DRØMMEN OM PARADISET I BEGYNNELSEN VAR HAGEN. Om hagebruk og kunstnerskap. Foredarg på Temporary Academy, X-huset Kristiansand 18. september 2014
TEKST: BARBRO RAEN THOMASSEN FOTO: SIDSEL JØRGENSEN
Enhver hageflekk, stor eller liten, bare den er stelt med omhu og kjærlighet, kan ses som et uttrykk for vår lengsel etter et paradis på jord, skriver den svenske forfatteren Karin Berglund, i boka Med fingrarna i jorden. Blomsterkassene på verandaen, rekkehushagene, kolonihagene, parker, prakthager og klosterhager kan alle tolkes som drømmen om det tapte paradis. De kan forstås som lengselen etter barndom og himmel, etter forankring og tilhørighet, etter noe stille og vakkert, der krig, ondskap og trusler ikke finnes. Drømmen om paradis, om en Edens hage, er like gammel som menneskeheten, og finnes i nesten alle kulturer. Dikterne har skrevet om den, malerne har malt den. De botaniske symbolene var i sin tid enkle og forståelige for enhver. Renessansen videreførte bruken av dem. Vi finner for eksempel flere blomsterslag i “Bebudelsen” av Leonardo da Vinci fra 1470: Engelen med rødt skjørt og grønt sjal (ingen hvit Märtha Louise-engel her) holder en madonnalilje varsomt i venstre hånd. Engelen kneler framfor Maria på et teppe av narcisser og tusenfryd. I Toscana der Leonardo vokste opp, blomstret tusenfryden i mars måned, bebudelsens måned. Tusenfryden ble slik et symbol for Jesu unnfangelse og for det rene og uskyldige barnet. Andre av tidens malere som brukte botaniske symboler var Botticelli, Filippo Lippi og Piero della Francesca. I løpet av renessansen ble imidlertid symbolene mer kompliserte. Mot slutten av epoken var symbolkunsten utvidet til en hel vitenskap. Det ble skrevet lærde bøker om hvordan symbolene skulle forstås og anvendes i malerkunsten såvel som i poesien. Denne type emblembøker ble faktisk svært populære og fikk stor utbredelse. En slags datidens kokebok. Barokkens blomsterbilder Barokkens stilleben og overdådige blomsterbilder skulle ikke bare være vakre. De skulle være påminnelser om livets forgjengelighet – vanitas. Det gjaldt selv de skjønneste blomsteroppsatser: Innimellom perfekte roser, tulipaner, ranunkler og anemoner, har en og annen blomst begynt å miste sine kronblad. På bordets frodige fruktfat har et av eplene begynt å råtne. Et par fluer surrer omkring. Timeglasset er ved å renne ut. En henlagt hodeskalle i kanten av bildet. En bok oppslått på siste side. Slike komposisjoner av blomster, frukter og gjenstander skulle være et memento mori – husk du skal dø. Livet varer ikke evig. Så lev mens du lever. Og lev ansvarlig.
6
Impresjonismens, ekspresjonismens og modernismens hager Blant de franske impresjonistene i overgangen til det 20. århundre, står malerne Monet og Renoir i særklasse når det gjelder å benytte hagen og dens vekster som motiver. Men hos dem var plantene ikke vanitas-symboler og hadde ingen religiøs symbolsk mening. Impresjonistene var opptatt av å fange øyeblikkets stemning, der og da. Like fullt kan en, i de usedvanlig vakre hagene de skapte – for å kunne male dem – lese inn en paradisisk lengsel, noe som strekker seg utover øyeblikket og som fastholdes og foreviges i maleriet. Ekspresjonisten Emil Noldes bilder, malt i hagen hans i Seebüll, helt nord i Tyskland ved grensen til Danmark, har igjen symbolske undertoner. Her blir hagen, blomster og planter uttrykk for sjelelige tilstander, gjerne med en religiøs overbygning. Men det var sjelens smerte, kval og lyst, uttrykt gjennom motivet som var kjernen.
