LARS MYTTING
ABSOLUTT ALT OM HOGGING, STABLING OG TØRKING — OG VEDFYRINGENS SJEL
Kalligrafert plakat på lerret, trolig laget for Det norske Skogselskab til jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914. Ukjent kunstner.
Innhold
Roy Jacobsen: Vedhogst
Den gamle mannen og veden
Kulda
Vedfolk: Nordskogbygda: Mønsterskog på ungkarsjord
Skogen
Redskapen
Vedfolk: Motorsagpionerene
Hoggestabben
Vedfolk: Elgå: Vedskjulet i sønnavinden
Stabelen
Vedfolk: Hamar: Skulpturen i hagen
Tørkingen
Vedfolk: Brumunddal: Favnstablet romjulshogst
Fyringen
Bålet
Vedfolk: Saanti sïjte: Bål uansett vær
Burning love
Kalde fakta
Kilder
Roy Jacobsen
Vedhogst
Vedhogst er en personlig affære. Det er min erfaring. Jeg har derfor ofte lurt på om jeg er en vedhogger av det stoiske slaget, som Kjell Askildsen, som kan stå med øksa i time etter time og tenke én tanke. Til bunns. Eller om jeg er å regne som den mer abstrakte sangvinikeren, som lar humla suse mens flisene fyker og forrådet øker. Eller kanskje ligner jeg på faren min, som primært var av den smått nevrotiske samlertypen, bunkringstypen, som er svært representativ for hans generasjon, folk som har opplevd krigen og knappheten, og som da han døde – viste det seg – hadde Mazdaen stående i gata så han kunne fylle opp garasjen med ved, et sted mellom 35 og 40 kubikk, som jeg arvet i sin helhet og kjørte hjem med lastebil og stablet i hage og kjeller og bod og fortsatt har en del igjen av, tretten år seinere, selv om vi fyrer hardt.
Vi har også den estetiske vedhoggeren, lyrikeren, som arbeider med mal og sørger for å sage opp alt virke i nøyaktig like lange lengder – for eksempel trettini centimeter (denne typen strever aldri med 50- og 60-centimeters lengder), og også etterstreber så likeformede kubber som mulig, slanke og koniske i profilen, som de stabler i perfekt militær orden på et godt synlig sted på eiendommen og gjerne legger et lite hontak over slik at det hele ligner en skulptur av Nils Aas som kunne ha vært avbildet på annenhver side i en coffeetable-bok i A1-format.
Da må vi vel også nevne den typiske kløna. Som merkelig nok ofte er å finne blant unge og turvante naturvernere, skigåere og fluefiskere, som sjelden komponerer stort mer enn et leirbål, når det er lov, ved hjelp av små grønne lekeøkser og like grønne foldesager, som de handler hos Gresvig til en temmelig stiv pris, folk som tror de har greie på dette med ved, og derfor heller aldri lærer det. Også en stor del av knickersadelen hører hjemme her; de har lagd kaffebål siden Einar Gerhardsen advarte mot kommunismen, og kan med kjennermine snakke om grankvist og never og sur bjerk, som de forakter, fordi de selv foretrekker furu, noe de burde være forsiktig med, særlig på Østlandet, der furua er under press, på grunn av den omseggripende elgplagen, og som bare fnyser når de får høre, som sant er, at bøk er den beste
veden, den som avgir flest kilojoule per kubikk, med treslagene eik og ask på de neste plassene og bjerk konkurrerende med rogn litt lenger ned; først deretter følger furu og gran (hvis vi altså ser bort fra kirsebær, eple og en del annet edelvirke), for ikke å snakke om gråor, som ikke gir mer varme enn balsa, papp, hvor tørr og vellagret den enn er, på attende plass, tror jeg, og som vi trygt kan overlate til beveren, som heldigvis er på vei inn igjen i norsk fauna. Jeg har savnet beveren.
Den industrielle tilnærmingen bør også vies noen ord. Denne er representert ved drøyt middelaldrende og humørløse innfødte som nå til dags bare unntaksvis arbeider med øks og blegg, og kan velge mellom to typer hydrauliske vedkløyvere, én elektrisk og én til å montere på traktoren. De har oransje hjelmer, vester, visir, hørselvern, hansker, og Muckboots med ståltupp, selv om de bare står rett opp og ned ute på tunet i høstsola og sørger for å ha stilt kløyveren på to slitne Europa-paller så kubbene kan ramle rett ned i tilhengeren, som de seinere rygger inn på den gamle låven og dumper
ned i tomrommet til høyre, der tidligere generasjoner oppbevarte høyet sitt.
Disse folka gjør stort sett nytte for seg, har ingen glede av det underveis, kun etterpå, når de kan stanse maskinene, befri seg fra verneutstyret og tenne en røyk som de har rullet sjøl.
Egentlig er jeg vel en blanding av alle disse (med unntak av kløna og esteten), selv om jeg likevel føler at noe mangler i samtlige arketyper. For å si som sant er begynner jeg nemlig å gå bra lei av å hogge ved. Det er – på grunn av vårt store forbruk på hytta – blitt for mye vedhogging på meg i det siste, så jeg er nok nå en noe ublid blanding av samleren og idioten (mannen med visir og hørselvern), som skrider til verket med ergrelse, irritasjon og utålmodighet; kjedelig er det også blitt. Og det slår meg at jeg i kategoriseringene ovenfor selvfølgelig har glemt både desperadoen og kolerikeren, for ikke å snakke om psykopaten, representanter for de mer uheldige sider ved menneskenaturen, som det er umulig å komme utenom når man skal vurdere seriøs vedhogst – det dreier seg tross alt om å slå noe i støkker! Med all den fysiske kraft man kan formå – jeg jobber stort sett med 50- og 60 centimeters kubber – med ei skarpslipt jernslegge, det mest adekvate slagmarksvåpen gjennom tusener av år. Og livet byr ikke på mange slike muligheter lenger, til å begå grovt hærverk den ene dagen og den neste i tillegg ha nytte av det, uten å skade noen – hobbypsykopaten? Så det er vel helst det jeg tenker når jeg står ved hoggestabben nå til dags, at dette er en historisk hendelse, som forteller meg hvem jeg er og hvor jeg kommer fra.
Den gamle mannen og veden
Jeg kan fortsatt, med nesten alle sanser, mane fram dagen da jeg innså at vedfyring er mer enn oppvarming. Det var ikke en kald vinterdag. Tvert om, det var sent i april. Sommerdekkene var for lengst montert på Volvoen, og skiene var skrapt rene for påskeklister.
Vi hadde flyttet hit til Elverum rett før jul. Motorvarmer og et par vifteovner fikk oss fint gjennom siste halvpart av en ikke altfor stri østerdalsvinter. I nabohuset bodde to pensjonister. Hedersfolk av den muntre og arbeidsomme etterkrigsgenerasjonen. En lungesykdom gjorde at Ottar, mannen i huset, ikke hadde vist seg utendørs i løpet av vinteren.
Denne vårdagen, mens en mild bris strøk over plenene og smeltevannet sto brunt i grøftene, var ingenting lenger unna tankene mine enn den strie årstida vi nettopp hadde lagt bak oss.
Da kom en traktor med tilhenger. Den bremset og rygget inn til naboene. Økte turtallet, vippet opp tilhengeren – og tippet av et digert lass bjørkeved på gårdsplassen.
Ja, digert? Lasset var svært. Det søkk i bakken da kubbene raste av.
Ut på dørhella, tungpustet og anstrengt, kom Ottar. Mannen hvis lengste ekspedisjon siden november hadde vært til postkassa så uendelig langt der borte ved grinda.
