New Norwegian Poetry

Kolon forlag was established in 1995 and is an imprint of Gyldendal Norsk Forlag.

Kolon publishes Norwegian literary fiction and poetry of the highest literary quality. We also publish some translations, for instance Anne Carson,Paul Celan, Walter Benjamin, Bertolt Brecht, CĂŠsar Vallejo and William Shakespeare.

NEW NORWEGIAN POETRY

New Norwegian Poetry is an anthology of poetry from Kolon forlag. It gathers some of the most significant and original Norwegian poetic voices and illustrates the great breadth of poetry present in Norwegian literature today. All poems in the book are set as parallel Norwegian and English texts.

NEW NORWEGIAN POETRY

kolon forlag

omslag_Poesiantologi.indd Alle sider

15.04.2019 17:04

n e w n o rw e g i a n p o e t ry

An Anthology of Poetry from Kolon forlag

Š Kolon forlag, an imprint of Gyldendal Norsk Forlag AS, Oslo 2019, and the writers Designed by Ingunn Eimhjellen Typeset in 9 pt Sabon Printed and bound by ScandBook UAB, Lithuania 2019 For any inquiries about this book, please contact: Kolon forlag, Sehesteds gate 4 Postboks 6860 St. Olavs plass, 0130, Oslo E-mail: redaksjon@kolonforlag.no www.kolonforlag.no All books from Kolon forlag are produced in environmentally responsible printing houses.

For more information, visit www.gyldendal.no/miljo We are grateful to all the translators who have contributed to this anthology.

content

Thomas Marco Blatt

7

Pedro Carmona-Alvarez

19

Anne Helene Guddal

33

Katrine Heiberg

45

Tone Hødnebø

57

Per Jonassen

71

Ingvild Lothe

83

Cecilie Løveid

95

Sonja Nyegaard

109

Steinar Opstad

121

Yngve Pedersen

135

Endre Ruset

147

Jørn H. Sværen

159

Vemund Solheim Ådland

175

Thomas Marco Blatt

Photo: Rolf M. Aagaard

Thomas Marco Blatt, born 1980 in Busan, South Korea, grew up in Oslo and in Sørumsand. He attended the Writing Academy in Bergen and the author programme Literary Composition at the University of Gothenburg. He received the Tarjei Vesaas’ Debut Prize for his poetry collection Slik vil jeg måle opp verden [That Is How I Would Survey the World].

Since then he has published two poetry collections and two novels. His novel Varsjøen was nominated for the Youths’ Critic’s Prize 2017. Blatt has published two books for kids and young adults.

titles

Slik vil jeg måle opp verden [That Is How I Would Survey the World].

Poetry, 2006 Overalt bor det folk [There Is People Living Everywhere].

Poetry, 2008 1920 Sørumsand [1920 Sørumsand]. Poetry, 2012 Varsjøen [Varsjøen]. Novel, 2016 Tiden er ilden vi brenner i [Time Is the Fire in Which We Burn].

Novel, 2018

awards

Tarjei Vesaas’ Debut Prize, 2006

7

dylan på kinesisk

det heter å tenke med hodet det heter at døden lever i kroppen det heter at ingen overlever livet det heter ja og det heter nei og i byen renner det to elver ved den ene skal du gråte ved den andre skal du bo, det heter at et hus ikke er et hjem men at hjernen er et slott, hjertet er et rom og at du kan få mitt hjerte ettersom alt jeg trenger er en liten hage og et bibliotek for å leve lykkelig, men livet er å gå en omvei livet er en uoversiktlig vev hvor du lever slik døden lever i en utkant av mitt hjerte

8

dylan in chinese

thinking with your head, they call it they say death lives in the body they say no one survives life they say yes and they say no and through the city two rivers flow by one of them you shall cry by the other you shall dwell, they say a house is not a home but that the mind is a palace, the heart is a room and you can have my heart since all I need is a small garden and a library to live happily, but life is taking a detour life is an impenetrable web where you live as death lives on the outskirts of my heart

(From Overalt bor det folk, 2008)

9

fjortende sang

mona klatrer i de høyeste trærne mona ler av de groveste vitsene mona sitter vakt ved orderudjordet mens jeg lusker omkring med luftgevær på jakt etter slagharer – mona ser ikke på meg, hun ser ikke inn i skogholtet hun ser ikke trærne og hun sitter ikke stille hun reiser seg fra en benk og går gjennom parken parken finnes ikke, sola skinner ikke det regner og broren min sitter inne i huset ingen ser ham

10

fourteenth song

mona climbs the tallest trees mona laughs at the rudest jokes mona stands watch by the orderud field while I slink around with an airgun on the lookout for killer hares – mona doesn’t look at me, she doesn’t look into the copse she doesn’t see the trees and she doesn’t sit still she gets up from a bench and walks through the park there is no park, the sun doesn’t shine it’s raining and my brother is sitting inside the house nobody sees him

(From 1920 Sørumsand, 2012)

11

jeg drømmer jeg drømmer om slagharene jeg drømmer om slagharene i vinden jeg drømmer at de driver gjennom mørket og at de kommer og henter meg en natt det er vinter og de flyr inn gjennom det åpne vinduet fyller rommet, bretter av meg dyna løfter meg opp, bærer meg ut i vintermørket og jeg er tolv år og det er ikke kaldt og vi driver under den åpne himmelen jeg drømmer om moren og faren min jeg drømmer om broren min jeg drømmer at de drømmer at jeg lever og jeg åpner øynene og har ikke lenger et barbert hode det lange, blonde håret mitt flagrer i vinden moren og faren min åpner døra til rommet mitt broren min løper barbeint over gulvet og jeg drømmer jeg drømmer om slagharene jeg drømmer om slagharene i vinden jeg drømmer at de driver gjennom mørket og at de kommer og henter meg en natt jeg er tolv år og det er vinter

12

I’m dreaming I dream about the killer hares I dream about the killer hares in the wind I dream that they are drifting through the darkness

and that one night they come to get me

it is winter and they fly

in through the open window fill the room, lift the quilt off me lift me up, carry me out into the winter darkness

and I’m twelve years old and it isn’t cold and we drift beneath the open sky I dream about my mother and father

I dream about my brother I dream that they dream that I am alive

and I open my eyes

and no longer have a shaved head my long, blond hair flutters in the wind my mother and father hold open the door to my room

my brother runs barefoot across the floor

and I’m dreaming

I dream about killer hares

I dream about killer hares in the wind I dream that they are drifting through the darkness

and that one night they come and get me

I am twelve years old and it’s winter

(From 1920 Sørumsand, 2012)

13

tjuetredje sang

inger olson har gått hjem bei dao sundby er borte kjell arne gjeldveik sover parkeringsplassene er tomme nye sørumsand park er stengt festiviteten ligger mørklagt og jeg tenker at stedet oppstår i møtet; stedet er en samling av mennesker; innvevde historier; et brus av stemmer som har sin vekt, sin sang jeg forlater glomma, bingsfossbruene og bingen lenser, «den spanske armada» jeg passerer valsmoen, bingen gård og val gård jeg trasker over sørumslettene jeg passerer prestegården og tar av fylkesveien til venstre før lørenfallet i grøftekanten står jon raud og urinerer her står olav ugjæva og hans hettesveiner med avkutta ører her ligger are torgeirsson far til gudmund den gode, død her er sudrheim gård som forsvant fra de fruktbare sørumslettene uvisst hvorfor, kanskje tatt av et jordskred og der framme skimter jeg sørum kirke

14

bak trærne, på kirkegården ligger faren til remi som pleide å underholde oss barna på olerudfeltet med chas olsons gamle slager fra 1960-tallet; «It is undone business I speak of, this morning, with the sea stretching out from my feet»

15

twenty-third song

inger olson has gone home bei dao sundby is gone kjell arne gjeldveik is sleeping the parking lots are empty new sørumsand park is closed the festivities are blacked out and I think that a place springs from an encounter; a place is a collection of people; interwoven stories; a rushing of voices each with its weight, its song I leave behind glomma river, the bridges of bingsfoss waterfall and the bingen timber booms, called “the spanish armada” I pass valsmoen, bingen farm and val farm I trudge across the sørum plains I pass the vicarage and turn off the county road to the left before lørenfallet on the edge of the ditch jon the red is urinating here stands olav the unlucky and his hooded swains with their ears cut off here lies are torgeirsson father of gudmund the good, dead here is sudrheim farm which vanished from the fertile sørum plains for unknown reasons, perhaps swept away by a mudslide and up ahead I glimpse sørum church

16

behind the trees, in the churchyard lies remi’s father who used to entertain us kids on the olerud housing development with chas olson’s old 1960s hit; «It is undone business I speak of, this morning, with the sea stretching out from my feet»

(From 1920 Sørumsand, 2012)

All poems translated

by Ingvild Burkey

17

Pedro Carmona-Alvarez

Photo: Eva Lene Gilje Østensen

Pedro Carmona-Alvarez, born 1972, lives in Bergen. Carmona-Alvarez debuted in 1997 with the poetry collection Helter [Heroes].

Since then he has published several critically acclaimed poetry collections, novels and essays and edited different anthologies.

Carmona-Alvarez has received a number of literary prizes, amongst others the Hunger Prize and the Norwegian Critic’s Prize. For the novel Været skiftet og det ble sommer og så videre (The Weather Changed, Summer Came and So On), Carmona-Alvarez received the National Broadcasting’s Literary Prize and was nominated to the International Dublin Literary Award 2017.

titles

Helter [Heroes]. Poetry. Cappelen, 1997 La det bare bli blåmerker igjen [Leave Only Bruises]. Novel.

Cappelen, 2000 Clown town [Clown Town]. Poetry. Cappelen, 2002 Prinsens gate [Prince’s Street]. Poetry. Cappelen, 2004 Hjemmelekser [Homework]. Essays. Cappelen, 2007 Rust [Rust]. Novel, 2009 Været skiftet og det ble sommer og så videre (The Weather Changed, Summer Came and So On). Novel, 2012 Sanger for kor [Songs For Choirs]. Poetry, 2013 Samtaler med onkel Nica og tante Viola [Conversations with Uncle Nica and Aunt Viola]. Poetry, 2015 Bergen ungdomsteater [Bergen Youth Theater]. Novel, 2016 Buktalerens rike, Dikt 1997–2017 [The Ventriloquist’s Kingdom, Poems 1997–2017]. Poetry, 2017 Refrenger. Tekster om stemmer og avtrykk. [Choruses. Essays on Voices and Impressions]. Essays, 2019

edited titles

Verden finnes ikke på kartet. Poesi fra hele verden [The World Does Not Exist on the Map. Poetry from the World] (coed.

