13 minute read
NINA BJØRKENDAL, KUNSTNER OG NY RÅDGIVER PÅ AGDER KUNSTSENTER OG S
EN SJØMANN GÅR I LAND
TEKST: RANDI BERGE WANDRUP FOTO: TRYGVE EMIL TØNNESSEN
Advertisement
Før opprettelsen av fellesverkstedet Myren Grafikk i 1975, stod kunstnerne i Kristiansand ganske så alene. Og de var få. Her jobbet man på dugnad for å skape radikale kunstneriske prosjekter som opponerte mot hendelser lokalt, nasjonalt og globalt. Politisk engasjement og kunstneriske rettigheter stod på dagsordenen. I dette nummeret starter vi en ny serie i Faktor-X. Vi har møtt kunstneren og fagforeningsmannen gjennom en årrekke, Håkon Henriksen, for et dypdykk inn i byens nyere kunsthistorie, slik han ser den.
Myren 10.februar 1977. Fra venstre: Kjell Nupen, Jan Kolstad, Håkon Henriksen, Terje Paulsen, Irene Frankel, Harald Rui
Studenterlunden i Oslo. Mai 1975. Håkon Henriksen har fått telefon fra en viss Kjell Nupen, et menneske han aldri hadde hørt om. De går begge på Kunstakademiet, på hver sitt studie, som geografisk sett er adskilt fra hverandre i Oslo. Kunne de treffes for en samtale om Myren gård, lurer Nupen? De møtes over en øl for å drøfte hvilke muligheter et grafisk verksted ville kunne gi kunstnerne. På dette tidspunktet har Kjell Nupen ennå ikke rundet tyve. Håkon Henriksen er 32. Han har ti års ballast som sjømann før han begynner kunstnerstudier. Først Kunst- og håndverksskolen, deretter Kunstakademiet. Kjell Nupen er i sitt tredje år som kunststudent på akademiet, den yngste som noensinne er kommet inn på studiet, bare 17 år gammel. Nupen spanderer. Kristiansand kommune overtok i 1964 Myren gård etter at Siren Johnsen donerte hovedhus, park og alt som tilhørte gården med betingelsen om at låven skulle innredes til kunstnere. Hovedbygningen var tenkt til samme bruk som Gimle gård, med muligheter for konserter og ulike arrangementer. De første kunstnerne som begynte sitt virke der var blant andre Else Marie Jakobsen, Arne Solheim, Øyvind Brune og Karsten Jakobsen. I 1975 bevilget kommunen 25 000 kroner for å opprette et grafikkverksted på gården. Kjell Nupen var meget begeistret. Det han satte mindre pris på, var rykter om at største delen av beløpet skulle brukes på en studiereise til Danmark for kunstnerne som allerede var etablert på Myren. Den resterende summen skulle investeres i en liten, billig prøvetrykkspresse. - Nupen ble skikkelig forbannet over måten pengene skulle sløses bort. Han glødet for denne muligheten til å etablere et skikkelig grafisk verksted. Investere hver krone
19
i utstyr. Jeg hadde på det tidspunktet bygd opp et grafikkverksted på Frysja i Oslo. På akademiet studerte jeg samtidig som jeg var med på å etablere grafikkverksted der. Kunstakademiet hadde ikke vært utstyrt med noe sånt. Det var slik Kjell Nupen ble tipset om meg. Han trengte faglig og alle typer hjelp for å få pengene som var bevilget Myren til å bli til noe annet enn en reise til Danmark.- Vi dro til Kristiansand og hadde et møte med Else Marie Jakobsen, Karsten Jakobsen og den lille kunstnergjengen som eksisterte i byen. Først hadde vi en skikkelig krangel om hvordan pengene skulle brukes, men de ga seg på kunstreisen. Summen skulle i sin helhet settes rett inn i grafikkverksted. Jeg klarte å ordne tilsvarende beløp, 25 000 kroner, fra Norsk kulturfond. Slik kunne vi komme i gang, få kjøpt en skikkelig grafikkpresse. Fellesverkstedet Myren Grafikk var en realitet. De første kunstnerne som etablerte seg der var Kjell Nupen, Tom Lid, Arild Fredriksen, Jan Kolstad og Håkon Henriksen. Stedet er bygd på samme idé som Gras, stiftet i Oslo i 1972, med et radikalt, politisk ståsted. Kunsten skulle ut til folket under fakkelen solidaritet. - Man jobbet sammen. Kollektivt. Det vrimlet av Akp-ml'ere i det norske kunstmiljøet. Myren Grafikk ble etablert på tampen av bevegelsen. Ideen var at det skulle være et tilbud til nyutdannede grafikere i en etableringsfase, fordi det er svært dyrt å anskaffe egne presser og nødvendig utstyr. Men først måtte det bygges opp. - Vi begynte med dyptrykk. Med de 50 000 kronene som var bevilget fikk vi en skikkelig presse. Kjell Nupen var mest opptatt