Page 1


David Eberhard

Hvordan barna tar makten

Oversatt av Nina Aspen


© David Eberhard, 2013, utgitt av Bladh by Bladh 2013 Norsk utgave: © 2014 J.M. Stenersens Forlag AS Sitater fra engelske bøker er gjengitt til norsk av Nina Aspen Omslagsdesign: ItalgrafMedia, Daniel Åderman Omslagsbilder: Pysse Holmberg Sats: AkzidenzDTP / Dag Brekke Repro: Løvaas Lito AS Papir: Holmen Book Cream 80 g Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/14 Trykk og innbinding: Scandbook AB, Falun ISBN: 978-82-7201-578-6 J.M. Stenersens Forlag Stortingsg. 12 0161 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).


Til alle mine barn (det er blitt ganske mange av dem etter hvert). Og til min fabelaktige kone, Charlotte, som sannsynligvis også kommer til å gi meg flere barn (en fremtid som er både fantastisk og litt skremmende). Jeg har ventet barn i 25 år nå. Har vært småbarnsfar i 17 år og vært bekymret like lenge. Jeg håper det fortsetter en stund til, for barn er jo meningen med livet. For meg heter meningen med livet Arvid, Cornelia, Ella, Ludvig, Otto og Nils. For dere heter den noe annet. Denne boken er også til dem – skjønt ikke i like stor grad, for man står jo sine egne barn nærmest.


These are my principles. If you don’t like them I have others. Groucho Marx


Innhold Forord 11 Den perfekte forelder 13 Hvem bestemmer i mors mage? 15 Det livsfarlige livet 19 Den lille familieøkonomen 23 Den lille familiegourmeten 25 Den lille familietyrannen 27 Den lille kompisen din 29 Kast foreldrene ut med badevannet 30 Det er synd på menneskene 32 Alle er like 33 Den lille porselensdukka 35 En relativisering av lidelsen 37 Den intergalaktiske Mr. Spock 39 Barneoppdragelse – noe for barna selv? 40 Den ideelle oppdrageren 42 Er det riktig uansett hva man gjør? 43 Når naturen har kastet terning 46 Den repetitive hjernen 48 Et filter rundt virkeligheten 50 Hvordan stopper man en tråbil? 51 Små voksne eller vanlige barn? 54 Hvordan lærer barn? 56


Trekkpapirhukommelsen 58 Et ubeskrevet blad? 59 Frihet uten ansvar 60 Tenåringer er fra Mars, og voksne er fra Venus 62 Pregede oppfatninger kolliderer med hverandre 63 Hvordan tolker man virkeligheten? 65 Barnehagegenerasjonens forfall? 68 Språket som speil 70 Baby mot brystet – en panikkavgjørelse 72 To pluss fire er ikke alltid seks 74 Skyldfølelse 75 Hvis du er hyggelig mot meg, er jeg hyggelig mot deg … 78 Store overdrivelser 82 Den allmenne relasjonsteorien 83 Datakrasj eller IQ-utvikling 84 Kjøp lykke for penger 86 Hvem har makten? 87 Modning og klasse 89 Kravløshet skaper ofre 92 En annen slags venneoppdragelse 94 Barnas beste venn 96 Tenk på hviledagen 98 Barna i sentrum 99 Det hjernebefridde mennesket 100 Feilvendt speil gir alle rett 102 Kulturoffer 104 Maktmisbruk av ord 105 Kan barn oppføre seg akkurat som de vil? 107 Spiller det noen rolle hva man gjør? 108 Så galt og likevel riktig 111


