Viner og steder by Kagge Forlag

INNHOLD

Omslagsdesign: Trygve Skogrand

Layout: Ingrid Goverud Ulstein

Omslagsillustrasjon: © Frank Cornelissen

Papir: Holmen Book Cream 80 g 1.6 b

Boka er satt med Sabon LT pro 11,5|16

Repro: JK Morris

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia

ISBN: 978-82-489-3945-0

Kagge Forlag AS

Akersgata 45

0158 Oslo

www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

FORORD

Ide senere årene har synet mitt på vinkvalitet endret seg. Ikke kvaliteten slik den oppleves i glasset, men jeg forsøker nå å forstå kvalitet i et mer personlig perspektiv enn før. Det er ikke noe som har skjedd over natten, men det er en tilnærming til kvalitet som betyr mer for meg enn før. I økende grad har det gått opp for meg at stedegenhet er en utilstrekkelig målestokk for å forstå kvalitet. Stedegenhet er et flott norsk ord for det franske terroir, alt ved et lokalt sted som påvirker vinen. Det betyr ikke at jeg har erstattet det lokale med noe annet; det handler mer om en utvidelse. Den går nå i retning av å inkludere menneskene som tar avgjørelsene som til syvende og sist ender opp som kvalitet i en flaske vin. Kanskje ikke fryktelig revolusjonerende? Det avhenger av hva som legges i den menneskelige dimensjonen. Alle vinprodusenter setter sine spor i kvaliteten de lager, men det er store forskjeller på kvaliteten i arbeidet og dedikasjonen, i alvoret som den enkelte legger i arbeidet. Jeg er ikke bare interessert i jorden og stedene der vinmarkene tilfeldigvis ligger, men også i menneskene bak plogen. Den utvidelsen er viktig.

viner og steder

Da jeg tidligere kom til et sted og smakte vinen, konkluderte jeg raskt om kvalitet og dvelte for lite ved aksen kvalitet, steder og mennesker. Det er den dimensjonen jeg ser kvalitet i nå. Når jeg kommer til folk som Angela Fronti i Radda, Frank Cornelissen på Etna, Thibaud Boudignon i Savennières eller til Barton-familien i Saint-Julien i Médoc, ser jeg at kvalitet i vinen er noe mektig og robust som bygger på en klart formulert idé om hva mennesker holder på med der de er, og ikke minst hvordan de forstår seg selv og den intellektuelle og praktiske dimensjonen ved det å sette idéer ut i livet. Her finnes mye energi.

For enkelte handler det om å starte fra null, uten tradisjoner, og prøve å se hva utfallet blir, for andre handler det om å refortolke forbilder, og for noen igjen handler det mest om kontinuitet og varsom fornyelse. Men for alle dreier det seg om den samme ydmykheten for prosjektene, standhaftigheten og lydigheten knyttet til det å forfølge en idé om hva de ønsker å oppnå der de er. De ulike tilnærmingene har hjulpet meg til å forstå arbeidet og vinene på en dypere, mer innsiktsfull måte. Jeg er mer ydmyk enn jeg var tidligere, mer respektfullt lyttende til menneskene bak idéene og vinene.

Per Mæleng

Juni 2025

VINENS MAGISKE STEDER

Desiste 15 årene har jeg jobbet som produktutvikler for Vinmonopolets spesialbutikker. Jeg har vært mye på farten i vinområder for å besøke folk som lager vin med kvaliteter utenom det vanlige. Sånne folk finnes overalt, uten at det dermed er lett å finne dem. Overraskende mange av dem har det til felles at de dyrker det lille stedets egenart, koste hva det koste vil, og at de ikke inngår kompromisser. Ta en fyr som min venn Frank Cornelissen på Etna Nord. Han startet opp under den mektige vulkanen for et kvart århundre siden uten noen eksisterende standarder for hva kvaliteten kunne være på Etna. Folk som har følsomhet for sånt, og da tenker jeg ikke på turistens desorienterte blikk på omgivelser, skjønner uten videre at landskapet på Etna Nord har noe uavsluttet magisk ved seg som gir muligheter. Her kan alt skje, her kan det nye oppstå for dem som senker garden og lar det øde landskapet synge.

