av det som minnet meg om hjemme – om varme dager og kjølige kvelder langs kysten; det å begrave hælene i varm, våt sand i fjæra på jakt etter tuatua og pipi, skalldyr som lever i grunt vann langs sandstrendene; eller fredagskveldene på den lokale fish & chips-baren, hvor vi bestilte et halvt dusin frityrstekte østers og fikk dem servert i en hvit papirpose, dekket med salt og med en stor sitronskive ved siden av. Jeg bestilte et halvt dusin av en lokal østerssort og overlot til servitøren å velge hvilken, mens Dominik ba om å få et halvt dusin av det samme. Hjemlengsel eller ei, jeg hadde ikke kommet den lange veien til New York for å spise sjømat fra Hauraki-gulfen. Servitøren forsvant ut på kjøkkenet, og Dominik strakte en lang arm over bordet og la hånden sin over min. Berøringen var svalere enn forventet, kroppsvarmen hans tatt i betraktning, og jeg skalv ufrivillig av overraskelsen. Han hadde holdt glasset sitt med den hånden, slo det meg, og det hadde sikkert vært kaldt, enda han bestandig bestilte Pepsien sin med lite is. «Savner du New Zealand?» «Ja. Ikke hele tiden, men når noe minner meg om hjemme, et ord eller en lukt eller synet av noe, da gjør jeg det. Jeg savner ikke vennene og familien min så mye, for vi har kontakt både på telefon og e-post, men jeg savner landet, og sjøen. Jeg synes det er vanskelig å bo i London siden det er så flatt der. Ikke like flatt som i enkelte deler av Australia hvor jeg har bodd, men likevel. Landskapet på New Zealand er langt mer kupert.» «Man kan lese ansiktet ditt som en åpen bok. Du gir fra deg mer informasjon enn du selv er klar over. Du skjønner, det er ikke bare gjennom musikken det kommer frem.» Dominik hadde vært skuffet over at jeg hadde latt fiolinen bli liggende igjen hjemme i leiligheten min før jeg gikk
9