Gunnar Wærness). Anthology. Forlaget Oktober, 2010 Signaler 03–09. Cappelens årlige debutantantologi. [Signals 03–09. The Annual Anthology of Literary Debutants for Cappelen]. Cappelen, 2003–2009

awards

The Cappelen Prize, 2004 The Hunger Prize, 2005 The Norwegian Poetry Club’s Award, 2005 The Norwegian Critic’s Prize for Translated Literature, (with Gunnar Wærnæss), 2010 The Poet’s Tablet, 2010 The National Broadcasting’s Novel Prize, 2012

Være født den seksogtyvende mars i valderas være seks år være sin far fengslet i juli 1940 i astorga to av brødrene være dem være to av brødrene som senere forsvinner om natten forsvinner og krysser frankrike gjennom port bou bak meg ligger en lykkelig barndom bak meg søstrene mine i hvite kjoler som leker med meg være født stum være tjuetre unge menn som dør gjennomhullet idet de heiser panamas flagg, være ambassadør lincoln gordon og den kommunistiske konspirasjonen bak meg ligger et land og en kone, mitt yngste barn som fyller tolv i desember være landbruksreformer og ydmykelsens elegi være dikteren som sier å skrive er å krysse en ørken, være den mest kraftfulle

22

sonetten shakespeare skrev, ligne om ikke annet, motet til det kubanske folk bak meg ligger en kostskole, to tre lærere som holdt av meg og mine venner, de fra fotballklubben carrera, som skriver brev fulle av ortografiske feil og spør åssen er europa være acapulco, achuapa og det afrikanske kontinentet være new york-børsen mcarthur og mccarthy, macondo macunaima og machado, trujillo, truman, tucuman, venezuela, vietnam og velouria, my velouria wall street, washington og general wessin and wessin bak meg ligger en lykkelig barndom, bak meg general motors, garcia lorca, guatemala gardel, garrincha og gulf oil

23

To be born on the twenty-sixth of march in valderas to be six years old in july 1940 to be your father jailed in astorga two of his brothers to be them be two of the brothers who later disappear at night disappear and cross france through port bou behind me lies a happy childhood behind me my sisters in white dresses playing with me to be born mute to be twenty-three young men who die riddled with bullets as they raise the flag of panama, be ambassador lincoln gordon and the communist conspiracy behind me lies a country and a wife, my youngest child turning twelve in december be agrarian reforms and the elegy of humilation be the poet who says to write is to cross a desert, be the most powerful

24

sonnet shakespeare wrote, to resemble if nothing else, the courage of the cuban people behind me lie a boarding school, two or three teachers who cared about me and my friends, those from the carrera football club who write letters full of orthographic errors and ask, how’s europe be acapulco, achuapa and the african continent be the new york stock exchange mcarthur and mccarthy, macondo macunaima and machado, trujillo, truman, tucuman, venezuela, vietnam and velouria, my velouria wall street, washington and general wessin and wessin behind me lies a happy childhood, behind me general motors, garcia lorca, guatemala gardel, garrincha and gulf oil

(From Prinsens gate, 2004)

25

Bak meg en hel ørken, noen reiser på måfå gjennom europa, jeg sparer på navn fra den dagen jeg fyller tretten, navn som huasco incahuasis, landsbyen los cristales, en soldag i nittenetellerannet med saft og vafler syv hus og en hel ørken i øynene landsbyen i øynene og under sanddyner hjertet jeg sparer på hjerter også, plysj og nøkkelringer, sminker lillesøster kaller lillesøster storesøster, gir henne alderen min syv år, hjertet mitt det syv år gamle ubrukelige hjertet være øyne som er andres øyne være det andre har sett og så lære henne å hviske kongsbarnet kongsbarnet

26

Behind me an entire desert, someone travels aimlessly through europe, I collect names from the day I turn thirteen, names like huasco incahuasis, the village los cristales, a sunny day in nineteen-something-or-other with fruit squash and waffles seven houses and a whole desert in my eyes the village in my eyes and beneath sand dunes the heart I collect hearts too, plush and key rings, put make-up on my little sister call my little sister big sister, give her my age seven years, my heart my seven-year-old useless heart be eyes that are the eyes of others be what others have seen and then teach her to whisper the king’s child the king’s child

(From Prinsens gate, 2004)

27

Jeg hadde ikke annet å gi barnet enn fisken og fiskens skygge enn trær og bladenes venting min hånd var av gips jeg ble et lik med én sko døden gjorde øynene mine gule og jeg ga barnet gule øyne å arve jeg sa: slikk steinen slikk tungen med steinen slikk tennene til munnen kan si ulv og frosk slikk munnen lær munnen å drømme å gresse gå og lær deg himmelske ord sa jeg sov i treet i treets marg i familiens støv i det sovende blyet til en kule i hestens blindhet lær deg det alle andre glemmer

28

I had nothing else to give the child besides the fish and its shadow besides trees and the leaves’ waiting my hand made of plaster I became a corpse with one shoe death turned my eyes yellow and I gave the child yellow eyes to inherit I said: lick the stone lick your tongue with the stone lick your teeth until your mouth can say wolf and frog lick your mouth teach your mouth to dream to graze go teach yourself heavenly words I said sleep in the tree in the tree’s marrow in the family’s dust in the sleeping lead of a bullet in the horse’s blindness teach yourself what everyone else forgets

(From Sanger for kor, 2013)

29

Noen ganger lærte vi dette: hvis du legger et vått håndkle over ryggen på en mann kan du slå ham så hardt du vil uten at han får blåmerker om nettene hørte vi lyder noen ganger slag, andre ganger lærte vi å temme sulten å omfavne et par sko å spare på tomme sigarettpakker og stryke fingrene over gullskriften på visse netter lærte vi om lyden hud lager når den spjærer hørte vi skrik lærte vi å passe på søsteren hørte vi gråt sa vi gråt, mor gråt, far før de kommer og henter gråten

30

Sometimes we learned this: if you place a wet towel across a man’s back you can hit him as hard as you like without leaving bruises at night we heard sounds sometimes blows, other times we learned to subdue our hunger to embrace a pair of shoes to collect empty cigarett packs and let our fingertips glide over the golden writing on certain nights we learned about the sound skin makes when it rips we heard screams we learned to look after our sister we heard weeping we said weep, mother weep, father before they come to take away the weeping

(From Sanger for kor, 2013)

All poems translated

by Ingvild Burkey

31

Anne Helene Guddal Anne Helene Guddal, born 1982, grew up in Kattfjord in Troms and lives in Tvedestrand. She made her debut in 2014, with the critically acclaimed poetry collection Også det uforsonlige finnes [The Irreconcilable Also Exists].

Photo: Mathias Danbolt

titles

Også det uforsonlige finnes [The Irreconcilable Also Exists].

Poetry, 2014 Bebo [Inhabit]. Novel, 2015 Døden og andre tiggere [Death and Other Beggars]. Poetry, 2016 Nøkkerosene [The Water Lilies]. Novel, 2018 Min imaginære venn [My Imaginary Friend]. Poetry, 2019

awards

The Tanum Scholarship for Women, 2017 In 2015, Morgenbladet and the Norwegian Festival of Literature elected Guddal one of Norway’s 10 best writers below 35 years of age.

33

OgsĂĽ det uforsonlige finnes i alt det som ikke kan annet enn ĂĽ strekke seg uforferdet framover stĂĽr noe glasshardt med ryggen til

34

The irreconcilable also exists in everything that cannot choose but stretch itself fearlessly forward something stands hard as glass with its back turned

(From OgsĂĽ det uforsonlige finnes, 2014)

35

Historien hører ikke våre bønner, og plager etter sin egen orden: Først sliter den beina av innestengte fluer, så sprenges frosker i lufta, deretter står menneskene for tur.

Det er ingen som setter grenser for Historien lenger.

Historien ble født lenge før oppfinnelsen av det ubevisste, og er uten tapserfaringer. Infernalsk sorgløs.

Hva er det du vil når du ikke vil noe, spør jeg med en stemme som i hvert fall ikke er min. Historien ler så det knaker i de fraflytta overbygningene.

36

History doesn’t hear our prayers, and torments in accordance with its own order: First it pulls the legs off imprisoned flies, then frogs are blown up, after that it’s humanity’s turn.

No one sets limits for History anymore.

History was born long before the invention of the unconscious, and has no experience of loss. Infernally carefree.

What is it that you want when you don’t want anything, I ask with a voice that certainly isn’t mine. History laughs so hard that its abandoned superstructures creak.

(From Også det uforsonlige finnes, 2014)

37

Drikk opp det gode tas alltid fra oss et mĂĽltid et oppholdssted en venn elva du druknet i

38

Drink up what’s good is always taken away from us a meal a place of shelter a friend the river you drowned in

(From Døden og andre tiggere, 2016)

39

Hvis jeg er en krigerprinsesse i bevisstløs tilstand kan jeg som våken være et menneske på vei hjem fra butikken

40

If I am a warrior princess while unconscious when awake I can be a human being heading home from the grocery

(From Døden og andre tiggere, 2016) 

41

I drømmen knuste jeg skallen din og jeg ble sü fortvilet for jeg elsket det hodet vekten av det i hünden

42

In the dream I smashed your skull and I was filled with despair for I loved that head the weight of it in my hand

(From Døden og andre tiggere, 2016)

All poems translated

by Ingvild Burkey 

43

44

Katrine Heiberg Katrine Heiberg, born 1992, grew up in Son and lives in Bergen. She is a literary critic in the weekly newspaper Morgenbladet. Det gule bladet, den svarte pupillen [The Yellow Leaf, the Black Pupil] is her first book.

Photo: Johannes Grytnes

titles

Det gule bladet, den svarte pupillen [The Yellow Leaf, the Black Pupil]. Poetry, 2018

45

jeg kjenner på en tvang. døgnet kveiles om seg selv, sola stiger og synker, månen lyser og blekner eggene løsner, uavvendelig; utløsningen kommer før eller senere, avhengig av selvkontrollen eller avtalen jeg lengter etter spontanitet, men ingenting er så egenrådig.

46

I feel a coercion. the day coils around itself, the sun rises and sinks, the moon shines and pales the eggs loosen, inexorably; the release will come sooner or later, dependent on self-control or agreement I long for spontaneity, but nothing is as obstinate. 

(From Det gule bladet, den svarte pupillen, 2018)

47

det skjer til alle historiens tider noen trekker en overbevisning over kroppen sansene dekkes av et filter og handlingen settes ut, skjÌrende nür en lukket virkelighet folder seg ut blir noens øyne sprengt og andres üpner seg lengter vi etter et samlet rop

48

it happens throughout history a persuasion is drawn across the body the senses covered with a filter and the act is set out, slicing when a locked reality unfolds the eyes burst and others open we long for a gathered shout

(From Det gule bladet, den svarte pupillen, 2018)

49

jeg elsker deg også fordi du kan gjøre meg vondt når en storm passerer gjennom kroppen har jeg ingenting å holde fast i jeg må finne opp hender, håndtak, en bordkant i en viss forstand skapes du i mitt bilde

50

I love you also because you can harm me when a storm passes through my body I have nothing to hold on to I have to invent hands, handles, an edge of a table in a certain sense you are made in my image

(From Det gule bladet, den svarte pupillen, 2018)

51

fri meg fra valgene fri meg fra samvittigheten alt jeg ikke kan leve med når meg til skinnet valgene byr seg fram, utgir seg for å være selve friheten og jeg velger, for det finnes ingen alternativer er det da mulig å være menneske? når jeg ikke kan klandre én klandrer jeg alle. * mens vi teller og mister somre skal vi bli så lette, så koordinerte som pollenkorn i vinden

52

free me from choices free me from conscience all that I cannot live with touches my skin choices present themselves pass themselves off as freedom and I choose, because there are no alternatives how then is it possible to be a human being? when I cannot blame someone else I blame everyone * while we are counting and losing summers we shall become so very light, as coordinated as pollen grains in the wind

(From Det gule bladet, den svarte pupillen, 2018)

53

lykken reiser seg i en ubevokta stund knipser p책 tristheten velter inventaret overende. jeg gr책ter varme jeg ler som en avsindig jeg roper at alle har en vilje og et ansikt hjernen vil vendes opp ned for 책 fylles av blod og en ny oppv책kning som om blodet var lys

54

happiness arrives in an unguarded moment flicks off sadness overturns the inventory.