I Bordeaux vet du hva som skjer rundt neste sving, og det samme gjelder for alle etablerte områder: Du kan lage en vin som til forveksling ligner på naboenes, ganske enkelt fordi landskapene har en kjent identitet. Det kan bli riktig

god vin ut av det, men du kan ikke forvente deg noe nytt og annerledes. Etna har ingen merittert forhistorie, ingen lange tradisjoner å bygge på. Fremtiden er nå.

Oppe på Etna ved årtusenskiftet kunne Frank la tankene vandre fritt, uinnskrenket. Det var bare å sette i gang så fikk han se hva som kom ut av det. Her fantes ingen trygghet eller målestokker. Hva skulle det i så fall være – de gamle kooperativenes enkle kvaliteter laget uten ambisjoner og omsorg? De hundre år gamle krokete vinstokkene hadde noe i seg som tryglet om oppmerksomhet, et sorgfullt nærvær der de stod i det svarte, vulkanske jordsmonnet og ventet på at noen skulle få dem til å gnistre.

Etna Nord var en uferdig plass for utprøvende karakterer som Frank. Det ble en ferd innover i det ukjente, en oppdagelsesreise som kunne resultere i hva som helst, det var bare å hive seg utpå. Det var det Frank gjorde, tok sats og satte i gang sitt revolusjonerende prosjekt med vinstokkene under Etna. En forventet lang og kronglete reise på usikker grunn der det å feile bedre neste gang har vært bevegelsen fremover til der Frank, vinstokkene og vinene står i dag. Han vet hva Etna kan prestere.

Så da er det kanskje bare å flytte for Frank? Finne seg en ny og øde plass et annet sted i Europa? Ikke godt å si, men han har faktisk kjøpt seg et digert skogsområde i Japan der han skal i gang med et nytt prosjekt. Så får vi se hva slags vin som kommer ut av det, for den ferden har knapt kommet i gang. Men nå er hjemmet på Etna, der han har funnet en slags ro, og der det stadig er store utfordringer som skal overvinnes.

Cantina Terlano

Jeg har vært og besøkt Frank ved en rekke anledninger opp gjennom årene, og hver gang har jeg fått følelsen av noe uavsluttet, at vinene i glasset uavlatelig er på vandring til noe nytt, annerledes. Det er et oppdragelsesprosjekt Frank driver med på Etna. Gamle vinstokker får formulere seg på en måte som de aldri er blitt bedt om før, han presser de gamle og krokete stokkene til å levere en ny vinhøst. Jeg tror vinstokkene liker det han holder på med der oppe. Han har gitt dem mulighet til å blomstre i alderdommen. Det er en respektfull handling full av tillit til gamle vinstokker i siste fase av livet. Det er sånn jeg tolker det Frank holder på med under skyggen av vulkanen. Han lytter til landskapet, lar det uttrykke seg gjennom vinstokkene og druene og korrigerer dem dersom han ser det trengs. Han er en gartner i vinhagene i nærvær av vulkanen, som er en krevende venn og dødens budbringer.

Slike tanker gjør jeg meg når jeg reiser i ukjente landskaper for å treffe mennesker med et prosjekt. Det er også grunnen til at jeg besøker folk der de holder til, istedenfor å treffe dem på vinmesser. Jeg besøker dem der de bor, for å smake, men like viktig er det å møte ansiktene bak vinen. Jeg trenger å se og lytte for å forstå hvorfor noe er viktig og riktig, og har kvalitet som fortjener å bli tatt med til Norge. Størst utbytte har jeg av å besøke små eiendommer der folk har prosjekter som de forsøker å realisere, noe uavsluttet der kvaliteten ikke alltid er der den bør være, men hvor de har kommet noen skritt nærmere neste gang, før jeg omsider etter flere år ser at noe har falt på plass. Noe har skjedd, oftest til det bedre.

Det er alltid en opplevelse. Jeg foretrekker å besøke små produsenter på lite regulerte steder, områder der de lokale initiativene ikke begrenses mye av de formelle og hardhendte restriksjonene. Og så liker jeg at det er en sterk vilje bak prosjektene. På den måten oppstår det en tydeligere identitet.