Nå sto han og så på bjørkelasset. Lukket innerdøra i gangen, skiftet fra tøfler til sko, gikk ned på gårdsplassen, stavret i omvei forbi sølepyttene, bøyde seg og tok opp et par kubber, veide dem i hånda og pratet med gårdbrukeren, som nå hadde stoppet traktoren.
Ved nå? tenkte jeg. Nå, som alle var opptatt av å drikke øl på verandaen?
Jo visst var det nå, lot Ottar meg forstå senere. Ved skulle handles i april eller mai. Rå ved. Da hadde han selv kontroll på tørkinga, prisen var lavere, og han fikk tak i så mye han behøvde.
Jeg fulgte ham videre fra kjøkkenvinduet denne dagen. Traktoren dro av gårde. Og han begynte å bære ved.
Han begynte å stable.
I starten trakk han pusten flere ganger for hver kubbe han la. Tynne hvin fra åndedrettet. Jeg gikk bortom og vekslet noen ord. Nei da, takk, men han trengte ikke hjelp. «Veden er bra i år. Kjenn på denne kubben. Eller forresten, denne. Så fin og hvit i neveren. Jevnt kappet, de har filt sagkjedet godt, det ser du på at flisa er firkantet. Selv sager jeg ikke lenger. Er for gammel. Den er rakt og fint kløyvd også. Det er ikke noen selvfølge nå som alle bruker vedmaskin. Ja, jeg må fortsette.»
Ottar fortsatte med lut rygg. Jeg gikk inn igjen. Litt etter kjørte jeg meg en tur ut på bygda og la merke til at vedhandel om våren var fast takst for alle som hadde skjønt det. På gårdsplass etter gårdsplass, særlig foran de litt gamle husene: Vedlass etter vedlass. Som ammunisjon før elgjakta. Som hermetikk før polarferden.
Ei uke passerte, og Ottars vedlass minket ikke. Først uka etter så jeg at toppen på røysa var en anelse buttere. Og han selv, virket han ikke litt kvikkere nå?
Jeg begynte å prate med ham. Han behøvde ikke så mange ord for det han drev med. Det var ikke bruk for det. For en kar som hele vinteren måtte ha irritert seg over alderdommens og sjukdommens tjuveri av krefter, krefter som hele livet hadde gjort ham arbeidsfør og effektiv, var det nå kommet en jobb der alt kom på stell igjen. Han hadde følelsen av å utrette noe skikkelig, og ikke minst hadde han den lune tryggheten i å være tidlig ute, av å være forberedt.
Ottar var glad i en prat, men jeg ba ham aldri om å beskrive forholdet sitt til veden. Jeg ville heller se ham holde på. Arbeide i fred med noe som var enkelt og liketil, men som når han gjorde det, ble både fint og litt privat.
Bare én gang nevnte han noe utover det praktiske: «Best av alt er lukta,» sa han. «Lukta av fersk bjørk. Hans Børli har skrevet om den.»
Ottar brukte en måned på den stabelen. Stoppet opp, ikke for lenge, mens han trakk inn lukta Børli hadde beskrevet. Den, pluss lukta av kvae fra de få grankubbene som dukket opp. En dag lå bare flis og bark igjen, og det samlet han til opptenning.
Jeg har aldri sett maken til forandring. Fremdeles var alderen og sjukdommen i ham, men han holdt den i sjakk med et friskt og nytt livsmot. Han begynte å gå korte turer, ble rakere i ryggen, og en dag fyrte han sannelig opp en ny, knallgul plentraktor og slo gresset.
Jeg blånekter for at det bare var treningen og sommervarmen som gjorde ham friskere. Det var veden. All sin dag hadde han hogd sin egen ved. Selv om han nå hadde satt vekk motorsaga for godt, gledet han seg likevel over tyngden i hver kubbe. Over lukta som fikk ham til å føle seg inne i et dikt, stablene med trygghet, stundene som ventet foran ovnen. Slik ingen antagelig går lei av å bære gullbarrer, bar han inn beredskap for en ny vinter.
Slik begynte denne boka. Den førte meg, i en 1986-modell Volvo 240, med en Nikon D70 i passasjersetet, til noen av landets kaldeste strøk for å oppsøke vedfyrere og vedhoggere. Jeg har stoppet i veikryss, lyttet etter motorsagdur og aller helst: Det stille knirket fra en pensjonist med buesag. Deretter nærmet meg forsiktig, prøvd å prate om ved.
Faktaene i boka er samlet gjennom møter med ihuga vedfolk, både entusiaster og forskere. Jeg har fått mye god hjelp fra landets vitenskapelige miljøer for forbrenningsteknikk og skogpleie. Ikke minst har jeg blitt kjent med forskningsrapportene som i årtier ble utgitt med den avdempede tittelen Meddelelser fra Det norske skogforsøksvesen.
Underveis har jeg selv prøvd ut de fleste metodene. Jeg har tørket finkløyvd eik i stekeovn, strevet med å bygge rundstabel, vært uheldig med fallretningen på furu. Samtidig har jeg jaktet på vedfyringens sjel. Men vedentusiastene er et folkeferd som ikke nødvendigvis liker å formulere sin affeksjon i ord. Derimot er den synlig i høye, skarpskårne vedstabler, i ferskt kitt i gamle svartovner, i åpne vedskjul med langveggen vinklet mot sør (rolig, vi kommer tilbake til dette). Slik vil boka handle mye om metode, fordi den gjelder følelser formulert via metode. Forhåpentlig gjør det også dette til ei praktisk bok, for uten å formidle kunnskapen om trefelling, klebersteinsovner, kjedefiling og stabling ville fortellingen blitt antropologi for dem som hverken hogger, stabler eller fyrer.
Siden menneskets forhold til ild er så gammelt, så håndgripelig og universelt, er veden alltid i berøring med det innerste i oss. Derfor er denne boka tilegnet deg, Ottar. Du husket noe som vi andre glemmer gang på gang:
At vinteren kommer hvert år.
Elverum, 2011, i minus 31.
Tolv år senere:
Overraskende raskt etter utgivelsen i 2011 fikk Hel ved et stort publikum, først i Skandinavia og senere verden over. Hittil er den oversatt til 22 språk, deriblant japansk og koreansk, og boka har også gitt gnist til mange radio- og fjernsynsprogram og til og med teateroppsetninger.
Det mest gledelige har likevel vært lesernes respons, for uansett hvor iherdig en forfatter er, er det nær umulig å samle pålitelig, utprøvd kunnskap fra alle verdenshjørner. I årene etter utgivelsen har jeg vært så heldig å motta mange hundre brev og meldinger fra vedhoggere og entusiaster fra alle kontinenter. De har raust bidratt med sine erfaringer, hvorpå jeg selv har prøvd ut samtlige metoder på egen hånd. Alle de viktigste (og mengder av de mindre viktige) er med i denne reviderte og sterkt utvidede utgaven, som legger ekstra vekt på effektiv vedfyring med så lite forurensing som teknisk mulig. Denne utgaven inneholder også noe jeg alltid syntes manglet i originalen, nemlig en kortfattet beskrivelse av den samiske bålkunnskapen, som inngår i en av de mest mangslungne og dugeligste ildkulturer på kloden.
Til sammen er dette blitt en ganske annerledes og større bok enn første utgave, og den er kanskje mest interessant for dem som sliter ut fire vernebukser for hvert sett penklær – men kanskje ender lesingen også for andre med nettopp det.