I sob warmth I laugh like crazy I cry out that everyone has volition and a face the brain wants to upend itself to be filled with blood and a new awakening as if blood was light

(From Det gule bladet, den svarte pupillen, 2018)

All poems translated by Anthony Barnett with Katrine Heiberg

55

Tone Hødnebø Tone Hødnebø, born 1962 in Tønsberg, lives in Oslo. She debuted with the poetry collection Larm [Noise] in 1989. She has written six poetry collections, one poetics, and translated works by Emily Dickinson and Anne Carson. She is one of Norway’s most significant poets and has received a number of prices, amongst them the Gyldendal Prize, the Dobloug Prize, the Hunger Prize and the Triztan Vindtorn Poetry Prize.

Photo: Rolf M. Aagaard

titles

Larm [Noise]. Poetry. Gyldendal, 1989 Mørkt kvadrat [Dark Square]. Poetry. Aventura forlag, 1994 Pendel [Pendulum]. Poetry, 1997 Stormstigen [Storm Ladder]. Poetry, 2002 Skamfulle Pompeii [Bashful Pompeii]. Poetics. H Press, 2004 Et lykkelig øyeblikk. Dikt i utvalg ved Janike Kampevold Larsen [A Happy Moment. Selected Poems by Janike Kampevold Larsen], 2005 Nedtegnelser [Jottings]. Poetry, 2008 Nytte og utførte gjerninger [Utility and Deeds]. Poetry, 2016 translations

Emily Dickinson, Skitne lille hjerte [This Dirty Little Heart].

Poetry, 1995 Anne Carson, Glass, ironi og Gud (Glass, Irony and God).

Poetry, 2014 Anne Carson, Rød selvbiografi (Autobiography of Red).

A Novel in Verse, 2019

57

awards

The Tanum Scholarship for Women, 1995 The Norwegian Poetry Club’s Award, 1997 The Hunger Prize, 2003 The Dobloug Prize, 2005 Festival poet at Bergen International Festival, 2007 The Gyldendal Prize, 2018 The Triztan Vindtorn Poetry Prize, 2018 The Poet’s Tablet, 2019

er høst og en plomme faller, epler, frukten faller og sjelens ingeniør måler universet med teskje Det snør i snøen, snør i regnet, det snør i ryggen Stjernene faller

det

60

it is autumn a plum is falling, apples, the fruit falls and the soul’s engineer is measuring the universe with a teaspoon It snows in the snow, snows in the rain, it snows in your back Stars falling

(From Mørkt kvadrat, 1994)

Translated by Anthony Barnett

61

hvem blir ikke eldre, bare klokere som Jakob, du tegner en sky, og ser opp.

Hvem er et regnestykke når du ikke går opp, det du legger til trekkes fra og omvendt, alle elementene i ett og samme sekund slik luft vil opp, og jord vil ned i en listig drøm hvor du blir det du gjør, en stige du klatrer opp, faller ned.

Hvem blir det du ikke ser, ikke et under i boken uten at arkene forsvinner.

God natt, sa du, og ingen løfter.

62

who does not grow older, only wiser like Jacob, you draw a cloud, and look up.

Who is a calculation when you do not tally, what you add subtract and vice versa, all the elements in one and the same second will rise like air and the earth descend in a deceptive dream in which you are the things you do, a ladder you climb, falls down.

Who will be what you do not see, not a wonder in the book without the pages disappearing.

Good night, you said, no promises.

(From Stormstigen, 2002)

Translated by Anthony Barnett

63

det nye systemet

tar opp i seg brutaliteten fra det gamle.

Er det mulig å forandre overhodet Hva betyr det å okkupere et rom og lar det egenrådige seg beskrive. Å bli definert er det verste Vi snakker om fordrevne mennesker og ingen hjemkomst.

For oss finnes det bare håp.

64

the new system

incorporates the brutality of the old Is it truly possible to make a change What does it mean to occupy a space and are you able to describe headstrong.

To be defined is the worst We talk about people who are drived out with no homecoming.

For us there is only hope.

(From Nedtegnelser, 2008)

Translated by Cecilie Dahl and Tone Hødnebø

65

som archeanassa i Sapfos dikt ser jeg på meg selv som en forbryter og begynner å bli alene

Hva betyr det å være en kilde til historier en ariadnetråd til de levende.

Jeg går, spiser, sover og vil ikke være her I natt drømte jeg ikke om deg; kjære er et personlig ord en reise fra død til dødelighet.

66

like archeanassa in Sappho’s poem I see myself as an offender and my solitude begins

What does it imply to be a source for stories Ariadne’s thread to the living.

I walk, eat, sleep and don’t want to stay Last night I didn’t dream of you; dear is a personal word traveling from death to mortality.

(From Nedtegnelser, 2008)

Translated by Cecilie Dahl and Tone Hødnebø

67

å kjenne et menneske hele livet kan være en målestokk for verden, og jeg vet ikke engang hva du drømmer.

Det besværlige må knytes opp for å snu verden inn mot verden.

Jeg leter etter en setning mens blomstene gror og visner igjen i takt med årstidene akkurat som et broderi.

Bladene folder seg ut, klorofyllet spres, treet blir grønnere.

Biene surrer og surrer i hagen.

68

a person all your life can be a method of assessing the world, and I don’t even know what you are dreaming.

Complications need to be untangled to turn the world towards the world.

I am searching for a sentence while the flowers grow and wither in time with the seasons just like an embroidery.

The leaves unfold, chlorophyll scattered, the tree becomes greener.

The bees buzzing and buzzing in the garden.

to know

(From Nytte og utførte gjerninger, 2016)

Translated by Cecilie Dahl and Tone Hødnebø

69

Per Jonassen Per Jonassen, born 1947 in Oslo, lives in Fredrikstad and Egersund. He debuted with the poetry collection Nattlamper [Nightlight] in 1998. He has written six poetry collections, which has placed him as one of the foremost poets in Norway.

Photo: Torunn N. Momtazi

titles

Nattlamper [Nightlight]. Poetry, 1998 Petroleum og forvirring [Petroleum and Confusion]. Poetry, 2000 Natt i et ødeland. [Night in a Wasteland]. Poetry, 2002 Trengselstider [Times of Throng]. Poetry, 2005 Lange dager [Long days]. Poetry, 2008 Alt som ikke fins [Everything Which Isn’t]. Poetry, 2011 Under flammetårnet – dikt i samling [Beneath the Flare – Collected Poems]. Poetry, 2017

71

nattefrost

Lufta er kald og stille Fluene som surret i vinduskarmen ligger med beina i vÌret Jeg trodde jeg var aleine og langt fra folk men om natta har noen satt spor i det frosne gresset Jeg hører stemmer i det svake lyset Det er en som spør om det bor noen i huset og en annen som svarer: Ikke en sjel

72

night frost

The air is cold and still The flies that buzzed on the windowsill lie legs up in the air I thought I was alone and far from people but during the night someone has left their tracks in the frozen grass I hear voices in the faint light One is asking if anyone lives in the house and another answers: Not a soul

(From Trengselstider, 2005)

73

dagen venter ikke

Karmen er i vater og døra hektet på og når listene er malt slipper verken snødrev eller gjester over terskelen for det er nå jeg skal sitte lunt og lære meg det som trengs om matematikk og filosofi og planetenes baner men minuttene er lange for den som sitter stille og dagen kort for den som skal forandre verden så takk og pris for nordavinden som roper meg ut til et vannbord som klaprer og porten som slår på rustne hengsler

74

the day doesn’t wait

The lintel is level and the door hung up and when the casing is painted neither snow flurries nor guests may cross the threshold for this is when I should sit snugly learning what one needs to know about mathematics and philosophy and the planets’ orbits but the minutes are long for one who’s sitting still and the day short for one about to change the world so praise be to the north wind which calls me out to a rattling weatherboard and the gate swinging on rusty hinges

(From Alt som ikke fins, 2011)

75

fotnoter

En strandsittersønn stjal ei sjekte og rodde ut vågen Der slutter historien som et nålestikk men fordi dette ikke er en kongesaga vil jeg vite om han kom til Bergen og om ferden gikk videre til København eller Madeira med en slupp eller barkentiner Ble han bryggeslusk eller vertshusholder Havnet han i jern eller på havets bunn Hans dåd ble to linjer i tingprotokollen hans dager saltkorn som smeltet Var det ingen som hørte han si god morgen og god natt og la det fram til hans forsvar

76

footnotes

A cottier’s son stole a skiff and rowed out of the bay There the story ends like a pinprick but since this isn’t a king’s saga I’d like to know if he got to Bergen and if the voyage continued to Copenhagen or Madeira with a sloop or a barquentine Did he become a dockhand or a publican Did he end up in chains or full fathom five His deed became two lines in the court registry his days dissolving grains of salt Did no one hear him say good morning and good night and put it forth in his defence

(From Alt som ikke fins, 2011)

77

nattely

I hver liten sjel ulmer et rike En hestepasser ter seg som konge en bedehusforstander som en pave for evighetens glorie er for dem som tror seg gjennomstrømmet av noe stort og hellig men Jorda er en barnløs enke som sanker drivved langs øde strender og gir nattely til omstreifere

78

shelter for the night

In every little soul an empire smoulders A stable boy behaves like a king a chapel warden like a pope for eternity’s halo is for those who believe themselves coursed through by something great and holy but Earth is a childless widow gathering driftwood along deserted beaches and giving vagrants shelter for the night

(From Alt som ikke fins, 2011)

79

alt som ikke fins

Når jeg ror en pram over et stille tjern husker jeg mytene om sjøfolk som styrte inn i sivet trampet hull i båten og brente seilet men under min kjøl fins ingen draug eller levninger som banker i skroget men en skremt liten abbor som gjemmer seg i fosterhavets dynn og verden ville vært en annen om alle kunne forstå at skyggen som går over himmelen er et menneske som ror mot land

80

everything which isn’t

When I row a pram across a still pond I recall the tales of sailors who steered into the reeds kicked through the bottom and burned the sail but under my keel there are no ghosts of drowned men or skeletons knocking in the hull but a scared little perch hiding in the mud of the amniotic sea and it would be a different world if everyone could understand that the shadow walking across the sky is a human being rowing towards the shore

(From Alt som ikke fins, 2011)

All poems translated

by Ingvild Burkey 

81

Ingvild Lothe Ingvild Lothe, born in 1990, grew up at Stord in Hordaland and lives in Oslo.

