FRODE FORFANG ASYLPARADOKSET
HVORDAN DAGENS ASYLSYSTEM
SKAPER KAOS OG SVIKTER
DEM SOM TRENGER DET MEST
© 2025 J.M. Stenersens Forlag
Omslagsdesign: Erlend Askhov
Layout: Dag Brekke, akzidenz as Papir: Holmen Book Cream, 70 g
Boka er satt med Freight Text 11,5/15
Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia
ISBN: 978-82-720-1895-4
J.M. Stenersens Forlag
Akersgata 45
0158 Oslo
www.jms.no
Materialet i denne utgivelsen er vernet etter åndsverkloven. Det er derfor ikke tillatt å kopiere, avfotografere eller på annen måte gjengi eller overføre hele eller deler av utgivelsens innhold uten at det er hjemlet i lov, eller følger av avtale med Kopinor.
Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som innmating eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Innhold
1 Asylparadokset 7
2 Hvor asylretten kommer fra 11
3 Asylstrømmen fra nord 19
4 Migranter som våpen 30
5 Året da demningen brast 38
6 Da krisen traff Norge 53
7 Farlige migrantreiser 68
8 Stengte grenser og smuglere 75
9 Asylsøkere som ikke er flyktninger 85
10 Hvorfor hjemsendelse er så vanskelig 94
11 Barna som søker alene 106
12 Hva er spesielt med Ukraina? 118
13 Presset på USAs sørlige grense 125
14 Konkurransen om å bli mindre attraktiv 137
15 Flyktninger som hentes til oss 148
16 Et b edre asylsystem 156
O m arbeidet med boka 173
Kilder og bakgrunnsinformasjon 175
1 Asylparadokset
En oktoberdag i 2015 sto jeg på Storskog, grenseovergangen mellom Norge og Russland. Mot oss på sykkel kom mennesker fra ulike deler av verden, og særlig fra Midtøsten. I det øyeblikket de nådde grensen på Storskog, kunne de be om asyl. Da ville de bli Norges ansvar. Russland hadde alltid hatt full kontroll på trafikken østfra ved denne grensen, men nå slapp de opp og lot mennesker som ellers ikke hadde rett til å reise inn i Norge, slippe helt fram til grenselinjen. Russerne hadde åpnet en asylvei inn til Norge fra nord.
Samme høst opplevde Europa at grensekontrollene i sør kollapset, og at asylsøkere strømmet nordover. Mange land fikk merke dette, også Norge, men aller mest Tyskland og Sverige. Erfaringene satte en støkk i Europa. Det har preget asyldebatten i årene etterpå og har fått politiske konsekvenser i flere land. Mange ble opptatt av at noe lignende aldri måtte gjenta seg, og at kontrollen med grensene måtte gjenopprettes. Men utfordringene har ikke blitt borte.
Det pågår en kontinuerlig stillingskrig mellom flyktninger og migranter som prøver å nå Europa, og statene som gjør sitt ytterste for å holde dem ute. I sentrum står retten til å søke asyl. Måten asylsystemet er innrettet på, gir et utfall som ingen egentlig ønsker. Det skaper menneskelige tragedier, fører til ukontrollert migrasjon og bidrar ikke til å løse verdens flyktningkriser.
Er det en menneskerett å søke asyl? Ja, er det enkle svaret fra eksperter på menneskerettigheter og flyktningrett.
Denne retten anerkjennes i alle europeiske land. Men hva betyr dette i praksis?
Retten til å søke asyl gjelder bare når noen fysisk setter foten på bakken i det landet de vil søke asyl i, eller på landets grense. En flyktning som ønsker å søke asyl i et europeisk land, vil raskt oppdage at alle lovlige veier er stengt. Han får ikke visum og vil i tillegg møte mange andre hindringer. Det eneste realistiske alternativet er da å betale en menneskesmugler som kan hjelpe ham ulovlig inn i Europa. Da må han også være forberedt på å ta en stor risiko, for eksempel ved å legge ut på en farlig ferd over Middelhavet. Er det da fortsatt en menneskerett å søke asyl? Helt reelt?
Dette bringer oss rett til kjernen av problemet: I virkeligheten ønsker ingen land å ta imot spontane asylsøkere på sitt territorium. Tvert imot. De fleste land ønsker å beskytte grensene sine og regulere innvandringen. Derfor er det laget en rekke barrierer for å hindre at mennesker kan bruke retten til å søke asyl. Så til tross for at retten anerkjennes juridisk, ønsker knapt noe land at denne retten faktisk blir brukt. Denne dobbeltheten er hva jeg vil kalle asylparadokset.
Jeg har jobbet med innvandring og asyl gjennom 26 år i Utlendingsdirektoratet (UDI), 12 av dem som direktør. I løpet av disse årene har jeg opplevd flere asyl- og flyktningkriser på nært hold. Noen store, andre mindre. Jeg har sett hvordan de utspiller seg både i Norge og i andre land, og jeg har tatt del i håndteringen av dem. Det har gitt meg et solid grunnlag for refleksjon. I økende grad har jeg innsett at det internasjonale systemet som Norge er en del av, har noen sider ved seg som er vanskelige å forklare og rettferdiggjøre.
Lenge tok jeg systemet for gitt. Det bare var sånn. Asylkrisen i Europa høsten 2015 var en øyeåpner. Jeg innså at systemet verken var bærekraftig eller logisk. Det som skjedde ved den russiske grensen på Storskog, illustrerte tydelig hvordan et land, i dette tilfellet Norge, potensielt kunne påføres en enorm forpliktelse. Samtidig var det tilfeldig hvem som hadde ressurser og muligheter til å ta seg fram til våre grenser og dermed utløse rettigheter, enten de kom fra nord eller fra sør i Europa. Det fantes ingen behovsvurdering, ingen køordning.
Jeg tror innvandring kan ha mange positive sider ved seg hvis den er styrt og regulert. Og jeg mener Europa kan gjøre mer for å hjelpe flertallet av verdens flyktninger. Det som er blitt stadig tydeligere for meg, er at asylordningen representerer det motsatte. Den betyr kaos, i perioder mye kaos. Kaoset ligger innebygget i selve systemet slik det fungerer nå.
Debatten om asyl følger oftest et tradisjonelt og forutsigbart mønster. På den ene siden har du de som vanligvis taler flyktningenes sak. De har et idealistisk utgangspunkt, men mangler realistiske løsninger som gir et rettferdig
system og samtidig unngår kaotisk innvandring. På den andre siden har du de som ønsker å begrense den asylrelaterte innvandringen, og kanskje også innvandring mer generelt. De har sjelden andre effektive løsninger enn avskrekkende tiltak.
