En usannsynlig spion

INGEBORG RYGH HJORTHEN

EN USANNSYNLIG SPION

GUNVOR GALTUNG HAAVIKS

LIV SOM AGENT FOR SOVJETUNIONEN

© 2025 Kagge Forlag AS

Omslagsdesign: Erlend Askhov

Layout: Dag Brekke / Akzidenz

Papir: Holmen Book Cream 70/1,8

Boka er satt med FreightText 11,5/14,5

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3830-9

Forfatteren har mottatt støtte fra Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Stiftelsen Fritt Ord.

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

INNHOLD

Prolog

Jeg ble grepet av Gunvor Galtung Haaviks historie da jeg jobbet med research til en podkast. Spion i skjørt handlet om en av Norges største spionsaker, og jeg ble overrasket da jeg innså hvor mye informasjon som aldri hadde nådd offentligheten. Til vanlig er jeg researcher i NRK. Det er jobben min å grave i komplekse problemstillinger og lete etter informasjon som er vanskelig å finne.

Jeg har jobbet med tv-dokumentarer, gravende nettprosjekter og podkastserier, mange forskjellige historier. Men aldri en som denne. I 1991 skrev Alf R. Jacobsen boka Iskyss om Haavik-saken, som også er filmatisert. Den er basert på omfattende gravearbeid og utallige researchintervjuer, men politiets etterforskningsdokumenter var ikke frigitt da boka kom. Heller ikke departementet der Haavik jobbet, hadde nedgradert dokumentene om saken. Jeg satt igjen med mange ubesvarte spørsmål: Hvordan kom politiet på sporet av henne? Hvilke spionmetoder hadde hun og KGB brukt? Hva innrømte hun egentlig i avhørene? Og hvilke konsekvenser fikk spionasjen hennes?

Jeg gikk i gang med innsynsarbeid og arkivjakt og fikk ut flere biter av historien, men innsynsprosessen gikk langsomt. Da jeg omsider satt i PSTs spesielle rom for medieinnsyn med to pappesker foran meg, var podkastserien allerede publisert. I eskene lå dokumentene i straffesaken mot Gunvor Galtung Haavik: fra politiets mistanke om at noe foregikk på den sovjetiske ambassaden, med flere års spaning og farting byen rundt for å avdekke hvem som møtte KGBs utsendte medarbeidere, til pågripelse og politiske konsekvenser. Og her lå avhørene av Gunvor, der hun la kortene på bordet. En 194 sider lang rapport beskrev alle fasetter av spionvirksomheten, inkludert KGBs lumske metoder for å lokke og tvinge henne til å gi stadig mer informasjon. Hun fortalte også om kjærligheten til Vladimir, mannen

bak jernteppet som sovjetisk etterretning brukte som brekkstang for å vinne henne over: I etterforskningen lå Vladimirs brev til Gunvor. Her lå skjebner fra en annen tid på bordet, svart på hvitt. Kjærlighet og fortvilelse, dobbeltliv og svik. Langt tilbake, men samtidig føltes det nært i en tid der Russland igjen er på krigsstien og etterretning, spionasje og politisk påvirkning er minst like viktig som før.

Jeg kom på sporet av at Gunvor hadde skrevet brev til forsvareren sin fra fengselet. Jeg slet med å finne brevene – det viste seg at de var blitt liggende i Riksarkivet, uregistrert og uåpnet. Etter en omstendelig vurdering fikk jeg lov til å komme opp på arkivets lesesal og åpne den anonyme, grå arkivboksen. Inne i den lå en bunke med mapper som luktet tørt støv. De inneholdt sakspapirer, avisklipp, skjemaer og notater. I en konvolutt lå et stort stivet portrett, et svart-hvitt-bilde av en mann i enkel hvit skjorte, slips og dressjakke med brede jakkeslag. Med mørkt tilbakestrøket hår, nybarbert og med et mildt smil stirrer han skrått over skulderen på fotografen. V. Kozlov – 1944 står det på baksiden. Og så, en egen mappe med brev fra Gunvor. Syv håndskrevne brev som hun sendte til forsvareren sin.

Til min forsvarer. Her vil jeg fortelle Dem en del om mitt eget liv – helt fra min barndom, som jeg dessverre for en stor del forbinder med angst.

Plutselig sitter jeg der med hennes egne ord. Hennes tanker, som fløy gjennom hodet da hun satt i Drammen kretsfengsel. I et halvt år satt hun der, bare avbrutt av avhør. Et sjeldent innblikk i hodet til en spion.

Her fortalte hun historien om en liten jente som vokste opp i en vestlandsbygd. Om et problemfylt forhold til en dominerende far, krav og forventninger som hun ikke klarte å leve opp til. Og den magiske følelsen hun fant i kunsten og musikken.

I papirene fant jeg spor av en fandenivoldsk kvinne som var blitt kastet inn i en virvelvind av hendelser, som trosset nazister, politi og politikk for å følge kjærligheten. Men som ikke klarte å stå imot da den samme kjærligheten ble brukt mot henne.

