Ingrids valg by Kagge Forlag

Ingrids valg Skammens mødre 4

Omslagsdesign: Cecilie Mohr

Omslagsfoto: Kvinne: © Digital Vision/Getty Images, Landskap: Anita Østerbø

Sats: akzidenz as | Dag Brekke

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1,6

Boka er satt med Adobe Garamond 12/15

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-4161-3

Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

Til minne om min mor og hennes tapre venninner

Prolog

Ingrid hadde satt seg godt til rette med en kopp te ved kjøkkenvinduet denne tidlige vårdagen i 2004. Hun smilte for seg selv der hun satt med «verdens beste mamma»-koppen i hendene. Dette var favorittplassen hennes. Hun ble aldri lei av å se utover sjøen og hvile blikket på fjellene i det fjerne. Ennå var det bare mars og for tidlig å sette seg ut på terrassen. Men snart, når bare solen hadde steget litt, når bare luften ble litt varmere og fuglene hadde kommet tilbake, ville hun flytte ut til våren og se på alt som våknet til live igjen, i den beste årstiden av dem alle. Det kriblet i magen og i hendene. Hun tenkte på alt hun skulle gjøre og alt hun skulle nyte. Våren var starten på livet igjen.

Dagens avis lå foran henne, og Ingrid bladde litt på måfå, skummet nedover sidene, ikke så altfor interessert i nyheter denne dagen. Men med ett stoppet hun opp og løftet avisen fra bordet. Hun stusset, måtte studere bildet nærmere, men det var faktisk morens gode venninne Åshild som stirret tilbake mot henne fra en av de første sidene. Og ikke bare Åshild, men ved siden av henne sto Sølvi også. Hennes barndomsvenninne som hadde hatt

en oppvekst tøffere enn de fleste. Gode, snille Sølvi, som hun nesten hadde glemt, som også hadde rotet seg borti en tyrann av en mann, mye verre enn Ingrids, men som hadde klart å kjempe seg videre. Ingrid satte nesten teen i halsen, så oppslukt ble hun av artikkelen. Hun pustet lettet ut da hun forsto at det slett ikke gjaldt noen ny krise, men tvert imot en stor seier for de to kvinnene.

Hun leste med stor interesse om kampen Åshild hadde kjempet for barnehjemsbarna, og om tøffe Sølvi, som aldri hadde gitt slipp på de svakeste.

Ingrid kjente det stakk litt. Hva hadde hun selv gjort? Ingenting. Mens hun hadde kjempet for å lykkes i sitt eget liv, hadde andre tatt opp kampen mot den uretten som var begått mot så mange: den uverdige behandlingen som moren Anna og hun selv hadde vært ofre for, og de rene overgrepene som så mange andre hadde opplevd og som hadde ført til utallige miserable liv. Hvordan hadde hun kunnet glemme alt dette, hun som selv hadde vært en del av det i sine to første leveår. Ingrid leste videre, stadig mer imponert over disse to som aldri hadde gitt opp kampen.

1 17 år tidligere

Vinteren kom tidlig dette året, og snøen hadde allerede lagt seg i store fonner innenfor grunnmuren i det som skulle bli huset til Ingrid. Hun måtte spa ut hver centimeter før huset kunne settes opp. Det tok på, men Ingrid bet tennene sammen og hadde hele tiden i tankene at hun måtte få huset ferdigstilt innen 1. juli. Det var datoen Erik hadde satt. Etter den tid hadde hun ingen steder å bo, og han truet både med rettssak og det som verre var. Hun var ikke et øyeblikk i tvil om at han var troende til å gjøre krav på ungene. Hun stolte ikke på ham, aldri mer, og hun visste at han kunne oppføre seg på verst tenkelige måte og gjøre livet hennes surt og vanskelig hvis hun ikke innrettet seg. Mannen som hun nå frigjorde seg fra, hadde med andre ord likevel taket på henne. Han presset henne til å ta valg som hun vanskelig kunne fri seg fra, som hun skulle komme til å slite med i lang, lang tid, bare fordi hun ikke kunne risikere at han tok barna fra henne. Da måtte hun heller leve med å bo så tett på ham som dette nye huset på nabotomten innebar. Hun innså at den virkelige friheten bare var en drøm i det fjerne.

Den midlertidige fasen de var i nå, var likevel den aller verste, og det skulle tross alt bli skjønt å få sitt eget hus og en utskilt tomt, hvor Erik ikke ville ha noen rett til å være. Nå var han aldri lenger unna enn på den andre siden av tunet, han lusket utålmodig rundt hushjørnene, klar til å få kastet henne ut av hovedhuset. Dette sjelfulle huset som hun hadde følt seg så hjemme i, kjentes ikke lenger trygt. Hver ledige stund brukte hun på å gjøre det hun kunne for å fremskynde prosessen med det som skulle bli hennes nye, trygge havn.

