Kidnappingen

66953 Kidnappingen – s. 1

16.07.2025 09:53

66953 Kidnappingen – s. 2

16.07.2025 09:53

Sun Heidi Sæbø

Kidnappingen

66953 Kidnappingen – s. 3

16.07.2025 09:53

© 2025 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Stoltzestudio · Peter Stoltze Sats: Type-it AS, Trondheim Papir: 60 Creamy, 2,0 Boka er satt med 10,7/14 pkt. Adobe Caslon Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen ISBN: 978-82-489-3890-3 Kagge Forlag AS Akersgata 45 0158 Oslo www.kagge.no

Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.

Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.

Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.

66953 Kidnappingen – s. 4

16.07.2025 09:53

prolog

Det var ingenting hun kunne gjøre med det, så Alexandra lot det bare skje. Kjente hvordan det tunge badehåndkleet gradvis slapp taket og deretter gled ned på de kalde flisene. Hva hun var mest fornøyd med når hun først sto i fullt dagslys ved kjøkkenbenken og betraktet seg selv? Kanskje var det at hoftebena så tydelig ga seg til kjenne under den lave bikinilinjen. Eller var det at musklene var så markante at hun hadde lagt seg til en vane med å stryke fingrene tilfreds over magen? Enda en gang løftet hun på den stroppeløse bikinioverdelen og registrerte at skillet fra den solbrune huden krøp ned mot brystvortene. Hun helte smoothieblandingen med grønnkål over i blenderen og så på klokken. I enda noen timer til skulle hun ha det store huset helt for seg selv. Foreldrene hadde ennå ikke meldt henne og sagt at de var på vei hjem fra Kragerø, og Betty hadde hun like godt gitt fri denne helgen. Betty, ja. Hun hørte seg selv støte luft ut av nesen uten egentlig å ville være foraktfull. Strengt tatt var den nye hushjelpen så kortvokst at hun kunne stått oppreist under kjøkkenbenken. Det eneste Alexandra visste sikkert om den mørkhudete kvinnen som beveget seg rundt i huset med tillært diskresjon, var at hun garantert ikke het Betty. Navnet var bare blitt familiens faste fellesbetegnelse på rekken av au pairer og hushjelper som hadde laget mat, passet henne som liten, vasket klær og holdt den 450 kvadratmeter store villaen og bilene i 5

66953 Kidnappingen – s. 5

16.07.2025 09:53

plettfri stand. Én ting var at kallenavnet forhindret at det gikk i ball for foreldrene, som knapt så forskjell på dem, men en gang i tiden hadde de også en tanke om at det ville gjøre overgangen fra Alexandras barnepasser de første årene mindre smertefull.

Det de ikke tenkte på, var at hun aldri hadde kalt kvinnen med de kraftige nevene og det trygge fanget for Betty. I stedet hadde Alexandra ropt på «nanna» når hun hadde falt og slått seg eller våknet midt på natten. Overfor andre forklarte moren, med en overbevisning hun håpet var smittsom, at nanna kom av nanny.

Nå hadde Betty nummer 17, eller hva hun nå var, laget porsjonsposer med smoothieblandinger, sånn at det bare var å tilsette is, juice og havremelk. Mens Alexandra så ingrediensene forvandle seg til en grønn, tyntflytende masse, vurderte hun om hun skulle gå ned til badehuset og bryggen. Eller ville det bare bli styrete å pakke med seg alt hun trengte for noen timer i solen? Kanskje hun like godt skulle nøye seg med en dukkert i svømmebassenget og heller slumre på solsengen rett utenfor? I duren fra blenderen som sikkert var så dyr at den helst burde vært lydløs, syntes Alexandra plutselig at hun hørte noen som gikk i ytterdøren.

Hun skrudde øyeblikkelig av maskinen og gikk nølende mot gangen. Hadde hun hørt lyden av skritt? Alexandra prøvde med et «hallo», men følte seg både dum og paranoid. Hun var alene, og alenetid hadde vært hele poenget med å låne foreldrenes hus.

33 varmegrader inne i leiligheten hennes på Frogner og 33 grader her på Nesøya, med aircondition, svømmebasseng og egen strandlinje var to forskjellige verdener. Men enda så sliten hun var, hadde hun likevel ligget våken og vridd på seg det meste av natten. Det var noe med å være tilbake i dette huset, på det gamle jenterommet, i den samme sengen, det var akkurat som om kroppen spente seg på nytt mens hun lyttet etter lyder som hang igjen fra barndommen. Hun innså at hun neppe kom til å finne roen her. Dessuten hadde det vært så sykt mye i det siste. Bare 6

66953 Kidnappingen – s. 6

16.07.2025 09:53

denne uken hadde hun deltatt på to konferanser, vært key note speaker på en av dem og gått opp den røde løperen på en storslått hotellåpning. Det lå mye nitid arbeid bak disse opptredenene, alt måtte planlegges med millimeterpresisjon: Hva skulle hun ha på seg? Noe vintage for å kunne vise til gjenbruk eller klær laget av resirkulerbare materialer? Tøyde hun strikken for langt, kunne det også bli feil. Da ble hun beskyldt for grønnvasking.

Hvilken entré skulle hun gjøre? Var det best å komme gående, eller ville sykkel kommunisere bærekraft enda tydeligere? Hvem skulle hun la seg intervjue av, om det i det hele tatt var aktuelt å ta spørsmål fra pressen. Hvem skulle hun bli sett sammen med? Og sist, men ikke minst, hva skulle være hennes budskap? Det gjaldt å ha en historie å fortelle, en som folk trodde på, og som fremmet verdiene hun brant for. Det var strengt tatt ingen overdrivelse å si at hun hadde alles øyne på seg. Alexandra Engh-Poulssons navn på programmet eller gjestelisten garanterte fullt oppmøte og at både næringslivsavisene og kjendisreporterne dukket opp.

