__MAIN_TEXT__

Page 1


David Wallace-Wells

Den ubeboelige planeten En fortelling om fremtiden pĂĽ jorden Oversatt av Lene Stokseth, MNO


Copyright © 2019 David Wallace-Wells All rights reserved © Norsk utgave: J.M. Stenersens Forlag 2019 Orginalens tittel: The Uninhabitable Earth. Life After Warming Oversatt av Lene Stokseth Norsk omslagsdesign: Terese Moe Leiner Papir: Holmen Book Cream 70 g Boken er satt med: Garamond Premier Pro 11,5 | 14 Sats: Ingrid Goverud Ulstein Trykk og innbinding: Livonia, Latvia ISBN: 978-82-7201-689-9 J.M. Stenersens Forlag Tordenskiolds gate 2 0160 Oslo www.jms.no post@jms.no Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).


Til Risa og Rocca, mor og far


Innhold I Kaskader

9

II Kaoselementer Varmedød Sult Oversvømmelse Branner Katastrofer som ikke er naturlige lenger Vannmangel Døende hav Luft vi ikke kan puste i Oppvarmingens landeplager Økonomisk sammenbrudd Klimakonflikt «Systemer»

47 49 59 69 79 87 95 103 108 117 123 132 139

III Klimakaleidoskopet Historiefortelling Kriseøkonomi Teknologikirken Forbrukspolitikk Historien etter fremskrittene Etikk ved verdens undergang

149 151 166 179 194 206 213

IV Det antropiske prinsipp

227

Takk Noter Register

239 242 319


I

Kaskader


Det er verre enn du tror. Mye verre. Skrønene om at klimaendringene skjer langsomt, er kanskje like skadelige som skrønene om at de ikke skjer i det hele tatt, og vi får dem servert i hopetall som beroligende illusjoner: Global oppvarming er en arktisk saga som utspiller seg under fjerne himmelstrøk; det er bare snakk om havnivå og kystlinjer, ikke en altomfattende krise som vil utslette alt liv; det er en krise for naturen, ikke for oss mennesker; det er ingen sammenheng mellom de to, vi lever utenfor, bortenfor eller i det minste beskyttet mot naturen i dag, ikke uunngåelig i og bokstavelig talt overmannet av den; rikdom kan være et vern mot oppvarmingens herjinger; brenning av fossilt brennstoff er prisen vi må betale for fortsatt økonomisk vekst; veksten og teknologien den produserer, vil gjøre det mulig for oss å unnslippe en miljømessig katastrofe. Det finnes med andre ord et motsvar til omfanget av trusselen i menneskets lange historie, som kan gi oss selvtillit til å stirre den i senk. Ingenting av dette er imidlertid sant. La oss begynne med hastigheten på disse endringene. Jorden har opplevd fem masseutryddelser før den vi er i ferd med å oppleve nå, hver enkelt av disse var en så fullstendig utslettelse av fossilhistorien at den fungerte som en evolusjonær tilbakestilling. Planetens utviklingshistorie har utfoldet seg, for så å kollapse med visse mellomrom, som en lunge: For 450 millioner år siden døde 86 prosent av alle artene på jorden; 70 millioner år senere døde 75 prosent; 125 millioner år senere 96 prosent; 50 millioner år senere 80 prosent, og 135 millioner år etter det igjen 11