She is educated from the author study at the University of South-Eastern Norway and now attends the author programme Literary Composition at the University of Gothenburg. She published a chapbook in 2015 (AFV Press). Her first book, the poetry collection Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt [Why Am I So Sad When I Am So Cute], has been translated into Swedish and German.

Photo: Stephen Butkus

titles

Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt [Why Am I So Sad When I Am So Cute]. Poetry, 2016 Havfruehjerte [Mermaid Heart]. Novel, 2019 awards

The Good Purpose-Prize, 2017

83

fy faen jeg savner å være åtte år og ikke ha ødelagt livet mitt her snakker vi om ekstreme tilstander jeg verken kan eller vil snakke om som f eks det å være åtte år og ikke ha ødelagt livet sitt når bølgene slår er det med en ømhet som ikke finnes i andre slag som f eks når pappa slår mamma når jeg holder pusten under vann er det av praktiske årsaker og ikke av frykt som f eks når jeg holder pusten og lister meg fra senga til badet for å tisse på porselenet lydløst og aldri i vannet når broren min og jeg ligger i badekaret til vi ser ut som hundreåringer i huden og vannet blir kaldt og vi tisser i vannet liksom for å holde varmen, for å holde ut

84

bloody hell I miss being eight years old and not having ruined my life we’re talking extreme states here, which I neither can nor want to talk about such as e.g. being eight years old and not having ruined one’s life when the waves strike it’s with a tenderness not found in other blows such as e.g. when dad hits mum when I hold my breath under water it’s for practical reasons and not out of fear such as e.g. when I hold my breath and tiptoe from the bed to the bathroom to pee on the porcelain soundlessly and never in the water when my brother and I lie in the bath until we look like our skin is a hundred years old and the water gets cold and we pee in the water to stay warm, sort of, to be able to stand it

85

ingenting og alt skjedde, ingenting og alt forandra seg, dagene forble identiske, nettene forble lys vĂĽkne, jeg ble eldre. det brant og rakna i meg, vinden beit i ansiktet, eva beit i eplet, jeg beit tennene sammen, gjorde meg hard.

86

nothing and everything happened, nothing and everything changed the days stayed identical, the nights stayed wide awake, I grew older.

I burned and unraveled inside, the wind bit my face, eve bit the apple, I gritted my teeth, made myself hard.

 

87

så går jeg og hva har jeg

å være et halvt menneske med fett hår og slitte sneakers stygg og utsatt hver dag det samme jeg går rundt i byen med nervene mine de er mange og trettende lydene lukker seg på youngstorget jeg lurer på om noen kan høre hvordan jeg rakner hurtig og forgjeves, slik rosene i vasen visner ruiner av ansikter i brugata, det er som et speil jeg lar meg selv falle som faren min

88

then i leave and what have i got

to be half a person with greasy hair and worn-out sneakers ugly and exposed every day the same I walk around town with my nerves they are many and tiresome the sounds close up on youngstorget square I wonder if anyone can hear me unravelling quickly and uselessly, as the roses wilt in the vase ruins of faces on brugata street, like a mirror I let myself fall like my father

 

89

ta meg fra meg

hjertets hardhet, hjertets kulde jeg gjør ting, jeg lever det er ikke nok den klare og perverse hjernen forsøker å fortrenge en tanke som alltid vil være der hva føler jeg? ingenting savner jeg noe? nei hva ønsker jeg meg? valium. rødvin. tung søvn

90

take me away from me

the heart’s hardness, the heart’s coldness I do stuff, I’m alive it’s not enough the clear and perverse brain tries to repress a thought which will always be there what do I feel? nothing do I miss anything? no what do I wish for? valium. red wine. heavy sleep

91

som en dronning

det er ingen hemmelighet at jeg er den peneste dama du har ligget med det er oktober eplene er for lengst modne og ligger nå på bakken lufta er stille det er pent og svart i gatene månen er på sitt aller vakreste; guds avklipte tånegl jeg er nypult og glad har sæden din i munnen når jeg går

92

like a queen

it’s no secret that I’m the prettiest chick you’ve slept with it’s October the apples ripened long ago and now lie on the ground the air is still the streets are pretty and black the moon is at its most beautiful; god’s cut-off toe nail I am freshly fucked and happy I’ve got your sperm in my mouth as I leave

(From Hvorfor er jeg så trist når jeg er så søt, 2016)

All poems translated

by Ingvild Burkey

93

Cecilie Løveid

Photo: Helge Skodvin

Cecilie Løveid, born 1951, lives in Bergen.

Løveid debuted with the novel Most [Most] in 1972 and has since her debut been regarded as a characteristic and original Norwegian and northern writer. Løveid is one of Norway’s leading playwrights and considered to be one of the most significant poets in Norwegian literature. The lyrical aspect is present throughout all her literary work.

In 2017, she received the Brage Prize and the Norwegian Critic’s prize for her poetry collection Vandreutstillinger [Circulating Exhibitions]. Løveid has also received the Ibsen Award three times, the Dobloug Prize and several other literary awards.

titles

Most [Most]. Novel. Gyldendal, 1972 Tenk om isen skulle komme [What If the Ice Would Come]. Novel.

Gyldendal, 1974 Mørkets muligheter [The Possibilities of Darkness]. Poetry. Swing, 1976 Alltid skyer over Askøy [Askøy, Always Overcast]. Novel.

Gyldendal, 1976 Fanget Villrose [Captured Wild Rose]. Poetry. Gyldendal, 1977 Sug [Sea Swell]. Novel. Gyldendal, 1979 Måkespisere. Tre spill for radio og scene [Seagull Eaters. Three Plays for Radio and Stage]. Drama. Gyldendal, 1983 Balansedame – fødsel er musikk [Balancing Lady – Birth Is Music].

Drama. Gyldendal, 1985 Fornuftige dyr [Rational Animals]. Drama. Gyldendal, 1986 Dobbel nytelse [Double Delight]. Drama. Gyldendal, 1988 Badehuset [The Bath House]. Drama / Text for visual performance.

Gyldendal, 1990

95

Tiden mellom tidene [The Time Between Times]. Drama.

Gyldendal, 1991 Barock Friise [Barock Friise]. Drama. Gyldendal, 1993 Maria Q [Maria Q]. Drama. Gyldendal, 1994 Rhindøtrene [Daughters of the Rhine]. Drama. Gyldendal, 1996 Østerrike [Austria]. Drama. Gyldendal, 1998 Mykt glass. Dikt i utvalg [Soft Glass. Selected Poems]. Poetry, 1999 Spilt. Nye dikt [Spilt. New Poems]. Poetry, 2001 Visning [Viewing]. Drama, 2005 Gartnerløs [Gardenerless]. Poetry, 2007 Nye ritualer [New Rituals]. Poetry, 2008 Svartere bunader [Blacker Costumes]. Poetry, 2010 Flytterester [Moving Scraps]. Poetry, 2012 Vandreutstillinger [Circulating Exhibitions]. Poetry, 2017

awards

Gyldendal’s Endowment, 1979 Prix Italia, 1983 The Aschehoug Prize, 1984 The Doubloug Prize, 1990 The Ministry of Culture’s Prize for Picture Books, 1990 The Ibsen Award, 1999 The Amalie Skram Award, 2000 The Gyldendal Prize, 2001 The Poet’s Tablet, 2014 The Norwegian Critics Prize for Theater (with Jon Tombre), 2014 The Sarpsborg Prize, 2014

96

The Ibsen Award, 2015 The Hedda Award (with Tore Vagn Lid), 2016 The Ibsen Award (with Tore Vagn Lid), 2017 The Brage Prize, 2017 The Norwegian Critic’s Prize, 2017 The Bergen Municipality’s Artist Award, 2018

18. oktober-maleriene Gerhard Richter, 18. oktober, 1977, 1988. Olje på lerret, 15 malerier. noen av

i

En menneskekø snodde seg ti ganger rundt Neue Nationalgalerie da bildene kom til Berlin.

Gerhard Richters Baader-Meinhof-malerier, femten i tallet, basert på fotografier, i hellig henging hang hengt.

Det så ut som om køen ville løfte huset.

Jeg ville se Gudrun. Å være nær og rammes inn, å være nær og rammes.

Først Jugendbildnis, et maleri av et barn, bare et barn, i hvert fall en svært ung Ulrike Meinhof.

Hun kunne vært meg, da jeg hadde grønn ruskinnskåpe.

Mirakelkommisjonen arbeider.

Noen prøver å trykke leppene mot bildet.

98

18 paintings Gerhard Richter, October 18, 1977, 1988, oil on canvas, 15 paintings. some of the october

i

A human queue wound itself ten times around the Neue Nationalgallerie when the pictures came to Berlin.

Gerhard Richter’s Baader-Meinhof paintings, fifteen in all, based on photographs, a sacral hanging, hung hanged.

It looked as if the queue would levitate the building.

I wanted to see Gudrun.

To be close and framed, to be close and taken in.

First Jugendbild, a painting of a child, just a child, an extremely young Ulrike Meinhof, anyway.

She could have been me when I owned that green suede coat.

The Miracle Commission is at work.

Some try to press their lips to the canvas.

 

99

ii

Jeg ser Gudrun Ensslin på fengselsbilder.

De var i bladene, og Gerhard Richter kopierte, forstørret og malte dem.

Først det ene kinnet, så det andre kinnet.

Snudde hun seg for brått for politiet, der i gangen, snudde hun seg som en fotomodell?

Gudrun skulle vært en helgen, men jeg kjenner ikke reglene for helgenkåring, jeg vet bare at hun har hatt det vondt, og hva forlanger de mer, helbredelser?

Helgenkommisjonen og Mirakelkommisjonen arbeider. Å være nær, å skamme seg, snu seg. Henge. Dø.

Slengt på gulvet.

Gerhard Richter, var hun en venn?

Kanskje kjæreste i min fantasi?

Et menneske, i live i Berlin.

Gjennom kopi ble hun maleri.

På det siste bildet bærer hun hodet som om hun gråter.

Dette er de mest dyrebare bildene som finnes fra vår tid.

100

ii

I see Gudrun Ensslin in the jail pictures.

They were in the papers, and Gerhard Richter copied, magnified, and painted them.

First the one cheek, then the other cheek.

Did she turn around too abruptly for the police, there in the hallway, Did she turn around as if she were a model for the camera?

Gudrun should have been a saint, although I don’t know the rules for canonization, I know only that she suffered, and what more do they want, healing?

The Saint Commission and the Miracle Commission are at work.

To be close, to be shamed, to turn. Hang. Die. Thrown to the floor.

Gerhard Richter, was she a friend?

In my fantasy maybe a lover?

A person, alive in Berlin.

Via copy she became painting.

In the final image her head is held as if she weeps.

These are the most precious paintings that exist in our time.

101

iii

Jeg har noen spørsmål til denne scenen.

Spiraler av folk omkring en bygning.

En elv. En by.

Berlin?

Og hvordan skal jeg komme inn i bygningen.

Det evig mystiske med kunsten, at det er et arbeid å komme inn.

