– Tenk at VI skal bo i en hytte ved sjøen!
Mamma snudde seg halvveis bakover mot oss og smilte. Jeg kjente hvordan den sterke parfymen hennes holdt på å kvele meg.
– Med brygge og stupetårn! Hun klappet hendene ivrig sammen. Jeg åpnet vinduet og trakk inn frisk sjøluft.
– Hvor høyt er stupetårnet? spurte Kent og rettet på solbrillene. – Jeg har dødsa fra 10-er’n.
Håper det MINST er 10-er’n! En gang tok jeg dobbel backflip fra 20-meter’n, eller var det 25-meter’n? Kanskje det var 40, veit ikke helt.
Det var sinnssyyykt høyt i hvert fall. Jeg hadde dævva hvis jeg hadde landa feil.
– Tror hoppetårnet er høyt nok, sa pappa og trommet med fingrene på rattet. Jeg smilte og
dultet til Kent, som smilte tilbake. Dette skulle bli verdens beste sommerferie. Vi skulle bo i vannet.
Veien fortsatte å sikksakke seg bortover langs vannkanten. På et svaberg kranglet to måker over noe som så ut som et fiskelik. De minnet meg om lillesøster. Hun hadde glidd under setebeltet og ned på bilgulvet.
– KVAAAAALM! KVAAAALM! KVAAALM! skreik måkeungen.
– Spy en annen vei, please. UT av vinduet! ropte jeg og prøvde å komme meg lengst mulig unna.
– Vi er snart framme, sa mamma. – Tenk på noe positivt, Ragnhild. Det er visst masse fiskeutstyr på hytta, dere kan fiske krabber!
– KRABBER KLYPER! KRABBER KLYPER! skreik det fra bilgulvet.
– Når vi snakker om klyping, sa Kent og gliste.
– Visste dere at VERDENS STØRSTE KRABBE
kan bli to meter i diameter? Den kan klippe av halsen din med ett eneste klyp med gigaklørne sine. Jeg så en gang en fyr på nettet som ble
HALSHOGD av en krabbe. HALSHOGD. Det er helt sant. LOVER. Hodet bare lå og skvulpa i vannet etterpå, som en blodig badeball. Skvulp! Skvulp! Skvulp! Kent la begge hendene rundt halsen min og klemte til.
– SKVIIIS! SKVIIIIS! SKVIIS!
Ragnhild ristet. Hylingen hadde glidd over i lydløse krampetrekninger.
Pappa klødde seg i bakhodet med den ene hånda.
– Man KAN overleve uten hode, da, sa Kent. – Jeg har hørt at hjertet kan pumpe i flere minutter etter at hodet har falt av …
– SPYYY! MÅ SPYYY! Armene til Ragnhild veivet plutselig rundt som en gal blekksprut.
Hun stivnet et øyeblikk, åpnet munnen på vidt gap og eksploderte.
Jeg prøvde å krype sammen i setet som om jeg var med på en flystyrt. Jeg knep igjen øynene og beskyttet meg med armer og bein, men jeg klarte ikke å unnslippe skjebnen. Da jeg åpnet øynene, var verden oransje. Brilleglassene hadde fått et tykt lag med lillesøster-innmat, og jeg kjente at alle klærne var våte. Pappa stanset bilen og slo av motoren, Ragnhild tørket seg fornøyd rundt munnen.
– Ahh. Deilig. Nå er jeg ikke kvalm lenger! Mamma klappet hendene sammen. – Tenk det! Nå er vi faktisk framme, dere. Er det ikke perfekt?
Jeg stønnet, åpnet bildøra og sjanglet ut på parkeringsplassen.
Mamma kastet et raskt blikk inn i bilen.
– Jøss. Ikke noe gris på setene, jo. Bra jobba, Ragnhild! Og så snilt av dere store gutter å ta imot alt sammen, sa hun og smilte mot Kent og meg. – Vi har ikke innlagt vann på hytta, så dere må vaske dere i havet.
Jeg sukket, dro med meg Kent og subbet av gårde.
Nede ved vannet lå brygga vår. Den var lang og smal og knirket da vi gikk på den. Helt på tuppen var det et hoppetårn med stupebrett øverst. Kent rynket litt på nesa.
– Ok. 40 meter er det ikke. Men kult likevel. Han klatret opp trappetrinnene i noen lange klyv. Reiv av seg spyklærne i en ellevill fart og ropte:
– SISTEMANN UTI, DET VIL SI RUBEN
BERG, ER EN DVERG!
Jeg prøvde å ikke se rett på ham. Den hvite rumpa var så skinnende hvitbleik at jeg fikk vondt i øynene. – Eh. Tror ikke dette er en nudiststrand. Tenk hvis det kommer folk?
– Jeg gidder ikke å gå i de klærne ett eneste sekund til! Nå er det DØDSETID! ropte han og kastet seg ut i lufta. Sekunder etterpå traff han
overflaten med et mageplask som må ha gjort helt grusomt vondt både her og der. Særlig der.
Men Kent er ikke typen som klager. Snart plasket han lykkelig rundt i bølgene som en naken albinorumpedelfin. Jeg satt igjen på brygga. Vasket ansiktet, børstet T-skjorta, stakk føttene i det behagelige vannet og gnei håndflatene over buksebeina for å få bort griseriet. Over meg flakset det måker. De var tydeligvis tiltrukket av spylukta. To av dem landet på brygga rett ved klærne til Kent. Jeg veivet tafatt med armene for å skremme dem vekk, men
kunne ikke forhindre at den ene nappet til seg bremsespor-trusa hans og fløy av gårde som en underbukse med vinger.
Jeg lo litt for meg selv og kastet et blikk utover mot Kent. Skulle til å rope at han var nødt til å gå naken resten av dagen. Men noe fikk meg til å glemme den morsomme tanken. Et par meter bak Kent dukket det nemlig opp noe i vannet. Noe som slett ikke var gøy. Opp av vannoverflaten stakk det en svær, trekantet finne som beveget seg rett mot Kent.
Jeg prøvde å si noe, men det kom bare gurglelyder ut av munnen. – Ha…ha…ha! var det eneste jeg fikk ut.
slutt LØP han nærmest bortover vannoverflaten, som om han hadde en brennende nyttårsrakett i rumpa.
Det tok ikke mange sekundene før Kent fløy ut av vannet og landet ved siden av meg med et dunk så hele brygga holdt på å falle sammen. Han pustet og peste som en døende fisk på land.
Jeg la en skjelven arm rundt ham, og sammen slepte vi oss i trygghet bak en av båtene som lå i strandkanten. Midt på stranda sto det et skilt jeg ikke hadde lagt merke til før nå.
På skiltet var det en tegning av et dødninghode og TRE store, skumle bokstaver: H og A og I.
– Hai! Jeg ble nesten spist av en hai, Ruben. Det er jo … Kent klødde seg på haka. – Det er jo faktisk KULT! Han hadde fått igjen både pust, stemme og sin vanlige selvtillit. – Men jeg NEKTA Å DØ og bare BÆNG, slo den forvokste fiskefanten rett på snuten, så du det? Du så det, ikke sant? Og så svømte vi om kapp, og jeg vant. Jeg bare SUUUUSTE som en torpedo gjennom vannet. FØRSTEPLASS. Jeg er raskere enn en hai. Kanskje jeg skal være med i VM i svømming? Eller, ja! VM i haiboksing!