Jeg curler ikke, jeg feier bare hardt 112 Den allvitende eksperten 113 Det forelskede barnet ditt? 114 Barn – familieforsørger eller koseklut 118 Positiv forsterkning som straff? 120 Illusjonen om de kompetente barna 123 Fritt valg uten ansvar 125 Skam deg! 129 Konge på haugen – en naturlig lek? 130 Mye vil ha mer 132 Den betingelsesløse kjærligheten 133 Den skjulte virkeligheten 135 Hvis du har det bra, lyver du 136 Lær barn å leke 138 Bør egentlig barn gå i barnehagen? 140 Den omvendte tilknytningen 144 Statsorganismen 146 Krise i foreldrespørsmålet? 147 Den globale foreldreutdannelsen 150 Den konkurransefrie utopien 151 Det farlige livet 153 Tigermammaer tier ikke 155 Curlingsirkelen 157 Konsekvens uten enighet 159 Den absolutte elastisiteten 161 Hva er tigermammaer uten disiplin? 163 Overbeskyttet 164 Frie barn leker best 168 Finnes det kjønnsforskjeller? 169 Mamma & pappa AS 176


Angstfremmende selvrealisering 180 Peter Pan-pappaen 182 Kompisforeldrene 184 Den skilte samvittigheten 185 Mangel på kvantitetstid? 192 Den usolidariske forelder 193 Den yndige vrangforestillingen 194 Det skjøre barnet 196 Oppdra din likesinnede 198 Sikkerhetsseler og livremmer 200 Advarselkapitalistene 201 Det overvåkede foreldreskapet 203 Den mislykkede forelder 205 Den antiautoritære forelder 207 De nye diagnosene 209 Hvis du ikke gjør som jeg sier, ber jeg deg om å gjøre det 214 Uansett hva du gjør, skjer det som skjer 215 Den pedagogiske hjernen 217 Hvorfor er jeg her? 224 Hva er god undervisning? 227 Hva er en god lærer? 228 Hva er en god skole? 231 Den urettferdige skolen 232 Å kjede seg 233 Overdiagnostikk eller avvikseksplosjon? 236 En kokebok om barnesykdommer 236 Litteraturhenvisninger 239 Takk 241 Sluttnoter 243


Forord Dere som leser denne boken, har sannsynligvis barn. Kanskje dere nettopp har fått deres første barn. Eller kanskje dere fikk det for flere år siden. Noen av dere er kanskje besteforeldre. Kanskje dere ser dere tilbake og lurer på hvordan barna deres – som nå selv er blitt foreldre – tar seg av sine barn. Noen av dere lesere venter kanskje deres første barn nå. Eller kanskje dere jobber med barn på forskjellige måter. Dere har kanskje lagt merke til at det finnes en overflod av forståsegpåere som til enhver tid står klare til å ordne opp i både ditt og barnas liv. Denne boken kan kanskje bidra til at dere ikke hører ordentlig på hva disse menneskene sier, enten de heter Benjamin Spock, Penelope Leach, Jesper Juul eller Anna Wahlgren. For de er snarere synsere enn eksperter. De som er ordentlige eksperter på hva barna kan og hvordan det går med dem over tid, studerer hvordan hjernen fungerer. Eller de forsker på hvordan grupper agerer. En annen mulighet er at de undersøker psykologiske prosesser. De som ikke gjør det, men likevel kommer med råd, bør ha god kjennskap til litteratur som omhandler nettopp dette. De bør i hvert fall være noenlunde oppdatert på tilgjengelig forskning på områder som omhandler hjernens utvikling. Slike eksperter heter for eksempel Frank Furedi, Steven Pinker, Jerome Kagan og Judith Rich Harris. De kan også hete Torkel Klingberg eller Martin Ingvar. Disse ekspertene har ikke en engstelig tilnærming til barn. De tror ikke at et barn tar skade av alt mulig. De kan hjelpe oss med å sette spørsmålstegn ved alle de bekymrede menneskene som har preget det moderne synet på barneoppdragelse. John Bowlby og Mary Ainsworth er grunnleggerne bak den svært lite omdiskuterte tilknytningsteorien. Disse to var temmelig engstelige av seg. De mente at 11


