Frihet

Frihet.indd 1

02.07.2018 13:07

SVETLANA ALEKSIJEVITSJ

FRIHET mennesket, litteraturen og russland Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan, MNO og Alf B. Glad, MNO

Frihet.indd 3

02.07.2018 13:07

© Svetlana Aleksijevitsj © Norsk utgave: Kagge Forlag 2018 Omslagsdesign: Terese Moe Leiner Omslagsillustrasjon: Janniche Engelsen Oversettelse: Oversatt fra russisk av Hege Susanne Bergan, MNO, og Alf B. Glad, MNO Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,6 Boka er satt med Greta Text 12 | 17 Sats: Ingrid G. Ulstein Trykk og innbinding: Livonia Print SIA ISBN: 978-82-489-2196-7 «Om et tapt slag» er gjengitt med tillatelse fra ­Nobelstiftelsen. © The Nobel Foundation 2015 Dostojevskij-sitatene på side 53–54 er hentet fra Geir Kjetsaas oversettelse av Brødrene Karamasov Bind 1, ­kapitlene «Opprør» og «Storinkvisitoren», s. 308–326 (Solum 1993).

Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.kagge.no

Frihet.indd 4

02.07.2018 13:07

Innhold

Stor litteratur om det lille mennesket av Erika Fatland På sporet av det frie mennesket (den sovjetrussiske sjels historie) oversatt av Hege Susanne Bergan Hvorfor har jeg steget ned i helvete? oversatt avAlf B. Glad

9

21

51

Om et tapt slag 73 oversatt av Alf B. Glad

Frihet.indd 5

02.07.2018 13:07

«Jeg elsker den ensomme menneskestemmen.

Det er min største kjærlighet og lidenskap.»

– Svetlana Aleksijevitsj

Frihet.indd 7

02.07.2018 13:07

Stor litteratur om det lille mennesket av Erika Fatland

Det er nå mange år siden jeg besøkte Tsjernobyl for første gang. I Pripjat, en av byene som ble evakuert i all hast etter ulykken, ruslet vi omkring i tomme, støvete gater. I utkanten av byen stod et rustent pariserhjul, delvis dekket av kratt og blad­verk. Et falmet skilt opplyste at fornøyelses­ parken skulle innvies 1. mai 1986. I landsbyer som nesten var spist opp av viltvoksende b ­ usker og trær, møtte vi en kontingent krokryggede k ­ oner som hadde nektet å evakuere.Turens høydepunkt var besøket i den ulykksalige reaktoren som gikk opp i flammer den 26. april 1986. «Ikke tråkk på gresset», formante guiden, en kvinne i slutten av 30-årene. «Er det egentlig trygt å være her?» und­ret vi. «Selvsagt, det er hundre prosent trygt», svarte guiden overbærende. «Jeg er her hver dag.

Men ikke tråkk på gresset.»

Besøket i katastrofens episentrum var merke9

Frihet.indd 9

02.07.2018 13:07

lig hverdagslig. Virkelighetens drama var visket bort av tiden. Sporene var dekket av vilt­voksende trær, støv og fuglesang, og de forferdelige ettervirkningene ble effektivt nedtonet av guidens innøvde fraser. Flere år senere opplevde jeg den samme slentrende hverdagsligheten i prøvesprengningsfeltet ved Semipalatinsk: «Nei, her er det ikke det spor farlig, vi bor jo her. Farene ved stråling er sterkt overdrevet.»

Det journalistiske instinktet kan drive en til å oppsøke stedene hvor katastrofen inntraff. Men steder forteller ikke historier. Først da jeg leste Svetlana Aleksijevitsjs Bønn for Tsjernobyl, gikk omfanget av atomkraftulykken opp for meg. Steder er tause. Tall er bedøvende. Først når katastrofen får et menneskelig ansikt, blir den virkelig.

«Hva handler denne boka om? Hvorfor har jeg skrevet den?» spør Aleksijevitsj innledningsvis.