I denne boka vil jeg prøve å løsrive meg fra de to klassiske måtene å se dette på. Jeg ønsker ikke å ta dagens rammer for gitt som om de var en naturlov. Dessuten ønsker jeg å beskrive situasjonen på en direkte måte, slik den faktisk er. Det høres kanskje ut som en selvfølge? Det er likevel et savn i debatten om dette temaet.
I løpet av de mange årene jeg har jobbet med feltet, har jeg opparbeidet meg mye kunnskap og erfaring om hvordan asylsystemet virker i praksis – ikke bare for Norges del. Jeg har også hatt mye kontakt med kolleger i Europa, deltatt aktivt i europeisk samarbeid og også fått ta del i andre lands erfaringer.
Gjennom konkrete eksempler og personlige erfaringer vil jeg ta for meg ulike sider ved systemet som håndterer asyl og flyktninger. Til slutt drøfter jeg alternative løsninger. Jeg mener dette er løsninger som på en bedre måte enn dagens system kan kombinere flyktningers behov for hjelp med statenes behov for å regulere innvandringen. Asylparadokset er ikke enkelt å løse. Skal vi lykkes, må vi tenke grunnleggende nytt om retten til å søke asyl.
2 Hvor asylretten kommer fra
Det er lett å tenke at asyl er et fenomen som alltid har eksistert, som aldri kommer til å forsvinne, men vil være et fast innslag i samfunnsdebatten som bare skyves opp og ned på dagsordenen avhengig av hvor mange som kommer til landet vårt. Med mindre du er gammel nok til å huske tiden før 1980-tallet.
Asylsøkere har ikke alltid vært en del av den norske virkeligheten. Fram til midten av 1980-årene kom det nesten ingen hit. Asyl var et ikke-tema. Riktignok hadde Norge tatt imot noen flyktninger. For eksempel kom det flere ungarske flyktninger i 1956 og vietnamesiske båtflyktninger fra siste halvdel av 1970-tallet. Felles for disse var at de ble hentet til Norge i organiserte former. I tillegg hadde Norge fra 70-tallet en mindre, årlig kvote for å hente flyktninger til landet. Flyktninger kjente vi altså til. Men det var ikke så mange av dem. Ikke mange nok til å sette preg på samfunnsdebatten. Og mennesker som selv tok seg til grensen for å søke asyl, var et ukjent fenomen.
Utover på 80-tallet skjedde det noe nytt. Mennesker fra ulike deler av verden tok seg på egen hånd til Norge og søkte om asyl her. Utviklingen gikk raskt. Det begynte med noen få hundre i året, men økte raskt til flere tusen fra 1986 og utover. Plutselig var ord som «asylsøkere» og «asylmottak» en del av vårt vanlige ordforråd. Dette var ikke unikt for Norge; den samme utviklingen så vi i en rekke vesteuropeiske land. De fleste asylsøkerne kom fra andre kontinenter, fra land som Iran, Sri Lanka og Chile. Asyl ble en migrasjonsvei.
Det hadde ikke vært mangel på flyktningkriser i verden tidligere. Sovjets invasjon i Afghanistan i 1979 førte millioner av mennesker på flukt til nabolandene. Mange flyktet også fra kriger i Vietnam, Nigeria, Kongo og Afrikas horn, for å nevne noen eksempler. Men disse krisene resulterte ikke i spontane asylsøkere i Europa og Norge før litt utpå 1980-tallet.
Da asylsøkere begynte å komme, var ikke innvandring til Norge noe nytt i seg selv. Fra slutten av 1960-tallet hadde det begynt å komme stadig flere arbeidsinnvandrere, særlig fra Pakistan, men også fra land som Tyrkia og Marokko. «Fremmedarbeidere» ble de kalt på den tiden. I 1975 mente regjeringen det kom flere enn Norge kunne klare å absorbere. Dermed ble det besluttet å innføre en midlertidig innvandringsstopp. Det innebar ikke full stopp på all innvandring, men det ble slutt på den frie arbeidsinnvandringen.
Fram til da hadde det rutinemessig blitt gitt arbeidstillatelse til alle som kom til Norge og fikk seg en jobb. Nå ble det stilt strengere krav, og bare noen grupper med spesiell kompetanse kunne få arbeidstillatelse. Men
nære familiemedlemmer som ektefelle og barn kunne fremdeles komme til Norge. Dette var starten på den mer regulerte innvandringen, som har vært grunnlaget for innvandringspolitikken i alle år siden. Det store unntaket er den frie bevegelsen av mennesker innenfor EØS-området fra 1994, hvor forutsetningen er at man er selvhjulpen fram til man har bygget seg opp rettigheter gjennom arbeid.
Tilsvarende restriksjoner ble også innført i flere andre europeiske land på 1970-tallet. Restriksjonene kan ha vært en forløper til det som skulle skje fra 1980-tallet. De lovlige veiene til Europa ble færre og nåløyet trangere. Å søke asyl var en lovlig, men til da lite kjent mulighet. Reisen til Europa var riktignok ikke alltid lovlig. Klarte man likevel å gjennomføre reisen helt fram, var det fullt lovlig å søke asyl. På den måten ble en ulovlig innreise likevel lovlig.
Etter hvert som asylsøkere begynte å komme til Europa, ble muligheten for å søke asyl bedre kjent i hjemlandene til dem som reiste. Raskt kom det enda flere. Det er et klassisk fenomen innen migrasjon: Når en ny vei åpner seg, vil mange følge den veien. Det er selvforsterkende.
Asylretten ble første gang inkludert i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter i 1948. Der fremgår det av artikkel 14 at alle har rett til å søke asyl i andre land, og til å få asyl hvis man er forfulgt. Litt senere kom FNs flyktningkonvensjon. Tenkningen bak menneskerettighetene som ble utviklet i årene etter andre verdenskrig, var sterkt preget av jødeforfølgelsene og holocaust. Europa hadde nettopp lagt bak seg et av de mørkeste kapitlene i kontinentets historie.