vi lett kunne skade barn bare ved ikke å opptre som beskyttere. Men noe må man kanskje gi dem rett i. Foreldre kan skade barna sine, men det er ikke lett for en normal forelder å lage virkelig store problemer for barna. Dessverre skjer det likevel fra tid til annen. Tilknytningsteoretikernes forgrunnsfigurer (og i enda større grad etterfølgerne deres) trenger ikke å bekymre seg. Den bekymringen er overdreven. De hadde ikke engang trengt å overføre den til dere. For dere må heller ikke bekymre dere for barna. Barn er hardføre og greier å håndtere det meste av motgangen de møter. Hvis det ikke hadde vært slik, ville vi neppe ha klart oss helt inn i det moderne samfunnet etter tusener av år med prøvelser. Boken Hvordan barna tar makten handler om hvordan vi igjen kan bli selvsikre foreldre og ha tro på det vi gjør. Det finnes faktisk en del vitenskap som kan hjelpe oss. Boken baserer seg på den og bruker den som grunnlag for en del kvalifiserte vurderinger, tanker som dere forhåpentlig vil ha nytte av i det voksne foreldreskapet. Det viktigste er at det er morsomt å få barn, og da bør det også være morsomt å oppdra barn. Gleden ved å bli forelder overgår som oftest alt annet. Er det egentlig noe som er morsommere enn det? Hvis dere ikke synes det er morsomt å oppdra barn, er det sannsynligvis fordi dere synes det er tungt, bekymringsfullt, krevende, strevsomt, slitsomt, frustrerende og generelt for jævlig. Dere har kanskje barn som ikke hører etter, som skriker, krangler, raser, freser og rett og slett ikke oppfører seg slik dere vil at de skal oppføre seg. Hvis dere til tross for alle forsett og intensjoner ikke synes barneoppdragelse er det morsomste som finnes, eller ikke tror det er behov for enda en bok om barneoppdragelse, har dere antagelig rett. Det er veldig mye som er morsommere i livet, og å skrike til en unge som ikke hører etter, kommer ikke engang inn på ti-på-topp-listen. Legg likevel ikke boken fra dere. Forhåpentlig vil den lette byrden, ikke gjøre den tyngre. I løpet av undersøkelsene jeg har gjort, har jeg funnet drøssevis av kloke formuleringer og kunnskapsrike mennesker som har tenkt tanker som jeg prøver å gjengi. De kan være verdt å høre på, selv om de fleste av dere faktisk allerede er verdens beste foreldre til akkurat deres barn.


Den perfekte forelder Hvem er den perfekte forelder? Finnes et slikt menneske? Og hvis det finnes, hvordan oppfører det seg? Er det den forelderen som er mest engasjert i de fritidsaktivitetene som barnet utøver? Er det den som har de mest vellykkede barna? Kanskje det er foreldre av nobelprisvinnere? Eller er det dem som har barn som bryr seg om og tar seg av foreldrene sine når de blir gamle og syke? De perfekte foreldrene er kanskje de som får barn som senere blir elsket av sine barn? Eller ingen av delene. Den perfekte forelder finnes kanskje ikke. Den forelderen som hylles i én tidsepoke, kommer antagelig til å bli sett på som udugelig – i beste fall – i en annen. Det motsatte kan trolig bli beskrevet med enda sterkere ord. Hvis man leser allmenne oppfatninger om hvordan man best bør ta seg av barn i dag og følger med på den offentlige debatten i Vesten, kommer man jo frem til en rask konklusjon. Det later ikke til at noen mener at våre besteforeldres oppdragelse var særlig god. De oppdro likevel et stort antall svært lykkelige og fremgangsrike barn: foreldrene våre – en generasjon som i sin tur også er blitt kritisert som foreldre, akkurat som vi kommer til å bli – og barna våre og barnebarna våre etter oss. Rent biologisk er det imidlertid lett å svare ganske generelt på spørsmålet om den perfekte forelder. De beste foreldrene er naturligvis de som er skapt til det, det vil si en jente og en gutt i 17- eller 18-årsalderen. Menneskene er ikke biologisk skapt til å beskytte seg når de ligger sammen. I et historisk perspektiv er det da naturlig å bli foreldre allerede i tenårene. Det er altså neppe naturens mening at vi skal vente i ytterligere femten år før vi får vårt første barn. Det er svært åpenbart 13


