RESPIRASJON |
Dyspné kan oppstå plutselig, for så å gå over med adekvat medisinsk behandling, eller personen kan være mer eller mindre dyspneisk hele tiden. Akutte anfall av dyspné kan være spesielt skremmende, for både pasient og pårørende, og i verste fall kan situasjonen være livstruende. Hvordan dyspneen arter seg, kan variere med hva som ligger til grunn for problemet. En pasient med begynnende kronisk obstruktiv lungesykdom kan ha nedsatt utholdenhet ved anstrengelser (funksjonsdyspné), for eksempel når han steller seg, går i trapper eller motbakker. En som har astma, kan ha normal respirasjon utenom de akutte astmaanfallene, der pustebesværet ofte er dramatisk og kan bli livstruende. Astma kjennetegnes altså av at luftstrømsobstruksjonen går over (den er reversibel), og pasienten har oftest gode perioder, men kan utvikle kroniske symptomer over tid. Ved kronisk obstruktiv lungesykdom er tilstanden irreversibel, og den blir gradvis forverret. Men også pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom vil ha gode og dårlige perioder i sykdommen. Pustevanskene hos pasienter med hjertesvikt opptrer ved anstrengelse (funksjonsdyspné) og når pasienten ligger flatt (ortopné). Ulike faktorer kan utløse eller forverre dyspné. Værforhold som kald luft, vind, tåke og sterk varme, eksponering for allergener eller forurensning (for eksempel husstøv, pelsdyr og sigarettrøyk) er eksempler på ytre faktorer som kan utløse og forverre respirasjonsbesvær. Fysisk anstrengelse, også aktiviteter som å spise, le eller hoste, kan være utløsende for eller forverre dyspneen. Det samme kan psykiske og emosjonelle faktorer som opphisselse, sinne og bekymring. Et astmaanfall kan inntre like etter at personen har vært utsatt for en «trigger» eller utløsende faktor (se over), men det kan også gå mer enn et døgn før reaksjonen, det vil si astmaanfallet, kommer. Pasienten som til vanlig puster ubesværet, blir tungpustet, respirasjonsfrekvensen øker, og ekspirasjonen blir hørbar fordi bronkiene trekker seg sammen. Bronkiene kan fortsatt utvide seg under inspirasjonen, slik at luft kommer ned i alveolene, men snører seg
101510 GRMAT Grunnleggende sykepleie 2 110101.indb 81
81
sammen i ekspirasjonen, slik at pasienten strever med å puste ut. Den reduserte diameteren i luftveiene gjør at respirasjonen ikke lenger skjer passivt, men at lufta delvis må presses ut. Dette framkaller pipelyder, og pasienten bruker lengre tid og mer krefter enn normalt for å prøve å kvitte seg med lufta.
Sykepleier Heidi er på vakt i akuttmottaket. Hun tar imot en ung kvinne med astma. Kvinnen har hatt diagnosen i tre år, og legges nå inn med en akutt forverring etter en forkjølelse. I timene før innleggingen har hun brukt inhalasjonsmedisinen sin gjentatte ganger uten effekt. Pasienten sitter i senga i høyt ryggleie, lent forover. Hun bruker hjelpemuskler for å puste, og det piper kraftig i brystet under ekspirasjonen. Hun tilkoples en overvåkingsskjerm, som viser at pulsen er forhøyet, blodtrykket er også høyere enn normalt, og blodets oksygenmetning (perifer SpO2), målt med pulsoksymeter, er lav (87 %). Hun er svett og klam, og svarer på spørsmål med ett og to ord om gangen. Av kvinnens ansiktsuttrykk tolker Heidi at hun ser oppgitt og redd ut på samme tid.
At pasienten i fortellingen over er blek, svett og har dyspné når hun skal si noe (taledyspné), er tegn på at astmaanfallet er av alvorlig grad. For behandling av alvorlige astmaanfall, se kapittel 4 i Almås mfl. (2010) og Jacobsen mfl. (2009).
Cyanose og hypoksi En pasient i sykehjemsavdelingen har vært slapp og hostet i noen dager. Han har spist og drukket lite. Nå er han sengeliggende og har 39,5 °C i temperatur. Det surkler i brystet hans, og han puster raskt, med en frekvens på mellom 30 og 40 per minutt. Han har vansker med å hoste opp slimet, som er seigt. Han er cyanotisk på leppene. Oksygenmetningen er målt ved hjelp av et pulsoksymeter og er 84 %. Legen kommer for
13.07.11 14.24