den ubeboelige planeten

75 prosent . Du leste antagelig i lærebøkene på videregående at disse utryddelsene skyldtes asteroider, men alle bortsett fra den som tok livet av dinosaurene, skyldtes faktisk klimaendringer utløst av drivhusgasser. Den mest kjente utryddelsen skjedde for 250 millioner år siden. Karbon varmet da opp planeten med fem grader celsius, noe som førte til en utløsing av metan, en annen drivhusgass, og utviklingen akselererte og endte med at så å si alt liv på jorden døde. Nå tilfører vi atmosfæren karbon i et betydelig høyere tempo, minst ti ganger raskere, ifølge de fleste anslag. Tempoet er 100 ganger høyere enn på noe tidspunkt i menneskenes historie de siste 800 000 årene, ja, kanskje de siste 15 millioner årene. Da fantes det ikke mennesker. Havnivået var over 30 meter høyere. Mange oppfatter global oppvarming som en slags moralsk og økonomisk gjeld som har bygd seg opp siden begynnelsen av den industrielle revolusjon og nå skal innfris etter flere århundrer. Over halvparten av karbonet som er blitt sluppet ut i atmosfæren gjennom brenning av fossile brennstoffer, har faktisk blitt sluppet ut i løpet av de siste 30 årene. Det betyr at vi har gjort like stor skade på planetens fremtid og evne til å opprettholde menneskelig liv og sivilisasjon fra Al Gore ga ut sin første klimabok (Earth in the Balance) og frem til i dag, enn vi gjorde i alle tidligere århundrer, for ikke å si årtusener. FNs etablering av klimaendringsgrunnlaget i 1992 gjorde verden tydelig oppmerksom på dette, gjennom vitenskapelig konsensus, noe som betyr at vi nå har skapt like store bevisste ødeleggelser som vi gjorde da vi ikke visste bedre. Global oppvarming kan virke som en utvidet moralpreken som har spilt seg ut over flere århundrer og har påført tippoldebarna til de ansvarlige en slags gammeltestamentlig straff, siden det var brenningen av karbon i England på 1700-tallet som tente lunten til alt som har skjedd etterpå. Dette er imidlertid en fabel om historiske kjeltringstreker som på urettferdig vis frikjenner oss som lever i dag. Mesteparten av brenningen har nemlig foregått etter premieren på Seinfeld. Tallet er på omtrent 85 prosent etter annen verdenskrig. Historien om den industrielle verdens selvmordsoppdrag er historien om én mannsalder – planeten har gått 12


kaskader

fra å være tilsynelatende stabil til på randen av katastrofe på de årene det tar fra en dåp eller bar mitzva til en begravelse. Denne levetiden kjenner vi alle sammen. Da faren min ble født i 1938 – noe av det første han kan huske, er nyheten om Pearl Harbor og det mytiske flyvåpenet i de påfølgende propagandafilmene – så folk flest på klimaet som stabilt. Forskere hadde i trekvart århundre kjent til drivhuseffekten og visste at karbon produsert av brent ved og kull og olje kunne varme opp planeten og skape ubalanse over hele verden. De hadde imidlertid ikke sett virkningene, ikke egentlig, ikke ennå, og dermed virket det mindre som et observert faktum enn dystre profetier som ikke ville gå i oppfyllelse før i en fjern fremtid, kanskje aldri. Da faren min døde i 2016, noen uker etter den desperate signeringen av Parisavtalen, var klimaet i ferd med å kollapse og passerte terskelen for karbonkonsentrasjon – 400 deler per million i jordens atmosfære, på det uhyggelig banale klimaforskningsspråket – som i mange år hadde vært den røde streken miljøforskere hadde satt for den moderne industriens herjinger: Stopp her. Men vi fortsatte likevel ufortrødent: Bare to år senere var vi oppe i et månedlig gjennomsnitt på 411, og luften er like mettet av skyldfølelse som av karbon, selv om vi velger å tro at vi ikke trekker denne inn når vi puster. Denne mannsalderen er også min mors levetid: Hun er født i 1945 av tyske jøder som flyktet fra fabrikkpipene der slektningene deres var blitt brent, og nå nyter hun, 73-åringen, sitt otium i et amerikansk velstandsparadis, et paradis opprettholdt av fabrikkene i utviklingsland som, også i løpet av én mannsalder, har produsert seg inn i den globale middelklassen, med alle de forbrukerfristelser og fossilt brensel-privilegier som følger med opprykket: elektrisitet, privatbiler, flyreiser, rødt kjøtt. Hun har røykt i 58 av disse årene, alltid sigaretter uten filter, og bestiller nå kartonger med sigaretter fra Kina. Det er også levetiden til mange av forskerne som først slo alarm om klimaendringer – noen av dem er utrolig nok i arbeid fremdeles. Så raskt gikk det altså før vi var på avgrunnens rand. Roger 13


