Faktor X, #3, 2014

FAKTOR

X

KUNSTMAGASIN NR 03 2014

KR 70,-

4. ÅRGANG

FAKTOR

X

KUNSTMAGASIN NR 03 2014

VI ANBEFALER FOTOBØKER OG LITT TIL S 4 - 5 BARBRO RAEN THOMMASSEN OM HAGER, KUNST OG DRØMMEN OM PARADISET S 6-11

VI HAR MØTT LARS GRAMBYE, NY DIREKTØR PÅ SØRLANDETS KUNSTMUSEUM S 12 -15

AGDER KUNSTSENTER HAR KNIVEN PÅ STRUPEN, HVA SKJER ? S 16-18

NINA BJØRKENDAL, KUNSTNER OG NY RÅDGIVER PÅ AGDER KUNSTSENTER OG S 19

DEL I AV HISTORIEN OM KUNSTLIVET PÅ SØRLANDET FORTALT AV HÅKON HENRIKSEN TIL RANDI BERGE WANDRUP 20 - 25 KRISTIANSAND HAR SOM ANDRE BYER ALLTID BRUKT MIDLER TIL FORSKJØNNELSE AV SINE OFFENTLIGE ROM. I DETTE NUMMER SER VI PÅ BARBARKVINNEN I BØRSPARKEN 26 -27

IRENE IKDAL HAR LATT SEG PROVOSERE, LES HVORFOR S 28-30

2

Fra serien FRØ av Barbro Raen Thomassen. Foto: Dannevig foto. Barbro Raen Thomassen / BONO

LEDER

Hagen er tema i dette nummeret. Barbro Raen Thomassen viser oss mange måter kunstnere kan forholde seg til en hage på. Også Nina Björkendal som jobber på Agder Kunstsenter arbeider nært knyttet til naturen. Og vi har møtt Lars Grambye, den nye direktøren på Sørlandets Kunstmuseum.

Agder Kunstsenter er inne i en vanskelig periode, hvor det nå arbeides med en ny driftsmodell. Vi har snakket med noen av de impliserte. Hovedproblemet er knyttet til forholdet mellom styret og daglig drift. Det er vanskelig å se for seg hvordan Kunstsenteret kan fortsette uten en full re-organisering av struktur, mandat og kultur. Kunstnerstyringen virker ikke, og har ikke virket på lenge. Her må det lukes.

I byens parker står blandt blomster og andre vekster, også mye bra kunst. Vi starter en serie hvor vi ser nærmere på disse.

VIL DU ABBONNERE PÅ FAKTOR X - Send mail til: johanow@online.no JOHAN OTTO WEISSER: Redaktør, skribent, kritiker, billedkunstner SIDSEL JØRGENSEN: Redaktør, fotograf, billedkunstner

Redaksjonen avsluttet 10.10.2014

3

PARIS PHOTO 13 - 16 NOVEMBER i GRAND PALAIS

John Baldessari “Brutus Killed Caesar” The Emily H. Davis Gallery of the University of Akron, Columbus ( OH ) 1976. ( 10x27,5 cm ) Margaret Bourke-White Daniel Blau Gallery

Todd Hido Galleri Particuliere / Foucher-Biosse

I år arrangeres Paris Photo for 18. gang.

Og 143 gallerier deltar på denne gigantutstillingen i Grand Palais. Man får se fotografier både fra private samlinger og museer fra hele verden. I tillegg til en mengde gallerier som presentere sine fotografer.

I år vil det også være en egen seksjon for fotobøker. ANBEFALES !

4

Marcia Resnick, 1950. “Not Wanting To Be Publicly Kissed By a Boy, She Avoided Games of Spin -The-Bottle” 1978. The Museum of Modern Art, New York.

Fotografisk maktdemonstrasjon fra Antoine d´Agata.

Boken har fått tittelen ANTIBODIES og gis ut på Prestel forlag. Her er vi i den menneskelige hage om natten.

Han har selv sagt om denne boken at han ikke kan komme lenger med fotografiet, og vil begynne å jobbe med film.

5

DRØMMEN OM PARADISET I BEGYNNELSEN VAR HAGEN. Om hagebruk og kunstnerskap.

Foredarg på Temporary Academy, X-huset Kristiansand 18. september 2014

TEKST: BARBRO RAEN THOMASSEN FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

Enhver hageflekk, stor eller liten, bare den er stelt med omhu og kjærlighet, kan ses som et uttrykk for vår lengsel etter et paradis på jord, skriver den svenske forfatteren Karin Berglund, i boka Med fingrarna i jorden. Blomsterkassene på verandaen, rekkehushagene, kolonihagene, parker, prakthager og klosterhager kan alle tolkes som drømmen om det tapte paradis. De kan forstås som lengselen etter barndom og himmel, etter forankring og tilhørighet, etter noe stille og vakkert, der krig, ondskap og trusler ikke finnes. Drømmen om paradis, om en Edens hage, er like gammel som menneskeheten, og finnes i nesten alle kulturer. Dikterne har skrevet om den, malerne har malt den.

De botaniske symbolene var i sin tid enkle og forståelige for enhver. Renessansen videreførte bruken av dem. Vi finner for eksempel flere blomsterslag i “Bebudelsen” av Leonardo da Vinci fra 1470: Engelen med rødt skjørt og grønt sjal (ingen hvit Märtha Louise-engel her) holder en madonnalilje varsomt i venstre hånd. Engelen kneler framfor Maria på et teppe av narcisser og tusenfryd. I Toscana der Leonardo vokste opp, blomstret tusenfryden i mars måned, bebudelsens måned. Tusenfryden ble slik et symbol for Jesu unnfangelse og for det rene og uskyldige barnet.

Andre av tidens malere som brukte botaniske symboler var Botticelli, Filippo Lippi og Piero della Francesca. I løpet av renessansen ble imidlertid symbolene mer kompliserte. Mot slutten av epoken var symbolkunsten utvidet til en hel vitenskap. Det ble skrevet lærde bøker om hvordan symbolene skulle forstås og anvendes i malerkunsten såvel som i poesien. Denne type emblembøker ble faktisk svært populære og fikk stor utbredelse. En slags datidens kokebok.

Barokkens blomsterbilder Barokkens stilleben og overdådige blomsterbilder skulle ikke bare være vakre. De skulle være påminnelser om livets forgjengelighet – vanitas. Det gjaldt selv de skjønneste blomsteroppsatser: Innimellom perfekte roser, tulipaner, ranunkler og anemoner, har en og annen blomst begynt å miste sine kronblad. På bordets frodige fruktfat har et av eplene begynt å råtne. Et par fluer surrer omkring. Timeglasset er ved å renne ut. En henlagt hodeskalle i kanten av bildet. En bok oppslått på siste side. Slike komposisjoner av blomster, frukter og gjenstander skulle være et memento mori – husk du skal dø.

Livet varer ikke evig. Så lev mens du lever. Og lev ansvarlig.

6

Impresjonismens, ekspresjonismens og modernismens hager Blant de franske impresjonistene i overgangen til det 20. århundre, står malerne Monet og Renoir i særklasse når det gjelder å benytte hagen og dens vekster som motiver. Men hos dem var plantene ikke vanitas-symboler og hadde ingen religiøs symbolsk mening. Impresjonistene var opptatt av å fange øyeblikkets stemning, der og da. Like fullt kan en, i de usedvanlig vakre hagene de skapte – for å kunne male dem – lese inn en paradisisk lengsel, noe som strekker seg utover øyeblikket og som fastholdes og foreviges i maleriet.

Ekspresjonisten Emil Noldes bilder, malt i hagen hans i Seebüll, helt nord i Tyskland ved grensen til Danmark, har igjen symbolske undertoner. Her blir hagen, blomster og planter uttrykk for sjelelige tilstander, gjerne med en religiøs overbygning. Men det var sjelens smerte, kval og lyst, uttrykt gjennom motivet som var kjernen.

Barbro Raen Thomassen Foto: Sidsel Jørgensen

Salig er de som holder meitemarken hellig for deres lønn skal være stor og ubemerket på jorden Arne Ruste:

7

Blant modernistene skal Georgia O´Keeffe trekkes fram. Hennes våte og saftig malte akvareller, utsnitt og forstørrelser av valmuer, kala, iris får lett erotiske assosiasjoner. Ikke rart det, ettersom det dreier seg om støvbærere og griffel og plantenes eget formeringssystem. Bildene hennes vakte moralsk anstøt da de ble vist første gang i USA. Georgia O´Keeffe hadde en beskjeden i størrelse og minimalistisk i uttrykk, men svært vakker hage i Arizona, der hun tilbrakte sine siste år.

