Gotisk Menora – den som overlever vil få se / G. Felling

GOTISK MENORA - DEN SOM OVERLEVER VIL FÃ… SE -

G. FELLING

GOTISK MENORA DEN SOM OVERLEVER VIL FÃ… SE

GOTISK MENORA Den som overlever vil få se Av G. Felling Copyright © 2020 Forlaget Prego Mobile AS Org.nr.966 468 106 www.pregomobile.no Tekstkorrektur: Anne Williamson Språkvask: Madeleine Ferre, Sigrid Hesjevoll Omslag: Monika Petrovski, MOP Design Grafisk produksjon: Gyllene Snittet bokformgivning AB Illustrasjon: Carla April Felling Eliassen Trykt hos Print Zone, Estland 2020 1. opplag 2020 ISBN 978-82-93369-30-1

FORORD

7

Forlagets innledning:

11

I – I VÅRES

15

II – 85 ÅR ETTER KRISTUS ROMA

21 23

III – 2010 FØRSTE DEL HIEROSOLYMA LUND OG JEG STINA OG THEO KARLSTAD IL BATTISTERO AMAL PIAZZA ANITA

31 33 45 60 78 106 131 162

IV – 1937 SCAVOGRANDE LA LUNA «JØDINNEN» UNA COSENTINA BUSENTO

177 179 213 229 260 282

V– 2010 INTERMEZZO ASTRA DAVIDA

303 305

VI – 523 AMALASUINTHA GRAVFERDEN JØDE OG ARIANER

317 319 339 373

MARTANA THE SLAVE EMPRESS

389 414

VII – 2010 ANDRE DEL MISS SAEDA HORNY AS HELL ISTANBUL ONE RAKI BEFORE WE GO GOTISK MENORA TEL AVIV TO HODER I NEW YORK ISRAELS SVØPE

443 445 482 503 538 558 578 603 640

VIII – 2011 COSENZA MIA TO HODER I AMALFI DEER HUNTER ISTANBALIA

657 659 685 719 726

IX – ETTERSPILLET REUNION QUI VIVRA VERRA

767 769 808

X – JODA, DISSE HAR LEVD EN GANG:

833

FORORD

«Det er noen år siden nå. Noen år før vår tids storstilte ragnarok.

Da den nådeløse bestialiteten virkelig skulle gripe om seg der nede i sydøst. I gode, gamle Levanten. Da vi fremdeles hadde rom for å skue bakover, gjennom århundrene, årtusenene og ikke bare frykte denne fremtiden.

Kunne alt dette – alt sammen – skyldes en viss forbannelse?»

7

GOTISK MENORA Qui vivra verra

Forlagets innledning:

«Senhøstes 2019 kom telefonen fra et fastnummer på Nordvestlandet. Så fulgte papirbunken i posten, adressert meg og ingen andre.

Jeg hadde sett de to spinkle annonsene bakerst i landets største avis. Hans og hennes, foreldre til en syv-åring som den skjebnesvangre kvelden var blitt etterlatt hos farmor. De var plassert under hverandre, dødsbudskapene, det ene prydet med kirkens kors og ordet «dyktig», det andre med en stjerne samt en mengde engelskspråklige fornavn. De hadde rett ut brent seg fast på netthinnen min, noen dager tidligere. Selv var jeg på reise i sydligere strøk – drev research for en historisk roman i Italia – da det hele hadde inntruffet, og rakk heller ikke hjem til den påfølgende og visstnok svært så gripende fellesbegravelsen.

Det kom som et sjokk, naturligvis, og da min avdøde venns mor ringte og meddelte hva hun hadde funnet, stod det hele klart for meg. Uhyggelig klart. Den særegne historien deres skulle det helst ikke deles på sånn uten videre. Måtte helt og holdent publiseres anonymt, den.

Manuset, tjukt som to pakker kopipapir, hadde hun funnet i gutterommets skrivebordsskuff da hun var begynt å rydde etter ham. Modig og helt alene hadde hun, etter intens lesning, tatt avgjørelsen om at det var til meg hun ville overbringe materien.