Idéene blir klarere, mer avkledd, kreativiteten får et stort og uinnskrenket handlingsrom, som hos Frank.

Så er det selvsagt ikke alle som klarer å realisere det de ønsker, og det kan det være flere grunner til. Noen mangler utholdenheten, pengene, de beste druene, markedet eller helt enkelt begavelsen. I industriell vinproduksjon fordamper det personlige perspektivet ofte fordi det er mange involvert i prosessene. Det er vanskelig å komme tett på folk når mange mennesker er involvert og ansvaret pulveriseres. Helst vil jeg prate om tankene og idéene bak vinene, hva han eller hun ønsker å uttrykke. Det handler gjerne om å bruke kunnskaper om et lokalt sted for å lage en stedegen vin, noe unikt som bare ett sted i en sørøstvendt åsside i Radda har egenskapene til å levere. Ofte vet de ikke selv hva de leter etter der de er. De må føle seg frem, feile og så feile på nytt, før bestrebelsene endelig skaper noe særegent. Noe jeg kan ta med hjem til Norge og presentere, noe de ivrige føler at de vil stå i kø for.

Jeg er medskyldig i at unge folk sover i telt utenfor Vinmonopolet på Aker Brygge i ukevis midtvinters for å sikre seg noen flasker som kanskje skal selges et eller annet sted i verden, antakelig i London. For få år siden, første gang kunder krøp

inn i telt fra XXL og ned i soveposer utenfor butikken for å kjøpe noen særlig attraktive burgundere, trodde ikke folk rundt om i Europa på den ganske bisarre historien.

Finnes det et mer interessant arbeid enn å skaffe til veie vin som folk vil ligge i telt for å kjøpe? Importører, journalister og andre i bransjen må gjerne mene at de har en like morsom jobb som den jeg har ruget på i 15 år, men jeg ville ikke ha byttet med noen. Jeg har elsket hvert sekund. De fleste tenker at det må være fantastisk å slippe inn på de mest berømte adressene i Burgund, Bordeaux, Champagne, Rhônedalen og Piemonte. Men jeg er ikke skrudd sammen sånn at jeg tar av meg luen og bøyer nakken for de store katedralvinene. Jeg er sjeldent dårlig på nesegrus beundring, og det har vært til stor hjelp for jobben med å utvikle sortimentet i spesialbutikkene. Der trengs det mer enn bare etablert storhet. Det har vært viktig å finne balansen mellom Sassicaia og et mylder av kvaliteter som få får med seg, mellom de store merkevarenavnene, kjendisene i vinens verden og et hav av ukjente flotte viner.

Jeg skal ikke skryte på meg en aura av blasert uberørthet for etablerte storheter, men tro meg likevel, det er langt fra det største utbyttet etter disse årene. Det er på ingen måte imponerende adresser som har gitt meg de største opplevelsene av magien i vin. Vin er mye mer enn merkevarer og berømmelse. De største opplevelsene har jeg hatt på steder og hos mennesker der jeg ikke har visst hva jeg har gått til.

Storhet finnes overalt, iblant også hos katedralvinene, men det er større oppdrift å finne i en høy, bratt beliggende, østvendt åsside inne skogen i Barbischio i Gaiole, eller i

en sauvignon blanc fra et flintbasert jordsmonn i en liten landsby i Sancerre. Det er bare i åpenheten mot det nye og ukjente at grensene for kvalitet og egenart kan utvides. Som Thibaud Boudignons magiske prosjekt med chenin blanc i Savennières i Loiredalen. Ingen har prestert noe sånt før. Han har egenrådig og egenhendig, bokstavelig talt med egne hender, skapt et nytt bilde av chenin blanc. Thibaud er en av disse sjeldne og marginale skikkelsene som har et gedigent prosjekt og lykkes med det, slik som Frank. For å få det til må du være en fri sjel som ikke lar deg stoppe av nedarvet kultur på stedet, den ofte knugende tradisjonen. Et slikt prosjekt kan gå fint, men det kan gå riktig dårlig også, for det er en risikabel reise og utfallet vil ofte være uvisst.