at unge kvinner kommer fortere til hektene igjen etter en graviditet enn eldre kvinner. Dette er enda et tegn på at det neppe kan betraktes som unaturlig å få barn i ung alder. Et slikt par er imidlertid neppe et forbilde i dagens samfunn. Et slikt par blir snarere til interesse for sosiale myndigheter. Jeg fikk selv mitt første barn da jeg var 21 år. Den lille jenta Prisma døde under fødselen. Etter det har jeg aldri gitt meg, og når vi nå skriver 2013, er jeg far til seks flotte barn. Nils er helt nyfødt, og det er ingen i dagens samfunn som mener at han har en utgammel far, selv om jeg har mange barn fra før av. Det finnes som sagt drøssevis av andre gamlinger som til og med får sitt første barn i min alder. Den eldste sønnen min, Arvid, som fylte 17 år i 2013, har et opphold i Japan nå. Han har etter moderne mål en ganske ung far. For hundre år siden hadde det altså vært han som var far og jeg farfar. Men siden det er 2013, vil hverken Cornelia på 14, Ella på 7, Ludvig på 6 eller Otto på 2 bli mistenkt for å være ute på byen med bestefaren sin når jeg tar dem med på handletur. I det moderne samfunnet er det ikke uvanlig at foreldre er nærmere 40 år når det første barnet kommer, og kanskje er passert 50 når det er på tide å få nummer tre. Det er en alder da man for to hundre år siden som oftest var blitt besteforeldre. Eller var død. Hva kan man da lære dagens førstegangsfødende, de som har så stor livserfaring? Hvilken type kunnskap kan disse rynkete gubbene som blir fedre sent i livet, trenge? Det later til at selvsikkerheten ikke blir sterkere med alderen når man først setter i gang med å få barn. 45 år gamle førstegangsfødende har en tendens til å være svært engstelige for sine barn. Det er kanskje ikke så rart. Slik later det faktisk til å være med det meste i livet. Det blir ofte vanskeligere jo senere man begynner. Mange av dagens førstegangsfødende er naturligvis fantastiske foreldre. Det er antagelig mye man kan lære av dem. Til tross for den høye alderen på de som blir foreldre for første gang i dag, later det til at mange mennesker har mistet troen på hvordan de skal oppdra barna 14


sine. Eldre mennesker blir ofte mer grublende og mindre impulsive. En effekt av dette er dessverre at de ofte også blir mer engstelige. Det kan være en av forklaringene på den store bekymringen dagens foreldre ofte føler overfor oppdrageransvaret. En annen grunn til usikkerheten er at man får færre barn. Man har satset alt på ett kort. Hvis noe går galt, oppleves dermed nederlaget mye sterkere enn hvis man spredte risikoen utover, slik man gjorde for bare noen generasjoner siden. Enda flere faktorer som gjør foreldre usikre, kan skimtes i selve kulturen. En kultur som har som mål å minimalisere hver eneste risiko, å overdrive hver eneste rettighet og systematisk overse forpliktelser, kan lett gjøre det vanskelig å oppdra barn. I Vesten (særlig i de anglosaksiske/skandinaviske og andre nordeuropeiske land) er kulturen blitt usedvanlig sentrert omkring barn. Oppfatningen er at den som gir barna mest materielle goder, er den beste forelderen. Tanken om at den beste forelderen er den som aldri hever stemmen, aldri sier imot og alltid «møter» barna på deres premisser, er enda vanligere. Dette er en kultur som er skapt av voksne som vil være som barn. Sånn er det! En kultur som altså gjør det allerede vanskelige foreldreskapet enda vanskeligere.

Hvem bestemmer i mors mage? Samfunnet begynner å formane de blivende foreldrene allerede mens barnet ligger i mors mage. Man må ikke spise blåskimmelost. Man må ikke gå for mye – eller for lite. Man må ikke sykle. Heller ikke kjøre bil, for man kan jo kollidere, og kollektivtrafikken er kjempefarlig på grunn av alt man kan bli smittet av i trengselen. En venninne av meg fikk råd om ikke å bevege seg i det hele tatt i tre måneder, i hvert fall, men helst i ni … Noen slår alarm om ferskvannsfisk eller fisk fra havet. Eller i hvert fall innlandsfisk. Og så må man jo passe på å ikke komme nær noen som kan ha en eller annen infeksjon av noe slag. Eller lukte på alkohol. Akkurat det kan ifølge alarmistene være en konkret årsak til spontanabort, akkurat som kaffe. Eller – slik man kunne lese i avisen i 15


