harmeet kaur
Superbloom
tiden norsk forlag
1. utgave (1. opplag) 2025 © 2025 Tiden Norsk Forlag, Oslo et imprint i Gyldendal Norsk Forlag
Materialet i denne boka er vernet etter åndsverkloven. Utan uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling, som utskrift eller annen kopiering, bare tillat når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no)
Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings-og straffeansvar.
Omslag: Julie Asplund
Sats: Punktum forlagstjenester
Papir: 70 g Creamy 2,0 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2025 isbn : 978-82-10-06041-0
Bærekraft
Tiden etterstreber en bærekraftig forretningspraksis også når vi velger trykketjenester og papir for bøkene vi utgir. Ta godt vare på boka, og om du ikke lenger skal ha den, gjenvinn den på riktig måte. Les mer på gyldendal.no
Amrita
Jeg var for ung til å forstå at noen spørsmål ikke bør stilles den gangen jeg spurte mamma om hun noensinne hadde angret på noe. Hun sto foran speilet på soverommet og børstet det lange, svarte håret. Noe ved henne den dagen må ha gjort meg mindre usikker enn jeg pleide å være, for jeg gjentok utålmodig, «ja, har du?» og hun la fra seg børsten, ristet svakt på hodet, smilte så vidt. Hun møtte blikket mitt i speilet, mykt lys viklet seg inn gjennom gardinene. Jeg lå henslengt på senga i elastiske klær med dyreprint, gullsmykkene hennes skinte på kommoden. Hun presset en ring gjennom hullet i øreflippen. Matchende armbånd klirret ved håndleddene hennes, hun så på meg og begynte å fortelle om en gang da hun var liten, da hun fremdeles bodde i India og lillebroren hennes hadde holdt kyllinger i skjul på taket i ukevis. Jeg husker at jeg lo, at det var en absurd tanke å ha noe som helst levende på taket. Så kom jeg på at takene der var flate, at man kunne gå på dem. Hun fortsatte å fortelle. Det var merkelig at ingen av de voksne i huset hadde fått det med seg, så mye som kyllingene pep og så ofte Prem snek seg opp dit etter middag, alltid med en sammenkrøllet roti i lomma. Forresten, sa hun, var det nok av støy fra alle som var samlet under taket, alle gjøremålene deres, folk inn og ut av rom og dører
som smalt. Av og til fant man rom til å holde på med sitt, før veggene man satte opp mellom seg selv og andre ble porøse og smuldret bort. Denne oppbyggingen og nedrivingen førte som regel til krangler.
En dag, da Prem hadde vært borte i timevis, fikk bibi nok og spurte mamma hvor han gjorde av seg hele tiden. Uten å nøle sa hun det rett ut, som om hun bare hadde ventet på at noen skulle spørre. Forutsigbart nok ble Prem skjelt ut og buret med kyllinger gitt bort til Faizal uncle, den muslimske barneskolelæreren, den eneste de kjente som spiste kjøtt.
Jeg ble forvirret mens hun fortalte, for mamma smilte gjennom hele gjenfortellingen, hun fniste til og med, tok håndflaten mot pannen og ristet svakt på hodet. Hun som vanligvis beveget seg som om hun vasset gjennom tungt løv. Det fikk meg til å tenke at man kanskje kunne gjøre alt feil og likevel se tilbake på det og le.
Da jeg var blitt mye eldre, men likevel ikke helt voksen, befant jeg meg et helt annet sted på jorda. Likevel sirklet tankene stadig tilbake dit, til det soverommet jeg hadde villet reise fra.
Jeg hadde latt meg overbevise av en flashy powerpointpresentasjon på Blindern. En dame fra en utvekslingsorganisasjon hadde kommet inn i forelesningssalen, vist bilder av Chryslerbygningen, med en smilende stockphoto-dame som lignet henne selv klippet inn foran.
Etter det hadde jeg klikket meg inn og ut av nettsiden til organisasjonen flere ganger daglig, og reklamer for universitetet begynte å dukke opp på Facebook og Instagram: «Studying in New York can open doors. A world-ranked institution. Discover allure. Discover travel. Discover you.»