Da snøen endelig var lempet ut av området innenfor grunnmuren, ble det problemer med veien. Snøen fortsatte nemlig å lave ned, og den smale veien opp den bratte bakken og rundt svingen til tomten hennes ble snart ufremkommelig. Det ville være umulig for henne å få veien klar til huset skulle leveres, og Ingrid følte seg motløs og sliten. Det var så uendelig mye å forholde seg til, men hun kunne ikke gi opp nå. Alt som skulle ordnes, hvilte på henne, så hun måtte bare stå på. Vel var det en privat vei, men noe måtte vel kommunen kunne stille opp med. Hun var nesten sikker på at de i dette tilfellet ville forstå og strekke ut en hjelpende hånd.

Hun løftet av telefonrøret og prøvde etter beste evne å være hyggelig og imøtekommende da det svarte i andre enden:

«Teknisk avdeling, hva kan jeg hjelpe deg med?»

«Ingrid Søreide her, jeg trenger hjelp til brøyting.»

«Er dette en privat vei?»

«Ja,» svarte Ingrid usikkert, «men jeg skal snart få levert materialene, og det er altfor mye snø her nå til at

lastebilene med det nye huset kan komme seg frem til tomten.»

Det ble stille i den andre enden, og hjertet dunket i brystet på Ingrid. Skulle dette være så vanskelig? Hun fikk en uggen følelse.

«Dette er nok ikke vårt problem, men noe du må ordne opp i selv.» Stemmen var kald og avmålt. Den traff som et knyttneveslag i magen.

«Jeg har ikke mulighet til det, og huset kommer om et par dager.» Hun hørte selv hvor fortvilet stemmen lød.

«Det burde du ha tenkt på før du bygget utenfor allfarvei. Vi har mer enn nok med å holde åpne de kommunale veiene ...» Han hørtes nesten irritert ut, og Ingrid kjente seg svett og utilpass.

«Jeg har ingen mulighet til å få dette til på egen hånd, og jeg må få huset på plass …» Ingrid var nesten på gråten og anstrengte seg for å holde seg rolig og saklig, fremstå fornuftig og holde følelsene i sjakk.

«Som sagt, dette er ikke vårt bord.» Og med det la han på.

Ingrid kjente at kroppen dirret, men nå mest av sinne. Var dette samme kommunen som hun jobbet for? Den hun betalte skatt til og stilte opp i klasserommet for? At de kunne tillate seg å møte henne på denne måten, var mer enn ufordragelig. Det var å slå hånden av sine egne innbyggere, de som var kommet hit til øyen for å skape seg et godt liv. Ingrid kjente seg med ett fryktelig motløs. Det var så mye som skjedde rundt henne nå, så hun var ganske frynsete og lett å vippe av pinnen. Det skulle så lite til for å ødelegge dagen. Hun hadde litt for mye å

tenke på og i tillegg en gnagende uro som fulgte henne dag og natt.

Hun satte seg tungt ned på gulvet ved telefonbordet i gangen, hvilte hodet i hendene og ville tvinge tankene over på noe annet, men det var ikke lett. Vemodet tok over da hun kikket seg rundt og betraktet de gamle tømmerveggene. Det var dette hun skulle forlate, hele dette huset og gården som hun var så glad i, den bratte trappen opp til andre etasje og skråtakene på barnerommene. Det var de smårutete vinduene og tunet med sandkassen som hun hadde bygget, og det var hønsegården med rugekasser og små kyllinger som trippet rundt. Kunne hun ta dem med seg? Et lite glimt av håp og nye planer lå alltid på lur. Det var det som alltid reddet Ingrid når livet så som mørkest ut. Hun fant en vei ut av det og reiste seg smått om senn. Og hun skulle reise seg denne gangen også. Selv om drømmene var knust, selv om vanskelighetene hadde tårnet seg opp, var hun klar til å ta fatt på neste kapittel.

Ingrid bestemte seg for å gå ned i fjøset, søke trøst hos dyrene. De tok henne alltid godt imot. Hun tok på seg de store støvlene og tråkket ut i tunet. Den gode fjøslukten slo imot henne idet hun steg inn til dyrene, og nysgjerrige kuer løftet på hodet og fulgte henne med blikket. Snart sto hun foran dem og klappet dem vennlig på hodet og kjente at fortvilelsen la seg litt mens hun godsnakket med kuene. Hun gav dem litt ekstra høy og klødde dem bak øret, fikk det for seg at hun måtte gjøre litt ekstra for dem denne dagen. Og de så på henne med et takknemlig blikk. Det var denne roen og freden her som fikk henne til å slappe av og glemme alt annet. Her inne ble hun den

Ingrid det var godt å være. Og hun måtte nyte det nå, hun som snart skulle dra sin vei.