Når storhet inntreffer – og storhet dukker opp der du minst venter det – vekker vin sterke følelser. Jeg har en veldig klar tanke om storhet; jeg vet hva som skal til for at jeg skal anerkjenne noe som magisk. Når noe sånt skjer – og det inntreffer forbausende ofte – reflekterer jeg ikke bare over vinene jeg smaker. Jeg ønsker å komme i kontakt med energien til mennene og kvinnene som står bak slike åpenbaringer. Det tenkte jeg ikke så mye på tidligere, jeg var mest opptatt av den sensoriske opplevelsen der og da. Men jeg er blitt klokere og mer innbitt med årene, jeg vil dypere ned i bakken for å forstå magien.

Det er greit å vite at vinstokkene i en åsside plantet med sangiovese langt oppe i Radda i Chianti Classico danner grunnlaget for en skjellsettende opplevelse av akkurat den

lokale druen, men det er også noen – i dette tilfellet Angela Fronti – som har forløst skjønnheten og energien fra stedet.

Hvert år kjemper hun for at frukten fra vinmarken Istine skal bli en av regionens største viner og ikke bare væske – fruktsaft – for den lokale bestanden av villsvin fordi de ikke finner vann å drikke i de varmeste og tørreste sommermånedene. En følge av global oppvarming som vi ikke tenker på. Er det ikke villsvinene som herjer rundt i vinmarkene, så er det vårfrosten i april som tar de nye skuddene. At vinstokkene tidlig på året tror at våren har kommet, er også en konsekvens av den globale oppvarmingen.

Så er det Jurij Fiore, som har lagt sin elsk på det lille stedet Lamole, en klynge hus om lag 650 meter over havet på toppen av en bratt åsside vest for landsbyen Greve. Her dyrker han flere ørsmå parseller, og frukten herfra finner veien ned i flaskene Porcacciamiseria, Puntodavista og Nonloso. Du finner ikke mer raffinerte fortolkninger av sangiovese enn det Jurij og Angela tryller frem herfra. Begge jobber i marginale områder der vinstokkene kjemper en nådeløs kamp for å produsere sterk frukt. Er det ikke de lokale villsvinene, er det vårfrost, og er det ikke den, så er det melduggangrep. Det er stadig noe å passe på og hensyn å ta for Jurij og Angela, som fra parsellene sine i Lamole, i sjenerøse årganger, får ytterst beskjedne avlinger, for ingen av parsellene gir mer enn 1000 flasker. For sammenligningens skyld, Ch. Léoville Barton i Saint-Julien i Médoc i Bordeaux produserer 240 000 flasker.

Magien i vinens verden er iblant hardt tilkjempet, og

iblant kan den høstes uten større anstrengelser. I Bordeaux produseres kvaliteten i avanserte, påkostede temperaturkontrollerte produksjonslokaler. Jurij har leid den gamle kirken fra 1200-tallet av de lokale myndighetene og bygger et ørlite vineri med egne hender. Jeg gjør meg noen tanker om katedralviner og det vakre kirkerommet i Lamole. I de store katedralene er jeg en turist blant turister, i kirkerommet i Lamole er jeg privilegert gjest. Jeg vet hvor jeg føler meg hjemme. Det er en inderlighet der – det er her de viktige samtalene skjer.

Mer enn noe annet trekkes jeg mot stedene der dedikerte folk kommer opp med noe nytt og magisk. Jeg vil vite mest mulig om stedet og arbeidet som gjøres for at produsenten kan si til seg selv – gjerne også til meg – at vinen er den mest stedegne og vakreste utgaven av seg selv. Det trenger jeg å vite for å forstå ansiktene, tankene og arbeidet. Mye kan komme opp i slike samtaler. Det avhenger av hvem jeg snakker med. Men det handler også om meg og om jeg klarer å gi nok av meg selv til at kjemien oppstår og samtalene åpner seg. Noen ganger lykkes jeg ikke. Men ofte oppstår det en nærhet i samtalene som gjør at jeg kommer tett nok på til bedre å forstå hva folk holder på med, eller prøver å få til, også når resultatene ikke er veldig gode. Det skal mer til enn å feile én gang for å oppnå noe stort. Jeg har vært mye på Etna med Frank og kan bekrefte at kvaliteten på ingen måte ligger foran føttene.

