Hjelp barna å bygge sin lekestyrke

Når leken blir kompleks og språklig avansert, faller mange av barna ut. Rett og slett fordi de ikke har de nødvendige ferdighetene for å delta. Hvordan oppdager du og støtter disse barna?

tekst: margareta öhman | illustrasjonsfoto: colourbox

Det er første uke etter sommerferien. Barna løper så fort de bare kan over gresset på lekeplassen i barnehagen. «Hjelp! Sommarskuggan!»1 roper de med skingrende tre og fireåringstemmer. Fram og tilbake løper de. Så hviler de en stund, helt til en av dem setter i gang med ropingen igjen: «Sommarskuggan!» «Hjelp!» Og så løper de igjen. Nå blir de enige om at duken som henger til tørk over rekkverket, kunne være det farlige spøkelset. «Hjelp! Det er Sommarskuggan!»

Et av de eldre barna sitter rolig på sandkassekanten og blander metodisk den tørre sanden med litt vann fra vannsprederen. «Hva gjør du?» lurer et av de yngre barna på. «Skuggeslim fra du vet hvem», sier lekekameraten med skummel stemme. «Hjelp, skuggeslim!» roper det lille barnet og løper sin vei. Lekekameraten ler og følger etter. Snart er det skuggeslim på nesten alle treflater i nærheten. Flokken av yngre barn skriker av skrekkblandet fryd når de oppdager Sommarskuggans skuggeslim både her og der. Det gjelder å unngå å få noe på seg.

Dette er et eksempel på hvordan mange barn sammen kan leke en ganske enkel lek, med enkle regler og enkel regi. Denne typen lek kan sannsynligvis alle barn delta i, ettersom barn pleier å elske jageleker. De aller yngste fryder seg over farten og løper med, uten at de vet noe om verken Sommarskuggan eller skuggeslim. Litt eldre barn fryder seg kanskje over den fiktive faren som Sommarskuggan utgjør i leken. De gir stemme til leken med høye skrik av glede og begeistring. Og barna som har mer lekeerfaring, setter umiddelbart i gang med å planlegge sekvensene, innholdet og dramaturgien i leken.

«Vi var politi, da, som skulle fange Sommarskuggan!» sier en av fireåringene til lekekameraten sin og stapper en trekloss/kommunikasjonsradio innenfor bukselinningen, slenger på seg en refleksvest som politiuniform og ordner med en snor som skal være håndjern. «Jeg er Pippi», sier lekekameraten, «og jeg er sterkest i verden, jeg kan fange Sommarskuggan!» «Du kunne være Pippi Politi!» «Ja, og da må jeg også ha polititingene.» De sjonglerer litt rundt med utstyr, og til slutt er de klare. «Nå følger vi slimsporene!»

De gir stemme til leken på flere og mer sammensatte måter, de forhandler, gir lekeregi, etablerer lekingens manus, kobler sammen lekesekvenser og metakommuniserer. Alt dette

krever god språklig evne, samtidig som det å leke på et mer sammensatt nivå også støtter barnas utvikling av mer avansert språk. Det krever også temmelig avansert sosial kompetanse, som å oppsøke og etablere lekekontakt med andre barn, å kunne komme seg inn i pågående lek uten å forstyrre lekingen, å kunne snakke med andre og oppføre seg på en passende måte, å komme med nye lekeideer for å holde leken i gang, å dele de gjenstandene og materialene som inngår i leken, å oppmuntre og støtte lekekameratenes forslag, å forhandle og å inngå kompromisser. Nå blir det vanskeligere å henge med for den som ikke er så vant til å leke, eller som ikke har så gode samspillserfaringer, eller som ikke behersker språket så godt.

Love vil gjerne være med i leken, og det går bra så lenge det handler om å jage og bli jaget, klatre høyt og løpe

fort. Men når lekekameratene begynner å leke politileken sin, havner Love på utsiden av leken. Han behersker ikke de sammensatte strategiene som de jevnaldrende barna tar for gitt. Og

«Hvis samspillet mellom barna svikter, den språklige kompetansen er svak, eller hvis barna er nybegynnerlekere, hjelper det ikke at omgivelsene inviterer til lek.»

når det blir vanskelig å forstå og henge med, blir Love bøllete i stedet, løper etter lekekameratene, tar kommunikasjonsradioen deres, erter og vil bli jaget – for han vil jo så gjerne være med i leken.