På Instagram hadde Alexandra i øyeblikket 479 000 følgere og enda flere på TikTok. Hun var smertelig klar over at blant disse følgerne var det en betydelig andel som mer enn noe annet ønsket at hun skulle mislykkes. I deres øyne var hun en bortskjemt pappajente, født med et perfekt utseende, født med en vellykket karriere og født med en kjekk kjæreste.

Slik hun så det, var de drevet av misunnelse. Ennå hadde de ikke innsett at de selv måtte ta grep og gjøre noe med livet sitt om de nå var så misfornøyde.

«Det er ingen som må være tykke! Alle kan trene. Det er ingen som tvinger deg til å sitte i kassa på Rema.»

Sånne ting hadde hun iblant lyst til å slå tilbake med, men visste selvsagt at det ville føre til omdømmetap. Folk ville ta det ille opp, hun skjønte det. I stedet hadde Alexandra bestemt seg for å bruke brandet sitt til å fokusere på at kvinner selv må ta regien. De må innta lederposisjoner, de må investere og fremfor 7

66953 Kidnappingen – s. 7

16.07.2025 09:53

alt, om verden skal lykkes med å nå klimamålene, var hun overbevist om at det var nettopp kvinnene som måtte lede an i det grønne skiftet. Kvinner var bedre på å balansere flere hensyn og tenke langsiktig og solidarisk. Det viste seg gang på gang. I stedet var dette en verden av menn, som med sin kynisme hadde brakt oss ut i uføret med global oppvarming, krig og økende ulikhet. Det var alt testosteronet i styrerommene og de viktigste beslutningsforaene som gjorde at alfahannene fikk råde og de ekspansive planene fikk gjennomslag. Hele tiden mer, mer, mer!

Alexandra fylte det store glasset til randen og måtte vente til skummet la seg før hun kunne helle oppi resten av smoothien.

Hun var på vei ut i solen igjen da hun kom på at airpodsene lå igjen på soverommet i andre etasje. Idet hun skulle ta fatt på trappen, stoppet hun brått opp. Igjen syntes hun at hun hørte noe. Det var akkurat som om hun i øyekroken hadde fanget opp at noe beveget seg. Den ugne følelsen fra i sted var tilbake, men det kom sikkert av at hun alltid hadde følt at huset var for stort og hadde for mange mørke kroker. Hun snudde seg, konstaterte at gangen fremdeles var like tom, og at det fortsatt var stille rundt henne. Hun studerte underarmene for å se om hårene faktisk reiste seg. Så trakk hun pusten dypt, for å understreke at nå var hun ferdig med å innbille seg ting, og løp opp trappen med lette steg.

De tunge soveromsgardinene stengte alt sollyset ute og gjorde at hun lette med famlende hender etter airpodsene på nattbordet. Akkurat idet hun skulle rette seg opp, visste hun det. Hun var ikke lenger alene. Det støkk i henne, hun ble overmannet av marerittfølelsen av å falle mot bakken. Hun rakk aldri å skrike, kjente bare at noen kom bakfra, og at en kraftig arm la seg rundt halsen hennes. Hun prøvde å komme seg løs, kavet med armene, sparket med bena, ville rope om hjelp, men klarte knapt å puste.

8

66953 Kidnappingen – s. 8

16.07.2025 09:53

– Bitch, hørte hun overfallsmannen si mens han slepte henne mot trappen.

Det var som å bli dratt under vann og ned i mørket der ingen kunne se eller høre henne, og hvor all motstand var nytteløs.

Mens hun kjente på følelsen av å synke mot bunnen, syntes hun at hun hørte mannsstemmer. Var de flere?

Mer rakk ikke Alexandra å tenke før alt gikk i svart.

66953 Kidnappingen – s. 9

16.07.2025 09:53

66953 Kidnappingen – s. 10

16.07.2025 09:53

kapittel 1

(1 dag etter kidnappingen)

Hvis Julie Lunde både strakte hals og myste samtidig, kunne hun skimte TV-bildene på de store skjermene som vendte ut mot redaksjonens nyhetsdesk. Ennå hadde ikke politiet offisielt bekreftet hva som var skjedd, men alle – i hvert fall landets ledende mediehus, inkludert Nyhetsbladet – visste at den smellvakre, profilerte rikmannsdatteren Alexandra Engh-Poulsson var sporløst forsvunnet fra foreldrenes villa på Nesøya.

– Kan du si noe mer om hva som har skjedd på adressen? hørte hun programlederen tvære ut tiden med. Reporteren på stedet ristet på det bustete hodet enda en gang, og prøvde etter beste evne å holde nyhetssyklusen i gang i påvente av at politiet skulle holde en bebudet pressekonferanse.

Julie visste at krimgruppen hadde mottatt de første tipsene i 23tiden kvelden før. Det var blitt meldt om både sivile og merkede politikjøretøy på eiendommen, og da polititeipen endelig ble trukket opp, var det ikke lenger noen tvil om at noe var på ferde. I morgentimene havnet de eksklusive og tilbaketrukne eiendommene under beleiring. Kringvernet av høye hekker, murer og porter klarte ikke å demme opp for de uinnvidde som presset på fra alle kanter, med mikrofoner, kameralinser og alle sine likelydende spørsmål. Over hodet på dem summet dronene som lumske rovfugler, det rørte seg i busker og ble banket på dører.