Virkeligheten da jeg først var kommet frem, husker jeg mer som dette: Rørene i leiligheten frosset fast annenhver dag, for ute gikk temperaturen aldri over null. Dusjhodet gurglet i protest hver morgen. Det var bedre å bevege seg enn å fryse inne, men alt man burde gjøre for å oppleve byen slik den fantes i de romantiske forestillingene jeg bar på, kostet penger. Til og med den botaniske hagen hadde en egen gavebutikk, og jeg sjekket bankkontoen angrende hver gang jeg sveipet kortet mitt.
Den dagen jeg møtte Deepika, hadde vanndammene rundt støvlene mine blitt til gjørme på gulvet i forelesningssalen. Jeg drodlet kruseduller mens sidemannen snufset rytmisk, omtrent annethvert sekund kom det et snufs, snufs, snufs. Jeg hadde satt meg på enden av raden nærmest døra, så jeg kunne liste meg ubemerket ut når jeg ikke lenger klarte å late som om jeg fulgte med. En halvtime inn i professorens durende tale om spillteoriens rolle i diplomatiet tok jeg med meg nettet med bøkene og skriveboka, og gikk.
Ute var det blek sol, jeg gikk gatelangs mot en lyserosa megakonstruksjon, broa som bandt byen sammen over elva som surret og glitret under meg. Vannet stimlet seg sammen som om det kjempet en konstant kamp mot frysepunktet. Jeg gikk langs J-, M- og Z-togene, skranglende sølvgrå vogner som suste forbi i ekspress og gjorde det vanskelig å tenke klart. Under snølaget fra natten før var asfalten dekket av fargespray og tagger. Jeg passerte hasidiske jøder ikledd svarte frakker og grandiose pelshatter. De karakteristiske krøllene dinglet fra tinningene på mennene, mens kvinner trillet barnevogner på vei til slakteren før sabbaten. De var alle iført ulike versjoner av den samme svarte kjolen, med blondekanter til under knærne, og det jeg etter hvert lærte var brune parykker som pent kamuflerte
deres eget hellige hår. De var allerede blitt karikaturer for meg, individualiteten deres var visket ut, det kunne like gjerne vært det samme uniformerte mennesket som gikk forbi igjen og igjen. Det var bare to uker siden jeg hadde ankommet byen, og stadig tenkte jeg på soverommet, gullsmykkene, kommoden, det unge, fnisende ansiktet til mamma, alltid som kontrast til det andre, det egentlige ansiktet, med lilla halvmåner under øynene.
Noe så enkelt som å krysse broen til Lower East Side mens en mann i gul turban gikk mot meg og snakket i telefonen, kunne utløse minnet. Av vane smilte jeg til ham, et halvveis smil. Jeg var usikker på om jeg ville ha kontakt eller ikke, usikker på om smilet kunne regnes som en invitasjon, men jeg ville at han skulle vite at jeg også kunne snakket punjabi i telefonen, riktignok med en norsk aksent og iblandet norske ord. Jeg kunne snakket med pappa, eller mamma, eller Jas, selv om vi sjelden snakket i telefonen, og ikke hadde begynt med det etter at jeg dro. Mannen smilte ikke tilbake, og snart var jeg forbi. For ham kunne jeg sikkert vært iraner, araber, amerikaner, med nøytraliserte trekk, usynliggjort bak vilkårlige valg av klær, en kremfarget høyhalset genser under en brun ullkåpe, svart lue over skulderlangt svart hår. Ingenting som avslørte noe om hvem jeg var eller kunne ha vært.
Jeg gikk med forhastede skritt selv om jeg ikke hadde noe sted å være, det føltes godt å fremstå slik, som en som var på vei. Jeg gikk så raskt jeg kunne, hastet av gårde til svarte prikker fløt omkring i synsfeltet, så jeg måtte stoppe opp og lene meg mot et butikkvindu og vente på at det ga seg. Over gata kunne jeg skimte et skilt, hvite bokstaver på grønn bakgrunn. Jeg fokuserte blikket til bokstavene ble tydelige. Punjabi deli. Gjenkjennelsen fant veien til magen, som rumlet av sult. Så
enkel jeg var, tenkte jeg, på andre siden av verden var det dette jeg ønsket meg, det jeg allerede kjente. Jeg krysset gata og gikk ned to trapper, åpnet døra så det klirret i en bjelle. Sardaren bak disken smilte stort, barten gjorde et hopp og han hilste sat sri akal med foldede hender. Jeg fikk lyst til å vise ham det jeg ikke hadde maktet å vise mannen på broa. Likevel kjente jeg at jeg ikke klarte å gjengjelde det.