Samtidig er det tydelig at brevene er et forsvarsskrift. Hun plukker frem minner, ett etter ett, studerer dem, ser etter tegn på hvorfor det gikk som det gikk: en eldre sliten kvinne som sakte, men sikkert innser sitt eget svik. Forsvareren understreket i rødt og tok notater, forberedelser til en rettssak som aldri kom.

Jeg har fulgt i Gunvors fotspor til Odda og til Bodø, besøkt fengselscellen hennes i Drammen og snakket med mennesker som jobbet i politiet eller kjente henne. Jeg fant stadig nye puslespillbrikker av historien: personalarkivet i Utenriksdepartementet, og to permer med «Haavik-saken» som til sist ble avgradert for meg, der det diplomatiske spillet ble avdekket. PST åpnet endelig for innsyn i undersøkelsessaken mot Gunvor Galtung Haavik, to nye bokser med dokumenter som gikk enda lenger tilbake, og i dokumenter som viste hvordan en annen kvinne ble forvekslet med henne og fikk sitt liv ødelagt. Ingeborg Lygren ble fengslet som spion i hennes sted. Hvordan kunne dette skje? Alle hendelser som dytter deg til et sted i livet der du ikke ønsket å være. Inspirasjon og menneskemøter, ytre hendelser som skubber hit eller dit. Og valgene du selv tar. Gå utenom? Eller gyve på?

Pågripelsen

Osl O 27. J anuar 1977. Vinden streifer gjennom byen en kald torsdagsettermiddag i januar. En kvinne forlater arbeidsplassen sin i Utenriksdepartementet og går ut i de snøfylte gatene. Snømengden har ført til trafikkaos og forsinkelser de siste dagene; trikker har sporet av og biler kjørt seg fast på kryss og tvers. Vegvesenets ryddemannskaper har stått på dag og natt og kjørt bort over tusen billass med snø på et døgn.1

Blant menneskene som hutrer seg hjem fra jobb, er det noen som er langt mindre synlige i bybildet.2 Agentene for overvåkingspolitiet er ute i et helt annet ærend enn snørydding. I årevis har de jaktet på en norsk KGB-agent. Alt har tydet på at den sovjetiske ambassaden har hatt en mann på innsiden av det norske statsapparatet. I flere år har POT3 nærmest desperat søkt etter en ukjent spion som har fått kodenavn Ajax, etter en av de sterkeste krigerne i gresk mytologi.

Operasjon Jakten på Ajax nærmer seg slutten. Ajax er endelig avslørt, det er på tide å stoppe henne. For det var ingen mann på innsiden. For fire måneder siden snublet spanere over et møte mellom KGB og den norske agenten. De oppdaget til sin store overraskelse at den norske overløperen var en eldre kvinne, en tilsynelatende trofast ansatt i Utenriksdepartementet gjennom 30 år. Gunvor Galtung Haavik.

Siden dette har spanere hengt på henne som klegger. Umerkelig har de overvåket og skygget henne, avlyttet telefonen og ransaket kontoret. Nå er de så nær, så nær på å ta henne.

To ganger har de observert henne i møte med sovjetiske agenter, og for én uke siden var de sikre på at de skulle pågripe henne under et planlagt møte. Skuffelsen var stor da hun brått ombestemte seg; rett før møtet trakk hun seg og satte seg på trikken hjem til Bærum

igjen.4 For politiet ble dette en ergerlig bomtur. Men etter to og et halvt år på sporet kjente de metodene: Alt tydet på at et reservemøte skulle finne sted én uke senere, til samme tid. Altså nettopp i dag. Nå vil de ta henne på fersk gjerning.

Denne torsdagsettermiddagen er alle mann på dekk. Spanere er plassert forskjellige steder i Oslo. Fire personer er til fots i sentrum, Marit og Steinar, Mona og Leif. POT har sørget for at to kvinnelige politibetjenter er på vakt for å bistå med skygging, innbringelse og ransakelse. Nå rusler to par gatelangs så de lett kan forsvinne blant folk i vinterkvelden. «Hele apparatet var trimmet til å ‘gli av seg selv’ uten at noen skulle behøve å vente på ordre», skrev POT i sin rapport.5

De vet at hun skal møte en sovjetisk føringsoffiser, men ikke hvor, eller hvordan hun skal komme seg dit, men de regner med at hun skal ta buss, bane eller trikk, som hun har gjort før. Av frykt for å bli avslørt begrenser spanerne bruk av radiosamband, og hvis Gunvor går for tidlig fra jobb, kan hun forsvinne for dem.