De politiske lederne i den demokratiske delen av Europa og Nord-Amerika var opptatt av at noe lignende aldri måtte
gjenta seg. Innbakt i denne tenkningen var at forfulgte måtte få beskyttelse hvis de krysset grensen til et trygt land. De måtte altså få tilgang til nærmeste nødhavn. Dette hadde ikke vært noen selvfølge under jødeforfølgelsene på 1930- og 40-tallet. Mange jøder kunne vært reddet hvis flere trygge land hadde vært villige til å åpne grensene for dem.
Retten til å søke asyl bygger på et enkelt prinsipp. Man må enten befinne seg i landet der man ønsker å søke, eller på grensen til det landet. Bare da kan man få saken sin prøvd. Vil man søke asyl i et europeisk land, må man først klare å komme seg til Europa.
En som kommer fra Afghanistan og vil til Norge, må altså reise hele veien ulovlig. Hver grensepassering innebærer en risiko for å bli stoppet. En flyreise inn til Europa vil være umulig. For en afghaner vil ferden typisk gå via Iran til Tyrkia, derfra i båt over til Hellas, så gjennom landene på Balkan inn til Vest-Europa, før han fortsetter videre nordover. Først i det øyeblikket han har kommet over grensen til Norge, kan han søke asyl her i landet.
Men lykkes han med å komme hele veien til grensen til Norge og sier han er asylsøker, utløses straks en rekke juridiske rettigheter, i første rekke retten til å få levere og vurdert søknaden etter reglene i internasjonal flyktningrett. Internasjonal rett setter ingen begrensninger på antallet som kan søke i et bestemt land. Om et land mottar 1000 eller 100 000 asylsøkere, har ingen betydning; de juridiske forpliktelsene for mottakerlandet er de samme uansett.
Hvis noen søker om asyl fra utlandet, for eksempel ved å kontakte en norsk ambassade, blir saken derimot avvist.
Den blir ikke vurdert i det hele tatt. I slike tilfeller har man
ingen rett til å få søknaden behandlet, heller ikke om man er forfulgt i hjemlandet og trenger beskyttelse.
Hvorfor asylretten er blitt tolket som en generell regel om at man kan søke asyl i hvilket som helst land, bare man kommer seg fram til grensen, må forstås ut fra forutsetningene på tiden da ordningen ble utformet. Migrasjon over lange avstander var uvanlig, med innvandringen til det amerikanske kontinentet som et viktig unntak. Flyktningkriser ble løst i nærheten av der de oppsto. Europeiske flyktninger fant nødhavn innenfor Europa. Flyktningkriser i Afrika ble løst der, og tilsvarende andre steder. Dessuten var mulighetene for lovlig migrasjon mye bedre. Man kunne reise til andre land, nære og fjerne, og søke arbeid der. Av ulike grunner, ikke minst praktiske –det var dyrt og komplisert å reise langt – var omfanget begrenset.
Mye har endret seg siden de tidlige etterkrigsårene. Nye fremkomstmidler har gjort reiser over lange avstander enklere. Gjennom globaliseringen og nye medier har mennesker fått bedre kjennskap til verden utenfor eget nærområde. Dessuten har Europa blitt mer velstående og stabilt, og er i dag som en magnet på mange mennesker fra land og regioner der levevilkårene er vesentlig dårligere – enten vi snakker om materiell standard, trygghet, menneskerettigheter, styresett eller andre viktige forhold folk legger vekt på når de vurderer fremtidsutsiktene.
En ting er retten til å søke asyl, noe annet er retten til å få det. Hvem som er å regne som flyktning og derfor har rett til asyl, styres i stor grad av internasjonale regler. De viktigste finner vi i FNs flyktningkonvensjon. Der står det blant annet at en flyktning er en person som «med
rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning». I tillegg slår konvensjonen fast et prinsipp som kalles «non-refoulement», som betyr at ingen kan sende noen tilbake til et land der man risikerer forfølgelse av de grunnene som listes opp.
Da FNs flyktningkonvensjon ble vedtatt i 1951, gjaldt den bare for flyktningsituasjoner i Europa som hadde oppstått før 1951. Først gjennom en tilleggsprotokoll i 1967 ble disse begrensningene opphevet. Dermed gjaldt asylretten universelt.
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har også bindende regler som har betydning for behandlingen av asylsøknader. Ifølge konvensjonen «må ingen bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff». Det betyr at ingen heller kan sendes til land hvor de risikerer dette.
146 land har ratifisert Flyktningkonvensjonen, altså gått med på å forplikte seg til reglene der. Samtlige land i Europa har sluttet seg til EMK (men Russland ble ekskludert i 2022). Man skulle kanskje tro at de internasjonale reglene ville føre til at det ikke spiller noen rolle hvor man søker om asyl, i hvert fall ikke for utfallet av søknaden. Men konvensjonene består av minimumsregler. De kan tolkes strengt eller mer romslig. Det ser vi på forskjellene mellom landene i Europa. For eksempel kan et land i større grad velge å gi det som gjerne kalles opphold på humanitært grunnlag, dersom kravene til asyl ikke er oppfylt. Det kan være at situasjonen i hjemlandet er generelt vanskelig og usikker, men ikke nok til at du kan kalles flyktning. Det kan skyldes hensynet til barn, eller helsemessige grunner. Slike
hensyn er ingen land forpliktet til å ta etter flyktningretten. Det gir seg utslag i ulik politikk.
Retten til å søke asyl gjelder ikke bare for flyktninger. Alle, enten de er forfulgt eller ikke, har rett til å få saken sin prøvd hvis de klarer å komme seg til det ønskede landet. Erfaringene viser at også mange som ikke fyller kravene for å få asyl, benytter seg av retten til å søke. Behandlingen av asylsøknader tar ofte tid og er ressurskrevende. Og er folk først inne i systemet, er det vanskelig å sende dem hjem igjen, selv om utfallet blir nei.
Landene i Europa anerkjenner altså retten til å søke asyl som en juridisk realitet, og dette understøttes som regel også av politisk retorikk. I virkeligheten mener landenes politiske ledere egentlig ikke dette. Tvert imot anstrenger landene seg iherdig for å gjøre retten så vanskelig som mulig å benytte.
Dagens asylsystem er dermed dysfunksjonelt og skaper mange problemer, både for menneskene som søker asyl, og for landene som tar imot dem. Ordningen løser heller ikke de største flyktningkrisene i verden. I stedet flyttes oppmerksomheten fra de reelle krisene til våre grenser.
Problemets kjerne er selve systemet, altså retten til å søke asyl, og at denne retten gjelder i et hvilket som helst land en asylsøker klarer å komme seg til, selv om man på veien har reist gjennom land der man ikke er i fare. Denne retten løser få problemer, men skaper mange.
Ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er det godt over 100 millioner flyktninger i verden. Flertallet av disse er internt fordrevne, altså flyktninger i eget land. Over 30 millioner er på flukt utenfor hjemlandet. De aller fleste flyktningene befinner seg i nærheten av landet de
flyktet fra, vanligvis i et naboland. Bare et fåtall av disse reiser videre og søker asyl i andre deler av verden. Til gjengjeld er det disse asylsøkerne som fører til problemer som menneskesmugling og kaotisk innvandring til våre land, og dermed også er blitt politisk sprengstoff.
Ville retten til å søke asyl som vi nå kjenner den, kommet i stand hvis vi startet med blanke ark i dag? Jeg er overbevist om at det korte svaret er nei. Selv om det samme verdisettet som rådet etter andre verdenskrig, hadde blitt lagt til grunn, ville det sett annerledes ut hvis vi begynte på nytt i dag. Alle anstrengelsene som gjøres for å hindre mennesker i å benytte asylretten, viser tydelig at viljen til å gi en slik rett er fraværende, i hvert fall som en ubetinget rett. Nøkkelbegrepet er nærmeste nødhavn. Da retten til å søke asyl ble innført, må det antas at dette ble forstått som en rett til å finne trygghet det første stedet der dette kunne oppnås, og ikke som en rett til å reise over mange grenser og gjennom flere verdensdeler.
Hvordan et nytt asylsystem kan utformes om vi begynner med blanke ark, vil jeg komme nærmere inn på mot slutten av boka. Men for å forstå hvordan dagens system er så dysfunksjonelt, må vi først se nærmere på hvordan systemet har spilt seg ut de siste årene. For Norges del ble dette satt på spissen ved grensen mot Russland høsten 2015.
3 Asylstrømmen fra nord
Storskog, 12. oktober 2015: Det første som møtte meg ved siden av hovedbygningen ved grenseovergangen denne kalde oktoberdagen, var et berg av brukte sykler. På veien mellom den russiske grensestasjonen og norskegrensen så jeg en jevn strøm av mennesker komme mot oss, på vei til å søke asyl i Norge. Noen av dem syklet. De som hadde mye bagasje eller dårlige sykkelferdigheter, gikk på beina mens de trillet sykkelen.
Storskog ligger cirka tjue minutters kjøretur fra sentrum av Kirkenes. Selve grensestasjonen består av en gul hovedbygning som fyller funksjonene til politiet og tollvesenet. På østsiden av hovedbygget ligger noen få andre bygninger, mens det på vestsiden ligger en liten innsjø, der grensen mellom landene går tvers over sjøen. Ellers er det skog så langt øyet rekker, bortsett fra den russiske grensestasjonen, som man kan skimte noen hundre meter lenger fram før veien videre inn i Russland tar en sving til venstre.
Storskog i Sør-Varanger kommune er den eneste offisielle grenseovergangen langs den 198 kilometer lange grensen
mellom Norge og Russland. Under den kalde krigen skjedde det lite her. I tillegg til at dette var et militært område, var russerne i Sovjet-tiden mest opptatt av å hindre avhopp til Vesten.
Da Berlinmuren falt og den kalde krigen tok slutt, økte trafikken kraftig. I 2014 krysset over 300 000 mennesker grensen. Nordområdene og Barentssamarbeidet ble et satsningsområde for Norge, og folk-til-folk-samarbeidet økte. Det satte også sitt preg på samarbeidet om grensen.
Det var her asylsøkere begynte å melde seg sommeren 2015, uten at det fikk mye oppmerksomhet i starten. De kom alle med sykkel. Denne kuriositeten ble forklart med at grensen på Storskog etter russiske bestemmelser var forbeholdt «kjøretøy», og at sykler ble godtatt som det. Biler kunne ikke brukes, siden sjåførene da kunne straffes i Norge for menneskesmugling. Noen på russisk side må ha sørget for at sykler var tilgjengelige. Politiet ønsket ikke å sende syklene tilbake til Russland; det kunne legge til rette for ny bruk til samme formål. Syklene kunne heller ikke brukes i Norge, siden de manglet forbrems, som er obligatorisk her. I stedet ble de etter hvert destruert.
Da jeg besøkte grensestasjonen 12. oktober, hadde det allerede kommet en god del asylsøkere, selv om de største ankomstene fortsatt lå foran oss. Tidligere på høsten hadde jeg fått rapporter om at asylsøkerne som kom over Storskog, fremsto som mer ressurssterke enn asylsøkere flest. Klær, kofferter og helsetilstand tydet på det. Men dem jeg observerte denne dagen, stemte ikke helt med det bildet. Snarere fremsto de som «typiske» asylsøkere som bar preg av å ha levd under krevende forhold. Det hadde skjedd en endring.
Mens de første som kom antakeligvis hadde oppholdt seg en stund i Russland, med en eller annen form for tillatelse der før de kom til Norge, så vi nå i større grad mennesker som hadde reist fra andre deler av verden for å søke asyl. Ryktene hadde spredd seg til mennesker som så en ny mulighet for å realisere drømmen om Europa. Russland hadde blitt et nytt transittland.
Asylsøkere kommer til Norge sørfra. Det er i hvert fall slik vi hadde vennet oss til at det pleide å være fram til høsten 2015. Fra landene de opprinnelig kommer fra, går reisen typisk til områdene rundt Middelhavet og derfra videre til det europeiske kontinentet. De som finner veien til Norge, reiser videre gjennom Tyskland, Danmark og Sverige før de til slutt søker asyl i Oslo eller det sentrale Østlandet. Det er bare å ta en titt på kartet, så gir det seg selv hva som må være den naturlige reiseruten hit.
At det også kunne komme flyktninger over vår nordligste grense, var ikke utelukket i teorien. Det fantes faktisk beredskapsplaner for et slikt scenario, også før 2015. I første rekke så man for seg at en atomulykke på Kolahalvøya kunne føre til masseflukt over grensen til Norge. I så fall var det russere fra den andre siden av grensen som ville flykte. Det ble ikke brukt mye tid og ressurser på å forberede et slikt scenario, det var ikke der oppmerksomheten lå. Derfor var vi heller ikke godt forberedt da noen asylsøkere, ikke russere, men fra helt andre deler av verden, begynte å dukke opp på Storskog i 2015.
