«Du har aldri blitt tatt før nå», sier Ullestad lavt. «Og jeg lurer på hvorfor ikke.»
«da skal jeg ut!»
Pausen som følger, blir veldig lang. Tid er subjektiv: De to politimennene opplever 40 sekunder som flere minutter. Gjermund mumler «skjønner» et par ganger, men det er ikke lett å si hva han skjønner. Så får han små rykninger i ansiktet. De kan se at hjernen hans arbeider, at tankene kverner noe veldig. Den hardkokte hasjimportøren ser plutselig både sjokkert og litt redd ut. Samtalen vandrer på knivseggen. Den kunne ha implodert der og da – hvis Gjermund hadde lent seg tilbake, flirt og svart «fordi jeg er smart og dere er dumme», hadde hele spillet vært over.
Så kremter Gjermund for å klarne stemmen: «Hvis vi skal inn på det temaet der, så skal jeg ut. Da kan du få det på papiret. Det blir en bombe.»
NK følger opp, forsiktig og litt nølende: «Hvis vi snakker om det samme da, hvis vi skjønner hverandre, så må det være konkret.»
«Helt hundre prosent», sier Gjermund.
«Det må være kontrollerbart …»
«Det er det også.»
«… og ikke bare rykter på byen.»
«Nei nei, det er klart. Men da må dere skaffe noen fullmakter først. Da skal jeg og kona mi ut, få tilbake beslaglagte biler og så videre, og så blir saken sånn som den blir.»
«Jeg skal ta med meg det tilbake», sier Ullestad. «Men jeg skal være helt åpen og ærlig med deg. Saken din går sin gang. Det du har å hente, har du å hente på dette her. Men jeg tror det er liten sannsynlighet for at du kan gå ut herfra før saken din er ferdig etterforska.»
Gjermund gjør seg tynn og mild i målet og klager sin nød: «Gi meg meldeplikt, da. Ta fra meg passet, hva som
20 | forbindelsen
helst. Jeg har en kone som ikke er helt, hva skal vi si, verdens smarteste person. Jeg har en liten sønn som har store utfordringer. De trenger meg hjemme. Og dette her kommer til å bli brutalt . Det er en bombe.»
«Jeg veit at det er en bombe», sier Tor.
«Og jeg kommer til å sitte midt i det når den går av. Jeg og familien kommer til å trenge beskyttelse, witness protection program», siterer Gjermund fra filmer han har sett.
Noe navn er ennå ikke nevnt. De snakker om «denne personen» eller bare «dette her». Stilltiende har de nådd enighet om at navnet, det kommer først når tilbudet ligger på bordet. Og dit er det noen dager ennå.
«Hva kan du si at han har hjulpet deg med?» spør NK.
«Det er noe som heter å rake kastanjene ut av ilden. Det er sånt som ikke skal skje. Det blir en bombe dette, en katastrofe. Han kommer til å prøve å drepe meg. Det dyret må aldri ut. Han er farlig, livsfarlig.»
«Hva tror du vil skje med ham?»
«Det blir 20 år det, så mange paragrafer du bare kan tenke deg. Det blir helt jævlig.»
Gjermund begynner å snakke om bevis. Han har tekstmeldinger liggende på sin iPhone som beviser at han nærmest har vært utpresset, sier han. Mas og fjas fra morgen til kveld.
Håndverkere kan bevitne at han har betalt alle utgiftene ved en oppussing hos vedkommende.
«Slipp meg ut og sett på meg en båndopptaker», foreslår Gjermund. «Det er det som er måten å gjøre det på, vet du. Da er det ikke mer å snakke om. Men det må jeg ha amnesti for.»
Ideen med lydopptaket tar han opp flere ganger, men de svarer ham ikke. Det virker ikke som om politiet, eller senere Spesialenheten for politisaker, på noe tidspunkt seriøst har vurdert å slippe ham løs for å provosere frem bevis. Vel kunne saken vært løst på denne måten, og trolig kunne det også gjøres på en måte som retten vil godta, men de mulige
«det dyret må aldri ut!» | 21
konsekvensene må ha fylt dem med skrekk. Cappelen på vill flukt med politiets opptaksutstyr teipet til kroppen. Full skandalefråtsefest i pressen, tre fulle dager til ende. Så mye stoler de ikke på ham. Ser man på bærumspolitiets handlingsmønster i saken under ett, kan man mistenke at det har vært viktigere å ikke drite seg ut enn å oppklare forbrytelser. Samtalen blir mer gemyttlig jo lenger den varer. Det utveksles minner fra Dønskitoppen. De ler og flirer litt. Stemningen som fyller rommet er god. Først og fremst lettelse over at det har gått bra, deretter glede over at purk og skurk for én gangs skyld kan møtes til gjensidig berikelse, samles om et felles mål. Det er slik rekruttering av informanter foregår.
