populærlitteraturforfattere og agenter med diskutable motiv. Men var det godt nok til å bryte ned kommunistenes medgang? I så fall måtte det settes i system.
Tyske påstander I begynnelsen av september 1946 sto kriminalinspektør Johan Arndt foran lagmannsretten i Bergen. Tyskeren var tiltalt for å ha torturert Norman Iversen og en rekke andre motstandsfolk. «Mishandlinger på løpende bånd (...) kokeplater, syler og slag som talemidler», refererte Arbeidet etter hvert som vitneforklaringene ble lagt fram.552 Også tolken Peter Lauer, som hadde deltatt under arrestasjonen av Schrøder Evensen på Bøvåg, sto på tiltalebenken. I begges forsvar ble det argumentert for at de egentlig hadde forsøkt å hjelpe fangene. Lauer mente selv han hadde vært en «reddende engel» for en rekke kommunister, på Laksevåg var det mange som kunne takke tolken for at de fortsatt var i live. Han hevdet dessuten at han ikke hadde noen mulighet til å nekte ordre fordi han var soldat. Etter å ha innrømmet å ha deltatt på «skjerpede forhør» dekket Lauer seg bak at han ikke visste at Norge formelt sett var i krig med Tyskland. «Og det vil De at vi skal tro, Lauer», spurte aktor.553 Johan Arndt visste han hadde større skyld og ansvar enn en voldelig tolk. Mens synderegisteret ble lest opp, inntok han en selvsikker, provokativ mine med armene i kors. «De vassblå øynene lyste av hitleristisk overbevisning over å ha gjort sin simple plikt. Av og til spilte det opp et hånlig smil om den trompete munnen. Når han svarte på rettens spørsmål, hadde han enda meget av den tyske kommandotonen i behold», skrev Arbeidet. Arndts holdning må ha provosert Norman Iversen, som skulle vitne mot ham. Tyskeren hadde villet henrette Iversen så sent som på frigjøringsdagen, 8. mai 1945. I motsetning til Lauers innstuderte «dumhet» forholdt Arndt seg mer realistisk til anklagene. Han hadde deltatt i skjerpede forhør, men benektet graden av tortur. Siden den norske Quisling-regjeringen aldri hadde erklært Tyskland krig, var motstandsfolkene på Vestlandet ikke patrioter i en nasjonal frihetskamp. De kjempet for England og var dermed legitime mål.
DEL 3: ETTERKRIGSTID –
325