Ikke til politiet, men til en forlegger som det tidvis var blitt referert til, og som sikkert kom til å fatte interesse.

11

Utforkjøringen på det bratte veistrekket fikk med ett et ubehagelig slør av fare over seg. Den oppleste årsaksforklaringen hadde i grunnen vært litt for usannsynlig. Hjort, hadde bygdas lensmann skyldt på – påfallende nok – men bulken i rumpa på parets leiebil hadde vært større enn som så. En trailer syntes mer nærliggende i så tilfelle. Selv for journalistens aldrende mor fremstod ulykken etter hvert som mer og mer forårsaket av noe med langt høyere intelligens enn viltets. Noe mystisk måtte ha utspilt seg der borte på en svingete, men for anledningen tørr, bygdevei den ulykkesdagen i november i fjor.

Jeg kunne publisere slik jeg ønsket, men altså aldri nevne hennes sønn ved navn. Da ville sporene til de gjenværende bli for åpenlyse, og slikt kunne man ikke risikere i vårt eget lille Norge.

Her følger den nedskrevne historien hun var kommet over. En journalistvenns mildt sagt historiske beretning, i skyggen av en allerede urolig tid. Bemerkelsesverdig avsluttet høsten 2011 og lagt i en skuff. Hvorfor visste hun ikke, farmor.»

G. Felling, Jar, julaften 2019

12

«Da natten falt på, spaserte jeg litt rundt i de dårlig opplyste gatene.

Snart kom jeg til en åpen plass – mørk, tilbaketrukket og stille – hvor jeg kunne høre bruset fra elvene som blandet seg under åssiden. Jeg var kommet for å vie mine tanker til Alarik, og med egne øyne se åstedet for hans begravelse.

Helt siden min første lesning av Gibbon i guttedagene, hadde jeg fantasifullt lekt med ideen om Alariks død. Med en stor plan om å erobre Sicilia hadde vestgoteren pløyd hele veien hit til Bruttienes hovedstad – til dette fjellfolket som selv ikke Roma hadde lyktes å legge under seg i ordets rette forstand. Det var her i Cosentia i året 410 at Alarik ble syk og døde. Tradisjonen vil ha det til at han ble gravlagt her, nær stedet hvor elvene Busento og Crati møtes.

Hvis det var tilfelle, lå han akkurat her jeg stod, med hele byen for sine føtter. Imidlertid var jeg også blitt fortalt at goterne hadde avlivet hver og en av sine gravere, slik at åstedet kunne holdes hemmelig. I så fall måtte jeg formode at Cosenza by den gang var blitt avfolket.

Alt annet tatt i betraktning skulle det gjøre denne versjonen komplett uriktig. Alariks grav måtte finnes og søkes etter et helt annet sted – helst flere kilometer borte – der Busento gjemmer seg i sitt dalføre.

13

Voktet virkelig disse elvene – Busento og Crati – hemmeligheten om en hellig kongegrav fylt med uante skatter, og smykket med trofeer fra et plyndret Roma? Det slo meg derfor som svært usannsynlig at graven noensinne var blitt forstyrret.

Et eller annet sted – ikke langt fra Cosenza – måtte det således skjule seg et skattkammer mer forlokkende enn i noen skildring fra en «Arabisk natt».

Fritt etter George Gissing, «Notes of a Ramble in Southern Italy», 1901

14

I I VÅRES

UTDRAG FRA BOKENS FØRSTE 30 SIDER

at vi kom oss gjennom det stredet, riktig nok i ly av noen supertankere, var mildt sagt et under. Men så hadde det også tatt sine timer så langt, dette eventyret. Det hadde tross alt vært i grålysningen, og igjen måtte de ha hatt sine hjelpere, gutta, da man omsider skulle slå til. Med andre ord, gjøre den millionbyen alle hadde hørt så meget om, men aldri besøkt. Det vil si, da vi omsider hadde fått steget om bord i kassebilen, som bare hadde stått der parkert bak båtene og ventet på oss. Nøkkelen hadde ligget på venstre forhjul – sprengstoff og våpen glidd inn i løpet av sekunder.

