I skogens dype, stille ro

Mikkel Soya Bølstad

I SKOGENS DYPE, STILLE RO Jakten på den norske urskogen

© 2019 J.M. Stenersens Forlag AS Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Foto: Mikkel Soya Bølstad Sats: Ingrid Goverud Ulstein Papir: Holmen Book Cream 70 g Boken er satt med: Home text 10,5 | 15 Trykk og innbinding: Livonia Print ISBN: 978-82-7201-687-5 J.M. Stenersens Forlag Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond.

I skovens dybe, stille ro I skovens dybe, stille ro, hvor sangerhĂŚre bo, hvor sjĂŚlen lytted mangen gang til fuglens glade sang, der er idyllisk stille fred i skovens ensomhed, og hjertets lĂŚngsler tie her, hvor fred og hvile er.

Fritz Andersen, 1864

INNHOLD

Spiren Grunnlinjen Tidsreise Juletrepyntens mor Urskogen på Romeriksåsene Biofil Skogens tjenester Rødlistefestivalen De levende døde Urskogens adelsmerker Systemet Gammelskogens voktere Jakten på storområdene Alarmen går Den glemte skogen Takk Kilder

9 13 25 37 52 65 77 93 105 120 134 148 165 180 194 205 207

SPIREN

Det er vrient å si helt nøyaktig når den startet, forelskelsen, for jeg har vært høyt og lavt i skogen siden jeg var liten, men likevel, hvis jeg skal trekke fram en bestemt begivenhet, et minne, et øyeblikk, så tror jeg det må være en sommernatt ved Spålselva i Nordmarka som guttunge for mange år siden. Pappa og jeg ligger i teltet. Egentlig burde vi sovet begge to, men den lyse natta er full av lyder, og jeg ligger med øynene så vidt åpne og lytter. Et sted der inne i skogen synger måltrosten, og det kommer et stille brus fra elva. Og så, en rar lyd oppe fra kveldshimmelen, nærmest som en svak, summende breking.

– Det er mekregauken, det, sa pappa.

Den gang ante jeg ikke at mekregauk var et annet navn for den langnebbete vadefuglen enkeltbekkasin, men det gjorde egentlig bare øyeblikket enda mer magisk. Lyden fra mekregauken oppunder himmelen lullet meg i søvn, og sommernatta ved Spålselva brente seg fast i bevisstheten min for alltid.

Skogen ved Spålselva var ikke en hvilken som helst skog. Mot nord, på motsatt side av elva fra der vi hadde slått leir, strakte silhuettene av grantrær i alle aldre og størrelser og fasonger seg ut av tåka, som sakte seg nedover dalen i det lave, gylne morgenlyset. Noen av trærne var lange og smale og pistrete i toppen, andre fyldige og mer monumentale. Noen var døde, nakne, og stakk opp av tåka som svarte spir.

En skog fundamentalt annerledes enn skogpartiene vi hadde syklet gjennom for å komme oss til Spålselva, der trærne mange steder var 9

jevngamle, med samme høyde og samme bredde og stod som kloner, i stram givakt, som om de ikke riktig turte å slippe seg løs. Skogen på den andre siden av Spålselva så ut som skog hentet rett ut av en av Theodor Kittelsens blyanttegninger, eller August Cappelens oljemalerier. Det var eventyrskog. Skog som hadde fått lov til å passe seg selv i lang tid.

Og denne skogen, ved bredden av Spålselva en sommernatt for mange år siden, den ble en slags målestokk på hvordan skog egentlig ser ut, den skogen jeg etter hvert fikk et livslangt kjærlighetsforhold til.

Nærmere tretti år senere var jeg på telttur med min egen familie. Vi hørte aldri mekregauken, men til gjengjeld fikk vi oppleve orrhanenes spill mellom tåkeflakene ute på en myr. Mens vi labbet hjemover, kom vi forbi et stort hogstfelt. Det var det ikke noe uvanlig ved, for vi kom ofte forbi hogstfelt når vi var på telttur i skogen. Men denne gangen var det annerledes, for dette hogstfeltet var ledsaget av et informasjonsskilt. Der kunne vi lese at hogsten var gjennomført etter noe som het Levende skog-standarden. Etterpå stod jentene og stirret utover hogstflaten, et kaos av forvridde og brukne greiner, nakne stubber og et og annet glissent tre, som stod som en slags sørgelige rester av det som en gang hadde vært. På skiltet leste vi at disse spinkle einstøingene var privilegerte, for de var blitt livsløpstrær og skulle som de heldige utvalgte få lov til å bli gamle og dø av alderdom, til glede for insekter og sopp som lever av døde trær.