av litografi. Men å kjøpe ny litografipresse og litostein kostet mange hundre tusen. Vi fant en løsning. Jeg visste at det på Frysja i Oslo, i kjelleren nede i den gamle kraftstasjonen ved fossen, lå en litopresse som kunstneren Hans Normann Dahl eide. Han underviste på Kunst- og håndverksskolen og Arkitekshøgskolen. Pressen var nærmest kassert og jeg fikk låne den. Det viste seg at den var delvis ødelagt og manglet deler. Men Kjell Nupen, Tom Lid og Håkon Henriksen fikk den med i en varebil. Den måtte så og si graves ut av gjørmen i kjelleren. De fikk hjelp til å få satt på plass nye deler på Hansen mekaniske verksted i Kristiansand. Nupen og Henriksen dro til Kunstakademiet og fikk smuglet ut noen litografisteiner derfra. - Jeg syntes min innsats med å bygge opp grafikkavdelingen på akademiet ga rom for det. Det er en antikk teknikk og slike steiner er nærmest umulig å få tak i. Vi fant også noen litosteiner i Stavanger på de gamle sardinfabrikkene, brukt til å lage etiketter. Nå kassert. Dessuten hadde en tidligere fabrikkdirektør steinlagt haven sin med en mengde litografisteiner. Vi fikk en del av dem. Gravde dem opp fra hagen. Senter for grafikk i Hjørring bidro også med steiner og en del utstyr. Når så endelig hele utstyret til litografipressen på Myren var vel installert og i bruk, mottok Henriksen et brev fra Hans Normann Dahl. Han anmodet om å få returnert litopressen. Hans nye kjæreste drev med grafikk. Dette var en passende gave for henne. - Jeg ble sur. Pressen hadde ikke tålt å ligge særlig lenger i den våte, gjørmete kjelleren. I prinsippet reddet vi den og bygde den opp på nytt. Dahl ville i tillegg ha penger for leie den tiden vi hadde benyttet pressen. Jeg ble forbannet. Men han fikk den tilbake. På det tidspunktet hadde Nupen begynt å selge så bra at han kunne sponse en ny presse. En fin en med motor. Vi hadde allerede fått installert silketrykkpresse med 35 000 kroner i støtte fra kommune og fylke. Økonomiske som vi var, dro vi til Danmark og kjøpte brukt utstyr. Den type industri var ennå i gang. Folk byttet gammelt utstyr i nytt. Du fant mye fint brukt. Bayer, akevitt og full dansk frokost ble også servert, sammen med 10 000 kroner i avslag på kjøpesummen. For de pengene fikk vi oss en skikkelig fyllekule i København.Kjell Nupen var mye på fellesverkstedet det første året. Men snart ble han utvekslingsstudent i Düsseldorf og pendlet mellom studier og arbeid på Myren. Håkon Henriksen pendlet også mellom studiet i Oslo de første to årene og reiste jevnlig til akademiet hvor han hadde fått til en avtale om at virket hans i Kristiansand måtte anses som en nødvendig del av utdannelsen.. Han hadde i tillegg driftsansvar, som formann for Myren Grafikk de første tre årene.
21
- Vi jobbet sammen og hver for oss, kommenterte og diskuterte hverandres prosjekter og uttrykk. Og vi engasjerte oss sterkt i resten av kulturmiljøet som i hovedsak bestod av Agder musikkonservatorium og Kristiansand amatørteater. Det store møtestedet var Telfords pub på Hotel Caledonien. Kunstnermiljøet der trakk til seg journalister og en del politikere. Særlig onsdagskveldene etter bystyremøtet førte til at saker som var viktige for miljøet ble diskutert direkte over bordet med pils i hånden. - Vårt politiske engasjement var klart på venstresiden. Kunsnerisk førte det til at vi laget mye plakater. Mens Kjell Nupen var i Düsseldorf, ble han veldig giret på det politiske stoffet. Det var tross alt midt i Baader-Meinhof- perioden. 27. september 1975 ble fem baskere henrettet i Madrid, Barcelona og Burgos, bare uker før Franco-regimet falt i Spania. - Første gang vi laget såkalte spontanplakater, var det på bakgrunn av de hendelsene. Venstresiden over hele Europa protesterte høylydt, med Olof Palme i spissen. Nupen lagde plakaten. Han blåste opp avisbilder av de fem henrettede, visuelt veldig grovkornet. En mengde av Telfords gjester var involvert, nærmest som en slags dugnadsgjeng. Vi hadde ennå ikke fått på plass vakuum-bord til silketrykk. Alt måtte gjøres manuelt. To mann holdt papiret, en holdt rammen, en dro rakelen. Deretter måtte de henges til tørk. En Telfords-gjest