Plutselig hørte hun lyden av en bil nedi veien og så ut av fjøsvinduet. Et stort kjøretøy var i ferd med å presse seg oppover bakken mot gården. Hva i alle dager kunne det være? Ingrid kom ut av fjøset akkurat idet den store doningen rullet inn på tunet, og hun fikk hjertet i halsen da hun så hva slags bil det var: «Ølen slakteri», lyste mot henne med store og grelle bokstaver. Nei! Det kunne umulig være sant! Ikke hennes dyr! Ikke Litago og Veslemøy og alle de andre kuene som hun var så glad i. Hun kjente tårene presse på og ville løpe frem og be sjåføren dra sin vei, fortelle at dette måtte være en misforståelse, at dyrene skulle bli her i fjøset med henne. Men i samme øyeblikk kom Erik ut fra drengestuen og gikk smilende mot sjåføren med utstrakt hånd.

Ingrid kjente at det snørte seg til i halsen. Hun stoppet umiddelbart og nærmest rygget inn i fjøset til dyrene igjen, hvor hun kastet seg om halsen på Veslemøy, den aller kjæreste kuen hun hadde. Hun boret ansiktet inn i den varme halsgropen og lot tårene få fritt utløp mens hun vugget det store hodet til kuen fra side til side. «Gode, snille Veslemøy, takk for alt du har gitt meg. Jeg skal aldri, aldri glemme deg og de gode øynene dine, den rue tungen og den buskete halen som har slått vekk så mange fluer. Om du bare visste hvor mye du har trøstet meg i tunge stunder. Jeg skal være her og trøste deg også, så langt jeg bare kan.»

Ingrid ville ikke slippe Veslemøy, men hun hørte stemmer bak seg og gikk videre til neste ku, for hun måtte ta farvel med dem alle. Eller kanskje de ikke skulle

ta med seg alle? Hun kunne bare håpe, for dette var så ubarmhjertig og vondt, hun hadde ikke vært forberedt på det i det hele tatt.

«Hva gjør du her?» Stemmen til Erik stakk som kniver i henne. Hun orket ikke å svare, ikke gråtkvalt og bedende, for hun visste at det ikke nyttet. Gården var hans nå, han kunne gjøre som han ville, hun hadde ingenting hun skulle ha sagt. Så Ingrid knep bare munnen igjen mens hun blunket vekk tårene og gikk inn i båsen til Litago.

«Se til å komme deg ut! Vi vil ikke ha noen forstyrrelser nå. Sjåføren skal rekke to-fergen.» Erik hadde fått den ufordragelige stemmen igjen, den hun hadde krympet seg for så mange ganger.

Ingrid støttet seg mot Litago. Det svimlet for henne og hun hadde mest lyst til å rope ut sin fortvilelse, sette opp barrikader og kjempe for at kuene skulle få bli, men hun visste at det ikke nyttet. Hun måtte bare bruke disse siste minuttene på å ta farvel og hviske gode ord til dem, de siste normale og rolige minuttene for disse dyrene. For snart ble hun revet vekk, og kuene ble dratt hardt og brutalt ut av båsene. De skjønte ingenting og stusset i døråpningen. Ute var det snø og glatt, og det fristet lite for dyrene å gå ut. Men de ble jaget ut, og de ble dratt og skubbet og slitt opp broen til slaktebilen. Veslemøy nektet plent å gå opp og fikk seg et slag på rumpen. Ingrid sprang til og gikk imellom, hylte mot sjåføren, men tidde øyeblikkelig da hun så det skrekkslagne blikket til kuen, ville i stedet trøste og klappe, si beroligende ord, men det hjalp så lite. Angsten i blikket, rautingen og det at de strittet så mye imot, fortalte henne alt: De hadde mer enn nok med sin egen redsel, og ingenting kunne overskygge den.

«Vær snill mot dem,» fikk hun presset frem, men visste at heller ikke det nyttet. Erik grep henne i armen og dro henne vekk, og hun fektet vilt omkring seg.

«Må du lage sånt oppstyr for ingenting!» utbrøt han, og det lyste rødt ut av øynene på ham.

«Jeg tenker på dyrene. Dette skulle de vært spart for!»

Ingrid gjorde ingen forsøk på å skjule sin fortvilelse. Så løp hun inn til kalvene. De kunne umulig ta med seg dem også? De som sto på terskelen til livet og skulle vokse seg store og ha mange somre ute på engen. Hun hadde selv tatt imot dem, pleiet og stelt dem, sett dem vokse fra dag til dag og knyttet sterke bånd også til dem.

Men snart var det deres tur. Ingen dyr i fjøset ble spart. Hva skulle vel Erik med en gård når han ikke hadde dyr? Denne gården var det hun som skulle hatt! Da hadde dyrene blitt spart. De skulle ha fått et liv sammen med henne.

Det var nesten ikke til å holde ut. Nå ville Ingrid fortest mulig vekk fra gården. Hva hadde hun vel her å gjøre når alle dyrene var borte? Når det tomme fjøset skrek til henne og minnet henne på det grusomme som hadde skjedd? Som hun savnet dem! Som hun savnet å gå inn i fjøset og finne ro! Finne den ekte gleden og kjenne på det gode samholdet som hun alltid kjente når hun var sammen med dyrene.

