Av kunsthistoriker Eva Furseth, Kunstkontoret AS
Å kjenne suget, at det trekker i deg.
Mens en ekspresjonistisk kunstner maler seg selv inn i bildene, hvor man ser spor etter tilblivelsen og aner kunstnerens lynne i penselstrøkene, har Harald Tørresen lagt seg til et kjølig og kontrollert uttrykk. Han bruker lang tid på arbeidene, og dét med perfeksjonistens blikk. Han tilstreber en ren, nærmest plakataktig enkelhet som nettopp krever at alle elementer sitter. Gjennom kunsthistorien har penselstrøkene hatt liten egenverdi og derfor vært usynlige, og dermed redusert til noe man “ser gjen nom”. Denne tradisjonen har Tørresen videreført inn i sin realistiske stil – men hans verden er likevel av noe annet. For det er vanskelig å bevege seg gjennom hans malte verden – så mistenkelig lik vår egen – og likevel annerledes. Man kan få fornemmelsen av å stå foran et prosjekt for å fiksere eller fastholde tiden – som uvegerlig glir mellom fingrene våre. Det er likevel malerienes retro spektive karakter som virker mest uttalt. Mennesket er avhengig av ettertenksom heten, som Søren Kierkegaard så treffende har uttalt må livet leves forlengs, men kan bare forstås baklengs. Ved utstillinger fordeler Tørresen verkene slik at de spiller sammen, snakker med hverandre, og inviterer oss til å danne våre egne, personlige tankerekker. Likefullt blir man nysgjerrig på hva kunstneren selv har tenkt omkring verkene. For hva handler de egentlig om? Maleriene virker på en underlig måte så tause. Det en kjensgjerning at det er umulig ikke å kommunisere, med andre ord; det skjer aldri ingenting. Med eller mot vår vilje vil vi alltid inngå i kulturelle og mellommenneskelige sammenhenger, også når vi tier. Desto mer urovekkende er det faktum at det sjelden er klart nøyaktig hva som kommuniseres. Innen teknologi bruker man begrepet black box om et lukket system, hvor vi utelukkende har kjennskap til det som går inn og kommer ut, men ikke vet hva som skjer i feltet mellom inngangen og utgangen. Vi har også black box teorien innen psykologien, som ser på hjernen som en boks vi ikke har tilgang til innholdet av, noe vi kan bare få kjennskap til ved å teste ut hvilke respons man får av å tilføre forskjellige stimuli. I møtet med Tørresens arbeider er det som om vi får en direkte glipe inn i det som er skjult for oss, dypt inne i det egentlige. På denne måten blir ikke disse tablåene den synlige responsen av stimuli – men det som faktisk foregår i den svarte boksen. Men vil vi i så fall forstå hva vi ser?
Malstrøm. Minutter. Sekunder. Tingenes brøl. Vannets kraft. Der du er nå: Maktesløs på kjøkkenet. Du holder deg fast i stolens lykke, respatexbordets skinnende blanke smil. Gulvet skal ikke tråkkes på. Du sitter ved det numne vinduet, og du ser deg selv i det. Ansiktet ditt, den åpne munnen. Og du skriker deg selv, uten en lyd. Du kjenner bygninger rase sammen inni deg. Ryggrad, ribbein og hofter knuses mot asfalten. En beinsky brer seg. Lik gift. Magesekkens malstrømmer, smadrer, splintrer, sprenger. Suger kraft. Du har ingenting å gjøre med dette. Et tappert smil av blod er det du klarer i en verden av metall. Flyet du aner venter på deg, et sted. Blodløst, metallisk, bunnløst. Og du vet, du må være på vei, du må ut av kjøkkenet, bort fra tablettenes numne rasling i lommene dine.
Du sammenligner deg selv med en sjøhest, du beveger deg dit strømningene fører deg. Viljeløst? Du venter på at noen skal komme. Du venter på en rød anorakk. En rygg som bærer. Kontakt?