– Er det levende skog, pappa? sa jentene og kikket spørrende på meg.

Jeg trengte ikke å si noen ting. Jentene gjennomskuet umiddelbart det paradoksale i å kalle et hogstfelt «levende skog». I stedet gikk jeg i gang med en slags forsvarstale for skogbruket, for vi trenger tømmer.

Og skal vi ha tømmer, må vi hogge. Jeg stoppet der, for det blir fort innviklet, dette med skogen i Norge, litt sånn høna eller egget: Hvor skal man starte, hvor skal man fortsette? Kanskje jeg burde ha sagt at det knapt finnes skog som ikke har vært hogd i Norge, men da måtte jeg også ha forklart at det er forskjell på hogst, for der man før i tiden 10

tok ut trærne enkeltvis eller gruppevis, slik at det fortsatt stod igjen skog, er det i dag snauhogst med store flater som gjelder. Da burde jeg fulgt opp med å forklare at andelen skog som aldri har vært flatehogd, blir mindre og mindre, år for år, og at forskere tror store deler av denne skogen, som er så viktig for mange arter, kan være borte om få tiår om vi ikke gjør noe. Kanskje jentene da hadde svart at skogen vel vokser opp igjen, for det gjør den jo, trærne kommer tilbake, men det er ikke sikkert at alle de tusenvis av artene som levde i denne skogen, før den ble hogd, kommer tilbake. For trær er ikke bare trær. Trær er unge trær, gamle trær; det er levende trær, og det er døde trær og alt imellom. Den skogen som vokser opp etter hogst, får sjelden lov til å bli mer enn et sted mellom 80 og 120 år før den blir hogd igjen.

De fleste trær vil så vidt ha kommet seg ut av konfirmasjonsalderen på det tidspunktet, for grantrær kan i spesielle tilfeller bli over 500 år gamle, furuer nærmere 700, kanskje 800, og eiketrær hele 1000 år. Oftest blir de noe midt imellom hvis de får lov til å vokse så lenge de kan. Siden store deler av skogen i Norge består av unge jyplinger som ikke får vokse seg gamle og dø en naturlig død, blir det trøblete for de artene som er avhengige av gamle eller døde trær, og det er det en hel drøss med arter som er. Så mye som 1122 av artene som står på Rødlista, oversikten over alle truede arter i Norge, er arter som lever i skogen, arter som står i fare for å dø ut om vi ikke sørger for at det blir bedre leveforhold for dem. Det handler ikke først og fremst om nusselige arter med pels og fjær, selv om det også finnes truede arter blant dem, det handler først og fremst om lav og mose og sopp og småkryp som edderkopper og insekter, et mylder av liv som ofte lever i en verden skjult for oss, men likevel gjør en livsviktig jobb i skogen.

Etterpå burde jeg sikkert fortalt om hva som faktisk gjøres for å ta vare på artsmangfoldet, men det hadde fort blitt innviklet, det også, for da hadde jeg måttet forklare ansvarsfordelingen mellom myndighetene og skogbruksnæringen, om det som Norges Skogeierforbund kaller «frihet under ansvar». Vi har et mattilsyn som skal fremme 11

miljøvennlig produksjon innenfor landbruket og oppdrettsnæringen, men vi har ikke et skogtilsyn som holder øye med hvordan det står til i skogen. I Norge er arbeidet med å ivareta alle artene i skogen i stor grad overlatt til næringen. Det er næringen selv som kartlegger og setter til side viktige livsmiljøer i skogen før hogst, og det er næringen som i stor grad bestemmer hvilke miljøhensyn som skal tas under selve hogsten, eller hvilke skogområder som skal tilbys til vern. Jeg kunne sagt til døtrene mine at det er en fare med et slikt system, der de som tjener penger på noe, er de samme som skal holde seg selv i ørene. Kanskje jeg kunne brukt uttrykket «å sette bukken til å passe havresekken», men da hadde jeg antakelig også måttet komme med eksempler på at det rent faktisk er en utfordring at næringen i stor grad passer på seg selv. Og det hadde heller ikke vært helt riktig, for det er noen andre som også passer på, et korps av frivillige som bruker fritiden sin i skog og mark på å finne ut hva som faktisk finnes av arter der, og som sier ifra dersom de kommer over hogster som ikke er bra.

En slags gammelskogens vaktbikkjer. Folk som blir jublende glade over å finne sjeldne sopper på undersiden av morkne, mosegrodde trestammer.