Umerkelig skygges den eldre kvinnen da hun spaserer ut av den staselige departementsbygningen i Victoria terrasse. Hun er vever, 1,55 høy, iført fiskebensmønstret tweedkåpe i hvitt og rødbrunt og brune støvletter. I hånden bærer hun en brun håndveske og et brunt bærenett med snøring. Spanerne har fulgt henne så nøye at de vet at det i veska ligger et stykke blodpudding som hun var ute og kjøpte i lunsjpausen tidligere på dagen. På vei fra jobb slår hun følge med en kvinnelig kollega, og sammen tar de snarveien gjennom en vinterkald slottspark og går innom et par smågater før de 12 minutter senere skiller lag utenfor Guttis frisørsalong i Universitetsgata. Klokken er 16.02.

Kvinnen går inn i salongen. Dette er som ventet; politiet har allerede observert vanen hun har med å få stelt håret på vei til møtene med sin sovjetiske agent. I kulda utenfor smører spanerne seg med tålmodighet, mens frisøren der inne pleier og legger det grånende håret. Det er minusgrader, solen har gått ned, og skumringen kryper frem.

Samtidig sirkulerer politibiler i utvalgte strøk i utkanten av byen. Etter to års spaning har de merket seg flere boligstrøk som later

til å være faste møteplasser. Derfor kjører sivile politibiler rundt i områder som Holmenkollen, Jar og Ekeberg. Klokken 17.00 blir en sovjetisk ambassadebil observert på vei mot Holtet på Bekkelaget – er det her de skal møtes?

Klokken 17.13, etter én time og elleve minutter hos frisøren, forlater Gunvor salongen, med et brunt mønstret skaut og et gjennomsiktig brunt nylontørkle over det nystelte håret. Nå gjelder det, spaningsteamet må ikke miste henne av syne. De to parene følger etter henne til Studenterlunden, mot trikkestoppet i Stortingsgata.

Der står Ljabru-trikken allerede på holdeplassen, og hun går rett opp trinnene.

Trikken skal til å forlate perrongen, så det må handles raskt. Det første spaningsparet Steinar og Marit kommer rett bak Gunvor og smetter raskt inn på trikken. De må holde den igjen uten å vekke oppsikt, siste par ut skal også med. Steinar går frem til føreren og oppholder ham med småprat. Det er ikke godt å si hvilket påskudd han brukte, kanskje klaget han over været og snømassene, eller tok litt ekstra tid på å finne frem mynter til billetten. Han lykkes, og da trikken skrangler av gårde, har kvinnen med brun frakk og nylontørkle fått selskap av fire personer som holder øye med henne.

Den lyseblå trikken skingrer raskt på skinner gjennom byen, og i sentrumstrafikken strever bilpatruljen bak med å holde følge. For herfra går alt fort.

Kvinnen går av på Bråten stasjon og følges av to anonyme par som observerer bevegelsene hennes. Foran trikken oppdager de en ung mann i frakk som krysser trikkesporene. Han vet de godt hvem er: Aleksandr Kirillovitsj Printsipalov, tredje sekretær ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Han slår inn på en gangsti langs trikkesporene, uten å la seg merke med kvinnen med skaut. Gunvor ser seg først usikkert om, men oppdager mannen og går i hans retning. Hun følger etter ham på stien. Han sakner farten. Snart er hun rett bak ham, og etter 150 meter tar hun ham igjen. De hilser, og spaserer i samme retning.

Det er åpenbart at det ikke er første gang de møtes; Printsipalov går avslappet med venstre hånd i frakkelommen og legger høyre arm

rundt skuldrene hennes. Spanerne er nå helt sikre på at de to er i gang med det som kalles et konspirativt møte. Det er på tide å slå til.

De nærmer seg for å anholde dem. Oppgaven er å gripe dem begge to, både kvinnen i den brune kåpen og mannen i frakk. Marit og Mona tar tak i Gunvor og skiller henne fra Printsipalov. Hun gir seg over uten motstand og får beskjed om at hun er arrestert, mistenkt for spionasje. Han er ikke like medgjørlig. Politiet gjør det klart at han er pågrepet for spionasje, at de mistenker at han har mottatt dokumenter som tilhører den norske stat, og at de vil ransake ham, om nødvendig med makt. Steinar og Leif tar tak i hver sin arm. Printsipalov stivner, han sier ikke et ord. Mens de har ham mellom seg, går de gjennom vinterfrakken hans. I lommene ligger ingen dokumenter, men i høyre innerlomme finner de diplomatpasset hans og en hvit konvolutt. Den beslaglegger de uten protester, uten å åpne den.

Men så begynner diplomaten å stritte imot. Det er som om desperasjonen bobler opp i ham. Han prøver å rive seg løs. Han er ung og sterk og vil ikke gi seg uten motstand, og det utvikler seg til en real brytekamp mellom diplomat og spanere. Nok en politimann kommer til; det er flere kollegaer ute i kveld.

Samtidig ruser det i motorstøy og bremser, snøføyka står, og ut fra tussmørket skrenser en sivil politibil med taxiskilter inn på plassen. De har råkjørt på de smale veiene med høye brøytekanter for å komme frem før det er for sent. Spaneren Odd, som sitter bak rattet, kaster seg ut av bilen og inn i basketaket med Printsipalov.6 Sammen legger de ham ned på den snødekte bakken og fullfører ransakingen, men uten å finne verken dokumenter eller radioutstyr.