Under normale omstendigheter var det uhørt at asylsøkere fra Midtøsten og Afrika skulle krysse akkurat her. Den norsk-russiske grensen hadde alltid vært godt bevoktet av russerne. Ingen kunne passere den siste
russiske kontrollposten uten å ha papirene i orden, det vil si gyldig innreise til Norge. Men noe hadde skjedd. Av en eller annen grunn hadde russerne latt dem passere, selv om det var opplagt at formålet var å søke asyl.
Sett fra asylsøkernes perspektiv måtte dette være en fristende reiserute til Europa. De vanlige illegale reiserutene var både farlige og dyre. Men da Russland begynte å gi visum og lot migrantene slippe helt fram til norskegrensen, kunne de reise med fly fra byer som Istanbul, Beirut og Damaskus direkte til Moskva, og så videre til Murmansk. Deretter var det en busstur til Nikel. Det var vesentlig billigere enn smuglerrutene, og mye tryggere.
Fram til august hadde ankomstene vært beskjedne, men de økte litt fra uke til uke. Etter hvert begynte noen norske medier å omtale fenomenet, og ikke lenge etter spredte omtalen seg også til enkelte internasjonale medier. Asylsøkerne på Storskog ble nevnt i partilederdebatten foran kommunevalget i september, men uten at det ble gjort noe større nummer ut av det.
Fra først å være en godt bevart hemmelighet ble reiseruten over Storskog nå mer kjent. Mennesker som ønsket å søke asyl i Europa, fikk øynene opp for at dette kunne være en mulig vei inn. Etter hvert eskalerte det i en slik grad at lokalsamfunnet i Kirkenes-området ikke alene kunne ta hånd om alle som kom. Lokalt politi og Sør-Varanger kommune måtte be om forsterkninger fra sentrale myndigheter. Det var ikke plass til alle asylsøkerne i Kirkenes.
Etter hvert kom det så mange at de fortløpende måtte fraktes vestover og sørover. Hos oss i UDI slet vi allerede med å få opp nok mottaksplasser til alle som hadde søkt asyl sørpå. Storskog-ankomstene kom på toppen. I flere
tilfeller ble busser med asylsøkere sendt sørover uten at endelig destinasjon var avklart. Det måtte løses underveis.
Bussene kunne heller ikke ta raskeste vei gjennom Finland og Sverige. Der hadde ikke asylsøkerne lovlig adgang, og de kunne derfor ikke fraktes gjennom i regi av norske myndigheter.
Hele operasjonen bar preg av improvisasjon. Vi hadde aldri stått oppe i noe lignende før. Ingen planer hadde tatt ordentlig høyde for det vi møtte. Sammen med politiet kom vi til at det ville være en fordel å etablere et eget ankomstsenter i Kirkenes-området for å håndtere alle de nyankomne, hvis vi kunne finne et egnet sted. Vi ønsket ikke å sende alle sørover med det samme, både av praktiske grunner og fordi det kunne sende signaler som kunne føre til at enda flere ville legge ut på reise mot grensen.
Vi fikk avklart med Forsvaret at vi kunne bruke Vestleiren, en nedlagt militærleir rett ved flyplassen. Problemet var at vi ikke hadde nok overnattingsplasser der. Noen dager etter at jeg hadde vært der 12. oktober, ringte en av mine medarbeidere og fortalte at det var noen tilgjengelige brakker i Finnmark som kunne flyttes og stå klare til bruk innen tre uker. Men vi måtte svare samme dag, ellers ville brakkene bli sendt et annet sted. Jeg sa ja på direkten. Dette trengte vi.
I midten av oktober innså nasjonale myndigheter for alvor at en krise var i emning. En mulig grunn til at det ikke skjedde før, var at det sør i landet var rekordmange mennesker som hadde søkt om asyl denne høsten, og som lenge fikk nesten all oppmerksomhet. Og nedover i Europa var det full krise i flere land. Alt dette preget nyhetsbildet. Men det begynte nå å komme over 100 asylsøkere daglig
til Storskog. På det meste, i begynnelsen av november, kom over 1000 på en uke. Av og til kom opptil 200 på enkeltdager. Hvis dette skulle fortsette, kunne man bare spekulere på hvor høye tallene kunne bli.
Midt oppe i det irregulære ved at russerne slapp asylsøkere fram til Storskog, ble jeg fortalt at en form for uformelt samarbeid likevel foregikk mellom de lokale grensemyndighetene på begge sider. Russerne passet på at det daglige antallet asylsøkere ikke oversteg kapasiteten på den norske grensestasjonen. Den øvre grensen så ut til å gå ved rundt 200. Etter at asylsøkerne hadde passert den russiske grensestasjonen noen hundre meter før norskegrensen på Storskog, kastet noen fra seg ID- og reisedokumenter i skogen. Dette ble observert av russerne, som samlet inn dokumentene og overleverte dem til det norske grensepolitiet. På et nivå fungerte altså samarbeidet fortsatt.
Hva var det vi her sto overfor? Hva var tenkningen på russisk side? Året før hadde Russland annektert Krimhalvøya i Ukraina. Europa og NATO-landene, inkludert Norge, hadde svart med politiske mottiltak og sanksjoner.
Kunne dette være et av mange svar fra Russland? Et slags hybridvåpen? Snart ti år etter har vi fortsatt ingen sikre svar på disse spørsmålene.
Norge er en del av det såkalte Schengen-samarbeidet i Europa. Det betyr at vi har felles yttergrenser mot land utenfor dette samarbeidet. De europeiske landene i sør og sørøst har typisk hatt rollen som yttergrense. Asylsøkere som kommer til Norge, har derfor nesten alltid reist gjennom mange europeiske land før de til slutt kommer til oss. Med asylsøkerne på Storskog fikk Norge en ny rolle.
Plutselig var det vi som var yttergrense og dermed første Schengen-land.
Når UDI vurderer en søknad om asyl, vil det viktigste spørsmålet være om søkeren er vernet mot å sendes tilbake til hjemlandet etter flyktningretten. Men ikke bare det. Flyktningretten åpner også for at vi kan vurdere om asylsøkeren kan sendes tilbake til et annet trygt land som han har vært i eller har tilknytning til, i dette tilfellet Russland.
Dette ble en nøtt både politisk og juridisk. Den norske utlendingsloven viste seg å være en hindring. Ifølge den kunne ikke Norge sende noen til Russland uten forsikringer om at søkerne ville få tilgang til en ordentlig asylvurdering der. Noen slike garantier var det verken mulig eller praktisk å få.