Kanskje jeg også burde nevnt at skogen er viktig med tanke på klimaet, og at det er stor uenighet om det er best å hogge skogen eller spare den hvis vi skal bremse klimaendringene? Det kunne fort blitt litt vel mye å forklare for døtrene mine, nærmest en hel bok, ja, det kunne utviklet seg til den boka du sitter med i hendene nå. En bok som handler om historien til den norske skogen. Om hvordan det står til med skogen, hvordan den har blitt som den har blitt, og hva vi bør gjøre hvis vi skal ta ordentlig vare på den og myriadene av liv som er avhengig av den. Hvor vi skal starte? La oss starte ved begynnelsen.

Ved grunnlinjen. La oss starte med hvordan skogen i Norge egentlig så ut før vi begynte å omforme den.

GRUNNLINJEN

Jeg liker å tenke at den norske skogen er en villmark. At jeg kan klatre opp på en kolle og se utover et uberørt skoghav til alle kanter.

Men er det virkelig sånn? Hvor mye av den norske skogen er egentlig uberørt? Ifølge Store norske leksikon forsvinnende lite. Helt urørt skog uten spor av hogst eller inngrep er det vi kaller urskog. En skog der trærne får lov til å bli så gamle og svekkede at de til sist deiser i bakken og blir mat for sopp og insekter som sakte bryter dem ned. Under en halv prosent av den norske skogen kan sies å være urskog. Bortsett fra ørsmå lommer med urskog, som har vært så utilgjengelige at de ikke har blitt påvirket av menneskelig aktivitet, finnes urskog i dag så å si bare i Pasvik, i Gutulia ved Femunden, i små partier i Trillemarka og i et lite område ved Oppkuven i Nordmarka. Og selv i disse områdene har det enkelte steder vært mulig å finne spor av øks og sag. Århundrer med hogst, beiting, seterdrift og bygging av veier og hytter har omformet skogene, landet over.

Siden det er så lite urskog igjen, er det opplagt å tenke at vi i hvert fall har vernet det lille som er igjen. Men det har vi ikke. En dag kom jeg over heftet Skogkur, utarbeidet av Verdens naturfond (WWF). Der kunne jeg lese at bare to og en halv prosent av den produktive skogen i Norge var vernet, altså av den delen av skogen det lønner seg å drive skogbruk på. I heftet var det også en oversikt over Norges mest verneverdige skoger, skoger som i verste fall kunne bli hogd i morgen dersom de ikke ble beskyttet. Godt over halvparten av områdene var 13

på fem kvadratkilometer eller mindre. Ikke spesielt store, med andre ord. Noen få storområder skilte seg ut. I Pasvik var det for eksempel hele 142 kvadratkilometer med furuskog, der store deler var urskog eller urskogsnær skog, og attpåtil med verdier som var så sjeldne at store områder ble regnet som internasjonalt verneverdige. Pasvik nasjonalpark som ligger like ved, er til sammenlikning 119 kvadratkilometer. I Muru i Lierne var det knapt 30 kvadratkilometer med gammel granskog med partier med urskog som ikke var vernet. Men det var et annet storområde med nasjonale verneverdier som for alvor fanget oppmerksomheten min: Sorkvola, et nesten 44 kvadratkilometer stort område som var en del av statsallmenningen i Engerdal kommune. Var ikke det i nærheten av Gutulia nasjonalpark? Med sine fire stjerner ble området regnet for å være blant det ypperste vi har av gammel furuskog. Området lå attpåtil på statsgrunn og hadde blitt kartlagt av biologer ti år tidligere. Ifølge biologene varierte påvirkningsgraden mye innenfor området, men generelt dekket gammel, ubetydelig påvirket skog store arealer i den sentrale delen. Her kunne man finne svært gammel furuskog, der trær på mellom 400 og 500 år var nokså vanlig alder, og det fantes store mengder død ved i alle stadier av nedbrytning, alt fra fersk, død ved til urgammel gadd – døde trær som ennå ikke var veltet av vinden. Ganske store arealer fungerte i praksis som urskog med partier som antakelig var genuin furu-urskog.

Ikke nok med det, biologene mente at lokaliteten kanskje var det viktigste av områdene med furuskog i hele Femund-regionen, et område som ble regnet for å være selveste kjerneregionen for gammel furuskog i Sør-Skandinavia. Likevel hadde en skogsbilvei nylig skåret seg inn i den vestre delen, og skog i ytterkanten av området, i hellingene ned mot Femunden, var flatehogd.

