BARBRO RAEN THOMMASSEN OM HAGER, KUNST OG DRØMMEN OM PARADISET S

DRØMMEN OM PARADISET

I BEGYNNELSEN VAR HAGEN. Om hagebruk og kunstnerskap. Foredarg på Temporary Academy, X-huset Kristiansand 18. september 2014 TEKST: BARBRO RAEN THOMASSEN FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

6 Enhver hageflekk, stor eller liten, bare den er stelt med omhu og kjærlighet, kan ses som et uttrykk for vår lengsel etter et paradis på jord, skriver den svenske forfatteren Karin Berglund, i boka Med fingrarna i jorden. Blomsterkassene på verandaen, rekkehushagene, kolonihagene, parker, prakthager og klosterhager kan alle tolkes som drømmen om det tapte paradis. De kan forstås som lengselen etter barndom og himmel, etter forankring og tilhørighet, etter noe stille og vakkert, der krig, ondskap og trusler ikke finnes. Drømmen om paradis, om en Edens hage, er like gammel som menneskeheten, og finnes i nesten alle kulturer. Dikterne har skrevet om den, malerne har malt den. De botaniske symbolene var i sin tid enkle og forståelige for enhver. Renessansen videreførte bruken av dem. Vi finner for eksempel flere blomsterslag i “Bebudelsen” av Leonardo da Vinci fra 1470: Engelen med rødt skjørt og grønt sjal (ingen hvit Märtha Louise-engel her) holder en madonnalilje varsomt i venstre hånd. Engelen kneler framfor Maria på et teppe av narcisser og tusenfryd. I Toscana der Leonardo vokste opp, blomstret tusenfryden i mars måned, bebudelsens måned. Tusenfryden ble slik et symbol for Jesu unnfangelse og for det rene og uskyldige barnet. Andre av tidens malere som brukte botaniske symboler var Botticelli, Filippo Lippi og Piero della Francesca. I løpet av renessansen ble imidlertid symbolene mer kompliserte. Mot slutten av epoken var symbolkunsten utvidet til en hel vitenskap. Det ble skrevet lærde bøker om hvordan symbolene skulle forstås og anvendes i malerkunsten såvel som i poesien. Denne type emblembøker ble faktisk svært populære og fikk stor utbredelse. En slags datidens kokebok.

Barokkens blomsterbilder

Barokkens stilleben og overdådige blomsterbilder skulle ikke bare være vakre. De skulle være påminnelser om livets forgjengelighet – vanitas. Det gjaldt selv de skjønneste blomsteroppsatser: Innimellom perfekte roser, tulipaner, ranunkler og anemoner, har en og annen blomst begynt å miste sine kronblad. På bordets frodige fruktfat har et av eplene begynt å råtne. Et par fluer surrer omkring. Timeglasset er ved å renne ut. En henlagt hodeskalle i kanten av bildet. En bok oppslått på siste side. Slike komposisjoner av blomster, frukter og gjenstander skulle være et memento mori – husk du skal dø. Livet varer ikke evig. Så lev mens du lever. Og lev ansvarlig.

Impresjonismens, ekspresjonismens og modernismens hager

Blant de franske impresjonistene i overgangen til det 20. århundre, står malerne Monet og Renoir i særklasse når det gjelder å benytte hagen og dens vekster som motiver. Men hos dem var plantene ikke vanitas-symboler og hadde ingen religiøs symbolsk mening. Impresjonistene var opptatt av å fange øyeblikkets stemning, der og da. Like fullt kan en, i de usedvanlig vakre hagene de skapte – for å kunne male dem – lese inn en paradisisk lengsel, noe som strekker seg utover øyeblikket og som fastholdes og foreviges i maleriet. Ekspresjonisten Emil Noldes bilder, malt i hagen hans i Seebüll, helt nord i Tyskland ved grensen til Danmark, har igjen symbolske undertoner. Her blir hagen, blomster og planter uttrykk for sjelelige tilstander, gjerne med en religiøs overbygning. Men det var sjelens smerte, kval og lyst, uttrykt gjennom motivet som var kjernen.

