Fra midten av 1860-årene hadde Bergen et avløpssystem, men dette var for dårlig til å ta imot avføring. I 1881 ble det derfor innført et “kaggesysten” som en del av en offentlig renovasjonsordning. Denne var den første av sitt slag i Norden, og først i 1997 ble dette systemet avviklet.
Fridtjof Nansen på sitt arbeidsrom ved Bergens Museum i 1880-årene.
Foto: Billedsamlingen, Universitetet i Bergen
gen var en tollkasserer, en farmasøyt og et telegrafbud. Dette forklarer, i alle fall delvis, hvorfor Nansen fikk jobben. Brunchorst skriver videre: “Nansen var ingenlunde en saa god museumsmand som Jensen (hans forgjenger) havde været. Det meget rutinemæssige detaljarbeide, som følger med en samlings ordning, vedlikehold og katalogisering, havde han ikke
den tilstrækkelige taalmodighet til at interessere sig for. Derimod var hans videnskabelige interesser overordentlig vaagne og intense, og han begynte meget snart sin videnskabelige production.” En annen som har et kjent navn i Bergen, er Herman Friele (1838–1921), oldefar til Bergens “borgermester” 2002–2007 med samme navn. Foto: Billedsamlingen, Universitetet i Bergen
En av de viktigste begivenheter i norsk havforskning var Nordhavsekpedisjonen til Norskehavet med DS Vøringen somrene 1876–78. Forskerne fra Bergens Museum gjorde her en solid innsats. Bildet viser deltakerne på toktet i 1877 eller 1878. Bak fra venstre G.O. Sars, H. Mohn, marinekaptein Petersen, Joachim Grieg og Herculus Tornøe. Foran fra venstre: kom. kaptein C. Wille, F.W. Schiertz, D.C. Danielsen og Herman Friele.
Friele var en dyktig kjøpmann og en meget kompetent amatørzoolog. Han hadde stor interesse for fugler, snegler og muslinger (skjell) som var hans spesialfelt. I eldre tider var det ingen lovregler som skulle beskytte sjøområdene mot forurensning. De første kjente reguleringer på dette området tok sikte på å beskytte havnene slik at ikke tømming av avfall gjorde at de ble grunnere. Fyllmassene under kaifundamentene i middelalderens Bergen besto vesentlig av forskjellige typer avfall. Det minsket fundamentdybden, og derved kunne man spare tømmer. Samtidig skapte det problemer for skipstrafikken da dybden foran kaiene var beskjeden. I 1248 var den ikke mer enn en knapp meter ved middelvannstand. Det er derfor lett å forstå forbudet i byvedtekter fra 1282 mot å bære avfall og skitt utfor bryggene. Middelalderens skomakere garvet selv sine huder, først og fremst ved hjelp av bark. Det ble mye avfall fra garvingen, og i de nye byvedtektene fikk skomakerne i Vågsbunnen innskjerpet et forbud fra kong Magnus lagabøte mot å bære barkavfall fra garvingen i Hugaå: “Det skal fremdeles gjelde om Hugaå slik den ærverdige kong Magnus skipet. At der skal det ikke bæres bark i, men den skal bæres ut fra Vågen, og her ble fastsatt en halv mark i sekt,… Og hver den som bærer bark ut i Hugaå og ikke lar det føre bort, skal svare en halv mark i sekt slik det da var skipet og ikke føre den dit senere. Avfall og saur fra bygårdene skal ikke bæres ut for bryggene, og sekt skal svares om båret blir.”
Det er noe uklart hvor løpet til elven Hugaå gikk, men den har sannsynligvis munnet ut gjennom eller like ved skomakernes område som strakte seg fra et stykke sør for Vetrlidsallmenningen og inn til Skostredet. 10
I tiden før vannklosettene ble tatt i bruk var det kagger som gjaldt. Det var egne stasjoner flere steder i bergensområdet hvor kaggene ble tømt for videre transport med båt. Den gangen ble innholdet i kaggene sett på som en ressurs for gjødsling av bondens aker. Innholdet ble kalt kaup, og i fjordene rundt Bergen var det kaupkaier mange steder hvor bøndene kunne hente den edle varen. Så verdifull var denne kaupen at den ble transportert fra Bergen til en egen kaupkai i Sandnes og brukt som gjødsel på Jæren. En liten øyeblikksbeskrivelse fra den tiden som viser hvordan bonden så på verdien av den varen han hadde fått i tønnene på kjerren. Bonden hadde fylt opp sine tønner, men så oppdager han at der henger en stor brun en på tønnekanten som er i ferd med å gli utenfor. Da tar han resolutt, med bare hender, og vipper den opp i tønnen og redder verdifull gjødsel.
INNlEDNING
INNlEDNING
11
Foto: E. Heggøy
Rødalgen (Hypoglossum hypoglossoides) ble første gang funnet i Norge i 2005 i Korsfjorden.