Vinmaking er ikke rett frem; vin lager ikke seg selv, om noen tror det. Vin er summen av en haug viktige avgjørelser fra vinmarken og frem til tapping på flaske. Viktige avgjørelser handler om god timing, om å ta korrekte beslutninger på riktig tidspunkt. Det er ikke den tekniske delen av produksjonen som opptar meg mest. Jeg er for voksen og erfaren i 2025 til å drukne meg i tekniske finesser og duppeditter. Det var sånt som opptok meg tidligere, og det er langt fra uviktig, men storhet lages ikke bare i vineriet. Teknologi er til stor hjelp for å forløse kvalitet, og ikke minst uvurderlig for å styre unna stygge feil. Men jeg er også opptatt av folk med drømmer og ambisjoner, magiske steder med uforløst kvalitet. Folk som langt utenfor allfarvei makter å forløse seg selv og mulighetene som et sted byr på.

Jobben min i Vinmonopolet har jeg tolket slik at etablert kvalitet og kreativitet hører sammen. Kontinuitet og fornyelse er det som samlet skal til for at vi beveger oss godt og stødig inn i en bedre fremtid. Men så er det selvsagt snubletråder som gjør at fremtiden iblant ser passe betenkelig ut. I dag heter slangen i paradis for mange Trump. I min vinverden er det global oppvarming. Det er det vinfolk snakker om for tiden. Samtalene har en skremmende tendens til å ende her.

De kronisk bekymrede er, ja, bekymret, og for en gangs skyld har de rett i å være det. Men også de som ellers gjerne har et mer positivt syn på tilværelsen – som tror alt ordner seg til det bedre – er alvorlig bekymret, og folk i midten mellom de bekymrede og de vanligvis ubekymrede strever med den samme store uroen. Jeg er også tilstrekkelig urolig til at jeg

ønsker å vite mest mulig om utsiktene fremover. Hvor står vi? Hvilke verktøy har vi i skuffen? Jeg trenger å vite hva det i praksis innebærer å mobilisere mot de krevende utfordringene som følger av den globale oppvarmingen. Det er det vi snakker om. Viktige samtaler. Det er underlig at vi som forbrukere ikke hører dem. Men kanskje er det mest fordi ingen egentlig orker å forholde seg til det?

Det er urovekkende at vinjournalistikken bruker liten plass på å skrive om konsekvensene av global oppvarming. Hovedårsaken er trolig at en slik elendighetsforståelse ikke appellerer til forbrukere som vil lese om høye score, sende snapper av perfekte viner, etiketter og flasker og hygge seg med vinen, som de pleier å gjøre. Vin hører mest til i en ubekymret livsstil, det er elendighet nok i verden om ikke den også skal havne på bordet en fredag kveld. Men vi slipper ikke unna, vi står til knes i problemer allerede. Bedre blir det ikke, trolig blir det mye verre før vi kan ha håp om bedre tider. Bildet er uoversiktlig.

Denne boken kunne ikke vært skrevet som en statsansatt sjel i Vinmonopolet. Det ville gjort det umulig for meg å anbefale enkeltviner og produsenter. Jeg er en fri mann nå – står bare til ansvar for meg selv. Boken dekker temaer som har opptatt meg gjennom et langt vinskribentliv. Iblant er det vanskelig å ikke snuble i egne ben, men jeg tror jeg har blåst nytt liv i det som har opptatt meg i flere år. Jeg har tenkt å dele mengder av anbefalinger som bare en liten krets kjenner til. Ingen trenger å forvente eller frykte at kjente merkevarer

dukker opp blant anbefalingene. Jeg har ikke skrevet boken for å assistere merkevarer til bedre salg. Det tar andre folk i markedet seg av, de får nok drahjelp.