den ubeboelige planeten

Revelle, den første som varslet om oppvarmingen av kloden, døde i 1991, men Wallace Smith Broecker, som bidro til å popularisere begrepet «global oppvarming», kjører fortsatt fra Upper West Side til jobben på Lamont-Doherty Earth Observatory på den andre siden av Hudson hver dag, og av og til kjøper han lunsj på en gammel bensinstasjon i Jersey som nylig er blitt gjort om til hipsterkafé. I 1970-årene ble forskningen hans finansiert av Exxon, et selskap som nå er gjenstand for en rekke søksmål. Exxon skal stilles til ansvar for det pågående utslippsregimet som i dag, så sant vi ikke får en kursendring i behandlingen av fossile brensler, truer med å gjøre deler av kloden mer eller mindre ubeboelig for mennesker i løpet av dette århundret. Det er det vi så bekymringsløst er på full fart mot: en oppvarming på over fire grader celsius før år 2100. Ifølge noen anslag vil det bety at hele regioner i Afrika, Australia og USA og dessuten deler av Sør-Amerika nord for Patagonia og Asia sør for Sibir vil bli gjort ubeboelige på grunn av direkte varme, ørkenspredning og oversvømmelse. Det vil i alle tilfeller gjøre disse og mange andre områder lite gjestmilde. Det er denne reiseruten vi følger, dette er utgangspunktet. Når jorden kunne havne på randen av klimakatastrofe i løpet av levetiden til én enkelt generasjon, betyr det at ansvaret for å unngå katastrofen også ligger hos én generasjon. Denne siste levetiden kjenner vi alle. Den er vår. Jeg er ikke miljøaktivist og tenker ikke engang på meg selv som et friluftsmenneske. Jeg har levd i byer hele livet og har hatt glede av duppeditter produsert av industrielle forsyningskjeder jeg knapt tenker over. Jeg har aldri vært på telttur, i hvert fall ikke frivillig, og selv om jeg alltid har ment at det er en god idé å holde bekkene og luften ren, har jeg samtidig alltid godtatt påstanden om at det er nødvendig med et kompromiss mellom økonomisk vekst og kostnader for naturen – og tenkt at ja, jo, i de fleste tilfeller ville jeg nok valgt vekst. Jeg kommer ikke til å slakte en ku med mine egne hender for å få en hamburger å spise, men jeg kommer heller ikke til å bli veganer. Jeg er tilbøyelig til å mene at det er greit å briske seg når 14


kaskader

man befinner seg øverst i næringskjeden, for jeg ser ingen problemer med å trekke en moralsk grense mellom oss og andre dyr, og jeg synes faktisk at det er en fornærmelse mot kvinner og fargede mennesker at man nå plutselig snakker om å gi menneskerettslignende juridisk beskyttelse til sjimpanser, aper og blekksprut, bare en generasjon eller to etter at vi endelig brøt den hvite manns monopol på å være menneske. Slik sett – i hvert fall for det meste – er jeg som en hvilken som helst amerikaner som har levd i livsfarlig selvtilfredshet og bevisst selvbedrag med hensyn til klimaendringene, som ikke bare er den største trusselen menneskene i verden noen gang har stått overfor, men også er en trussel i en helt annen kategori og målestokk: målestokken på selve menneskelivet. For noen år siden begynte jeg å samle historier om klimaendringer, mange av dem skremmende, gripende, uhyggelige beretninger, der selv historier i liten målestokk var som fabler: en gruppe polforskere som ble fanget da smeltende is isolerte forskningssenteret deres på en øy der det også var isbjørn; en russisk gutt som døde av miltbrann utløst fra et tinende reinsdyrkadaver som hadde ligget nedfryst i permafrosten i mange tiår. Først kunne det se ut som om mediene hadde funnet opp en ny allegori-sjanger, men klimaendringer er naturlig vis ingen allegori. I 2011 strømmet rundt en million syriske flyktninger inn i Europa på grunn av en borgerkrig fremprovosert av klimaendringer og tørke – og mye av den populistiske bølgen som skyller over hele Vesten, er faktisk et resultat av panikken som oppsto etter sjokket over disse migrantene. Den sannsynlige oversvømmelsen av Bangladesh truer med å skape minst ti ganger så mange, som skal tas imot av en verden som vil være enda mer destabilisert av klimakaos – og, kan vi regne med, mindre mottagelig jo brunere de trengende er. Og så vil vi få flyktninger fra Afrika sør for Sahara, Latin-Amerika og resten av Sør-Asia – Verdensbanken anslår 140 millioner innen 2050. Det er over 100 ganger så mange som under Europas syriske «krise». FNs estimater er enda dystrere: 200 millioner klimaflyktninger innen 2050. I Romerrikets glansdager besto hele verdens befolkning 15