Norge bruker milliarder på å verne regnskog i andre land, men vi hadde altså fortsatt forholdsvis store arealer med internasjonalt verneverdig urskog og urskogsnær skog som ikke var vernet, til tross for at mindre enn en halv prosent av skogen i Norge var urskog. Dessuten 14

befant denne seg på statsgrunn, i vår skog, folkets felles nasjonale naturarv. Hvordan var det mulig? Der og da var det bestemt. Familien skulle til urskogen i Sorkvola i vinterferien. Jeg ville vise døtrene mine på tolv og femten år hvordan skog egentlig ser ut. Jeg ville vise dem en rest av den norske urskogen – før den kanskje ble hogd.

* etter omtrent fire timers reising med tog til Elverum og deretter videre med buss, stopper vi langt om lenge i Trysil. Hadde døtrene min hatt en normal pappa, ville et opplagt valg vært å ende bussturen her, for så å raske med oss skiutstyr og sekker og tilbringe vinterferien i snøen sammen med de andre skituristene. I stedet bytter vi buss og fortsetter videre oppover Engerdal. Det går ikke lang tid før vi er de eneste i bussen. Veien er dekket av is, og grantrærne står tett i tett langs veien og oppover dalsidene, svarte, med hvite flekker av snø på greinene. Det er mørkt da bussen svinger inn foran endestasjonen.

Bussjåføren foreslår at vi kommer inn i varmen i pauserommet og venter på drosjen vår der. En halvtime senere hører vi den svinge inn på plassen utenfor. Vi laster utstyret inn i minibussen og reiser videre under den svarte himmelen. Omtrent en mil nordover stopper drosjesjåføren vår opp og hjelper oss med å dra haugen av ski, pulkbrett og sekker ut av minibussen et sted mellom Sorken og Stormyra, sånn ganske nøyaktig midt ute i ingenting. Drosjesjåføren står stille et lite øyeblikk og ser på oss en siste gang. Så stiger hun inn i bilen, lukker bildøren og svinger ut på fylkesveien. Vi vinker farvel til henne og ser lysene fra minibussen bli stadig svakere. Så er vi alene i den mørke stillheten. Foran oss har vi fem dager med nesten flaut korte dagsetapper. Akkurat lengden på dagsetappene bryr vi oss fint lite om. Vi har ikke dratt hit for å sette noen rekorder. Vi har dratt hit for å senke skuldrene, riste av oss hverdagen og forhåpentlig få et glimt av en skog som nesten ikke eksisterer i Norge lenger.

Skogen ved innkjøringen til den nedsnødde skogsbilveien er som 15

det meste av skogen langs veien og består av ensaldret, forholdsvis ung furuskog. Ikke noe å reise nesten 400 kilometer for å oppleve, med andre ord. Vi følger et scooterspor nordover langs en skogsbilvei i det svake lyset fra de små hodelyktene våre, helt til sporet stopper opp ved et par setre og hytter på nedsiden av det lille fjellskogområdet vi er på vei til. Så lar vi skiene gli over jomfruelig snø mellom trærne.

– Jeg bryr meg ikke så mye om hvordan skogen ser ut når jeg er på tur, jeg, sier eldstedattera Sif i teltet sent om kvelden mens jeg slåss med parafinbrenneren, som hoster og soter i forteltet.

Jeg tror kanskje jeg skjønner hva hun mener. At det på en måte alltid er fint å være på tur, bare man er ute. Men likevel, skogens utseende må da bety noe?

– Så det spiller ingen rolle hvordan skogen ser ut, da? prøver jeg.

– Nei, jeg synes ikke det er så stor forskjell, jeg.

Det er ikke helt usannsynlig at hun erter meg litt. Jeg synes jeg aner et lurt glimt i øynene hennes. Samtidig vil mange av oss lett kunne ha svart det samme. At det ikke er så stor forskjell. At det ikke er så nøye.

At skog liksom bare er skog. meD Jevne mellomrom dumper jeg over bilder på sosiale medier av tette skoger, der alle trærne er like gamle og like høye og står ordnet på rekke og rad med militær presisjon. Skogbunnen, der lyset aldri riktig slipper ordentlig til, er naken, bare dekket av barnåler, eller et tynt lag tørr mose. Det er med andre ord bilder av ganske ordinære granplantasjer. De som har lagt ut bildene, syntes sikkert skogen var fin, og jeg skal innrømme at jeg synes noen av bildene absolutt har noe for seg, enten fordi solstrålene glitrer vakkert gjennom trekronene, eller kanskje fordi et tynt lag hvitt pudder etter et nylig snøfall har lagt seg som pent dandert staffasje over skogen. Det er ikke bildene i seg selv, men emneknaggen, eller hashtagen, som de bruker til bildene, jeg stusser over. For bildene ledsages ofte av emneknaggen «urskog».