11

66953 Kidnappingen – s. 11

16.07.2025 09:53

Trolig hadde Tommy, Hansa og PC vært oppe det meste av natten, i hvert fall om hun skulle dømme ut fra antall kaffekopper som sto igjen etter dem inne på Nordpolen. En gang hadde det glattcelleliknende møterommet midt i trekken fra ventilasjonsanlegget, som krimgjengen raskt annekterte, også vært hennes.

På Nordpolen satt gjengen som til daglig dekket drap, overgrep, vold, ran – kort sagt hva det måtte være – så lenge lovbruddene innfridde Nyhetsbladets tabloidkriterier og ble til såkalt «sterke historier». Dersom det virkelig stemte at Alexandra EnghPoulsson – datter av forretningsmannen Steinar Poulsson – var bortført, sto de overfor en krimsak det ville bli snakket om i tiår etterpå. Enhver reporter som hadde stått og frosset på åsteder, vært på utallige pressekonferanser og fulgt endeløse rettssaker, visste at dette kunne være den ene store, karrieredefinerende saken. Veteranene i redaksjonen gjorde fortsatt krav på legendestatus fordi de en gang hadde dekket trippeldrapet på Orderud gård, Baneheia-saken eller det dødelige Nokas-ranet, enda det begynte å bli patetisk lenge siden.

Nyhetssjefen feide forbi, og Julie fulgte henne med sideblikket. Liv, som hun het, hadde den eiendommelige egenskapen at hun alltid var stresset. Selv på de mest begivenhetsløse dagene trampet hun kortpustet gjennom lokalet, og hennes kroniske engstelse gjorde stemmen skjelvende og sutrende. Bak hennes rygg kalte de henne Livredd, for når det kom til beslutninger, enten det gjaldt å fylle hull i vaktplanen eller publisering av større saker og avsløringer, slo alle hennes dårlige egenskaper seg sammen, og det gikk fullstendig i ball. Som regel endte det med at sjefredaktøren måtte gjøre jobben hun skulle ha gjort.

«Livberging» pleide de å kalle det, når hun satt inne hos sjefredaktøren. Han het faktisk Berger til etternavn.

12

66953 Kidnappingen – s. 12

16.07.2025 09:53

Julie la merke til at folk hadde begynt å samle seg borte på nyhetsdesken foran de store skjermene. De ville åpenbart få med seg den direktesendte pressekonferansen, og hun bestemte seg for å følge stimen. Verken Tommy, Hansa eller PC var å se, så hun antok at de enten fulgte pressekonferansen på politihuset eller var ute i felt.

– Hallå, hvordan går det? hvisket en kollega fra Helgemagasinet og ga Julie et kameratslig klapp på skulderen.

Den hissige knitringen fra kameraene overdøvet TV-reporteren og fortalte dem at politiet nå var på vei inn. Dette var øyeblikket de hadde ventet på.

– Ja, da er vi klare, sa politiinspektøren, en kvinne med kortklipt hår og et alvorlig, usminket ansikt som gjorde at ingen mistenkte henne for å skusle vekk tiden. Hun trakk pusten før hun begynte å lese fra manus.

– Rundt klokken 20 i går ble politiet varslet om en hendelse i Sundeveien 15. Politiet rykket umiddelbart ut, og da vi kom til stedet, ble det raskt klart at vi sto overfor en mulig kidnappingssak. Politiet har grunn til å tro at den fornærmede, Alexandra Engh-Poulsson, er blitt utsatt for frihetsberøvelse. Det er både funn på åstedet og opplysninger fra nærmeste familie som gjør at politiet nå jobber ut fra denne hypotesen.

Det ble vist et portrettbilde av Alexandra som var frigitt av familien. Snart kom det til å toppe alle landets nettaviser og nyhetssendinger og bli synonymt med selve saken, slik at alle bare kan lukke øynene og tenke tilbake på store krimsaker og huske jenta i bunad eller et tannløst barneskolesmil. Bildet av Alexandra måtte ha blitt tatt i studio noen år tidligere, trolig hos en vanlig familiefotograf, tenkte Julie. Kanskje var det denne alminneligheten som smittet over på henne og gjorde at det ikke var «kjendisen Alexandra Engh-Poulsson» som smilte mot dem. Jenta på bildet hadde noe mer uskyldig over seg. Det lange blonde håret falt naturlig nedover skuldrene, og kinnene var en 13

66953 Kidnappingen – s. 13

16.07.2025 09:53

anelse fyldigere. Dette var før blekemidlene, crossfit-timer med PT-en og følgerskaren i sosiale medier hadde omskapt henne.

Noen ved siden av Julie dultet borti henne idet de hevet armen og ropte «yes». Selv om de hadde følt seg sikre på at tipsene de hadde fått, stemte, var det likevel noe annet å få den endelige bekreftelsen. De visste at fra nå av skulle alt dreie seg om denne ene saken, Alexandra-saken.

– Politiet holder selvsagt alle muligheter åpne. Per nå er det ingen som har status som mistenkt i saken, og vi etterforsker bredt. Vi er i gang med å innhente materiale fra overvåkningskameraer i nærheten, og vi ber om tips i saken. Den eller de som kan ha observert noe uvanlig i området rundt den aktuelle adressen i løpet av natt til søndag eller i løpet av søndagen, bes om å ta kontakt med politiet, sa politiinspektøren.

