Le feu follets Versailles-sanatorium, Concorde-plass, Latin-kvarter, Brasserie Lipp, Odéon-teater, Café de Flore, Dragongate, Seine, Luxemburg-hage, Quai Voltaire og Vosges-plass blir slik et hotell, et rehabiliteringssenter, leiligheter, parker, et kontor, Pascal, Åpent bakeri ved Litteraturhuset, Robinet, Blå, Kirkeveien, ekkopunktet i Vigelandsparken, Frognerbadet og en villa på Fagerborg. Så før en diskusjon av den frie flyten fra bok til film til film, må en viktig forskjell belyses: Oslo. I åpningskoret og fra og med Oslo skyline fades inn fra en biltunnel med a-ha’s «I’ve been losing you», er byen ingen bakgrunn, men en sidestilt forgrunn. «Det er en emosjonell melankoli i byen på den tiden av året. Skjønnheten av en sen sommerdag når høsten ankommer,» sier Trier. Paris på tjue- og sekstitallet er blitt norsk titall. Men André Bjerkes ord er stadig gyldige: «Mangt og meget skiller denne byen fra Paris!» Blikk for byen. Underlige Oslo er beskrevet og besunget i århundrer, med både sult og skrik. Christian Braunman Tullin beskrev «dette melancholske Fængsel» i 1758, og Hamsun omtalte «denne 94
forunderlige by som ingen forlater før han har fåt mærker av den». Anders beveger seg i dette melankolske fengselet, men ulik Hamsuns karakter søker han etter merker: å merke noe, bli merket, å føle noe, bli følt. En myk by er blitt hard. Oslo kan bety «gudelunden», sletten «under åsen» eller «ved elveoset», og Frogner, på gammelnorsk Fraunar etter ordet fraud, betyr gjødsel. Før var Frogner, Majorstuen og Fagerborg leirbunn i sjøen, så jordbruksland, beitemark, fjell og ulendt terreng, et avsidesliggende, stille og romantisk sted langt utenfor byen. I dag fins det mange kanter også på Oslo vest. Trier merket dem som ung skater. Nå sender han Anders utfor. Oslo vest er et sted Trier kjenner, føler. Som skater ble han filmskaper og utviklet et særegent byblikk: en skatesensibilitet. De herlige tidskapslene Movie this (1991) og Gærralong gang (1992) – med blant andre unge Øystein Greni, Adil Dyani og Torgny Amdam i oppsving til toner av Jokke og Jackson 5 – ga gatekred og gjorde Triers kumpaner til stjerner i skaterampelyset. Skatemiljøet er en av få genuine gatekulturer på Oslo vest. Og disse unge bruker-
ne av det urbane rommet, stein, mur, asfalt, stål og ramper, krever hardt underlag. Men veien dit var lang. Gategutter. Skateboard møtte en særegen arktisk utfordring i Norge. Begrunnet med potensial for skade ble skating en aktivitet så morsom at den ble totalforbudt fra 1978 til 1989. I lillebror Emils dokumentar Brettkontroll (2006) skildres veien fra skog til park til gater. En av de intervjuete skatepionerene forteller at som ramp i skogen var det «ikke kult å kjøre skateboard». Disp ble gitt i 1985 for dertil egnet bane, og Frognerrampen oppstod bak Monolitten. Og ved frislippet i 1989 strømmet skaterne ut på gatene. Veloppdragne vestkantgutter hadde trivdes som rebelske outlaws, men måtte bli med undergrunnen opp til mainstream. Motkultur ble motekultur. Skatefilmens premiss er urfilmisk: å følge menneskelig bevegelse, for slik å fange en attraksjon. Dette uttrykkes herlig i det språklig klønete imperativet Movie this: Film dette! For å fange dette, kreves ubrutte tagninger, for slik å vise virkelighetens varighet. I skatefilmene skildrer Trier fellesskapet han triller midt i, en