Elverum, 2025, nå bare i minus 18.
Lars Mytting Den gamle mannen og veden
Eld han tarv som inn er komen og um kne kulsar. (tarv: behøve, ha krav på. kulse: fryse, skake av kulde)
Håvamål
Det var forskjellen på å fryse og å være varm . Det var forskjellen på malm og jern, på rått kjøtt og ei steik . Vinterstid var det selve skillet mellom å leve eller å dø . Så mye betød veden for de første nordmenn . Sanking av brensel var rett og slett et av de aller viktigste gjøremålene, og regnestykket var lett: Hadde du lite, frøs du . Hadde du for lite, døde du . Og – kanskje har noen tusen års frost og lidelse skapt et særegent nordisk vedfyringsgen som mennesker i bedagelige, varme strøk ikke har? Knappe hundre år med vifteovner og parafintanker har ikke kunnet utslette denne refleksen, og arbeidsgleden mange finner i vedhogst, skyldes kanskje at vedfyringsgenet vekkes til live og setter oss i kontakt med sankeren vi stammer fra .
I tusener av år var ved alvor i Norge. Den er selve forklaringen på at vi er her – uten den ville ikke landet vårt vært befolket. Det er kjent fra urgammel tid at folk i Norden hogde rå ved og tørket den til neste vinter. Det satte naturligvis sitt avtrykk i språket: Selve ordet stammer fra det norrøne viðr, som betyr skog, og å viða betød å lage ved. Trærne og varmen fra dem var ett, og i uminnelige tider samlet mennesker seg rundt bålene på boplassene, og senere rundt ildstedene der røyk ble ledet ut gjennom et hull i taket eller teltet. Både norsk og samisk språk har mange munnhell og spesialiserte ord for bruk av ilden. Sløsing med ved er å fyre for kråka, og šealbmut er ett av mange ord om bevegelser som fører røyk i øynene på folk (se side 298).
Den eldste bevarte norske støpejernsovnen stammer fra 1632, mens det er funnet mursteinsovner fra 900-tallet. Å bygge hus med fast pipe ble ikke vanlig før i tidlig middelalder. Gjennom alle disse hundreårene var ved den viktigste energikilden til både oppvarming og industri. I middelalderens Europa var hogstratene så høye at store arealer ble avskoget. I Norge var det bare eikeskogene som ble helt uthogd, og folketallet var aldri så høyt at vedmangelen ble prekær. Europa og Storbritannia ble derimot så avskoget at det på 1500-tallet var stadig vedmangel. Den lille istiden fra 1590 gjorde situasjonen kritisk, og redningen for mange land ble å gå over til kullfyring. I Norge var imidlertid skogressursene jevnt gode, og vår fyringstradisjon har alltid vært sterkest basert på ved. Så sent som i 1900 kom fortsatt en fjerdedel av all norsk energi fra skogen. Også i dag er fyringskulturen preget av tre enkle faktorer: Vi har skog, vi har det kaldt, og vi har tradisjoner for vedfyring.
I dag har to tredjedeler av norske husholdninger vedovn, og de aller fleste fritidsboliger har det. Norsk vedforbruk har de siste 35 årene ligget på godt over 1 million tonn ved, og snittet mellom 2004 og 2024 har vært 1,4 millioner tonn. Toppåret i nyere tid er 2010/2011 med 1,75 millioner tonn. Det var den 11. kaldeste vinteren som var registrert siden år 1900. I årene etter sank forbruket ganske jevnt, ned til 1,1 tonn i 2019, før det i 2022 steg til 1,4 tonn, det høyeste nivået på ti år. Dette var et helt spesielt år, med Ukrainainvasjonen og ekstremt høye strømpriser.
Om vi i et toppår bruker 1,5 millioner tonn, tilsvarer det 300 kilo for hver innbygger. Det er et av verdens høyeste forbruk i forhold til folketallet. Minst bruker Oslo-borgerne – 60 kilo hver. De ledende vedfyringsfylkene er Trøndelag, Innlandet og Telemark, som brenner rundt 500 kilo pr. innbygger.
Det moderne vedforbruket i Norge er altså ikke stort.
Det er kolossalt.
Men hvor kolossalt? Vel, det klassiske norske vedmålet er en favn, som er en fire meter lang vedstabel. Veden skal være 60 centimeter lang og stabelen 1 meter høy. 1,5 millioner tonn blandingsved utgjør godt og vel 1,8 millioner favner. Vår nasjonale vedstabel blir dermed 7200 kilometer lang og strekker seg altså fra Oslo til det sentrale Kongo.
Litt greiere ville det være å legge den utover en flate og stable den i to meters høyde. Da ville den dekke drøye to kvadratkilometer.
Nei, det er ingen regnefeil – beregningen er bekreftet av tallknuserne i Statistisk sentralbyrå, som ofte får overraskede tilbakemeldinger når de melder hvor høyt vedforbruket er. En litt mer håndgripelig sammenligning er at tømmeret som går med til 1,5 millioner tonn, ved fyller omtrent 2000 godstog, hvert med 12 tømmervogner. Det høres fortsatt gigantisk ut, men en tredjedel av landet vårt er dekket av skog, og fra fugleperspektiv blir vedstabelen til Kongo bare en tynn hårstrek. Faktisk er vårt årlige vedforbruk bare tolv prosent av tilveksten og under en halv prosent av hele det stående skogvolumet i Norge.
En annen interessant beregning er hvor mye ved som hogges, men ikke nødvendigvis brukes i hogståret. Denne beregningen finnes fra årene 2019 til 2023 og viser at hogsten har økt jevnt hvert år, fra 1664 kubikkmeter i 2019 til 2304 i 2023 – en økning på 40 %.
Ved dekker nå 20–25 % av oppvarmingsbehovet i norske boliger, og samtidig pågår en stadig utskiftning til mer effektive ovner, slik at påkrevd vedmengde er mindre. Der vi i 2004 – og da var mange ovner allerede rentbrennende – teoretisk fikk 267 kWh fra ett tonn ved, fikk vi 20 år senere 313 kWh – og dette er altså et gjennomsnitt for alle landets ovner. Om vedfyring gjøres hundre prosent riktig med kvalitetsved i en høyeffektiv ovn, trengs ned mot halvparten av vedmengden som i en gammeldags ovn. Husene blir dessuten bedre og bedre isolert. Norske boliger gis en såkalt energikarakter, og skal en bolig nå høyeste klasse (A), må behovet for energi ikke overstige 99 kWh pr. kvadratmeter pr. år. Et moderne passivhus takler dette med god margin, ofte ned mot 60 kWh.
Tørr og fin fjellbjørk i robust firkantstabel. Stablet av Eimund Åsvang, Drevsjø.
Historisk forbruk
Vedfyringens rolle i Norge har variert forbausende mye, særlig i etterkrigstiden. Tidligere års forbruk lar seg vanskelig fastslå eksakt, for i mange år ble det bare utarbeidet presis statistikk over handelsveden – altså det skogeierne leverte til videresalg. Veden folk hogde selv (hjemmeforbruket), ble ikke jevnlig tallfestet før fra 1990, da Statistisk sentralbyrå begynte å basere statistikkene på årlige spørreundersøkelser blant privatpersoner.
De rådende beregningene viser at det i 1900 ble brent ca. 2,5 millioner tonn ved i Norge, til en befolkning på 2,2 millioner mennesker. Forbruket pr. person var altså nesten det firedobbelte av i dag. Med til historien hører at nordmenn, på slutten av 1800-tallet, laget nesten dobbelt så mye ved som nå, kun med øks og håndsag. Dette var et kraftig uttak – hogsten til brensel utgjorde nesten halve tilveksten av skog den gang. På den tiden var vedprisen (mellom skogeier og forhandler) fastsatt av staten, og vedhandel til overpris var straffbart.