Måtte tiden gå fort frem mot våren og innflytting i det nye huset! Det var bare et par hundre meter fra gården, men det fikk holde, hun fikk den avstanden hun trengte. Det var det hun måtte fokusere på nå. Ingrid satt helt i egne tanker da Mona, den herlige femåringen hennes, kom springende inn og ville ha henne med i hønsehuset.

«Kom, mamma, det har kommet en kylling til!» Hun dro moren med seg, og der var den, en spraglete og fiks ferdig kylling som spradet rundt i hønsehuset, før den forsvant under moren som hadde flere egg hun stadig ruget på. Nå var det tre kyllinger som var klekket, men det kunne fortsatt komme fem til, og det var like spennende for Ingrid som det var for Mona.

«Jeg vil ha den! Sant den er min, siden jeg oppdaget den først?»

Mona så på henne med sine tindrende øyne, og Ingrid slo armene rundt henne og lovet at den skulle være hennes. Å kunne glede datteren og se henne skinne slik som nå, var det beste hun visste. Om det var det som var grunnen til at Erik hadde spart hønsene, visste hun ikke, men hun hadde egentlig ingen tiltro til at han hadde særlig forståelse for datterens følelser. Likevel hadde de utrolig nok fått bli, og Ingrid stelte dem med glede. Ja, det var vel ingen høns i hele verden som fikk bedre omsorg enn akkurat disse her på gården. Og disse skulle bli med henne, hun var allerede i gang med å planlegge det nye hønsehuset.

Men det var ennå lenge til våren, og snøen fortsatte å lave ned. Ingrid var nærmest desperat da hun så seg nødt til å ringe en nabo for å be om hjelp til å få snøen vekk. Og han var heldigvis hjelpsomheten selv. Ingrid var nær ved å gråte av takknemlighet. Etter mange timers iherdig innsats var veien ryddet for snø med et enkelt plogskjær, og hun kunne puste lettet ut. Nå kunne lastebilene bare komme med reisverk og digre takstoler.

Den dagen i desember, et par dager etter snøryddingen, da huset endelig kom kjørende på svære lastebiler, var en milepæl for Ingrid. Det hadde vært så mange hindringer på veien at hun mer enn én gang hadde mistet motet og tenkt at det aldri ville bli noe hus på henne. Først var det grunnen som ikke hadde vært god nok, og senere kappløpet for å få grunnmuren ferdig før vinteren satte inn. Ikke rart at hun holdt pusten da bilene klorte seg opp bakken og så vidt karet seg rundt svingen med den dyrebare lasten. Hun jublet da de endelig sto på tunet

foran grunnmuren til det som skulle bli det nye huset hennes. Fortsatt gjensto en masse arbeid og sikkert flere hindringer som skulle overkommes, men likevel: Nå kunne huset endelig reises. Ikke så langt fra gården, men langt nok, trodde Ingrid. Utenfor Eriks domene og kontroll. Bare Ingrid og Mona og Marius. Og hundene. Og hønsene. Det skulle bli et nytt liv for dem alle. Som hun gledet seg!

«Én gang til, én gang til!» Mona ropte det ut og jublet da mormoren nok en gang gav etter og trykket inn Playknappen på bilstereoen. Det var Monas yndlingskassett, men også lillebror Marius sang med da den ble spilt enda en gang. Nå var det Musevisa som var den store favoritten, og både Ingrid og Anna var temmelig lei da de hørte den for tiende gang denne sene desemberdagen.

Bilen var lastet med gaver og godsaker til jul da den slet seg opp de svingete bakkene fra Matre på vei til Solgården i Sogn. De satt trangt, for hundene var også med. De hadde funnet seg til rette delvis mellom og oppå ungene, med haler og fremlabber som lå tett på de små. De ble nok rusket litt ekstra mye i pelsen, men det hadde de ingenting imot. Hundene elsket å ligge tett i og rundt fanget til barna, og særlig Mona satte stor pris på det. Tre år gamle Marius kunne bli lei, og hundene merket det, men da dro de seg bare bort en liten stund og ble desto ivrigere med å klenge seg inntil Mona. De ville bare være elsket hele tiden, så å plassere dem bak i bagasjerommet var helt utenkelig. Der var det dessuten helt fylt opp av andre ting.

«Jeg håper den holder hele turen,» sa Anna bekymret da den gamle bilen, en Toyota stasjonsvogn, 1970-modell,

hostet og harket på vei oppover fjellet. «Jeg synes den har blitt verre den siste halvtimen?» Anna så ut i mørket og tenkte at de burde ha kommet seg av gårde litt tidligere slik hun hadde prøvd å ymte frempå om. Men det var så mye som skulle ordnes før de dro. «Det er vel glatt også nå som snøen har lagt seg?»

«Slapp av, dette går så fint, så.» Ingrid prøvde å virke uanfektet, men hørtes visst ikke særlig overbevisende ut. Akkurat nå var hun glad for kassetten, skrudde opp volumet litt og håpet det skulle roe stemningen. Sannheten var at hun var svært bekymret både for bilen og det glatte føret. Dekkene var ikke av de aller beste, og hun begynte å tvile på om det hadde vært så lurt å ta turen over fjellet. De burde sikkert ha kjørt rundt. Men nå kunne de i hvert fall ikke snu, så det var bare å fullføre.

