ELI RYGG Jeg vet at man kan bli helt glad igjen Min historie
Eli Rygg har blant annet skrevet disse bøkene: Hvor gammel blir en bølge? Gyldendal Tiden, 2001 Jeg sa ikke kom inn. Gyldendal, 2005 Koppen med skår i. En bok om skilsmisse. Gyldendal, 2007 Typisk oldemor. Gyldendal, 2010
© 2015 J.M. Stenersens Forlag AS Omslagsdesign: Emma Graves Omslagsfoto: Agnete Brun Sats: Akzidenz as / Dag Brekke Repro: Løvaas lito Papir: Holmen Book Cream 70 g 1,8b Boken er satt med: Stempel garamond 12,5/16,5 Trykk og innbinding: Livonia Print, Riga, Latvia ISBN: 978-82-7201-602-8 J.M. Stenersens Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).
«Å leve er først å lete etter deg selv, så finne deg selv, bli glad i deg selv, og til slutt miste deg selv igjen.» Ukjent
Innhold Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9
1 - BARNE- OG UNGDOMSÅR MED SÅR I . . . . . . . . . 13 Barndomsboka . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 Hva er det med mamma? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 42 En ensom jente i en vrien kropp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 49 Jeg står på egne bein . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 Portvei-Eli . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 71
2 - VEIEN HJEM TIL MEG SELV . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 Kroppen er min viktigste læremester . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 95 Det nye livet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 131 Hjertet som banker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 166
TILLEGG: 18 NYTTIGE VERKTØY . . . . . . . . . . . . . .185 Jording – å komme tilbake til kroppen . . . . . . . . . . . . . . . . . 187 Ikke døm andre . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 191 Nærvær og pust . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 194 Nattarbeid . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 203 Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 206
Forord
– Dette må du da ha merket på deg? Legen på sykehuset så undrende på meg da jeg ristet på hodet. Hjerteinfarktet kom uten forvarsel en tirsdag tidlig i vår. Nå var jeg plutselig innlagt. Alvorlig syk. – Jeg har jo kjent at jeg har vært sliten i perioder, men det var ikke noe jeg forbandt med at jeg kunne få et hjerteinfarkt, fortsatte jeg. – Har du røkt, stresset eller bekymret deg for mye? – Jeg har gjort litt av alt gjennom livet. – Akkurat, nikket kvinnen i hvitt foran meg og bøyde seg lett mot sengen min og fortsatte: – Var det noe spesielt du gikk gjennom da du ble syk? De to siste døgnene før jeg ble syk hadde jeg stått overfor et vanskelig valg og sov dårlig om nettene. Midt under lufteturen av bikkja Lucas kjente jeg kvalmen komme, og ryggen som begynte å verke. 9
– Ingenting i armene eller brystet? avbrøt legen og ba meg fortsette etter at jeg ristet på hodet. – Jeg kjente fort at jeg måtte skynde meg hjem for å komme meg på toalettet. Legen nikket. – Vet du? Det er nesten litt merkelig, sa jeg som til meg selv. – Jeg sa nei for første gang til å hjelpe et barn. For første gang sa jeg nei til å hjelpe i en akutt sak der et ungt menneske trengte hjelp, gjentok jeg. – Jeg fikk det skikkelig dårlig av ikke å trå til når jeg egentlig hadde tid. Men jeg kunne ikke og ville ikke; jeg kjente faktisk at jeg ikke skulle gå inn i saken. Legen nikket igjen. – Dette hørtes ut som en vanskelig situasjon for deg. Vi ser jo helst på det medisinske vi, vet du, om blodårene er dårlige og må skiftes, men det er klart at bekymringer og stress er en medvirkende årsak! Si meg, hvorfor tok det så lang tid før du ringte etter hjelp? – Jeg forsto ikke alvoret, rett og slett, og så er jeg kanskje ikke så flink til å passe på meg selv. – Slapp av nå, Eli, du kan ikke arbeide på en lang stund, og nå er det kun deg selv det skal handle om. Du har vært heldig, veldig heldig, og vi skal nok passe godt på deg, sa hun og gikk ut av det smale rommet. I sengen mot vinduet lå jeg med skadet hjerte, og med en kraftig wake up-call. Jeg hadde fått livet på nytt. Hva nå? Hva vil jeg med resten av livet mitt? Hva 10