Shole, daal, aloo di sabji og ris med kuminfrø lå rykende bak disken, og mikrobølgeovnen duret mens sardaren varmet opp maten til han som sto foran meg. Over maskinen hang et bilde av det gylne tempelet i Amritsar, med lys som blinket glorete rundt ramma.
Det var dette jeg hadde reist fra, og det plaget meg at alt dette vanlige, kjedelige, hadde en oppløfte-nde effekt på meg.
Jeg bestilte rett nummer én fra menyen, shole og ris med aloo mattar ved siden av, eller egentlig på toppen fordi den lille skålen hadde begrenset med plass, og snudde meg mot den smale benken, en treplate spikret opp på flisveggen på den andre siden av det avlange lokalet.
Først nå la jeg merke til jenta som satt på en av barkrakkene ved benken. Hun hadde på seg en lys lilla fuskepels, slengbukser og store sko. Jeg satte meg ved siden av henne. Nå da jeg først hadde sett henne, var det vanskelig å slutte å se. Hele henne uttrykte at det fantes en vår, at den ville komme etter vinteren i år også, trosse alle oss andre som var kledd i svart og grått, pansret for snøværet.
Det hvite lyset flakket over oss mens vi spiste. Med stjålne blikk undersøkte jeg ansiktet hennes, i profil for meg. Leppene var mørkerosa med et glansfullt lag lipgloss over, tilsmusset i munnvikene av gurkemeien i maten. Øyenvippene var lange, kanskje falske, jeg var lett å lure når det kom til sånt, øynene var lysebrune, med svart eyeliner på lokket og en vinge helt ut. Nesen var en smule krum, litt større enn min. Håret var svart, som mitt, men farget limegrønt fra ørene og ned til midjen. Jeg hadde hatt et hemmelig ønske om å farge håret i flere år, men hadde aldri tenkt at jeg faktisk kunne gjøre det, hadde tenkt at sjansen hadde gått fra meg etter niende klasse.
Når jeg ser tilbake på det, tenker jeg at enkelte mennesker kan løfte noe i andre uten engang å prøve. Jeg så henne og kjente noe lette, som om en våt masse som hadde ligget tungt nederst i kroppen begynte å tørke, flyte oppover, knitre på vei ut av halsen. Hun dultet fraværende borti armen min med albuen, snudde seg mot meg og mumlet en unnskyldning. Blikkene våre møttes og jeg svarte, litt for lavt, at det gikk bra. Hun holdt øyekontakten, liksom nysgjerrig, som om hun ville si noe, men lot det være. Jeg så ned på maten min igjen, og deretter tilbake på henne. Blikket var det samme, nesten latterliggjørende, eller var det fascinasjon,
jeg klarte ikke plassere det, det gjorde meg usikker. Så spurte hun om det var første gangen jeg var her. Jeg nikket, med munnen full av mat, følte meg avslørt.
Hun lo, en trillende hes latter.
Jeg strakte frem en hånd.
«Amrita», sa jeg mens jeg svelget en for stor bit av maten.
«Deepika.» Hun tok meg i hånda. En glitrende stein i hjørnetanna kom til syne da hun smilte. Håndtrykket var fast. Hun så fortsatt på meg på den måten, som om hun var i ferd med å si noe, men holdt igjen.
Det uutholdelige var å finne på noe å si, noe som skulle få henne til å ville fortsette å prate med meg.
Jeg spurte om det var vanlig å tipse på et sted som dette. Stemmen min hadde en tendens til å bli lavere enn det som var meningen, og forvirringen som streifet ansiktet hennes gjorde at jeg ble usikker på om hun hadde hørt meg. Jeg var nær ved å gjenta det, men det var som om hjertet hadde begynt å banke i halsen, og jeg kjente at stemmen kom til å vibrere rart om jeg sa noe mer.
«Man legger vel til en ti, femten prosent eller noe.» Hun trakk på skuldrene. «Skjønner at det er forvirrende.» Hun pirket ut rester mellom tennene med en spiss, manikyrert negl, smilte skjevt. «Vi har et skakkjørt system i dette landet.» Hun sa det sånn, som om det var noe alle var enige om.