Ingrid prøvde å tenke på noe annet, som at hun gledet seg til å feire jul med Bjørn. Det var flere uker siden de hadde sett hverandre nå, og hun lengtet seg syk etter å kaste seg i armene på ham. Det skulle bli så deilig å komme seg vekk fra Erik, for hun følte seg kneblet av å bo så tett oppå eksmannen. Bare fem meter skilte de to husene på gården, der hun og barna nå bodde i det ene og han i det andre, og hun følte seg overvåket og ufri av å ha ham så tett inn på livet sitt. Derfor hadde det vært så godt å dra bort fra alt sammen og glede seg til å kunne tilbringe julen på den storstilte gården til Bjørn. Der var det plass til dem alle, hadde Bjørn forsikret henne om, og hans mor, Ragnhild, gledet seg stort til å få sin gamle venninne Anna på besøk. Men ville de kanskje bli litt vel mange, gå for mye oppå hverandre? Tre unger og fire generasjoner under samme tak? Ja, for Ragnhild sine

svigerforeldre skulle selvsagt også være med og feire julen med dem.

Endelig nådde de toppen. Her skulle de gjerne ha nytt utsikten både nedover dalen og innover fjellheimen, men det var helt mørkt nå. Stummende mørkt. Ingenting å se og stoppe for. Det var bare å ta seg videre over fjellet for å komme seg til gards, det forteste de kunne.

Anna var stille nå. Hun likte seg ikke, og grudde seg til nedkjøringen som hun visste ville komme, men hun prøvde å ikke la seg merke med det. Hun ville ikke uroe datteren som hadde mer enn nok med kjøringen nå.

Heldigvis var barna glade og oppspilte i baksetet. De hadde gledet seg sånn til å reise og besøke Bjørn og Olav og alle dyrene. Alle kuene som Mona savnet så. Hun hadde spurt om kuene hadde reist til Bjørn nå, og Ingrid hadde svart at det visste hun ikke. Det hadde vært umulig for henne å si at de hadde reist til slakteriet. Det var sånt hun ikke engang orket å tenke på selv. Akkurat nå var det mer enn nok å tenke på om Erik klarte å holde liv i hønsene og kyllingene mens de var borte. Han måtte jo klare det. Han kunne ikke svikte ungene der. Men hun var ikke helt sikker.

Plutselig begynte bilen å humpe, og Ingrid kvapp til. «Hva var det?» Moren så fortvilet på henne da hun stanset. Ingrid bare ristet på hodet og åpnet bildøren. Den iskalde fjelluften prikket mot huden, men hun måtte ut. Og ganske riktig, det var som hun fryktet: De hadde punktert. Høyre fordekk var nesten på felgen. Hva i huleste skulle hun nå gjøre? Hun hadde aldri skiftet et dekk før.

«Du har vel med reservedekk?» Moren så bekymret på henne der hun hadde lent hodet ut av døren på passasjersiden.

«Ja, klart det.» Ingrid så seg mismodig rundt. Det var isende kaldt og mørkt, og hun hadde ikke klær til å skifte et skittent dekk, men hun måtte forholde seg rolig for ikke å skape panikk hos moren og barna.

«Dette skal gå greit, skal bare finne jekken.» Hun var allerede i ferd med å dra ut bagasjen. Snart lå det julepresanger og hundemat, bestesko og leker strødd utover veien mens Ingrid romsterte bak i bagasjerommet med en liten lommelykt. Ungene ble fort lei, sa de ble kalde og sutret selv om de fikk teppe over seg, mens hundene bykset av gårde og forsvant i mørket. Det var bare det som manglet, tenkte Ingrid, nå ville moren bli enda mer hysterisk. Ingrid visste at hundene ville komme tilbake om et øyeblikk, men hun kunne føle Annas bekymring bygge seg opp.

«Det var det jeg tenkte, kan ikke stole på denne bilen, nå blir vi stående her i mørket. Og hva med hundene, tenk om de ikke finner tilbake?» Anna var på bristepunktet, hun skalv i stemmen og den lystige stemningen i bilen var som blåst bort.

Ingrid måtte svelge et par ganger for ikke å buse ut med en kraftig salve i retur, for det var mye som bekymret henne nå. Hun trengte absolutt ikke gnålet fra de andre. Ikke fant hun jekken, og ikke visste hun om det hadde hjulpet heller. Hun bare irriterte seg grønn over at hun hadde lagt ut på en kjøretur med hele familien langt opp i fjellet en vinterdag i stummende mørke, uten engang å vite hvor jekken lå, og langt mindre å få til å skifte et

dekk sånn i farten. Her var det ingen folk som kunne hjelpe, ingen biler som kjørte forbi eller kom imot, her var det bare stummende mørke. Og to små unger som var kalde, og en mor som hadde fått så inderlig rett i at det kanskje ikke hadde vært helt forsvarlig å legge ut på denne turen med den gamle bilen. Men nei, hun kunne ikke fremstå like motløs, kunne ikke gi opp og synes synd på seg selv.