jobbet på Linjegods. Han sørget for distribusjonen. Plakaten gikk ut over hele landet. - Kjell jobbet nærmest bare med litografi. Han brukte ofte avisfoto han overførte til grafikk. Politiske bilder, som store demonstrasjoner i Tsjekkoslovakia, opptøyer rundt i verden eller mennesker som ble skutt på Den røde plass. Jan Kolstad jobbet med dyptrykk mens jeg holdt på med dyptrykk og silketrykk. Arild Fredriksen drev mest med tresnitt, men var ikke så mye til stede. Han var arkitekt og hadde et familieliv. I forbindelsen med Bravo-utblåsningen på Ekofiskfeltet i Nordsjøen i april 1977 var kunstnerne på Myren Grafikk igjen på barrikadene. - Bare navnet Bravo er en plakat i seg selv. Vi trengte en slags oljesprut. Tom Lid hadde klart å skaffe frem en veterinærklystér han fylte med en skvisete guffe og sprøytet ut til en stor, flott oljefontene. Plakaten gikk ut over hele landet gjennom vår private Linjegods-distribusjon. - Var dere en del av Akp-ml-bevegelsen? - Absolutt ikke. Kjell Nupen syntes Baader-Meinhof-banden var jævla tøff, selv om han ikke tenkte på å sende avgårde en bombe selv. Det handlet om miljøet han befant seg i. Düsseldorfs kunstnermiljø var venstreorientert. Lokalt blandet vi oss, som kunstnere, inn i de politiske diskusjonene. Jeg trykte
På Fellesverkstedet på Myren 1977. Harald Rui, Jan Kolstad, Håkon Henriksen og Kjell Nupen
plakater i forbindelse med Alta-aksjonen da den tidligere eieren av Myren gård, Siren Johsen, plutselig kom tassende inn på verkstedet. Hun var bekymret. Det hadde kommet henne for øre at vi var kommunister. Jeg beroliget henne veldig på det. - Det gikk en del historier om at vi holdt på med svært radikale ting på gården. Men Siren Johsen ble beroliget og var helt med på at vi måtte bevare naturen. Alta-aksjonen var hun for. Tom Lid var ikke så politisk engasjert. Mer romantisk, symbolsk rundt almenmennesklige temaer. Stilleben og menneskemotiv. Han jobbet figurativt og mest i litografi. Dessuten er han en meget god tegner. Han stilte seg en kveld opp på en klassisk konsert i regi av Myren gård med den minste litosteinen han kunne finne. Målet var en tur på Telford, men Tom var blakk. Han tegnet direkte på steinen med tusj og fettstift. Deretter tilbake til verkstedet for å trykke i en enorm fart. Da konserten var over stod han klar til å selge trykkene. Et uttrykksfullt bilde av en fyr som satt ved et flygel og spilte. Den kvelden spanderte Tom Lid på Telfords. I det sosiale liv fikk de seg en sommer stadig turer til Danmark. Ole Geir Feste, sentral skikkelse i amatørteatret, hadde fått seg sommerjobb i billettluka til danskebåten. Han kunne ordne gratisbilletter med lugar. Kom det et lass pensjonister var det alltid noen som manglet. - Døgnrytmen vår var på det tidspunktet slik at vi jobbet fra tidlig ettermiddag og utover kvelden. Vi rakk siste pils på Telford, eller vi ringte ned og fikk pubvertene til å holde av øl til oss bak disken. Den gangen stengte puben allerede elleve mens baren på ferja åpnet tolv. Vi dro ned, fikk billetter av Feste og kunne fortsette moroa. Det var sjelden vi sov, og vi steg aldri i land i Danmark. Ved ankomst Kristiansand neste dag bar det rett ut på Myren igjen for ny arbeidsinnsats. Denne rutinen med å ikke gå i land i Danmark førte til at Tom Lid en gang mistet en avtale i Hjørring. Som alltid ble det drikking i baren. Han sovnet en halvtime før ankomst Hirtshals og våknet ved kaien i Kristiansand. Grafikerne på Myren gård fikk i 1977 en henvendelse fra Lyngdal kunstforening. En norskamerikaner ved navn Mersland, hadde vendt hjem til gamlelandet, startet kjøreskole og blitt formann i kunstforeningen. Han hadde store, nærmest amerikanske vyer for stedet. Kunsten skulle løfte frem Lyngdal, sette stedet på kartet. Målet var å gjøre Lyngdalsutstillingen større enn Høstutstillingen. Grafikerne takket ja til oppdraget. - Vi fikk høre litt syting om dårlig økonomi. Mersland hadde fått løfter om kommunale midler. Kjell Nupen tipset om mulig støtte fra Kulturfondet. En gladnyhet for norskamerikaneren. Det er nemlig slik at når kommunen bevilger kan man ofte få samme sum fra fondet.