«Folk i serviceindustrien er egentlig helt avhengige av tips. Men jeg tror ikke unclene her tenker på det. Så ikke bekymre deg.»
Hun la hånda lett over min. Jeg nikket og trakk hånda tilbake. Jeg gjorde det for raskt, så ned på maten min, skulle ikke ha rykket unna så brått, ville egentlig legge hånda tilbake, legge
hennes over igjen. Jeg rørte rundt i skålen så kikertene, risen og yoghurten blandet seg med salatbladene, agurken og rødløken. Jeg hadde blitt varm i hodet, dro av meg lua. Hendene var fortsatt frosne, som om endene av kroppen var motsatte poler.
«Så du er ikke herfra?» spurte hun omsider.
«Er aksenten så avslørende?»
«Tenkte mer på spørsmålet.» Hun smilte. Jeg svarte at jeg var fra Norge, men i en spørrende tone, usikker på om hun klarte å plassere det.
«Eller Oslo, mer spesifikt», la jeg til. «Det er hovedstaden.»
«Så eksotisk», svarte hun, trakk ut ordene og utvidet øynene. Det var innforstått at vi begge stadig ble betegnet som nettopp det av folk som trodde det var et kompliment.
«Du er punjabi?»
Jeg nikket kort. Det var vanskelig ikke å bli bevisst det som skilte oss. Min lange vinterfrakk og ullstrømper mot hennes lilla pels og grønne hårtupper. Men det var mer, hun satt rakt, med hodet hevet. Den gylne huden fikk et oransje gjenskinn fra lysrørene på delien. Øynene var levende, mine føltes trøtte i forhold. Jeg møtte blikket hennes mens hun pratet, men måtte se vekk oftere enn jeg ville.
Jeg liker å tro at jeg allerede da forsto hva hun ville komme til å bety for meg.
Frem til jeg møtte henne var det som jeg ennå ikke hadde landet, som om jeg fremdeles svevde mellom her og der. De siste ukene hadde jeg flere ganger slitt med å holde meg våken, kjent øynene sige igjen og hodet falle bakover på T-banen, i forelesningssalen, på kjøkkenet mens jeg lagde middag, til og med mens jeg vandret rundt for å holde varmen. Gåingen hadde vært en måte å skape rutine på, for resten av tiden ble stort sett
tilbrakt under dyna, med macen og en TV-serie som ironisk nok handlet om folk tidlig i tjueårene som bodde i New York. Jeg hadde gått fra å være forventningsfull til nærmest å akseptere at det var slik ting var, for det var slik jeg var, det var ikke noe som tilsa at dét ville endre seg bare fordi jeg hadde flyttet fra ett sted på jorda til et annet. Bygningene var større, gatene travlere og skitnere, men omgivelsene var likevel de samme, følelsen var fremdeles lik, jeg var fremdeles lik. Men der jeg satt med Deepika, var det som om jeg endelig la merke til det som skjedde rundt meg. Jeg hørte mannen som nynnet for seg selv på vei ut døra, noen andre som ropte til hverandre i gata, trafikkens fjerne støy. Jeg hadde ventet på at noe stort skulle sette i gang en endring i meg, noe som kunne slippe meg fri fra innsiden av mitt eget hode og tilbake til verden, der jeg faktisk sto og gikk og tilbrakte dagene. Så var det heller noe lite som skulle til. Å sitte her med denne fremmede personen.
Deepika fortalte at hun var kunstner, og jeg svarte at hun så ut som en. Hun smilte stort, men fortalte om arbeidet med en mer seriøs mine. Jeg hadde lyst til å si at jeg aldri hadde møtt en punjabi jente som drev med kunst. Alle jeg kjente i Oslo gikk på BI eller ble advokater og leger og gode samfunnsborgere, gode sønner og døtre. Ingen forsto hva man skulle med en kunstner. Jeg sa ingenting. Hun fortalte at hun jobbet på formater så store som vegger, og gestikulerte med armene for å vise størrelsene. «Du burde komme og se dem en gang», sa hun og smilte så steinen glitret igjen, «du vil like dem».