Det kunne selvsagt vært ment som ironi, det ville vært en opplagt 16

mulighet, men tekstene og de øvrige emneknaggene som ledsager bildene, tyder på at det er helt oppriktig ment. At det er slik de ser for seg at urskog ser ut. Da den norske spillefilmen Askeladden skulle ha premiere, tok regissøren NRK Dagsrevyen med ut i skogen for å vise hvor han hadde fått inspirasjon til trollet i filmen. Regissøren fortalte hvordan han hadde sittet på en stubbe og spist nistepakken sin, da trollet hadde reist seg opp bak ham. Og skogen? En vaskeekte granplantasje, attpåtil nylig tynnet ut – så langt fra eventyrskog du kan komme. Noe er med andre ord i ferd med å skje. Sakte, nesten umerkelig. Vi er i ferd med å glemme hvordan skog egentlig ser ut. Skog som ikke er plantet, men har forynget seg selv gjennom århundrer. Skog, der de naturlige prosessene får skje fritt, uten at sagtenner griper forstyrrende inn, i hvert fall i liten grad. Villskog, om du vil.

I 1995 publiserte marinbiologen Daniel Pauly det banebrytende essayet «Anecdotes and the shifting baseline syndrome of fisheries» i det vitenskapelige tidsskriftet Trends in Ecology and Evolution. Pauly var bekymret for at hver generasjon av fiskeribiologer tok utgangspunkt i tilstanden til fiskebestanden ved starten av deres respektive karrierer, og at de så brukte denne tilstanden som en slags «baseline», en grunnlinje, eller normaltilstand, for å påvise endring senere. Når så neste generasjon av fiskeribiologer startet sine karrierer, ville de bruke fiskebestanden da de tiltrådte som grunnlag for sine beregninger av endring i fiskebestanden. Slik ville fiskebestandene gradvis kunne bli mindre og mindre for hver generasjon uten at alarmklokkene for alvor begynte å ringe. Endringen innenfor hver generasjon virket ikke så dramatisk, til tross for at det var en fallende tendens i bestanden. Så man derimot på utviklingen over flere generasjoner, ble det klart at det hadde skjedd en voldsom nedgang i fiskebestanden. Grunnlinjen, nullpunktet, hadde blitt endret sakte, men sikkert, generasjon for generasjon, og det oppstod en slags endringsblindhet.

Den skogen de fleste av oss tråkker rundt i på søndagstur, har ofte mer til felles med plantasjer, der trærne har samme alder og høyde 17

og står med samme avstand, enn med hvordan en skog med naturlige prosesser ser ut. Og når vi i det daglige er omgitt av stadig flere plantasjer, og mindre og mindre naturskog, der trærne har forskjellig alder og ikke står tett i tett i sirlige mønstre, da er det plantasjene som blir den nye normalen. Grunnlinjen. Sånn vi tror skog skal se ut.

Pauly foreslo at historiske anekdoter kunne gi en pekepinn om havets rikdom i tidligere tider og hjelpe oss med å etablere en grunnlinje. Et utgangspunkt. Kanskje vi må hente fram nettopp Theodor Kittelsens tegninger eller August Cappelens oljemalerier for å få en idé om hvordan skog som får lov til å passe seg selv, ser ut? Eventyrskogen?

Vi lar temaet hvile i teltet, tar fram kortstokken, og mens parafinbrenneren endelig suser stille ute i forteltet og smelter snø til middagen, går vi på runde etter runde med kortspill.

Det kan goDt hende jeg er typen som har ti tommeltotter, men strengt tatt er det det motsatte som er utfordringen på akkurat denne turen, for jeg har i og for seg bare én tommel som fungerer etter at jeg slo høyre tommel ut av ledd på en skitur rett før vi dro. Men kanskje er det ikke tommelen som gjør at vi er så trege neste morgen. Kanskje vi rett og slett bare er i ferd med å finne en av de tingene vi kom hit for. Roen. Vinterroen. Pulsen slår i takt med skogen, som står stille utenfor teltet. Eller i hvert fall nokså stille, for det blåser litt i dag da vi legger i vei i totiden, en slags rekord i å komme seg sent av gårde, for vår del. Vi feirer med å tråkke over en liten myr. Så trekker vi inn i åpen, gammel fjellbjørkeskog med krokete stammer. Jo nærmere vi kommer Krokåtsjøen, desto eldre blir furutrærne. Her og der jabber vi forbi blokkmark med grov stein under snøen, og det er tungt å jobbe seg oppover i løssnøen med pulken hengende etter som et drivanker.