mai 2013 – en risikofaktor for at barnet blir psykopat.1 I andre deler av verden er det andre ting man er redd for. I Frankrike advarer man mot at moren kan bli svært deprimert hvis hun ikke får drikke vin, så der tynner man bare vinen ut litt. Hvis man avstår helt fra å drikke vin, sies det at barnet kan ta skade. Og i USA lærer man at det er viktig å prate med barnet i magen, for da får det høyere IQ. Dette er en oppfatning som naturligvis sprer seg rundt om i verden. Å vente et ønsket barn er for mange det største de noen gang kommer til å oppleve, i hvert fall i de delene av verden der nøden er feid bort. Da er det kanskje ikke så rart at man blir redd for at det skal skje noe fryktelig. Vi har lært at hver tiende graviditet fører til spontanabort. Det er et høyt tall som neppe beroliger den gravide. At den store majoriteten av disse spontanabortene skjer svært tidlig i svangerskapet, og at de aller fleste av dem dessuten ikke er mulige å unngå uansett hvilke inngrep man måtte foreta, beroliger oss heller ikke – selv om det burde gjøre det. Det er meningsløst å bekymre seg for noe man uansett ikke kan gjøre noe med. Da jeg og min første kone Margreta ventet barn, var vi ikke bekymret i det hele tatt. Vi hadde faktisk ikke tenkt tanken på at et barn kunne dø. Da datteren vår døde, var vi helt uforberedt. Vi hadde ikke kunnet gjøre noe fra eller til om vi hadde vært mer klar over dødens uunngåelighet eller vært forsiktig med alt som kunne gi misdannelser eller spontanabort. Hverken folsyre, tran, jerntabletter eller en mirakelkur med magnesium eller et hvilket som helst annet stoff ville ha betydd noe. Vi mennesker er kommet så langt bort fra det naturlige at vi har glemt døden. Skjønt ikke helt. Den ligger der og lurer i bakgrunnen. Den gjør oss i hvert fall usikre. Vi prøver imidlertid ikke bare å lure døden. Vi prøver i så å si alle henseender å styrke oddsene. Vi prøver å gi barna høyere IQ, gjøre dem mer musikalske, tilføre dem større muskelmasse eller andre fordeler. Foreldre leser fransk og engelsk for barnet mens det ligger i livmoren, og bøker om den slags bondefangeri

16


selger som hakka møkk. Alt skal skje allerede fra fosterstadiet. Dette er et tegn på hvor fantastisk godt vi har det. De fleste rådene som gravide får, handler imidlertid ikke om hvordan man skal få barna til å bli bedre, men alt man må unngå. I Australia kom det for ti år siden ut en bok som fremdeles har en uoffisiell verdensrekord i fareadvarsler. Den advarte i hovedsak mot at den gravide ikke måtte sitte nær en TV eller andre elektriske apparater.2 Lignende absurde råd står ikke på listen over advarsler fra de fleste myndigheter, men forsiktighetsregler finnes overalt. Mattilsynets lister over hva man bør og ikke bør spise er bare ett eksempel på den ekstreme forsiktigheten som råder. Hjemmesiden er full av tips. Det gis mattips til spedbarn og idrettsutøvere. Det står side opp og side ned om all risikoen man blir utsatt for. Alt fra biologiske gifter til plantevernmidler og medisinrester. Og slik advarer man gravide: Når du er gravid er det viktig å spise sunt og variert, slik at du får i deg alle næringsstoffene du og barnet trenger. Noen få matvarer kan inneholde mikroorganismer eller stoffer som kan være skadelig for barnet. (…) Dette bør du unngå: rakfisk (bakterier), selkjøtt, blåkveite over tre kilo (fremmedstoffer), ferskvannsfisk av typen: all gjedde, abbor over 25 cm, ørret over en kilo, røye over en kilo (fremmedstoffer), eksotisk fisk som: hai, sverdfisk, skater og fersk tunfisk. Fiskelever og produkter med fiskelever. Brunmat i krabbe og hummer, fordøyelseskjertelen i kamskjell og nyren i o-skjell (fremmedstoffer). Det er vanskelig å stå imot råd fra statlige myndigheter. Hvordan skal den gravide vite at det er snakk om en ekstrem forsiktighet? Rådene på denne hjemmesiden er langt fra de eneste. For de tar ikke utgangspunkt i hva man vet helt sikkert, men hva myndighetene i forskjellige land har ansett som viktig. Det er en allmenn oppfattelse – som til og med en del politiske partier er enig i – at elektrisitet kan gi allergisymptomer. Det ville kunne 17