Og svarer straks: Den handler ikke om Tsjernobyl, men om ­Tsjernobyls verden. Tusenvis av sider er s­ krevet, og mange hundre tusen meter med film er skutt om selve hendelsen. Selv beskjeftiger jeg meg med noe som jeg vil kalle den forsømte

10

Frihet.indd 10

02.07.2018 13:07

historien, de sporløse sporene etter vår tilstede­ værelse på jorda og i tida. Jeg skriver og samler inn hverdagslige følelser, tanker og ord. Jeg prøver å ­ ­ fange inn sjelens dagligliv. Vanlige menneskers liv en vanlig dag. (…) For dem er ikke Tsjernobyl en metafor eller et symbol, det er hjemmet d ­ eres.

Boken innledes med en tragisk kjærlighetshistorie: 23 år gamle Ljudmila elsket mannen sin, brannmannen Vasilij, så høyt at hun snek seg inn på trykkammeret på sykehuset i Moskva for å sove sammen med ham om natten, til tross for legenes innstendige advarsler. Vasilij, som var en av de første brannmennene på åstedet, var så syk av stråling at hver minste berøring fikk huden til å falle av i store flak. Ljudmila var gravid i sjette måned, men fortiet det. Vasilij døde etter få dager.

Jenta døde fire timer etter fødselen: «Jenta mi reddet meg, hun tok hele strålingsstøyten, hun ble som en strålingsavleder. Så liten. Det lille nurket (…) Hun beskyttet meg … Men jeg elsket dem begge … Kan man virkelig … Kan man virkelig drepe med kjærlighet?»

Sitatet er representativt for Aleksijevitsjs skrivestil. Hun har redigert seg selv nesten helt ut av teksten, tilbake står kun stemmene, som i 11

Frihet.indd 11

02.07.2018 13:07

et hørespill. Hver eneste stemme er så levende gjengitt, med sin egen rytme og sitt eget ordvalg, at personene likevel trer tydelig frem fra boksidene.

Nærmere tusen intervjuer danner grunnlaget for boken. Noen gis kun et par linjer, som del av et kor av stemmer, andre får berette over mange ­sider. Aleksijevitsj brukte over ti år på å skrive Bønn for Tsjernobyl, noe som gjenspeiles i research­ arbeidet, men også skriveprosessen, for det ligger møysommelig arbeid bak utvelgelsen og komposisjonen.

Bønn for Tsjernobyl inngår i fembindssyklusen Utopiens stemmer. Bøkene i syklusen handler dypest sett om sovjetmenneskenes unike og snart utdøende erfaringer. «Tross alt fantes det, sovjetmennesket», skriver Aleksijevitsj, og legger til: «Slike mennesker tror jeg aldri mer kommer til å finnes.»

I debuten fra 1985, Krigen har intet kvinnelig ansikt, gir Aleksijevitsj stemme til de kvinnelige soldatene og partisanene som kjempet side om side med mennene. «Alt vi vet om krigen, har vi fra ‘mannsstemmer’», skriver hun i innledningen.

12

Frihet.indd 12

02.07.2018 13:07

Vi er alle fanget av «mannlige» forestillinger og «mannlige» inntrykk av krigen. «Mannlige» ord. (…) Når kvinnene forteller, har de ingenting, ­eller nesten ingenting, med av det vi er vant til å lese og høre om: Hvordan noen mennesker heltemodig drepte andre og seiret. Eller tapte.

Hvordan det tekniske utstyret var, og hvordan generalene var. Kvinnefortellingene er anner­ ledes og om noe annet. «Kvinnekrigen» har sine egne farger og lukter (…) Sine egne ord. Der ­finnes ingen helter og utrolige seire.

Krigen har intet kvinnelig ansikt ligner vitterlig ikke på noen andre bøker om annen verdenskrig. Det handler nettopp ikke om slag og frem­ rykninger, men om hvordan det var å leve under så e­kstreme forhold. I kvinnenes fortellinger vektlegges hverdagslige detaljer om lus, gjørme og blod, men også om blomster og om skjønnhet.