ønsker jeg å bruke tiden min på? Hvorfor kom infarktet, og hva er det jeg må forandre? Selvhatet jeg har kjent på gjennom livet? At jeg aldri hadde kjent meg bra nok? Alle har sitt. Gjennom arbeidet mitt i barnehager, institusjoner og i barnevernet har jeg møtt mange mennesker. Små og store som sliter, som har merker etter opplevelser og erfaringer de har hatt, opplevelser som har lagt grunnlaget for vanskeligheter i hverdagen. Mange av disse opplevelsene kan synes små for andre: Noen har kanskje ledd av deg uten grunn. Det var ingen som forsto tapet du følte over katten du mistet, eller sorgen over skilsmissen mellom foreldrene dine. Det kan handle om et blikk, en ørefik, et ekkelt ord eller en vemmelig handling fra en lærer, en nabo, en slektning eller en som skulle være en venn. Men det kan også handle om vonde situasjoner som varer over tid: manglende respekt fra voksne, støtten man ikke fikk da man trengte den mest. De vonde følelsene som aldri ble møtt eller akseptert, kan stenge for glede og vitalitet resten av livet. Det trenger ikke å handle om de store krenkelsene eller overgrepene. Men det dreier seg ofte om manglende empati, nærvær og respekt – som vi ikke ble møtt med den gang, og som vi derfor har vanskeligheter med å gi oss selv og andre i dag. I likhet med de fleste mennesker har også jeg sår og opplevelser fra oppveksten som har gitt meg «vondt 11
i livet», og som har hindret meg i å være til stede med glede og kraft i mitt eget liv og for mennesker rundt meg. Både med profesjonell og egen hjelp har jeg arbeidet med egne følelser og dermed fått en større forståelse for meg selv og andre, og ikke minst: fått kontakt med livsgleden. Livet mitt ble annerledes spesielt gjennom arbeidet med å bli mer til stede i min egen kropp. Når vi går inn i dette arbeidet, kjenner på de vonde følelsene og blir venn med oss selv, kan vi møte hverandre med større empati. Jeg ønsker med denne boka å fortelle om det jeg har lært på veien, og på den måten kunne hjelpe andre med å komme i gang med sin egen prosess og til å forstå sine medmennesker litt bedre. Moss, juni 2015 Eli Rygg
1 BARNE- OG UNGDOMSÅR MED SÅR I
Barndomsboka
– Har du noen gang arbeidet med barndommen din, Eli? Jeg tror du må få hjelp til å se nærmere på denne tiden av livet ditt om du skal få det bra. Søren, tenkte jeg. «Jeg har hatt det så bra, så», har jeg som oftest svart om noen har lurt på hvordan de tidligste årene mine var. Trygt og godt, i hvert fall som jeg husker det. Det andre har jeg glattet over. Å tørre å se ble for vanskelig for meg oppigjennom voksenlivet. Som 37-åring hadde jeg endelig våget å søke hjelp. Jeg var i Danmark, og foran meg sto en lærer med grå lagerfrakk. Han snakket engelsk med irsk tonefall, og med stor varme i hvert eneste ord. Jeg kjente med en gang uroen som jeg hadde hatt så mange ganger før, den som får meg til å skyve det som er vanskelig langt, langt inn i meg selv og flykte bort fra det. Jeg forsto at denne mannens ord traff noe jeg hadde lagt lokk på. 15
På utsiden var jeg alltid blid og snill. Jeg gjorde alt for å bli likt. Jeg hadde et stort behov for å hjelpe andre, helst barn, som hadde det vondt. På den tiden reiste jeg rundt og underholdt med sang og eventyr. Om det var et barn i salen eller på butikken som gråt, kunne det bli for vondt å høre på uten å trøste. Jeg var alltid på tilbudssiden. Hjemmet vårt var alltid åpent, og mennesker som hadde lyst til å hilse på, ble invitert til å stikke innom, selv om jeg ikke kjente dem. Telefoner fra ukjente, invitasjoner til bursdager («ti minutters underholdning har du vel tid til, Eli»), klarte jeg heller ikke å si nei til. Ordet ja satt løst, og kroppen min var blitt for stor. Men inni meg lengtet jeg etter noe jeg ikke visste hva var. Ordene fra denne læreren ble starten på et nytt kapittel i livet mitt. Jeg måtte åpne opp barndomsboka mi.