Så nølte hun, men ingen som fulgte pressekonferansen, forvekslet det med usikkerhet. Politiinspektøren var kjent for sitt iskalde huskyblikk, som garantert var noe av forklaringen på at hun hadde nådd toppen i en etat som ikke naturlig favoriserte skjørt, og som var beryktet for renkespill. Oppholdet i snakkingen kunne bare forstås som at hun hadde noe viktig å komme med.

– Vi kan også bekrefte at det er gjort funn av et brev på åstedet, sa politiinspektøren og stirret ut over den brokete gjengen av journalister og fotografer, som så ut som de alle handlet på et overskuddslager for slitne skjorter og jeans uten passform. Noen av dem gjorde store øyne. Snart var lyden av tastaturer på grensen til aggressiv, flere journalister var på bena, og kameraene gikk enda tettere på politiinspektøren.

Hun hevet seg over det ved å snakke enda høyere.

– Politiet setter brevet i sammenheng med den antatte kidnappingen, men understreker at det fortsatt er tidlig i etterforskningen, og at det gjenstår en rekke undersøkelser. Når vi likevel 14

66953 Kidnappingen – s. 14

16.07.2025 09:53

velger å gå ut med opplysninger om brevet, er det i håp om å få inn tips som kan bidra til å oppklare saken raskt.

Politiinspektøren gjorde en ny pause, men denne gangen virket det faktisk som hun lette etter de riktige ordene.

– Slik brevet er formulert, har den eller de som sier de har tatt Alexandra, gitt familien 14 dager på å utbetale løsepenger.

Forbauselse, skrekk, skrekkblandet fryd, reaksjonene ble til et kollektivt sukk.

Politiinspektøren fortsatte å snakke, men ingen kunne lenger høre at hun manet til forsiktighet, at det måtte tas forbehold, at det ennå var tidlig i etterforskningen. De fremmøtte ville ha helt andre svar og avfyrte en kanonade av spørsmål, de fleste av dem var allerede besvart eller av typen som journalistene visste at de aldri ville få svar på. Enhver som hadde erfaring med å jobbe med krim, visste at politiet kom til å holde kortene tett til brystet. Pressekonferansen ville ebbe ut i en serie av «det er det for tidlig å si noe om» og «på det nåværende tidspunktet ønsker ikke politiet å gå ut med ytterligere informasjon».

Likevel fløy spørsmålene gjennom luften. Kameraet som sveipet over rommet, viste at Tommy var en av dem som kjempet om ordet.

– Hva mer kan du fortelle om brevet?

– Hvordan tenker politiet å forholde seg til fristen på 14 dager?

– Hvor mye penger har kidnapperne bedt om?

– Er det aktuelt for familien å etterkomme kravet om løsepenger?

– Hvilke holdepunkter har dere for at Alexandra fremdeles er i live?

– Hvem var det som varslet politiet?

– Kan du gå nærmere inn på hva Alexandras nærmeste familie har forklart for politiet?

15

66953 Kidnappingen – s. 15

16.07.2025 09:53

– Har politiet noen teori om hvem som kan stå bak bortføringen?

Mens Julie så den erfarne politiinspektøren turnere spørsmålene i tur og orden, begynte hun å gå sakte mot plassen sin inne på økopol. Hun var oppspilt og resignert på samme tid. De fleste av kollegene hennes trakk motsatt vei, mot atriumet foran den store trappen. Det var der redaksjonen pleide å ha allmøter, og nå skulle så å si alle i avisen kobles på Alexandras forsvinning.

Nå skulle det avgjøres hvem som skulle gjøre hva, i det som kom til å bli en storstilt nyhetsoperasjon de neste 14 dagene.

Bare ikke Julie. Det var kompromisset som ledelsen, klubben og hun hadde klart å lande på etter sex-skandalen for tre år siden.

Hun fikk aller nådigst beholde jobben mot at hun ga opp krim, det som hadde definert tilværelsen og gitt henne rammene hun ellers aldri hadde hatt. Hun var blitt avspist med en kontorjobb i avdelingen for økonomi og politikk, men for henne kunne de like gjerne kappet av henne en hånd. Hun følte seg innbåset og avskåret fra den virkelige verden. Hun satte seg, men hadde mest lyst til å legge seg ned.

66953 Kidnappingen – s. 16

16.07.2025 09:53

kapittel 2

(1 dag etter kidnappingen)

– Julie, blir du med?

Hun så opp og rett på Kenneth, lederen for krimgruppen og hennes gamle sjef, som ikke var stort eldre enn henne og bare et hode høyere.

– Hæ? Jeg? svarte hun.

– Ja, kom nå. Vi har dårlig tid, sa han, og hadde allerede snudd ryggen til og langet i vei mot allmøtet.

Hun fulgte nølende etter Kenneth, hørte gummisålene hans knirke høyere dess fortere han gikk. Fikk hun bli med bare for å observere? Eller skulle hun virkelig få jobbe med Alexandrasaken? Hun fant en plass litt bak de andre som satt og sto i en stor ring rundt sjefene. Sjefredaktøren satt bredbent på en barkrakk, mens Livredd og Kenneth sto. Kenneth tok ordet, naturligvis.

I alle andre sammenhenger var han for en enkel fyr å regne. En ekte sarping i slutten av 30-årene med snusleppe, sneakers og halvdrukken sukker-cola. Men inne i et redaksjonslokale, omgitt av journalister og publisistiske avgjørelser, var han en gigant.

– Okei, folkens. Jeg trenger kanskje ikke å si dette, men dette er svært! Nå trenger vi alle mann på dekk. Dette er ikke dagen for å hente i barnehagen. Ikke i morgen heller, for den saks skyld.