Samtidig begynte den politiske oppmerksomheten om situasjonen på Storskog å ta seg kraftig opp. Saken gikk raskt fra å være ett spørsmål blant mange til å toppe den politiske dagsordenen. Vi kunne håpe at asylankomstene sør i landet ville bremses opp gjennom tiltak som ble diskutert i land sør for oss. Storskog måtte Norge derimot håndtere alene.
Tidligere på høsten hadde regjeringen overlatt mye av håndteringen til UDI og politiet. Med krisen på Storskog kom regjeringen etter hvert kraftfullt på banen. Her måtte det settes inn tiltak som kunne stoppe trafikken. Regjeringen besluttet at det var nødvendig å fjerne lovbestemmelsen som hindret returer til Russland. Den gikk til det uvanlige skrittet å fremme et hasteforslag til Stortinget, uten noen utredning og høring. Stortinget behandlet lovendringen på en uke, med bred tilslutning. Det var altså ingenting å si
på handlekraften når det gjaldt å endre asylreglene straks dette ble opplevd som en alvorlig krise.
Men det stoppet ikke der. Sakene skulle vurderes individuelt. Kunne de fleste asylsøkerne sendes tilbake til Russland? Hvis ikke, hva skulle i så fall være kriteriene for retur dit? Den politiske handlekraften satte også fyr på diskusjonene i offentligheten om hvorvidt det ville være forsvarlig å sende asylsøkere tilbake til Russland. Fantes det noen som helst risiko for at en asylsøker som ble returnert til Russland, kunne bli sendt videre til et land der vedkommende sto i fare for å bli forfulgt? Og hvordan ville dette stå seg i henhold til internasjonal flyktningrett?
Norge hadde jo et ansvar straks asylsøkerne hadde kommet til vår grense.
Flere humanitære organisasjoner var sterkt kritiske. Diskusjonen gikk også internt blant fagfolk i UDI. Noe av diskusjonen fant veien til intranettet og derfra videre til mediene. En av juristene i UDI mente vi ville ha «blod på hendene» hvis vi medvirket til returer til Russland. Selv forsvarte jeg den interne ytringsfriheten og mente det skulle være stor takhøyde for faglige diskusjoner. Samtidig hadde jeg behov for å understreke internt og forsikre utad om at UDI selvfølgelig følger lovlige politiske instrukser, som dessuten hadde bred politisk støtte.
Situasjonen på den norsk-russiske grensen høsten 2015 illustrerer noen dilemmaer i den internasjonale asyl- og flyktningpolitikken. For det første bestemmer Russland hvem og hvor mange som skal få tilgang til den norskrussiske grensen. Etter internasjonal rett vil enhver som tar seg til en landegrense, ha en individuell rett til å søke asyl og få saken sin vurdert etter flyktningretten. Høsten
2015 søkte rundt 5500 mennesker om asyl ved Storskog. I prinsippet, men også reelt, kunne dette tallet vært veldig mye høyere. Flere titall millioner flyktninger i verden kunne hatt rett til asyl i Norge, hvis de bare klarte å komme seg hit. I tillegg har vi alle dem som ikke ville fylt kravene for asyl, men som likevel ville hatt rett til å få saken sin prøvd hvis de klarte å ta seg til en norsk grense. Bare fantasien setter grenser for hvor mange det kunne blitt. Norge ville med sikkerhet ha valgt å bryte sine forpliktelser lenge før vi kom dit. Det ville også de fleste andre land i en tilsvarende situasjon ha gjort.
Regjeringens politikk utløste altså diskusjoner om menneskerettigheter og asylrett. Parallelt med disse diskusjonene forsøkte norske diplomater og embetsfolk, blant annet gjennom besøk til Moskva, å få Russland til å stanse asylsøkerne på sin side av grensen. I Norge diskuterte vi altså hvorvidt det var juridisk og moralsk forsvarlig å sende asylsøkere tilbake til Russland. Men å be russerne stoppe denne trafikken på sin side av grensen var en annen sak. I hvert fall når det gjaldt jussen og norsk ansvar.
For asylsøkerne hadde denne forskjellen selvsagt ingen betydning; de ønsket å søke asyl i den velstående delen av Europa. Om de ble hindret av russiske myndigheter i stedet for norske, utgjorde ingen praktisk forskjell for dem. Juridisk var forskjellen likevel vesentlig, og det illustrerer det paradoksale ved dagens asylsystem.
Det blir gjerne heftige debatter om Norges og Europas juridiske og menneskerettslige ansvar i det øyeblikket asylsøkere setter foten på vår jord. Det som skjer før de kommer så langt, oppfattes som fjernere, både fysisk, moralsk og politisk. Selv om Norge var en aktiv pådriver
for å få Russland til å stanse trafikken, stilte knapt noen spørsmål ved denne pådriverrollen.
Umiddelbart etter at Stortinget hadde fjernet lovbestemmelsen som bidro til å hindre returer til Russland, fikk UDI og politiet en detaljert instruks fra Justisog beredskapsdepartementet om hvordan sakene skulle behandles. Justisminister Anders Anundsen og statssekretær Jøran Kallmyr engasjerte seg personlig i hvordan instruksen skulle følges opp, ned til minste detalj. Heretter skulle nyankomne få returvedtaket sitt på selve grensen. Da snakker vi om noen meter fra grenselinjen. Et stort apparat ble rigget for å sikre nok kapasitet. Da det viste seg at datalinjene på Storskog ikke var kraftige nok, ble det besluttet at vedtak om nødvendig skulle skrives for hånd på papir.
I utgangspunktet skulle alle som hadde oppholdstillatelse eller et gyldig engangsvisum i Russland, returneres. I praksis lot det seg gjennomføre kun i et fåtall saker. Den nye instruksen hadde uansett den effekten at Russland så å si umiddelbart sluttet å la asylsøkere reise mot den norske grensen. Dermed var krisen brått over. Dette skjedde omtrent parallelt med at Sverige stengte grensen mot Danmark, og at flere av rutene inn til Europa, særlig den mest brukte over Balkan, begynte å bli stengt. I slutten av november og i starten av desember var den europeiske asylkrisen i praksis over, både på Storskog og snart også lenger sør.
