter landet både beundring og underdanighet fra omverdenen. Landet har rykket opp fra den politiske og økonomiske bakevjen kommunistpartiet holdt en milliard mennesker nede i gjennom 30 år, til den globale førstedivisjon. Kombinasjonen av autoritært elitestyre og eksportdreven vekst er en inspirasjon for antidemokrater i alle verdensdeler og omtales i positive vendinger selv i solide demokratier som Norge. En 9


tidligere leder av SV mener kommunistpartiet fortjener fredsprisen mer enn den fengslede dissidenten. Forfatterne av denne boka har interessert seg for Kina i 45 år. Vi besøkte landet sammen og for første gang i en måned i 1974, da vi selv tilhørte den maoistiske bevegelsen i Norge. Romantiske og ukritiske oppfatninger av Mao og Kina var også utbredt på den demokratiske venstresiden og fant spredt gjenklang blant politisk borgerlige. Mao havnet på forsiden av Arne Næss´ filosofihistorie der en generasjon studenter fikk lære om maoismens fortreffelighet. I dag har det kinesiske regimet sterkere støtte blant næringslivsfolk og politikere på høyresiden i Norge. Vår egen interesse for Kina besto etter at vi la den kommunistiske ideologien bak oss på slutten av 1970-tallet, blant annet inspirert av de frie fagforeningenes kamp i Polen, en kamp det fortsatt er straffbart å føre i Folkerepublikken. Til sammen har vi besøkt Kina et drøyt dusin ganger. Researchen til denne boka har også brakt oss til Hongkong, Taiwan og Cuba. Intervjuer med norske og utenlandske politikere, diplomater og forskere har supplert kunnskapene fra bred lesning av den rikholdige litteraturen om Kinas eldre og nyere historie. Landet er ufattelig fascinerende og imponerer på mange vis, selv om partidiktaturet ikke er gjenstand for vår beundring. Utenriksdepartementet, og særlig UDs arkiv, har vært imøtekommende overfor våre ønsker. Riksarkivet og Nasjonalbiblioteket har også vært hjelpsomme. Utenriksdepartementets arkiver ga oss innblikk i hvordan norske diplomater har opplevd og tolket Kina siden Mao grep makten i 1949. Rapportene fra Beijing spenner fra forbausende uinformerte til imponerende skarpsynte og denne boka gir for første gang et norsk publikum innblikk i dem. Det er mange sider ved samarbeidet mellom Norge og Kina boka ikke drøfter og viktige endringer i kinesisk politikk vi ikke tar for oss her. Men 65 års diplomatisk historie demonstrerer at de kinesiske 10


makthavernes holdning til kritikk fra omverdenen ikke har forandret seg så mye som man kanskje skulle vente etter at den dogmatiske maoismen ble gravlagt. Det er én av forklaringene på den langvarige krisen i forholdet til Norge. Noen ord om språkbruk: Udemokratiske land bruker gjennomgående samme begreper om sine institusjoner og systemer som de demokratiske. Det skal gi legitimitet til regimer som mangler mandat fra befolkningen. Slik var det i Francos Spania og i Saddam Husseins Irak, og slik er det også i Folkerepublikken Kina. For et vestlig publikum skaper det spontant assosiasjoner til den virkeligheten de selv kjenner og kan gi grobunn for uklarhet. Vi håper boka vår drøfter det kinesiske systemet inngående nok til å vise at en statsbedrift, en direktør eller en redaktør i Kina er under kommunistpartiets kontroll og ikke opererer på samme måte som hos oss. At nasjonalforsamlingen som bærer navnet Folkekongressen ikke har vesentlig egen makt og at domstolene historisk har ignorert lovens bokstav til fordel for partiets ønsker. Skrivemåten for kinesiske steds- og personnavn på andre språk ble endret gjennom gradvise språkreformer. Kina gjorde sitt første vedtak om å innføre pinyin i 1958. Systemet, som også brukes i Singapore og Malaysia, bruker de latinske bokstavene fra a til z, med unntak av v, for å skrive alle stavelser på kinesisk, og brukes også til å skrive kinesisk digitalt. Fra 1980-tallet gikk Norge over til dette systemet. Dermed ble Mao Tsetung til Mao Zedong og byen Kanton ble Guangzhou. Vi har beholdt den opprinnelige stavemåten i sitater fra eldre dokumenter, men bruker den nye stavemåten i vår egen tekst. Kinesiske navn skrives med familienavnet først, altså omvendt av vestlige språk. På Taiwan er skikken lik vår egen. Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim Oslo, juni 2015