Denne saken her skal vi vinne, sa han, og det var nesten så de kunne kjenne lukten av svett garderobe.

– Førstepri er dette brevet. Der skal vi få ut hver eneste bokstav og hvert eneste komma. Tommy er på politihuset nå, og vi 17

66953 Kidnappingen – s. 17

16.07.2025 09:53

kan jo håpe at han får ut mer i én-til-én-intervjuer etter pressekonferansen. Vi må også få kartlagt hvilke kilder vi potensielt har i etterforskningsteamet. I en såpass stor operasjon bør det jo være flere veier inn, men det får vi ta etter hvert.

– Hva annet har vi? Liv, vil du dra tidslinjen? sa Kenneth.

Livredd kremtet, rettet litt på de stramme jeansene som uansett satt som limt.

– Vi fikk de første tipsene i går kveld. Det var noen som meldte fra om uvanlig aktivitet på adressen og etter hvert synlig politioppbud. Så PC på krim begynte å ta noen telefoner, blant annet til noen venninner av Alexandra som han kjente fra en tidligere sak. De hadde ikke hørt fra Alexandra på flere timer, noe som var uvanlig, siden hun stadig pleide å chatte og sende snaps.

Så, ut på kvelden hadde faren ringt. Han hadde vært helt ute av seg, snakket usammenhengende, men likevel fått frem noe om et brev og at han trodde noe forferdelig hadde skjedd, at Alexandra var forsvunnet, og så lurte han på om de hadde hørt fra henne.

Livredd prøvde å lede an, men stemmen var gjenkjennelig ustø, og ordene ble til snublestener, noe som fikk folk til å vri på seg og utveksle oppgitte blikk.

Til alles lettelse tok Kenneth ordet igjen. Han gjorde det klart at nå var det om å gjøre å jobbe langs flere spor samtidig. Alexandras liv, og livet til dem som sto henne nærmest, skulle endevendes i jakten på gjerningspersoner og mulig motiv.

Politiet skulle ikke banke på en eneste dør eller kjøre seg en tur uten at redaksjonen visste om det, sa han og gikk gjennom sjekklisten høyt.

– Vi har team på åstedet, og Hansa med flere er ute og banker på dører i nabolaget på Nesøya. Tommy er som nevnt på politihuset, og så har PC dette inntaket i venninnegjengen, siden han tidligere har skrevet om norske studenter som ikke fikk godkjent utenlandsstudiene. Han sitter vel på tråden med noen nå, antar jeg.

18

66953 Kidnappingen – s. 18

16.07.2025 09:53

– Hva med kjæresten? Hva vet vi om ham? spurte Kenneth, åpenbart retorisk, for snart trådte en av kjendisreporterne frem.

Julie kunne bare ikke for alt i verden huske hva hun het.

Blunkende under tunge øyevippe-extensions og iført magetopp fortalte kjendisreporteren om Alexandras amerikanske kjæreste, Andrew Yang. På LinkedIn sto Andrew oppført med blant annet en MBA fra Harvard, og de siste årene hadde han jobbet for et investeringsselskap i Shanghai. Han og Alexandra var blitt et par mens hun var der i forbindelse med et internship i et norsk advokatfirma.

– Det hender han er med på eventer med henne her hjemme, men han pleier alltid å holde seg i bakgrunnen, sa hun med de falske øyevippene og la til: – De skal visst være veldig forelsket.

Kenneth kremtet og ville åpenbart ha fortgang.

– Poenget er at det er ingen som har hørt noe fra ham eller fått tak i ham siden lørdag kveld, sa han.

En gikk faktisk så langt som å lage en plystrelyd, men stoppet momentant da Kenneth satte blikket i ham.

– Nei, vi skal ikke ha noe forhåndsdømming, altså, sa Livredd, og fikk dette paniske over seg som hadde gitt opphav til kallenavnet hennes.

– Men han er åpenbart av interesse for oss, sa Kenneth og overkjørte henne.

At den utenlandske kjæresten til Alexandra ikke var å oppdrive, samtidig som hun var sporløst forsvunnet, gjorde ham til en soleklar mistenkt. Kunne han ha stukket av til Kina, et land uten utleveringsavtale med Norge? Flere gjerningsmenn i noen av de mest omtalte krimsakene hadde tidligere klart å komme seg unna på den måten. Det var et velprøvd smutthull. Julie vurderte om hun skulle rekke en hånd i været og si at hun faktisk hadde

19

66953 Kidnappingen – s. 19

16.07.2025 09:53

studert i Shanghai og kanskje kunne … lenger kom hun ikke i tankerekken.

– Men nå må vi ikke glemme Poulsson-familien, da, sa Livredd, og slo hendene sammen for å skape momentum.

– Du, Julie, er jo den som har jobbet mest med Steinar Poulsson, du har jo til og med vært inne i villaen, stemmer ikke det?

Plutselig var alles oppmerksomhet rettet mot Julie. Hun stirret utilpass tilbake og var usikker på hvilken rolle det var ventet at hun skulle ta.

– Jo, men … svarte hun, uten å få fullført innsigelsen.

– Ja, den saken solgte jo kjempebra! Det hadde vært supert om dere fra økopol kunne avlaste nyhet med å gjøre en oppdatert profil på Steinar Poulsson og familien, sa Livredd.

Julie kjente innvendingene rase gjennom hodet. Saken som Livredd refererte til, var langt på vei mislykket. Ideen hadde vært å gjøre et skikkelig portrett på Steinar Poulsson. Han var en anonym forretningsmann som i det stille hadde jobbet seg opp til å bli en av Norges 200 rikeste, ifølge Kapitals oversikt, og som den gang var blitt årets CEO i en internasjonal kåring. Men ikke fikk hun intervju med hovedpersonen selv, og det hadde vært så lite å oppdrive om ham at saken hadde vært et sant mareritt å skrive.

