Koieboka by Gyldendal Norsk Forlag

DON’T PRINT

Thor Gotaas & Marius Nergård Pettersen

Koieboka er en herlig blanding av kulturhistorie og friluftsliv skapt i et unikt samarbeid mellom to av landets fremste formidlere på disse områdene. Sammen tar de oss ut i suset fra tretoppene og formidler koienes viktige posisjon, fra skogsarbeidernes røffe tilværelse til hvordan du selv kan oppleve dagens friluftsliv i de samme byggene.

ISBN 978-82-05-59075-5

9 788205

Marius Nergård Pettersen (f. 1984) er forfatter og fotograf. I hele sitt voksne liv har han kun arbeidet med natur og friluftsliv. Han har utgitt 14 bøker, deriblant bestselgeren Hemmelige hytter. Han har også skrevet for en rekke magasiner og er tildelt Helge Ingstad-prisen og Fagpressens Fotopris for arbeidet sitt. www.manepe.no Thor Gotaas (f. 1965) har vokst opp i Brumunddal, og er folkeminnegransker, forfatter og en ettertraktet foredragsholder. Han skriver ofte om hverdagsheltene i kulturhistorien og har skrevet over 45 bøker, deriblant bestselgerne Femmila, Birken, Oddvar Brå og Norske utedoer.

K O I E B O K A

Thor Gotaas Marius Nergård Pettersen

KOIEBOK A h i s t or i e n e om de t l i l l e h j e m m e t i s ko g e n

590755

DON’T PRINT

KOIEBOK A Historiene om det lille hjemmet i skogen

Thor Gotaas Marius Nergård Pettersen

Innhold Forord 7

Storvassbua 82

Å våkne i ei koie 9

Seltjønnslægeret 85

Historien 15

Plagsomme smådyr 87

Dine koier 27

Fautbua 91

Finn ei koie 29

Furubakken 92

Verdalen 32

Stor-Hans 95

Et hardt, farlig yrke 35

Jaktbasen 101

Tronkbua 46

Jordkoier 117

Høljefallskoia 49

Kokker i koia

Koiestrøket 51

Fossvannskoia 128

Vassfarstien 57

Nordre Borthuskoia 130

Fra koie til koie 58

Hold-kjeft-koier 133

Middelalderske krypinn 61

Ludden 141

Nye lover 65

Ranvikholmen 150

Holsjøkoia 69

Drømmen 152

Hesttangen 70

Nøkkelbarn i Nordmarka 155

Kraftig kost 73

Josef – han som bodde i

Fiskebu 78

123

30 år i koier 167

Brannvakthytta på Kvernesvola 187

Fjordsyn 256 Opp i trærne 259

Fløtdamkoia 188

Skiløpere og koieliv 267

Koiemaleren 190

Andreas Nilsen-hytta 274

Ture Sølver 193

Føllvannskoia 276

Krigen 196

Fra stokk til stue 279

Sabotørhytta 203

I Østfold og Trysil 283

Etterkrigstid 207

Ting å tenke på 292

Storjordfjellkoia 221

Lunnaas 300

Fossbua 222

Spartansk framtid 303

Nesten kjedelig 225

Navnet lever videre 305

Kokkelagene 231

Å sovne i ei koie 307

Dæliseterkoia 237 Grønknutkoia 238

Kilder 313

Hund etter hytter 241

Muntlige kilder 314

Koiebøkene 247

Noter 314

Løsgjengere og loffere 251

Bildeliste 316

Heiberghytta 255

HISTORIEN Ifølge Store norske leksikon kommer ordet koie av det hanseatiske middelnedertyske ordet koje = avlukke, trangt rom. De er også kalt buer, skogstuer (nordafjells), kjøyter (Telemark) og eisekuler (Valdres). Det finnes òg andre lokale navn, skogshytter er brukt, enten husværet var lite eller større. Selv krypinn på seks–sju kvadratmeter er kalt hytter. Men også mye større husvære kan hete koie.

De eldste tider Tømmerkoie i 1905, en laftet lavkoie, hvor skogsarbeideren nærmest krøp inn og ut.

↙

«Musbakk», skogstue (koie) ved Straumfjordstorvatnet i Troms, laftet med torvtak, her i 1912.