De neste tiårene ble strøm-, kull- og oljefyring mer utbredt. Mindre ved ble solgt i bystrøk, og i 1938 var det samlede landsforbruket anslagsvis 1,7 millioner tonn, til et folketall på 3 millioner. Så kom krigen, og okkupasjonsmakten beslagla olje og kull. Krigsvintrene var også svært kalde, og vedøksa måtte for alvor fram igjen. Vedhogsten under krigen var strengt regulert, og tallmaterialet er derfor godt. Vedsalget i 1943 var fire ganger så høyt som i 1938 – og det til tross for at vedprisen ble nesten doblet fra 1939 til 1941. Medregnet privathogsten var forbruket hvert krigsår minst 2,7 millioner tonn, antagelig vesentlig mer. Statistikk fra Finland, hvor vedforbruket alltid har vært svært høyt, viser at finnene hentet over ti millioner tonn ved hvert krigsår. Under begge verdenskrigene ble det store Hakaniemi-torget i Helsinki fylt opp med ved før hver vinter.
I krigstidens Europa ble titusenvis av kjøretøy konvertert til knottdrift –en løsning som faktisk har mye til felles med toppmoderne, totrinns forbrenningsteknologi i fyrkjeler. En stor kjele ble montert bakpå bilene og fylt med små trebiter, kalt knott, helst av osp eller or. Det ble tent opp ild i et brennkammer under slik at knotten ble ulmestekt, og røyken ble ført gjennom et rør til innsuget på motoren. Forgasseren var erstattet med en gassblander som tilførte luft i røyken. Tennplugger, ventiler og øvrig motorteknologi kunne beholdes. Motorene ble tungstartede, men røyken hadde forbausende
mye kraft, inntil 70 % av hva bilen hadde på bensindrift (en påminnelse om at røyk ikke er et uunngåelig avfallsstoff ved fyring – tvert imot – det er energi). Det behøvdes to–tre kilo knott for å få samme kjørelengde som med én liter bensin, og eldre folk på Sørlandet erindret at det praktisk talt ikke var osp å finne ved krigens slutt.
Krigen ble en påminnelse om hvor verdifull kortreist og fornybar energi er i krisetider, og i etterkrigstiden ble vedovner også avgjørende for gjenoppbyggingen av Nord-Norge. I 1946 ga regjeringen klar beskjed til de store ovnsprodusentene: Dere skal støpe ovner og reservere dem til Finnmark, i stedet for å eksportere til mer lukrative utenlandske markeder. Årsaken var enkel: Uten vedovner, ingen husbygging og tilbakeflytting som kunne gjenreise det utbrente fylket. Faktisk var tømmerhogsten nevnt spesifikt i eksilregjeringens planer av 1944. Så fort krigen var over, skulle landet straks anskaffe 220 000 buesagblad, 515 000 filer, 10 000 bryner og 5300 barkespader for å sikre bygningsmaterialer og ved.
Noen av verdens største vedlagre ble samlet på Hakaniemi-torget i Helsinki under begge verdenskrigene. Hvert år ble torget fylt med ved, stablet i flere meters høyde. Sannsynligvis er dette de største vedstabler som noen gang er laget, for torget var på den tiden 1,6 kilometer langt. Fotoet er tatt mellom 1941 og 1944 – rekordårene da det årlig ble felt nær 25 millioner kubikk ved i Finland.
Panelovnenes tiår
Da landet kom på stell igjen, tok andre kraftkilder over. I etterkrigstiden ble vedovn etter vedovn fordrevet av oljefyr og strøm. Gamle reklamer for elektriske ovner talte tidens ånd: Sammen med husmorvinduet og linoleumsgulvet var panelovnen en del av den moderne, lettvinte æra. Endelig var familien befridd for brannfare, flis og sot foran luka, asketømming, den evige påpasseligheten, kalde hus hvis ovnene sluknet i løpet av natta, konstant henting av ved i skjorteermene, merknad fra feiervesenet om riss i pipa og sprukne brennplater, og ikke minst: Folk trengte ikke å stå opp midt på natta for å legge mer strøm i panelovnen. Det må ha vært en herlig følelse av modernitet: Kanskje så vidt våkne av et lite klikk fra termostaten, minnes de tungvinne årene da en måtte ut etter ved, mens en nå bare kunne snu seg på puta og sove videre.
Gjennom hele etterkrigstiden sank vedsalget drastisk. Privathogst til hjemmebruk avtok saktere, men på 50-tallet var vedhogst nesten like tungvinn som den var hundre år før. Motorsagene var digre og kostbare, og nesten alt foregikk med håndmakt. Utbyggingen av vannkraftverk og oljefunnene i Nordsjøen gjorde etter hvert vedfyring håpløst arkaisk. Landbruket gjorde sine forsøk på å holde den i live, blant annet ved å opprette det såkalte Flisfyringsrådet i 1958. Navnet kunne vært hentet fra en Aukrust-fortelling, men mandatet var høyst pragmatisk: Å øke bruken av ved og flis i distriktene.
Flisfyringsrådets fire medlemmer skulle vise seg sjanseløse mot oljeboring og kraftutbygging. I 1965 kostet ved 30 % mer pr. kilowattime enn fyringsolje.
Rådet ble nedlagt i 1967 etter hverken å ha hatt møter eller mottatt støttesøknader på fem år. På 70-tallet var strøm og olje så billig at bare folk med gratis ved valgte vedovnen som viktigste oppvarmingskilde. Standarden for husbygging på den tiden var å installere store panelovner i alle rom, og i 1979 kostet strøm 15,50 øre pr. kilowattime. Parafin kostet 1 krone literen og var priset til å gi enda litt mer varme enn strøm. Ved, derimot, var dobbelt så dyrt – mellom 29 og 33 øre pr. kilowattime.
Dermed ble det kløyvd færre og færre vedkubber i landet. Vinteren 1976–1977 er trolig den vinteren da nordmenn fyrte minst med ved. Igjen vet vi ikke eksakt størrelse på privathogsten, men vedsalget var det laveste noensinne – bare en tiendedel av det i 2009.
Et lovende nyord: bioenergi
Det var på 90-tallet at ovnsdøra ble åpnet og det ble pustet liv i glørne igjen.
Vedfyringens comeback skyldtes flere sammenfallende omstendigheter.
Parafin- og strømprisene steg, de effektive og rentbrennende ovnene ble introdusert, og ovnsprodusentene begynte å legge en helt annen vekt på design.
Senere kom en uventet sengekamerat: Bekymring for klimaendringene, sterkt skiftende kraftpriser og en mer urolig verdensorden og -økonomi.
Vedfyringen glimtet til med sine halvt glemte kvaliteter, og i kraft av å være en CO2-nøytral og fornybar energikilde ble den – forutsatt at fyringen skjer i rentbrennende ovner – friskmeldt av blant annet Norges Naturvernforbund.