Så hadde de tatt plass bak rattet, kjørt og gitt sine ordre. I hytt og pine. Til noen der ute, virket det nesten som. Eller var det bare til hverandre? Det må i hvert fall ha vært den ene av våre piloter, for plutselig – da det hele var over – hadde han hengt og snurret i luften over oss og den ene av disse fire teglsteinsprydete. Minaretene. I støyen bare slike helikoptre kan by på. Da alt også hadde kollapset.

Erdogans menn var ikke så mange. Seks, syv mann i sivil fordelt på to halvgamle og svært anonyme biler. Men skyte kunne de.

Vi, ekspedisjonens medlemmer, hadde kjørt helt opp. Gjennom trange gater opp til og så tett innpå moskémuren som overhodet mulig, før vi hadde sneket oss bort til dette stedet Cassiodorus i sin tid hadde avslørt. I løpet av noen minutter hadde han som skulle være sprengningseksperten festet sin elektroniske pakke, og vi elleve andre hadde – var det noen som sa «Oceans Eleven»? – plassert oss rundt ham i en halvmåneformasjon. Det passet i grunnen godt.

Der jeg stod og måpte, skulle mine umiddelbare tanker gå til 17

en viss krigshelt der han fester sabotørenes miner til dette ene utvalgte skroget. Også det en scene, en filmscene jeg sjelden glemmer. Jeg har det med å leve meg gjennom slike. I drømme. Men denne her og nå var «real». Det var den helt store forskjellen.

Det jeg nå var vitne til, var vår egen tids miner. Det jeg uforskyldt var blitt dratt inn i, var våre dagers skattejakt. Anno 2011.

Takket være vår egen tids – og mine egne – etiske regler. Sprengkraften skulle i hvert fall være stor nok til å få laget en åpning inn for oss. Men da han hadde gjort seg ferdig og strevet med å få oss tilskuere på trygg avstand, hadde han ikke sett denne ene – presenningssnoren – som var spent langs bakken. Følgelig snublet han, vår mann, før han skulle stupe mot duken med dette perfekte photoshop-designede, bysantiske murmønsteret, bak et tre langs sydveggen. Så var det som om han forsvant inn i den også.

Inn gjennom den skråstilte massen av gammel stein.

Helt uforvarende hadde vår mann funnet hullet. Åpningen som allerede fantes i gressplenhøyde ved siden av hans egen søte, lille installasjon. Samtlige av oss strømmet vi på. Som smågutter der de løper etter russebussen. Selv Blackwater skulle nesten glemme jobben sin med å dekke oss, for nyfikne nærmet også de seg den eldgamle muren da.

Med fallet hadde presenningens fester røket, og snart skulle hele den gigantiske, murgrå duken seile mot bakken. Det ble lyst inn, og en viss agent var tilmed innenfor for å se seg rundt. Uredd og uforskammet raskt hadde hun klart å klemme seg gjennom sprekken. Som om den allerede var kjent og kjær. «Her har det vært folk før», kunne vi høre henne konstatere langt inne fra. Tørt og lavmælt, men tydelig nok til at man hørte denne særegne stemmen hennes.

Nylig måtte noen ha sprengt eller hakket seg vei og hentet ut det som var av innmat, for så å prøve å skjule det hele med en fotopresenning. Og før de – med en eventyrlig skatt rikere – var 18

dratt over alle hauger. Konklusjonen var entydig og etter hvert på alles lepper.

