Carls kommentar Et folk uten barn

FOTO: LIUDMILA FADZEYEVA/ISTOCK

Et folk uten barn

Mye tyder på at vi som samfunn ikke legger godt nok til rette for at arbeidstakere flest kan kombinere arbeids- og familieliv.

Barn er i ferd med å bli et sjeldnere skue.

I 2021 ble det født 1,55 barn per kvinne. Året i forveien var tilsvarende tall 1,48. Siden 1970 er tendensen jevnt nedadgående, og vi er nå vitne til rekordlave fødselstall. Hva skyldes denne utviklingen?

Grunnene til de lave fødselstallene er antakelig like mange som de er sammensatte, men hvorvidt den enkelte familie vurderer det som økonomisk gjennomførbart å stifte familie/få flere barn er åpenbart av betydning.

Forskning viser at barnefamilier med vanlig inntekt kommer dårligere ut i skattesystemet nå enn for 20 år siden (tall fra 2017). Dette er medregnet velferdsstatens kontantytelser. Relativt til de som ikke har barn, har barnefamiliene i en årrekke hatt en negativ kjøpekraftutvikling. Vanligvis antar vi at økonomiske insentiver fungerer, og de økonomiske aspektene er derfor vanskelig å komme utenom når vi vurderer årsakene til situasjonen vi står i.

I en tid hvor både priser og renter øker, virker det nærliggende å anta at de økonomiske betingelsene for barnefamiliene i alle fall ikke blir noe bedre i årene som kommer. Sannsynligvis blir de dårligere. At det er lenge siden barnefamilienes sak var en fremtredende politisk prioritet, virker derfor ganske klart å være en del av det større bildet.

De økonomiske faktorene er imidlertid ikke de eneste av betydning for beslutningene om eventuelle familieforøkelser. Mange familier peker på kombinasjonen av jobb og familieliv som krevende, og at tid har blitt en stadig knappere ressurs. Den såkalte tidsklemma gjør tiden vår til en dyrebar ressurs de fleste av oss gjerne skulle hatt mer av. Antall tilgjengelige timer er én ting, vel så viktig er fleksibilitet nok i hverdagen til at timeplanen går opp.

Fordelingspolitikk og innretning av de økonomiske støtteordningene må kongerikets folkevalgte ta hovedansvaret for, men også andre aktører kan med fordel legge bedre til rette for at man skal kunne

Ved Carl Christian Grue Solberg, forhandlingssjef i NRF.

FOTO: TONE RISE

kombinere arbeids- og familieliv.

Arbeidsgiver for eksempel.

En helt uunngåelig del av småbarnsperioden er oppfølging som skaper et behov for korttidsfravær i arbeidstiden. Besøk på helsestasjonen, en to-års-kontroll, kan tjene som eksempel. Hvilke rettigheter du som arbeidstaker har, varierer stort fra arbeidsplass til arbeidsplass, og fra bransje til bransje. Ved noen arbeidsplasser dekkes slike besøk innen en gitt tidsramme uten fratrekk i lønn. Andre steder får man lønnstrekk. I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å få fri i det hele tatt.

Legger vi i tillegg til at helsepersonell ofte jobber turnus og er så uunnværlige for virksomheten at mange må belage seg på nattarbeid og andre ugunstige arbeidstidspunkter, blir det fort mange hverdagsutfordringer som samlet sett kan gjøre det vanskelig å prioritere familieforøkelse.

I alle fall kan det fremstå mer nærliggende å la være.

Både de kollektive tariffavtalene og de individuelle arbeidsavtalene kan gi rett til lønnet permisjon ved denne type besøk, men svært mange arbeidstakere i eksempelvis helsesektoren har ikke rett på spesielt rause goder. Ei heller spesielt fleksible.

En del arbeidsgivere er flinke til å legge til rette for besøk på helsestasjonen og lignende, men mange er i dag helt avhengig av arbeidsgivers humør, gunst og godvilje for å få gjennomslag for den type korttidsfravær. I alle fall om de ønsker å unngå lønnstrekk.

Når vi vet at alt i tiden fremover blir dyrere, og at barnefamilier har dårligere råd enn andre, kan mange ende opp i den situasjonen at de ikke kan ta seg råd til å følge opp barna. De fleste vil i en slik situasjon neppe velge å sette nytt liv til verden. Majoriteten er mer trygghetssøkende enn som så, og ønsker å forsikre seg om at de har ressurser til rådighet forut for en eventuell familieforøkelse.

Om utviklingen skulle bli som beskrevet her, vil med andre ord insentivene for å få flere barn bli enda svakere.

Mye av suksessen i det norske arbeidslivet og den nordiske modellen er at vi har investert i de ansatte. Vi har tenkt at dersom arbeidstaker har skikkelige betingelser og ordnede forhold, vil alt fungere bedre, og det har vist seg å stemme. Vi har et høyproduktivt arbeidsliv på grunn av, ikke til tross for, at vi har lagt til rette for at arbeidstakere er hele mennesker, ikke brikker i et spill.

For storsamfunnet er dessuten utviklingen problematisk fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Samfunnsdemografien er i endring. Vi blir stadig flere eldre. Blir vi i tillegg færre yngre, vil det til slutt bli flere eldre med legitime krav på pensjon enn yngre arbeidstakere til å bedrive verdiskapning som finansierer pensjonene.

Utviklingen utfordrer med andre ord bærekraften til det norske velferdssystemet. Det er grunn til å utvikle en bekymret nerve i pannen over utviklingen.

Et annet spørsmål er hva utviklingen dersom den vedvarer, vil gjøre med oss som samfunn og oss som mennesker.

Personlig er jeg av den oppfatning at barna har en uvurderlig plass i ethvert samfunn, og at familieliv er et grunnleggende behov for oss som mennesker. Et samfunn uten barn er en ubehagelig tanke i seg selv, og enda verre er det dersom vår samfunnsorden gjør at folk ikke føler de kan prioritere familieliv selv om de ønsker det.

I vårt frie demokrati er det selvsagt helt opp til den enkelte hvordan man ønsker å leve livet sitt, men majoriteten av oss vil på et tidspunkt søke de gleder familielivet gir. Vi er i ferd med å bli et folk uten barn, og det bør lede til en refleksjon over hvorvidt vi ønsker den situasjonen velkommen eller ei. n carl.christian@radiograf.no

«Det er grunn til å utvikle en bekymret nerve i pannen over utviklingen.»

Kilder:

Statistisk sentralbyrå Finansdepartementets perspektivmeldinger Civita-notat nr. 13 2018 Barnefamiliers økonomi