påvirke barn. Men det finnes ikke et eneste vitenskapelig belegg for en slik påstand. Tvert imot. Alt taler imot noe slikt, men hvordan skal man håndtere dette «trusselbildet»? Man synes kanskje at slike overdrevne dommedagsprofetier nesten er litt morsomme, men slike forestillinger påvirker tross alt allmennhetens måte å håndtere farer på. Ut fra studier om hvordan vi mennesker forholder oss til forskjellige farer, vet vi at man har en tendens til å overvurdere farer som kan få katastrofale følger. På samme måte overvurderer man farer som man ikke kan styre selv. Diffuse dødstrusler er altså det man har en tendens til å være mest redd for. Myndighetenes advarsler er ikke veldig annerledes enn advarsler mot magnetfelt, huldrer, vildvetter, nisser eller troll. Det er best å unngå alt som er farlig, og den beste måten å gjøre det på, er å styre unna alt. Advarslene bygger på svært usikre analyser. Man henviser ofte til at det er statistisk signifikante forbindelser, noe som er et mål på troverdighet. Det man glemmer i statlige sammenhenger, er at det ikke nødvendigvis er snakk om en årsakssammenheng bare fordi om én forbindelse kan forklares statistisk. Det trenger heller ikke å bety at det virkelig er farlig i en mer konkret virkelighet. Hvis én råvare øker risikoen for en sykdom på en statistisk signifikant måte, kan det dreie seg om en tydelig risiko for hele befolkningen. Man vet at det finnes en økt risiko, men den kan likevel være svært liten. For den enkelte kan dermed risikoen være nesten fiktiv. Se for dere en gravid kvinne som får rådet om å spise folater. Dette rådet gis til gravide kvinner både av Livsmedelverket i Sverige og av Mattilsynet i Norge. Grunnen til at kvinnen har fått dette rådet, er at man rent statistisk har kunnet påvise at ved å spise B-vitaminet folsyre før og under graviditeten, kan man minske risikoen for at barnet blir rammet av ryggmargsbrokk. Omtrent 100 foster har hvert år ryggmargsbrokk, men cirka 80 av dem blir abortert. I dag blir det blant de 120 000 barna som blir født i Sverige hvert år, født omtrent to barn per 10 000 med ryggmargsbrokk. Hvis man innførte folsyretilskudd i alt hvetemel, tror man at det ville minske tilfellene med en tredjedel. Den 18


statistiske sannsynligheten for at du får et barn med denne sykdommen, er uten folsyretilskudd ikke større enn maksimum 1 mot 5000. Det kan skje, men det er ikke vanlig. Livsmedelverket anbefaler imidlertid ikke tilskudd av folat i mel siden man lurer på om det kan gi ugunstige bivirkninger. Resultatet er at de delvis advarer mot mangel på folat, men samtidig advarer mot selve folatene. Dermed blir dette en advarsel som mangler substans. Men selv om sykdomstilfellene ved hjelp av tilskuddet av folat bare har en svært liten reduksjon – det dreier seg ikke om flere enn 1 av 50 000 – kan man jo mene at det likevel er bra å minske risikoen, og folat er tross alt et hovedsakelig ufarlig stoff. Så det er kanskje dumt å la være å ta folat når man uansett er blitt rådet til å gjøre det. Hovedgrunnen til at myndigheter i forskjellige land kan ha diametralt motsatte direktiver, har med dette å gjøre. Hvis det var udiskutable sannheter man snakket om, med overtydelige forbindelser, ville det vært vanskeligere for forskjellige land å gi forskjellige råd, å ha nasjonale særpreg. I dagens situasjon, da man i forskjellige land henviser til helt forskjellig signifikante forskjeller, har begrepet mistet sin betydning. I stedet burde man kanskje snakke om et annet snevrere begrep: generell relevans.