Barbro Raen Thomassen Foto: Sidsel Jørgensen

Salig er de som holder meitemarken hellig

for deres lønn skal være stor og ubemerket på jorden

Arne Ruste:

7

Blant modernistene skal Georgia O´Keeffe trekkes fram. Hennes våte og saftig malte akvareller, utsnitt og forstørrelser av valmuer, kala, iris får lett erotiske assosiasjoner. Ikke rart det, ettersom det dreier seg om støvbærere og griffel og plantenes eget formeringssystem. Bildene hennes vakte moralsk anstøt da de ble vist første gang i USA. Georgia O´Keeffe hadde en beskjeden i størrelse og minimalistisk i uttrykk, men svært vakker hage i Arizona, der hun tilbrakte sine siste år. Min egen hage er ingen park eller prakthage som hos Monet, Nolde eller Finlay. Min hage er først og fremst en kjøkkenhage, og etter økologiske prinsipper. En hage av nødvendighet og av glede. Vi dyrker økologisk og har prøvd og feilet; ikke alt vi dyrker blir like vellykket hvert år. Men gleden over å tilberede mat av sunne og alldeles ferske råvarer og spise det du har arbeidet for, gitt tid og oppmerksomhet, er stor. Å dyrke mat selv minker behovet for inntekter. Det er et realt, godt stykke arbeid og for oss ingen hobby. Like så lite som det er en hobby å spise. Det er faktisk ikke store jordlappen som skal til for å dekke et helt års grønnsaksbehov for en familie på fem. Fjorten ganger tyve meter eller deromkring, har vist seg å holde. Å ta vare på jorda er menneskets eldste oppdrag og ansvar. Det er et ansvar vi har forvaltet dårlig. Å hegne om det som er igjen, og reparere det som lar seg reparere, er vårt eneste håp. Wendell Berry, filosof og forfatter, aktivist, tidligere professor ved universitetet i New York, nå bonde, skriver at han ikke vet om noen bedre form for personlig involvering når det gjelder helbredelse av kloden enn det å dyrke en hage. Den som dyrker en hage, såsant det gjøres økologisk, forbedrer et lite stykke av verden. Den som dyrker, produserer noe å spise som gjør ham eller henne uavhengig av kommersiell matindustri, og som samtidig forstørrer matens betydning og øker gleden ved å spise den. Maten han eller hun dyrker vil være friskere, mer næringsrik, mindre forurenset av giftstoffer, fri for konserveringsmidler og kunstig tilsetningsfarge. Den som dyrker sin mat selv, reduserer over tid store søppelmengder i form av innpakningspapir, plastposer, hermetikkbokser og lignende, mens alt organisk restavfall komposteres, går tilbake til jorden og fornyer den. Den som dyrker sin mat selv, kan innskrenke sine butikkbesøk og dermed redusere bilbruk eller annen transport. Den som dyrker sin mat selv holder seg i god form gjennom naturlig fysisk arbeid. Kroppsarbeid har lav status i forbrukersamfunnet. Wendell Berry skriver i “The Art of the Commonplace. Agrarian Essays”: “Det er vel etablert iblant oss at man kan holde hodet høyt i høflig selskap med en offentlig løgn på leppene eller andre menneskers penger i lommene eller uskyldig blod på hendene, men ikke med oppvaskvann på de samme hendene eller med jord på skoene.” Det har oppstått en idé om at arbeid, og spesielt kroppsarbeid, er noe som bør unngås eller reduseres i størst mulig grad. Ved å la maskiner, eller andre mennesker, gjøre de skitneste jobbene, har vi degradert arbeidet, samtidig som vi har degradert dem som utfører det.

Frø-objekter

Arbeidet med kjøkkenhagen starter hvert år med å bestille frø. De fleste frøkataloger har bilder av fargerike blomster og struttende grønnsaker, men de bryr seg ikke med å vise hvordan frøene ser ut. En dag for adskillige år siden nå, kom jeg imidlertid over en katalog uten et eneste fargefoto, men med noen utmerkede strektegninger av ulike sorter frø på forsiden. Jeg ble fascinert og har siden alltid bestilt mine frø hos Runåbergs fröer, et svensk firma som selger økologiske varer. Jeg kontaktet dem for å finne ut hvilke frø som var gjengitt på forsiden, men det visste de ikke, for de hadde kopiert tegningen et eller annet sted fra. Min interesse var imidlertid vakt og ledet meg videre til “Korsmos ugrasplansjer”, der alle kjente ugrasfrø i Norge er presist og nøyaktig tegnet, med blomst, bladverk, stilk, rotsystem – og frø. Frøet er gjengitt fra

siden, forfra og som tverrsnitt. Dermed hadde jeg tilstrekkelig informasjon til å lage et tredimensjonalt uttrykk. For det var dét jeg der og da fikk idéen til: å forstørre frøene og hogge dem i stein. Det har blitt mange frø-objekter, i større og mindre formater. Jeg viser nå bare noen ganske få, ettersom der kanskje er noen blant publikum som så bildene og hørte mitt første foredrag i går kveld.