Min egen hage er ingen park eller prakthage som hos Monet, Nolde eller Finlay. Min hage er først og fremst en kjøkkenhage, og etter økologiske prinsipper. En hage av nødvendighet og av glede.

Vi dyrker økologisk og har prøvd og feilet; ikke alt vi dyrker blir like vellykket hvert år. Men gleden over å tilberede mat av sunne og alldeles ferske råvarer og spise det du har arbeidet for, gitt tid og oppmerksomhet, er stor. Å dyrke mat selv minker behovet for inntekter. Det er et realt, godt stykke arbeid og for oss ingen hobby. Like så lite som det er en hobby å spise.

Det er faktisk ikke store jordlappen som skal til for å dekke et helt års grønnsaksbehov for en familie på fem. Fjorten ganger tyve meter eller deromkring, har vist seg å holde. Å ta vare på jorda er menneskets eldste oppdrag og ansvar. Det er et ansvar vi har forvaltet dårlig. Å hegne om det som er igjen, og reparere det som lar seg reparere, er vårt eneste håp. Wendell Berry, filosof og forfatter, aktivist, tidligere professor ved universitetet i New York, nå bonde, skriver at han ikke vet om noen bedre form for personlig involvering når det gjelder helbredelse av kloden enn det å dyrke en hage. Den som dyrker en hage, såsant det gjøres økologisk, forbedrer et lite stykke av verden.

Den som dyrker, produserer noe å spise som gjør ham eller henne uavhengig av kommersiell matindustri, og som samtidig forstørrer matens betydning og øker gleden ved å spise den. Maten han eller hun dyrker vil være friskere, mer næringsrik, mindre forurenset av giftstoffer, fri for konserveringsmidler og kunstig tilsetningsfarge. Den som dyrker sin mat selv, reduserer over tid store søppelmengder i form av innpakningspapir, plastposer, hermetikkbokser og lignende, mens alt organisk restavfall komposteres, går tilbake til jorden og fornyer den. Den som dyrker sin mat selv, kan innskrenke sine butikkbesøk og dermed redusere bilbruk eller annen transport. Den som dyrker sin mat selv holder seg i god form gjennom naturlig fysisk arbeid.

Kroppsarbeid har lav status i forbrukersamfunnet. Wendell Berry skriver i “The Art of the Commonplace. Agrarian Essays”: “Det er vel etablert iblant oss at man kan holde hodet høyt i høflig selskap med en offentlig løgn på leppene eller andre menneskers penger i lommene eller uskyldig blod på hendene, men ikke med oppvaskvann på de samme hendene eller med jord på skoene.”

Det har oppstått en idé om at arbeid, og spesielt kroppsarbeid, er noe som bør unngås eller reduseres i størst mulig grad. Ved å la maskiner, eller andre mennesker, gjøre de skitneste jobbene, har vi degradert arbeidet, samtidig som vi har degradert dem som utfører det.

Frø-objekter Arbeidet med kjøkkenhagen starter hvert år med å bestille frø. De fleste frøkataloger har bilder av fargerike blomster og struttende grønnsaker, men de bryr seg ikke med å vise hvordan frøene ser ut. En dag for adskillige år siden nå, kom jeg imidlertid over en katalog uten et eneste fargefoto, men med noen utmerkede strektegninger av ulike sorter frø på forsiden. Jeg ble fascinert og har siden alltid bestilt mine frø hos Runåbergs fröer, et svensk firma som selger økologiske varer. Jeg kontaktet dem for å finne ut hvilke frø som var gjengitt på forsiden, men det visste de ikke, for de hadde kopiert tegningen et eller annet sted fra. Min interesse var imidlertid vakt og ledet meg videre til “Korsmos ugrasplansjer”, der alle kjente ugrasfrø i Norge er presist og nøyaktig tegnet, med blomst, bladverk, stilk, rotsystem – og frø. Frøet er gjengitt fra 8

Fra NOLDE`s hage i Seebull, Tyskland. Foto: Sidsel Jørgensen

siden, forfra og som tverrsnitt. Dermed hadde jeg tilstrekkelig informasjon til å lage et tredimensjonalt uttrykk. For det var dét jeg der og da fikk idéen til: å forstørre frøene og hogge dem i stein. Det har blitt mange frø-objekter, i større og mindre formater. Jeg viser nå bare noen ganske få, ettersom der kanskje er noen blant publikum som så bildene og hørte mitt første foredrag i går kveld.

Sommerfuglegg Når lavendelen og oreganoen blomstrer i hagen min, myldrer det av humler og sommerfugler. Sommerfuglen gjennomgår en fullstendig forvandling i fire stadier. Som larve spinner den seg inn i en kokong. Ut av kokongen kommer sommerfuglen. Alle disse tre stadier er mer eller mindre synlig for øyet. Det fjerde stadiet derimot, eggene som sommerfuglen legger, er mindre kjent, fordi eggene er så små. Men under et mikroskop eller forstørrelsesglass kommer de mest overraskende og fantastiske former tilsyne. Her forstørret og hogd i hvit alabast: Egg av sitronsommerfugl, sandrandøye, græsrandøye, skyggerandøye (sjelden), perlemorsommerfugl og lakrisblåmjeltvinge (utrydningstruet).

Hyllest fra lilje og bjørk “Hyllest fra lilje og bjørk” er det siste verket jeg vil vise som relaterer seg til mitt hagearbeid. Da Birkenes kirke i Aust-Agder skulle feire sitt 150-årsjubileum i 2008, fikk jeg anledning til å arbeide med plantemotiver i glasset på to av korvinduene. I Birkenes kirke er madonnaliljen malt på altertavla; den vokser i gravåpningen på oppstandelsesmotivet. Ifølge en legende var denne liljen opprinnelig rød der den vokste i paradisets hage. Den røde liljen vokste opp der tårene til Eva falt ned og vætet jorden. For Eva gråt og angret å ha plukket av den forbudne frukten. Da kom Guds trøstende engel til henne og lovet at hele menneskehetens synder skulle bli sonet. Som et tegn ville den røde liljen bli ren og hvit som snø. Det skjedde påskemorgen.

Glasset i de nye vinduene er et melkehvitaktig munnblåst glass, laget i Frankrike. Jeg fikk madonnalilje og bjørkekvist røntgenfotografert. Ulike røntgenapparater ble prøvd. Vi endte opp med mammografi. Hva kunne vel passe bedre for nettopp en madonnalilje? Madonnaliljer er forresten ikke lette å få tak i.

De selges ikke i blomsterbutikkene, og den som er heldig å ha madonnaliljer i hagen må kjempe uavlatelig mot invasjon av røde liljebiller.

Mammografibildene ble lappet sammen, konvertert fra negativer til positiver og billedbehandlet. Motivene ble så overført og brent fast til glasset. I ettertid fikk jeg vite at det latinske navnet for bjørk, betula, betyr jomfru på hebraisk.

Slik kom de to vindusmotivene til å henge bedre sammen enn jeg kunne ane.

Salig er de som holder meitemarken hellig

10

Det finnes mer mellom himmel og jord enn vi aner, sier vi. Det finnes i høy grad også mer under jorda enn vi – i alle fall de fleste av oss – aner. Hør bare hva en “spadediagnose” foretatt i nærheten av Kristiansund avdekket. I jordlaget under en skosåle nr. 44 – en spadedypdes tykkelse – fant man: 4 meitemarker, 80 mygg- og fluelarver, 1 skrukketroll, 2 skolopendere, 5 edderkopper, 20 biller og larver, 3 snegler, 2500 spretthaler, 5000 midd, 600 småleddmark, 250 000 urdyr, 6000 hjuldyr, 250 000 nematoder og 4000 000 000 000 bakterier. Det siste tallet er så stort at jeg snaut vet å uttale det. Dertil kommer 600 km(!) soppmyceler. Undersøkelsen er gjengitt i et av Økologisk landbruk sine småskrifter. Hatten av for dette ufattelige vidunderlige mangfold. Tenk heretter ærbødig og vennlig på disse millioner, billioner, trillioner av levende, neste gang du setter foten ned på et stykke jord.

LARS GRAMBYE, NY OG NYS G Lars Grambye (1962) er utdannet kunsthistoriker og historiker, og startet sin karriere på Louisiana Museum of Modern Art i 1992. Etter dette var han direktør ved Center for Dansk Billedkunst i København (CDB), en organisasjon som tilsvarer norske OCA (Office of Contemporary Art Norway). Grambye har også vært direktør i Malmø Kunsthall og Kunsthallen Brandts, og har vært kurator for de danske bidragene til Sao Paulo- og Venezia-biennalen. Nå har han jobbet ved Sørlandets Kunstmuseum i et knapt halvår. (1. Mars)

Hva var det som gjorde at du ville ha stillingen som direktør for museet ?