Vi kjenner ikke fullt ut Russlands motiver for å handle som de gjorde, men hendelsen bidro likevel til en viktig erkjennelse. Vårt naboland i øst var i stand til å styre en asylstrøm til våre grenser. Antallet flyktninger kunne i
prinsippet ha vært titusener, hundretusener eller til og med oversteget folketallet i Norge. Etter folkeretten og flyktningretten ville vi hatt et ansvar for alle som kom. I 2015 stoppet Russland til slutt ankomstene. Men hva om de hadde fortsatt? Selv om Norge besluttet å sende asylsøkere tilbake, kunne de nekte å ta dem imot når vi først hadde sluppet dem innenfor vår grense. Det eneste svaret ville vært å stenge grensen fysisk, med høye gjerder og piggtråd. Det ville ha vært folkerettslig tvilsomt, men gjennomførbart. Det ville i så fall vært en lokal opphevelse av retten til å søke asyl. Som vi nå skal se, har andre land i vårt nærområde måttet ty til dette tiltaket.
4 Migranter som våpen
I oktober 2023 besøkte jeg en polsk grensestasjon i Białowieżaskogen, langs grensen mot Belarus. Dette er ikke et hvilket som helst område, men en del av Polens eldste nasjonalpark, som står oppført på UNESCOs verdensarvliste. Her finner man blant annet Europas største forekomst av bisonokser.
På grensestasjonen så jeg et omfattende gjerde bestående av solide jernstenger som stakk dypt ned i jorda og strakte seg 5,5 meter opp fra bakken. På toppen var det piggtråd. Grensepolitiet som viste oss rundt, forklarte hvordan grensen i tillegg ble overvåket av droner og kameraer med nattsyn.
Gjerdet ble påbegynt i 2021 og strekker seg langs store deler av grensen mot Belarus. Det skal gjøre det umulig å passere uten å gå gjennom de bevoktede grensestasjonene. Stadig vekk er det likevel noen som greier det. Da jeg spurte hvordan dette var mulig, ble jeg forklart at representanter for Belarus blant annet hjelper migrantene med kraftige
biljekker som skyver jernstengene fra hverandre. Akkurat nok til at et menneske kan smyge seg gjennom.
Mange blir raskt pågrepet etter at de har tatt seg over grensen. Da får de to valg. De må enten søke asyl i Polen eller returnere. Siden de aller fleste har som mål å reise lenger vest i Europa, er det mange som ikke ønsker å få en asylsøknad registrert i Polen. Da drar de heller inn igjen i Belarus og håper på bedre lykke på neste forsøk. Men hvordan kommer de seg tilbake, undret jeg – på en offisiell grenseovergang kunne jo Belarus si nei til å akseptere dem?
Løsningen viste seg å være at de polske grensemyndighetene hadde laget noen luker i gjerdet på cirka en kvadratmeter.
Disse kunne åpnes fra polsk side for å slippe migrantene over til den andre siden.
Dette er et av mange steder der Polen forsøker å forsvare grensen mot ulovlig migrasjon fra Belarus. Grensen mellom de to landene er nesten 400 kilometer lang, fra Litauen i nord til Ukraina i sør. Menneskene Belarus hjelper gjennom gjerdet, er ikke mennesker som er forfulgt av diktaturet og som kan vurdere Polen som nærmeste land å søke tilflukt i. Migrantene kommer fra Midtøsten, Afghanistan og andre steder for å kunne søke asyl i EU, med hjelp av belarusiske myndigheter.
Det statlige flyselskapet i Belarus har direkteruter fra byer som Istanbul, Beirut og Bagdad. Anklagen mot myndighetene var at de oppmuntret migranter til å fly til Minsk, og lokket med mulighetene for å søke asyl ved grensen til EU. Ikke bare ble migrantene lokket til hovedstaden, de ble også hjulpet videre til den polske grensen. Dette var absolutt ikke normalt. Tvert imot tydet alt på at Belarus
ønsket å destabilisere Polen og skape problemer for EU. Migranter ble et våpen.
De politiske ettervirkningene i Europa av asylkrisen i 2015 viste at migrasjon kunne være et potent og splittende tema. Håndteringen av slike spørsmål kunne svekke tilliten til nasjonale regjeringer og til EU, spesielt hvis antallet migranter vokste raskt og måten de kom på, fremsto som kaotisk. Med andre ord, dette var noe som kunne utnyttes av land som ikke er vennligsinnede.
Polen var ikke første landet som opplevde at Belarus brukte migranter på dette viset. Det begynte med Litauen sommeren 2021. Da hadde EU gjennomført flere sanksjoner mot Belarus etter omfattende fusk ved presidentvalget året før og brutaliteten som ble vist da de slo ned opposisjonen i etterkant av valget. Opposisjonens presidentkandidat Svjatlana Tsikhanowskaja hadde flyktet til Litauen og drev opposisjonsvirksomheten derfra. Etter at Belarus i mai 2021 hadde tvunget et rutefly til å lande i Minsk for å arrestere en opposisjonell journalist som hadde asyl i Litauen, ble det nye runder med sanksjoner fra EU. Forholdet til EU generelt, og Litauen spesielt, nådde frysepunktet.
Det er nærliggende å tro at dette var grunnen til at Belarus begynte å sende migranter til den litauiske grensen. Situasjonen kunne minne om den på Storskog i 2015. Forskjellen er at vi i Norge ikke vet sikkert hva som var russernes motivasjon den gangen. Skulle de bare teste oss? Eller var det noe mer? I tilfellet Belarus var det mindre rom for tvil. Migranter ble brukt som virkemiddel i et forsøk på å destabilisere Litauen og EU.
Belarusiske myndigheter har ikke erkjent offentlig at de hadde en rolle i dette. Tvert imot har de prøvd å benekte delaktigheten, men her har de ingen troverdighet. Til det er bevisene for tydelige. Migrantene selv har forklart hvordan de ble lokket til landet med løfter om enkel tilgang til EU. Så ble de hjulpet hele veien til grensen og fikk utdelt utstyr som skulle gjøre dem i stand til å krysse over.
Det antas at det fra sommeren 2021 til sommeren 2024 har vært 22 000 forsøk på å krysse grensen mellom Belarus og Litauen. Ikke lenge etter at dette begynte i Litauen, så man det samme fenomenet på grensen til Latvia, deretter på grensen til Polen. Ifølge de tre landenes grensemyndigheter har det til sammen vært gjort cirka 150 000 forsøk på å krysse grensene ulovlig fra Belarus, rundt to tredjedeler av dem mot Polen.