Hvorfor blir disse bildene så attraktive for oss.

Skyld velter opp. Skyld!

Hva er det som foregår.

Jeg har flere spørsmål.

Hva veier bildene og hva veide hun?

Helbreder de?

Kan bilder vekke døde til live?

Gråter bilder? Pipler det blod?

Kommer det melk nå?

Hva med sultestreik, tvangsmating?

Og kommer noen for å drive det onde på flukt?

Og alle som tviler på at en rose kan springe ut på julaften, og at Europa blir verden igjen.

Tror de på kunst?

102

iii

I have a few questions about this scene.

The whorls of people around a building.

A river. A city.

Berlin?

And how was I to get into the building?

The eternal mystery of art is that it is work to get in.

Why are these pictures so attractive to us.

Guilt rumbles up. Guilt!

What is happening.

I have further questions.

How much do the pictures weigh and how much did she weigh?

Do they heal?

Can pictures wake the dead?

Do pictures weep? Does blood trickle from them?

Will milk soon be secreted?

What about hunger strikes, forced feedings?

And will anyone come to drive out evil and send it on its way?

And all those who doubt that a rose can bloom on Christmas Eve and that Europe will become the world again.

Do they believe in art?

103

iv

Der Stoff, aus dem die Kunst entsteht.

Jeg vet at hvis du skal forstå dette diktet, blir jeg nødt til å fortelle om kvaliteter, bearbeidelser og forelskelser, like skjellskinnende og lysende som at en kvinne snur seg i en gang på politihuset.

Dødsmerket, blitset, men malt med fineste mårhår, med anstrengelse, med herrehender, med romantisk lengsel, frykt, avsky, vær helgen for en dag, helgen i en bil, helgen på et gulv, helgen på plakat.

Bildet ble sølvaktig grågrønt, grisaille.

Utvisket, nesten borte, er hun, hemmelig er hun.

Kan grå lyse. Gråt kan lyse. Men engler kan rote seg bort.

I katalogen min var det glemt en smørkniv.

Fettet gjennomtrengte papiret, som et formastelig møte med Gudrun, skulle jeg heller si.

Kniven faller på gulvet.

104

iv

Der Stoff, aus dem die Kunst entsteht.

I know that if you are to understand this poem, I will have to explain about qualities, adaptations, and love affairs, just as luminous and radiant as a woman who turns around in a hallway at the police station.

Death-marked, flashed, but painted with the most delicate whiskers, with effort, with man hands, with romantic longing, fear, disgust, be saint for one day, saint in a car, saint on a floor, saint on posters.

The canvas turned silverish, gray-green, grisaille.

Erased, nearly vanished is she, secret is she.

Can grey light. Grief can illuminate. But angels can lose themselves.

A butter knife was lost in my catalogue.

The fat penetrated the pages like a brazen encounter with Gudrun, I would say.

The knife falls to the floor.

105

v

Dette er en liten platespiller.

Det heter Plattenspieler.

Det ligger noe under platetallerkenen, sier Gerhard Richter.

Som et ufødt dikt er den frekke mekanismen noe annet.

Tenker du også at dette må være platespilleren til Andreas Baader i fengselet?

Ingenting snurrer, det er ikke tiden som bølger videre det er dødens gru. Ingen annen låt i disse rillene enn død, dessuten er det en B-side.

Bildene mine er klokere enn meg, sier Gerhard Richter, men med denne platespilleren i rommet kan alle føle seg dumme.

Jeg synger heller «Wonderful Tonight», leser Den Lille Prinsen, det om elefanten inne i kvelerslangen.

Grammofonplater vekker morsfølelse, ikke sant?

Her synger ikke Eric Clapton, det var ikke han som lå på gulvet. Det var Andreas Baader.

Alt jeg gjør, gjør jeg for siste gang. Alt jeg gjør, gjør jeg for første gang, og det jeg ser, er det du viser meg.

Dette er et bilde av en pistol.

106

v

This is a little record player.

It’s called Plattenspieler.

Something lies under the turntable, says Gerhard Richter.

Like an unborn poem, the sly mechanism is something else.

Do you think too that this must be the record player that belonged to Andreas Baader in jail?

Nothing turns, it isn’t time that swells onward it is death’s dread. No one but death wailed in these grooves, plus there’s a B-side.

My pictures are smarter than I am, says Gerhard Richter, but with this record player in the room, everyone can feel stupid.

I’d rather sing «Wonderful Tonight,» read The Little Prince, the part about the elephant inside the python.

Records provoke maternal feeling, don’t you agree?

Eric Clapton isn’t singing here, it wasn’t he who lay on the floor. It was Andreas Baader.

Everything I do, I do for the last time. Everything I do, I do for the first time, and what I see is what you show me.

This is a picture of a pistol.

107

vi

Her ligger de alle.

Her ligger hun med sitt eget tau, i en Gudrunseng.

Hun skal til MoMA. Vi skal fortsette å glane på terroristen.

Hun skal helbrede.

Hun skal glede.

Hun skal glefse.

Et fly går inn for landing i New York.

Byens solnedgang. En fakkel.

Gudrun i en kasse som tåler fra 35 minusgrader opp til 60 plussgrader. Dette er fraktkasser, pakket mykt med kunnskap og diskresjon.

Hun er en svane.

Hun skal aldri få fred.

Handler det ikke bestandig om å tilfredsstille våre følelser?

Bildene gir oss aldri fred.

De glefser vakkert som svaner.

Der Stoff, aus dem die Kunst entsteht

108

vi

They all lie here.

She lies here with her own rope, in a Gudrun bed.

She’s off to MoMA. We will continue to ogle the terrorist.

She will heal.

She will please.

She will snap.

A plane comes in for landing in New York.

The city’s sunset. A torch.

Gudrun inside a crate that can endure temperatures from 31 degrees below zero to 140 above. These are the shipping containers, softly packed with expertise, discretion.

She’s a swan.

She will never be at peace.

Isn’t it always about satisfying our feelings?

Images never bring us peace.

They snap beautifully like swans.

Der Stoff, aus dem die Kunst entsteht.

(From Vandreutstillinger, 2017)

All poems translated

by Siri Hustvedt

109

Sonja Nyegaard Sonja Nyegaard, born 1959 in Bærum, is educated at the Norwegian National Academy of Craft and Art Industry. She made her debut with Jernet er ikke hardt [The Iron Is Not Hard] in 1994 (Aventura forlag). Mørket er et mirakel [The Darkness Is a Miracle] is her fourth poetry collection. The book was nominated for the Youths’ Critic’s Prize 2019.

Photo: Andrew J. Boyle

titles

Jernet er ikke hardt [The Iron Is Not Hard]. Poetry. Aventura forlag, 1994 Frøstjerne. [Meadow Rue]. Poetry, 1997 En makeløs historie [An Incomparable Story]. Poetry, 2004 Mørket er et mirakel. [The Darkness Is a Miracle]. Poetry, 2018

111

Hysj han sover kom ut her det er mørket du hører hjerteflimmer blender oss, vi er i kanten av spenstige skygger Dette er en trøst som ligner guder, enkelt, men snart virvler udekkede ord inn oppstandelsen henger i spenntak er dette temperaturen som kan fornemmes annerledes og tung som en hvilken som helst søvnløshet mellom sand og lys bedrar jeg ingen men lyset strekker seg jeg lytter til et ur jeg flytter gjennom huset

112

Hush he’s sleeping come on out it’s darkness you can hear hearts beating dazzle us, we’re on the edge of substantial shadows This is a comfort resembling gods, it’s simple, though uncovered words come whirling in and the resurrection digs its heels in is this the temperature that can be sensed, different and heavy as any old insomnia between sand and light I’m not betraying anyone but light can stretch I listen to a clock I move through the house

(From Jernet er ikke hardt, 1994)

Translated by Ingvild Burkey

113

Den enkle frøstjerna brenner aleine slår ned på et punkt bak mørket som verdenshølet forsøker å overskride tre fjerdedeler av stjernene faller ut og du spør hvor langt det er du kan kalle meg hva som helst eller dra stjernene ut av natta det som dreier står opprett mot lyset og gløder i søvnen hvor øyet er blindt og alderen synlig eller sentrum for himlers geometri; Og dermed er ingenting sagt

114

The simple seed-star burns alone shoots to a point beyond the darkness which the world pit is trying to eclipse three quarters of the stars tumble and you ask how far it is you can call me whatever you like or pluck the stars out of the night what revolves stands upright against the light and glows in its sleep where the eye is blind and age visible or the centre of heavenly geometry; All of which says nothing

(From Frøstjerne, 1997)

Translated by Ingvild Burkey

115

lys og mørke

I Jeg lyser inn i mørket så alt det tynneste synes det er enden du ser sammenligningen holder selv om trøsten kan virke simpel er det ikke tausheten eller den opprinnelige jorda der bunnen er sprukket det kalles nattens hav bare lydløsheten kan høres når bildet trenger inn i jordas krystall II Bladene på trærne er borte alt ligger bart for sola er ei stjerne og det er bare stjerner som brenner og vi som brenner med dem

116

light and dark

I

On the dark I shed a light so all that is thin might be seen and what you see is the end it bears comparison though the comfort is trite enough perhaps it is silence or the virgin earth with the floor still deeply cleft it’s called sea of night only noiselessness is heard as the image penetrates the crystal of the earth II The leaves on the trees are gone all is laid bare for the sun is a star and it is only stars that burn and we who burn with them

(From Mørket er et mirakel, 2018)

Translated by Andrew J. Boyle

117

Ingen slutt ingen begynnelse bare det varme blodet i de tynne årene bare den gærne sangen midt på dagen blotter hver dråpe i dette havet

118

No ending no beginning only the warm blood in thin veins only the mad songs at midday expose each drop of this ocean

(From Mørket er et mirakel, 2018)  

Translated by Andrew J. Boyle

119

utgang

Jeg drømte i natt at ordstillingen var fornyet Jeg drømte at jorda lignet en stjerne Jeg drømte at hjertet banket og gud bedre om ikke hele drømmen viser seg å stemme Alle vet at himmelen er et bilde og alt i denne fortellingen skrives gjennom oss siste linje er en åpning et sted for det som blir igjen

120

opening

I dreamt last night that the order of words was refreshed I dreamt that the earth resembled a star I dreamt that my heart was beating and god knows this dream will come to pass

Everyone knows the sky is a picture and every part of the story is written through us the last line is an opening a place for what is left

(From Mørket er et mirakel, 2018)

Translated by Andrew J. Boyle

121

Steinar Opstad

Photo: Rolf M. Aagaard

Steinar Opstad, born 1971 in Stokke in Vestfold. Opstad made his debut in 1996 with the poetry collection Tavler og bud [Tablets and Commandments], for which he received the Tarjei Vesaas’ Debut Prize. He is one of Norway’s leading poets. In addition to his own writing, Opstad has edited an anthology of Norwegian contemporary poetry, and several other poetry books. He has received a number of prestigious prices for his books and literary work, amongst others the Dobloug Prize, the Hunger Prize and the Aschehoug prize.

titles

Tavler og bud [Tablets and Commandments]. Poetry, 1996 Den alminnelige [The Ordinary]. Poetry, 1998 Analfabetisk [Illiterate]. Poetry, 2000 Synsverk [Visual Works]. Poetry, 2002 Samle øksene inn for kvelden [Gather in the Axes for the Night].