SK er kommet tydelig fram i Skandinavisk bevissthet de senere år, som et sted med tydelig profil. Huset er passe stort, noe som passer min måte å lede på utmerket. Det har vist en vilje til forandring som er viktig. Dessuten er det i Norge, hvor det fortsatt finnes en økonomi i institusjonene som gjør at jeg kan jobbe med utstillinger, ikke bare skrive søknader om midler. Min gamle institusjon var nettopp blitt slått sammen med en annen, noe jeg var uenig i. Jeg hadde ikke lyst til å sitte som sjef for to hundre mennesker.

Hva er et godt kunstmuseum?

Et godt museum fungerer i sin kontekst. Det kjenner sitt publikum og har lyst til å være i dialog med dem. Et museum som har mot til å gjøre noe uforutsigelig og utfordrende, som har en egg. Det er selvfølelig noe som er felles for all museumsdrift; man skal kunne sin formidling.

Hvordan vil du oppnå det?

Jeg har lagt stor vekt på at det i huset allerede finnes en formidlingsprofil og en forståelse for at vi må ha en direkte samtale med publikum, i form av foredrag omvisninger og skriftlig materiale. Ellers har arbeidet med barn og unge topp prioritet. Det er viktig å nå neste generasjon. Jeg vil styrke dette arbeidet ennå mer. Det har alltid vært en prioritet for meg.

Hva er forskjellen på en publikumsavdeling og en utstilling?

I en stor institusjon er det ikke de samme som lager utstillingen som jobber med formidlingen. Det er en av fordelene her, de samme som lager utstillingen skal formidle den. Det gjør at man allerede fra begynnelsen har dette perspektivet med: Hvordan får vi det prosjektet, den utstillingen som vi mener er relevant, videre til publikum.

12

Hvor viktig er det med gode besøkstall?

Hele vår legitimitet avhenger av at det kommer publikum. Men det er like viktig at de som kommer får en kvalifisert opplevelse. Heller 50 000 som får en kvalifisert opplevelse enn 100 000 som går likegyldige.

Hva gjør vi i en relativt liten provinsby i forhold til resten av verden? Hvordan skal vi posisjonere oss for å bli synlige og relevante.

Ja, hvordan?

Det må det aldri bli slik at det å vise noe fra det store utland, er bedre ennå vise noe stort og fantastisk herfra. Jeg har aldri opplevd dette som noen motsetning, men tvert i mot som noe som kan løfte hverandre gjensidig. Vi har unge som dersom de var vokst opp i New York, kunne vært verdenskjente, men som er vokst opp i Kristiansand. De lager interessante ting, som vi gjerne vil løfte fram. Så det regionale ansvaret er stort for oss, men vi har også et ansvar for å vise publikum at det finnes en annen verden der ute, og vi har muligheten til å vise kunst som det ellers er vanskelig å få til Norge og Kristiansand. Så i denne dobbeltheten er det en interessant dynamikk som kan løfte hverandre opp. Jo mer vi får vist fra utlandet, jo mer vil våre egne kunstnere begynne å måle seg med det, slik at det blir naturlig å se på seg selv som en del av verden. Slik blir museet et transittsted for møter mellom det lokale og det internasjonale. Men uansett om du kommer fra New York eller Vennesla skal nivået vi holder, være det samme. Jeg kan si dette med stor sinnsro ettersom jeg allerede har inntrykk av at det finnes mange kunstnere på Sørlandet som holder høyt nivå, med en energisk og ambisiøs kunstscene.

YS GJERRIG DIREKTØR TEKST: JOHAN OTTO WEISSER FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

Neste år har vi 20-års jubileum, og da vil vi lage en nymontering av samlingen med vekt på det regionale gjennom tidene. Vi vil forhåpentligvis få noen diskusjonsarenaer som kan drøfte hva det regionale egentlig er. I tillegg lager vi en utstilling hvor nålevende kunstnere med tilknytting til Kristiansand og Agder blir presentert med nye verker.

Kulturdirektør Stein Tore Sorthe og flere politikere etterlyser et større lederskap i forhold til kunstlivet i regionen. Hva gjør du for å møte den utfordringen?

Jeg har begynt med å ta fatt i kollegaene på de andre institusjonene for å danne et samarbeidsfora. Vi har allerede noen planer. Det begrenser seg heller ikke bare til kunst, men kan også omfatte tverrfaglige samarbeid med musikk og litteraturmiljøene. Vi har et samarbeid med universitetet. Denne typen dynamikk kan løfte hele kulturlivet.

Det er allerede mye som skjer som det kan bygges videre på. Byen har et sterkt kulturliv, som PUNKT festivalen er et eksempel på. Så Kristiansand har mye å være stolt av.

Hva betyr det for deg at museet er en knutepunktinstitusjon?

Det er et sentralt ansvar, selv om det utløper i år. Men vi må gjenetablere og opprettholde dette, for det er en viktig del av vår selvforståelse.

Hvilket forhold har du til Cultiva, er det et problem at deres satsing på barn og unge styrer Museets prioriteringer?

Vi har hatt samtaler hvor vi drøfter hvordan vi kan hjelpe hverandre å nå våre mål.

For øyeblikket har de en satsing på barn og unge, og det passer jo bra for oss som også satser på dette. Vi har etablert ”Barnas Kunstmuseum” for å kunne tilby barn et møte med kunst på en måte som ikke likner det de får på TV, og som er et supplement til det de får i skolen. Det er viktig at de får et uproblematisk forhold til det å se på kunst. Det er en stor bevissthet om denne satsingen i Kristiansand som helhet, og det støtter jeg helhjertet. Det er viktig å lage utstillinger som kan brukes av skolen til å jobbe videre med, og ikke bare en avveksling eller adspredelse. Vi vil ha noe annet å by på enn å være en lekeplass.

Hvilket forhold har du til kvinneperspektivet i museet?

Min forgjenger satte noen tydelige kvinnepolitiske spor, og satte noen vesentlige spørsmål på dagsordenen. Jeg fortsetter litt på samme måte med en utstilling som på mange måter er en gest til min forgjengers utstillingspolitikk. ”22 Women” er tittelen, og den er laget av Alfredo Jaar som det lykkes oss å få vise. Hans ambisjon er å komme opp i 100 kvinner, men her er det altså 22. En av grunnen til at han ville vise det her er nettopp museets forhistorie.

Hva gjør du for å minske inntrykket av kunstscenen som av og for hvit middelklasse?

Det er et spørsmål du kunne stille til samtlige museer i Vest-Europa, og det er en dobbel problemstilling. Vi skal jo ikke miste vårt publikum, men vi må strekke oss etter de andre som også må oppleve at de er velkommen. Det er mange grunner til at de ikke opplever det som naturlig å oppsøke kunst. I Malmø og Odense som har en stor getto, noe vi ikke har i Kristiansand, flyttet vi utstillingen ut av huset, og det ville jeg gjerne fortsette med. Ikke vandreutstillinger, som er et eget format, men Workshops eller diskusjoner om kunst på steder man ikke venter å møte oss.

Er vandreutstillinger lenger noe mer enn en måte å tilfredsstille de bevilgende myndigheter?

13

Vandreutstillinger er fortsatt er viktige fordi de viser kunst der den ellers ikke er synl ig. Man kan saktens justere konseptet, slik at det ikke er den samme utstillingen som vises. Den klassiske vandreutstilllingen som bare kjører rundt som en karavane, gjør nok ikke den store forskjellen.

Hvordan vil du bygge opp samlingen ?

Samlingen bygger delvis på Christianssands Billedgalleris samling, som i sin tid ble deponert som basis. Størsteparten av de historiske verkene er kommet derfra. I forhold til museets størrelse og økonomi er det likevel en relativt liten samling. Vi har et innkjøpsbudsjett på like under to mill. fastsatt av styret. Selv om det ikke er så mye, har vi mulighet til å gjøre noe innkjøp. Spørsmålet er naturligvis om vi skal kjøpe interessante lokale kunstnere eller brenne av hele budsjettet på en verdensberømt kunstner. Siden det er vårt ansvar å samle kunst fra regionen, og med vårt budsjett, så vil det være første prioritet. Samlingen kan gjerne være et sted hvor man kan komme for å se hva som lages for tiden i vår region. Enkelte kunstnerskap har vi lenge før min tid bestemt oss for å følge, og de vil vi fortsette med. Det er ikke interessant å lage en helt ny innkjøpspolitikk. Jeg er ikke kommet til Kristiansand for å realisere meg og mine ideer, det er ikke slik en kunstinstitusjon skal fungere. For meg handler det om å forløse det potensialet institusjonen har.

