Rasmussengruppen i Matador-land

Søndag den 10. oktober 2004 får Einar Rasmussen en telefon fra København. Han skulle etter planen ha vært i København selv, men hadde måttet stå over på grunn av en gedigen vannlekkasje fra rederens ennå ikke ferdigstilte toppleilighet i Østre Strandgate. Leiligheten ligger bare ca. hundre meter fra kontoret med utsikt til den såkalte Nupen-parken og havgapet utenfor. Vannet rislet nedover de ferdig innflyttede etasjene da telefonen ringte.

På et advokatkontor i København sentrum sitter Dag Rasmussen, Einar Fredvik, Jostein Devold og Stein Vidar Håland uten sin sjef. De fire er slitne etter lange og tunge forhandlinger. Nå ønsker de seniors aksept på å kjøpe 20 prosent av aksjene i rederiet Norden for 1,2 milliarder kroner tilsvarende 2.350 danske kroner pr. aksje. (Aksjene ble senere splittet i 20 slik at kjøpskursen nå tilsvarer danske kroner 117,50 pr. aksje.) Prisen er høyere enn de på forhånd hadde blitt enige om som øvre akseptabel grense, men de fire mener likevel at den er til å leve med. Bortsett fra Fredvik, kanskje. Han føler seg ikke helt overbevist. De tre andre er entusiastiske. Nå vil de ha Einar Rasmussen til å avgjøre saken.

Rederiet Norden har en av industriens nyeste og mest konkurransedyktige flåter og opererer ved utgangen av 2004 107 tørrlastskip og 16 tankskip, hvorav totalt syv i eget eie. I tillegg har rederiet et byggeprogram på 10 skip og avtaler om innbefraktning av ytterligere 25 skip. Dessuten sitter rederiet

«NORD-ENERGY»: Ett av rederiet Nordens mange bulkskip for full fart.

med kjøpsopsjon på 49 av de innbefraktede skipene. Norden har hovedkontoret i København og kontorer i Shanghai, Annapolis i USA, Rio de Janeiro, Singapore og Mumbai. Selskapet driver i høy grad lønnsomt, har en kompetent ledelse og dessuten en strålende verdiutvikling på København Fondsbørs i ryggen. Det er ikke «stål», eller skip, Rasmussengruppen er mest interessert i. Det er organisasjonen, forretningsmodellen, som er interessant.

Rasmussengruppen hadde et år tidligere forsøkt å kjøpe seg inn i rederiet Nordens største aksjonær, selskapet Torm, også det dansk. Torm hadde lenge forsøkt å få til en fusjon med Norden, men uten å lykkes. Forholdet mellom de to rederiene var ikke det beste, i dansk presse kalles det fiendtlig.

Rasmussengruppens kontakt med Torm hadde kommet i stand da en norsk fondsmegler et års tid tidligere tilbød Rasmussengruppen å kjøpe greske Sanyo Hellas’ aksjepost i Torm på 16 prosent. I Rasmussengruppen ble det regnet og kalkulert noen uker, deretter lagt inn bud. Sanyo aksepterte budet og melding om kjøpet ble sendt ut via København Fondsbørs. Rasmussengruppen sto klar med pengene, men Sanyos Torm-aksjer ble aldri levert. Den slags lukter det rettssak av. Men eierforholdene bak det selgende selskap viste seg å være så rotete at Rasmussengruppen til slutt gav opp hele kjøpet uten å forfølge saken videre i rettsapparatet til tross for at Torm-kursen hadde steget voldsomt i tiden etter at kjøpsavtalen var blitt signert. Rasmussengruppen lot nok være nok.

Denne gang er eierforholdene ryddige. Selgerne er to allierte aksjonærer i rederiet Norden, det amerikanskeide Attransco (Bermuda) Ltd. og A/S Motortramp, et dansk selskap som kontrolleres av den kjente og velrenommerte Riegels-familien, og som fortsatte som stor eier også etter å ha solgt deler av sin aksjepost. I Norden ser administrasjonen lyst på at Rasmussengruppen kommer tungt inn på eiersiden. Med

Rasmussengruppen på laget regner ledelsen med at Torm vil bli effektivt blokkert. Forhandlingene med Motortramps direktør, Alison Riegels, som også forhandlet på Attranscos vegne, har vært harde. Ryddige, men harde, som forhandlinger ofte blir når den ene parten er dansk.