Ydmyket stables Printsipalov på beina. Samtidig kommer bilens passasjerer til, de to prominente politisjefene Ørnulf Tofte og Tore Johnsen. Ambassademannen protesterer høylytt på behandlingen: «Jeg er diplomat, dette har dere ikke lov til.» «Ja, du er en fin diplomat», svarer Tofte.7 En provosert Printsipalov langer ut et kraftig spark som treffer Tofte midt på leggen og etterlater et sår som ikke skulle gro på lenge – det ble nærmest som et trofé; i etterkant skulle Tofte ofte skryte av at han var blitt sparket til blods av KGB.

Printsipalov børster snøen av frakken. Tofte gir ham et valg: «Enten blir du med oss, så tar vi hånd om deg, eller så kan du gå tilbake til ambassaden.» Valget er lett, han snur på hælen. Nærmest i sjokktilstand forlater han stedet og begynner å gå.8 Uten mulighet til å kontakte sjåføren sin trasker han et par kilometer innover mot byen. Til slutt får han praiet en taxi som tar ham tilbake til ambassaden. Senere skulle han anmelde norsk politi for ran – konvolutten inneholdt 2000 kroner i 100-lapper.

Bilene og slåsskampen har vakt oppsikt i det stille boligstrøket, og nysgjerrige mennesker stimler sammen for å få et glimt av tumultene. Flere av patruljebilene som har kretset byen rundt, kommer til. «Hva er det som skjer, er det herrelag?» spør en av de skuelystne.9

Gunvor settes uten protester inn i en politibil som kjører tilbake til bygget hun forlot et par timer tidligere, Victoria terrasse. Her, vegg i vegg med Utenriksdepartementet, ligger overvåkingspolitiets lokaler, Overvåkingssentralen.

I rom 560 blir Gunvor ransaket. Politiet gjennomsøker den brune veska. De finner og beslaglegger en termosflaske i plast, dagens Aftenposten, månedskort for Oslo lokaltrafikk og et stykke blodpudding, innpakket i hvitt papir. Ingen hemmelige departementspapirer.10 Så blir hun vist inn på et nedslitt kontor i etasjen under.

Det er ingen forsvarer til stede; den 63 år gamle kvinnen er alene i rommet med politiavdelingssjef Ørnulf Tofte. Han orienterer henne om rettighetene hennes og at hun er arrestert mistenkt for spionasje.

Så spør han hvordan hun kan forklare møtet med Printsipalov. Hun er tatt på fersken, og det skal godt gjøres å komme seg unna dette.

Gunvor ser ned i skrivebordet, men er rolig. Hun forteller om en russisk fange hun traff i 1943. De falt for hverandre. Etter krigens slutt oppsøkte hun ham i Sovjetunionen, og siden har de to skrevet brev til hverandre. Det er derfor hun har møtt Printsipalov, sier hun, han har formidlet brev for dem.

Stemmen hennes blir svakere, og hun tar pauser. Til slutt stanser hun opp. En stund er hun helt stille. Så retter hun seg opp og ser avhøreren rett inn i øynene. «Jeg skal si det som det er. Jeg har vært russisk spion i nærmere 30 år.»11

Oppvåkningen

En legedatter i Odda

Innerst I nne I en gren av Hardangerfjorden skjærer elva Opo gjennom Odda. Tettstedet ligger ved en dyp fjordrenne mellom høye, bratte fjell, med Hardangervidda i øst og isbreen Folgefonna som en blåhvit hette over fjellene i vest. Med god grunn var det et av Norges viktige turistmål rundt 1900.12 Vakker natur og spektakulære omgivelser trakk folk fra fjern og nær til det lille stedet.

Velstående turister kom med dampskip og innlosjerte seg på det storslåtte Hotel Hardanger, et trebygg i en kombinasjon av sveitserstil og dragestil – med tårn, spir og dragehoder. Matsalen var bygget som en gildehall i vikingstil. Den var utsmykket med nasjonalromantiske oljemalerier og treskjæring og hadde overlys fra store vinduer. Til Odda kom gjester som kong Leopold II av Belgia og kong Chulalongkorn av Siam,13 de fikk bo i kongerommet, det største og mest luksuriøse hjørnerommet. Som et Soria Moria slott lå Hotel Hardanger ved bredden av Sørfjorden i «det underdeilige Hardanger».14

Men det var endring i luften; en ny kraft lokket mennesker til Odda. Kraften fra Tyssedalsfallene skulle skape en voldsom industriutvikling, og i 1906 ble Odda smelteverk etablert. Som en magnet trakk industrien til seg fabrikker, anleggsslusker og arbeidere. Samtidig støtte den fra seg de tilreisende gjestene som hadde vært så viktige for stedet. Turistene ønsket seg ro og natur – ikke smelterøyk, kalkstøv, karbidlukt og arbeidere. Utbruddet av første verdenskrig i 1914 førte til nedgangstider og reiserestriksjoner, og det satte et endelig punktum for turistindustrien.

