Forord Noe av det rareste som skjer med oss moderne kvinner, er redebyggerinstinktet som overmanner oss når vi er gravide. Kroppen befaler oss plutselig til å gjøre ting som mange av oss slett ikke kan, som å lage klær til våre kommende barn. Jeg kunne riktignok både strikke og sy litt, men gjett om det var lenge siden sist. Redebygger instinktet mitt gjorde forarbeidet til en strikkebok som igjen gjorde forarbeidet til denne syboka. Noe jeg aldri hadde tenkt at jeg kunne gjøre. Symaskinen ble i en hormonstorm dratt ut av sitt mørke hi, inntørket og nedstøvet som den var. Etter litt stell var den klar for nye sømmer. Det siste jeg hadde sydd før den ble bortplassert, var muligens et snasent miniskjørt på åttitallet. Og jo, fra nittitallet husker jeg, ved nær mere ettertanke, en gigantisk julemus jeg ikke lenger vil vedkjenne meg. Grøss ... Men nå skulle det altså produseres klær til eget avkom. Maskinen var klar, og jeg var klar som et egg. Utrolig nok befalte kroppen meg at jeg skulle redde verden en smule også. Vi skulle bli mer miljøbevisste og ikke gå på limpinnen med å skru opp forbruket og handle over evne til den lille. Vi skulle være nøkterne, men slett ikke kjedelige i klesveien. Klærne skulle være enkle, uten for mye dilldall og pynt. Og mor skulle sy. Dermed bar det rett til husets egne klesskap, for å finne noe som kunne sys om til babytøy. Og jeg fant klær som var godt vasket og dermed myke og helt perfekt for en baby. De nysydde klærne ble fine, og noen av dem ble mye brukt. Etter hvert ble denne mammasydamen også klar over andre fine ting med å resirkulere klær; ikke bare var det billig og «reddet» verden, men klærne hadde med seg mange historier fra den gang de var i bruk av oss.
Sånt liker mødre som er ruset på redet sitt, og som nettopp har fått sin egen lille familie. Små klær av store klær. Klær med historier. Våre historier. Da eldstemann løp rundt i selebukser sydd av sin fars gamle bukser, var både far og jeg stolte som haner. Han, fordi hans gamle yndlingsbukser fikk et lengre liv med enda mer moro, jeg, fordi jeg hadde klart å sy en selebukse av hans gamle bukse. Fra far til sønn ved hjelp av mors syferdigheter. Det er deilig når ting får nytt liv og ikke blir kastet. Etter hvert ble jaktradiusen på gamle klær utvidet til andres klesskap, loppemarkeder og brukt butikker også. Da kan man jo bruke fantasien og dikte klærnes historier selv. Jeg har fått bruke en del mønstre fra Gyldendals arkiver. Noen har jeg brukt uforandret, andre har jeg endret eller gjort helt om. Jeg liker tidløse klær, som har god bevegelighet for små krabaters utfoldelse, og at de kan vokses i. Slik varer de en stund, når man først tar seg bryet med å sy. Det er etter hvert mange som syr og gjenbruker klær og gamle tekstiler, både til eget bruk, men også for salg. Jeg har invitert med noen av mine favoritter til å være med i boka og til å dele et mønster med oss. Jeg er veld ig heldig som fikk ja fra alle sammen. Jeg ønsker deg lykke til med syingen, du som er fersk i faget og du som er litt øvet. Vil du ha tips om hvordan du kan variere mønstrene i boka her, eller er det noe du lurer på, så er du velkommen innom bloggen www.sikksakk.com LYKKE TIL!