56 |
KAPITTEL 2
Noen praktiske konsekvenser. Wacherhausen tar avstand fra et helsebegrep som er forhåndsdefinert av samfunnet og helsearbeidere. Et åpent helsebegrep vil i møte med hver enkelt pasient ta utgangspunkt i respekten for enkeltmennesket. Det er menneskers mål og livsbetingelser som, sammen med deres handlingsmuligheter, gir konkret innhold til det åpne helsebegrepet. Det er ikke helsearbeideren som skal definere helse for pasienten, men pasienten som skal definere hva god helse er for ham selv. «Helse er et relasjonsforhold – ikke en kroppstilstand,» sier Wacherhausen (1994, s. 67). Konsekvenser av Wacherhausens åpne helsebegrep Gjennom en dialog med pasienten må helsearbeideren forsøke å avdekke pasientens mål og verdier, og analysere livsbetingelsene og handlingskapasiteten hans. Siktemålet må være å øke pasientens muligheter til å realisere sine egne mål og verdier. Det kan skje på flere måter. Handlingsmulighetene kan økes ved at det iverksettes tiltak som kan bedre pasientens fysiske eller psykiske funksjonsevne. Innsatsen må også rettes mot å endre eller tilrettelegge livsbetingelsene slik at det i større grad blir mulig for ham å realisere sine mål. Ergonomisk tilrettelegging av hjemmesituasjonen eller arbeidsplassen kan være aktuelt. I noen situasjoner vil det også være aktuelt å arbeide med en «målrevisjon» dersom vedkommendes situasjon er dramatisk endret, for eksempel ved alvorlige fysiske eller psykiske sykdommer og skader. Har en person fått amputert begge beina eller fått en alvorlig hjerneskade, sier det seg selv at et arbeid med fokus på mål og verdier blir helt sentralt med tanke på å gjenvinne helse. Wacherhausens helsebegrep tar utgangspunkt i den enkeltes rett til autonomi og selvbestemmelse. Fra det praktiske arbeidet i helsetjenesten vet vi at en del mennesker ikke framstår som autonome subjekter. Mange kan av ulike grunner ikke formulere sine egne mål eller ivareta sine egne interesser. Det kan
0000 Grunnleggende sykepleie 1 100101.indb 56
blant annet skyldes psykiske lidelser, psykisk utviklingshemning eller hjerneskade med tap av kognitive funksjoner. Men at mennesker av ulike årsaker ikke kan ivareta sine interesser som autonome subjekter, fritar ikke helsearbeidere for å respektere dem som autonome subjekter, i den betydning at de kan ha eller har egne mål og verdier, framholder Wacherhausen. Målene og verdiene trenger ikke å være artikulerte, eksplisitte eller bevisste, men kan eksistere taust og være nedfelt i personens livsførsel og bakgrunn. Det vil si at selv om et menneske ikke verbalt kan gi uttrykk for sine egne mål og verdier, eller selv kan handle i samsvar med disse, er ikke det ensbetydende med at vedkommende ikke har mål og verdier for sitt liv. I slike tilfeller blir det en særlig utfordring å identifisere personens mål, for på den måten å legge et grunnlag for den konkrete behandlingen og pleien i helsetjenesten. At et menneske framstår med svekket autonomi, er ikke til hinder for at dette mennesket kan ha ekte mål som springer ut av subjektet selv, selv om målene ikke spiller en aktiv rolle i vedkommendes livsverden her og nå. For å avdekke hvilke ekte mål en tilsynelatende ikke-autonom person har, må vi se på personens tidligere og nåværende livsverden, hans levemåte og vaner, slik de implisitt kommer til uttrykk, eller slik de åpent kan uttrykkes av personer som står personen nær. En slik tilnærming vil for eksempel være helt nødvendig i arbeidet med eldre demente personer. I situasjoner der pasienten har svekket autonomi, kan det være på sin plass med en viss paternalisme fra helsearbeideres side, hevder Wacherhausen, som her er på linje med Kari Martinsen (se kapittel 5, s. 247). Den svake paternalismen må imidlertid ta utgangspunkt i kjennskap til pasienten, til hans mål og verdier, og hensikten må være å handle til beste for ham. I situasjoner der pasienten eller klienten selv kan gjøre rede for sine egne verdier og mål, må selvbestemmelse og brukerinnflytelse være viktige prinsipper.
14.02.11 12.44