Dette er blitt en bok som handler om europeisk vin. Jeg har kostet på meg to kapitler om Bordeaux og Burgund og hvordan jeg står med hensyn til regionene, produsentene og vinene i dag, om menneskene bak vinene, om å kjøpe og samle vin, om dagens og morgendagens trender, om pressen og deres rolle, om livet mitt med vin, og selvsagt om konsekvensene av den globale oppvarmingen, som uten skygge av tvil påvirker alt som skjer i vinens verden. Jeg observerer mine omgivelser og ser at stiler, kvalitet og stedegne egenskaper er i endring. Sånn har det vært en stund, lenger enn vi liker å tenke på. Jeg er lite dystopisk i hodet og skal på ingen måte gi meg i kast med selvpiskende refleksjoner omkring jordens endetider. Det er mange som driver med det, og det skal de få lov til uten bidrag fra meg. Jeg er mer interessert i det som foregår på bakken der vinstokkene klorer seg fast, i Nemea, på Sicilia, i Bordeaux, i Loire og Alpene. Kriser gir muligheter for frie sjeler, hos andre skapes bare utrygghet og angst. Det finnes veier ut av alle labyrinter; det gjelder bare å ikke miste hodet når lyset slukkes.

Det er blitt mye reisevirksomhet de senere årene. Jeg må ta inn over meg at det jeg har brukt år på å lære, må korrigeres som følge av konsekvensene av global oppvarming: smak, estetikk, kvalitet, vitikultur, vinifikasjon og lagring. Det føles iblant som jeg må starte interessen på nytt med lite tid til rådighet. Samtidig er jeg tidsvitne til middelhavskulturen

og landbruket i sentrum av Europa slik det har utviklet seg fra tidlig romersk tid gjennom middelalderen og frem til vår tid. Jeg har vært her så lenge at jeg har sett den skrinne sangiovesefrukten i Radda i Chianti Classico kjempe for å bli en god vin. I dag er Radda ved siden av Lamole det beste voksestedet for sangiovese i Chianti. Jeg har sett det samme skje i Bordeaux, der den undermodne cabernetfrukten byttes ut med noe solmodent sjenerøst. Sånn er det blitt i store deler av Europa, noen områder får nytt og bedre liv, andre slåss med varme og tørke. Nådeløst urettferdig for dem som liker å tolke det sånn, og tilfeldig. Det er virkeligheten nå.

Jobben i Vinmonopolet har lagt restriksjoner på hva jeg kan tillate meg å si og skrive om vin. Jeg har levd rimelig komfortabelt med restriksjonene. I flere år har jeg gått med en flott og diger paraply som reklamerer for en navngitt engelsk gin og antatt at en nidkjær ansatt vel henger seg opp i det. Pussig nok har ingen sett det, eller brydd seg om det. Jeg eier en skulderveske fra Pol Roger som jeg ved en inkurie ikke hadde åndsnærværelse til å takke nei til i 2014. Den er skikkelig flott og ble stuet inn i et mørkt skap. Nå er den endelig gravd frem igjen. Jeg trenger ikke å bry meg om den slags og kan møte importører så mye jeg vil og dele en flaske når jeg ønsker det uten å føle det som tilsnikelse eller et regelbrudd. Jeg kan uanfektet spise lunsj med flotte folk i Bordeaux, som Alexander, Véronique, Jean-Charles og Ludovic. Jeg er omsider ute av reservatet og har tenkt å oppføre meg som løslatt mann.

Boken inneholder en rekke gode anbefalinger, vin jeg mener det er verdt å eie hvis du klarer å få tak i dem. Mange av de beste vinene er knapphetsgoder og kan være vanskelige å få tak i. En rekke av dem har vært lansert i spesialutvalget i tidligere årganger så det er viktig å følge med der. Husk at «best» ikke betyr umulige å få kjøpt – eller kostbare. Kvalitet kan være overraskende anstendig priset.

a nbefalinger

f rank Cornelissen (e tna)

MunJebel C s , C ontrada Zottorinoto Chiusa s pagnola

MunJebel Va , C u V ée Vigne a lte

To blad nerello mascalese i hver sin stil og to fortolkninger av vulkansk jordsmonn på Etna, nær landsbyen Solicchiata.

