Dukken Jytte går i barnehagen

Hvordan kan vi inspirere og engasjere ettåringene i en fortelling? Bli med på en annerledes samlingsstund med Bente og de aller yngste barna i Sundby Algaard barnehage på Amager i Danmark.

tekst og foto: anette wilhjelm jahn

Hun ser ut på barna og sier: «Velkommen til dukketeateret ‘Dukken Jytte går i barnehagen’». Og så tar hun frem to små stoler og setter et par grønlandske dukker på dem. «Det har nettopp vært påske, og så vet dere jo at dukken Jyttes fetter og kusine er på besøk. Det er de kongelige tvillingene Malik og Ivalo, som har kommet seilende helt oppe fra Sukkertoppen [Maniitsok] på Grønland.»

Så dreier Bente på en russisk spilledåse som spiller en fin melodi. Nor på ett år og ni måneder begynner å danse på stolen sin. Tilsynelatende vet alle barna at de nå skal rekke armene opp over hodet og strekke seg. Kollegaen Anja strekker seg også overdrevet, gaper høyt og morer seg tydelig.

«Ja, nå våkner dukken Jytte», sier Bente og løfter dukken opp fra sengen og strekker armene hennes opp mens hun gjesper. Dukken Jytte får nå av seg nattøyet, og så skal hun vaskes. Bente tar et velduftende såpestykke opp av kassen. Hun leker at hun såper inn hendene sine, og deretter såper hun inn Jytte over hele kroppen. Plutselig løfter hun Jyttes føtter opp til nesen sin. «Åh, som de tærne

«Det var jo ikke en historie, og det var heller ikke dukketeater. Og likevel var barna helt oppslukt. Hva i all verden var dette?»

lukter. Uæh!» Bente rynker kraftig på nesen. «Nei, de må få en skikkelig omgang med såpen. Vi kan ikke ha noe av at dukken Jytte går rundt og lukter sånn.» Og så blir hun såpet inn over det hele.

Bente åpner klypen på tørkestativet og tar håndkleet. «Dukken Jytte må jo tørkes også. Jeg gnir litt ekstra her nede ved tærne.» Alle barna strekker hals for å kunne se dukkens tær. Når dukken Jytte er tørket, lukter Bente på tærne igjen. «Nei, så godt Jyttes tær lukter nå. Så deilig og ren du er blitt, Jytte.» Igjen ser Bente ut mot barna. «Jeg synes dere bør lukte på den deilige såpen.» Og så går Bente rundt mellom barna. Alle får god tid til å snuse inn lavendelduften fra såpen. Kollegaen Anja snuser iherdig på den.

Barna er oppslukt og trekkes inn i handlingen Og slik fortsetter det. Dukken Jytte har sin egen lille tannbørste og tannpasta og får pusset tennene. Jeg ser rundt på barna. De sitter helt oppslukt på den måten mindre barn gjør når de er så opptatt av å ta inn inntrykk at de ikke har overskudd til å gi uttrykk for opplevelsen sin.

Og nå skal dukken få på seg klærne. Det er en del klær å velge mellom i kassen. Bente ser ut på lekeplassen utenfor. «Det er ganske fint vær i dag.

Dukken Jytte våkner opp i nattøyet sitt. Nå skal hun kles av, vaskes, få pusset tenner og få på seg klær. Bente, som er pedagog, er oppslukt og fullstendig avslappet i leken sin på samme tid. For Bente er det den naturligste ting i verden å leke med dukker.

Jeg tror dukken Jytte kan få på seg sommerkjolen sin.» Kjolen blir tatt på. «Og ja, Jytte er jo så fornøyd med de fine knappene sine. De bør dere nesten også få lov til å ta på. Vi kan jo gjøre alt akkurat som vi pleier, så kan Anette også få se hvordan vi gjør det.» Og så går Bente igjen rundt og lar alle barna plukke litt på knappene. Hun tar seg tid, og ingen av barna blir utålmodige. Dukken Jytte får også havregrøt og en kopp melk. «Koppen er en Irma reklame fra jeg var barn», ler Bente til meg. Hun ser igjen ut på barna. «Men det er heller ikke så veldig varmt. Hun bør nok få på seg sommerjakken sin.» Og så blir en blå fløyelsjakke hentet opp av kassen. «Ja, du må ha på deg jakken din, Jytte. Og du vet godt at den sydde min mor da jeg var barn. Og merket på brystet kjøpte min far til meg på Oslobåten da jeg var liten. Det er veldig fint», sier hun og stryker lett med en finger over merket. «Og knappen kommer fra en av min mormors kåper.»

Bente knytter et tørkle rundt dukkens hode. «Ja, du må ha på deg tørkleet. Det kjøpte jeg til deg på Dubai lufthavn. Og du må også ha på deg disse sokkene og skoene. Dem fikk jeg damen i brukthandelen til å strikke til deg for 30 kroner. Ja, de er gode og varme.» Bente løfter opp dukken Jytte så hun ser ut mot barna igjen. «Nå er dukken Jytte ferdig og klar til å komme ut i vognen sin. Nå kan dere gjerne klappe for skuespilleren. Takk for innsatsen!»

Kollegaen Anja og alle barna klapper ivrig. Det gjør også Emil på 17 måneder. Han har sin første dag i avdelingen, men han har for lengst glemt at han foretrekker å sitte ved siden av Anja.

Dukken Jytte drikker deilig melk. Og etter forestillingen etterligner barna Bentes lek med dukken Jytte.

Jeg sitter der helt forundret Og så er dukketeateret slutt. Jeg sitter der helt forundret. «Var dette historiefortelling?» tenker jeg. Det var jo ikke en historie, og det var heller ikke dukketeater, for den eneste dukken som ble levende for en liten stund, og som sa noe og beveget seg, det var Wladimir Cocktail. Og likevel var barna helt oppslukt. Hva i all verden var dette?

Det fanger barnas lek og hverdag og utvikler språket deres Og nå går det opp for meg hva jeg har vært vitne til. Barna har opplevd at den voksne, fornuftige pedagogen deres sitter og leker med dukker. Og ikke minst har hun vært helt oppslukt av det. Det hele har foregått på en svært mild og rolig måte. Bente har verken hatt en teatralsk stemme eller gjort store armbevegelser for å fange barnas oppmerksomhet. Det har vært helt unødvendig. Barna har sett henne leke på samme måte som de selv gjør. Og forestillingen har handlet om alle de dagligdagse gjøremålene som de selv opplever i småbarnsavdelingen. Her møter de jo verken farlige bjørner, ulver forkledt som bestemødre eller fine prinsesser. Og så har Bente sørget for å trekke barna inn i handlingen ved å la dem lukte, se, røre og bevege seg med.

Denne fortellingen er hentet fra boken «Eventyrverksted – lær å fortelle kreativt for barn» av Anette Wilhjelm Jahn. Hvis du vil lese mer, kan du bestille boken i www.barnehagebutikken.no.