30
del 1 – anleggsteknikk
Plastisk: bøyelig, myk Kohesjon: kraft som holder molekylene i et stoff sammen Elastisk: som får igjen formen sin etter å ha vært tøyd, strukket eller presset sammen Friksjon: motstand som en gjenstand får, når den blir gnidd mot en annen gjenstand
• Silt har en elastisk konsistens. En «pølse» av våt silt kan strekkes som en strikk og nesten få tilbake sin opprinnelige form. Våt silt tørker fort på hendene og kan lett gnis av. • Grus og sand består stort sett av korn som lett kan ses og føles. Dersom leirinnholdet er under 15–20 %, kalles jorda friksjonsjord. I friksjonsjord varierer egenskapene til jorda etter kornstørrelsen. Hvis jorda stort sett består av korn med samme størrelse, får vi dårlig friksjon og lav styrke. Grus og sand som inneholder forskjellige kornstørrelser, har derimot stor styrke. • Humus er organiske stoffer i jorda. De kommer fra døde planter som er blitt til jord. Matjord, torv og myrjord inneholder mye humus. I matjord er det viktig å ha humus. Det gir en næringsrik jord. I fyllmasser eller som byggegrunn vil vi derimot ikke ha humus. Hvis det for eksempel er humus i støpesand, vil betongen herdne langsomt, og vi får en betong med lavere styrke.
Bæreevne Før vi begynner å fundamentere, må vi vite hvor god bæreevne grunnen har. Med bæreevne mener vi hvor mye vekt eller belastning grunnen tåler, før den synker. Grove masser som blokk har større bæreevne enn fine masser som leire. Vi skiller også mellom faste løsmasser og løse løsmasser. Faste løsmasser er jordarter som det ikke er gravd i. Jordarter som det er gravd i, kaller vi løse løsmasser. Slike løsmasser har vanligvis dårligere bæreevne enn løsmasser som det ikke er gravd i. Grunnens bæreevne Grus og stein Grov sand, fast lagret Fin sand, fast lagret Leire, tørr og fast Leire, mindre fast
500 kN/m2 375 kN/m2 250 kN/m2 250–375 kN/m2 60–250 kN/m2
Undersøkelse av grunnen For å kunne bestemme de ulike kvalitetene nedover i grunnen kan vi bruke to teknikker: prøvegraving og grunnboring. • Prøvegraving: Når vi graver flere prøvehull, får vi god oversikt over hva som er i grunnen. Da kan vi finne ut hvor faste massene er, og hvordan massene er lagret nedover i bakken. Skal vi derimot finne ut hvor dypt det er ned til fast fjell, er metoden lite egnet. • Grunnboring er den vanligste metoden for å undersøke grunnen. Når vi grunnborer, forstyrrer vi ikke massene. Svakheten er at