Når kom de første koiene her til lands? Det vet ingen. Fra gammelt av lagde befolkningen buer, gammer og krypinn i utmarka og på fjellet til seterdrift, jakt og fiske. I skogbruket er det ifølge herredsskogmesteren og folkeminnegranskeren Einar Stoltenberg (1890–1965) mulig å tidfeste koiebruk til 1500-tallet. Da begynte nemlig kullbrenning til norske bergverk. Gruvene skulle holdes i gang og slukte mye trekull for å brenne ut berget og til masovnen. Det krevde arbeid i skogen; hogging av ved og brenning av kullmile, så framkjøring av kull til bergverket. Kullbrenning foregikk på faste plasser, og brennerne trengte et sted å sove. Stoltenberg skrev: «Difor meiner eg at den eldste koiebygginga må skrive seg fra kolbrenninga».1 Bergverkene og jernverkene spiste mye nærliggende skog. Arbeiderne lå i utmarka og bodde sammen. I «Et huldreeventyr» fra 1847 nevnte P. Chr. Asbjørnsen at jegere og kullbrennere brukte datidas koier. I Norsk Ordbog skrev språkforsker Ivar Aasen at i Gudbrandsdalen i eldre tid sa folk kullhytte om ei koie av bar og kvist. I Aust-Agder besto det samme av stokker og torv. Også skogeiere satte opp koier til hogst. Trelasthandleren Truls Wiel på Berby i Halden bygde koier, «ljør buer», for skogsarbeiderne sine allerede omkring 1790. Vanligvis lagde hoggerne og kjørerne enkle krypinn. Ofte hadde de pliktarbeid hos storbønder og måtte selv skaffe seg tak over hodet.

Finn ei koie Om du først begynner å bruke koier som overnattingssted, er det

vanskelig å slutte. Men hvem eier koiene? Og hvor finner du dem?

Statskog og Norges Fjellstyresamband Staten er i dag koieeieren over alle koieeiere i Norge. Hundrevis av hytter Hustrig ute,

har de. Det vil si: Det er vi som har dem. Dette er tross alt hytter i natur

varmt inne. Fra

som vi som fellesskap eier.

i Vevelstad i

Statskog og ulike lokale fjellstyrer innunder paraplyorganisasjonen

Svartvasskogen Nordland. ↙

God kveld

mellom lune

tømmervegger i Femundsmarka.

Statlige eiendommer forvaltes i dag gjennom to typer organisasjoner:

Norges Fjellstyresamband. Akkurat hva som skiller disse organiserings-

formene fra hverandre, er ikke så viktig i vår sammenheng, det viktige er

at staten eier veldig mange hytter. Statskog forvalter nesten 250 hytter,

fjellstyrene har totalt rundt 350. Hyttene står spredd over store deler av

landet. Her snakker vi om alt fra ørsmå steinbuer til større (ofte historiske)

bygninger. Og midt iblant dem: mange koier. En del av disse koiene står

åpne, mens andre må forhåndsbestilles og betales for.

Utleiekoiene holder gjerne noe høyere standard enn den du finner i

de åpne. I begge varianter vil du som regel kunne forvente å finne ved og vedovn, men ikke alle åpne koier har «luksus» som madrasser og gasskjøkken.

Oversikt over de fleste av hyttene finner du på Statskog.no og

Fjellstyrene.no. Mange åpne buer ligger også på nettkartet på Ut.no. Via Statskog.no kan du dessuten bestille informasjonsheftet Åpne buer og

koier hos Statskog.

Jeger- og fiskerforeninger Jegere og fiskere er blant de mest dedikerte brukerne av utmark vi har her i landet, og en lang rekke jeger- og fiskerforeninger eier eller for-

valter koier. Noen av disse er forbeholdt medlemmer, men mange leies

også ut til andre interesserte.

Norges jeger- og fiskerforbund har de fleste av foreningene under sin

fold, og via njff.no kan du trykke deg videre til informasjon om de fleste av

dem. Det varierer hvor mye og hvor oversiktlig stoff de ulike foreningene har liggende ute, men her finner man i hvert fall kontaktinformasjonen deres.

NYE LOVER I 1909 sendte Skogdirektøren i Norge ut forskrifter om skogshusvær,

for å bedre forholdene i skogstuene som tilhørte statskogene, altså de som staten eide. I 1860 ble Statens Skovvæsen opprettet, og forvaltet egen grunn i en etat i Indredepartementet. Statskog er nettopp som navnet sier – skog som tilhører den norske stat. I 2023 var det landets største skogeier med 4,6 millioner mål produktiv skog. Det var mindre areal tidlig på 1900-tallet, men likevel mye. Staten burde gå foran som et godt eksempel og ha ordnete forhold også når det gjaldt koiene. 1915 kom lov om husvær for folk og hester under skogsarbeid og fløting. Konsul Axel Heiberg (1848–1932) stiftet Det norske Skogselskap i 1898 – en ideell organisasjon for å arbeide for skogsaken, som spredte kunnskap gjennom lokale foreninger. Han uttalte i 1914:

Enkle senger med plass til to mann i hver, i 1927, ukjent sted.

Et av lovforslagene fra iaar gjælder skogsarbeiderne; de har det ikke godt nok, de skal ha tætte hus, formentlig med sentralopvarming, vand etc. Doktor og helseraadets damer skal komme op hver dag, damerne med kaffe og chokolade. Man forteller mig, at tuberkulosen er saa farlig, saa smitsom; tænk dem, mine herrer og damer, en slik hermetisk tømmerkoie om nogen aar; den skal bli et farlig arnested for smitte, men saa faar man jo om nogen aar anledning til aa lage en ny lov: «Om tuberkulosesanatorienes oprettelse paa skogen.» De skogsarbeiderne, som ikke taaler vort nuværende stel i skogen kan helst gaa hjem til mor. Vi har ikke bruk for saa kjælne gutter. Det skulde departementet svare istedenfor at komme med nye lovforslag. 1

Fautbua Femundsmarka, Røros Trøndelag Eies av Statskog. Ulåst og åpen for alle. 2 soveplasser.