Hotel Hardanger slik det så ut under storhetstiden.

Storindustrien var kommet til Odda. En kaotisk vekst og en eksplosiv tilflytting var i gang, og i løpet av ti år ble folketallet firedoblet. Tradisjonelle fruktbønder ble i mindretall, og industriarbeiderne dominerte i gatebildet. De fikk sin jobb på de store fabrikkene «Nitriden», «Cyanamiden» og «Karbiden» og tok med seg en arbeiderkultur som var ny for Odda.

Den nye tiden skapte nye behov for kommunen. De måtte utvide. Et forslag ble lansert: å samle alle kommunale kontorer i ett og samme bygg – nettopp i det gamle Hotel Hardanger. Fabrikkrøyken la både støv og en særlig odør over praktbygget, og hotellet var bankerott. For å få erstatning gikk hotelleieren til sak mot fabrikkene, og det endte med at Odda kommune kjøpte bygget.

Det ærverdige hotellet ble omdøpt til rådhus, og salongene ble ominnredet. De 110 gjesterommene ble bygget om. Inn flyttet politimester og lensmann, telegraf og folkebibliotek. Sparebanken åpnet filial i hjørnelokalene i første etasje, og skoleelever fikk klasserom i sjøfløyen. Veterinærkontor og kjøttkontrollrom ble innredet i kjelleren, og den gamle matsalen ble kinolokale. Det tidligere

kongerommet i andre etasje ble formannskapskontor og rådssal, der saker ble klubbet igjennom.

Til denne smeltedigelen kom legen Jan Haavik flyttende høsten 1915. Med seg hadde han kone og barn, ett av dem var tre år gamle Gunvor. Odda ble hjemstedet hennes, her vokste hun opp fra liten pike til ung kvinne.

Jan Haaviks legekontor ble snart installert i rådhuset, og doktoren flyttet inn med hele familien. Der bodde de ikke alene. Andre etasje i det gamle Hotel Hardanger ble hjemmet til et mylder av kommunalt ansatte; på det meste bodde det åtte–ni familier der. Rådhuset var et eget lite samfunn, privilegert sammenlignet med mange andre i Odda. Beboerne hadde rikelig med plass, opptil ni rom per familie. Politimester Narum bodde her med kona og de tre sønnene, formannskapssekretær og ligningssjef Amundsen med sin Emma og deres to barn. Skolestyrer Svendsen med kona Lusel, vaktmesteren med sin store familie. Telegrafbestyrerinnen og tre ugifte telegrafistinner og telefonistinner. Kommuneingeniøren, elektrikere og tjenere.15

Og altså familien Haavik. Far Jan Haavik, kirurg, overlege og kommunelege. Mor Sigrid Haavik, husmor og jordmor. Og etter hvert fem barn, Gunvor var nest eldst.

Jan Haavik skulle bli litt av en legende i Odda. Allerede før han kom dit, hadde han gått krigsskolen, jobbet i tropeskogen i Kongo og som sanitetsløytnant for å kvitte seg med studiegjeld. I kommunen var han representert i de fleste styrer, og han var en markant stemme i samfunnet – engasjert i folkebadet, kommunestyret, kino og kultur, og ikke minst folkehelsen. Han var respektert og vel ansett, men samtidig fryktet, han stilte strenge krav til både seg selv og andre. Da Odda fikk bygget sitt eget sykehus i 1918, ble doktor Jan ansatt som sykehuslege, kirurg og snart også som distriktslege i tillegg til sin egen privatpraksis. Han jobbet dobbelt. Arbeidet fylte dager og netter, og det ble lite tid til samvær med barna. Kanskje var han ikke så interessert i dem heller.

Historien om Gunvors barndom er det hun selv som forteller. Fra cellen i Drammen kretsfengsel ser hun tilbake på livet sitt. I syv brev til forsvareren forteller hun om familien, om skoledagene og om opplevelser som preget henne. Som ned i en gammel brønn ser hun tilbake, på leting etter noe som kan forklare hvorfor alt gikk som det gikk. Det er vanskelig å ikke tenke at hun ser barndomsminnene gjennom refleksen av sitt eget ansikt i overflaten – en eldre kvinnes ansikt så mange år senere, og at etterpåklokskap og ønsket om å forsvare seg har påvirket beskrivelsene. Men vi har hennes ord.

Gunvor skriver mye om faren i brevene sine. Hun er full av forståelse for hvor mye arbeidet krevde av ham, og hvor verdifull han var, men det var ikke alltid så lett å være datter av hele bygdas doktor Haavik. Det siste hun vil, er å skrive nedsettende om sin «prektige og rettskafne far, som arbeidet seg til døde på industristedet Odda», men forholdet var vanskelig.