Sommerfuglegg

Når lavendelen og oreganoen blomstrer i hagen min, myldrer det av humler og sommerfugler. Sommerfuglen gjennomgår en fullstendig forvandling i fire stadier. Som larve spinner den seg inn i en kokong. Ut av kokongen kommer sommerfuglen. Alle disse tre stadier er mer eller mindre synlig for øyet. Det fjerde stadiet derimot, eggene som sommerfuglen legger, er mindre kjent, fordi eggene er så små. Men under et mikroskop eller forstørrelsesglass kommer de mest overraskende og fantastiske former tilsyne. Her forstørret og hogd i hvit alabast: Egg av sitronsommerfugl, sandrandøye, græsrandøye, skyggerandøye (sjelden), perlemorsommerfugl og lakrisblåmjeltvinge (utrydningstruet).

Hyllest fra lilje og bjørk

“Hyllest fra lilje og bjørk” er det siste verket jeg vil vise som relaterer seg til mitt hagearbeid. Da Birkenes kirke i Aust-Agder skulle feire sitt 150-årsjubileum i 2008, fikk jeg anledning til å arbeide med plantemotiver i glasset på to av korvinduene. I Birkenes kirke er madonnaliljen malt på altertavla; den vokser i gravåpningen på oppstandelsesmotivet. Ifølge en legende var denne liljen opprinnelig rød der den vokste i paradisets hage. Den røde liljen vokste opp der tårene til Eva falt ned og vætet jorden. For Eva gråt og angret å ha plukket av den forbudne frukten. Da kom Guds trøstende engel til henne og lovet at hele menneskehetens synder skulle bli sonet. Som et tegn ville den røde liljen bli ren og hvit som snø. Det skjedde påskemorgen.

Glasset i de nye vinduene er et melkehvitaktig munnblåst glass, laget i Frankrike. Jeg fikk madonnalilje og bjørkekvist røntgenfotografert. Ulike røntgenapparater ble prøvd. Vi endte opp med mammografi. Hva kunne vel passe bedre for nettopp en madonnalilje? Madonnaliljer er forresten ikke lette å få tak i. De selges ikke i blomsterbutikkene, og den som er heldig å ha madonnaliljer i hagen må kjempe uavlatelig mot invasjon av røde liljebiller.

Mammografibildene ble lappet sammen, konvertert fra negativer til positiver og billedbehandlet. Motivene ble så overført og brent fast til glasset. I ettertid fikk jeg vite at det latinske navnet for bjørk, betula, betyr jomfru på hebraisk. Slik kom de to vindusmotivene til å henge bedre sammen enn jeg kunne ane.

Salig er de som holder meitemarken hellig

Det finnes mer mellom himmel og jord enn vi aner, sier vi. Det finnes i høy grad også mer under jorda enn vi – i alle fall de fleste av oss – aner. Hør bare hva en “spadediagnose” foretatt i nærheten av Kristiansund avdekket. I jordlaget under en skosåle nr. 44 – en spadedypdes tykkelse – fant man: 4 meitemarker, 80 mygg- og fluelarver, 1 skrukketroll, 2 skolopendere, 5 edderkopper, 20 biller og larver, 3 snegler, 2500 spretthaler, 5000 midd, 600 småleddmark, 250 000 urdyr, 6000 hjuldyr, 250 000 nematoder og 4000 000 000 000 bakterier. Det siste tallet er så stort at jeg snaut vet å uttale det. Dertil kommer 600 km(!) soppmyceler. Undersøkelsen er gjengitt i et av Økologisk landbruk sine småskrifter. Hatten av for dette ufattelige vidunderlige mangfold. Tenk heretter ærbødig og vennlig på disse millioner, billioner, trillioner av levende, neste gang du setter foten ned på et stykke jord.