62 |
KAPITTEL 2
Hippokratisk sykdomsforståelse I førvitenskapelig tid ble sykdom gitt mytiske og religiøse forklaringer, men omkring år 500 f.Kr. begynte greske filosofer å søke forklaringer knyttet til naturens gang, som erstatning for oversanselige og magiske forklaringer. Dermed ble det etablert teorier og vitenskaper. Et av de første forsøkene på å forklare sykdom med naturlige årsaker knyttes til Hippokrates (460–377 f.Kr). Den forklaringsmodellen som ble dominerende i klassisk gresk medisin, var humoralpatologien, læren om de fire grunnelementene (luft, jord, ild og vann) og de fire kroppsvæskene (blod, svart galle, gul galle og slim). Humoralpatologien hevdet at alle normale og sykelige prosesser i kroppen henger sammen med det innbyrdes forholdet mellom disse væskene, og at sykdom er forstyrrelse av likevekten mellom kroppsvæskene. De hippokratiske legene la avgjørende vekt på hvordan de med sine egne sanser kunne observere sykdomstegn hos pasienten. De utviklet en klinisk undersøkelsesmetode som bestod av inspeksjon, palpasjon og anamnese. De hadde også teoretisk innsikt, det vil si at de la vekt på å kunne gjøre rede for sine oppfatninger om årsakene til sykdom og om hvordan medisinen skulle utøves. Deres forståelse var knyttet til humoralpatologiens teorier, og behandlingen var basert på en bærende idé om at de legende kreftene fantes i naturen og i mennesket selv. Legens hovedoppgave var derfor å assistere naturen ved å legge forholdene best mulig til rette for at naturens egne krefter skulle få virke på pasienten. Slike tanker finner vi igjen hos blant andre Florence Nightingale.
Dualisme og mekanistisk sykdomsforståelse På 1600-tallet formulerte den franske filosofen René Descartes (1596–1650) en dualistisk menneskeforståelse som fikk stor virkning på utviklingen innenfor naturvitenskap og medisin. Ifølge hans teori består mennesket av en kroppslig og en ånde-
0000 Grunnleggende sykepleie 1 100101.indb 62
lig dimensjon, og disse dimensjonene er atskilt og av helt forskjellig art. Kroppsdimensjonen eksisterer i tid og rom og er underlagt naturlover. Den betraktes som et objekt som kan manipuleres, kontrolleres og studeres kvantitativt, som alt annet i naturen. Åndsdimensjonen er derimot atskilt fra resten av mennesket og kan ikke studeres vitenskapelig, den kan kun oppleves og beskrives av det enkelte mennesket selv. Descartes’ menneskesyn har vært grunnleggende i europeisk kultur, der kroppen har blitt oppfattet som en motsetning til og helt uavhengig av sjelen (se kapittel 18). Med utgangspunkt i det dualistiske menneskesynet utviklet medisinen og sykdomsforståelsen seg i en mekanistisk retning. Det er utelukkende menneskets fysiske egenskaper som kan studeres. Menneskets bevissthet reduseres til fysiske prosesser i hjernen, og atferden kan observeres utenfra. Menneskekroppen ble derfor studert som om den skulle være en maskin, og sykdom ble oppfattet som forstyrrelser i kroppens maskineri. Ut fra denne oppfatningen ble all sykdom oppfattet som somatisk av natur. Sykdom ble studert klinisk og patoanatomisk. Studier av den døde menneskekroppen var en viktig kilde til kunnskap om patoanatomiske forandringer i ulike organer. Etter hvert ble legens oppmerksomhet vendt fra makroanatomi (studier av organer med det blotte øyet) til mikroanatomi (studier av vev under mikroskop). Som følge av de store oppdagelsene i medisinen ble ulike mikroorganismer identifisert som årsaker til sykdom på slutten av 1800-tallet. Legene Koch og Pasteur etablerte en ny vitenskap, mikrobiologien. På samme måte som oppdagelsen av mikroorganismer revolusjonerte årsakstenkningen innenfor medisinen, førte oppdagelsen av penicillinet til en revolusjon når det gjaldt sykdomsbehandling. Legen fikk et helt nytt grunnlag for sin virksomhet – en årsaksforklaring, metoder for identifikasjon av sykdomsprosesser som var synlige for øyet (i mikroskopet), og effektive behandlingsmetoder. Den monokausale årsaksteorien (at sykdom har
14.02.11 12.44