Hadde det vært en tyrkisk felle? streifet det meg, der jeg lå klemt mot marken etter at disse første skuddene falt i sekundene som fulgte. Resten skulle bli det fullkomne kaos. Hvinende bremser, ildgivning, Paul og Shawn som snublet før de stupte, brølende stemmer i knitrende walkietalkies, jamrende ofre og en hysterisk, hylende Lynda. Igjen slo det meg at her hadde i hvert fall ingen av bimbofruene hatt særlig å bestille. Men da tyrkerne kom i runde to, hadde vi som nevnt denne redningen hengende over oss: Blackwater-helikopteret.

Samtidig hadde vi, ekspedisjonens yngre garde, klart å tulle oss sammen i skjul under den sammenraste duken. I hjørnet der den velkjente muren skrår utover. Våre kamuflerte voktere hadde selvsagt åpnet ild, såret to av dem som måtte være tyrkiske agenter og sendt våre angripere dit pepper’n gror. Selv hadde Blackwater mistet en av sine i denne første skuddvekslingen, og uten å nøle tatt revansj.

Etter motangrepet hadde som sagt disse sivilistene av noen angripere bare forsvunnet. Dem Israels Svøpe siden, og svært så konsekvent, kom til å omtale som «Receps menn», hadde like plutselig vært søkk borte. Over alle hauger. De neste som viste seg, var imidlertid uniformerte politikonstabler. Sendrektige vandret de snart rundt, men ingen var i nærheten av å lette på noen presenning. Heldigvis. Ei heller hadde de hunder, beret eller Uzi. Bare pistoltasker, tyrkiske mager og mustasjer. De kunne like godt vært trafikkpolitiet, spør du meg. Da hadde Svøpen» for lengst dristet seg ut av det lille skjulestedet vårt, bykset i retning av våre forsvarere, og etter å ha apekattklatret taustigen til himmels – det vil si midtveis til kuppelen – karret seg om bord. Tomhendt hadde også hun måttet slå følge med soldater og lik da. Med bare dette siste som eneste resultat: Tre lik.

Det hadde vært en helt surrealistisk avslutning på en enda mer 19

surrealistisk historie, følte jeg, der jeg stod og skalv og ventet på at Lynda skulle late vannet bak den enslige, gule drosjen. En myte, en gåte, et mysterium – kall det hva du vil – som i det store og hele hadde hatt sin begynnelse ett tusen nihundre og førtien år tidligere. Tidligere enn i våres i dette, det herrens år, 2011.

20

II 85 Ã…R ETTER KRISTUS

ROMA

Denne akk så evige stad, høsten 85

fra de nærmeste høydene kan øyenvitner se den bukte seg – «menneskeormen». Et hundretalls borgere – prosesjonen av festkledde langs Via Sacra – på vei ut av Forum og ned mot et prektig Arena i øst, Amphitheatrum Flavium, eller rettere sagt Colosseum. I flokk og følge beveger de seg denne dagen.

Opp til dagens høydepunkt har de klatret, disse trofaste, togakledde og akk så ivrige. På Sacras ruglete steingulv har de trådt sine tynnslitte sandaler. Den høytidelige innvielsen av hans majestet keiserens siste byggverk – en over 14 meter høy steinbue kledd i hvit marmor – har akkurat funnet sted. I det storslagne og relativt nyåpnede amfiteateret nedenfor, er det nå atter duket for underholdning og fest. En feiring og festforestilling i regi av byens senat, til ære for deres keiser Domitians forgjenger, Titus, som noen år tidligere var gått bort.

Mens det i Arena snart vil være festivitas med alt som hører en sådan begivenhet til, befinner sistnevnte seg nå hos de romerske guder, blir det sagt. Det er omsider avfødt et triumfens klimaks, nå som denne buen – til generalene Titus’ og Flavius Vespasians ære – endelig er blitt reist. Etter fire års møysommelig arbeid er det storslagne monumentet omsider avduket.