den ubeboelige planeten

av 200 millioner mennesker. Kan du forestille deg at hvert eneste levende menneske overalt på hele kloden den gangen forlot hjemmet sitt og krysset fiendtlige territorier for å finne et nytt sted å bo? FN sier at muligheten for hva som kan skje i løpet av de neste 30 årene, er betydelig verre: «en milliard sårbare, fattige mennesker, eller mer, som ikke har stort annet valg enn å kjempe eller flykte». En milliard eller mer. Det er flere mennesker enn alle som i dag bor i Nord- og Sør-Amerika til sammen; det var hele verdens befolkning så sent som i 1820, da den industrielle revolusjon var godt i gang. Det kan tyde på at vi ikke bør tenke på historien som en målbevisst kortesje av år som ruller frem langs en tidslinje, men snarere som en ekspanderende ballong av befolkningsvekst der menneskeheten brer seg ut over jorden til nesten full formørkelse. En av grunnene til at karbonutslipp har akselerert så mye i løpet av den siste generasjonen, er også en forklaring på hvorfor historien ser ut til å gå så mye fortere, at det skjer så mye mer overalt hvert år: Det er det som skjer når det er så mange flere mennesker i verden. Det anslås at 15 prosent av all menneskelig erfaring i historien er blitt opplevd av mennesker som lever nå, og hver av oss setter karbonfotavtrykk. Flyktningtallene er høye estimater som er beregnet for mange år siden av forskningsgrupper som skulle rette oppmerksomheten mot en spesiell sak eller et spesielt korstog; de virkelige tallene vil således nesten garantert bli lavere, og forskerne tror mer på anslag om noen titalls millioner enn flere hundre. Antagelsen om at de høyeste tallene bare er de høyeste anslagene for hva som er mulig, bør imidlertid ikke berolige oss i den grad at vi blir selvtilfredse. Når vi avviser de verst tenkelige utfallene, fordreier det ideen om hva som er sannsynlig, da vi ser på disse som ekstreme scenarioer som vi ikke trenger å planlegge så samvittighetsfullt for. Høye anslag setter imidlertid grensene for hva som er mulig, slik at vi lettere kan forestille oss hva som er sannsynlig. De vil kanskje vise seg å bli bedre retningslinjer enn som så, med tanke på at optimistene aldri har fått rett i det halve århundret med klimabekymringer som vi allerede har lagt bak oss. Bunken av historier vokste for hver dag, men det var svært få av 16


kaskader

utklippene mine, selv ikke dem jeg hadde hentet fra ny forskning publisert i de mest ærverdige vitenskapelige tidsskriftene, som så ut til å være representert i dekningen av klimaendringer i amerikanske TV-sendinger eller avisartikler. Også der ble det naturligvis rapportert om klimaendringer, med en viss grad av uro, til og med, men diskusjonen om mulige virkninger var villedende snever og nesten alltid begrenset til et spørsmål om havnivå. Det var nesten like bekymringsfullt at dekningen i det store og hele var så optimistisk. Så sent som under signeringen av den viktige Kyotoavtalen i 1997 ble en global oppvarming på to grader celsius regnet som terskelen til katastrofe: oversvømte byer, lammende tørke og hetebølger, en klode som daglig ville bli herjet av orkaner og monsuner vi tidligere kalte «naturkatastrofer», men som snart ville normaliseres som «dårlig vær». Utenriksministeren på Marshalløyene har senere foreslått å kalle så høy oppvarming for noe ganske annet: «folkemord». Det er svært lite sannsynlig at vi vil unngå et slikt scenario. Kyotoavtalen oppnådde praktisk talt ingenting; i de 20 årene som er gått, har vi hatt større utslipp enn i de forutgående 20 årene, til tross for det omfattende klimaarbeidet, lovgivningen og fremskrittene innen grønn energi. I 2016 slo Parisavtalen fast at den globale temperaturstigningen skal holdes under to grader, og hvis vi skal tro avisene, er en oppvarming på to grader fremdeles det mest skremmende scenarioet man trenger å forestille seg. Bare noen år senere er imidlertid ikke en eneste industrinasjon på sporet av å oppfylle Paris-forpliktelsene, og to grader ser mer ut som det best tenkelige, men lite troverdige utfallet, med en hel palett av mer gruoppvekkende utsikter som strekker seg langt videre, diskré skjult for offentligheten. For de som forteller historier om klima, var det på en måte blitt upassende å diskutere disse gruoppvekkende eventualitetene – og det faktum at vi hadde kastet bort sjansen til å oppnå noen av de mindre skremmende alternativene. Årsakene til dette er nesten for mange til at man kan regne dem opp, og så lite konkrete at man bør kalle dem impulser. Vi velger å la være å diskutere en oppvarming av 17