Hestehandelen er praktisk talt klar. Politiet har vervet en informant, riktignok en godt brukt sådan. Gjermund Cappelen har, etter alt å dømme, skaffet seg en deal.
løfter og venteboller
Tre dager senere møtes de tre igjen i Drammen fengsel, dit Cappelen er flyttet nå. I Drammen er det litt mer primitive forhold. Bevertningen er suboptimal, forteller Gjermund, med en middag bestående av kanelboller med smeltet ost på som selve skrekkeksempelet. Ullestad synes tvert imot det høres praktisk ut: middag og dessert i ett. Nei, det er et skrekkens fengsel, hevder Cappelen.
Spanerne fra ABPD forteller om hvordan det har gått med tilbakemeldingene. De har brakt saken så høyt til topps som de kunne få det. Nå er de en liten, men eksklusiv krets som kjenner til at Gjermund planlegger å snakke. Det er de to, Ullestad og NK, og deres to nærmeste ledere. Politimesteren i Sandvika er nødvendigvis orientert, og hun har tatt kontakt med Riksadvokaten. NK understreker at de ikke snakker med Riksadvokatens embete, men med riksadvokat Tor Aksel Busch personlig. Det er svært uvanlig.
«Ordet amnesti fins ikke i norsk lovverk», forteller Ulle-
22 | forbindelsen
Dette slår Gjermund seg midlertidig til ro med. Han foreslår igjen at de skal slippe ham ut med skjult mikrofon. Det er den eneste løsningen, påstår han, for det han har er kompromitterende, men vil neppe være fellende i seg selv.
Han har fått tid til å tenke seg om litt nå, og har lagt en plan, begynner han.
Men spanerne har lagt sin egen plan, virker det som. De forklarer ham at så fort disse innledende samtalene er over, vil de to forsvinne fra saken. Affæren vil gå videre til Spesialenheten for politisaker, ettersom politiet ikke kan etterforske seg selv. Før de kan koble inn Spesialenheten, må de imidlertid ha litt mer kjøtt på beinet, de må forsikre seg om at informasjonen er konkret, matnyttig og vil ha en effekt.
«Etterpå vil det komme en etterforsker fra Spesialenheten for å snakke med deg», sier NK. «Da er det viktig at du stiller med helt blanke ark. Du må bare glemme hva vi har snakket om.»
«Jeg skjønner det», sier Gjermund. «Men denne fyren er jo blanda opp i alt. Det går ikke an å skille hans sak fra min sak.»
«Du tenker på at når du forklarer deg om det, så inkriminerer du deg sjøl?» spør Ullestad.
«Altså, dersom jeg risikerer å sitte i en straffesak sammen med han ... sitte på samme tiltalebenk ...»
«Nei nei», forsikrer spanerne.
«Når Riksadvokaten i dag lover en vilje til å strekke seg langt med tanke på straffereduksjon, går det ikke an å få det noe tydeligere enn det», sier NK.
«Minimumsstraffen for tredjeledd, er ikke den seks måneder?» spør Gjermund. «Og en dom kan unntas offentlighet. Det er også mulig.»
«det dyret må aldri ut!» | 23 stad. «Riksadvokaten har signalisert at han vil gjøre alt for å imøtekomme dine krav, men han kan ikke ta ordet amnesti i sin munn.»
«Tenk på det sånn», sier Ullestad. «Idet du legger alle korta på bordet, da har du gjort opp for deg. Da er du uangripelig etterpå. Når du går ut etter det, så er du en fri mann.»
«Jeg skjønner. Dette har pågått i 20 år.»
«Skal vi begynne fra starten, så går vi fram litt varsomt?» spør NK. «Vi trenger å ha spikret noen introverdier, og det foregår sånn at vi stiller åpne spørsmål, ikke legger noen form for føringer på deg. Vi kan vel begynne med det. Hva er navnet på denne personen?»