Da Mao sa nei til Norge – og så sa ja Ved festlige anledninger mellom Norge og Kina blir det gjerne skrytt av hvor tidlig de to landene opprettet diplomatiske forbindelser: den 5. oktober 1954. Noen ganger nevnes kort at Norge faktisk anerkjente Folkerepublikken Kina 6. januar 1950. Men hvorfor det gikk nesten fem år før Kina aksepterte Norges anerkjennelse, forblir ubesvart. Faktum er at det bare gikk sju dager fra Norge offisielt hadde anerkjent Folkerepublikken til den første krisen var i gang. Kinas kommunistiske leder Mao Zedong utropte Folkerepublikken Kina 1. oktober 1949. Samme dag gikk det ut en generell oppfordring til verdens stater fra stats- og utenriksminister Zhou Enlai om å opprette diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken. Den kalde krigen var godt i gang. Jernteppet hadde senket seg over Øst-Europa der kommunistene hadde tatt makten. Sovjetunionen sto mot USA, og de to ledet hver sin blokk. Kommunistenes seier i Kina ble sett på som en ytterligere utvidelse av den kommunistiske blokkens innflytelse i verden, og særlig i Asia. I geografisk utstrekning og folketall var Kina en 13


kjempe. Det var derfor langt fra selvsagt at demokratiske land, som nylig hadde opprettet forsvarsalliansen NATO, skulle være blant de første som anerkjente det nye, kommunistiske regimet i Beijing. Men nettopp det skjedde. Kommunistenes maktovertakelse i Kina var ventet, særlig etter at regimet til Chiang Kai-sheks nasjonalistparti Kuomintang (KMT) begynte å ramle sammen for alvor i 1949. Borgerkrig hadde brutt ut igjen i 1946 etter at forhandlinger mellom kommunistene og nasjonalistene brøt sammen. Regjeringen i Republikken Kina flyktet fra sitt hovedsete i den sentrale millionbyen Nanjing i april 1949. Deretter holdt den til i henholdsvis Guangzhou, Chongqing og Chengdu før den flyktet til Taiwan mot slutten av året.1 Resten av verden hadde drøftet hvordan man skulle ta imot en ny kommunistisk stormakt. Blant annet hadde det vært tema på et nordisk utenriksministermøte i København 12. og 13. september 1949. Det var bred enighet om anerkjennelse. Spørsmålet var snarere å finne det rette tidspunktet og den politisk akseptable begrunnelsen for å gjøre det.2 For Norge var det sentralt å følge Storbritannia i utenrikspolitiske spørsmål. Og britene lente sterkt i retning anerkjennelse, selv om de ennå ikke hadde tatt sin formelle beslutning. Både politiske og økonomiske hensyn lå til grunn. Hongkongs rolle og framtid var en avgjørende faktor. I tillegg hadde britene betydelige næringsinteresser å ivareta på det kinesiske fastlandet. Britene var dessuten ikke overbevist om at Kina nødvendigvis var eller ville bli en brikke for Sovjetunionen. Om den nye regjeringen i Beijing ble isolert, mente de at det bare ville drive Kina nærmere russerne.

14


– Vi bør følge England Den 11. november 1949 var Stortingets utvidede utenrikskomité samlet etter anmodning fra utenriksminister Halvard Lange. Nest siste punkt på møtet var forholdet til Kina. Lange fortalte da at Storbritannia hadde til hensikt å gå til formell anerkjennelse av kommunistenes regjering «i nær fremtid». Før britene bestemte seg endelig ønsket de å høre hva de andre medlemslandene i NATO mente om saken. Derfor hadde Danmark og Norge fått en skriftlig, formell orientering fra Storbritannia om deres standpunkt. Sverige, som ikke var NATO-medlem, hadde ikke mottatt denne orienteringen, men var blitt informert muntlig sammen med de andre nordiske landene på København-møtet i september. Utenriksministeren fortalte også at spørsmålet om holdning til den nye regjeringen i Beijing, anerkjennelse eller ikke anerkjennelse, ville bli et tema mellom Storbritannias utenriksminister Ernest Bevin, hans franske kollega Robert Schuman og USAs utenriksminister Dean Acheson på et forestående møte i Paris. Ifølge Lange hadde Norges regjering på dette tidspunktet tatt en beslutning om å følge Storbritannia, mens det i Danmark og Sverige så langt bare var utenriksdepartementene som sto for dette: Der er det Regjeringens standpunkt at vi bør ta sikte på å følge så nær etter England som mulig. Det er også danskenes – i all fall det danske utenriksdepartements standpunkt uten at det enda har vært regjeringsbehandlet. Det er også utenriksminister Undéns standpunkt, uten at det enda har vært regjeringsbehandlet i Stockholm. Britene har bedt om å få høre vår mening, og vi hadde tenkt å meddele dem at vi var innstillet på å anerkjenne samtidig med dem, og samtidig henstille til Danmark og Sverige at anerkjennelsen kom noenlunde samtidig fra de tre nordiske land. 15