Som barn overhørte hun faren si til en gjest: «Jeg har 5 barn for mye.»16 Dette festet seg i den lille jenta, som ikke forsto den slags «spøk». Gunvor kobler sitt vanskelige farsforhold sammen med sin egen autoritetsangst, som hun mener preget henne fra hun var liten, «en unormal ‘skrekk’ for voksne menn».

Alle de fem barna var redd for faren, skriver Gunvor. Hun mener at de ble skadet av hans barske, kjølige og sarkastiske væremåte overfor dem. Overfor pasienter og syke barn var Jan en god og kjærlig lege, men ikke i et eneste minne fra barndommen kan Gunvor huske at han noen gang strøk henne over håret eller viste at han var glad i henne. Hun beskriver et savn etter å vite at hun var elsket: «I fars slekt går et særtrekk igjen (som han kanskje hadde i utpreget grad): En nærmest total mangel på evne til å vise sine følelser (ømhet, eller kjærlighet) overfor sine egne barn.»17

Moren, Sigrid, var Jans rake motsetning. Gunvor beskriver henne som en vakker, sjarmerende og livsbejaende brunette. Som datter av en spillemann ble hun satt bort som gjeterpike, men drømte om å lære et godt yrke. Hun kom inn på jordmorskolen på Rikshospitalet og møtte den unge Jan Haavik der. Barna elsket henne høyt; Gunvor

skriver: «Hun hadde en musikalitet, et oppkomme av godt humør, var vittig, men aldri ‘pratsom’, var taktfull og klarte alle situasjoner.»

Moren hadde en sjelden evne til å vise sin kjærlighet overfor barna og ble ofte en mellommann mellom barna og faren. «Du ødelegger barna med din sentimentalitet», hadde faren sagt til henne, og kontrasten mellom de to foreldrene var sterk. Moren hadde stor omsorg for barna, men humøret hennes svingte veldig, og når barna kom hjem fra skolen, visste de aldri hvordan «barometeret» sto.

Gunvor beundret og så opp til moren, men hun kunne også være dominerende. Gunvor minnes en mor som stadig boblet over av gode råd, ideer og forslag, i den grad at hun satte det i sammenheng med en stadig tiltagende ubesluttsomhet i sitt eget liv. I omtalen av seg selv er ikke Gunvor like positiv: «Jeg er visst alltid blitt regnet for godtroende og kanskje litt ‘naiv’. Kanskje også ‘sentimental’.»

Et barndomsminne står uhyggelig klart for Gunvor: Hun var kanskje mellom fire og seks år gammel og våknet en natt i sengen sin. Hun følte seg dårlig, kvalmen kom over henne, og hun kastet opp i store mengder. Men hun turte ikke vekke mor eller far. I stedet krøp hun sammen i det tørreste hjørnet i sengen. Der satt hun alene og ventet på at morgenlyset skulle komme.

Som legedatter var Gunvor forskånet fra fattigdommen mange opplevde. Familien bodde i en stor hjørneleilighet i sjøfløyen av rådhuset. Det var høyt og luftig under taket, og de hadde fem soverom og tre stuer: én med vinduer med utsikt sørover mot dalen, og to stuer med utsyn mot fjorden og Folgefonna. I stuene var det kunst på veggene og velfylte bokhyller. Foreldrene hadde en stor vennekrets. De gikk innom hverandre på kveldsturer og søndagsturer og inviterte hverandre til hyggelige kvelder og selskaper i stor stil. «Jeg må vel trygt kunne si at jeg er født på solsiden», skrev Gunvors søster Sigrid om sin barndom, før hun la til: «Ikke alle levde på solsiden.»18

Sigrid beskrev fester i hjemmet i rådhuset, og særlig nyttårsdag, som var en spesiell dag med kombinert bursdag og nyttårsfeiring. De hadde hyret inn ekstrahjelp på kjøkkenet, og i spisestuen var bordet satt opp med ekstra klaffer og dekket til stående buffet, med bløtkaker, kaffekopper og vinglass. Hun mintes gjester som kom

fra formiddagen, og så det hele i «en sky av sigarrøyk, lyd av glade stemmer og klirrende glass».

Festene i store stuer må ha skilt seg sterkt fra livet i arbeiderboligene. Der myldret det av lus og kakerlakker, og det var trangt om plassen. Leiligheter på to rom og kjøkken var ikke uvanlig for en hel familie med mange barn. Odda hadde raskt vokst fra 1000 innbyggere som mest drev med gårdsbruk og turisme, til 6000 der de fleste arbeidet i industrien.19 Stedet er blitt betegnet som et sosialt laboratorium, der tradisjonelle levevis ble utfordret og industrien, som var hjertet i det nye samfunnet, vendte blikket ut i verden, mot internasjonale markeder.20

Samfunnet var et «nokså typisk pyramidesamfunn omkring Smelteverket som sentrum», skrev Sigrid, men hennes opplevelse var at deres egen familie sto utenfor pyramiden.21 De var en borgerlig familie, faren var Høyre-mann og sto langt unna den dominerende politiske bevegelsen i lokalsamfunnet. Odda var kjent som et rødt samfunn, og da Norges Kommunistiske Parti sprang ut av Det norske Arbeiderparti i 1923, sluttet Odda Arbeiderparti seg til det nye kommunistpartiet. Under navnet på partiavisa Hardanger Arbeiderblad sto det: «Organ for den kommunistiske arbeiderbevægelse i Hardanger (Avdeling av den kommunistiske Internasjonale)».