Mange av jentene var unge og naive, fulle av romantiske forestillinger om oppofrelse og tapperhet. De gråt da de måtte klippe håret. Men snart innhentet virkeligheten dem. «Senere, når vi var ute i krigen, begravde vi folk uten tårer. Vi sluttet å gråte.»

I felten var kvinnene sidestilt med mennene, men straks krigen var over, ble tonen en annen.

13

Frihet.indd 13

02.07.2018 13:07

Mange av soldatjentene forble ugifte til sin dødsdag. De tiet. Det er en stor bragd at Aleksijevitsj fikk så mange av dem i tale.

Skjønt enkelte hadde nok helst sett at de fortsatte å tie. Det tok Aleksijevitsj to år å finne et forlag.

Manuskriptet inneholdt for mange grusom­heter og for lite om kommunistpartiets ledende r­olle, lød innsigelsene. Da boken endelig utkom, ble den umiddelbart en bestselger i Sovjet. Slik hadde ­ingen skrevet om Den store fedrelands­krigen før.

Den andre boken i syklusen Utopiens stemmer er De siste vitnene, som også utkom i 1985. Her gir Aleksijevitsj stemme til de som var barn under krigen og som mistet foreldrene sine, sultet og drev omkring, uten tak over hodet. De litt over hundre barnestemmene som er kommet med i boken, vitner om nazistenes ufattelig brutale fremferd i Hviterussland under krigen. De slaktet lokalbefolkningen, tappet blod fra barna (de trodde at blodoverføringer fra barn under fem år var spesielt legende) og brente ned hele lands­ byer: «Vi plukker nøye opp saltet, etterpå også leire blandet med salt, strør det oppi en krukke.

Det var alt som var igjen av huset vårt», beretter 14

Frihet.indd 14

02.07.2018 13:07

Misja Majorov, som var fem år gammel da landsbyen ble brent ned.

Selv leste jeg boken på et tog gjennom Hviterussland. De eneste synlige sporene etter krigen i dag er en lang rekke sovjetiske minnesmerker og en påfallende mangel på historiske bygninger. De siste vitnene er i ferd med å dø fra oss.

Neste bok, Kister av sink, handler om Sovjetunionens ti år lange krig i Afghanistan. Boken kom i 1989, samme år som de sovjetiske troppene trakk seg ut. I den sovjetiske propagandaen het det at soldatene hjalp til med å bygge broer og skoler til broderfolket i Afghanistan. I virkeligheten var de involvert i en blodig krig som kostet over en million afghanere livet. Mer enn en halv million sovjetiske soldater tjenestegjorde. Mange av dem vendte hjem uten en arm eller et ben, merket for livet. Over femten tusen ble sendt hjem i forseglede sinkkister. Tapstallene ble forsøkt holdt hemmelig av sovjetiske myndigheter, og ingen snakket om dem.

«Hvorfor tier vi?» spør Aleksijevitsj. «Jeg vil ikke tie …»

Og hun tier ikke. I Kister av sink møter vi krig­ 15

Frihet.indd 15

02.07.2018 13:07

ens dystre, usminkede og lite ærerike virkelighet: De overordnedes voldsbruk mot nyankomne soldater. Plyndringen av sivile; fråtsingen i vest­lige varer. Det håpløst gammeldagse utstyret. Sult, lus og tropesykdommer. Prostitusjon og voldtekter.

Ekstasen over å drepe; alkohol- og narkotikamisbruk. De etterlattes sorg og sinne; de hjemvendte soldatenes bitterhet.

Den siste boken i syklusen, Slutten for det røde mennesket – Tiden second hand, utkom på russisk i 2013.

I motsetning til de øvrige bøkene er ikke denne boken knyttet til en enkelt krig eller katastrofe. I stedet forsøker hun å samle sovjetmenneskenes erfaringer mellom to permer, som alltid filtrert gjennom det lille menneskets private erfaringsverden: «Jeg trekkes alltid mot dette lille området – mot enkeltmennesket. Bare mennesket», skriver hun i innledningskapittelet. «I virkeligheten er det der alt skjer (…) Jeg slutter aldri å undre meg over hvor interessant et vanlig menneskeliv er.»