Sif er småkald og tar mer enn gjerne jobben med å tråkke spor foran.

Forskjellen for meg som drar pulken, er som natt og dag. Jeg vil som alltid helst være supermann, vil gå først og ta den tyngste jobben, men i dag biter jeg det i meg, roser henne i stedet og tråkker inn i sporet bak.

18

Etter et par–tre timer med tung loffing og kaving gjennom vinterskogen finner vi en liten hylle å slå opp teltet på i en nordvendt skråning med utsikt over grovvokst furuskog og Litlsjøberget i skumringen.

Det er fint her, nydelig, med høyreiste furuer og gadd spredt rundt i landskapet, men likevel er det ennå ikke helt sånn vi hadde forestilt oss det, da vi leste at skogen her hadde urskogpreg og ble regnet som kanskje det viktigste av furuskogområdene i hele Femund-regionen, selve kjerneområdet for gammel furuskog i Sør-Skandinavia.

Temperaturen er mild for årstiden med skarve seks kuldegrader om kvelden, men vinden har tiltatt i løpet av dagen og blåser friskt fra sør i trekronene rundt oss. Snart har vi reist vårt lille, røde ly for natta.

En flortynn hinne av nylon utgjør forskjellen mellom å ligge ute i lett snøføyk og det behagelige, trygge livet innendørs.

– Hva synes dere om skogen nå, da? spør jeg jentene.

– Ikke noe spesielt, jeg synes bare det er fint å være på tur, jeg, smiler Sif. – Jeg synes den er kjempefin, jeg. Kan jeg få bli med på flere sånne turer? spør Siri.

Tuller Sif med meg? Jeg later som om jeg ikke blir snurt over at hun ikke liker skogen, som tross alt er hovedårsaken til at vi dro akkurat hit, men jeg gjør jo det, klart jeg blir snurt, og det vet hun selvsagt også, der hun sitter og smiler. Vi tar noen slag kortspill, et slags teltritual før vi gjør oss klare til natta. Jeg tar en runde rundt teltet og bardunerer det skikkelig før vi tar kvelden litt før midnatt. Utenfor suser det i trærne, og snøen tasser og visler mot teltduken.

Skogen enDrer Seg markant på vei videre innover til hjertet av Sorkvola på dag tre. På et blunk har vi glemt alt om de endeløse plantasjene mellom Hamar og Trysil, der like furuer stod snorrette som korn i en forvokst åker, eller alle de mørke granplantasjene oppover Engerdal, for foran oss nå åpner skogen seg, og urgamle furutrær står spredt på den hvite snøflaten og virker nesten som om de har hver 19

sin personlighet. Det er lave trær, høye trær, trær med svulmende stammer og trær med tynne stammer. Det er skeive, krokete og rette stammer om hverandre, det er døde og levende trær. Det er trær, hvor den gråbrune barken nederst på stammen raskt glir over i oransje, og andre hvor overgangen er nærmere trekronen. Det er trær med tynne greiner og trær med tykke greiner. Noen har spisse trekroner, andre er fint avrundede og minner mest av alt om forvokste bonsaitrær.

Noen har svarte sår etter skogbranner, andre bærer små tuster av den svovelgule ulvelaven. Den inneholder en vulpinsyre som kan lamme åndedrettsorganene, og fikk navnet fordi man i tidligere tider brukte laven som ulveåte sammen med knust glass og kjøttstykker. Den kan lokalt opptre tallrik på enkelte steder, men på grunn av tidligere tiders hogst, er den i dag spredt utbredt og mangler i store områder der den opprinnelig ville forekommet naturlig. Ulvelav vil helst ha glisne, lysåpne gammelskoger med rikelig av døde furuer å vokse på. Det har blitt mangelvare som følge av skogsdrift, der trærne ikke får muligheten til å bli gamle, slik de gjør i skogen vi nå har foran oss. Laven er en av få gammelskogsarter som tåler eksponeringen som følger i kjølvannet av hogst. I dag er heldigvis skogbruket oppmerksom på arten, slik at situasjonen ikke er like kritisk for den som for noen tiår tilbake da den største delen av artens tilbakegang skjedde. I dag regnes den største trusselen mot laven å komme fra friluftsfolk eller hyttebesøkende som sager ned tørrfuruer for å skaffe ved til bål. Vi nøyer oss med å beundre ulvelaven på avstand før vi tråkker videre på jakt etter leirplass. Målet er å finne et spesielt fint tre å slå leir ved, litt som tuntreet på en gård.