Hvem bestemmer hva som kjøpes ?

Vi har en innkjøpskommite som består av meg og mine tre kunstfaglige kollegaer. Vi når gjerne en konsensus, etter diskusjoner.

Museet har en stor definisjonsmakt. Hva vil du bruke den til ?

Det er klart at en kunstner som eksponeres i museet får et puff i ryggen, men det er ikke noe jeg tenker på eller noensinne forholder meg til. Kun i hvilken grad de tjener målet om å gi publikum et best mulig tilbud.

Hva er kunst ?

Jeg tror kunsten kan flytte oss på måter som andre ting ikke kan. At kunst kan rokke ved vante forestillinger, få deg til å tenke eller sanse annerledes. Det er en mulighet for en erkjennelse om at ting kan se annerledes ut, som du når gjennom sansning, på en annen måte enn noe man har lest.

Er det en vesensforskjell eller en gradsforskjell på kunst og underholdning ?

En vesensforskjell. Det er det ingen tvil om.

Hvordan møter Museet den digitale utfordringen ?

Det er en teknologi som vi skal benytte oss av. Den kan gjøre kunstopplevelsen bedre, på samme måte som da man oppfant elektrisk lys, og det ble mulig å se kunst på kvelden. Særlig i formidlingen har vi stor glede av sosiale medier. Men også i forberedelser har mye blitt lettere. Mye av kunsten er allerede digitalisert, og det krever at vi kan møte kunstnernes forventning til utstyr som projektorer og lydutstyr.

14

Hva har formet ditt kunstsyn ?

Det som grunnleggende har formet mitt kunstsyn er nysgjerrighet.

Jeg er først utdannet som historiker, før jeg ble kunsthistoriker. Og da jeg tok kunsthistorie, så var det mye historie, ikke mye samtidskunst. Men jeg var privilegert, ettersom jeg stadig ble slept rundt på kunstutstillinger av mine foreldre. Så kunst var ikke ukjent, men da jeg begynte i en avis, måtte jeg skaffe meg en oversikt over hva som foregikk. Og holdningen fra den gang, at man er åpen for det som finnes, har jeg forsøkt å holde på siden. I årenes løp har jeg opparbeidet meg en forventning om hvordan kunst kan se ut når den er god. Jeg må ha fornemmelsen av en klar intensjon, det er avgjørende, ikke hvilken stil det er laget i.

Hvilke kunstnere og teoretikere har vært viktige for deg ?

Walter Benjamin er min helt. Alt han har skrevet synes jeg er vidunderlig klokt og flott. Så liker jeg alle som er i nærheten av han eller som er enige med ham. Når det gjelder kunstner får du meg ikke til å si noe, som museumsdirektør er ikke det så smart, men det er mange kunstnere jeg liker svært godt.

Du har et stort kontaktnett som du bruker når du lager utstillinger, hva gjør du for å oppdatere og utvikle det ?

Jeg har et stort nettverk, ikke spesielt stort i Norge, men stort i resten av verden. Det bruker jeg flittig, og det er viktig når man vil ha noe gjort. Det er samtidig med på å holde meg oppdatert på hva som foregår. Jeg prioriterer høyt at både jeg og mine medarbeidere kommer seg ut i verden for å treffe mennesker å for å se så mye som mulig. Nettverk handler om å være sjenerøs, det er ikke noe man skal sitte å holde på for seg selv.

15

KNIVEN PÅ STRUPEN...

16

Agder Kunstsenter eies av Norske Billedkunstnere Agder og Norske Kunsthåndverkere Sør. I 2013 hadde de et tilskudd fra Aust-Agder, Vest-Agder og Kristiansand Kommune på litt over to mill. Kunstsenteret ble etablert i 1980 og er kunstnerstyrt. De siste 15 årene har det vært 8 daglige ledere. For ca. et år siden satte tilskuddspartene ned foten, kuttet 150.000.- og krevde at KS skulle rydde opp i økonomi og oppgaver. Ellers ville økonomien ytterligere rammes. Med kniven på strupen etter mange års handlingslammelse og mangel på evne til å fokusere, er det nå et arbeide i gang for å definere rolle og oppgaver. Faktor–X møtte styreleder Bjørn Aurebekk (NBK), rådgiver Nina Björkendal og prosjektkonsulent Agnes Repstad.

Hvor er KS om 5 år?

AR: Vi er til for publikum og kunstnerne i regionen, og vi er synlige i regionen på en annen måte enn før.

BA: Målet må jo være tre fulle stillinger. Da kunne vi virkelig få gjort noe!

Hva skal de tre stillingene gjøre?

NB: Utsmykking og kompetansesenter er sentralt, og også utstillingsvirksomhet, men da ute i regionene.

BA: Neste år skal vi fokusere mer på det regionale. Det er et signal vi har fått fra bidragsyterne. For mye har vært konsentrert om Kristiansand.

AR: Vi skal ha et gjestekunstner prosjekt i hvert fylke og vandreutstillinger i ganske mange kommuner om fem år. Vi skal ha sikret utsmykkingsavtaler med de fleste kommunen i begge fylkene og vi skal ha utstillinger med regionale kunstnere i disse lokalene. Vi skal være nær publikum.

Hvilken strategi har dere for å overbevise politikerne om at KS har livets rett?

BA: Det er jo den utredningen vi holder på med, som skal legges fram for representantskapet i desember. Da vil den utredningen vise hva vi skal drive med framover. Men det er en helt klar forutsetning fra tilskuddpartene at budsjettet vi legger fram skal være i ballanse. Vi må jobbe ut fra de pengene vi har, verken mer eller mindre. Men vi kan jo håpe på mer penger eter hvert.

AR: Vi må overbevise dem om at hvis de legger ned KS så mister de ikke bare en institusjon men også en faglig ekspertise som vi er alene om i begge agderfylkene. Vi har et arkiv over alle kunstnerne i regionen som vi er alene om, vi er også alene om utsmykkingsordningen.

Hvilken eksterne kompetanse på omstilling bruker dere?

TEKST: JOHAN OTTO WEISSER FOTO: SIDSEL JØRGENSEN

BA: NBK har hatt en idedugnad om hva vi skulle gjøre fremover, ikke noe ut over det.

AR: Ellers har vi har dannet en styringsgruppe som består av Kultursjef i Vest-Agder, Anne Tone Hageland, Kulturdirektør i Kristiansand, Stein Tore Sorthe, Kultursjef i Aust-Agder, Per Nordstrøm og tidligere leder for Samferdsel, næring og kultur i Vest-Agder, Kjell Abildsnes, samt representanter fra NBK-A og NK-Sør.

Hva har tilskuddspartene sagt?

AR: De vil at utredningen skal skape stabilitet, med balanse i budsjett og synlig tilstedeværelse i regionen. Men hvis vi utarbeider en stabil drift som svarer på dette, og vi får ytterligere kutt, så vil vi jo ikke kunne realisere utredningen.

Men dette er jo de samme kravene som har vært reist alltid. Hva er nytt?

BA: Det er vel ikke så mye nytt, men vi har vel ikke vært flinke nok til å følge dette opp. Derfor kutter vi tradisjonell galleridrift og satser på tilstedeværelse i regionen.

AR: det som er litt merkelig er at det er testet ut mye i regionen, men det har ikke hatt noen varighet. Det er det vi må få til, avtaler med kommunene og kulturinstitusjonene. Om vandreutstillinger og utsmykking.

Er en kunstnerdrevet institusjon lenger et poeng? Hva kan kunstnerne om drift, som ikke andre kan?

BA: ingenting… NB: Vi skal jo være et kompetansesenter for kunstnerne og et kontaktledd mellom kommunene, fylkene og kunstnerne, og da er det viktig å kjenne til kunstnerne som finnes. Hvorvidt de skal være involvert i driften er noe som diskuteres nå. Det vil utredningen gi svar på. Men det er vanskelig å være i en situasjon hvor vi har for lite penger til å gjøre alt det vi har lyst til å gjøre.

Hva betyr det at dere er et alternativ? Til hva?

AR: Vi har et arkiv over alle kunstnere i regionen. På utsmykking har vi all historikken og arkiver fra 80 tallet.

Er kunstnerstyringen problemet?

BA: Nei, jeg vil ikke si det..

Er kunstnerstyring et av problemene?

BA: Det er en utfordring..

BA: Det arbeides med en effektivisering av styreformen. Det er for eksempel et problem med et representantskap hvor man velger inn en kunstner til et møte i året. Men uten kunstnerne er det jo ikke et kunstersenter.