Fautbua er en ordentlig villmarksbu. Den er ikke ukjent for folk som er glad i Femundsmarka, men heller ikke overbesøkt. Den ligger tross alt ved Skjebrotjønna, nesten tre mil fra nærmeste utfartssted. Her ble den bygd i 1918 av Jens Jensen Langen, som var sønn av en skogfogd (lokalt kalt faut) og derfor gikk under navnet «Litj-Fauten». Skogs- og fjellområdene her oppe har lenge vært et viktig tamreinområde, og Langen bygde opprinnelig hytta for bruk under reinoppsyn. I dag har Statskog fått den fredet som kulturhistorisk bygning. Den er likevel åpen for alle som kommer forbi. Den er restaurert for få år siden og kan trygt plasseres blant de koseligste koiene vi vet om.

Bua er ikke stor, men

tømmeret som er brukt

i veggene på Fautbua er jammen grovt og solid likevel.

Hold-kjeft-koier De ligger under bakken, i kløfter og i steinurer. I Norge er det hundrevis av koier som ingen snakker høyt om.

Bortgjemt på et

sted i skogen: en

hemmelig hytte i Midt-Norge.

I denne boka tar vi for oss de vanlige koiene, selv om «vanlig» er et vidt begrep i denne sammenhengen. Vi tar for oss de koiene som finnes. De som står på kartet, som er registrert, og som alle kan oppdage at er der ute. Men det finnes også et dypere lag av koier. Et som er hemmelig. Mange steder i Norge står det hytter som offisielt sett ikke eksisterer, men som er bygd ulovlig eller i skjul i skogene og fjellene våre. Den ene forfatteren av denne boka, Marius Nergård Pettersen, har en onkel som kaller dem for hold-kjeft-koier. Da onkelen var ung, var han med i en kameratgjeng som bygde og brukte små, hemmelige hytter i skogen. Etter å ha vokst opp med historier om hemmelighetene begynte Marius for flere år siden å lete aktivt etter slike steder og samle folks fortellinger om dem. Ikke for å avsløre sted og beliggenhet, men for å fortelle om en til dels ukjent side av norsk kultur. Arbeidet resulterte i bøkene Hemmelige hytter (2018) og Hemmelige Norge (2021). Dette er noen av stedene han fant. Er det lov å bygge i skjul? Det korte svaret er nei. All bygging i utmark krever grunneiers

tillatelse og skal skje i henhold til arealplanen for området. I tillegg

må de fleste bygg følge offisielle byggeforskrifter, særlig om de er

beregnet til varig opphold for mennesker. Overtredelse av reglene kan føre til riving og straffes med bøter og ileggelse av saksomkostninger.

133

Josef Elvebakken gikk mye på ski som transport og på jakt.

JOSEF – HAN SOM BODDE 30 ÅR I KOIER Han bodde i flere koier, Josef Elvebakken (1900–72), en eneboer fra Østsinni utenfor Dokka, og tilbrakte nesten halve livet i et krypinn i skogen med ovnsilden som selskap. Alene med øks, sag og en snusboks. Hvorfor valgte en mann et slikt liv? Josef ble født inn i en taterfamilie 23. mars 1900 da de oppholdt seg i Søndeled i Aust-Agder. Seks år senere fikk mora sitt niende barn og døde samme dag, i barsel. Også den lille døde, og mora etterlot seg åtte barn fra 2 til 18 år. Josef og flere søsken kom på barnehjem, senere til fosterfamilier. Sommeren 1907 tok sjuåringen toget til Dokka og ble ønsket velkommen på stasjonen av Kristiane og Gudbrand Elvebakken som ny fostersønn. De to ungene deres bodde i Amerika, og det var ledig plass i den vesle stua deres, Elvebakken, kalt Helvete på folkemunne, på grunn av jettegrytene i elva like ved. Slik fikk gutten navnet Josef Helvete. Det var spesielt. Far til Jesus het Josef, her kom en pjokk med det navnet og Helvete som kallenavn. Gutten gikk på skolen og ble konfirmert i 1915, arbeidet på jordet og i tømmerskogen, turet litt og levde som ungdom flest. Josef var under overvåkning av Norsk misjon blant hjemløse, som holdt oppsyn med bortsatte tatere. Derfor var han ekstra utsatt i tilfelle såkalt tateraktig atferd; kriminelle tilbøyeligheter og hang til å vandre. Tatere hadde en vandringstrang i seg og måtte gå på

167

DON’T PRINT

Thor Gotaas & Marius Nergård Pettersen

ISBN 978-82-05-59075-5

9 788205

K O I E B O K A

Thor Gotaas Marius Nergård Pettersen

KOIEBOK A h i s t or i e n e om de t l i l l e h j e m m e t i s ko g e n

590755

DON’T PRINT