Herfra driver Frank Cornelissen en virksomhet som nærmer seg 30 hektar.

Jeg er fascinert av eldre vinstokker, de har en dimensjon ved seg som alle bør unne seg å bli kjent med. MunJebel CS – med vinstokker plantet i 1925 fra parseller på 620 meters høyde – er en robust og fast vin i en stil som minner om nebbiolo i Piemonte, men med et friskere rødt fruktuttrykk.

MunJebel VA går i en annen retning og er en mer delikat vin i retning av burgunderfruktighet. Det inngår tre parseller i VA, som alle ligger tett på 1000 meter, nær grensen for det mulig dyrkbare på Etna Nord. Det er mye å like, det robuste preget som følger av gamle krokete vinstokker plantet i nedbrutt

Frank Cornelissen

lavastein, og den lyse frukten fra de høyt beliggende vinmarkene på nordsiden av vulkanen. Det er bemerkelsesverdig hva utviklingen på Etna har klart å forløse av egenartet vin på korte 25 år.

Mauri Z io a longi (Chianti)

Chianti Classi C o r iser Va Vigna b arbis C hio (g aiole)

Alongi lager kun én vin under eget navn. Han brukte mange år på å finne terrenget han så etter i områdene mellom kommunene

Gaiole, Castellina og Radda i Chianti Classico. Endelig fant han to parseller på samlet én hektar i Barbischio, et utemmet og vilt skogsområde noen kilometer øst for Gaiole. Parsellene er pakket inn av skog på alle sider. I en tid der den globale oppvarmingen er markant i Chianti, ligger det mye nedkjøling i beliggenheten nær skogsområdene. Parsellene er sørøstvendte og ligger på 450 meters høyde. De ligger uberørt for seg selv i en bratt åsside. Vigna Barbischio er en presis sangiovese med friskhet, dybde og frukt i retning kirsebær og moreller. For 20 år siden ville det vært umulig å modne sangiovese på en så kjølig plass. Den ville blitt usjarmerende skrinn og mager, et beinrangel. Nå synger den, en vakker vin fra skogene inne i Gaiole. i stine, a ngela f ronti (Chianti)

Chianti Classi C o

Chianti Classi C o g ran s ele Z ione Vigna i stine (r adda)

Chianti ClassiCo g ran sele Z ione Vigna CaVarC hione (g aiole)

Chianti ClassiC o g ran s ele Z ione CasanoVa dell’a ia (r adda)

Chianti Classi C o g ran s ele Z ione e lle (l a M ole)

Chianti Classi C o r iser Va (g aiole, r adda)

Første gang jeg rullet nedover den støvete veien til eiendommen, i 2016, visste jeg ikke hva jeg gikk til. Jeg var fortapt og ikke så lite grepet da jeg dro derfra en time senere. Da hadde jeg smakt meg gjennom Chianti Classico, tre blad Chianti fra enkeltvinmarkene og en Riserva. Noen ganger er det sånt som skal til for å snu opp ned på referanser og få kalibrert idéen om Chianti.

Her gikk det raskt unna. Angela Fronti er litt av en kvinne, smart, arbeidsom, intens og med en klar idé om hvor hun vil. Det er? Å tolke enkeltvinmarkene sine, de er blitt fem, så presist som mulig. Hun startet opp arbeidet fra og med 2012-årgangen og har siden ikke sett seg tilbake. For hvert år blir vinen bare bedre og bedre, klarere og mer presis aromatisk, også når det gjelder form og struktur. Fra og med årgang 2022 lanserer hun endelig en Lamole i porteføljen, og den er av topp kvalitet. Jeg smakte den i januar da jeg besøkte henne, og jeg kan bekrefte at den en strålende flaske vin etter enhver sensorisk målestokk.