«Vi finner en løsning, det ordner seg nok,» sa hun så overbevisende hun bare kunne. Men da hundene begynte å bjeffe langt i det fjerne og ikke kom da hun ropte på dem, fikk også Ingrid nok. Det ble rett og slett for mye.

Ikke bare var det altfor langt å gå og ingen telefon i mils omkrets. Bjørn visste heller ikke at de kom over fjellet i den gamle bilen denne dagen. Det skulle liksom være en overraskelse at de kom en dag tidligere enn planlagt, og han hadde vel også trodd at de skulle ta båten innover. Så nå var de strandet uten at noen ville savne dem … Uten at noen ville komme for å lete etter dem. Alle de vonde følelsene og tunge tankene kom krypende, og kvalmen veltet opp i henne. Akkurat nå ble det plutselig bare litt for mye.

Bjørn var akkurat ferdig i fjøset og så frem til litt kveldskos med Olav. Han var så spent og gledet seg til neste dag når Ingrid skulle komme. Å, som han lengtet etter å se henne igjen, holde rundt henne og høre alt hun hadde å fortelle. Se det gnistre i øynene hennes og høre den befriende latteren, stryke henne over det lyse håret og si hvor mye han hadde savnet henne. Tenk at hun denne gangen skulle være her i nesten to samfulle uker, det hadde aldri skjedd før, og det kilte i magen bare han tenkte på det. Nå kunne de nesten føle seg som samboere for en stakket stund, leve som kjærester uten å måtte skilles igjen med det samme. Det ville bli en eventyrlig flott jul for dem alle.

«Hei, gutten min.» Bjørn tok et godt tak i sønnen og heiste ham opp på skuldrene og snurret ham rundt idet han kom inn i våningshuset. Olav hikstet og lo, han elsket at faren var i godlage og sjauet med ham, og selv om han var en sterk åtteåring nå, ble han visst aldri for stor til sånt.

«Nå, har du ryddet rommet ditt til gjestene kommer?»

Bjørn så med ett litt alvorlig ut mens han satte ham ned foran seg. Olav nikket og dro ham med seg for å vise. Og der inne, på det fineste rommet ved siden av

bestestuen, med utsikt utover bygden, hadde Olav ryddet vekk mange av sine egne leker, men tatt frem dem han trodde at Mona og Marius ville like. Midt på gulvet sto det nå små lekebiler og en traktor pluss et hjemmesnekret dukkehus som Olav hadde funnet frem fra loftet. Han så stolt bort på faren, som smilte over hele ansiktet.

«Så fint du har gjort det! Dette vil nok Mona og Marius sette stor pris på. Skal de få leke her inne på rommet sammen med deg?»

«Ja, de må jo det,» svarte Olav alvorlig. «I de små kottene på loftet er det ikke plass til å leke. Men bare vent til huset vårt blir ferdig. Da blir det god plass til alle.»

Bjørn måtte le, for det var jo sant. Olav hadde tenkt på alt. Vel var det et stort hus med mange rom, men all verdens plass til å leke var det jo ikke på de minste soverommene.

«Jeg tror dere skal få leke i stuen og på kjøkkenet også,» smilte Bjørn, og Olav ble henrykt og strålte over hele ansiktet.

Ragnhild gikk også rundt og stelte i stand. Dette hadde hun sett frem til lenge. Hun hadde både bakt og vasket, handlet og ryddet i flere uker nå. Stuen var pyntet til jul, bare juletreet manglet, det skulle ikke opp før lille julaften, men sto klart i skykkjen og var nøye utvalgt av Olav i juletreskogen. Hun var litt spent, for de kom til å bli så mange, men roet seg når hun tenkte på Anna, som var den enkleste, flotteste og mest kjærkomne personen hun kunne tenke seg å ha på besøk. Og de unge fikk vel nok med hverandre. Hun smilte for seg selv, så for seg at Ingrid snart ville være klar for å flytte inn i huset som

Bjørn holdt på å bygge oppi bakken. Sånn måtte det bare bli, hun var sikker på det.