23
24 Men det Mersland ikke hadde fått med seg, var at får du støtte fra det offentlige, kreves det at du betaler visningsvederlag til kunstnerne. Ordningen ble opprettet i 1975. - Han gikk helt av skaftet, som den typiske amerikanske republikaner han var. Men på det tidspunktet var det for seint å avlyse. Vi prøvde å regne på hvor mange bilder han kunne benytte ut fra de pengene han satt på. Men nå begynte drømmen om å bli størst på kunst å smuldre for Mersland. Han tok kontakt med det tyske kunstnerekteparet, bosatt i Lindesnes, Uwe Wenk-Wolff og Urd von Hentig. De ble så glade for å få stille ut at de kunne bidra med masse bilder uten å ta seg betalt. De hadde tydeligvis ikke fått med seg kunstnernes rettigheter. Samtidig var de medlemmer i NBK-Agder. De ville bli rammet av ekskluderingsparagrafen ved å stille ut uten vederlag. Da Håkon Henriksen fikk informert dem om dette, ble de svært bekymret. Samtidig nektet Mersland å betale ut noen form for vederlag. Bildene fra samtlige kunstnere hadde han allerede fått. - Jeg tror til og med de var hengt opp. Dette var et klart avtalebrudd og vi fikk en glimrende advokat fra NBK sentralt til å ta saken. Mersland hyrte inn Harald Jølle. Utstillingen skulle foregå på Berge barneskole, i gymsalen. Åpningsdagen kom uten at partene var blitt enige. Gunvald Opstad var der fra Fædrelandsvennen og kalte seg på kommentatorplass for krigsreporter i sakens anledning. Ordføreren stod klar til å åpne utstillingen, skolekorpset på geledd for å spille. - Vi langhårete gutta fra Myren stod nonchalant henslengt og røykte. Sterkt forsinket kom Mersland og Jølle ut for å ta ordet. Mersland dunker i Jølle: «Sei det, du». Han var ikke særlig fornøyd. Enighet mellom partene var oppnådd. Kunstnerne fikk fullt vederlag. Ordføreren kunne si noen pene ord, korpset spille og utstillingen åpnes. Det var samtidig slutten på Merslands store drøm. Utstillingen ble langt dyrere enn han hadde forestilt seg. - For oss på venstresiden var dette en viktig fagforeningssak. Den satte klare rammer for fremtidige utstillinger. Det stakkars tyske ekteparet gikk rundt og rødmet. De hadde pøst på med bilder før de ble klar over kunstnerkravene. Jeg tror de fikk bortimot 60 000 til sammen i vederlag. Det var veldig mye penger den gangen. I 1977 kom Håkon Grønlien fra Trondheim og Bengt Moberg fra Bergen. Tom Lid hadde begynt på Akademiet i 1976 og Arild Fredriksen trakk seg mer og mer ut. Andre som kom til var Inger Johanne Rasmussen fra Kristiansand og Hans Otto Minge fra Risør. - På den tiden startet hva jeg kaller privatiseringsprosessen. Fellesverkstedet ble mer lukket. Jeg var borte fra Myren og byen halvannet år fra 1978. Da jeg kom tilbake, i 1980, regnet jeg meg ikke lenger som en del av Myren Grafikk. Jeg overtok formannsvervet i fagforeningen, NBK-Agder, den gang BSK, Bildende sørlandskunstnere. Kommunen ønsket at kunstnernes leieforhold skulle gå gjennom fagforeningen. Håkon Henriksen satte i gang en prosess med å få tilbakeført den gamle ordningen på Myren grafikk, stoppe privatiseringen gjennom å revidere opptakskriteriene. Han formulerte skriftlig at man hadde en maksgrense på å få være der fem år, at unge nyutdannede kunstnere skulle prioriteres og at verkstedet skulle være åpent over kortere eller lengre perioder for andre. Kunstnerne som holdt til på Myren måtte søke på nytt. Kjell Mardon Gunvaldsen og Tormod Ropstad kom inn som friske pust. De fikk tildelt plass som malere, ikke grafikere. Eli Nordbø, som hadde hatt vevstue i “Hønsehuset” fra før Fellesverkstedet ble startet, og Hans Otto Minge fikk ikke fornyet kontrakt.- Men Minge og Nordbø kom etterhvert inn igjen. Privatiseringsprosessen fortsatte på Myren Grafikk. Det samme skjedde med hele kunst-Norge. Utover 1980-tallet snudde kunstnernes holdninger helt. Å jobbe sammen, den kollektive tanken med fellesverksteder, forsvant. Mye av det som var bygd opp gjennom fagforeningen smuldret bort. Med jappetiden ble enkeltindividet satt i sentrum. Hver sin egen lykkes smed. Konkurransen hardnet til. Man skulle selge og tjene gode penger.