NB: Men kanskje er det andre måte å la kunstnere komme til orde på, enn å sette dem i styrer.

17

AR: Vi er kunstnereid, ikke fullt ut kunstnerstyrt. Men vi er for kunstnerne.

Hvordan har KS møtt endringen i regionen, opprettelsen av Bomuldsfabriken, SKMU og Kristiansand kunsthall, den digitale revolusjnen, ny E-18 eller direkteruter fra Kjevik til resten av verden, for å nevne noen?

BA: Det har vel gått oss litt hus fobi i alle disse årene, så derfor er det vel på tide at vi gjør noe med det.

A: Vi har allerede ny logo og nettside, og vi jobber med samarbeide med de andre kompetansesenterne i regionen.

Kunstnersenteret er i krise. Det er regelen mer enn unntaket. Hvor mange omstillinger har det vært de siste årene, og hvorfor har det ikke virket?

BA: Problemet er vel kanskje at man ikke har hatt noen egentlig omstilling. Mye er satt i gang, men ingenting fullført. Det har vært 8 daglige ledere på 15 år. Det er jo et varselssignal. Det er ikke tvil om at mange kunstnere ikke forstår hva det er å sitt i et styre, at vi faktisk er en profesjonell bedrift. Vi må være mer selektiv i hvem vi setter i styret.

I 2014 hadde Agder Kunstsenter 1287.000 i faste tilskudd. Fra Aust Agder kr..310.000, Vest Agder kr. 617.000 og fra Kristiansand Kommune kr.360.000

18

NB: Det har vært et problem at styret har lagt seg alt for mye opp i driften. Da får ikke daglig leder gjort det de brenner for, og da blir de ikke så lenge.

Har dere stillingsinstrukser og arbeidsavtaler?

BA: Ja, men det er vanskelig å skille hva de enkelte skal gjøre på en så liten arbeidsplass.

AR: Vi holder på med det nå.

Enda en daglig leder har sagt opp etter relativt kort tid. Hvorfor skjer det så ofte? Hva gjør dere for å drive en personalpolitikk som gjør at folk føler at det er positivt å være her?

BA: Jeg vet ikke hva jeg skal svare på det.

AR: Vi gjør nok dette mer av en pasjon for kunstfeltet enn for faglig vekst, foreløpig. Det strukturelle har ikke vært på plass, og det må på plass. Jeg har tro på at dette kan bli en kjemperessurs for regionen og kunstnerne i regionen. Vi har masse bra kunstnere og kunst som må formidles. Ellers hadde jeg ikke gjort det.

Det er jo en ganske stusselig tilbakemelding til styret?

BA: Vi prøver jo å utvikle personalet så godt vi kan. Vi har jo noen seminarer og sånt.

Hva vil kunstnerne med KS? BA: Vi laget en undersøkelse i vår blant kunstnerne. Det var mye likegyldighet, men noe peker jo på utsmykking, salg og galleridrift som viktig. Når det gjelder salg, så har vi jo sviktet.

NB: De ønsker kontakt med bedriftskunstforeningene, salg og hjelp til søknadsskriving. Men det er ganske uklart hva de kan forvente av oss.

Er ikke det å avklare forventinger noe man starter med?

BA: jo, men vi har begynt med det. Det kommer i Utredningen.

EN SJØMANN GÅR I LAND TEKST: RANDI BERGE WANDRUP FOTO: TRYGVE EMIL TØNNESSEN

Før opprettelsen av fellesverkstedet Myren Grafikk i 1975, stod kunstnerne i Kristiansand ganske så alene.

Og de var få. Her jobbet man på dugnad for å skape radikale kunstneriske prosjekter som opponerte mot hendelser lokalt, nasjonalt og globalt. Politisk engasjement og kunstneriske rettigheter stod på dagsordenen.

I dette nummeret starter vi en ny serie i Faktor-X. Vi har møtt kunstneren og fagforeningsmannen gjennom en årrekke, Håkon Henriksen, for et dypdykk inn i byens nyere kunsthistorie, slik han ser den.

Myren 10.februar 1977. Fra venstre: Kjell Nupen, Jan Kolstad, Håkon Henriksen, Terje Paulsen, Irene Frankel, Harald Rui

Studenterlunden i Oslo. Mai 1975. Håkon Henriksen har fått telefon fra en viss Kjell Nupen, et menneske han aldri hadde hørt om. De går begge på Kunstakademiet, på hver sitt studie, som geografisk sett er adskilt fra hverandre i Oslo. Kunne de treffes for en samtale om Myren gård, lurer Nupen? De møtes over en øl for å drøfte hvilke muligheter et grafisk verksted ville kunne gi kunstnerne. På dette tidspunktet har Kjell Nupen ennå ikke rundet tyve. Håkon Henriksen er 32. Han har ti års ballast som sjømann før han begynner kunstnerstudier. Først Kunst- og håndverksskolen, deretter Kunstakademiet. Kjell Nupen er i sitt tredje år som kunststudent på akademiet, den yngste som noensinne er kommet inn på studiet, bare 17 år gammel. Nupen spanderer.

Kristiansand kommune overtok i 1964 Myren gård etter at Siren Johnsen donerte hovedhus, park og alt som tilhørte gården med betingelsen om at låven skulle innredes til kunstnere. Hovedbygningen var tenkt til samme bruk som Gimle gård, med muligheter for konserter og ulike arrangementer. De første kunstnerne som begynte sitt virke der var blant andre Else Marie Jakobsen, Arne Solheim, Øyvind Brune og Karsten Jakobsen.

I 1975 bevilget kommunen 25 000 kroner for å opprette et grafikkverksted på gården.

Kjell Nupen var meget begeistret. Det han satte mindre pris på, var rykter om at største delen av beløpet skulle brukes på en studiereise til Danmark for kunstnerne som allerede var etablert på Myren. Den resterende summen skulle investeres i en liten, billig prøvetrykkspresse.

- Nupen ble skikkelig forbannet over måten pengene skulle sløses bort. Han glødet for denne muligheten til å etablere et skikkelig grafisk verksted. Investere hver krone

19

20

i utstyr. Jeg hadde på det tidspunktet bygd opp et grafikkverksted på Frysja i Oslo. På akademiet studerte jeg samtidig som jeg var med på å etablere grafikkverksted der. Kunstakademiet hadde ikke vært utstyrt med noe sånt. Det var slik Kjell Nupen ble tipset om meg. Han trengte faglig og alle typer hjelp for å få pengene som var bevilget Myren til å bli til noe annet enn en reise til Danmark.- Vi dro til Kristiansand og hadde et møte med Else Marie Jakobsen, Karsten Jakobsen og den lille kunstnergjengen som eksisterte i byen. Først hadde vi en skikkelig krangel om hvordan pengene skulle brukes, men de ga seg på kunstreisen. Summen skulle i sin helhet settes rett inn i grafikkverksted.

Jeg klarte å ordne tilsvarende beløp, 25 000 kroner, fra Norsk kulturfond. Slik kunne vi komme i gang, få kjøpt en skikkelig grafikkpresse. Fellesverkstedet Myren Grafikk var en realitet.

De første kunstnerne som etablerte seg der var Kjell Nupen, Tom Lid, Arild Fredriksen, Jan Kolstad og Håkon Henriksen. Stedet er bygd på samme idé som Gras, stiftet i Oslo i 1972, med et radikalt, politisk ståsted. Kunsten skulle ut til folket under fakkelen solidaritet.

- Man jobbet sammen. Kollektivt. Det vrimlet av Akp-ml'ere i det norske kunstmiljøet. Myren Grafikk ble etablert på tampen av bevegelsen. Ideen var at det skulle være et tilbud til nyutdannede grafikere i en etableringsfase, fordi det er svært dyrt å anskaffe egne presser og nødvendig utstyr. Men først måtte det bygges opp.

- Vi begynte med dyptrykk. Med de 50 000 kronene som var bevilget fikk vi en skikkelig presse. Kjell Nupen var mest opptatt av litografi. Men å kjøpe ny litografipresse og litostein kostet mange hundre tusen. Vi fant en løsning. Jeg visste at det på Frysja i Oslo, i kjelleren nede i den gamle kraftstasjonen ved fossen, lå en litopresse som kunstneren Hans Normann Dahl eide. Han underviste på Kunst- og håndverksskolen og Arkitekshøgskolen. Pressen var nærmest kassert og jeg fikk låne den.