Og attpåtil kom andre uforvarende gjester, nesten som komponenter i en helt annen plan, og sluttet seg til selskapet: Motorisert teknologi hadde kommet mer og mer på vedhoggerens side. Gårdbrukere eide traktor, lønnsmottagerne hadde bil og tilhenger. Gode motorsager ble rimelige i pris, og ikke minst gjennomgikk vedmaskinen en teknisk utvikling og prisreduksjon som gjorde at den på kort tid ble utbredt på norske gårdsbruk. Denne robuste innretningen kapper, kløyver og fører veden på samlebånd til sekk eller pall. Maskinene gjør det mulig for én person å håndtere grove stokker og lage mye ved – raskt – og koster ganske lite i forhold til resultatet. Gårdbrukere over hele landet fikk øynene opp for inntektene som lå i vedsalg. Vedprodusentene samlet seg i bransjeorganisasjonen Norsk Ved, som ble stiftet i 1991 og nå har over 3000 medlemmer. Organisasjonen arbeider aktivt for å spre kunnskap om vedfyring og rasjonelt arbeid med handelsved. Medlemskap er åpent for alle og inkluderer et interessant fagblad. Norsk Ved sluttet seg tidlig til nyopprettede kvalitetsnormer som var utviklet av Standard Norge (dette var et nybrottsarbeid – den norske vedstandarden er nå referanse for mange land i Europa), og tilgangen på god ved til grei pris ble på kort tid mye bedre.
De fire som slukket lyset etter Flisfyringsrådets siste møte i 1962, ville nok også kostet på seg marsipankake og sigar hvis de hadde visst hvilket oppsving deres tapte sak skulle få noen tiår senere. Nå er kommunale fjernvarmeanlegg og fyrkjeler på gårdsbruk blitt en innarbeidet varmekilde, og ettersom slike anlegg har røykgassanalyse og konstant justering av lufttilførsel og trekk, samt et separat kammer for forbrenning av røykgassene, oppnås ekstremt lave utslipp og dermed også formidabel effekt. Siden varmen ledes til vann og ikke luft, får den en langt mer mangeartet utnyttelse, over både avstand og tid.
Alt dette har gjort at vedfyring har fått en innarbeidet plass i norsk offentlighet. Mens den på begynnelsen av 2000-tallet ofte ble omtalt som et overskuddsfenomen og «peiskos», er ved som energikilde blitt langt mer integrert i samfunnsregnskapet, og vektleggingen av riktig, lavforurensende fyring vesentlig større.
Sanselighet i vifteovnenes tid
Det fulle svaret på vedfyringens renessanse gis ikke av forskjeller i kroner og øre. Mange synes levende varme gir en rikere opplevelse. Folk trekkes mot ilden slik vi samlet oss rundt bålene i gammel tid. Dessuten er det en distinkt kvalitetsforskjell på varmen fra en panelovn og fra en vedovn. For det første blir vedovnen glovarm. Du blir ikke varm til beinet ved å sette på varmepumpa, og en elektrisk ovn skal stå på lenge for å drive frosten ut av et kaldt hus. Strømovner gir sjelden over 2000 watt, mens selv en liten ovn lett gir 6000 watt, og mange gir så mye som 14 000. Vitenskapelig er det ikke noe kjent skille på varmen som kommer fra elektrisk energi kontra forbrenning, men menneskekroppen reagerer annerledes på den mer intense varmen fra en vedovn, ikke minst fordi moderne ildsteder med glassdører avgir
Kulda
elektromagnetisk strålevarme. En vanlig elektrisk ovn eller varmepumpe kan bare varme opp lufta i værelset, men flammer og glør sender ut infrarøde stråler med samme karakteristikk som sollys. Varmen oppstår i huden og kroppen idet strålene treffer, med en intensitet som skaper trygghet og velvære. Også inneklimaet blir litt annerledes. Oksygenforbruket gir en viss sirkulasjon av lufta, og ovnen sluker en del støv. Det er, sammen med lukta av tre og litt røyk, og synet av de stadig skiftende flammene, med på å knytte oss til bålets opprinnelige trolldom.
Å tenne ild var i tusener av år en av menneskehetens viktigste ferdigheter og ga opphav til sivilisasjoner slik vi kjenner dem i dag. Trolig er tilknytningen til vår arts aller eldste energi dypt rotfestet i oss – ikke minst i form av den instinktive tryggheten ilden gir. Når Forsvarets vinterkrigsskole holder øvelse, er instruksen i pressede situasjoner å tenne bål så raskt som mulig. Det gir trygghet og styrker handlekraften. Men vi kan med fordel også åpne lyrikeren Olav H. Hauges dagbok for 4. januar 1975:
Eg likar ikkje elektrisk varme. Det fyrste eg gjer kvar morgon er å kveikja i kaminen, leggja godt med bjørkekubbar i han, fyrst når eg fær blås i nosi på kaminen, vert det hyggjeleg i stova.
Det er verdt å spørre seg hvorfor den innadvendte lyrikeren kalte fram disse tankene nettopp denne januarmorgenen – dagboka gir ikke noe svar på det, men et raskt oppslag i det pertentlige (om noe monotone) referanseverket Norsk vær gjennom 110 år hjelper oss på vei:
2.–5. januar 1975: Det verste uværet på mange år herjer på Vestlandet og i Nord-Norge. Storm og springflo kaster båter på land, ødelegger veier og blåser ned strøm- og telefonlinjer. Bergensbanen blokkeres av snøfonner, og i Årdaldistriktet blir flere tusen mennesker isolert.
Slikt uvær vil alltid ramme landet, og veden er da den tryggeste og enkleste varmekilde som finnes. Muligens er det også slik at vi er blitt moderne nok til å se tilbake og åpne oss for noe som forrige generasjon ikke brydde seg med. Alt går i sirkler. Da kjøkkenredskap av hardplast ble utbredt, ble trefat og gammeldags husgeråd kastet på bålet (alt som overlevde, selges nå som «bondeantikviteter») – og folk var glad for å se det forsvinne. Endelig var de kvitt det tunge, grovteljede rasket som var umulig å holde rent. Gleden over å hive det var den samme som vi i dag kjenner når vi kvitter oss med en treg datamaskin. Generasjonen før oss dekket eikegulv med linoleum og skjulte sveitservillaenes ornamenter bak huntonittplater; i vår tid kommer det fram igjen.
Vedfyringen er den eneste energien som også er folkekultur. Hogsten og stablemåtene forteller noe om personen som har utført arbeidet. Vedstablene på bygdene er en moderne og anvendelig nasjonalromantikk, og en del av den norske folkesjela på linje med blåswixen, brunosten og heimevernsmauseren, men det alene begrunner ikke hvorfor så mange sverger til en steinaldermetode for oppvarming av et hus med fiberoptisk nettforbindelse.
En forklaring er at vedfyringen setter en i kontakt med selve været. En selv er termostaten – leddet mellom kuldegradene utenfor og varmegradene inne – slik veden også er bindeleddet mellom skog og hus. Vedfyreren må ut til vedstabelen, inn igjen og bekjempe kulda. Kulda biter, men en får gjort noe med det. I et kort øyeblikk er en i berøring med livets nakne nødvendigheter og får i et glimt den samme, dype tilfredsstillelsen som huleboeren hadde.
Internasjonalt forbruk
Her er det på plass å utvide synsfeltet litt, for verdensrekorden i vedforbruk ligger slett ikke hos oss skigående nordboere i allværsjakker, men i lille Bhutan, der landsgjennomsnittet er hele 850 kilo pr. innbygger. 90 % av all energi til oppvarming og matlaging kommer fra ved, og på den bhutanske landsbygda er forbruket 1250 kilo pr. innbygger. Bhutanerne hogger praktisk talt like mye som skogenes tilvekst, og forbruket er både et naturproblem og et sosialt problem, fordi landet hele tiden balanserer på kanten av vedkrise.