Det er først Fredvik som fører ordet i samtalen med Einar Rasmussen. Han er fortsatt betenkt, men likevel lojal overfor flertallet i den lille forhandlingsdelegasjonen: «Vi må strekke oss, vi er enige om dette, og Norden er nok verd prisen. Ikke minst er Dag tent på å gjøre det. Jeg synes du skal si ja.»

Det er alltid tungt for en sjef å si nei når en samlet ledelse venter på et ja. Det gjør det heller ikke lettere når ens egen sønn og arvtaker er pådriver på ja-laget.

I mellomtiden har Dag overtatt telefonrøret. Faren har bestemt seg og gir følgende svar: «Du får bestemme det, du».

Dermed er saken avgjort og Rasmussengruppen er igjen tungt tilbake i shipping, om enn ikke med flere enn ett skip, «Polystar», i direkte eie. Hvis den lenge diskuterte tredeling av gruppens virksomhet med en tredjedel på shipping, en tredjedel i eiendom og en tredjedel i finans skulle ha en mening, var det ikke et øyeblikk for tidlig. Også for «Polystar» brant det et blått lys da 2004 gikk mot slutten.

Norden-investeringen viser seg raskt frem fra solsiden. I 2005 overtok selskapet 9 skip ved å utnytte sine kjøpsopsjoner på særdeles gunstige vilkår. Norden utnyttet i tillegg den sterke etterspørselen etter tonnasje ved å selge 12 skip, hvorav de fleste var skip selskapet nettopp hadde erklært kjøpsopsjon på. Årsoverskuddet var heller ikke noe å klage over: 336 millioner dollar.

De neste årene blir også gode, veldig gode. I 2006 leverer Norden et årsoverskudd på 177 millioner dollar. I 2007 økes det til 703 millioner dollar, noe som forrenter den gjennom snittlige egenkapital med utrolige 70 prosent. På det høyeste lå Norden-aksjen notert til nærmere 700 danske kroner (etter

aksjesplitten), en kurs som ville gitt Rasmussengruppen en astronomisk fortjeneste hvis den hadde kunnet selge.

Det er til å forstå at det var forretningsmodellen Rasmussengruppen hadde vært spesielt interessert i, da gruppen kjøpte sine 20 prosent i selskapet. Rasmussengruppen hadde drevet en helt annen form for shipping. Bare sjelden ble skip avhendet før de var teknisk utdatert og nye ble sjelden kontrahert uten at de eller andre skip var sikret fornuftige og helst lange certepartier. Konservativt og trygt. Nordens måte å gjøre tingene på var stikk motsatt. Raskt inn og ofte enda raskere ut. Men ingen kunne bestride at Norden-modellen gav resultater. Særlig for Dag var dette tillokkende. Komfortabel som han var med raske handler i aksjemarkedet, må Norden-modellen ha virket fascinerende. I dette lys er det heller ikke vanskelig å forstå at Einar Fredvik hadde vært betenkt da kjøpet av Norden ble gjort. Han hørte til Einar Rasmussens gamle garde og var ikke like trygg som de tre andre forhandlerne på at finansverdenens korte perspektiver fortjente prioritet foran drift og langsiktig trygghet.

I begynnelsen av 2008 skinte fortsatt solen i verdensøkonomien. Men ordrebøkene for nye skip hos verftene var rekordtykke. Det lover sjelden bra. Dessuten hadde en rekke alarmerende tegn vist at alt ikke sto så økonomisk bra til i USA som de fleste fortsatt trodde. Mot slutten av 2007 hadde de såkalte subprime-problemene også nådd Norge. Mange vil fortsatt huske de fortvilte ordførere og rådmenn i nordnorske småkommuner, som uten helt å forstå hva de hadde skrevet under på, nå satt til halsen i tap etter å ha kjøpt subprime-lån hos Terra Securities. Subprime-krisen skulle raskt vise seg bare å være en spe begynnelse på en finanskrise som etter hvert skulle dra med seg hele verdens økonomien i den verste nedturen siden de lange årene mellom «The great crash» i 1930-årene og starten på 2. verdenskrig.

Hensikten med det store aksjekjøpet i Norden hadde vært klar nok. Rasmussengruppen ønsket fortsatt å være tung i shipping. De langsiktige planer var sågar å kjøpe seg ytterligere opp for å bli største aksjonær i det danske selskapet. Nå var Rasmussengruppen nest størst etter at Torm hadde solgt seg helt ut av Norden. I forbindelse med dette salget hadde for øvrig Rasmussengruppen sikret seg en liten post og eide nå 21,5 prosent i Norden.