Det viste seg at den var delvis ødelagt og manglet deler. Men Kjell Nupen, Tom Lid og Håkon Henriksen fikk den med i en varebil. Den måtte så og si graves ut av gjørmen i kjelleren. De fikk hjelp til å få satt på plass nye deler på Hansen mekaniske verksted i Kristiansand. Nupen og Henriksen dro til Kunstakademiet og fikk smuglet ut noen litografisteiner derfra.

- Jeg syntes min innsats med å bygge opp grafikkavdelingen på akademiet ga rom for det. Det er en antikk teknikk og slike steiner er nærmest umulig å få tak i. Vi fant også noen litosteiner i Stavanger på de gamle sardinfabrikkene, brukt til å lage etiketter. Nå kassert. Dessuten hadde en tidligere fabrikkdirektør steinlagt haven sin med en mengde litografisteiner. Vi fikk en del av dem.

Gravde dem opp fra hagen.

Senter for grafikk i Hjørring bidro også med steiner og en del utstyr. Når så endelig hele utstyret til litografipressen på Myren var vel installert og i bruk, mottok Henriksen et brev fra Hans Normann Dahl. Han anmodet om å få returnert litopressen. Hans nye kjæreste drev med grafikk. Dette var en passende gave for henne. - Jeg ble sur. Pressen hadde ikke tålt å ligge særlig lenger i den våte, gjørmete kjelleren. I prinsippet reddet vi den og bygde den opp på nytt. Dahl ville i tillegg ha penger for leie den tiden vi hadde benyttet pressen.

Jeg ble forbannet. Men han fikk den tilbake. På det tidspunktet hadde Nupen begynt å selge så bra at han kunne sponse en ny presse. En fin en med motor.

Vi hadde allerede fått installert silketrykkpresse med 35 000 kroner i støtte fra kommune og fylke. Økonomiske som vi var, dro vi til Danmark og kjøpte brukt utstyr. Den type industri var ennå i gang. Folk byttet gammelt utstyr i nytt. Du fant mye fint brukt. Bayer, akevitt og full dansk frokost ble også servert, sammen med 10 000 kroner i avslag på kjøpesummen. For de pengene fikk vi oss en skikkelig fyllekule i København.Kjell Nupen var mye på fellesverkstedet det første året. Men snart ble han utvekslingsstudent i Düsseldorf og pendlet mellom studier og arbeid på Myren. Håkon Henriksen pendlet også mellom studiet i Oslo de første to årene og reiste jevnlig til akademiet hvor han hadde fått til en avtale om at virket hans i Kristiansand måtte anses som en nødvendig del av utdannelsen.. Han hadde i tillegg driftsansvar, som formann for Myren Grafikk de første tre årene.

Myren Gård 10. februar 1977 fra venstre: Irene Frankel, Kjell Nupen, Jan Kolstad, Håkon Henriksen, Terje Paulsen, Harald Rui.

21

22

- Vi jobbet sammen og hver for oss, kommenterte og diskuterte hverandres prosjekter og uttrykk. Og vi engasjerte oss sterkt i resten av kulturmiljøet som i hovedsak bestod av Agder musikkonservatorium og Kristiansand amatørteater. Det store møtestedet var Telfords pub på Hotel Caledonien. Kunstnermiljøet der trakk til seg journalister og en del politikere. Særlig onsdagskveldene etter bystyremøtet førte til at saker som var viktige for miljøet ble diskutert direkte over bordet med pils i hånden.

- Vårt politiske engasjement var klart på venstresiden. Kunsnerisk førte det til at vi laget mye plakater. Mens Kjell Nupen var i Düsseldorf, ble han veldig giret på det politiske stoffet. Det var tross alt midt i Baader-Meinhof- perioden.

27. september 1975 ble fem baskere henrettet i Madrid, Barcelona og Burgos, bare uker før Franco-regimet falt i Spania.

- Første gang vi laget såkalte spontanplakater, var det på bakgrunn av de hendelsene. Venstresiden over hele Europa protesterte høylydt, med Olof Palme i spissen. Nupen lagde plakaten. Han blåste opp avisbilder av de fem henrettede, visuelt veldig grovkornet. En mengde av Telfords gjester var involvert, nærmest som en slags dugnadsgjeng. Vi hadde ennå ikke fått på plass vakuum-bord til silketrykk. Alt måtte gjøres manuelt. To mann holdt papiret, en holdt rammen, en dro rakelen. Deretter måtte de henges til tørk.

En Telfords-gjest jobbet på Linjegods. Han sørget for distribusjonen. Plakaten gikk ut over hele landet.

- Kjell jobbet nærmest bare med litografi. Han brukte ofte avisfoto han overførte til grafikk. Politiske bilder, som store demonstrasjoner i Tsjekkoslovakia, opptøyer rundt i verden eller mennesker som ble skutt på Den røde plass.

Jan Kolstad jobbet med dyptrykk mens jeg holdt på med dyptrykk og silketrykk. Arild Fredriksen drev mest med tresnitt, men var ikke så mye til stede.

Han var arkitekt og hadde et familieliv.

I forbindelsen med Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet i Nordsjøen i april 1977 var kunstnerne på Myren Grafikk igjen på barrikadene.

- Bare navnet Bravo er en plakat i seg selv. Vi trengte en slags oljesprut. Tom Lid hadde klart å skaffe frem en veterinærklystér han fylte med en skvisete guffe og sprøytet ut til en stor, flott oljefontene. Plakaten gikk ut over hele landet gjennom vår private Linjegods-distribusjon.

- Var dere en del av Akp-ml-bevegelsen?

- Absolutt ikke. Kjell Nupen syntes Baader-Meinhof-banden var jævla tøff, selv om han ikke tenkte på å sende avgårde en bombe selv. Det handlet om miljøet han befant seg i. Düsseldorfs kunstnermiljø var venstreorientert. Lokalt blandet vi oss, som kunstnere, inn i de politiske diskusjonene. Jeg trykte

På Fellesverkstedet på Myren 1977. Harald Rui, Jan Kolstad, Håkon Henriksen og Kjell Nupen

plakater i forbindelse med Alta-aksjonen da den tidligere eieren av Myren gård, Siren Johsen, plutselig kom tassende inn på verkstedet. Hun var bekymret. Det hadde kommet henne for øre at vi var kommunister. Jeg beroliget henne veldig på det. - Det gikk en del historier om at vi holdt på med svært radikale ting på gården. Men Siren Johsen ble beroliget og var helt med på at vi måtte bevare naturen. Alta-aksjonen var hun for.

Tom Lid var ikke så politisk engasjert. Mer romantisk, symbolsk rundt almenmennesklige temaer. Stilleben og menneskemotiv. Han jobbet figurativt og mest i litografi. Dessuten er han en meget god tegner. Han stilte seg en kveld opp på en klassisk konsert i regi av Myren gård med den minste litosteinen han kunne finne. Målet var en tur på Telford, men Tom var blakk. Han tegnet direkte på steinen med tusj og fettstift. Deretter tilbake til verkstedet for å trykke i en enorm fart. Da konserten var over stod han klar til å selge trykkene.

Et uttrykksfullt bilde av en fyr som satt ved et flygel og spilte. Den kvelden spanderte Tom Lid på Telfords.

I det sosiale liv fikk de seg en sommer stadig turer til Danmark. Ole Geir Feste, sentral skikkelse i amatørteatret, hadde fått seg sommerjobb i billettluka til danskebåten. Han kunne ordne gratisbilletter med lugar. Kom det et lass pensjonister var det alltid noen som manglet.

- Døgnrytmen vår var på det tidspunktet slik at vi jobbet fra tidlig ettermiddag og utover kvelden. Vi rakk siste pils på Telford, eller vi ringte ned og fikk pubvertene til å holde av øl til oss bak disken. Den gangen stengte puben allerede elleve mens baren på ferja åpnet tolv. Vi dro ned, fikk billetter av Feste og kunne fortsette moroa. Det var sjelden vi sov, og vi steg aldri i land i Danmark. Ved ankomst Kristiansand neste dag bar det rett ut på Myren igjen for ny arbeidsinnsats.

Denne rutinen med å ikke gå i land i Danmark førte til at Tom Lid en gang mistet en avtale i Hjørring. Som alltid ble det drikking i baren. Han sovnet en halvtime før ankomst Hirtshals og våknet ved kaien i Kristiansand. Grafikerne på Myren gård fikk i 1977 en henvendelse fra Lyngdal kunstforening. En norskamerikaner ved navn Mersland, hadde vendt hjem til gamlelandet, startet kjøreskole og blitt formann i kunstforeningen. Han hadde store, nærmest amerikanske vyer for stedet. Kunsten skulle løfte frem Lyngdal, sette stedet på kartet. Målet var å gjøre Lyngdalsutstillingen større enn Høstutstillingen.