Tidligere inntraff, som nevnt, slike problemer over store deler av Europa. Hvis vi ser noen hundre år tilbake, førte forbruket av tømmer til ved, smelteverk, bygningsmaterialer og skipsbygging til at svære arealer ble avskoget, og vedmangel var en konstant trussel i mange land.
Særlig i Sverige var vedforbruket farlig stort. Boligene på den tiden var vanligvis oppvarmet med åpne ildsteder der varmen måtte holdes ved like dag og natt, og i den verste kulda måtte alle i huset sove foran samme varme. Bare 10–15 % av vedens energi ble utnyttet i ildstedet, og dermed trengtes kolossale mengder ved. I 1550 gikk det med over 33 000 vedlass til kong Johan IIIs overvintring på slottet i Vadstena og hoffets opphold i byen. Da Sverige grunnla sine mange store jernverk, ble svære skogsområder snauhogd for å skaffe energi til smeltingen. På 1700-tallet var vedmangelen stadig rådende, men svenskene er et oppfinnsomt folkeferd, og Rikets råd ga i 1767 to dyktige ingeniører i oppdrag å konstruere en mer effektiv ovn. Det var på
I slutten av mars 1845 lånte jeg en øks og dro til skogen ved Waldensjøen, der jeg ville bygge meg et hus [...] Øksa var eierens øyensten, men jeg leverte den tilbake skarpere enn da jeg fikk den. Slik skrev Thoreau i begynnelsen av Walden – han siktet mot en tilværelse så spartansk og uten eiendeler at han lånte øksa. Sannsynligvis brukte han en øks som lignet den på bildet – en American Felling Axe fra Gränsfors Bruk.
denne tiden at kakkelovnen slik vi kjenner den i dag ble utviklet, og på den første arbeidstegningen sto faktisk at den var «til veds besparelse» (se også side 232). Ingeniørene lyktes formidabelt – de beste typene utnyttet opp mot 80 % av vedens energi. Vedbehovet kunne i de mest ekstreme tilfellene synke til en åttendedel for dem som hadde råd til en slik ovn. Det er sannsynlig at de svenske ingeniørene lånte ideer fra ovner i Tyskland og Nederland, hvor lignende prinsipper har vært i bruk siden 1500-tallet.
Også i Frankrike var vedfyring svært utbredt. I 1850 var for eksempel vedforbruket i Paris, som da hadde 1 million innbyggere, på 500 000 kubikkmeter ved årlig. Storbritannia tapte mye av sin vedfyringskultur etter hvert som landet ble avskoget og urbanisert og gikk over til kull. Men minnet om vedens kvaliteter ble fremdeles holdt levende, og i The Picture of Dorian Gray av Oscar Wilde er dette et vittig symbol på klasseskillet: Den eneste fordelen med kull er at en gentleman kan ta seg råd til luksusen ved å brenne ved i sin egen peis.
I Norge var det i disse årene bare eikeskogene som ble helt uthogd, og folketallet var aldri så stort at vedmangelen ble prekær. Tilgangen til skog var god også i Finland, og heller ikke der ble kull noen dominerende varmekilde.
Utsikten fra kjøkkenvinduet
En av de mest siterte om menneskets forhold til ved er Henry David Thoreau, som i 1845 flyttet til skogs fordi det moderne amerikanske samfunnet ble for travelt for ham. (Ja, i 1845.) I boka Walden skrev han: Det er verdt å merke seg hvilken verdi som stadig tillegges fyringsved. Selv i denne tidsalder og i dette nye land har den en verdi mer permanent og universell enn gull. Tross alle våre oppdagelser og oppfinnelser kan ingen mann gå uberørt forbi en vedstabel. Den er like dyrebar for oss som den var for våre saksiske og normanniske forfedre.
Det var også Thoreau som, fortsatt i Walden, nedtegnet det nå utslitte fyndordet om at veden varmer to ganger, én gang når man hogger, og én gang når man fyrer. Antagelig burde han også lagt til rundene når en kløyver, stabler og bærer, men det ville ikke stemt med Thoreaus livsfilosofi, for i likhet med Einstein ønsket han å forenkle det som kunne forenkles, og han døde slik en mann av hans format skal dø: Av en lungebetennelse han pådro seg mens han lå på magen og talte årringer på en stubbe.
Bioenergi for den samvittighetsfulle?
Et stort spørsmål av vår tid trenger seg på. Kan man fyre med ved og ha god miljøsamvittighet? Vedovner slipper ut mye CO2, faktisk 1,9 kilo for hver kilo normaltørr ved, men utslippet er det samme som treverket bandt opp mens det vokste. Hvis et tre forbrennes i en ovn, gir det altså fra seg samme mengde CO2 som om det hadde fått dø og råtne. Poeten Robert Frost brukte faktisk begrepet røykfri forbrenning da han skrev om et råtnende tre: The slow smokeless burning of decay. Slik er vedfyringen en effektiv måte å dra nytte av en av verdens beste solfangere på, ved at en nødvendig naturprosess tar turen innom et bolighus.
Men det er flere faktorer i spill i dette regnestykket, og det gjelder å påpeke at den moderne skogskjøtselen rommer en langt mer helhetlig tankegang om økosystemer og biomangfold enn for noen tiår siden. Trær gjør nytte for seg både når de vokser, og i død tilstand. Skogene har en formidabel evne til å binde CO2 og binder i dag oppunder halvparten av det totale CO2utslippet i Norge, selv om opptaket har gått noe ned de siste årene. Karbon bindes ikke bare i stammen, men minst like mye i skogsjorda. Døde trær er levested for nesten en tredjedel av alle arter i norsk skog, og det kan ta flere
tiår før et tre er råtnet vekk, og i denne perioden har det gitt livsbetingelser for både fauna og flora.
Skogvolumet i Norge har økt formidabelt de siste hundre år, delvis på grunn av at skogbruket har odlet fram bestemte arter, men økningen er også et statistisk bedrag, siden det ble avvirket kolossale mengder skog på slutten av 1800-tallet, så mye at forskere betegnet det som rovhogst. De siste årene har norske skoger hatt en tilvekst på om lag 25 millioner kubikk årlig, men tallet er nå i nedgang, og i noen fylker er hogsten større enn tilveksten. I 2023 ble det avvirket 11,5 millioner kubikk til trelast og 2,3 millioner kubikk til ved.
For 15–20 år siden ivret mange for å øke mengden bioenergi fra skogen, men tanker om slike storstilte uttak har færre tilhengere nå. Det går sterke diskusjoner om hva som er den mest fornuftige skjøtselsformen for skogen, og også om hvor mye virke som skal hentes ut. I slike drøftinger kan det være gunstig å skille mellom den vanlige, måteholdne vedhogsten hvor én eller to personer samarbeider om nøktern plukkhogst av ganske unge løvtrær, og skogbruk i storskala som går på bekostning av gammelskog og artsmangfold. Mye taler for at vedhogst som utføres av privatpersoner bør få en større rolle i skogskjøtselen, for i dag er skogbruket nærmest industrialisert og foregår oftest via storstilt avvirkning med hogstmaskin. En forstandig vedhogger med motorsag vil bidra med nennsom skjøtsel og kan stelle områder som er for små eller sårbare til nåtidens hogstmetoder. Spesielt gjelder dette brattlendt eller variert terreng med mange slags løvtresorter. Vedhogsten etterlater en fint avvirket teig med få eller ingen transportsår, og resultatet kan bli nesten parkmessig hvis beitedyr får gå der etterpå.