Hu sa
Foto: Kjersti Sjøtun
66
an
Søl (Palmaria palmata), er en bladformet rødalge som kan vokse rikelig på tarestilker.
ivi
omsette primærproduksjonen videre til det rike næringsnettet i kystsonen. I tidligere tider visste man å utnytte den ressursen som tang og tare er, til dyrefôr eller gjødsel. I Øygarden for eksempel brukte man “skråma” (samlenavn for tare) til å fôre kyr med. Man vet ikke om tare og bentosalger også var vanlig som menneskeføde i Norge, men fra Island og Irland kjenner man godt tradisjonen med å spise søl fra vikingtiden av. Sannsynligvis gjorde man også det i Norge. Søl er en karakteristisk rødalge som gjerne vokser
o: V
andre svømmer mellom algene eller kryper på bunnen, som for eksempel små krepsdyr og krabber. I sjøen er det mange bytteetere, og små dyr lever i stadig fare for å bli spist av de større. Vi ser at mange dyr har utviklet beskyttelsesfarge og -mønster, dette er egentlig et uttrykk for at de løper en stor risiko for å bli spist. Innimellom bentosalgenes små blader og greiner lever det derfor mange små dyr som her kan finne gjemmesteder. På denne måten skaper bentosalgevegetasjonen et levested for myriader av andre arter, blant andre de som kan
Fo t
Sauetang er den algen som best tåler tørrlegging. Den kan ligge tørrlagt i flere dager om høyvannet ikke går langt nok opp. Om sommeren kan den tørke helt ut, men når neste flo kommer, trekker den til seg vann og er like fin.
på stilken til fingertare eller stortare langs strendene i de ytre delene av bergensfjordene. Søl er spesielt rik på mineraler og vitamin A, og om vinteren kan opptil 20–30 % av tørrvekten bestå av proteiner. Dersom man vil forsøke å spise søl bør man samle algene om vinteren eller tidlig på våren. Da finner man som regel rikelig med søl, den ser ren og delikat mørkerød ut, og har også høyest næringsinnhold. Søl kan man tørke og oppbevare i en lukket beholder. Man kan spise den tørket, fersk eller oppbløtt og oppkuttet i salat, eller steke den. Butare er en annen alge som godt kan benyttes i salater. Best egnet er de fruktbare strukturene nederst på planten. Smaken kan karakteriseres som svakt nøtteaktig. Denne algen stiller strenge krav til bølgeeksponering. De eneste bentosalgene som blir utnyttet kommersielt i Norge i dag er stortare og grisetang. Grisetang blir brukt til framstilling av tangmel, og stortare til produksjon av alginat. På Vestlandet er det for små forekomster av grisetang til at man høster tang for tangmelproduksjon, men stortare blir regelmessig høstet utenfor Sotra. Alginatet fra stortare har den egenskapen at det danner en tykk og jevn konsistens ved tilsetting i alle vesker, noe som er en verdifull egenskap i mange produkter framstilt i matindustrien. Alginat har også et utall andre anvendelsesområder, fra farmasiprodukter til at det blir brukt i prosessen med stofftrykk for å få jevne kanter på fargetrykk. Også andre alger inneholder verdifulle stoffer. Ved Eggholmene utenfor Hjellestad kan man finne noen små rødalger som danner tette matter på fjellet på én til to meters dyp. Dette er rødalgen bred agaralge (Gelidium spinosum), som i flere land blir høstet til produksjon av agar. Agar kan brukes i nærings-
middelsindustrien omtrent på samme måte som alginat. Et hovedbruksområde er på laboratorier, som medium for å dyrke bakterier. I mudderet innenfor Bergen Seilforenings marina i Kviturdikspollen finnes en annen agarofytt som heter pollris (Gracilaria gracilis). Forekomstene av både bred agaralge og pollris er imidlertid for små i Norge til at man kan utnytte disse algene kommersielt her. DyRePlanKton
Dyreplankton er dyr som svever fritt i vannet og som har så liten svømmeevne at de ikke kan ta seg fram mot strøm i sjøen. Dyreplanktonet består av mange forskjellige dyregrupper og larver av bunnlevende dyr og fisk. En del arter er planktoniske (lever fritt i vannsøylen) i alle stadier av livet, andre er planktoniske bare i en periode av livet. I fjordene våre har omtrent halvparten av bunndyrene planktoniske egg- og larvestadier. Det finnes en mengde forskjellige planktonarter. Å gi et entydig svar på hvilke grupper eller arter som er viktige, er ikke mulig. Noen er viktige som føde for andre dyr, andre er viktige fordi de ødelegger fødegrunnlaget for verdifull fisk. Den tallmessig største gruppen i dyreplanktonet i våre fjorder er ikke nødvendigvis den viktigste gruppen. Best utgangspunkt er hvilken rolle en gruppe eller art har i fjordens økosystem. Har gruppen
lIVET I FJORDENE
lIVET I FJORDENE
Havforskningsinstitut te t
67
2010
• Bergensfjordene − natur og bruk • Grafisk design bok, 192 s. • Bildebehandling, grafer/grafikk, sideombrekking, redigering