Grafikerne takket ja til oppdraget.

- Vi fikk høre litt syting om dårlig økonomi. Mersland hadde fått løfter om kommunale midler. Kjell Nupen tipset om mulig støtte fra Kulturfondet. En gladnyhet for norskamerikaneren. Det er nemlig slik at når kommunen bevilger kan man ofte få samme sum fra fondet.

23

24

Men det Mersland ikke hadde fått med seg, var at får du støtte fra det offentlige, kreves det at du betaler visningsvederlag til kunstnerne. Ordningen ble opprettet i 1975.

- Han gikk helt av skaftet, som den typiske amerikanske republikaner han var.

Men på det tidspunktet var det for seint å avlyse. Vi prøvde å regne på hvor mange bilder han kunne benytte ut fra de pengene han satt på. Men nå begynte drømmen om å bli størst på kunst å smuldre for Mersland. Han tok kontakt med det tyske kunstnerekteparet, bosatt i Lindesnes, Uwe Wenk-Wolff og Urd von Hentig. De ble så glade for å få stille ut at de kunne bidra med masse bilder uten å ta seg betalt. De hadde tydeligvis ikke fått med seg kunstnernes rettigheter. Samtidig var de medlemmer i NBK-Agder. De ville bli rammet av ekskluderingsparagrafen ved å stille ut uten vederlag.

Da Håkon Henriksen fikk informert dem om dette, ble de svært bekymret.

Samtidig nektet Mersland å betale ut noen form for vederlag. Bildene fra samtlige kunstnere hadde han allerede fått.

- Jeg tror til og med de var hengt opp. Dette var et klart avtalebrudd og vi fikk en glimrende advokat fra NBK sentralt til å ta saken. Mersland hyrte inn Harald Jølle.

Utstillingen skulle foregå på Berge barneskole, i gymsalen. Åpningsdagen kom uten at partene var blitt enige. Gunvald Opstad var der fra Fædrelandsvennen og kalte seg på kommentatorplass for krigsreporter i sakens anledning.

Ordføreren stod klar til å åpne utstillingen, skolekorpset på geledd for å spille.

- Vi langhårete gutta fra Myren stod nonchalant henslengt og røykte. Sterkt forsinket kom Mersland og Jølle ut for å ta ordet. Mersland dunker i Jølle: «Sei det, du». Han var ikke særlig fornøyd.

Enighet mellom partene var oppnådd. Kunstnerne fikk fullt vederlag. Ordføreren kunne si noen pene ord, korpset spille og utstillingen åpnes. Det var samtidig slutten på Merslands store drøm. Utstillingen ble langt dyrere enn han hadde forestilt seg.

- For oss på venstresiden var dette en viktig fagforeningssak. Den satte klare rammer for fremtidige utstillinger. Det stakkars tyske ekteparet gikk rundt og rødmet. De hadde pøst på med bilder før de ble klar over kunstnerkravene. Jeg tror de fikk bortimot 60 000 til sammen i vederlag. Det var veldig mye penger den gangen. I 1977 kom Håkon Grønlien fra Trondheim og Bengt Moberg fra Bergen. Tom Lid hadde begynt på Akademiet i 1976 og Arild Fredriksen trakk seg mer og mer ut. Andre som kom til var Inger Johanne Rasmussen fra Kristiansand og Hans Otto Minge fra Risør.

- På den tiden startet hva jeg kaller privatiseringsprosessen. Fellesverkstedet ble mer lukket. Jeg var borte fra Myren og byen halvannet år fra 1978. Da jeg kom tilbake, i 1980, regnet jeg meg ikke lenger som en del av Myren Grafikk.

Jeg overtok formannsvervet i fagforeningen, NBK-Agder, den gang BSK, Bildende sørlandskunstnere. Kommunen ønsket at kunstnernes leieforhold skulle gå gjennom fagforeningen. Håkon Henriksen satte i gang en prosess med å få tilbakeført den gamle ordningen på Myren grafikk, stoppe privatiseringen gjennom å revidere opptakskriteriene. Han formulerte skriftlig at man hadde en maksgrense på å få være der fem år, at unge nyutdannede kunstnere skulle prioriteres og at verkstedet skulle være åpent over kortere eller lengre perioder for andre. Kunstnerne som holdt til på Myren måtte søke på nytt.

Kjell Mardon Gunvaldsen og Tormod Ropstad kom inn som friske pust. De fikk tildelt plass som malere, ikke grafikere. Eli Nordbø, som hadde hatt vevstue i “Hønsehuset” fra før Fellesverkstedet ble startet, og Hans Otto Minge fikk ikke fornyet kontrakt.- Men Minge og Nordbø kom etterhvert inn igjen.

Privatiseringsprosessen fortsatte på Myren Grafikk. Det samme skjedde med hele kunst-Norge. Utover 1980-tallet snudde kunstnernes holdninger helt. Å jobbe sammen, den kollektive tanken med fellesverksteder, forsvant. Mye av det som var bygd opp gjennom fagforeningen smuldret bort. Med jappetiden ble enkeltindividet satt i sentrum. Hver sin egen lykkes smed. Konkurransen hardnet til. Man skulle selge og tjene gode penger.

(Følg med i neste nummer)

Plakat laget på Myren på 70 tallet av Håkon Henriksen

Når man skal jobbe med en slik artikkelserien blir den omtrentlig historisk korrekt, ut fra Håkon Henriksens hukommelse og journalistens muligheter til å verifisere informasjonen. En kilde har vært «Norske Billedkunstnere Agder», fra 1999. Men det viser seg at verktøyet man tyr mest til, Internet, er en oppsiktsvekkende dårlig kilde til dokumentasjon. De ulike kunstinstansene har ikke har lagt ut sin historie, faglige utvikling og styrelederverv. Når man på nett oppsøker kunstnere som har vært vesentlige for fellesverkstedet Myren Grafikk, møter du stort sett portretter fra Norsk kunstnerleksikon, hvor materialet stopper opp lenge før vi kommer til 1990. Institusjoner som Sørlandsutstillingen, Agder kunstnersenter, Myren Grafikk, NBK-Agder, RSU har ikke lagt ut verken tidligere ledere eller årstall for når viktige beslutninger ble tatt. I Faktor-X prøver vi derfor å kartlegge deler av den kunstpolitiske historien så godt vi kan i forhold til de kildene som fins.

25

26

27

“LOOKING FOR TROUBLE” Looking for trouble – i feminismen og likestillingens navn Jeg hører en pulserende lyd, nærmest som hjerteslag, og går inn i et mørkt rom som minner om en kinosal. Jeg tar plass i en ledig rød stol på bakerste rad. På den store skjermen ser jeg en halvnaken kvinne som danser striptease på en scene. Hun er ingen amatør, men her danser hun ikke foran menn som publikum. Foran strippersken ser man ryggene til to kvinner som videofilmer henne og hverandre. Når du leser dette skriver jeg om videokunstverket Our Pleasure is Financed fra 2006 av kunstnerduoen Fine Art Union ved Synnøve G. Wetten (f. 1978) og Annette Stav Johanssen (f. 1979).

Videoverket er stilt ut på Sørlandets Kunstmuseum i forbindelse med utstillingen Museets samling 2013-14. Utstillingen er knyttet til Stemmerettsjubileet 2013 hvor fokuset er på problemstillinger rettet mot kjønn og likestilling.

Jeg har brukt store deler av livet mitt på kunstutstillinger. Det er både en glede og lidenskap, men det kan også gi store utfordringer. Hvorfor blir jeg opprørt eller provosert av dette videoverket? Min interesse ligger ikke i hvordan den erotiske underholdningen blir presentert. Det er ikke selve nakenheten som vekker motstand, men hvordan Wetten og Johanssen anvender kunstneriske strategier som fremstiller videoverket som feministisk kunst.

Monteringen av utstillingen styrer min tolkning av videoverket. Museets samling 2013-14 er kuratert etter nummererte rom presentert gjennom veggtekster som beskriver utstillingens tematikk. Maleriet En formaning, 1886, av Christian Krohg (f.1852- d.1925) er strategisk plassert på veggen rett ved siden av rom nr. 3 der videoverket Our Pleasure is Financed befinner seg. Krohgs bok ”Albertine” (1886) danner et utgangspunkt i rom 2. Boken skapte politisk debatt som førte til nedleggelse av datidens prostitusjonsvesen. De prostituerte var underlagt offentlig overvåkning og hygienisk kontroll for å begrense utbredelsen av kjønnssykdommer. Maleriet fremstiller fattigjenta Albertine som blir formant av moren. Moren er ryggvendt, mens kroppsholdningen til Albertine understreker hennes egen skamfølelse og ulykkelige skjebne. Veien fra prostitusjon til profesjonell erotisk underholdning er kort. I motsetning til Albertine viser ikke strippersken skamfølelse, men poenget er at videokameraet fungerer som et overvåkningsapparat. Videre forsterker likheten mellom kvinnenes ryggvending og morens kropp, kunstverkenes visuelle maktstruktur.

