Mal: D3, 145x225 mm, Sabon, 11/13 pkt, 288, 38 linjer (Ordrenr:: 23307) Generert av Type-it AS, Trondheim - torsdag 28. juli 2011 - 7:40 NOT PRINT READY!
En torturists død
ti menn i uniform hevet sine geværer og la an mot skikkelsen som sto bundet foran et skur på Akershus festning. Et hvitt merke på brystet markerte hjertet, bindet for øynene skjulte ansiktsuttrykket. Holdet var bare fem–seks meter. Oslos politimester Kristian Welhaven ledet eksekusjonspelotongen. Han hadde selv konstruert det spesielle skuret og fått det ført opp i god tid før henrettelsen. Det besto av solide planker rundt et stort antall sandsekker. Slik kunne kulene fanges trygt opp etter at de hadde trengt gjennom kroppen på den dødsdømte. Rikosjetter mot steinveggene i kruttårnet eller murene oppe på den øvre bastion måtte for all del unngås.1 Politimester Welhaven fulgte en detaljert instruks om fullbyrdelse av dødsstraff, gitt av regjeringen i en kongelig resolusjon tre uker tidligere. En polititropp på ti menige over 25 år, ledet av en befalingsmann, skulle skyte på fem meters hold, med gevær eller karabin. To av våpnene kunne være ladd med løs patron. Hvis den dødsdømte viste tegn til liv etter skytingen, skulle befalingsmannen straks gi ham et dødsskudd. Liket skulle deretter kremeres.2 Alt var klart. Ordren ble gitt. Braket av salven fra de ti geværene rullet mellom murene på festningen. Så langt hadde alt gått etter planen og instruksen. Mennene i eksekusjonspelotongen hadde opptrådt korrekt og rolig, om man ser bort fra at en av dem ikke klarte å treffe Haalands kropp på fem meters hold. Kvestelsene ble uansett større enn Welhaven hadde regnet med, brystet og ryggen var blitt til et eneste stort sår.3 Men til tross for de omfattende skadene rørte den dødsdømte fortsatt på seg. Han beveget hodet, armene og beina der han hang i 11