Men tanken på å kjøpe seg videre opp var fjern vinteren 2007/2008. Tvert imot var ledelsen i Rasmussengruppen dypt bekymret, særlig over den økonomiske utviklingen i USA, men også over at begge gruppens styremedlemmer, Dag Rasmussen og Einar Fredvik, mente at Norden-sjefen, Carsten Mortensen, kjørte altfor raskt i svingene i en situasjon som krevde mer forsiktighet enn dristighet. Einar Rasmussen, som normalt er forsiktig med å ta i bruk sterke ord, sier i dag at Carsten Mortensen er en «meget dyktig, men lite styrbar daglig leder» av rederiet. Rasmussengruppen ville rett og slett selge seg ut, om ikke helt, så i det minste delvis.

NORDEN-SJEFEN: Administrerende direktør Carsten Mortensen, den ekspansive sjefen i det danske rederiet Norden.

Det var her både Einar Rasmussen og de fire andre som hadde forhandlet Norden-kjøpet i København for snart fire år siden, kom til å møte seg selv i døren: Ved Norden-kjøpet hadde Rasmussengruppen og Motortramp forhandlet en aksjonæravtale som sterkt forenklet gikk ut på følgende:

•Ingen av de to partene kunne selge sine aksjer før etter tre år. •Etter tre år kan aksjene til en selgende aksjeeier ikke selges uten at disse først tilbys den annen part. •Dersom den annen part ikke aksepterer tilbudet, må den selgende aksjeeier sikre at en erverver av aksjene også tilbyr å erverve samtlige av den annen parts aksjer i Norden på tilsvarende vilkår.

Det ironiske ved denne avtalen er at det i første rekke var Einar og Dag Rasmussen som – med henblikk på å utvide sin aksjonærbase i Norden – hadde ønsket den. Nå ble det Rasmussengruppen som skulle lide under den. Gruppen kunne ikke selge deler av sin aksjepost uten først å bli enig med Motortramp om lov til å se bort fra avtalens ordlyd. Mange i en tilsvarende situasjon ville nok ha solgt likevel og tatt krangelen med motparten i etterhånd. Men det er ikke slik det foregår i Rasmussengruppen. Der skal inngåtte avtaler respekteres, også når det butter imot. Kanskje særlig når det butter imot.

Men forhandlingene mellom Rasmussengruppen og Motortramp tar tid. Lang tid. Våren 2008 går med til forpostfektninger. Så skal styret i Motortramp ha sommer ferie. Lang sommerferie. Imens utvikler finanskrisen seg, og da den nye aksjonæravtalen omsider er klar og salgsprosessen kan begynne, slås Lehman Brothers konkurs og drar markedene med seg ned i mørket. Nordens overskudd for 2008 blir likevel godt: 708 millioner dollar. Krisen slår

regnskapsmessig først ut i 2009, hvor overskuddet falt til 217 millioner dollar.

Det endelige salg av Rasmussens Norden-aksjer finner først sted i mars 2009 og omfatter 10,6 prosent av aksjekapitalen i Norden. Salgsprisen er, i forhold til kursen da aksjen var på topp, fattigslige 150 danske kroner pr. aksje. Tilbake står Rasmussengruppen med 10,9 prosent av Norden i gruppens eie.

Men ting ser ofte annerledes ut på papiret enn de er i virkeligheten. For det hører med til saken at Rasmussen gruppen i løpet av de fire årene den hadde vært Nordenaksjonær, hadde mottatt flere hundre millioner kroner i utbytte. Salget av 10,6 prosent hadde tross alt gitt en pen fortjeneste og dessuten gjorde Rasmussengruppen i tillegg en betydelig valutagevinst i forbindelse med salget. Summa summarum kan årene gruppen har eid aksjene i Norden, oppsummeres slik: Rasmussengruppen sitter tilbake med 10,9 prosent av Norden uten at aksjene har kostet Rasmussen gruppen fem øre.

I dag sier Einar Rasmussen at Rasmussengruppen neppe kommer til å bli sittende i dagens situasjon. «Vi kommer sannsynligvis til å selge oss helt ut eller kjøpe oss opp til å bli største aksjonær. Markedsutsiktene sett i sammenheng med aksjekursen vil være avgjørende.»

Det er i dag Arvid Grundekjøn, best kjent fra Anders Wilhelmsen og Statkraft, som representerer Rasmussen gruppen i Nordens styre.