Variasjoner — cessna, olje på lerret, 2010
Variasjoner — viewmaster, olje på lerret, 2010
Du skal kjempe, du skal tro. Du skal kjenne at du blir lagt merke til, hvor du enn beveger deg. I rom, i sammenraste bygninger, i druknete biler. Der du går omkring i din verden av mat, musikk, marker, menn, mødre.
Fragmenter Vi kjenner igjen fragmenter fra et levd liv, ikke bare de tingene som vi kan anta kunstneren hadde i sine nære omgivelser, men også bilder vi kjenner igjen fra medias
Variasjoner — drabant, olje på lerret, 2010
malerier 2011
pendel
Det skjer aldri ingenting
Av Annette Mattsson
dekning av alvorlige begivenheter. Også de kan føles like nære som våre fysiske omgi velser; det er gjerne på hjemmebane man får verden deisende i fanget; gjennom aviser, TV og Internett. Tørresen maler de utvalgte objektene mot en bakgrunnsflate; enten ensfarget eller med stormønstret tapet. Her pensles de ut nøkternt og granskende i myke og bleke toner. Valøren holdes igjen, slik at lyset tar over, noe som forsterker assosiasjonene til bleknende drømmer så vel som årenes filter. Bildene preges av orden og harmoni, ikke minst gjennom bruken av komposi sjonelle virkemidler som det gylne snitt, som med sine proporsjoner på en naturlig måte tiltaler øye så vel som sinn. På samme tid er det som om den nøkterne, nærmest objektive holdningen bare er en tynn hinne, og vi aner dypere følelser under. Verkene kan nærme seg melankolien så vel som lyriske stemninger – men aldri det sentimen tale. Verkene stritter mot en videre romantisk tilnærming, og lokker oss heller i andre retninger. I dette feltet er han på linje med pianisten Charlotte Andergast i Ingmar Bergmans film Höstsonaten (1978), når hun sier “Det er en avgrunn mellom følelser og sentimentalitet”. Kanskje er Tørresens malerier ikke tause, snarere en billedgjøring av stillhet. Still heten kommer bokstavelig talt til syne i bildenes knapphet på informasjon. Alt peker hen i mot det som ikke er med – den ubetegnede eller ubeskrevne åpning som skal fylles. Tar man vekk all forstyrrelse blir det ikke tomhet – men kanskje det egentlige. Friedrich Nietzsche har skrevet i Human, All Too Human (1878) at “Vår tids sivilisasjon løper ut i et nytt barbari – av mangel på ro.” Samtidig er det som om det går en stille puls gjennom verkene, især gjennom tapetenes rytmiske oppbygninger. Disse gjenta kende konstruksjonene antyder noe om hvordan et minne lagrer seg i kroppen uten at dette er noe vi får satt ord på. Rytmene i bildene minner om hvordan livet er strukturert i tid og rom, som hjerterytmen og blodets regelmessige sus forbi ørene, hvordan sekundviserens taktfaste slag fordeler livet vårt i timer og dager, år og generasjoner. Denne uopphørlige gjentakelsen er den verdenen som vi kjenner til. Rent biologisk har vi innebygd en grunnleggende sans for orden, og bruken av rytmer er et vesentlig mid del til avgrensing og struktur. Det forutsigbare er trygt, samtidig nesten hypnotisk og suggererende, noe vi underkaster oss nesten uten å tenke over. Men i Tørresens verk utfordres disse rytmene med uventede elementer som røsker oss ut av transen, ut av de monotone taktslagene. På denne måten får vi et spill mellom orden og kaos – struktur og fri flyt – og ikke minst mellom det strenge og det lekne. Det som karakteriserer Tørresens malerier er stilsikkerheten, det solide håndverket og de treffsikre komposisjonene. Arbeidene beretter om en meget selvkritisk kunstner. Det er kanskje nettopp dette brennpunktet mellom dristighet og det som holder igjen som gir et stemningsmettet inntrykk.
Variasjoner — compactcassette, olje på lerret, 2010
Harald E. Tørresen
Suget