den ubeboelige planeten

verden på mer enn to grader – kanskje av anstendighet, eller av ren og skjær frykt, eller av engstelse for skrekkpropaganda, eller tro på teknokratveldet, som egentlig er tro på markedet, eller av hensyn til partipolitiske diskusjoner, eller kanskje på grunn av partipolitiske prioriteringer, eller av skepsis til venstresidens miljøvernere, en skepsis jeg også har delt, for ikke å si manglende interesse for skjebnen til fremtidige økosystemer, som jeg også har vært uinteressert i. Vi ble forvirret av forskningen og de mange tekniske termene og tallene det var vanskelig å analysere, eller vi hadde en følelse av at andre ville bli like forvirret av forskningen og de mange tekniske termene og tallene det var vanskelig å analysere. Vi var for trege med å oppfatte hvor fort det snudde, eller hadde for stor tro på ansvarsfølelsen til globale eliter og institusjonene deres, eller var for ærbødige overfor disse elitene og institusjonene, avhengig av hva vi mente om dem. Kanskje vi ikke klarte å stole på de mest skremmende anslagene fordi vi nettopp hadde hørt om global oppvarming og trodde at det neppe kunne ha blitt så mye verre på den korte tiden som var gått siden Al Gores En ubehagelig sannhet, eller kanskje vi ikke ville tenke for mye over det, siden vi likte å kjøre bil og spise kjøtt og leve slik vi gjorde, eller kanskje vi følte oss så «postindustrielle» at det var helt utenkelig å tro at vi fremdeles pustet inn røyk fra fyringsanlegg som fyrte med fossilt brensel. Kanskje det var fordi vi var så sosiopatisk gode til å sortere dårlige nyheter inn i en kvalmende, voksende idé om hva som var «normalt», eller fordi vi kikket ut og det så ut til at alt fortsatt var som det skulle. Eller kanskje det var fordi vi var lei av å skrive, eller lese, den samme historien om og om igjen; fordi klima var så globalt og ikke begrenset til vår lille flokk, virket den bare som sprø politikk, for vi hadde ennå ikke forstått i hvor omfattende grad det ville rasere livet vårt; i vår egoisme hadde vi ikke noe imot å ødelegge kloden for andre som bodde andre steder, eller dem som ikke var født ennå, men vil arve den etter oss, rasende over hva vi har gjort. Vi hadde kanskje for stor tro på historiens formålsbestemte utforming og pilen til menneskets utvikling til å kunne tolerere tanken på at historiens bue kan svinge mot noe annet enn miljømessig 18


kaskader

rettferdighet. For hvis vi virkelig skulle være ærlige med oss selv, tenkte vi allerede på verden som en nullsumsressurskonkurranse og trodde at uansett hva som skjedde, kom vi antagelig til å vinne, i hvert fall relativt sett, siden vi har de klassefordelene vi har, og vi tross alt har vunnet i natalistlotteriet. Kanskje vi var for redde for å miste jobbene og industriene våre til å bekymre oss for fremtidige jobber og industri, eller kanskje vi også var veldig redde for roboter eller for opptatt med å stirre på de nye telefonene våre, eller kanskje vi faktisk så positivt på det store bildet til tross for kulturens apokalyptiske refleks og politikkens paniske kurs, eller hvem vet? Det er så mange aspekter ved klimakaleidoskopet som forvandler den instinktive oppfatningen av miljøødeleggelser til uhyggelig selvgodhet at det kan være vanskelig å se det fordreide klimabildet klart. Uansett: Vi ville ikke, klarte ikke eller unnlot å se forskningen i øynene. Dette er ikke en bok om forskningen på oppvarming, men om hva oppvarming betyr for hvordan vi lever på denne kloden. Men hva sier forskningen egentlig? Den er komplisert, for den bygger på to lag av usikkerhet: hva mennesker vil gjøre, først og fremst med hensyn til utslipp av drivhusgasser, og hvordan klimaet vil respondere, både gjennom ren oppvarming og en rekke mer kompliserte og til tider motstridende feedback loops – tilbakekoblingsmekanismer. Til tross for disse usikkerhetsmomentene finnes det imidlertid helt tydelig – faktisk skremmende tydelig – forskning. FNs klimapanel (IPCC) utarbeider standarden for vurderingen av jordens tilstand og den sannsynlige retningen for klimaendringene – man kan kalle dette for en standard delvis fordi den er konservativ og bare tar hensyn til ny forskning som kan passere som velfundert. En ny rapport er ventet i 2022, men den siste sier at hvis vi gjør noe med utslippene snart, og straks iverksetter alle løftene som ble gitt i Parisavtalen, men som foreløpig ikke er iverksatt noe sted, vil vi antagelig få en oppvarming på rundt 3,2 grader, eller tre ganger så stor oppvarming som kloden har opplevd siden industrialiseringen begynte. Det gjør ikke bare den utenkelige smeltingen av isdekket 19