Jeg hadde ennå ikke et amerikansk nummer, men sa at jeg kunne ta hennes og sende en melding. Motet overrasket meg, evnen til å sette i gang noe føltes fremmed, risikabel, og jeg fomlet med hendene i jakkelomma. Hun ramset opp nummeret sitt,
nesten for fort til at jeg fikk tastet det ned. Hun hvilte blikket på meg et øyeblikk, som om hun så etter noe å merke seg før hun reiste seg.
«Veldig hyggelig å møte deg», sa jeg etter henne, men hun var allerede på vei ut døra. Jakka flagret i møtet med den isende vinden utenfor.
Jeg ga opp alle halvveis planer om å lese og dro heller tilbake til leiligheten. I gangen hørte jeg Hannah le høyt, lyden var skarp mot de bare veggene. Jeg kikket inn i stua og så bakhodet hennes, det sandfargede håret, hun gestikulerte mens hun snakket i telefonen. Jeg innså at jeg ikke hadde hørt henne le før nå, selv om vi allerede hadde bodd sammen i et par uker.
Antagelig snakket hun med en venninne fra samme sted i landet som henne, Minnesota eller Nebraska eller hvor det var, en som helt sikkert syntes det var beundringsverdig at Hannah hadde flyttet alene til New York, og som elsket å høre om det spektakulære livet hun levde her. Jeg visste at Hannah tilbrakte dagene på universitetet og biblioteket, og kveldene i morgenkåpa i sofaen foran TV-en, nesten metodisk annenhver kveld alene og med Tom, som jeg var ganske sikker på at hun hadde møtt bare et par måneder før jeg flyttet inn. De oppførte seg i alle fall som om bare det å være i hverandres nærvær dekket alle primærbehov.
Når hun ikke var hjemme, nøt jeg tiden som om den var en knapp ressurs. Jeg kunne sette på høy musikk og synge falskt eller danse flåsete, alltid med et lite blikk over skulderen, bevisst på at hun når som helst kunne komme inn døra. Nå gikk jeg
lydløst inn på soverommet, ville unngå spørsmål om hvorfor jeg var hjemme så tidlig.
Rommet var iskaldt. Jeg dro på meg en ekstra genser, lot fingrene gli over ullen og slang meg ned på senga med dyna over meg. Jeg lukket øynene, øyelokkene dirret urolig, hodepinen satt rett bak pannen. Dampen la seg i rommet når jeg pustet ut.
Da hodet kjentes mer stabilt, satte jeg meg opp for å gjøre det jeg hadde lengtet etter siden Deepika hadde gått ut av delien. Jeg lette henne først opp på Whatsapp. På profilen kunne jeg se etternavnet hennes: Singh.
Deepika Singh.
Profilbildet var i svart-hvitt, og så ut som det var tatt på et gammelt webkamera, pikslete og utydelig. Hun geipet og viste peacefingre. Hun så minst fem år yngre ut på bildet, en tenåring. Mindre markant, vanligere. Så fant jeg henne på Instagram. Hun var en av de første som kom opp da jeg tastet inn navnet hennes. Hun hadde over femti tusen følgere. Jeg rettet meg opp i senga.
Hun hadde kanskje sett ut som en slags influenser.
Jeg skrollet gjennom flere bilder, først av henne, tilfeldig poserende foran det jeg antok var hennes egne malerier, kvinnelige figurer som dekket hele vegger, det var som om de beveget seg, nesten som Matisse sine dansere i sirkel, men mykere, mer feminine, i ulike nyanser av gylne, brune, mørke hudtoner, alle med et tilfreds uttrykk. Deepika så vekselvis ut til siden, inn i kameralinsen, eller så satt hun over et maleri på gulvet med en malerpensel i hånda.
Ett bilde skilte seg ut, en avisartikkel med tettskrevet tekst. Under hadde hun skrevet: «Ble bare omtalt som ung og LOVENDE kunstner i The New Yorker denne helgen. No biggie.» Jeg leste teksten på bildet. Det var en kort anmeldelse
av en gruppeutstilling hvor hennes navn var trukket frem som «en å følge med på».