Ikke mindre enn 35 000 bysbarn og tilreisende har klart å sikre seg adgang. De aller heldigste har sågar fått ta den nye bue over Sacra i nærmere øyesyn. De har allerede sikret seg et glimt av Titus’ etterfølger Domitian, idet han ordknapp, men overrasken23

de ærbødig hilser sin avdøde bror og hærfører. Så har de vandret med hevet blikk gjennom triumfens portal, nedover siste rest av Sacra og ut av Forums dal. På vei til fest.

Oppe i hvelvingen på hver side har de privilegerte kunnet nyte skinnende relieffer – flere kvadratmeter store huggede kalksteinsplater – utsmykket med sirlige ornamenter av inskripsjoner og livaktige hester, soldater og et krigsbytte. Utsmykningen forteller dem om keiser Titus’ triumf femten år tidligere, mens han ennå bare var offiser og trofast tjente sin mektige fader Vespasian. Titus var blitt den selvfølgelige erobrer av et fjerntliggende Palestina. Nå hylles han post mortem for å ha gjennomført denne «endelige løsningen på Hierosolyma», problemet Jerusalem. Og spesielt for erobringen av byens skatter.

Den helt store skatten befinner seg nok også denne dagen omstendelig lagret langt over folkemengden, til høyre et sted borte på Palatiner-høyden.

Kan hende sågar borte på «naboen» Capitol – også en av disse syv – inne i det nyslåtte såkalte fredstempelet Forum Vespasium.

Skatten er også ettertrykkelig avbildet – i hvert fall er ideen om gjenstandene det – inne i denne nyeste av Romas mange buehvelvinger. I herværende tilfelle som sirlige ornamenter av gylne trompeter, dyr, planter og skuebrødsbord, samt en lysestake. Nå endelig til allmenn beskuelse alt i hop. Særlig sirlig utført og tydelig å skue, er lysestaken. En av disse med mange armer. Det aller største av krigsbytter, skal den visstnok være. Da den hadde ankommet fjorten år tidligere, var den blitt paradert gjennom Romas gater. Som selve symbolet over alle symboler.

Jerusalems majoritet, jødene, hadde gjort opprør da. Over hele Judea i de dramatiske årene 64 til 66, og til slutt hadde Titus visstnok måttet stagge dem. Dette til alle tider fordrevne folket hadde omsider måttet innse at deres etterlengtede gudsrike på jord kanskje aldri ville bli noen realitet. I ren desperasjon hadde opprøret 24

kommet, rettet mot deres eget Jerusalems romerske herrer. Jødene hadde først myrdet det de hadde kommet over av romerske sivilister. Så hadde de endt opp i egen innbyrdes strid. Et realt blodbad.

Som igjen hadde kallet på ny romersk intervensjon.

I år 70 hadde keiser Vespasian svart dem med å isolere deres helligste stad. Sulte ut Jerusalems egne innbyggere. En halv million i et halvt år. Da Davids barn – nær sultedøden – var begynt å ty til kannibalisme, hadde krigerprinsen Titus satt inn sitt siste velrettede angrep. For som han skal ha sagt «For en gang for alle å legge denne plagsomme by i grus.»

Babylonerne hadde klart det i 586. Før Kristus. Og siden hadde byens murer vokst seg tykke. Veldig tykke. Kong Salomos tempel var også gått med i dragsuget første gangen. Men i år 70 hadde det altså vært romernes tur til å kaste seg over dette nye og såkalt «andre» tempelet. De klarte det, de også, og sikret seg den store skatten slik at deres keisersønn Titus var blitt helt. Så var den blitt hentet og bragt den lange vei over Middelhavet, før den i år 71 kunne paraderes gjennom «deres akk så evige stad». Roma.

Nå kan bysbarna atter betrakte helten sin skulpturert i en quadriga – en triumfvogn trukket av fire hester og ført av bygudinne Roma, mens en annen, seiersgudinnen Victoria, holder en krans hevet over hodet på ham. Foran seg jager følget de arme og tilfangetatte jødene, som nedverdiget – i en fortsettelse på motsatt side av buens åpning – må bære sine religiøse gjenstander ut av det urgamle, hellige tempelet. Kanskje for – som i en siste desperat handling – å skåne de siste minner om det. Hvem vet?