den ubeboelige planeten

på kloden til et eventuelt scenario – det gjør den høyaktuell. Det vil ikke bare oversvømme Miami og Dhaka, men også Shanghai og Hongkong og 100 andre byer verden over. Vippepunktet for en slik smelting skal være rundt to grader. Ifølge flere omstridte nyere studier kan en så høy oppvarming være et faktum i løpet av dette århundret, selv med en rask stans i karbonutslipp. Trusselen fra klimaendringene tar ikke slutt i 2100 bare fordi de fleste modeller slutter da. Det er derfor at enkelte som studerer global oppvarming, kaller de påfølgende 100 årene for «helvetes århundre». Klimaendringene skjer raskt, mye raskere enn det ser ut til at vi har kapasitet til å erkjenne og innrømme, men de er også langvarige, nesten lengre enn vi er i stand til å forestille oss. Når du leser om global oppvarming, vil du ofte finne analogier fra planetariske fakta: Forrige gang jordkloden var så mye varmere, gikk havnivået her, sier logikken. Disse forholdene er ikke tilfeldige. Havnivået lå der kort sagt fordi jordkloden var så mye varmere, og geologiske fakta er den beste modellen vi har å forholde oss til dersom vi ønsker å forstå det meget kompliserte klimaet og anslå hvor store skader det vil bli hvis temperaturen stiger to, fire eller seks grader. Det er derfor det er særlig bekymringsfullt at nyere forskning på menneskehetens fjerne historie antyder at de nåværende klimamodellene våre muligens undervurderer oppvarmingen vi kan forvente i 2100 med så mye som halvparten. Med andre ord kan temperaturene når alt kommer til alt stige med så mye som det dobbelte av hva IPCC anslår. Selv om vi klarer å nå utslippsmålene som ble satt i Paris, kan vi risikere å få fire graders oppvarming, noe som vil innebære et grønt Sahara og at de tropiske skogene i verden blir til savanner med hyppige branner. Forfatterne av en nyutgitt forskningsartikkel la frem muligheten for at oppvarmingen kan bli enda mer dramatisk: Selv om vi stopper alle utslipp, kan vi få en temperaturstigning på fire til fem grader celsius, hevdet de, et scenario de sa ville føre til en alvorlig risiko for at jordkloden blir ubeboelig. «Badstukloden», kalte de det. Siden disse tallene er så små, har vi en tendens til å trivialisere 20


