Gullår for boligplattformer

Einar Rasmussen fikk i 1990 og 1991 gledelige svar på sine bekymringer under 50-årsfeiringen på «Klubben» i 1986. Særlig var det mangelen på langsiktig beskjeftigelse for «Polyconfidence» som hadde plaget ham. Den 29. april 1991 lar han seg intervjue av Dagens Næringsliv og er åpenbart i godt humør. 75 millioner dollar hadde «Polyconfidence» kostet, levert fra Mitsui. Nå ville en tilsvarende rigg koste 250 millioner dollar. Men ikke nok med det: Rasmussengruppen hadde inngått kontrakter for alle sine floteller som ville gi sterkt stigende inntekter de nærmeste årene. Også den opplags plagede «Polymariner» var nå i full drift. De tre bøyelasterne seilte trygt for Statoil og gruppens tre bulkskip seilte til gode rater. Det var ingen tvil i gruppen om at de neste årene ville bli gode. Både ledelse og ansatte kunne nå senke skuldrene.

Noe viktig skjedde i 1990. I august ble den amerikanske Oil Pollution Act fremlagt, trigget av katastrofen med «Exxon Valdez» og påfølgende oljeutslipp. Ikke bare påla den langsiktig innføring av dobbelt skrog for tankskip, den åpnet omgående for ubegrenset ansvar for oljesøl, uavhengig av skyld, for enhver med drifts- eller eierinteresse i det enkelte skip. I Rasmussengruppens årsberetning heter det: «Det anses særdeles risikofylt å anløpe amerikanske havner med tankskip, noe vi allerede har tatt konsekvensen av ved salg av motor tankerne «Polystar» og «Polysunrise», som begge gikk i regelmessig fart på USA.»

Den førstnevnte ble levert til kjøper i april 1991, «Polysunrise» i desember 1990, begge til gunstige priser.

Til tross for at begge tankerne, som var under bygging hos Mitsui, var bestilt med dobbel bunn og doble sider, nektet Rasmussen gruppen heretter, som eneste norske rederi, å akseptere laster som gikk til amerikanske farvann. Som familierederi ville risikoen rett og slett være for stor. Alt som var skapt siden rederiet ble startet, kunne gå tapt ved et eneste uhell, selv uten at rederiet bar noen skyld i det. USA hadde gjort det til sin politikk å gå etter «de dypeste lommene», uavhengig av skyld. «Med en slik trussel hengende over hodet, ønsker jeg ikke å frakte olje til USA,» uttaler Einar Rasmussen i et intervju.

«POLYCONFIDENCE»: Verdens største bolig-/ serviceplattform med 800 senger og med et meget avansert dynamisk posisjoneringssystem.

Våren 1991 kjøpte Rasmussengruppen sin fjerde boligplattform, «Polyconcord», fra Wilh. Wilhelmsen. I tillegg har gruppen påtatt seg operatøransvaret for ytterligere to i et poolsamarbeid med Anders Wilhelmsen. I tillegg har Rasmussengruppen teknisk ansvar for «Polycrown» som nå eies av partnerne i Statfjord-gruppen. Rasmussengruppen er nå verdens største eier og operatør av floteller. En bøyelaster, som får navnet «Polyclipper», blir kontrahert for oppdrag for Statoil/Chevron på britisk sokkel, et oppdrag som sikrer Rasmussengruppen en inntekt på 1,3 milliarder kroner over 15 år. I tillegg kontraheres bulkskipet «Polystar» på 150.000 tonn. Det er dette skipet som noen år frem i tid skal få æren av å bli det siste tradisjonelle skip i Rasmussengruppens direkte eie.

Regnskapene både for 1990 og 1991 ble gode med driftsoverskudd på henholdsvis 149 og 226 millioner kroner og overskudd før årsoppgjør på 209 og 459 millioner kroner, det siste tallet godt hjulpet av salgsgevinster. Og 1992 fulgte pent opp med et driftsoverskudd på 262 millioner og et overskudd før årsoppgjørsdisposisjoner på 306 millioner kroner. Men 1992 kunne knapt kalles et godt år hverken for tradisjonell skipsfart eller offshore generelt. Unntaket var bolig- og serviceplattformer, som nøt godt av store utbyggings- og vedlikeholdsprogrammer. På verdensbasis var utnyttelsesgraden for borerigger 72 prosent mens bolig- og serviceplattformer hadde full beskjeftigelse. Annenhåndsverdiene for skip gikk kraftig ned, hele 50-60 prosent for de eldste, 15-20 prosent for nyere skip. Men bøyelasterne tikket og gikk som de pleide. Rasmussengruppen fløt godt gjennom turbulensen på sin sterke satsing i spesielle nisjer i offshoremarkedet. 1993 skulle bli det store året for Rasmussengruppen. Spesielt var det boligriggene som trakk tallene opp. For mens boresektoren ikke hadde noen lett tid, leverte

Rasmussengruppen et driftsresultat på 572 millioner kroner og et overskudd før skatt på 489 millioner kroner, det beste resultatet i selskapets 57 år lange historie. Gruppens bokførte egenkapital var nå med godt mål passert milliarden, 1.247 millioner kroner, for å være nøyaktig.