Our Pleasure is Financed er filmet fra en bestemt synsvinkel uten form for redigering. De to kvinnene er kunstnerne som er plassert slik at betrakterne hele tiden kan se strippersken i bevegelse. Iscenesettelsen kan minne om et renessansemaleri hvor sentralperspektivet peker direkte mot strippersken. Hun må forholde seg til kunstnernes posisjoner og det symmetriske sceneteppet. Kvinnene overtar mannens rolle hvis forestillingen er ment for et seksuelt ladet blikk. Blikket beveger seg på ulike nivåer. Kunstnernes blikk på strippersken, stripperskens blikk på kunstnerne, betrakternes blikk på både kunstnerne og strippersken. Den mørke kinosalen forsterker også inntrykket om at det også handler om å se uten å bli sett. Anonymiseringen i et mørkt rom gir en slags trygghet dersom du vil unngå at andre ser på deg. Hvem har egentlig den visuelle kontrollen? Handler dette om det kvinnelige begjær? Har kvinnene fått makten over blikket? Kan de utfordre våre vante forestillinger om kjønn og seksualitet?

Det å se er en aktivitet. En handling som omfatter hvilken rolle betrakteren inntar.

Referansen til Laura Mulveys klassiske bok ”Visual Pleasure and Narrative Cinema” (1975) er nærliggende. Hun viser til at mannens patriarkalske makt er en faktor som fører til at kvinnens kropp blir et objekt formannens blikk (voyeur). Det maskuline blikket rettes mot kvinnekroppen og skaper avstand mellom kjønnene.

Er hensikten å underminere mannens blikk? Handler videoverket om det kvinnelige blikk som destabiliserer maktbalansen? Belyser det en vending som opphever mannens heteroseksuelle orientering? Wetten og Johanssen opptrer riktignok både som subjekt og objekt, men i tilknytning til kunsten kan menn ikke utelates. Menn kan være sårbare ovenfor sitt eget begjær, og eksisterer i kraft av publikum. Likestillingen undergraves når videoverket presenteres kun i lys av det kvinnelige kjønn, og det som oppfattes som kvinnens egenskaper. Utforskning av kropp og følelser gjelder både menn og kvinner.

28

KUNSTHISTORIKER IRENE IKDAL

Fine Art Union, Our Pleasure is financed, 2006 og Christian Krogh, En formaning, 1886. Begge foto: SKMU Sørlandets Kunstmuseum

Simone de Beauvoirs betegnelse om kvinnen som ”det annet kjønn” dannet et bakteppe, og var en forutsetning for 70-årenes kvinnebevegelse. Mange kvinnelige kunstnere fra 1960-70 tallet viste frem videoarbeider med feministisk innhold hvor formålet var å synliggjøre kvinners underlegne stilling i et mannsdominert samfunn og styrke kvinnenes posisjon. I dag er kjønnsforskjellene mer komplisert. Kvinnesaken deler interesser med andre retninger. Det gjelder ikke bare kjønn, men også seksualitet, etnisitet, rase og sosial klasse. Kjønn, forstått som en absolutt størrelse, er i våre dager vanskelig å forsvare.

Tema om kjønn og seksualitet var spesielt vanlig i 1990-tallets videokunst. Judith Butlers bok ”Gender Trouble: Feminism and the Subversion of Identity” (1990) hadde stor innflytelse. Butler forkastet de faste tradisjonelle kategoriene for kjønn og identitet, og introduserte teorier om ustabile identitetskategorier. Et eksempel er fra Sam Taylor Wood (f.1967). Videokunstverket Brontosaurus (1995) viser en naken mann som danser med heftige bevegelser til afrikansk musikk. Taylor Wood manipulerer så bevegelsene i sakte fart og introduserer en adagio av Samuel Barber som uttrykker det sensuelle i øyeblikket. Det paradoksale er forholdet mellom machomannens bevegelser og den langsomme musikken. I dette tilfellet blir mannens kjønnsidentitet tvetydig og gir rom for undring.

Tematisering av blikket og forholdet mellom kjønnene blir problematisert i videoverket Our Pleasure is Financed, men problemstillingen har ingen virkning når svarene er gitt på forhånd. Ved å fremstille seg selv som passive observatører opprettholder kunstnerne maktbalansen der strippersken blir gjenstand for seksuell objektivisering. Den seksuelle differansen og mannens fravær blir desto mer synlig og for tydelig uavhengig om Wetten og Johanssen forsøker å reversere de tradisjonelle kjønnsrollene.

Videoverket er derfor tilsynelatende feministisk. Det mangler en aktuell og kritisk strategi på kvinnens premisser. Selve tittelen på videoverket vekker ikke nevneverdig oppmerksomhet, og lydsporet grenser til kjedsommelighet. Our Pleasure is Financed retter søkelyset på det som egentlig bekrefter våre vante forestillinger.

Det er positivt at Sørlandets Kunstmuseum ønsker å opprette en mer rettferdig kjønnsbalanse i samlingen og markerer museet som en arena for forskning. I dette tilfellet går utforskning av stereotypiske begreper om kvinners kunst ikke langt nok. Kvinner er dessverre underrepresentert i kunstsamlinger, men disse samtidskunstnere er heller ikke usynlige. I fremtiden bør Femme fatale begrepet kanskje erstattes med femme vitale.

29

NINA BJØRKENDAL

Foto: Nina Bjørkendal

TEKST : JOHAN OTTO WEISSER

Foto: Sidsel Jørgensen

Nina Björkendal, født og oppvokst i Stockholm er siden i høst ansatt ved Agder Kunstsenter som rådgiver. Hun er billedkunstner og er aktuell med separatutstilling i januar -15 i Kristiansand Kunsthall.

Hun har jobbet på gårdsbruk og med fiske, og også prøvd seg i et økologisk kollektiv. Det speiler seg i prosjektene hun nå jobber med. ”Samarbeid og prosess er viktige stikkord i forhold til mine arbeider” uttaler hun. ”I min kommende serie ”Systema Naturae” bygger jeg opp installasjoner i naturen, som dokumenterer vekst og forandring. Det er en lek med det vitenskapelige og den dokumentariske sjangeren”.

30

22 WOMEN

/ Et prosjekt av Alfredo Jaar > 10. oktober 2014--15. februar 2015

REDAKSJONENS SJEKKLISTE

V�

� � � � � � � � � � V � � � � � � � V � � � � V �

Kvalitetsorientert Bredde Inkluderende Sjangeroverskridende Modig Uforutsigbart Spennende Utfordrende Uhøytidelig Subversivt Empatisk Rettferdig Demokratisk Sært Undergrunn Radikalt Innovativt Skape synergi Inkluderende Nepotistisk Uberegnelig Offensivt Forankret

Alfredo Jaar: 22 Women, 2014, 22 framed pigment prints, 132 light projectors, 132 tripods.

Courtesy: The artist, New York

SKIPPERGATA 24B, KRISTIANSAND • +47 38 07 49 00 • SKMU.NO • FACEBOOK • TWITTER • INSTAGRAM

CreAir 2014

Artist in Residency in

Kristiansand

Ekserserhuset 14-23 November CreAir exhibition

26 October 11:00 Borghild Unneland: 'Textile in the arts'

Artists Ana Paula Garcez Carvalho Vygintas Orlovas Rolina Nell Kinga Kovács Irene Myran Elin Igland

14 November 18:00 Exhibition opening 15 November 14:00 Presentation of the exhibition and open artist talk by Borghild Unneland

31

Vest-Agder Fylkeskommune sørger for at CreAir2014 bidrar til Den Kulturelle Skolesekken.

t Vi heier på kunst- og kulturlivet i Kristiansand og støtter Faktor X.

Med over 35 års erfaring i grafisk bransje hjelper vi deg og din virksomhet med rådgivning, design og produksjon av alle typer trykksaker og markedsmateriell,. Små og store oppdrag.

Velkommen til oss.

Bjorvand & co design . print . produksjon Vestre Strandgate Maj-Britt Johansen26 (inngang Skippergata) Tel. 900 77 105 / 922 67 616

majbritt@bjorvandco.no post@bjorvandco.no tel. 922 67 616 Vestre Strandgate 26, 4611 Kristiansand bjorvandco.no

design . print . produksjon