kaskader

forskjellene mellom dem – en, to, fire, fem. Menneskets erfaring og hukommelse gir ingen god pekepinn om hvordan vi bør tenke rundt disse tersklene, men på samme måte som med verdenskriger og tilbakefall av kreft er ikke disse tersklene noe vi har lyst til å oppleve. Ved to grader vil nordpolisen smelte, 400 millioner flere mennesker vil oppleve vannmangel, store byer rundt ekvator vil bli ubeboelige, og selv på nordlige breddegrader vil hetebølger drepe mange tusen hver sommer. Det vil bli 32 ganger så mange ekstreme hetebølger i India, og hver av dem vil vare fem ganger så lenge og gå ut over 93 ganger så mange mennesker. Dette er det best tenkelige utfallet. Ved tre grader vil Sør-Europa oppleve permanent tørke, og de gjennomsnittlige tørkeperiodene vil vare 19 måneder lenger enn i dag i Mellom-Amerika og 21 måneder lenger i Karibia. I Nord-Afrika er tallet 60 måneder lenger – fem år. Områdene som brenner ned i årlige gressbranner, vil dobles i middelhavsområdet og bli minst seks ganger så store i USA. Ved fire grader vil det bli åtte millioner flere tilfeller av denguefeber bare i Latin-Amerika og årlige matkriser over nesten hele verden. Det kan bli ni prosent flere heterelaterte dødsfall. Skadene fra oversvømte elver vil bli 30 ganger så omfattende i Bangladesh, 20 ganger så omfattende i India og så mye som 60 ganger så omfattende i Storbritannia. Noen steder kan man bli rammet av seks klimautløste naturkatastrofer samtidig, og globalt kan skadene beløpe seg til over 600 billioner dollar – mer penger enn vi har til sammen i hele verden i dag. Konflikter og krig kan dobles. Selv om vi skulle klare å unngå en temperaturøkning på mer enn to grader før 2100, vil vi sitte igjen med en atmosfære med en karbonkonsentrasjon på 500 deler per million – kanskje mer. Sist det var tilfellet, for 16 millioner år siden, var ikke jordkloden to grader varmere; den var et sted mellom fem og åtte ganger varmere, og det førte til et nesten 40 meter høyere havnivå, nok til å tegne en ny amerikansk kystlinje så langt vest som motorveien I-95. Noen av disse prosessene bruker flere tusen år på å utspille seg, men de er irreversible og derfor permanente. Er du av dem som håper at vi 21


den ubeboelige planeten

ganske enkelt kan reversere klimaendringene? Det kan vi ikke. De kommer til å løpe fra oss alle sammen. Det er delvis dette som gjør klimaendringene til det teoretikeren Timothy Morton kaller et «hyperobjekt» – et konseptuelt faktum som er så stort og komplekst at man egentlig ikke kan forstå det helt, som internett. Klimaendringene har mange trekk – som størrelsen, omfanget og brutaliteten – som hver for seg oppfyller kriteriene i denne definisjonen; til sammen kan de løfte klimaendringene opp i en høyere og enda mer uforståelig konseptuell kategori. Det det kanskje er vanskeligst å få et begrep om, er tiden; de verste resultatene vil inntreffe så langt frem i tid at vi instinktivt ser bort fra at de faktisk vil komme. Disse resultatene vil imidlertid håne oss og virkelighetsfølelsen vår. De økologiske dramaene vi har utløst ved bruken av landområder og ved å brenne fossile brennstoffer – langsomt i rundt 100 år og svært raskt i bare noen tiår – vil utspille seg over mange årtusener, faktisk over en lengre tidsperiode enn menneskene har eksistert, delvis blant skapninger og i omgivelser vi ennå ikke kjenner til, brakt inn i verden med oppvarmingen. Vi har altså i en beleilig kognitiv avtale valgt å nøye oss med å tenke på klimaendringene slik de vil vise seg i dette århundret. FN sier at vi innen 2100 kan forvente en oppvarming på rundt 4,5 grader hvis vi følger samme spor som i dag. Det er lenger unna Paris-sporet enn Paris-sporet er fra togradersterskelen for katastrofen, som den mer enn dobler. Som Naomi Oreskes har skrevet, er det altfor mange usikkerhetsmomenter ved modellene våre til at vi kan se på spådommene som absolutte sannheter. Bare det å kjøre de eksisterende modellene mange ganger, slik Gernot Wagner og Martin Weitzman gjør i boken Climate Shock, gir en elleve prosents sjanse for at temperaturen kan stige med over seks grader. Ny forskning fra nobelprisvinneren William Nordhaus antyder at bedre økonomisk vekst enn forventet innebærer mer enn én til tre i odds for at utslippene våre vil overstige FNs verst tenkelige utfall: alt-fortsetter-som-før-scenarioet. Det betyr en temperaturøkning på fem grader, eller muligens mer. 22

Profile for Kagge Forlag

Den ubeboelige planeten  

I denne internasjonale bestselgeren ser David Wallace-Wells på hva verdens klimaforskere, når de er helt ærlige, mener er fremtiden for plan...

Den ubeboelige planeten  

I denne internasjonale bestselgeren ser David Wallace-Wells på hva verdens klimaforskere, når de er helt ærlige, mener er fremtiden for plan...

Advertisement