Einar Rasmussens eldste sønn, Einar jr., begynte i rederiet i rekordåret 1993. Også han var utdannet sivilingeniør fra Trondheim og hadde i tillegg en MBA fra University of Southern California. Da han begynte i Rasmussengruppen kom han fra shippingavdelingen i Chemical Bank i London (nå J.P. Morgan Chase) og hadde tidligere arbeidet som prosjektingeniør for nederlandske Heerema, verdens største operatør av kranfartøy for operasjoner til havs. Selv om han bare fikk 15 måneder i rederiet, satte han kraftige spor etter seg. Han fikk blant annet ansvaret for å fullføre forhandlingene som førte til kontrakt for tankskipet «Polysaga» ombygget til lagerskip på Yme-feltet i Nordsjøen. I tillegg var det Einar jr. som stod for prosjektutviklingen av et produksjons- og lagerskip (FPSO) som Rasmussengruppen ønsket å kontrahere hos Mitsui. Han rakk så vidt å skrive under intensjonsavtalen før han igjen ble rammet av leukemi. Einar jr. hadde hatt sitt første, alvorlige møte med sykdommen mens han studerte i Trondheim flere år tidligere. Men denne gang stod livet ikke til å redde. Han døde i 1995, bare 35 år gammel. Han etterlot seg sin kone, Maren, og to barn, Carl Einar og Julie, som alle eier aksjer i Rasmussengruppen.

Det ble stille i rederiet da Einar jr. døde. Han hadde på kort tid vist seg som shippingmann av rent vann og ble av staben sett på som en naturlig sjef i huset når Einar Rasmussen en dag ønsket å trekke seg tilbake. «Piffen gikk litt ut av oss alle sammen da Einar jr. døde,» sier Einar Fredvik i dag. Sjøfolkene om bord på skipene følte det kanskje sterkest. De hadde sett Einar jr. som en garantist for at det fortsatt ville seile skip med

«R» i skorsteinen på verdens hav. For Einar Rasmussen er det fremdeles vanskelig å snakke om Einar jr. Helst vil han ikke snakke om ham i det hele tatt. Savnet etter eldstesønnen er for stort.

Men livet måtte gå videre. 1994 ble, som Rasmussenledelsen hadde regnet med, et regnskapsmessig hvileskjær i forhold til 1993, men gav likevel et godt brukbart resultat med et driftsresultat på 189 millioner og et overskudd før skatt på 177 millioner kroner.

Ved årsskiftet 1994/1995 nærmer tidspunktet seg for signering av den endelige kontrakten med Mitsui på produksjons- og lagerskipet som Einar jr. hadde forhandlet frem skissen til før han døde. Det dreiet seg om en kontraktspris på 810 millioner kroner. Kontrakten med Mitsui omfattet ikke leveranse av prosessutstyr. Dette ville bli skreddersydd i forbindelse med et oppdrag. Noe oppdrag for skipet lå ennå ikke på bordet. Dette er uvanlig i Rasmussen gruppen, som tradisjonelt sørger for beskjeftigelse før det kontraheres. Det er også den største kontrakt Rasmussen gruppen noen gang har inngått. Men Einar Fredvik er optimistisk. Han virker trygg på at skipet vil få beskjeftigelse på et av de mindre feltene i Nordsjøen, som ikke kan forsvare byggingen av en fast installasjon. Kontrakten blir underskrevet i mars 1995 og skipet påregnes levert i juni 1997. Tentechteknologien som skal benyttes, er stort sett den samme som lå til grunn for det feilslåtte Heidrun-prosjektet som Bjarne Skeie sto i spissen for i 1988. Med denne risikable kontraheringen tar Rasmussengruppen skrittet inn i en ny nisje i offshorevirksomhet. Tradisjonell skipsfart får stadig mindre betydning for det samlede resultatet. Ved utgangen av 1995 har Rasmussen bare tre skip i tradisjonell skipsfart, tankeren «Polysymphony» og bulkskipene «Polystar» og «Polycarp», alle på rundt 150.000 tonn. «Polysaga» er ombygget til lagerskip til Yme-feltet.

Driftsresultatet for 1995 blir på 274 millioner kroner og resultatet før skatt på 359 millioner inklusive 140 millioner i salgsgevinster.

Allerede i 1994 så Rasmussengruppen tegn på at markedet for floteller kom til å tørke ut i årene fremover. Denne tendensen styrker seg gjennom 1995 og Rasmussen selger derfor boligplattformene «Polymariner» og «Polycastle» til gode priser i 1996. Salgene muliggjøres av sterk etterspørsel etter plattformer til ombygging for produksjonsformål eller boring. Også Anders Wilhelmsen benytter 1996 til å selge en boligplattform, «Port Royal», som var innleid og operert av Rasmussengruppen. For produksjonsskipet som er under bygging hos Mitsui viser det seg ikke enkelt å oppnå lønnsom beskjeftigelse. Skipet selges derfor til KS West Producer, hvor Rasmussengruppen og Smedvig eier 50 prosent hver. Smedvig overtar operatøransvaret, mens Rasmussengruppen fortsetter oppfølgningen ved verkstedet.

Driftsresultatet for 1996 ender på 253 millioner kroner mens resultatet før skatt blir, takket være salgsgevinster på 361 millioner, hele 574 millioner kroner.