Det er nok av trær å velge i. Den største utfordringen blir å velge kun ett av dem. Vi sikksakker oss fra tre til tre, tar oss god tid, stopper opp og kjenner på noen av de tykkeste stammene.

– Se, så fint! Kan vi slå leir her? spør Siri og peker med skistaven mot en gammel krokfuru. Barken på den tykke stammen er grov og skjellete. En bred, skeiv krone, langt bredere enn høyden på treet, flater ut mot toppen. Det er ingen tvil. Vi har funnet treet. Telttreet.

20

Med all den fantastiske tyriveden rundt oss burde vi kanskje sagd ned en tørrfuru, kløyvd den til passe vedkubber og tent et digert bål. Latt flammene male oss og trærne rundt oss i rødt og oransje og hørt den stille susingen fra den saftige veden. Men i stedet samler vi sammen kokeutstyret, pumper trykk i parafinflasken og går løs på snøsmeltingen inne i teltet. Det føles nemlig helt feil å fyre bål med de gamle trærne her. Nærmest som helligbrøde. I det moderne skogbruket med flatehogst har furuskog en omløpstid på omtrent 100–120 år, avhengig av hvor gode vekstforholdene er. Det tar altså omtrent 100 år fra furuene spirer til de blir hogd. Her inne i det indre av Sorkvola er det annerledes. Her har trærne stått i hundrevis av år før de døde en naturlig død. Den eldste kjente furua i Norge skal visstnok være over 800 år gammel. Her i Sorkvola er trær på 400–500 år en vanlig alder. Enkelte er antakelig enda eldre. Og når de først dør, kan de bli stående i opptil 500 år før de deiser over ende og blir vertskap for vedboende sopper og insekter. Noen av de døde oldingene vi har beundret i dag, kan altså ha spiret lenge før slaget på Stiklestad for 1000 år siden. Ja, dersom treet faller over ende på et tørt punkt i terrenget, kan det ta enda lengre tid før det er nedbrutt. I Dividalen er det dokumentert 1700 år gamle læger, døde trestammer som har veltet over ende i vinden. Når mindre enn en halv prosent av skogen i Norge er så urørt som skogen vi har utenfor teltet her, kjennes det helt rett å la den få stå i fred, selv om jeg er varm tilhenger av bålfyring. Få ting knytter deg mer til den naturen vi alle er en del av enn å sitte ved et bål en tåkete, hustrig høstnatt, men tanken på at det kan ta opptil 1000 år å gjenskape det treet vi fyrer av på en kveld, er nok til at vi har latt sag og øks bli liggende igjen hjemme. Men jeg innrømmer gjerne at det hadde vært fint å bytte ut den fryktelige hostingen fra den sotete parafinbrenneren med susingen fra et flakkende tyribål i den svarte vinternatta.

21

UtSikten et trettitall høydemeter opp i den slake åssiden over leiren er kanskje ikke det folk flest vil kalle spektakulær. Det er omtrent to kilometer tvers over det grunne dalføret, men vi kan knapt se halvveis i snøværet. Men utsikten er likevel spektakulær på sin helt egen måte, for det er ikke mange steder i landet lenger der du kan få inntrykk av å ha krøpet rett inn i et av nasjonalromantikkens malerier.

De gråsvarte silhuettene av furutrærne i skogen nede i forsenkningen foran oss er så langt fra de snorrette klonene nede i lavlandets furuplantasjer som du kan komme. Forfatteren Sigri Sandberg sa en gang til meg at det er et slags omvendt skjønnhetsideal for trær: Jo mer krokete og værbitte de er, desto bedre liker vi dem. I så måte er det en overflod av skjønnhet her.

Furuer er ikke av den kravstore sorten og kan vokse på alt fra fuktige myrer og skrinne, tørre moer til blankt fjell, bare de finner sprekker å klore seg fast i og vann til røttene. Ute i havgapet er furuene ofte lave og vindskeive, mens på god jord kan de bli hele 40 meter høye og oppnå en stammediameter på opptil halvannen meter, men man skal likevel lete lenge før man finner slike furuer. De fleste av disse kjempene er nemlig hogd for lenge siden, den gang det var vanlig å drive dimensjonshogst og ta ut de største trærne i skogen. Noen ytterst få steder, som her i Sorkvola, har enten vært glemt eller har ligget for bortgjemt eller vært for utilgjengelig, og dermed gått fri av øksa. Å finne slike områder er nærmest som å finne en skatt, litt som følelsen vi får da vi litt senere treffer på en særlig stor furu på en flate nedenfor leirplassen. Sif spør straks om de kan få klatre i treet. Først er jeg litt tvilende, nølende, for de har jo skistøvler med glatte, stive såler, og hva om de faller ned her langt ute i hutaheiti og det er langt til hjelp. Men så tar jeg meg i det, for når døtrene dine på tolv og femten år finner glede ved å klatre i et digert, gammelt furutre, da er vel det et slags tegn på at du har gjort et eller annet riktig underveis i livene deres.