Poetry, 2005 Det jeg synger om er enkelt. Dikt i utvalg [What I Sing About Is Simple. Selected Poems], 2006.

Avhymninger [Dehymnisations]. Poetry, 2009 Himmelretninger [Cardinal Points]. Essays, 2012 Å, høye dag [Oh, High Day]. Poetry, 2013 Kjærlighetstapene [Losses of Love]. Poetry and Aphorisms, 2015 Arbeid og drøm – dikt 1996–2016 [Work and Dream – Poems 1996–2016]. Poetry, 2016

121

translations

Lars Norén, Fragment (Fragment). Poetry, 2017

edited titles

Cecilie Løveid, Mykt glass. Dikt i utvalg [Soft Glass. Selected Poems]. Poetry, 1999 Men sannheten kom som et dikt [But the Truth Came as a Poem].

Anthology, 2003 Mia Berner, Et leskur for vinden [A Shelter From the Wind].

Poetry, 2010 Til Cecilie: Festskrift til Cecilie Løveid på 60-årsdagen [To Cecilie: A Homage Volume to Cecilie Løveid on Her 60th Birthday].

Anthology, 2011

awards

Tarjei Vesaas’ Debut Prize, 1996 The Bjørnson Scholarship, 2001 Anders Jahre’s Junior Prize, 2001 The Norwegian Poetry Club’s Award, 2002 The Aschehoug Prize, 2003 The Hunger Prize, 2006 Stokke Municipality’s Culture Prize, 2006 Rolf Jacobsen’s Literary Prize, 2007 Wildenvey’s Poetry Prize, 2015 Vestfold’s Literary Prize, 2016 The Dobloug Prize, 2017

124

Skjærereiret i kveldssola, det brenner Pappa løfter jernspaden vil ødelegge redet og eggene Det ligger for nært huset, sier han, en familie blir for nær en annen Redet faller i grusen en gul flytende væske Kveldssola kritter opp beskjeder i ansiktet mitt, beskjeder i huden om at jeg skal ta på meg skjærereiret som en tornekrans gå ut å tale i lignelser til barn i alle aldre voksne i alle avskygninger

126

The magpie’s nest at sunset, it’s alight Papa lifts the iron spade wants to destroy the nest and the eggs It’s too close to the house, he says, one family to close to another The nest falls to the ground a yellow runny liquid The evening sun chalks up messages in my face, messages in my skin that I should wear the magpie’s nest like a crown of thorns go forth and talk in parables to children of all ages adults of all phases

(From Tavler og bud, 1996)

Translated by Anthony Barnett

127

våronn

Plogfurene er så blanke på solfylte morgener at himmelen speiler seg i dem og måkene, de hvite måkene styrter fra himmelen Det er synet av himmelen lagt i fars arbeid som gjør at jeg aldri mister håpet selv når jeg ligger i et mørkt rom og venter på at sjelens herjinger skal gå over Stille nå, stille, hvisker jeg til meg selv og snart går fars traktor lydløst i det fjerne og en måke setter seg på sengekanten

128

spring ploughing

The furrows glisten so hard on sunlit mornings that heaven is mirrored in them and the gulls, the white gulls plunge from the sky It is seeing the heaven laid down in father’s labour that makes me never lose hope even when I lie in a dark room waiting for the soul to end its rampage Quiet now, be quiet, I whisper to myself and soon father’s tractor churns soundlessly far away and a gull perches by my bed

(From Å, høye dag, 2013)

Translated by Ingvild Burkey

129

den søndagsdrukne

I september ser jeg den røde traktoren forsvinne ned i ei dump for igjen å komme til syne i sollyset det dype sollyset om ettermiddagen når jordfurene glinser og peker rakt mot himmelen På reise teller jeg plogfurer for å få sove og jeg ser for meg kårkallene i bygda, de krokete gamle mennene som hver kveld går runden i tusmørket og kontrollerer at spaden, trillebåra og møkkagreipet står der de skal og at alle lysene er slokket Jeg er bundet til jorda som poesien til sangen og jeg er verken borte eller hjemme ingenting forlater meg ingenting får jeg til å glemme men dette betyr ikke at jeg er tro: Å være jordbundet er ingen garanti mot troløsheten Så lovet være den dagen en hånd ligger i min og all lengsel forlikes i en tro på at jeg, den søndagsdrukne, kan gi meg hen til et menneske og at jorda har en frelse

130

drunk on sunday

In September I see the red tractor disappear down a hollow then reappear in the sunlight the deep sunlight of afternoon when the furrows in the soil glisten and point straight to the sky On a journey I count furrows to send myself to sleep and I imagine the retired farmers still living on their sons’ land, the bent old men who every night make their rounds in the twilight, checking that spade, wheelbarrow and dungfork are in their places and all lights are out I am bound to the soil as poetry is to song and I am neither absent nor present nothing leaves me nothing makes me forget but this doesn’t mean I am faithful: To be earthbound is no guarantee against faithlessness So praised be the day a hand rests in mine and all longing is reconciled in the faith that I, the Sunday drunk, may consecrate myself to a human being and that the earth offers salvation

(From Å, høye dag, 2013) Translated by Ingvild Burkey 131

sjelemesse

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka der Jon ble funnet død men denne dagen enser jeg den ikke og på holdeplassen ved kirken får jeg øye på en skitten oblat på asfalten som jeg plukker opp og legger i lommen Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye at slukene ikke greide å ta unna vannet; kumlokk fløt opp, trafikken stanset og ei lita jente med gul sydvest forvekslet meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer og jeg gikk videre og tenkte at sjelemesse holdes overalt og at måten vi dør på ikke gjenspeiler vår natur, heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten før jeg legger den hvite skiven på tunga og svelger den mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden slik ei lita jente løper etter en tilfeldig mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

132

requiem mass

Every day I take the bus past the apartment building where Jon was found dead but on this day I hardly notice it and at the bus stop by the church I find a dirty communion wafer on the asphalt, pick it up and put it in my pocket The day they found Jon it rained so hard that the drains could not cope with the water; manhole covers floated, traffic stopped and a small girl wearing a yellow sou’wester mistook me for her father, she ran after me, grabbed my hand but became frightened when she realised I wasn’t him Afterward I saw her crying in her father’s arms and I walked on, thinking to myself that masses for departed souls are held everywhere and that the way we die does not reflect our nature, nor does the way we grieve, or refrain from grieving Back in my kitchen I rinse the wafer then place the white disc on my tongue and swallow as I think of Jon and how he may have chosen death the way a small girl chases after some man in the street, certain he is her father

(From Å, høye dag, 2013) Translated by Ingvild Burkey 133

bibliotek

The High Priestess/Zweistromland, Anselm Kiefer Reolene av forkullede manuskripter forteller om landet mellom de to floder og om den lesende gudinnen, hun som tolker livene våre som tegn og rynker pannen over oss I den mest drømmeløse av alle tider skal vi igjen skrive dikt i aske I aske skal diktene skrives og flodene skal speile en forgangen verden av sletter med ville dyr og beitende buskap Først når vi har blitt visere enn våre eldste guder kan vi gi språk til tapet av alle dyreartene alle trærne alle plantene alle insektene og insektenes sanger og av måter å elske på som forsvant med dem Uhelbredelig er kjærligheten som er vår eneste helbreder!

Det fins en ulegelig natt det fins en sirlig håndskrift på et forkullet papir Det siste mennesket er en leser

134

library

The High Priestess/Zweistromland, Anselm Kiefer The shelves of charred manuscripts speak of the land between two rivers and of the reading goddess, who interprets our lives as signs and furrows her brow over us In the most dreamless of times we will again write poems in ashes Yes, in ash shall the poems be written and the rivers will mirror a bygone world of plains with wild animals and grazing herds Only when we have grown wiser than our oldest gods will we find words for the loss of all animal species all trees all plants all the insects and the insects’ songs and of the ways of loving which vanished with them Incurable is love, our only healer!

There is a night with no cure There is a meticulous handwriting on a charred sheet of paper The last human being is a reader

(From KjĂŚrlighetstapene, 2015)

Translated by Steinar Opstad and Ingvild Burkey

135

Yngve Pedersen Yngve Pedersen, born 1972, lives in Bergen. He attended the Writer Academy in Bergen and the author study at the University of South-Eastern Norway.

He debuted with the poetry collection Lysning forelder [Clearing Outmoded] in 2002. Det fremkalte det [It Called Forth It] is his second poetry collection. His translation of a selection of poems of the Finland-Swedish poet Gunnar Björling was published in 2019.

Photo: Åse Løvgren

titles

Lysning forelder [Clearing Outmoded]. Poetry. Forlaget Oktober, 2002 Det fremkalte det [It Called Forth It]. Poetry, 2013

translations

Gunnar Björling, Jeg vil en tanke [I Want a Thought]. Poetry, 2019

137

Havet og fjellet, fjellet og skogen og mark, fjell og hav, skogen og bekken, og kulper.

Det er fint, det gĂĽr utover.

138

The sea and the mountain, the mountain and forest and field, mountain and sea, forest and brook, and pools.

It’s fine, it extends, outwards.

(From Det fremkalte det, 2013)

139

Det blĂĽser, i hukommelsen.

Hodet vender oppover. Der oppe er utsikt.

Hodet er adskilt.

Det er et utsyn, over natur.

I hodet, blĂĽser det. Det husker det.

140

It’s blowing, in memory.

The head is turned upwards. Up there there’s a view.

The head is separate.

It’s an outlook, over nature.

In the head, it’s blowing. It remembers it.

(From Det fremkalte det, 2013)

141

I det fremkalte, er det. Det henter deg inn.

Inn fra det blĂĽsende. Der. Det, i deg.

Det blĂĽser, i deg.

142

In what was called forth, it is. It brings you in.

In from the blowing. There.

It, in you.

It blows, in you.

(From Det fremkalte det, 2013)

143

Det etter det, er etter.

Slutten er der, der forstand er.

Det er seg selv, der hodet er.

Hodet er rester.

Det, ĂĽ ville der.

144

It after it, is after.

The end is there, where reason is.

It is itself, where the head is.

The head is left over.

It, to want there.

(From Det fremkalte det, 2013)

145

Stille går dagen.

Mening. Dagene er fylt med det.

Du kan tømme hodet ditt.

Du vil vel, det.

Og det som var, er nå.

146

Quietly, the day passes.

Meaning. The days are filled with it.

You can empty your head.

You do want, it.

And what was, is now.

(From Det fremkalte det, 2013)

All poems translated

by Ingvild Burkey

147

Endre Ruset Endre Ruset, born 1981 in Molde, lives in Oslo. He made his debut in 2001, with the precocious and critically acclaimed poetry collection Ribbeinas vingespenn [The Wingspan of the Ribs], and has since then worked with literature in a variety of ways. Elsket og savnet [Loved and Missed] is his third collection of poems, and it was Ruset’s long awaited comeback to poetry.