Lenger ned fant jeg et bilde av en gruppe mennesker i en park. De lå nesten oppå hverandre, lattermilde i en haug. Jeg zoomet inn på ansiktene, der var Deepika i en magetopp, i sentrum av bildet, hun lo med sammenknepne øyne, beina hennes lå spredt over en jente med smalt ansikt og stram midtskill, og klær i frynsete, gjennomsiktig stoff. Hun smilte også, men så ut som om hun var i ferd med å himle med øynene, og siden hun var tagget gikk jeg videre inn på hennes profil. Isha. Jeg formet navnet mykt i munnen som for å memorere det. Bildene hennes lignet Deepikas, men hadde et mer alvorlig uttrykk. Bøker stablet oppå hverandre og det som virket som lange anmeldelser jeg bare skummet meg gjennom, ivrig etter å se mer. Bilder fra demonstrasjoner, sitater om feminisme og interseksjonalitet. Mange av bildene var med Deepika, de feiret viktige øyeblikk sammen, uteksamineringer, nyttårsaftener, bursdager. Flere av jentene på parkbildet til Deepika var gjengangere her også. Jeg gikk etter tur inn på de andres profiler, først Riyas. Hun var åpenbart vakker, men det var først da jeg så at hun hadde lagt ut reklamer for relativt kjente klesmerker at jeg forsto at hun faktisk jobbet som modell. Så var det Aman, en korthåret jente med smalt, hjerteformet ansikt, store øyne og tette øyenbryn, som måtte være musiker. Vekselvis satt hun med klassiske instrumenter i strøkne skjorter og med stram hestehale, og i fargesprakende klær med en gruppe som ikke kunne være noe annet enn et band. Den siste av jentene på parkbildet hadde en kraftig kjeve og perfekt definerte krøller, som om de ville knast tilfredsstillende om man tok tak i en håndfull og klemte til. Det var ikke like åpenbart hva hun drev med, men det virket
likevel som om Tulsi hadde en plass der, hun var med, hun var i Deepikas innerste sirkel.
Jeg hadde ikke mer enn to hundre følgere, som for det meste besto av folk fra oppveksten og studiene. Jeg lurte på om det betød noe. Jeg lurte på om Deepika gjorde det samme som jeg holdt på med nå. Lette meg opp og vurderte meg ut fra mine siste generiske bilder. Norsk skog og innzoomede, kornete bilder av bygninger i skarpe vinkler og åpne himler. Det eneste bildet av meg var et jeg hadde tatt i et speil på en oransje do på Blindern. Jeg var kledd i svart fra topp til tå, og man kunne ikke se hele ansiktet mitt, bare fra øynene og opp. Jeg var blant dem som ikke klarte å sende talemeldinger engang. Jeg la til og med en slags stolthet i det, i ikke å ha det samme eksponeringsbehovet som resten av min generasjon. Deepika var en som ville at verden skulle se på henne, og jeg kunne forstå hvorfor.
Et varsel dukket opp på mobilskjermen. En invitasjon til en fest for utvekslingsstudentene om et par uker.
Det føltes som det mest åpenbare jeg kunne gjøre. Bli en som kom tidlig til forelesningene, en som ventet utenfor salen på professoren som skulle låse opp, for så å metodisk møte blikket til en medstudent jeg vurderte som passende, stille henne de riktige spørsmålene, sette meg ved siden av henne når døra til forelesningssalen omsider ble åpnet, be hviskende om å låne en penn, for så å bli igjen etter forelesningen, egle meg innpå, spørre hva vi skulle gjøre sammen nå, en kaffe i kantina, en utveksling av notater, dele en felles nervøsitet for eksamenene, jeg kunne fortelle floskler om Norge, forsikre henne om at ja, det finnes folk som ser ut som meg der også, le av det som ikke er morsomt, gå på de samme festene, denne festen, med disse menneskene vi tilfeldigvis hadde blitt gruppert med, gjenta de samme innlærte
frasene, dra til toppen av Frihetsgudinnen, ta selfies på søndagsbrunsjer og tilbringe helgemorgenene på biblioteket.
Jeg trykket på «delta» og lukket appen.
Jeg rev av en flik løs hud fra tommelen med fortennene, det begynte å blø, friskt og rødt. Jeg så ut av vinduet, det snødde sidelengs.
Det hadde gått tre timer siden jeg hadde møtt henne. Jeg bestemte meg for at det var nok.
Hei!
det er Amrita vi møttes tidligere i dag? På delien? :)
Ses igjen snart?
Jeg angret umiddelbart på at jeg hadde sendt flere meldinger etter hverandre, og ikke én helhetlig, velformulert en. To blå haker noen minutter senere viste at hun hadde sett dem.