Det ender med at jeg sier ja. Snart sitter de oppe på hver sin grove grein, tre–fire meter oppe i treet. De smiler og ler og vinker og hoier 22

ned til festbremsen under seg, og jeg vinker tilbake og kjenner et blaff av lykke som feier bort angsten for alt som kunne skjedd dersom de hadde falt ned.

Det er et helt spesielt tre. Det står litt for seg selv, i en lysning, og har hatt god plass til å bre seg ut, uten å bli skygget for av naboer.

Trekronen er omtrent like bred som treet er høyt. Da jentene står på hver sin side av treet og forsøker å rekke rundt det, klarer de akkurat å holde hverandre i fingertuppene. Stammen er altså nærmere en meter i diameter i brysthøyde. Det i seg selv er sjelden kost. Men det er de tykke greinene som gjør treet virkelig spesielt. De starter allerede i hodehøyde, brer seg langt ut til siden, mange av dem like tykke som selve stammen på trærne i lavlandet. Kraftfullt. Majestetisk. Et sånt tre du bare må bli glad i.

Furuene er godt tilpasset skogbranner med sin tykke, grove bark, lange stamme og trekrone høyt til værs. På tørre furumoer, sånn som her i Sorkvola, er skogbranner en naturlig del av tilværelsen etter lynnedslag, og etter at jentene har kommet ned fra treet, finner vi flere brannskadde furuer som det fortsatt er liv i. Furutrær trives på god jord, men dersom det er gran i området, vil de bli utkonkurrert og må nøye seg med ytterlighetene, der grana mistrives: i fuktige myrområder, på skrinn mark og på bart fjell. Kanskje det er derfor jeg er så glad i furua, for hvis jeg skulle velge meg bare ett tre, tror jeg det måtte bli furu, der den vokser livsbekreftende på utposter der ingen skulle tro at et tre kunne vokse.

Jeg våkner tidlig om morgenen på vår siste dag i Sorkvola. Jentene ligger fortsatt og sover. Utenfor teltet står skogen stille. Dørgende stille. Så stille at du kunne hørt et snøfnugg dale. Vinterlandskapet holder pusten. Et par ravner, som flyr over den slake åssiden i nord, bryter stillheten et øyeblikk med sine runde «korrrp», og avslører at det er liv her. Så legger lyden av stille vinter seg over skogen igjen som en myk, behagelig dyne. Jeg tar på meg yttertøyet nesten lydløst, sniker føttene ned i skistøvlene, pakker med meg fotoutstyret, kaster 23

et kjapt blikk på jentene, som fortsatt sover i soveposene, og lister meg ut av teltet.

Ute har rimtåka malt med sølvpensel over trærne og framhevet hver eneste lille kvist. Selv barnålene trer fram som enkeltindivider på trærne. En varm bølge av glede skyller gjennom kroppen. En halvtime går. En time. Så hører jeg forsiktige, raske, runde vingeslag. En mørk fugl med rustrød, nesten oransje underside og hale kommer flyvende, litt som i et fotografi, der alle fargene er manipulert bort, bortsett fra fargen på fuglen. Lavskrike. Den setter seg i toppen av en naken furu ved siden av meg, vipper litt med halen, hopper fra én grein til en annen, før den flyr videre og etterlater meg i den gode stillheten. I det fjerne hører jeg stemmene til jentene. Det er på tide med frokost.

Nedpakkingen av leiren markerer et taktskifte. Vi må komme oss til Femundtunet i tide til å nå bussen hjem neste dag. Men vi har det ikke mer travelt enn at vi nyter den ville skogen. Det er ikke følelsen av uendelige villmarker, for vi vet at urskogen her bare er en bitte liten flekk på kartet, men det er følelsen av å ha opplevd noe ekte, noe opprinnelig, som fyller oss.

– Skogen er mye finere her enn hjemme. Her er det både unge og gamle trær om hverandre. De gamle trærne er nesten som skulpturer, alle er forskjellige på sin måte, utbryter Sif. Yes! tenker jeg inni meg. Hun har oppdaget hvordan furuskog egentlig ser ut før økser og motorsager, hogstmaskiner, grøftegravere, gravemaskiner og tømmerbiler omformer den. Hun har oppdaget grunnlinjen.