Steinar Poulsson var bare en fyr som hadde jobbet veldig, veldig hardt siden han gikk ut av Handelshøyskolen i Bergen, og som hadde slått seg opp innen seismikk med selskapet sitt, Njord.

Han var en som aldri dukket opp på konferanser eller næringslivsmesser. LinkedIn var bare å glemme. Noen omgangskrets hadde hun ikke klart å spore opp. Det heftet heller ingen skandaler eller nabofeider ved ham, han hadde ikke engang kranglet med kommunen om ulovlig utbygging eller oppføring av båthus. Ikke så mye som et nytt bilde av ham hadde hun klart å finne, og de måtte derfor nøye seg med å gjenbruke det gamle fra arkivet som var i passfotostørrelse. Bare en tabloid vinkling av typen «Her er Norges ukjente super-riking» hadde reddet saken, 20

66953 Kidnappingen – s. 20

16.07.2025 09:53

og det lille kornete bildet hadde bidratt til mystikken, som igjen hadde hjulpet på antall klikk og kjøp. Det må ha vært det Livredd siktet til. Og den «hjemme hos»-seansen var i realiteten en fadese, noe nyhetssjefen ville visst hvis hun faktisk hadde lest saken. Ikke på noe tidspunkt hadde Julie og fotografen fått lov til å krysse dørterskelen, og Steinar Poulsson dukket ikke engang opp til den avtalte fotoseansen. Den de hadde tilbrakt mest tid med, var en stadig svettere PR-rådgiver fra Njord som måtte innse at opplegget gikk i vasken. Wenche hadde så vidt vist seg, men gjort retrett i påvente av ektemannen som aldri kom.

Resultatet av én times venting utenfor var tilløp til pludring med Alexandra, men hun var til gjengjeld den som hadde interessert henne minst siden hun alltid befant seg der rampelyset skinte.

Det eneste sitatet som kom på trykk, var: «Pappa er den beste, han har alltid vært der for meg.»

Julie gadd ikke å forklare dette, visste det ble for omstendelig for et allmøte. Hun skjønte hun hadde fått en oppgave, og at det var hennes billett ut av møtet.

– Det er greit. Jeg kan lage en profil på Steinar, sa hun og gjorde tegn til å gå, men Livredd løftet hånden for å holde henne igjen.

– Strålende. Og så må du jo ta med leserne på innsiden av villaen, da, selve åstedet for kidnappingen, sa nyhetssjefen, som om hun nettopp hadde kommet på noe genialt.

På skjermen bak Livredd tronet Steinar og Wenche Poulssons villa. Hvit, med svart skinnende takstein, og en arkitektur som vitnet mest om at bygget hadde est ubetenksomt ut med årene.

Villaen lå beskyttet av en høy smijernsport og ble passet på av overvåkningskameraer. Hvem i all verden var det som usett hadde klart å ta seg inn og ut av den adressen? Var det i det hele tatt mulig å gjennomføre en kidnapping av et voksent menneske i et så stille og diskré nabolag uten at noen fikk det med seg?

66953 Kidnappingen – s. 21

16.07.2025 09:53

kapittel 3

(1 dag etter kidnappingen)

Julie så gjenskinnet av seg selv i den svarte PC-skjermen. Det lange, bølgete håret kruset seg ekstra i varmen og fikk det til å se ut som hun aldri gredde seg. Enda det var sommer, hadde ikke huden tatt farge av det, snarere røpet de mørke ringene under øynene at for mange av nettene endte med at hun sto opp. Litt sminke hadde ikke skadet, og hun var enig i at hun kunne hatt godt av å legge på seg noen kilo.

Fra der hun satt, i en vindusløs avkrok av redaksjonen, sendte hun nostalgiske blikk mot breaking news-avdelingen, hvor hun selv hadde begynt som vikar ni år tidligere. På pultrader som vendte mot hverandre, satt dypt konsentrerte reportere, frontsjefer og reportasjeledere. Fortsatt så desken ut som et ungkarsrede, med lag på lag av papirer, brukte servietter, fulle snusbokser og tomflasker. Markisene var permanent nedtrukket, slik at det aldri slapp inn dagslys, og man måtte nøye seg med lyden fra klokketårnet i Rådhuset. Hun så seg rundt og konstaterte at hun selv satt omgitt av klatreplanter og krus i håndmalt porselen eller med bilder av lubne barnekinn på. Det var ikke til å utstå.

Da hun selv var en del av krimgruppen, hadde de hånlig omtalt økopol som kommunal sektor, siden avdelingen besto av de mer gråmelerte og tilårskomne eller de uambisiøse småbarnsforeldre som maksimerte sykefraværsdagene og overbeviste sjefen om at de måtte gå fem over tre for å rekke barnehagen. For dem var ikke et skup å ha et avgjørende steg i en drapsgåte. Nei, heller 22

66953 Kidnappingen – s. 22

16.07.2025 09:53

å få en selfie med statsministeren på pølsefest eller la seg gjete som sauer rundt på valgkampturné. Etter Julies skjønn var de like uvurderlige for redaksjonen som H-melk i fløte.