Det var ingen merknader eller spørsmål fra komitémedlemmene til Langes Kina-orientering, verken fra de fem arbeiderpartimedlemmene, fra Høyres mann eller Bondepartiets.3 Forut for den offisielle anerkjennelsen hadde det vært intens kontakt mellom Storbritannia og Norge. Norge ville at britene skulle gå i bresjen. Den norske ordbruken skulle også ligge så tett som mulig opptil den britiske. Dagen før den britiske og norske anerkjennelsen mottok utenriksråd Rasmus Skylstad, UDs øverste embetsmann, en avskrift av den erklæringen britenes generalkonsul i Beijing neste dag, altså 6. januar, skulle presentere for statsog utenriksminister Zhou Enlai i navnet til Storbritannias utenriksminister Ernest Bevin. I uttalelsen anerkjenner britene Folkerepublikken. Skylstad fikk kopien av den britiske ambassadør i Oslo, Laurence Collier. Skylstad fikk også et ark med de andre punktene den britiske generalkonsulen i Beijing ville understreke: at britene samme dag hadde brutt med Nasjonalistpartiets regjering, at de ba Kina om å legge forholdene til rette for den påtroppende chargé d’affaires og hans stab, og at britene snart ville be om «agrement» for en ambassadør og de diplomatiske privilegier de hadde rett til. Utenriksdepartementet fikk dermed god anledning til å skrive sin egen norske anerkjennelseserklæring nesten som en kopi av britenes og ellers notere seg de andre punktene som også gjaldt for Norge. Den 6. januar opplyste den norske regjeringen at den anerkjente Folkerepublikken Kinas regjering i Beijing. Et telegram fra utenriksminister Lange, og deretter et brev, ble sendt til Norges generalkonsul i Shanghai, Martin Bolstad. Han ble bedt om å informere Zhou Enlai:

16


Bolstad 12 The Bund De bes meddele kinesiske utenriksminister under henvisning hans meddelelse foerste oktober norske regjering besluttet anerkjenne folkerepublikken Chinas regjering de jure og Norge beredt sende charge daffaires Peking snarest Lange

Korte telegrammer ble samtidig sendt til andre viktige norske ambassader med teksten «regjeringen anerkjenner kinesiske folkerepublikk de jure». En pressemelding ble sendt ut til Norsk Telegrambyrå (NTB) og de utenlandske nyhetsbyråene AP, UPI, Reuter og AFP som informerte om anerkjennelsen. Republikken Kinas representant til Oslo, herr Lay, ble innkalt til et møte med utenriksminister Lange samme dag og meddelt at Norge nå brøt den diplomatiske forbindelsen. Den nasjonalistkinesiske diplomaten fikk tilbud om å bli boende i Norge som privatperson så lenge han måtte ønske, et tilbud han i første omgang takket ja til.4

Uenighet Storbritannia–USA Diskusjonene på toppnivå mellom Storbritannia og USA hadde ikke vært enkle og endte med at de inntok hvert sitt standpunkt: Mens britene besluttet å anerkjenne Beijing-regjeringen, valgte USA å støtte Chiang Kai-shek på Taiwan. I en rapport fra den norske ambassaden i London 4. januar, to dager før den britiske og norske anerkjennelsen skjedde, ble motsetningene brettet ut: «Etter at forskjellen mellom den britiske og den amerikanske politikk overfor Kina har åpenbaret seg, har det gjort seg gjeldende atskillig nervøsitet og noen irritasjon på britisk hold. Det hevdes her at den amerikanske politikk overfor Kina har vært impulsiv og inkonsekvent.» 17


Britene mente at USA burde ha gitt langt sterkere støtte til Chiang Kai-sheks regjering, også etter Nanjings fall i april 1949, om de virkelig ville stoppe kommunistenes framgang. Ambassadens rapport viste til lederartikler i viktige britiske aviser, men de norske diplomatene hadde også konferert med det britiske utenriksdepartementet: «Mr. Scarlett ville ikke innrømme at de tre lederartikler var direkte inspirert av Foreign Office […] Mr. Scarlett fortalte at Foreign Office i generelle vendinger hadde fått State Departments forsikring om at det ikke ville støtte Chiang Kai-shek på Formosa», het det i meldingen.5 USA holdt fast ved den offisielle forbindelsen med Taiwan til slutten av 1970-tallet. Først fra 1. januar 1979 hadde Folkerepublikken og USA diplomatiske forbindelser. Også Frankrike, som norsk UD hadde fått forsikringer om ville anerkjenne Folkerepublikken Kina i løpet av januar 1950, endret kurs. Det skyldtes at Kina anerkjente Ho Chi Minhs regjering i Nord-Vietnam, noe som gjorde Frankrike rasende. Frankrikes opprettelse av diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken drøyde i 14 år og skjedde først i 1964. Argumentene for anerkjennelse kom ikke fram i Langes redegjørelse til utenrikskomiteen i november 1949. Først senere ble de gradvis presentert. Han kom blant annet inn på dem i en utenrikspolitisk redegjørelse til Stortinget 22. september 1950, der hovedtema var den spente verdenssituasjonen etter utbruddet av Korea-krigen 25. juni samme år. Lange gjorde det klart at Norge, som aldri hadde vært noen kolonimakt, hilste de nye, selvstendige land i Asia velkommen, og han nevnte konkret India, Burma og Ceylon (Sri Lanka), Filippinene og Indonesia. Når det gjaldt den nye regjeringen i Kina, var ikke spørsmålet om Norges holdning like enkelt. Det skyldtes, ifølge Lange, at Kinas nye regjering var kommet til makten gjennom borgerkrig. Han tilføyde at selv om Norge og de demokratiske land hadde andre verdier, var man klar over 18