Jeg ble født som nummer to i rekken av fire barn på det lille stedet Veblungsnes, ei lita bygd innerst i Romsdalsfjorden. Storesøster fylte tre år den høstdagen jeg ble født. – Snakk om presisjon, sa pappa hver gang han fortalte om den dagen. – Tenk at jeg var hos frisøren begge
16
gangene det var fødsel på gang, og jentene ble født med bare fem minutters mellomrom! Jeg vet ikke om helsestasjonen på den tiden hadde slike skjemaer som de har nå, der man plotter inn vekt og høyde for å se om man er over eller under normalen – men jeg slapp uansett ikke unna å bli sammenlignet med andre. Jeg lignet på fars slekt, fikk jeg høre. Korte bein og små tykke fingre, for ikke å snakke om tærne, typiske Rygg-tær, det der! Pappa het Svein Olav, men når mamma var sint eller bekymret for at han skulle kjefte for mye, noe han var god til innimellom, brukte hun bare Olav. Han var født og oppvokst på tollstasjonen i Sul i Verdal, sønn av tolleren og lærerinnen i bygda. Han møtte mamma Randi, en nordnorsk bauta, raus, varm og kvikk i replikken, da han som nyutdannet lærer fikk seg arbeid i Stamsund. Der ble de boende noen år, før de giftet seg og flyttet til Romsdalen. Mor og far var godt likt og respektert på dette stedet med de bratte, høye fjellene rundt. Barndomshjemmet mitt var romslig og tok imot alle. – Han er nok veldig, veldig full, sa mamma om den eneste originalen og offentlig kjente alkoholikeren som fantes i bygda. Han kom sjanglende og trallende på besøk en julaften like før vi skulle sette oss til bords. Han lå ute i gangen og klarte verken å stå beint eller snakke rent. Mamma og pappa vasket ham med en grønn vaskeklut 17
rundt munnen etter at han kastet opp, og tørket ham i ansiktet før de fulgte ham hjem. En høstkveld satt jeg ved kjøkkenbordet og spiste havregrynsgrøt. Jeg hørte gråten og hikstene før det banket på døren og pappa åpnet. Utenfor sto de to eldre, ugifte, sure søstrene i bygda, som bodde i det hvite huset ovenfor butikken. – Se her, gråt de, og viste fram hendene sine som var klint inn med sirup. – Se hva noen av ungene har gjort mot oss! Vi kom hjem fra bedehuset og ble fanget i ei fiskenot som ungene kastet på oss fra treet ved den lille veien opp til huset vårt. Og ikke nok med det, men de hadde klint sirup på dørhandtaket! hikstet de. – Dærsomitt, sa pappa. Han så på meg med det strenge blikket som spurte om jeg visste noe om dette her? Jeg sa ingenting, men visste godt at storesøster hadde hatt en finger eller to med i den episoden. – Nei og nei, du store tid. Dette er ikke bra, de unge nå til dags finner på de mest stygge ting mot andre. Stakkars og huffa meg, og enda et stakkars til dere som har gått den lange veien hit, trøstet pappa. Med et ørlite smil rundt munnen lukket han døren, mens han egentlig burde vært streng og forbannet resten av kvelden. Det var visst opplest og vedtatt at pappa, læreren i bygda, både skulle og kunne være streng og ha ordensvakt for alle innbyggerne. 18
