Steinar Opstad: En varig lengsel

STEINAR OPSTAD, født 1971 i Stokke i Vestfold, bosatt i Enebakk.

Han debuterte med diktsamlingen Tavler og bud i 1996, som han mottok Tarjei Vesaas’ debutantpris for, og har siden utgitt flere kritikerroste diktsamlinger. Opstad har også redigert flere antologier. Han har mottatt en rekke litterære priser, som Aschehoug-prisen (2003), Sultprisen (2006) og Doblougprisen (2017).

Rognebær, blod og brevs monogrammer Villvinen om høsten og vinen Det sky mennesket har bare kjærligheten og skammen Det levende mennesket har et språk Men den jeg var og den jeg ble skal en dag bli én Jegeren bøyer seg for byttet sitt i skogen

STEINAR OPSTAD En varig lengsel

ROV, RUS, ROSER

En varig lengsel

Steinar Opstad

slik den troende kneler foran alteret i kirken Begges verk krever en andakt og et offer Den ru tungen over huden, rus og roser Rov av sjel, så rosens ro, det røde

:k 04 Korrektur_STEINAR OPSTAD_En varig lengsel 2019.indd All Pages

:k

dikt

:k

22/10/2019 17:30

steinar opstad

En varig lengsel Dikt

:k

kolon forlag

© Kolon forlag, et imprint i Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019 Omslagsdesign: Vibeke Luther O’Rourke Satt med 10,5/13 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Trykt hos: Livonia Print, Latvia 2019 Papir: 100 g Munken Premium Cream ISBN 978-82-05-52786-7 Alle henvendelser om denne boka kan rettes til: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130 Oslo E-post: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no Alle Kolons bøker er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Se www.gyldendal.no/miljo

av steinar opstad Tavler og bud. Dikt, 1996 Den alminnelige. Dikt, 1998 Analfabetisk. Dikt, 2000 Synsverk. Dikt, 2002 Samle øksene inn for kvelden. Dikt, 2005 Det jeg synger om er enkelt. Dikt i utvalg, 2006 Avhymninger. Dikt, 2009 Himmelretninger. Essays om dikt og diktning, 2012 Å, høye dag. Dikt, 2013 Kjærlighetstapene. Dikt og aforismer, 2015 Arbeid og drøm – dikt 1996-2016. Dikt, 2016

rov, rus, roser Rognebær, blod og brevs monogrammer Villvinen om høsten og vinen Det sky mennesket har bare kjærligheten og skammen Det levende mennesket har et språk Men den jeg var og den jeg ble skal en dag bli én Jegeren bøyer seg for byttet sitt i skogen slik den troende kneler foran alteret i kirken Begges verk krever en andakt og et offer Den ru tungen over huden, rus og roser Rov av sjel, så rosens ro, det røde

41

evigheten og graven for Georg Trakl (1887–1914)

En gang var jeg en bror og en hyrde Kjærligheten til søsteren min blandet seg med alle slags syner og farger og solen tonte, åkrene blødde Evigheten lå gjemt inne i en grav Kroppen min luktet stearin og sminke, ikke død Nå da jeg ligger i graven befinner evigheten seg utenfor

42

bartolomeus Jeg er Bartolomeus, og som alle gode apostler en sønn av plogfurer: Du hører vel traktorduren?

Du hører vel måkene som skriker?

Den bitre kan ikke dikte, så Herre, løs meg fra bitterheten og lær meg å ta menneskene for hva de er slik at jeg kan få arve en flik av jorden

43

stemmen i hvelvet Menneskene synger en sang og sangen fullbyrdes ikke med tiden Jeg er han som skriver på et dikt for å gjøre sin fattigdom kjent for verden Da jeg var ung, var jeg full av ord og bilder og snakket ustanselig Da jeg ble en voksen mann ble bildene færre og jeg lærte meg å tie Jeg vet ikke engang om jeg ser et kors lenger og stemmen min løftes bort, som et ekko gjennom et uendelig hvelv

44

uten anklage La oss snakke om våren, tiden da alt flommer over og fødes på ny Våren flår oss med sin frelse og min dødslengsel kaster lengre og lengre skygger langs veien Så la oss snakke om høsten i stedet En lommelykt lyser inne i et falleferdig hus Et villdyrs øyne blir synlige i krattet Rognebærene modner i skogkanten som mitt bilde av deg, og ditt av meg Om kveldene slutter hendene mine seg i hverandre i bønn eller hvile Kjærligheten går i ett med arbeidet og rommer ikke lenger noen anklage

45

et minutts stillhet I den store salen der det årlige møtet pågår reiser vi oss når navnene på dem som er døde siden i fjor leses opp Andaktsfull folder jeg hendene mens jeg ser ut på jordene og engene utenfor Solen lyser, ei elv glitrer i det fjerne og bortenfor elva står hestene Jeg ser inn i nakkene som bøyer seg for de døde som gresstråene bøyer seg, som hestene på engene som lyset inn gjennom de store vinduene som alles sjeler bøyer seg Et minutts stillhet – og igjen rasler det i papirene, nesten før hendene blar i dem

46

selvportrett sommeren 2018 I de lyse sommernettene lusker kattene rundt i åkrene for å føde og fugletrekket lyder som en syk manns tale Min ensomhet tar aldri slutt, men jeg vil ikke lenger kjenne meg overlegen eller underlegen noen, bare være et menneske ved siden av Da kan den evige dagen begynne, eller den begynte i går, da min hånd ble lagt i din, og din fyltes ut i min og natteluften mild syrin

47