Det livsfarlige livet Så kommer endelig det etterlengtede barnet! Det er en begivenhet som forandrer livet for de nybakte foreldrene. Men hvordan gjør man det? Barnet skriker. Barnet bæsjer. Barnet vil ikke gjøre som vi vil. Og hvem skal man spørre? Babyen er jo så liten. Nervøsiteten og usikkerheten som overvelder den nybakte forelderen, er som oftest dyp og gjennomgripende. Det ville vært rart om det var annerledes. De fleste foreldre har interesser som de gjerne vil dele med venner og bekjente. Hvis man liker å mosjonere, ønsker man å fortsette å jogge. Da er det naturlig å skaffe seg en joggebarnevogn. Man prøver 19


selvsagt å påvirke naboene så de også blir klar over hvor viktig det er å trene. På samme måte kommer man til å få råd om barnets helse. En annen i nærheten kommer trolig til å ha høylytte synspunkter på om man bør vaksinere barnet eller ikke. Det er bare å velte seg i forskjellige typer barnesikkerhetsutstyr. Hvilken hjelm bør barnet ha når dere sykler? Hva er det sikreste merket for bilbarnestoler? Må man sikre vinduer og dører hvis man bor i sjuende etasje? Og hvilken barnevogn er egentlig best for barnet? Man vil bli forvirret av alle rådene. Alle later til å stå i givakt for den blivende forelderen. Da er det best å gjøre alt riktig, for ellers … Ta det med ro! Det ordner seg. Barn tåler det meste. Dere trenger ikke å høre på alle rundt dere som «vet» best. Dere må sile informasjonen. Mest for egen skyld, men i noen tilfeller også for barnas. Oftere og oftere hører man uttalelser som at et sunt foreldreskap later til å innebære at barna blir satt på en slags spesialdiett eller annen toskeskap. Det foreslås ofte at barna bør følge en diett som foreldrene selv brenner for. Lavkarbo-mødre lar ikke barna spise karbohydrater, vegetarianere lar ikke barna spise kjøtt, og slankere gir barna for lite mat. Det er naturligvis svært upassende råd. Hjernen trenger karbohydrater – særlig barnets hjerne. Barn trenger vitaminer som er svært vanskelige, eller nesten umulige, å få i seg hvis man følger en streng vegetarisk kost. Risikoen for anoreksi er også mye høyere blant vegetarianere (selv om det i dette tilfellet er vanskelig å vite hva som er høna og egget). Ekstreme råd kommer fra tid til annen gjerne fra den ekstreme ammemafiaen. Man får fullstendig grunnløse advarsler om at det er livsfarlig for barn å få i seg morsmelkerstatning. Det forstyrrer ikke bare forbindelsen mellom mor og barn. Barna blir utsatt for infeksjoner og allergier, sies det. Noen ekstreme på den andre siden av Atlanterhavet går så langt at de mener at morsmelkerstatning gir barn lavere IQ. Sannheten er at det går helt fint å mate et barn med morsmelkerstatning. Mengden farer der ute er så å si utallige. Det holder ikke lenger med trafikken og farlige menn som lusker i buskene. (Noe vi skal komme 20