Den ubyråkratiske energien
Ofte fortoner diskusjoner om vedfyring seg som om valget er å skaffe all varme til et hus fra enten strøm eller ved, og ikke en kombinasjon. Saken er at ved er en enestående komponent i ethvert energiregnskap, fordi den reduserer behovet for andre kraftkilder når det er skikkelig kaldt. Et samfunn kun basert på elektrisk kraft eller gass har det problemet at kapasiteten må være like stor som det maksimale forbruket i de kaldeste periodene. I Norge har vedovnene en betydelig misjon i å avlaste strømnettet når det er kaldt, og dette reduserer behovet for utbygging av kraftlinjer. Det er en perfekt automatikk, som er
plassert hos sluttbrukeren: I kuldeperiodene stiger strømprisen, og elektriske ovner strekker kanskje heller ikke til.
Selv når man vurderer vedens klimaavtrykk på like fot med andre varmekilder, kommer den overraskende godt ut. Elektrisitet fra vannkraft regnes gjerne som den reneste energikilden, men den krever store inngrep før den er etablert, i form av demninger, anleggsarbeid og høyspentlinjer. Elektrisk kraft har gjerne et tap på 20–30 % fra turbin til stikkontakt. Ryker ledningsnettet, forsvinner energien fra alle tilkoblede husstander på sekundet. Pellets er en fin teknologi som gir jevn varme dagen gjennom, men brenselet må framstilles på fabrikk, og ofte krever ovnen strøm for å fungere. Kull, fyringsolje og parafin er for lengst utfaset i Norge. På sitt beste hadde oljefyrene lave utslipp, men energien var ikke fornybar, krevde store industrielle anlegg til framstillingen, og mye energi gikk med til både produksjon og transport. Til sammenligning er vedfyringens infrastruktur rørende liten. En støpejernsovn varer i minst 50 år, og i de fleste tilfeller fyres den med kortreist ved, som kan framskaffes enkelt og ubyråkratisk: Et tre felles, kappes og kløyves, og legges til tørk. Et nytt tre begynner å vokse der det forrige sto. Etter noen måneders tørk har du 4,2 kWh energi pr. kg. (Til sammenligning ga kull nesten det dobbelte pr. kilo – men det er jo fossilt og krevde stor energi til utvinning og transport.) For å holde et hus varmt gjennom en vinter behøves egentlig bare motorsag, øks og bil med tilhenger. Noen innvender at en motorsag bruker fossilt drivstoff, men i praksis er vedhogst en svært god byttehandel mellom fossil og fornybar energi. Ti liter bensin til saga gir en formidabel vedstabel. Det er ikke noe problem for to arbeidsføre personer å gjøre ferdig et vedlager på 12 000 kWh i løpet av en ukes arbeid. Dette får man typisk av sju–åtte tilhengerlass ved, og hvis skogen ikke er for langt unna, trengs bare noen liter bensin til biltransporten. Prosessen kan utføres av gamle og unge, den er et repetisjonsarbeid, men blir ikke kjedelig. Arbeidet gir like stor glede til den travle som vil koble av og la tankene forrente seg et annet sted, som til dem som har det best med en rutinepreget jobb. I Norge finnes det mange kommunale vedbedrifter hvor ansatte med funksjonsnedsettelse deltar ut fra den evne de har – og slik bidrar til å skaffe kortreist bioenergi.
Moderne rentbrennende ovner, som denne Jøtul 473, vil forbrenne forurensende gasser og partikler og omgjøre dem til varme. På bildet ses hvordan ovnen er tent opp med «kjerringa på brua»-metoden beskrevet på side 260.
Forurensing
Riktig utført er vedfyring et CO2-nøytralt columbi egg. Feilaktig fyring er imidlertid en forurensingskilde av dimensjoner. Røyk inneholder en rekke skadelige stoffer, og det er her verdt å nevne at en tredjedel av verdens befolkning, ut fra FNs beregninger, må lage mat på åpen ild eller primitive ovner i mangel av elektrisitet. Dette er en realitet uten snev av romantikk, og det er beregnet at røyken forkorter livet til millioner av mennesker.
Også ved ovnsfyring i nordiske strøk er det nesten ikke grenser for hvor mye røyk og sot som kan slippes ut over et helt nabolag. Helt avgjørende er metode og ovnstype. Kvalitetsved i en moderne ovn som brukes riktig, gir under fem prosent av utslippene til forbrenning av halvrå ved med strupet lufttilførsel i gammel ovn. Med rentbrennende ovner og kvalitetsved kan det være praktisk talt umulig å se eller lukte at et hus er vedfyrt, og ved optimal forbrenning må man klatre opp på taket og gå inntil pipa for å kjenne lukta. De forurensende stoffene brennes ganske enkelt opp og forvandles til varme. Likevel er det uråd å få perfekt fyring fra hvert eneste pipeløp, særlig i byområder. Ikke bare er folketettheten langt større, slik at alles forurensing kommer samlet og rammer mange. Veden er ofte kjøpt i småkvanta og kan ha ujevn kvalitet, og siden ovnene brukes mindre enn i rurale strøk, er de ofte av nedprioritert standard. Mindre fyring gjør at mange beboere, særlig leietagere, har mindre rutine med ildstedene sine. Foreløpig er situasjonen den at mye vedfyring i de større byene gir uakseptabelt mye svevestøv.
Den nasjonale oppmerksomheten på problemet har vært høy helt siden 1982. Da ble det lagt fram en undersøkelse som sendte sjokkbølger gjennom landet. Den ble hetende «Elverumsundersøkelsen» og ble kløktig nok foretatt i et av landets mest innbitte vedfyringsdistrikter. Gjennom en hel vinter ble det utført målinger av luftkvaliteten, og det ble dokumentert at vedfyringen i småbyen ga like mye svevestøv som biltrafikken i Oslo sentrum – som den gang rullet på piggdekk og blybensin, med forgassermotorer uten katalysator og dieselbiler uten partikkelfilter.
Kilden til problemet ble raskt oppdaget: Det var i mildværsperiodene at forurensingen var størst, fordi skikken den gang var å stappe ovnen med ved til kvelds og deretter strupe lufttilførselen slik at veden ulmet og glødet og ga lunk gjennom natta. Noen pleide også å blande inn litt rå ved for å drøye forbrenningen. Landet over, særlig blant de eldre generasjonene, var dette
en ganske utbredt praksis, men slik fyring fører til en kolossal utvikling av partikkelstøv og uforbrente gasser. Undersøkelsen viste at i de kalde periodene var forurensingen lav, for røyken ble brent opp når ovnene ble fyrt mer intenst.
De forstemmende resultatene ble en pådriver for å utvikle moderne ovner med lavere utslipp. Statlige forskningsinstitutter begynte å samarbeide med ovnsprodusentene for å lage ovner som var mer effektive, og som reduserte svevestøvet. Allerede på 60-tallet fantes prototyper på det som nå er kjent som «rentbrennende» ovner, men med statlig styring ble det fart på både omsetning og utvikling. I 1998 kom kravet om at alle nymonterte ovner skulle være rentbrennende (med et unntak for ovner produsert før 1940; disse regnes som kulturminner og kan lovlig flyttes og installeres). Dette ble et mektig skifte for norsk vedfyringskultur og ble tatt vel imot, fordi de nye ovnene ga mer varme. I flere perioder ble det dessuten gitt økonomisk støtte til utskiftingen. Det ble også iverksatt kampanjer for få befolkningen til å fyre korrekt.