En stund hadde hun vært redd for at Bjørn skulle dra, at han ville komme til å dra til Ingrid og la Solgården ligge øde og forlatt igjen. Det ville hun ikke holdt ut, at både Bjørn og Olav skulle dra sin vei. Det var de dagene han hadde gått rundt og sturet og ikke fått seg til å gjøre noen ting. De dagene han ikke hadde jobbet på huset i det hele tatt, og vært vanskelig å nå inn til. Da lot hun ham være i fred. Hun kjente ham såpass at hun visste at det var til det beste. Hun skulle ikke forstyrre, han måtte gå gjennom alt selv, tenke og finne ut av det på egen hånd. Selv om hun hadde verket etter å hjelpe ham, var han en voksen mann som ikke trengte innblanding fra henne. Han måtte ta sine egne valg. Hadde hun kanskje ikke selv merket hvor viktig det var å få være selvstendig som voksen? Hvor godt hadde de ikke fått det til her på gården, hun og mannen, da de etter hvert hadde fått ta de viktige avgjørelsene i fred, uten innblanding fra foreldrene hans? Det hadde jo ikke alltid vært slik, for svigerfaren hadde tviholdt på gården og de gamle rutinene, slik alt en gang var. Men med årene hadde alt blitt bedre, og nå var Odvars foreldre blitt så gamle at de hadde nok med å ta vare på seg selv og det lille kårhuset. Og mon tro om ikke hun selv hadde hatt en positiv effekt på akkurat den utviklingen. Hun valgte å tro det, for mannen kunne være en særing som hun hadde lært seg å hanskes med. Ragnhild måtte smile for seg selv. De hadde fått det så godt, de to, og hun ønsket bare så veldig at sønnen også skulle få oppleve et slikt rikt og godt kjærlighetsliv.

Denne høsten hadde Bjørn begynt å arbeide på huset for fullt igjen, og hun hadde kost seg med å følge med på ham. Det kunne bare bety at han var innstilt på å bli værende her og drive gården videre, slik det lenge hadde vært tenkt og bestemt. Hun kikket ut av vinduet og opp på huset som begynte å ta form. Bjørn hadde virkelig stått på, ville ha tett hus til jul, noe å vise Ingrid, og det hadde han klart. Der like bak gamlehuset, på en høyde med utsikt i alle retninger, lå det og skinte. Ikke bare var det gårdens beste tomt, men hele bygdens beste tomt. Nå sto det bare og ventet på familien sin.

«Nei, sitter du her og filosoferer igjen,» hørte hun Odvar humre idet han gikk forbi henne. Den gode mannen hennes snudde seg og blunket og smilte, og Ragnhild smilte tilbake. Hele huset var fullt av forventning. Nå var det bare noen små forberedelser igjen. Ragnhild reiste seg, fant frem det fineste sengetøyet, det som Anna skulle ha, og gikk opp på lemmen til det lille kammerset med skråvegger i ekte tømmer. Her visste hun at Anna ville trives, for det minnet henne om gården hun kom fra. Ragnhild hadde lagt duk på nattbordet og satt frem en liten vase med granbar i. Det luktet jul og ønsket den kjærkomne gjesten velkommen. Anna fortjente det beste nå som hun endelig skulle komme og feire jul med dem. Som Ragnhild gledet seg til disse dagene!

«Jeg er sulten, mamma,» kom det først fra Mona og straks etterpå fra Marius. Vinden ulte rundt dem, og bilen sto sørgelig fast med flatt dekk. Barna var utålmodige og trøtte. Hun hadde sluppet dem ut av bilen, pakket på dem alt de hadde med av varme klær, men det var ikke mye å finne på der i mørket i veikanten. En liten stund var det spennende å skli på snøen og lage snøballer, men snart gikk de lei av det også. Ingrid fikk ungene inn i bilen igjen, fant frem noen kjeks og litt saft, som de gomlet takknemlig på en stund, men var like fullt utålmodige og lei av å sitte inneklemt i den fullastede bilen.

Anna så at datteren begynte å miste motet, og selv så hun seg ganske fortvilet rundt i mørket.

«Hva skal vi gjøre?» dristet hun seg til å hviske forsiktig. Hun ville ikke uroe Ingrid ytterligere, men inni seg var hun livredd for hva som kunne skje videre. Vel hadde de et par tepper i bilen og mer klær de kunne hive på seg, og de ville kunne la motoren gå på tomgang en stund for å holde kupeen varm. Men ikke hele natten. Og da ville det bli kaldt, skikkelig kaldt for dem alle.

«Jeg vet sannelig ikke.» Ingrid var lavmælt, hun også. Hun likte seg overhodet ikke, men prøvde i det lengste å holde motet oppe. «Jeg er sikker på at det kommer en

bil forbi om ikke så lenge. Det må jo det … Vi kan ikke være de eneste som er ute og kjører på veiene nå som det nærmer seg jul.»

Men de hadde ikke sett et eneste hjulspor i nysnøen på veien, så særlig trafikkert var den ikke. Ingen billys i sikte, bare mørke så langt øyet kunne se. Det var korttenkt og tåpelig at de hadde tatt den veien. Ingrid raste mot seg selv der hun sto og hutret i veikanten. At hun kunne være så dum! Hun som skulle være den ansvarlige og passe på både barna og moren. Dette var hun nødt til å rydde opp i.

Hundene hadde heldigvis kommet tilbake, lett dekket av snøfiller, men glade og vimsete på hunders vis. Ingrid hadde mer enn én gang kunnet tenke seg å være i deres sted og levd en like bekymringsløs tilværelse. For dem fantes bare øyeblikket her og nå. Det måtte være et deilig liv. I motsetning til hva hun selv følte akkurat nå. Men hun kunne bare ikke la fortvilelsen ta overhånd. Hun måtte være den sterke som ordnet opp og roet gemyttene. Noe annet var ikke et alternativ.