Skolegang og mindreverdighetskompleks

Gunvor var knappe seks år da hun begynte på skolen. I klassen gikk barn fra alle samfunnslag, det var de som knapt hadde plass til å lese lekser hjemme, og enda mindre få hjelp.

Som yngst i klassen hadde Gunvor klassekamerater opptil to år eldre enn seg. Hun følte seg liten og ser tilbake på skoletiden med blandede følelser, hun har «ofte tenkt på at i skoletiden kan vel dette medvirke til å gi et slags mindreverdighetskompleks, da man alltid vil være mere ‘uerfaren’ enn de eldre elever». Allikevel klarte hun seg godt. Hun ble en av de beste i klassen til å lese høyt for å demonstrere hvordan det skulle leses.

Gunvor hadde et lyst og muntert sinn, men så skjedde noe som rammet henne hardt: Hennes elskede mor ble alvorlig syk. Etter en

nyreoperasjon ble hun liggende bevisstløs på sykehuset i Stavanger, nesten døende. Det må ha vært en uutholdelig tid for familien å vente på nyheter om denne levende og varme kvinnen som plutselig var langt borte.

Et rykte spredte seg i Odda om at Sigrid allerede var død. Gunvor var på skoleplassen da hun fikk høre: «Nå er mor din død!» Men moren var slett ikke død; som ved et under ble hun reddet tilbake til livet. Hun kom hjem til slutt, men opplevelsen hadde rystet tilværelsen til vesle Gunvor. I brevene knytter hun hendelsen i skolegården til det hun kaller «sin ulykke»; hun ble stam. Ikke så ille i begynnelsen, men det tiltok stadig i styrke. «Det er umulig å beskrive den ydmykelse et barn føler ved ikke å få til å si det det vet, når en blir hørt på skolen», skriver Gunvor. Hun stammet intenst, spesielt når hun ble hørt i lekser, og det ble verre og verre. Kurs hos talepedagog hjalp ikke. «Stammingen forbitret min skoletid og tok selvtilliten fullstendig fra meg», skriver hun og kaller det et «åndelig martyrium». Fra nå ble skolegangen formørket av en følelse av utilstrekkelighet.

Til tross for dette kom hun gjennom skolegangen. Hun flyttet til Bergen for å begynne ved Tanks gymnasium.22 Da hun som eneste kvinne blant 13 elever i klassen tok artium i 1931, var blikket hennes rettet fremover, men hva skulle hun bli?

Hun elsket musikk, litteratur og språk, men stammingen satte en stopper for hennes største ønske: språkstudier. Far Jan ville helst se alle sine fem barn som akademikere, og presset på for at Gunvor skulle bli lege. Gunvor selv følte at medisinstudiet var uoppnåelig og stred mot hennes natur, men som lydig datter flyttet hun til Oslo for å gjøre et tappert forsøk. Det gikk ikke særlig bra. Fysikken var aldeles umulig, hun klarte det rett og slett ikke. Og angsten for hvordan stammingen ville påvirke videre studier, hang over henne. Faren oppmuntret, men Gunvor hadde mistet motet, hun ville ikke mer.

Veien fremover må ha virket usikker for Gunvor. Hun hadde ikke lyktes helt med det hun hadde prøvd seg på. Hun tok et hvileskjær på husstellskolen Dystingbo i Vang, men et halvt år blant kjeler, matstell

og kokebøker var nok. En tilværelse som profesjonell husmor ble ikke hennes kall.

Men under et besøk hjemme hos mor og far hjemme i det gamle rådhuset i Odda skulle Gunvor få en skjellsettende opplevelse.

Stemmene fra Russland

Odda, 1934. I Odda sto kulturopplevelser høyt i kurs. Her var et sagnomsust bibliotek som skulle komme til å skape mang en forfatterspire, og hit kom kultur med sus fra den store verden.

Kunst for folket var en egen organisasjon som hadde som formål at folk i Odda skulle oppleve stor kunst. «Kunst for folket er kunst for alle, og bare det helt gode er godt nok»,23 ble det sagt i organisasjonens åpningstale. Foreningen brakte blant annet pianistinner, operasangere, foredragsholdere og teatertrupper til Odda. Artistene ble sendt land og strand rundt med dampskip og skyssbåt for å gi folk innerst i fjordene ekte kulturopplevelser.

Denne marskvelden hadde foreningen invitert et kor som sang russiske folkesanger: mannskoret Donkossakerne, de 5 Svetlanow’s.