tilbake til.) I dag må en kunnskapsrik forelder også vite alt om hvordan man skal gi barna riktig mat (den maten som den enkelte eksperten som har skrevet boken, liker). De må også ha oversikt over alt fra hvor mye barnet bruker smokk, til om spedbarnet blir flinkere i matematikk hvis det ser på at den voksne løser sudoku. Man må ikke bysse barnet i søvn, man må synge og lese bøker for det fra det er veldig lite. Man må le og være glad. Hvis ikke kommer det rett og slett til å gå til helvete. I dagspressen i februar 2013 kunne man lese at vordende mødre ikke bør drikke kaffe.3 Dette på grunn av en studie som sa at barn til kaffedrikkende mødre kan bli mindre enn andre barn. Å få mindre barn er altså ifølge ekspertene forbundet med økt risiko for komplikasjoner. Når man leser dette, virker sammenhengen soleklar: Mer kaffe – mindre barn – flere komplikasjoner. Noe later derimot til ikke å være særlig farlig: mangelen på kunnskap, for eksempel. Den samme måneden kunne man, liksom helt tilfeldig, også lese at en professor i bioteknikk, kultur og samfunn ved Linköpings Universitet, Stellan Melin, forteller sine medborgere at man egentlig ikke trenger å vite noe særlig om matematikk i vårt moderne samfunn. Man må altså slutte å plage barna med mattelekser.4 Helt uavhengig av om man med den argumentasjonen kan avfeie hele skolen og i stedet erstatte den med å oppfordre barna til å søke på Wikipedia, er det ganske mange andre alvorlige innvendinger som blir illustrert av kaffeeksempelet. Hvis man ikke kan matematikk, vil man få problemer med å forstå enkle logiske sammenhenger. Man vil heller ikke forstå noe om samvariasjon. Kaffedrikkere røyker mer og drikker mer alkohol enn andre. Kanskje de også er mer stressede og sover mindre. Derfor må man korrigere tallene i undersøkelsen før man trekker forhastede konklusjoner om årsakssammenhenger. Sammenhenger må blant annet korrigeres av morens alkoholkonsum, røykevaner, forutsetninger, sosioøkonomiske bakgrunn og så videre. Den voldsomme majoriteten av denne typen advarsler har etter 21


en slik analyse ingen generell relevans. Det er simpelthen ikke noe som gjelder alle. Millioner av foreldre leser lignende råd i forskjellige bøker skrevet av såkalte eksperter. I den verdensomspennende bestselgeren Barnet. Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse av den amerikanske barnelegen dr. Benjamin Spock kan man for eksempel lese at barna bør spise vegankost.5 Naturligvis uten en eneste antydning til vitenskapelig bevis. Hvis man ikke kan bevise at et måteholdent kjøttinntak er skadelig for barn, kan man sikkert bevise noe annet. Det som er særlig effektfullt, er støyen rundt den globale oppvarmingen. Dette er en dommedag vi ikke kommer unna. Alt kan kobles til den. Vi må ikke spise kjøtt siden kornet fiser så mye. Og fisene er fulle av den svært potente drivhusgassen metan. Den selvsamme metanen er – tilfeldigvis – den samme som kalles biogass når man henviser til bensin eller kull. Men da er det selvsagt veldig miljøvennlig … Det finnes nesten like mange advarsler som det finnes stoffer på jorden. Den voldsomme mengden er uten betydning. Sommeren 2013 kunne man se en reportasje på svensk TV om hvor farlig det er for barn å spise sand fra sandkassen, siden katter kan ha spredt parasitten toksoplasmose i den. Dette er en nyhet som gjør mange foreldre engstelige. Alle vet jo at barn putter alt mulig i munnen. At barn som blir rammet av parasitten, ikke får noen symptomer, og at store deler av Europas befolkning er bærer av den, er ikke noe journalisten er særlig opptatt av.6 Den typen statistiske sammenhenger som man får frem ved å måle forekomster i befolkningen, kalles epidemiologi. Konklusjonene man kan trekke av epidemiologiske undersøkelser som blir gjort rundt om i verden, er i denne sammenhengen marginale. Det egentlige målet med slike undersøkelser er å finne ting man kan forske videre på. Når man leser at barn som har brukt smokk, får lavere IQ, eller at barn som har hørt på Mozart, blir flinkere i matematikk, bør man altså være svært skeptisk. Det eneste man kan være helt sikker på, er at alle advarsler kommer til å føre til to ting: De kommer til å få foreldre til å føle seg 22

Hvordan barna tar makten  
Hvordan barna tar makten  
Advertisement