«Fri lek» stiller store krav til barns sosiale og språklige evne og deres evne til å samarbeide. Likevel forventer ofte personalet i barnehagen at barn skal klare dette på egen hånd, og i forlengelsen innebærer det at enkelte barn aldri får tilstrekkelig tilgang til samlek, delaktighet og fellesskap med jevnaldrende. Min erfaring er at personalet i barnehagen ofte mangler både kunnskaper, strategier og metoder for å støtte barn til å samspille og leke sammen, og til å sette ord til lekingen sin. Hvis samspillet mellom barna svikter, eller hvis den språklige

Du kan lese mer om og bestille Margareta Öhmans bøker: «Det viktigste er å få leke», «Vern om barns lekestyrke» og hennes nye bok «Vern om barns psykiske helse og velvære» i barnehage- butikken.no

kompetansen er svak, eller hvis barna er nybegynnerlekere, hjelper det ikke at omgivelsene inviterer til lek. Et barn som ikke kan, bruker materialet på en mindre variert måte, og lekingen blir mindre kompleks, og dette gir ikke barna mulighet til å utvikle samspills, leke og språkevnen sin.

Derfor må vi være mer aktive og nærgranske hvert barns samspill, lek og språk og på den måten få kunnskap om hva og hvordan vi kan gi barnet tilpasset og bevisst støtte. Når vi gjør det, oppdager vi ofte uante styrker og evner hos barnet som vi ikke visste at det hadde. Vi må nærgranske mange ganger og i korte stunder av gangen, ettersom barns sosiale og språklige atferd og lekeatferden deres ofte varierer i ulike situasjoner. Besvar spørsmålene i skjemaet nedenfor med svaralternativene «ofte», «av og til» eller «nesten aldri». Nærgransk også hvordan de andre barna svarer på barnets atferd; det gir et overblikk over det sosiale klimaet i gruppen. Jeg pleier å bruke følgende spørsmål, inspirert av blant andre Odom og McConnell (1997), Allodi og Siljehag (2016) og Ruud (2010):

– I hvilken grad prøver barnet å få oppmerksomhet fra andre barn ved hjelp av øyekontakt, gester, smil, latter eller vennlig berøring? – I hvilken grad forteller barnet andre barn om egne lekeideer (når det har fått oppmerksomheten deres)? – I hvilken grad prøver barnet å få andre barns oppmerksomhet ved å imitere leken deres? – I hvilken grad viser barnet interesse for andres lek ved å stille relevante spørsmål om lekeaktiviteten deres? – I hvilken grad gir barnet relevant informasjon til andres lek – f.eks. om lekeideer som gjør leken mer spennende? – I hvilken grad er barnet engasjert i lekingen? – I hvilken grad deler barnet leker og materialer i leken? – I hvilken grad gir barnet lekekameratene sine positiv respons?

Etter kartleggingen kan dere analysere barnets styrker og utviklingspotensial og tenke over hva dere må bidra med når dere støtter barna. Støtte skal selvfølgelig være tilpasset barnets nivå og utfordre barnet

akkurat passe mye. Den skal alltid bestå av at flere deler, for eksempel at den voksne snakker med barnet om hva man kan gjøre og si, og at den voksne deltar i samspill og lek med barnet og støtter barnet i samspill og

lek med andre barn. Den skal følges opp av oppmuntring og bekreftelse når barnet samspiller og leker med andre. Sosialt handler kanskje støtten om å dele, å hjelpe hverandre, å samarbeide. Språklig handler den kanskje om å tilby noen replikker som kan brukes når man vil bli med i leken, presentere en lekeidé, vise lekekameraten anerkjennelse, samarbeide. Lekestrategier kan være hvordan man kan starte opp og organisere lekingen sin, ta ulike roller eller koble sekvenser sammen til en lekefortelling.

Når Loves lekestyrke kartlegges av pedagogene og han får riktig støtte både sosialt, språklig og i leken, blir det lettere for ham å delta i mer komplekse leker med lekekameratene. Han blir gladere og roligere, og det blir lekekameratene hans også. Alle vinner på at pedagogene arbeider bevisst med barns lekestyrke!

Sluttnote

1 Sommarskuggan er en fiktiv figur som var en del av SVTs barneTVsendinger sommeren 2016 og senere ble sendt som en serie. Serien kan ses på SVTplay.