Selv kaller Aleksijevitsj seg sjelshistoriker. Dypest sett behandler alle bøkene hennes de aller 16

Frihet.indd 16

02.07.2018 13:07

største spørsmålene: Hva er et menneske? Hva er et menneske i stand til? Hva er det menneskelige i mennesket?

Ikke siden jeg som tenåring leste Dostojevskij og Hamsun for første gang, har jeg blitt like fengslet av et forfatterskap. Beskrivelsen av stemmekoret går ofte igjen i omtaler av Aleksijevitsjs litteratur. Det er på sett og vis en presis beskrivelse, men likevel yter den ikke bøkene full rettferdighet: De er langt mer enn et kor av stemmer.

De er stor litteratur. De er poesi. Men det er også utmattende lesning. Hver historie er så sterk, og det er så mange av dem.

Aleksijevitsj har viet sitt lange, men kresne forfatterskap til å formidle andre menneskers historier, ofte de som ikke selv har en stemme.

Denne lille boken, som inneholder tre taler fra de fem siste årene, nemlig talen hun holdt på Litteraturhuset i Oslo i august i fjor, Nobelforedraget fra 2015 og takketalen i forbindelse med tildelingen av De tyske bokhandleres fredspris i 2013, gir en sjelden mulighet til å lytte til Aleksijevitsjs egen stemme. I talene forteller hun om sine tanker rundt litteratur og eget forfatterskap, hvilke erfaringer og leseropplevelser som har formet 17

Frihet.indd 17

02.07.2018 13:07

henne, hvordan hun arbeider og hva som driver henne.

Man kommer på innsiden av forfatteren Aleksijevitsj.

Nobelforedraget avsluttes slik: «Jeg har tre hjem: min hviterussiske jord, min fars hjemland, hvor jeg har tilbrakt hele mitt liv. Ukraina, min mors hjemland, hvor jeg ble født. Og den store russiske kulturen, som jeg betrakter som en del av meg selv. Alle er de kjære for meg. Men i vår tid er det vanskelig å snakke om kjærlighet.»

Selv om den kan være vanskelig å snakke om, går kjærlighet i dens ulike former som en rød tråd gjennom Aleksijevitsjs forfatterskap: mors­ kjærligheten, som tåler alt, som overvinner alt; den store og altoppslukende kjærligheten mellom mann og kvinne. I mange av historiene om lidelse, menneskelig ondskap, tap og sorg er det kjærligheten som er den bærende drivkraften, som i historien om brannmannen Vasilij og den 23 år gamle gravide Ljudmila.

Nå arbeider Aleksijevitsj på en bok hvor nettopp kjærlighet er hovedtemaet: «Jeg innså at jeg har skrevet bøker om hvordan folk dreper 18

Frihet.indd 18

02.07.2018 13:07

hverandre, om hvordan de dør», skriver Aleksijevitsj på hjemmesiden sin. «Men det er ikke hele menneskelivet. Nå skriver jeg om hvordan mennesker elsker hverandre. Og igjen stiller jeg meg selv de samme spørsmålene, denne gangen gjennom kjærlighetens prisme: Hvem er vi, og hva slags land bor vi i?»

Mens vi venter på boken om kjærlighet, anbefales denne lille boken, hvor altså Aleksijevitsj selv, for en gangs skyld, er hovedperson. En bedre nøkkel til hennes forfatterskap finnes ikke.

Et par år etter besøket i Tsjernobyl fikk jeg høre at guiden som hadde vist oss rundt, var død. Leukemi. Historien utspiller seg rett for øynene på en, men så langsomt at man knapt legger merke til det. Svetlana Aleksijevitsj har brukt sitt liv på å gjøre den synligere for oss.

Erika Fatland Oslo, mai 2018

Frihet.indd 19

02.07.2018 13:07