Juri J f iore (Chianti)

Chianti Classi C o l a M ole p untodi V ista (l a M ole)

Chianti Classi C o l a M ole n onloso (l a M ole)

Chianti Classi C o l a M ole p or C a CC ia M iseria (l a M ole)

Da jeg besøkte Fiore i Lamole i januar 2025, var han i ferd med å installere seg i en liten forfallen kirke i det lille tettstedet på toppen av Lamole. Den forlatte kirkebygningen hadde han leid av kommunen, og han holdt på med å sette opp et vineri under kirken, i krypten. Det slo meg som et vidunderlig sted å anlegge et vineri. Lamole-prosjektet til Fiore strekker seg en del år til-

bake i tid, og han har planmessig og tålmodig kjøpt parseller for å kunne produsere enkeltvinmarksvin tett opptil 700 meters høyde.

Parsellene er små. Ingen av enkeltvinmarksvinene produseres i mer enn tusen flasker. Jeg har vært der og smakt tre år på rad, og for noen viner det er blitt. Mer enn tidelen av produksjonen fra Lamole kommer til Norge. Av en eller annen grunn har Jurij fått det for seg at Norge fortjener hundre flasker av hver vin. Så utrolig sjenerøst. Som vinene til Istine har også Fiores sylskarp og presis frukt med suveren struktur og dybde. Igjen er det høyden og de kuldemagasinerende skogene langt oppe på Lamole som gjør utslaget. I 2023 tok melduggangrepene knekken på det meste av avlingen, og Jurij har blendet sammen til én vin. Hva han har tenkt å kalle den, ante han ikke. Han skulle finne på noe.

paul p rieur (loire)

s an C erre p ieu C haud s ilex

Ofte kan en vellykket merkevare være kilde til stillstand og manglende utvikling. Sancerre er et bra eksempel på det. Jeg kan knapt tenke meg noe mer kjedelig enn fruktekspressiv sauvignon blanc fra Sancerre. Hva er poenget med å dra hit, tenkte jeg med meg selv for en del år tilbake. Men i åssidene rundt Sancerre skjedde det noe. Da jeg første gang besøkte Luc Prieur, cirka fem minutters kjøring fra Chavignol på baksiden av vinmarken og landemerket Monts Damnés, ante jeg ikke hva jeg gikk til. Vi gjorde unna besøket i kjelleren. På vei ut gikk vi forbi et 600-liters fat. «Hva er det?» spurte jeg. Han dro litt på det, men fortalte

omsider villig og engasjert at han hadde produsert en vin fra vinmarker med mye silex (flint) i jordsmonnet. Jeg spurte om vi kunne få smake. Vinen var en åpenbaring, avdempet aromatisk med friskhet og saltaktig tørr utgang. Så langt fra tradisjonell sauvignon blanc som det gikk an å komme. «Kan vi kjøpe den?»

spurte jeg. Jo, det kunne vi visst. «Hele fatet?» Først sa han ja, så nei. Etter en del diskusjon endte Norge opp en god slump av produksjonen første året.

Siden har produksjonen vokst. Vinen er regelmessig å få tak i. En sjeldent vakker vin. Den oppfører seg som klassisk stålkantet Chablis laget på en aromatisk druesort. Hvordan ble vinen til? Faren til Luc, Paul Prieur, laget tre viner, hvit og rød Sancerre samt rosé. Alle grønne druer uavhengig av jordsmonn gikk i den hvite. Det så ikke Luc noe poeng i å fortsette med. Nå går alle grønne druer fra de beste og bratteste vinmarkene i cuvéene Monts Damnés, Pieuchaud og Pitaude. De tre vinene har alle avdempet fruktaromatikk, er interessante og oppleves som salte og lett tanniske med høy intensitet og med kvaliteter til å lagre godt og lenge. Luc åpnet en flaske Sancerre Pieuchaud

Silex 2015 for meg i mars 2025. Den var stadig i den ungdommelige drikkefasen etter ti år.

Global oppvarming har gitt Sancerre og Loiredalen et enormt løft kvalitetsmessig. Uten et varmere klima ville sauvignon blanc og pinot noir stadig være grønne og undermodne i Sancerre. Det er verdt å tenke på.

Viner og steder

PER MÆLENG

VINER OG STEDER

en guide til å drikke bedre vin

INNHOLD

FORORD

VINENS MAGISKE STEDER