Photo: Tove Sivertsen

titles

Ribbeinas vingespenn [The Wingspan of the Ribs]. Poetry.

Gyldendal, 2001 Kims lek [Kim’s Game]. Poetry. Gyldendal, 2005 Elsket og savnet [Loved and Missed]. Poetry, 2014 Noriaki [Noriaki]. Poetry. Flamme forlag, 2018

149

hun tegner gress og trår på gresset tegner et tre, en himmel hun tegner skyer, måker og sol hun tegner et hus og går inn i huset hun går opp trappa og inn i rommet hun sitter alene på rommet sitt og tegner et vindu, et tak og en skorstein

150

she draws grass and steps on the grass draws a tree, a sky she draws clouds, gulls and sun she draws a house and enters the house she walks up the stairs and into her room she sits alone in her room and draws a window, a roof and a chimney

(From Elsket og savnet, 2014)

151

det er sånn med kjærligheten den treffer som flere prosjektiler inn i ryggen inn i høyre tinning inn i venstre kinn inn i munnviken gjennom magesekken gjennom høyre lunge gjennom ansiktsskjelettet gjennom hjernestammen borer seg via halsen inn i nakken og gjennomstrømmer alle tankene mine

152

love is like that it hits you like several missiles in the back in the right temple in the left cheek in the corner of the mouth through the stomach through the right lung through the facial bones through the brainstem bores through the throat into the neck and courses through my every thought

(From Elsket og savnet, 2014)

153

det er sĂĽnn med sorgen den treffer kjeven nesebeinet mellomgulvet rammer nakken korsryggen og begge kneskĂĽlene

154

grief is like that it strikes the jaw the nasal bone the abdomen hits the back of the neck the small of the back and both kneecaps

(From Elsket og savnet, 2014)

155

hun dør på et operasjonsbord eller på gulvet i en leilighet hun dør på en motorvei i et verksted eller på en øde øy hun dør av hjertesvikt skuddskader eller drukning hun dør av kreft eller av langvarig rusmisbruk hun dør for egen hånd hun dør i ambulansen eller ved ankomst til sykehuset hun dør hjemme hos familien eller hun dør alene om natta eller tidlig på morgenen kryper hun inntil meg og dør

156

she dies on an operating table or on the floor of an apartment she dies on a motorway in a workshop or on a desert island she dies of heart failure bullet wounds or drowning she dies of cancer or of prolonged drug abuse she dies by her own hand she dies in the ambulance or upon arrival at the hospital she dies at home with the family or she dies alone at night or early in the morning she curls up close to me and dies

(From Elsket og savnet, 2014)

157

September. Du velter et glass melk utover kjøkkenbordet.

Oktober. Vi sitter i baksetet i en sølvgrå Honda Civic og skriver navnene våre i dugget på bilvinduene. November.

Du står alene i oppkjørselen i regnet, under en svart paraply.

Desember. Jeg runder alle spillene på Nintendo 8-bitsmaskinen din. Januar. De gjenglemte hanskene dine på hattehylla, med varmen fra hendene fortsatt i fôret. Februar. Jeg fester en hårspenne i håret ditt. Mars. Rydder ut av klesskapet. Kjoler, jakker, bluser, bunadsko. April. Du gjemmer deg bak vaskemaskina, holder hendene for munnen, vil ikke hoste opp svarte kaniner. Mai. Kroppen din krittes opp og jeg hopper paradis.

Juni. Du får hjernerystelse mens vi slåss i det tomme svømmebassenget. Juli. Bassenget fylles med vann. August. Urnen din kommer ikke fram i tide. Vi holder minnestunden likevel.

September. Du våkner med et rykk fra kjøkkenbordet.

158

September. You overturn a glass of milk on the kitchen table.

October. We sit in the back seat of a silver-grey Honda Civic and write our names in the dew on the car windows.

November. You stand alone in the driveway in the rain, beneath a black umbrella. December. I beat all the games on your Nintendo 8-bit machine. January. Your left-behind gloves on the hatrack, with the warmth of your hands still in the lining. February. I fasten a hairclip in your hair. March. Clear out the wardrobe. Dresses, jackets, blouses, bunad shoes.

April. You hide behind the washing machine, press your hands to your mouth, don’t want to cough up black rabbits.

May. Your body is outlined in chalk and I play hopscotch.

June. You get concussion while we fight in the empty swimming pool. July. The pool fills up with water. August.

Your urn fails to arrive on time. We do the memorial ceremony anyway. September. You wake with a start at the kitchen table.

(From Elsket og savnet, 2014)

All poems translated

by Ingvild Burkey

159

Jørn H. Sværen

Photo: Vidar M. S. Husby

Jørn H. Sværen, born 1974 and living in Oslo, is a leading figure on the Scandinavian poetry scene. He ran the small press H Press from 2004 to 2009, and he has been running England Forlag since 2007. He is the editor of Den engelske kanal [The English Channel], an annual poetry journal dedicated to Scandinavian contemporary poetry and international poetry in translation, published by Kolon forlag since 2013. He has translated several books of poetry from French and English, and he is a member of the band Ulver.

titles

En kirke [A Church]. Poetry. England Forlag, 2007 Et barn eller en bok [A Child or a Book]. Poetry. England Forlag, 2008 London [London]. Poetry. England Forlag, 2009 Tre bøker [Three Books]. Poetry. England Forlag, 2010 Dronning av England (Queen of England). Poetry and prose.

Kolon forlag, 2011 Det ferdige verkets skjønnhet [The Beauty of the Finished Work].

Poetry. Chateaux, 2013 Vi er tiggere [We Are Beggars]. Poetry. England Forlag, 2014 Håndtak [Handle]. Poetry. England Forlag, 2015 Bordkort [Place Cards]. Poetry. England Forlag, 2016 Et barn bærer [A Child Carries]. Poetry. England Forlag, 2016 Dronningburet [The Queen Cage]. Poetry. England Forlag, 2018 Fire vegger [Four Walls]. Poetry. Chateaux, 2019

161

edited titles

Teologi [Theology] (coed. Mazdak Shafieian). Anthology. Sola scriptura, 2012 Den engelske kanal [The English Channel]. Anthology, 2013–present

translations

Emmanuel Hocquard, En prøve på ensomhet (Un test de solitude).

Poetry. H Press, 2006 Claude Royet-Journoud, Omveltningen (Le renversement), Begrepet hindring (La notion d’obstacle), Objektene inneholder det uendelige (Les objets contiennent l’infini), De udelelige naturer (Les natures indivisibles). Poetry. H Press, 2009 Emmanuel Hocquard, Lysforhold (Conditions de lumière). Poetry.

Forlaget Oktober, 2012 Keith Waldrop, Vitruvius’ lodd (The Plummet of Vitruvius).

Poetry, 2013 Claude Royet-Journoud, De enkle legemers endelighet (La Finitude des corps simples). Poetry, 2018 Andreas Vermehren Holm, Alle tegn i samme natt (Alle tegn i samme nat). Poetry. H//O//F, 2018 Mei-mei Berssenbrugge, Hallo, rosene (Hello, the Roses). Poetry, 2019

162

jeg forestiller meg boken som en bygning

Forestillingen om en tekst som en bygning skriver seg fra erindringskunsten. Erindringskunsten er forbundet med den klassiske retorikken og handler om hvordan man lærer taler og tekster utenat. Erindringsteknikkene bygger på steder og bilder. Teksten brytes ned til bilder som knyttes til et fiktivt eller faktisk sted i tanken. Bildene symboliserer både emner og ord og uttrykk. Stedene må være enkle å se for seg, gjerne fra ens eget liv og virke. Offentlige bygninger og gårdsrom eller private hus og hjem. Badene ligger mot vest og soverommene og bibliotekene mot øst, skriver Vitruvius i sine ti bøker om arkitektur. Rom for malerier og lignende, hvor lyset ikke bør skifte med solen, mot nord. Samme bygning kan brukes til memorering av forskjellige tekster. Bygningen er formen og innholdet skifter. Ferden gjennom bygningen er gangen i fortellingen. Taleren går fra bilde til bilde gjennom rommene, først for å innøve teksten og så for å rekonstruere den. En lang historie krever mange rom eller store rom med plass til mange bilder. Rommene må ikke være for lyse og ikke for mørke, og bildene bør ikke plasseres nærmere eller lenger fra hverandre enn tretti fot, for vi ser ikke klart det som er for lyst eller for mørkt, for nære eller for langt fra. Slik etterligner kunsten naturen. Bildene er mer manierte. De må være utenom det vanlige, for det dagligdagse blir glemt, mens det usedvanlige fester seg i minnet. Nakne kropper, blodige og skitne, med kroner og kapper. En solformørkelse i stedet for en soloppgang. Slående likhet. Dette er råd og ikke eksempler. Det finnes ingen eksempelsamlinger fra erindringskunsten, bare et og annet forklarende bilde i spredte retoriske håndbøker.

Det følgende er fra en tenkt forsvarstale, fra læreverket Ad Herennium, tillagt Cicero men ikke av ham. En mann er tiltalt for giftmord, motivet skal være arv og det finnes flere vitner.

Bilde: Den forgiftede ligger syk i en seng. Den tiltalte sitter 164

ved sengekanten, han har en skål i den høyre hånden og tavler i den venstre, og værtestikler på ringfingeren. Skålen symboliserer forgiftningen, tavlene symboliserer arven, testiklene symboliserer vitnene – det latinske ’testiculus’ er en avledning av ’testis’, vitne. En testikkelpung vitner om virilitet. Tenk deg et helt hus med slike bilder. Det minner mer om et kuriosakabinett fra barokken enn et harmonisk hele fra den klassiske antikken. Pengepunger ble laget av værtestikler i romertiden.

Det kan kanskje antyde at vitnene er bestukket. Forfatteren lar det stå åpent. Jeg forestiller meg boken som en bygning.

En side er et rom. Forsiden er fasaden. Hvis det følgende står å lese for seg selv på en side: elsker Så er det ingen andre ting i dette rommet. Du kan bli stående og tenke over dette eller gå videre. Bilder i andre rom vil kaste lys over bilder i andre rom igjen. elsker ikke Dette handler ikke om prosa, men diktet, og ikke enkeltdiktet, men samlingen eller suiten.

165

i imagine the book as a building

The notion of a text as a building has its origin in the art of memory. The art of memory belongs to classical rhetoric and concerns the memorization of texts and speeches. The memory techniques are based on places and images. The text is broken down into images which are linked to a fictitious or actual place in the mind. The images symbolize topics and words and phrases. The places should be easy to envisage, preferably from one’s own life and work. Public spaces and buildings and private houses and homes. Baths face west and bedrooms and libraries face east, writes Vitruvius in his ten books on architecture.