Hun trakk pusten, gned seg i øynene og satte håret i en hestehale. Prøvde å riste av seg irritasjonen over Livredd under allmøtet. Ettersom det ikke var aktuelt å ta direkte kontakt med nærmeste pårørende så lenge kidnappingssaken sto på, var det en smal sak å gjøre en omskrivning av portrettet på Steinar Poulsson. Men heller enn denne noksagt-jobben hadde Julie fått en annen innskytelse. Å følge den ville imidlertid innebære å trosse ordren fra Livredd, og for så vidt Kenneth også, men var det ikke likevel verdt det? Hun krummet munnen, vred på den i tilgjort skepsis, og så trykket hun på navnet på displayet og hørte ringetonen.

Under gangbroen langs Akerselva lå fugleskitten som glasur på de møkkete og nedtaggede murveggene. Vannet rant mørkt og slunkent forbi, og rett bortenfor byttet narkotika og penger hender. Synet av tunge rusmisbrukere med krokete kropp, noen av dem plutselig oppfarende, gjorde at Julie tok noen steg bakover.

– Nei, men er det den pia!

Hun gjenkjente stemmen bak seg med det samme. Under TV-sendingen fra politihuset hadde hun fått et glimt av den umiskjennelige, skjeggete Oddmund Støylen. Selv om han ikke var mer enn en 10–12 år eldre enn henne, hadde politietterforskeren alltid vist en form for faderlig omsorg for henne. Hun så ingen annen forklaring på dette enn at hun var en av få, om ikke den eneste, faste kvinnelige krimreporteren. Opp gjennom årene hadde de møtt hverandre på utallige åsteder, ikke minst det aller første hun hadde vært på for Nyhetsbladet.

Som sommervikar var hun blitt kastet ut på dypt vann da en familiemann i Ski hadde skutt samboeren og hennes tenåringsdatter med hagle mens de lå og sov. Sitt eget liv endte han i TV23

66953 Kidnappingen – s. 23

16.07.2025 09:53

stolen, etter å ha rettet geværmunningen mot hodet. Julie var den første som kunne rykke ut til det makabre åstedet, og hadde i utgangspunktet fått beskjed om å gå forsiktig frem. I en trippeldrapssak som også involverte barn, var det sterke følelser i sving.

Det var lett for en uerfaren journalist å begå etiske overtramp.

At drapsmannen i tillegg var en tidligere rådmann og eiendomsinvestor, økte ikke bare sensasjonsnivået, men gjorde ham også mer utsatt for bakvaskelser. Men Julie hadde fått strenge formaninger fra Kenneth om å holde seg til opplysninger som var etterprøvbare – og som ikke minst hadde relevans og kunne kaste lys over det grufulle trippeldrapet.

Til tross for at hun var relativt uprøvd i rollen som krimjournalist, hadde hun ikke bare fått de oppskriftsmessige reaksjonssakene, som vil si «naboer, ordfører og klassekamerater i sjokk».

Men kanskje fordi hun som ung, kvinnelig reporter kunne skilte med en annen tilnærming enn de mer hardbarkede krimreporterne, hadde hun også fått faren og de eldre søsknene til den drepte tenåringsdatteren i tale. Det endte med at de ga Julie en hel plastpose med familiebilder og tilgang til videoer og chatter som hadde vart nesten frem til drapstidspunktet. For vaktsjefene på jobb var materialet som Julie hadde skaffet til veie, som å stikke hånden ned i en bunnløs honningkrukke. Mer hjerte og smerte hadde ikke vært mulig å frembringe på avisforsiden.

Derfor var det like mye på grunn av innsatsen og skup som dette at Julie beholdt en høy stjerne i visse kretser – til tross for skandalen og den offentlige oppvasken som fulgte.

Nå ba Oddmund Støylen henne om å trekke nærmere under gangbroen, for at de ikke skulle bli observert sammen, eller at forbipasserende skulle høre hva de snakket om.

– Det er jo veldig bra å se at du er tilbake i gamet, sa han.

– Ja … det er alle mann på dekk nå, sa Julie, uten å legge for mye i den hvite løgnen.

24

66953 Kidnappingen – s. 24

16.07.2025 09:53

– Det koker sikkert bra borte hos dere nå, sa hun, for å vri samtalen bort fra seg selv.

Et uhelbredelig trekk ved politietterforskeren var at han kom fra Inntrøndelag. Selv om han med årene hadde lagt om til en særegen bokmålsform, slepte han fremdeles alle ord og setninger etter seg. Sendrektigheten måtte imidlertid ikke forveksles med motvilje eller manglende driv. Til å begynne med måtte Julie derfor nøye seg med en serie «mhm» og «og det får en si». Hun visste av erfaring med kilder som Støylen at det ofte handlet om å prøve en rekke spørsmål og veier inn, helt til ett av dørhåndtakene ga etter.

– Kan du si noe om funn på åstedet som dere synes er interessante?

Støylen dro på det med enda et «mhm», og gned seg i nakken som for liksom å massere bort en knute.

– Har dere håp om å ha sikret DNA-profilen på den eller dem som kan ha tatt Alexandra? fortsatte hun, uten å høre annet enn lyden av fingertupper som raspet mot skjeggstubber. Omsider ristet han på hodet.

– Har dere noen mistenkte i saken? Eller noen dere ser på som mer interessante enn andre?

Fortsatt ingen reaksjon, og nå begynte det å klø innvendig.

– Men du? Ikke for å være kjip, men du skylder meg faktisk en – minst! sa Julie, uten egentlig å ville fremstå som desperat.

Heldigvis for henne lukket Støylen øynene og vippet forsiktig med hodet. Han hadde ikke glemt de gangene hun hadde holdt igjen publisering fordi han nødet henne til det av hensyn til etterforskningen. Eller som da hun sporet opp en finsk drapsmann før politiet, intervjuet ham og dermed indirekte hjalp Støylen med å lokalisere ham. Informasjonen fløt begge veier.