Vi bodde på skolen, den store grå skolen med to–tre klasserom i den ene enden og leiligheten vår i den andre. Vi hadde det fint hjemme, syntes jeg. Fine, grå møbler som vi ikke kunne sitte i etter utelek. Midt på veggen hang et bilde av pikene på broen som pappa hadde malt etter Munch. På gulvet lå det ullryer som katten Gråpus elsket å ligge på. På kortveggen mot kjøkkenet sto radioen. – Unga! Kom og sett dere, for nå begynner lørdagsbarnetimen, ropte pappa på ukas herligste dag. Mamma kom med tefat, og der lå to biter sjokolade, to Marie-kjeks og noen båter med appelsin. Snakk om stas. Mamma og pappa hadde mye omsorg for oss. Kjøkkenet var stort og lyst, og rundt kjøkkenbordet gjorde vi lekser. Når det kom gjester i hverdagen, var det der alle satt. Mamma var god til å lage mat. Ofte var det fisk fra fjorden som ble tilberedt, og stor stas var det når vi fikk dyppe ei skive fiskepudding i smelta smør før middagen. Jeg var glad i å være ute, og det beste av alt var kirsebærtreet med flere etasjer som sto utenfor soverommet som jeg delte med storesøster. Treet var perfekt til å sitte i, og derfra kunne jeg se ut i den store verden: helt fra Rauma ullvarefabrikk som lå rett foran meg og til nesten hele Åndalsnes. Nedenfor treet, bak gjerdet, gikk veien ned til hovedveien. Den gamle bakeren som jeg var uheldig å kjøre på med sykkelen under 19
den første prøveturen min, holdt til på den andre siden av veien. Dagen ble ekstra god når jeg gikk og banket på vinduet hans og fikk wienerbrødskalker før turen gikk over lekeplassen og bort til kaia, der jeg ofte fisket dassmort og flyndre. I timevis kunne jeg sitte og se på alt som skjulte seg nede på bunnen under det klare vannet, fra de langsomme sjøstjernene til den grå flyndra med de røde prikkene som lynraskt gjemte seg i sanda. Jeg hadde aldri agn på kroken, jeg spytta bare på den, fisken beit allikevel. Alltid nok til katta i det gule huset som lå på skrå bortenfor kaia. Mor og far var aktive utenfor hjemmet vårt, blant annet i leikarringen. De danset bunadskledde i ring når de store cruiseskipene satte turister i land, eller de svingte seg rundt på sammenkomster i bygda og nikket til hverandre, sang og løftet hælene opp med et lite knekk i knærne før de smilte og takket for seg på gjesteopptredener rundt om i distriktene. Når Riksteateret gjestet det lille stedet blant Romsdalsfjellene, ble mamma og pappa ofte invitert til fest med skuespillerne. De fikk også være statister i en film, noe som var stor stas. Pappa var en populær formidler, enten det gjaldt å lese dikt eller framføre prologer, og mamma var med på scenen innimellom hun òg. – Eli, i dag skal du få bli ei radiostjerne, fortalte pappa sommeren før jeg begynte på skolen.
20
Pappa hadde innslag på Vigra lokalradio en periode. Det var de eneste gangene trønderen snakket litt bokmål. Nede på bryggekanten testet han lyden med sine hallo, hallo, hallo før han startet. – Ja, i dag ønsker jeg velkommen fra bryggekanten, og en av dem som er oppvokst her ved sjøen er du, Eli. Kan du fortelle lytterne her i fylket om hva du fisker? Jeg husker hvor nervøs jeg var da jeg svarte kort, men presist: – Dassmort og fløndre, inn i den svarte mikrofonen. Neste spørsmål handlet om jeg hadde det fint med å fiske, men jeg nikket bare til svar. Pappa slo av opptaksmaskinen. – Faen, dæven ta, du kainn da itt nikk på radioen. Ingen sjær dæ! Så tok han seg i det, som han ofte gjorde etter bannskapen. – Derre hørt du itt. Han spurte om jeg ville synge en sang, siden han forsto at intervjuobjektet ikke var så snakkesalig av seg. – Ja, kom det fra meg, jeg nikket igjen før jeg kremtet og sang: Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd. Når han styrer båten, så går det så bra på veien til himmelens land … 21