Rooms for paintings and the like, where the light should not shift with the sun, face north. The same building may be used to memorize various texts. The building is the form and the content is shifting. The progression through the building is the course of the narrative. The speaker moves from image to image through the rooms, first to commit the text to memory and then to reconstruct it. A long story demands many rooms or large rooms with space for many images. The rooms should not be too bright or too dark, and the images should not be placed closer or farther away from one another than thirty feet; for we do not see clearly what is too bright or too dark, too close or too far away. This is how art imitates nature. The images are more mannered. They must be out of the ordinary, for the everyday is forgotten, while the extraordinary remains in memory. Naked bodies, bloody and filthy, with crowns and cloaks. A solar eclipse instead of a sunrise. Striking resemblance. These are recommendations and not examples. There are no example collections relating to the art of memory, just an odd explanatory image in scattered rhetorical handbooks.

The following is from an imagined defence speech, from the textbook Rhetorica ad Herennium, attributed to Cicero but not by him. A man has been accused of murder by poisoning, 166

the motive is presumed to be inheritance, and there are many witnesses. Image: the poisoned man is lying ill in a bed. The defendant is sitting at the bedside, he has a cup in his right hand and wax tablets in his left, and a ram’s testicles on his ring finger. The cup symbolizes the poisoning, the tablets symbolize the inheritance, the testicles symbolize the witnesses —the Latin ‘testiculus’ is a derivative of ‘testis’, witness. A scrotum is evidence of virility. Imagine an entire house of such images. It resembles more a cabinet of curiosities from the Baroque than a harmonious whole from Classical Antiquity.

Purses were made of rams’ testicles in Roman times. It may suggest that the witnesses have been bribed. The author leaves it open. I imagine the book as a building. A page is a room. The front is the façade. If the following are the only words on a page: loves me Then there is nothing else in this room. You may stop and consider this, or move on. Images in other rooms will throw light on images in other rooms again. loves me not This is not about prose, but poetry, and not the individual poem, but the collection or suite.

(From Dronning av England, 2011)

167

kjære kari

Oslo, 12. mai 2010 Kjære Kari, [...] jeg sitter og hører på et kassettopptak av Ingvild og faren hennes, de er på en hytte, det er tidlig på åttitallet, hun er tre år og han er i midten av tredveårene. Han går ut av rommet og hun blir sittende og synge og snakke med seg selv. På et tidspunkt blir det stille, før hun sier med lav stemme: snødde litt og det norske flagget var med på bildet Så blir det stille igjen, før hun går fra bordet. Jeg stopper båndet, spoler tilbake og spiller det igjen. Det er uklart hva som skjer, om hun leker med ord eller beskriver et bilde, fra en av veggene eller en bok eller lignende. Fortidsformen taler for det første – barn leker i preteritum. Men det er neppe fri diktning, det er noe påfallende håndfast ved flagget på bildet.

Kan det være noe hun ser gjennom et vindu, som om vinduet var glass og ramme? Jeg vet ikke. Jeg har spurt henne og hun husker ikke. Det er mindre viktig. Dette er et funnet objekt (objet trouvé). Et funnet objekt kan være alt fra et urinal til værmeldingen. Hva er kunst er et spørsmål om kontekst, skriver Joseph Kosuth, og intensjon: «Årsaken til at vi ikke anser tegninger av aper og barn for å være kunst, beror på intensjon; uten kunstnerisk intensjon er det ingen kunst.» Jeg skriver ned ordene fra opptaket og sier at det er et dikt. Litteratur er et spørsmål om definisjon og definisjonsmakt. Jeg leste i ordboken i dag:

168

moderne poesi er et lukket land for de fleste Oppslagsordet er verbet å lukke, her brukt som adjektiv og i betydningen uforståelig. Det er et tankekors. Det som står i ordboken er sant. Samme oppslag: blomstene lukker seg mot kveld Det er både vakkert og sant. Jeg slår opp blomst. Blå blomst.

Språkblomst. Trærne står i blomst. Dette er et funnet objekt: blomsterstøv Funnet materiale kan utgjøre hele eller deler av et verk. Det kan være bearbeidet eller ikke: blomster er støv Og jeg kom til å tenke på flettearbeidene dine, kjolene og de høyhælte skoene av ubehandlede bjørkerøtter. Spenningen mellom den ubehandlede naturen og de etablerte formene.

Hvis en av røttene skulle løsne så springer kjolen. Jeg tenker det samme om diktet. Jeg strøk det første verset, og konjunksjonen som innleder det andre verset: det norske flagget var med på bildet Men spenningen, mellom det tilforlatelige og det ubestemmelige, det som først fikk meg til å stanse ved disse utsagnene, er blitt borte. Jeg lar det ligge. Jeg skrur på radioen. [...]

J.

169

alt er fortalt forfatteren er jeger og sanker jeg ĂĽpner lik

170

171

dear kari

Oslo, 12 May 2010 Dear Kari, […] I am listening to a tape recording of Ingvild and her father, they are at a cabin, it is early in the eighties, she is three years old and he is in the middle of his thirties. He leaves the room and she remains seated at the table, singing and talking to herself. At some point everything falls silent, until she says in a low voice: snowed a little and the Norwegian flag was in the picture Then everything falls silent again, until she gets up and leaves the table. I stop the tape, rewind and play it again. It is not clear what is happening, if she is playing with words or describing a picture, from one of the walls or a book or such.

The preterite points to the former—children play in the past tense. But it is unlikely to be pure fiction, there is something tangible about the flag in the picture. Could it be something she sees through a window, as if the window were a frame? I don’t know. I have asked her and she doesn’t remember. It is less important. This is a found object (objet trouvé). A found object can be anything from a urinal to the weather report.

What is art is a question of context, writes Joseph Kosuth, and intention: ‘The reason we don’t really consider the paintings by monkeys and children to be art is because of intention; without artistic intention there is no art.’ I write down the words from the recording and call it a poem. Literature is a question of definition and the power of definition. I read in the dictionary today: 172

modern poetry is a closed book to most people The entry is the word close, here used as an adjective and in the sense incomprehensible. It is worth contemplating. What the dictionary says is true. Same entry: the flowers close towards night It is both beautiful and true. I look up flower. Blue flower.

Flowers of speech. Roses coming into flower. This is a found object: flower head Found material can make up the whole or parts of a work. It may be modified or not: flowers are heads And I came to think of your woven works, the dresses and the high-heeled shoes made from untreated birch roots. The tension between the untreated nature and the established forms. If one of the roots should come loose the dress would fly apart. I see the poem in the same way.

I crossed out the first line, and the conjunction opening the second line, leaving: the Norwegian flag was in the picture But the tension, between the straightforward and the indefinable, this something that made me stop at the phrases in the first place, is gone. I let it lie. I turn on the radio. [‌] J. 173

everything is told the author is hunter and gatherer I open bodies

(From Dronning av England, 2011)

Translated by Jørn H. SvÌren in Queen of England (2017)

Vemund Solheim Ådland Vemund Solheim Ådland, born 1974 in Oslo, lives in Bergen. He studied graphic art at the Bergen Academy of Art and Design and attended the author study at the University of South-Eastern Norway. Ådland debuted with the poetry collection Sep pran ek in 2003.

Photo: Kirsti van H. Kosmo

titles

Sep pran ek [Sep Pran Ek]. Poetry. Gasspedal, 2003 Profylaktisk skjønnhet [Prophylactic Beauty]. Poetry.

Cappelen, 2004 Ete [Eat]. Poetry. Cappelen, 2005 Repetisjon og åpenbaring (Repetition and Revelation). Poetry.

Damm, 2007 Grovt øye [Coarse Eye]. Poetry, 2013

awards

The Bjørnson Scholarship, 2008 The Bookshop’s Great Author Scholarship, 2014

177

Snittet i papiret varmet øyet. Skrek langsomt. Spilte.

Snittet i papiret varmet øyet. Lyste. Åpnet henne, stille, hardt. Rød kyse, klar sæd. Jeg eltet det lengste, stiveste håret. Mors lille hake.

Det flødde, sev ut på golvet, tørket.

Du skrek langsomt. Spilte.

178

The cut in the paper warmed the eye. Screamed slowly. Spilled.

The cut in the paper warmed the eye. Beamed. Opened her, quietly, hard. Red bonnet, clear sperm. I kneaded the longest, stiffest strand of hair. Mother’s little chin. It flooded, seeped out onto the floor, dried.

You screamed slowly. Spilled.

(From Grovt øye, 2013)

179

Grov nĂĽl. Kald truse.

180

Coarse needle. Cold briefs.

(From Grovt øye, 2013)

181

Rød, varmet sprit. Sol. Et lite øyelokk, og en rød fuglestemme.

Hun ville bare fryse. Se. Frys. Glød. Men fly.

Min elskede, barn, klem.

182

Red, heated liquor. Sun. A small eyelid, and a red voice of a bird.

All she wanted was to freeze. Look.

Freeze. Glow. But fly.

My love, child, embrace.

(From Grovt øye, 2013)

183

SkĂĽldet hjerte, hvitt toalett.

184

Scalded heart, white toilet.

(From Grovt øye, 2013)

185

Kår under. Lekte vilt, våt og kåt finger, blått blad i lommen, tykt, mykt innriss i lommeboken, tre kors, og tre sting, et rødt fingerbøl.

Hun klappet huden, snøftet, gredde håret, satt stille. Gren. Løftet baken, hvit leppestift, sur vin. Skadet munnen, en moderat rift.

Stein. Tann, hvit rot, rød flising. Sa ha det. Hun skvatt til, spilte død med munnvikene. Året. Brillene. Menn. Jeg holdt for øynene, klemte dem fast. Kjente på stålet. Hun formet hudstripen til en tynn hylse, en ujevn og kald streng under tungen. Blank maling. Så.

En blondere, blank stripe melk på bordet, hvit tampong innerst, treg bomull. Salve. Lokket om kveldene, bak. Billett, skrev inn.

Du er fortsatt en liten jente.

186

Conditions below. Played wildly, wet and lustful finger, a blue blade in my pocket, thick, soft carving in my wallet, three crosses, and three stitches, a red thimble. She pet her skin, snorted, combed her hair, sat quietly. Cried. Lifted her bottom, white lipstick, bad wine. Hurt her mouth, a moderate tear. Stone. Tooth, white root, red splintering. Said goodbye. She started, played dead with the corners of her mouth. The year. Her glasses. Men. I held over her eyes, squeezed them. Felt the steel. She shaped the strip of skin into a thin sleeve, an uneven and cold string beneath the tongue. Glossy paint. Then. A blonder, shiny streak of milk on the table, white tampon furthest in, slow cotton. Balm. The lid at night, behind.

Ticket, registered.

You are still a little girl.

(From Grovt øye, 2013)

All poems translated

by Kolon forlag

Kolon forlag was established in 1995 and is an imprint of Gyldendal Norsk Forlag.

Kolon publishes Norwegian literary fiction and poetry of the highest literary quality. We also publish some translations, for instance Anne Carson,Paul Celan, Walter Benjamin, Bertolt Brecht, CĂŠsar Vallejo and William Shakespeare.

NEW NORWEGIAN POETRY

New Norwegian Poetry is an anthology of poetry from Kolon forlag. It gathers some of the most significant and original Norwegian poetic voices and illustrates the great breadth of poetry present in Norwegian literature today. All poems in the book are set as parallel Norwegian and English texts.

NEW NORWEGIAN POETRY

kolon forlag

omslag_Poesiantologi.indd Alle sider

15.04.2019 17:04