Høsten 2023 opplevde Finland noe lignende ved grensestasjonene mot Russland. I løpet av noen måneder søkte rundt 1300 mennesker om asyl langs denne grensen. De fleste kom fra Midtøsten og Afrika og hadde reist gjennom Russland før de nådde grensen mot Finland. Vi vet ikke hvor aktivt russiske myndigheter organiserte reisene.
Det vi vet, er at Russland åpnet en vei som under vanlige omstendigheter er stengt. De lot med åpne øyne migranter uten gyldig innreisetillatelse til Finland reise mot grensen, vel vitende om at dette ville skape problemer for nabolandet. 22. november stengte Finland midlertidig alle grenseovergangene unntatt én langt nord i landet. Siden har stengningen vært forlenget flere ganger.
I ettertid har noen av asylsøkerne forklart til finske medier at en reiserute via St. Petersburg ble promotert på
sosiale medier i Syria. Ved hjelp av smuglere ble reise og visum ordnet. Disse samlet inn pass og mobiltelefoner for å ha kontroll på dem og hindre at noen tok bilder underveis. Da migrantene nærmet seg den finske grensen, fikk de pass og mobiltelefon tilbake. De fikk utdelt sykkel, og det ble tatt fingeravtrykk. Det russiske visumet ble annullert, med beskjed om at de ikke kunne reise inn igjen i Russland.
At Russland la til rette for at asylsøkere kunne komme til den finske grensen på denne måten, ble av Finland tolket som et hybridangrep og et svar på at landet nettopp hadde gått inn i NATO. Som på Storskog hadde grensemyndighetene på begge sider i alle årene før samarbeidet for å hindre at mennesker uten gyldige reisedokumenter skulle ta seg til grensen. Plutselig gjaldt ikke dette lenger. Russland avviser offisielt at det dreier seg om en hybrid krigføring, men det er det få i Finland som tror på.
Da grensene mot Russland ble stengt, oppsto diskusjoner om hvorvidt Finland undergraver retten til å søke asyl. De faktiske forholdene er ikke omstridt. Retten til å søke asyl for migranter som kom gjennom Russland, ble jo begrenset med de finske tiltakene. Finske myndigheter mente på sin side at dette var av hensyn til nasjonal sikkerhet.
For å gripe fatt i den juridiske floken vedtok den finske riksdagen i juli 2024 en unntakslov som innebærer at asylsøkere på grensen skal kunne avvises direkte, i utgangspunktet uten noen form for vurdering eller klagemulighet. Grensevaktene skal likevel kunne gjøre unntak hvis det dreier seg om sårbare personer eller personer som risikerer forfølgelse i Russland. Denne loven strider i utgangspunktet mot både folkeretten og EU-retten, men
lar seg gjennomføre fordi den fikk tilstrekkelig stort flertall blant de folkevalgte. 167 riksdagsmedlemmer stemte for, mens 31 stemte mot. Vedtaket ser dessuten ut til å møte forståelse i EU på grunn av omstendighetene.
Amnesty International kritiserte vedtaket i sterke ordelag og mente det brøt med menneskerettighetene. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) uttalte at loven setter en farlig presedens. I en uttalelse sa UNHCR at selv i unntaks- og nødssituasjoner må landene sikre at mennesker som har behov for beskyttelse, får tilgang til asylprosedyrer.
Mange lytter til Amnesty, UNHCR og andre som har som oppgave å fremme menneskerettighetene. Med god grunn. Men i denne situasjonen ble det ikke presentert noen realistiske handlingsalternativer for finske myndigheter. For hva var egentlig alternativene for Finland, gitt omstendighetene? Skulle de latt grensene stå åpne for alle som ønsket å søke asyl? Hvilke konsekvenser kunne i så fall det fått? Svarene på slike spørsmål kunne vært dramatiske, spesielt for Finland, men også for resten av Europa. Derfor var også oppslutningen om mottiltakene så bred i den finske riksdagen.
Virkeligheten er uansett den at de aller fleste som har behov for beskyttelse, aldri får tilgang til muligheten for å søke asyl i Europa. De blir aktivt stoppet av oss lenge før retten til å søke asyl inntrer. Normalt ikke ved stengte fysiske landegrenser, men gjennom alle mulige andre tiltak som skal hindre dem i å komme så langt. Det er for eksempel å nekte innreisevisum, samarbeid med transittland og mange flere virkemidler og restriksjoner.
Diskusjonen om å avvise asylsøkere ville heller aldri oppstått om Russland og Belarus gjorde som de alltid hadde gjort før, nemlig å hindre migranter uten gyldige papirer i å nå fram til grensene der de kunne søke asyl i EU. Diskusjonene oppstår fordi det er EU-land som i disse tilfellene faktisk stenger de fysiske grensene og dermed gjør akkurat det landene på den andre siden av grensen normalt ville ha gjort for dem. Dermed hindres retten til å søke asyl her, av de berørte EU-landene selv.
Det er en juridisk forskjell her. Finland opptrer på kant med folkeretten, på samme måte som Litauen, Latvia og Polen gjør det. Samtidig krever vi at Russland og Belarus skal passe på grensene sine. Men for migrantene er det ingen praktisk eller moralsk forskjell på om de stanses på den ene eller den andre siden av grensen.
Situasjonen som har fremtvunget stengninger av grensene, setter dilemmaene ved asylretten på spissen. Den viser hvordan asylretten kan brukes av land som ikke er våre venner, til å styre en stor migrasjonsstrøm mot våre grenser. Om de folkerettslige forpliktelsene tas bokstavelig, også i slike ekstreme tilfeller, kan i prinsippet hundretusener eller millioner av migranter ha rett til å komme inn i utvalgte europeiske land og få sin asylsøknad behandlet i tråd med alle de rettsregler og prosedyrer som følger med dette.
Er det et urealistisk skremmebilde at noe slikt kan skje? Hvis det ikke er mulig å stenge grensene i tilfeller som dette, overlater vi i så fall kontrollen til land som Belarus og Russland. Lite tyder på at flyktningers rettigheter styrer deres vurderinger om hvor mange de skal slippe over grensen.
Det som har skjedd langs Finlands, Polens og Litauens grenser de siste årene, er ettervirkninger av de dramatiske hendelsene som traff Europa høsten 2015. For virkelig å forstå hvorfor dagens asylsystem ikke lenger fungerer, skal vi nå dykke dypere ned i hva som skjedde den høsten.