Det var nok selvsagt at Gunvor skulle følge foreldrene på konsert; «fru doktor Haavik» satt i arbeidsutvalget da Kunst for folket ble etablert, og doktor Haavik satt i valgkomiteen. Konsertlokalet var intet annet sted enn gamle Hotel Hardanger. Siden hotellets storhetstid var utvendig stas på bygget fjernet, og tårn og spir tatt ned. Men den gamle matsalen var fortsatt like praktfull og fungerte nå som kombinert kinosal og scene. Overlys fra takvinduene og drageornamentene i den gamle sagahallen omkranset en liten scene. Her var 296 sitteplasser, 72 plasser på galleriet og 150 ståplasser.

Fem stramme, høytidelige skikkelser sto klare til å entre scenen i karakteristisk hvit kosakkuniform med rytterstøvler og kniv. De var donkosakker fra kriger- og kulturfolket som hadde kjempet mot kommunismen i borgerkrigen etter oktoberrevolusjonen i Russland. Fra Paladium i London hadde de kommet til Norge, og nå turnerte de med stor suksess. De hadde sunget i arbeiderforeninger og på flotte hoteller, på Bristol i Oslo og i Palmehaven i Trondheim. Anmeldelsene rant over av superlativer, sangstemmene beveget mennesker landet over. Det var en nytelse fra begynnelse til slutt, skrev Tidens Tegns anmelder.24 Avisa Sarpen rapporterte om et begeistret publikum som klappet så de var møre i hendene:

Stemmene glir sammen i de skjønneste harmonier og løser sig op i enkeltprestasjoner så farverikt nyansert at det fyldte en med et sjelden musikalsk behag. Selv om en ikke forstår et kvekk russisk, opfatter en den sjeldne klare og distinkte tekstuttale. Og den stemmeprakt de utfollet, var nær sagt ufattelig.25

Endelig var kosakkene kommet til Odda. Kinosalen var fullstappet, og de fem fremtrådte så vakkert at de vant publikum allerede før de hadde sunget en eneste tone.26 Folk satt først forventningsfulle, så som trollbundet. Mannsrøstene sang klassikeren «Stenka Razin» og andre russiske folkeviser, i alt 15 nummer. Akustikken i salen var god, og stemmene vevde en nærmest trolsk stemning, et sus fra Russlands store musikalske arv. Gunvor var selv musikalsk, elsket å danse og spille piano. Helt fra hun var ganske liten, hadde hun danset for å

uttrykke musikk,27 og noteheftet hennes med norske folkemelodier, «Lette Fantasier for Piano» arrangert av Leon Lambert, var velbrukt.28

Nå traff folketonene fra Russland henne midt i hjertet.

Gunvor beskriver opplevelsen i brevene sine, hun ble «syk» av lengsel etter å høre mer:

Sangene og de vakre stemmene gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. (…) De sang mange typer sanger, fra den mest vemodige folkevise til de mektigste hymner. En skulle tro det var 20 stemmer og ikke 5. – Denne sangkonserten, gitt av flyktninger fra sitt elskede fedreland, vil for alltid stå lysende klar i min erindring.

Tonene nådde inn til det innerste av min sjel – og ga meg siden ikke ro.29

Konserten tok slutt, men kvelden var ennå ung. Etter oppvisningen arrangerte formannen i Odda sangforening en soaré for kunstnerne og utvalgte medlemmer av foreningen. Gunvor ble invitert sammen med foreldrene sine og fikk møte sangerne personlig. De gjorde et dypt inntrykk på henne. Gunvor var blitt 21 år og var en sped kvinne med lyst, bølget hår, mandelformede øyne og mykt buet munn i et ovalt ansikt. Hva de snakket om denne marskvelden, vet vi ikke, men det er naturlig å tenke at Gunvor delte sin opplevelse av musikken med dem. Senere skrev hun: «Konserten ga støtet til det som skulle hende meg senere i livet, og gjorde mitt liv annerledes enn det som var vanlig for norske kvinner.»30

Konserten og møtet hadde vekket i henne en glødende interesse for klassisk russisk kultur, en lengsel. Hvordan skulle hun komme seg nærmere dette? Hun var fast bestemt, hun ville lære seg språket. Men hvordan? I Odda bodde det en russiskfødt kvinne, Irma Dehli. Gunvor ba henne om hjelp, og Irma bidro gjerne, men da Gunvor måtte reise til Bergen for å få en behandling, rant nabohjelpen ut i sanden.

Hun ville ikke gi opp og kom til å tenke på biblioteket. Bergen offentlige bibliotek måtte da ha et slags språkkurs? Hun fant en lærebok i russisk språk der. Gunvor var målbevisst, men det var slett ikke enkelt å lære seg russisk på egen hånd. Alfabetet kunne hun lære seg, men hun strevde med uttalen. Tross hennes innbitte innsats gikk det sakte fremover. Hun trengte mer hjelp, og den skulle hun finne et annet sted enn i Bergen og Odda.