– La oss heller si det sånn, sa han og strammet seg opp.

25

66953 Kidnappingen – s. 25

16.07.2025 09:53

– Det er gjort observasjoner av to menn i en hvit varebil i tidsrommet vi tror Alexandra ble tatt. Kan være verdt å sjekke ut før vi går ut med en etterlysning.

Dette var bra, endelig noe å slå i bordet med. Hun forsøkte seg med et par oppfølgingsspørsmål, men det var tydelig at Støylen hadde gått akkurat så langt som han mente var forsvarlig av hensyn til etterforskningen.

Julie tok et steg tilbake.

– Er det personer i Alexandras familie eller omgangskrets som dere ser nærmere på?

– Det er jo kjæresten, da. Det sier seg jo selv at vi prøver å komme i kontakt med ham.

– Men det har dere ikke lykkes med?

Igjen ristet han på hodet.

– Tror dere at han fortsatt befinner seg i landet?

– Mest sannsynlig ikke.

– Er det aktuelt å etterlyse ham?

– Ja, det er et naturlig neste steg.

– Hva med de andre? Faren, moren? Har de alibi, er de blitt avhørt?

– De er blitt rutinemessig avhørt, ja. Og alibi har de for så vidt. De deltok i en familietilstelning i Kragerø den helgen, så de har cirka 60 alibier.

– Betyr det at de er utenfor mistanke?

– Nei, det er fortsatt tidlig i etterforskningen.

Støylen åpnet munnen, han hadde tydeligvis til hensikt å snakke i en hel setning.

– Vi kommer også til å gjøre søk med dykkere i vannet nedenfor huset.

Julie holdt blikket hans, men hun merket også at inntrønderen ikke hadde mer å tilføye rundt dette med søk i området.

Hun bestemte seg for å gjøre et siste fremstøt.

– Hva mer kan du si om brevet. Jeg skjønner at du ikke kan 26

66953 Kidnappingen – s. 26

16.07.2025 09:53

gå inn på alle detaljer, men er det kort, langt, skrevet på norsk eller engelsk, for hånd eller på maskin?

Denne gangen kunne hun sverget på at det gikk minutter uten respons, noe som enten kunne bety at hun hadde kastet for mange svaralternativer på Støylen, eller at politietterforskeren faktisk vurderte hva han skulle si.

– Det jeg nå skal si, kan dere ikke gå ut med ennå. Kan du love det?

66953 Kidnappingen – s. 27

16.07.2025 09:53

kapittel 4

(6 måneder før kidnappingen)

Det var fremdeles noen der. Alexandra hørte pusten, men ellers var det ingenting som røpet hvem det var, og det var som å føle seg frem i et fullstendig mørklagt rom. Hun merket at den andres åndedrett stoppet litt opp, som like før man skal si noe.

– Hallo? Hallo! Hvem er det? sa hun, for å fremskynde en reaksjon.

Hvem det nå var som ringte, svarte med å legge på.

Hun kjente seg trang i brystet der hun satt i sofaen, nydusjet etter trening og mørbanket i kroppen. Hun fortet seg med å trekke for gardinene og småløp ut i gangen for å sjekke at utgangsdøren var låst. Mest sannsynlig var det ingenting å frykte. En hemmelig beundrer i verste fall. Likevel, angsten slapp ikke taket, og hun hadde følelsen av at noe hadde satt seg på tvers i luftrøret. Ingen, bortsett fra den innerste kretsen av kjæreste, familie og venner hadde tilgang til telefonnummeret hennes, sånn hadde det alltid vært. Det hadde pappa sørget for.

Nå ble alle henvendelser håndtert av assistenten hennes. Eller «manageren», som Mona stadig rettet det til. Det var tre, nei, fire dager siden den forrige mystiske telefonoppringningen, men de kom som ujevne drypp nå. Akkurat idet hun slo seg til ro med at det sikkert var feilringing eller tilfeldigheter, skjedde det igjen. Den samme ekle pusten i øret, hun kjente hvordan den klebet seg fast og krøp nedover ryggen på henne, umulig å riste av seg.

28

66953 Kidnappingen – s. 28

16.07.2025 09:53

Den gjentatte ringetonen irriterte henne, hun forventet at Mona skulle ta telefonen nå med én gang, hele poenget med mobiltelefoner var at man kunne ha dem med seg til enhver tid, og hva ellers var det hun betalte Mona for, hvis hun ikke var tilgjengelig? Oppgitt slo hun på tråden enda en gang, og trykket innvendig økte av at ingen svarte. Idet hun kom inn på kjøkkenet, som strålte i eik, eksklusiv marmor og designlamper i taket, smøg hun seg langsmed veggen og den tunge spisestuen. Borte ved vinduet gløttet hun forsiktig ut gjennom en glipe mellom vinduet og gardinen. En håndfull parkerte biler, en syklist og noen til fots. Hun sukket oppgitt, hva var det hun innbilte seg?

At han eller hun som ringte og plaget henne, skulle gi seg til kjenne på fortauet utenfor? Det var forresten en han, det var hun overbevist om. Hun hadde hørt antydning til et kremt og fornemmet en stemme med mørke undertoner.

– Ja, hei. Der er du endelig, sa hun spisst, og hørte Mona bli utilpass, det skulle nesten bare mangle.

– Jeg trenger hjelp. Det er noe du må undersøke omgående, sa Alexandra.

66953 Kidnappingen – s. 29

16.07.2025 09:53