at disse verdiene ikke kunne påtvinges noen. «Derfor kan vi ikke la våre diplomatiske forhold til andre land bestemmes av sympati med eller motvilje mot deres indre styresett, så lenge det land det gjelder ikke slår inn på en aggressiv politikk,» sa han. Det siste var muligens en advarsel om det som kunne og skulle komme fra Kina: intervensjonen i Korea. Lange fortsetter: Alle tilgjengelige opplysninger tyder på at den kommunistiske regjering i Peking har tilslutning fra flertallet i det kinesiske folk. Det er en kjensgjerning at den har herredømme over størsteparten av det kinesiske fastland. Det har derfor vært naturlig for oss å anerkjenne regjeringen i Peking som Chinas regjering, og vi mener den bør representere China i De Forente Nasjoner og har gitt uttrykk for det gjennom votering i Generalforsamlingen.

Med dette hadde han lagt vekt på de generelle kriteriene, først og fremst at regjeringen i et land må ha kontroll med territoriet. Sympati eller antipati overfor det politiske systemet var underordnet. Et helt annet hensyn var også svært viktig, men ble ikke framhevet offentlig. Det var omsorgen for norske næringsinteresser i Kina, først og fremst handel og skipsfart. «Alle norske ledende skipsfarts- og næringslivsrepresentanter her er sterkt for tidlig anerkjennelse. Koren og meg selv samme mening.» Det skriver generalkonsul i Shanghai, Martin Bolstad, i et telegram til UD 8. oktober 1949 der han formidler Kinas ønske om anerkjennelse fra alle verdens land. Finn Koren var den andre norske diplomaten i Kina.6 I et internt UD-notat om anerkjennelsen datert 22. desember 1949 heter det at Norge må gå til det skritt å opprette

19


diplomatiske forbindelser med den nye kinesiske regjeringen «for å beskytte norske interesser» i Kina.7 Allerede sommeren 1949 hadde Norge gjort det klart at skipsfartsinteressene var overordnet. Nasjonalistregjeringen hadde 25. juni meldt at den hadde innført blokade av deler av Kinas østkyst og flere viktige havner, blant annet Shanghai, fordi disse var kommet under kommunistenes kontroll. Utenriksdepartementet var tydelige på at en slik blokade ikke ville bli respektert fra norsk side.8

Den første krisen Den norske regjeringens beslutning om å anerkjenne Kina nådde Zhou Enlai 7. januar, og den 10. januar kom det første svaret fra Beijing via direktør Huang Hua i det kinesiske utenriksdepartementet. Kinas regjering var klar til å opprette diplomatiske forbindelser med Norge «etter at forbindelsene mellom den norske regjering og restene av de Kuomintang-reaksjonære» var brutt. En merkelig formulering tatt i betraktning at Norge hadde meddelt at de diplomatiske forbindelsene med nasjonalistene var brutt den 6., samme dag som anerkjennelsen av Folkerepublikken skjedde. Kina ba samtidig Norge sende en representant til Beijing for å forhandle om diplomatiske forbindelser. Det kunne tolkes som en positiv kinesisk innstilling. En telegrafisk melding ble sendt fra generalkonsul Bolstad i Shanghai til Utenriksdepartementet 12. januar, etter at han hadde fått oversatt den kinesiske regjeringens brev fra kinesisk til engelsk. Før man fra norsk side rakk å reagere på det uklare kinesiske utspillet om å bryte forbindelsene med Kuomintangmyndighetene, dukket Kina-spørsmålet opp i FN. Et sovjetisk forslag om at Folkerepublikken skulle innta Kinas plass, også i Sikkerhetsrådet, var blitt lagt fram og skulle opp til avstemning

20

Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim: Kina vs. Norge  

Den ukjente historien fra Maos nei til dagens krise

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you