Ingrid trakk pusten før hun begynte å rydde plass i baksetet.

«Se her, Marius, skal vi lage seng til deg.» Hun la sin egen ullgenser under ham, og et av teppene hun heldigvis hadde tatt med over ham, og snart lå Marius fornøyd med bamsen i armkroken, og Sandra, hans bestevenn blant hundene, hadde tatt plass ved fotenden. Det var som hun forsto at hun hadde en viktig oppgave med å holde Marius varm. Ingrid pustet lettet ut, da kunne han endelig få en etterlengtet høneblund. Verre var det med Mona, for hun var ikke klar til å krype under teppet, men

fant seg fort til rette på fanget til mormoren i forsetet. Anna hadde funnet frem en høytlesingsbok og et teppe som hun pakket Mona inn i, og Ingrid så takknemlig bort på moren, som utrolig nok klarte å skjule sin engstelse mens hun tilsynelatende levde seg helt inn i Hundremeterskogen med Ole Brumm og vennene hans.

Ingrid lukket bildøren forsiktig fra utsiden. Hun hørte fortsatt så vidt Annas rolige stemme der inne, men snart forsvant den i knirkingen fra hennes egne skritt i snøen mens hun gikk sakte bortover veien. Hun kjente seg fortsatt kvalm og uvel, og hun prøvde fortvilet å få orden på alle tankene som svirret. Det var ikke lett. Ikke bare hadde hun denne situasjonen å finne en løsning på, men en hel masse som hun ikke klarte å finne gode nok svar på. For hun visste hva som ville komme. Det evige spørsmålet fra Bjørn, som gikk og håpet på at hun skulle flytte inn til ham når huset en gang sto ferdig. Men hun hadde jo sitt eget hus, hun hadde Erik og barna og alt annet som hun måtte forholde seg til. Og dette visste Bjørn, han måtte bare forstå og akseptere at det var sånn det skulle bli.

Hun måtte stanse der i veikanten, for kvalmen tok henne og hun brekte seg, kjente seg tappet for alt som het krefter, og tok en håndfull snø og fylte i munnen for å motvirke den vemmelige smaken. Der og da kjente hun seg temmelig utslått. Hun kviet seg for å gå tilbake til bilen, uvel og pjusken som hun var. Men hun hadde ikke noe valg. Nå måtte de finne en løsning, kanskje tørre å håpe på et under. Det skulle bli juleferie hos Bjørn, og

da ville hun gjøre som hundene: nyte øyeblikket og la bekymringene fare. Bare de kom seg frem.

Ingrid speidet ut i mørket og bad en stille bønn inni seg om at det måtte komme en bil. En bil med jekk og en sjåfør som hadde greie på å bruke den. Det var hennes store håp nå. Hun skammet seg nesten litt. Gikk hun virkelig der og var totalt hjelpeløs og avhengig av andres velvilje? Det lignet ikke henne, det var et nederlag. Hun kjente det og irriterte seg grønn over at hun ikke hadde lært seg dekkskifte og hvor en finner jekken i en bil. Galskap, var det.

Men var det ikke et lys hun skimtet langt der borte?

Ingrid speidet ivrig. Jo, det var et lys. Snart hørte hun også lyden av en motor og kunne slippe jubelen løs. De var reddet. Og det ble slik som Ingrid hadde fabulert om:

Ut av bilen kom det en hyggelig mann som brettet opp ermene og fant frem jekken. Han skiftet hjulet i en fei, og mens Marius sov søtt i baksetet gjennom hele seansen, sto

Ingrid og moren, Mona og hundene og så på at han ble både våt og skitten, men likevel var blid og hyggelig mens han arbeidet. Det var nesten som en drøm alt sammen.

Han var sikkert også litt glad for å kunne hjelpe en familie i nød og vise nestekjærlighet i julens ånd, tenkte Ingrid.

Men at akkurat han skulle dukke opp der i veien denne mørke desemberkvelden var mer enn hun kunne fatte, og aldri hadde hun vel følt seg mer takknemlig overfor en fremmed enn hun gjorde denne kvelden. Og moren ville betale ham, men han ristet bare på hodet og sa at det var en glede å kunne hjelpe. De strålende ansiktene var god nok betaling for ham. Ingrid smilte fra øre til øre og kostet på seg et lite slengkyss da han satte seg inn

i sin egen bil igjen. Det var vel det minste hun kunne gi denne reddende engelen. Anna stakk til ham en eske kong Haakon som egentlig skulle vært til Ragnhild, men som denne mannen virkelig hadde fortjent. Heldigvis fikk hun satt seg inn i bilen før han rakk å protestere på det.

På vei ned fra fjellet tok Ingrid det helt med ro. Det var nok uhell nå, så førstegiret fikk holde ned den svingete veien. Men kassettspilleren var kommet på igjen, og Musevisa ljomet over høyttalerne. Ungene sang med, og selv moren satt og humpet på en stor potet. Nå var det bare fryd og gammen. Juleferien på Solgården kunne snart begynne.