Nå har Norge noen av verdens strengeste utslippskrav, og forskning har vist at norsk vedfyring ble dramatisk mye renere etter 1998. De moderne ovnene slipper typisk ut 3–4 gram svevestøv pr. kilo ved, og de aller beste er nede i 1,2 gram, mens gamle ovner uten rentbrennende teknologi kunne slippe ut 40–50 gram eller mer, selv når de ble fyrt med god ved. Helt i takt med renere forbrenning blir ovnene mer effektive – det finnes typer som utnytter hele 92 % av energien i veden. Utslippene reduseres stadig, men fremdeles er vedfyring den nest viktigste kilden til svevestøv i landet vårt, bare slått av veitrafikken.
Norge er ikke alene om dette – mye forskning om skadevirkningene av urban ovnsfyring stammer fra Christchurch, New Zealands eldste by. I de gamle boligstrøkene er vedfyring en viktig oppvarmingskilde. Byens geografi gjør den utsatt for smog, og mye av luftforurensingen skyldes vedfyringen, som forårsaker en markant økning av åndedrettsproblemer og sykdomstilfeller. Rentbrennende ovner er påbudt i byen, og vedhandlere blir bøtelagt hvis de omsetter ved som har mer enn 25 % fukt.
Ved i krise og kaos
I kulde og krise er et vedlager en nasjonal trygghetskonto. I streng kulde er et strømbrudd samfunnskritisk etter få timer. Flere bygder, særlig langs kysten, har kraftforsyning gjennom kun ett ledningsnett. Om kraftleveransen skulle brytes, finnes ingen bedre og mer universell reserve enn et vedlager, som også gjør det mulig å koke vann og tilberede mat. I januar 2007 var Steigen i Nordland uten strøm i seks dager med kulde og uvær. Ovnene ble redningen.
Da ekstremværet Dagmar slo inn over landet 1. juledag 2012, mistet 570 000 strømkunder strømmen, og siden det er vanlig å beregne 2,3 personer for hver strømkunde, var 1,3 millioner nordmenn strømløse. 24 timer senere var over 35 000 strømkunders hus like mørklagt, mens det tre døgn senere var oppunder 2000 som ikke hadde strøm i kontakta. Noen steder i utkanten av Oslo tok det over en uke før strømmen var tilbake.
I slike situasjoner merkes at ved er en særs håndterlig energikilde. Den kan fraktes til trengende naboer, den renner ikke ut, er ikke avhengig av forsyningskabel, trenger bare en fyrstikk og en ovn, kan lagres i år etter år, og fungerer selv om den er av sekunda kvalitet. Det er dessuten en særlig trygghet å ha energi i fast form. Du ser mengden som er igjen, og når du bærer den inn, er tyngden i hendene identisk med varmen du får. I helt spesielle situasjoner og ved evakueringer kan flere samles i hus eller forsamlingslokaler med vedovn. (Av den grunn er det hensiktsmessig at et nødlager for ved ikke er stablet, men pakket i 40- eller 60-literssekker. Det blir da lettere å frakte den til samlingsstedet.)
Neste side: Under krigen ble kvistens høye brennverdi verdsatt, og strammeapparatet «Krisekvisten» ble brukt for å surre den i bunt. To lengder wire ble lagt om kvisten og hektet på en aksling, som ble sveivet så wiren strammet seg. Faksimile fra Skogeieren i 1940. Nøysomme idealister har i ettertid laget egne versjoner av «Krisekvisten» ut fra Hørgårds patenttegninger (over).
I Norge har det i mange år vært påkrevd at alle hus over en viss størrelse skal ha skorstein, og dermed mulighet for vedovn, med mindre de er såkalte lavenergihus eller har vannbåren varme. Interessant nok var det ikke bygningstekniske myndigheter som var pådriver for kravet – men Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. Regelen oppsto ikke av komforthensyn, eller for å sikre peiskosen til Ola og Kari, men for å trygge befolkningen mot panikk og evakuering ved strømbrudd.
I 2022 ble det foreslått å fjerne kravet om skorstein i norske nybygg, men direktoratet påpekte at vedfyring er et av få strømalternativer som kan gi trygg og god oppvarming av hjemmet. Å fjerne kravet om skorstein ville bety en nedbygging av egenberedskapen i befolkningen og føre til at man ville trenge evakueringssentre som folk kunne flyttes til i kriser. Forslaget ble derpå avvist av myndighetene, og skorsteinskravet består.
Det er verdt å huske at norsk kulde virkelig kan påkalle desperasjon, særlig fordi vi har vent oss til at alle varer er tilgjengelige umiddelbart, overalt. I gamle dager ble det ikke artikkel i lokalavisa før temperaturen falt under 40 grader celsius, men i pakt med at befolkningen blir mer og mer og mer spesialisert i yrkesliv og hobbyer, blir vi mer vare for alt som er utenom det vante, og mindre i stand til å møte uforutsette problemer – og flere og flere tar det også for gitt at andre kommer til unnsetning og ordner opp.
Russlands invasjon av Ukraina i 2022 førte til økt oppmerksomhet på hvordan vi kan produsere mer gass og elektrisitet, men det ble ikke iverksatt noen planer for økt hogst eller lagring av ved i Norge. Bare et fåtall pekte på det faktum at skogrike land på ubyråkratisk vis kan mangedoble selvforsyningsgraden for varme i løpet av bare én hogstsesong, mens det vil ta årevis å øke de elektriske kraftkildene i en slik grad at det faktisk monner. I mange år har 7–8 % av norsk vedforbruk blitt importert, og tilførslene kommer særlig i kuldeperioder når lagrene hos forhandlerne i byene går tomme. Men Norge kan være fullstendig selvforsynt, og enorme reserver finnes i det stående skogvolumet.
Alt i alt finnes bare én sikker måte for å trygge rimelig og tilstrekkelig ved til vinteren, enten til kriselager eller vanlig forbruk, og det er å anskaffe den før frosten kommer. I hver eneste kuldeperiode merker vedhandlerne hvor desperate folk blir når strømfyring ikke strekker til og lagrene er tomme for ved – de ser rett og slett angsten som melder seg når folk fryser. Da begynner alminnelige, skikkelige borgere å snike i køen eller jukse til seg vedsekker,
og flere vedhandlere i Oslo har fast praksis med å prioritere eldre mennesker når det kniper. I hver kuldeperiode er det to kilder som alltid intervjues på radio: Informasjonskonsulentene til kraftselskapene, som melder at det er lite vann i magasinene, og vedhandlerne, som sier: «Folk har glemt å lagre. De handler ikke før det blir kaldt.»
Et enkelt bidrag til samfunnssikkerheten ville vært kommunale nødlagre for ved, som følgende regnestykke viser effektiviteten av: Hvis man ved langvarig strømbrudd og ekstrem kulde må be innbyggerne om å samle åtte personer i én bolig, og disse deler på én vedsekk hver dag, behøves faktisk bare 500 sekker for at 1000 personer skal overleve i fire døgn. Naturligvis vil mange husstander ha tilstrekkelig med ved fra før, så selv et nødlager på bare
100 eller 200 sekker pr. 1000 innbyggere vil dempe panikk og evakueringsbehov. Ordningen ville vært økonomisk risikofri, siden veden ikke forringes ved lagring, og kan selges hvis behovet bortfaller.
Norske vedprodusenter lager formidable mengder kvalitetsved, men tross at dette er enkleste og sikreste energi i krisetid, finnes ingen nasjonal plan for vedlagring. Det er opp til den enkelte.
Neste side: Symmetrisk plantet og velskjøttet bjørkeskog fra Fåvang i Gudbrandsdalen. Trærne er rundt 20 år gamle.
Kulda