Nå fantes ikke dette tempelet i øst mer, der det var blitt jevnet med jorden og tømt for alt av skatter. Tilskuerne denne høstdagen i år 85 er tydelig imponerte. For det finnes ingen medynk å skue, ingen empati viet de mange tusen jødiske krigsfanger – nå slaver – som har slitt stein på plass for et monument over eget folks tilintetgjørelse. Nå gispes det bare henrykt blant Romas bysbarn 25

over de skatter som kunstverket på denne minnetavlen avslører.

De som mener å ha greie på det, peker sågar og hvisker «Gull, gull – av rent gull».

Titus og mannens bragder hadde fått et minnesmerke over seg selv – en såkalt pentelisk bue i travertin og marmor – reist ved inngangen til hva vi i dag kjenner som Forum Romanum. Romerne hadde fått markert sin seier over en ukuelig judaisme, dens folk og deres hovedstad Hierosolyma.

Domitian hadde endog tatt buen i bruk – ridd gjennom og markert sin siste triumf allerede. En av vedkommendes mange seiere over de germanske horder, ved Romerrikets elver i nord.

Det de færreste vet og sannsynligvis bryr seg mindre om denne høstdagen i den evige stad er at det blant de mange gjenværende i et beseiret Jerusalem – voldtatte kvinner, barn og oldinger – tross alt fremdeles kneiser noen rester av deres én gang så stolte Salomotempel. Denne såkalt «andre» og engang videreutviklede versjonen til en viss Herodes, i beste fall. Vi snakker om tempelresten av en mur, en klagemur som skal få vel så stor symbolverdi i dette folkets videre og svært så innholdsrike historie.

De arme jøders identitet var den gang som nå bygd opp rundt en sterk forestilling om at også de var ett folk. En nasjon, de med.

Symboler som kunne manifestere det – som dem representert i Titusbuens relieffer – kom til å bli svært verdifulle for dette Abrahams folk. En ørkenfader med sin helt spesielle avtale med Gud. Og i noen århundrer, i kraft av symbolenes edle materiale, også for deres erobrere, romerne.

Den virkelige tempelskatten befinner seg sannsynligvis, som allerede nevnt, rett innenfor de keiserlige palassvegger på en kjent, men utilgjengelig Palatiner-høyde denne dagen. Det har Vespasian ettertrykkelig sørget for, og der skal den også bli værende i noen hundreår til. For nå er en ny blomstringstid i gjære for mannens imperium, med stadig nye velmaktsdager og erobringer.

26

Jødenes hellige skatt skal med andre ord forbli romersk eiendom i mange år til. I det minste fram til året 410.

26. august det året vil derimot skjebnen det meste annerledes.

Som så mye annet skal den gamle tempelskatt atter en gang havne på fremmede hender. Da var turen kommet til romerne selv. Slavene deres – 30 000 i tallet – hadde stort sett rømt og befant seg på utsiden den dagen. Hos angriperen. Plutselig skulle også de, Romas egne borgere, fysisk få kjenne hva det innebar å stå overfor en grådig erobrer. To dager tidligere, den 24. august, hadde det gått som mange i lang tid hadde fryktet.

Følgende står å lese, skrevet mer enn 1300 år senere, i et historieverk kalt «The Rise and Fall of the Roman Empire»: «På slaget midnatt ble den Salariske Port lydløst åpnet, og brått skulle byens innbyggere skremmes våkne av den skjærende lyden fra den gotiske trompet. Ellevehundre og sekstitre år etter sin grunnleggelse, hadde Roma – imperiets hovedstad, som hadde underlagt seg og sivilisert en så stor andel av menneskeheten – plutselig fått overlevert sin skjebne til nomadiske stammer fra Germania og Skytia.»

Signaturen tilhører en engelsk gentleman ved navn Edward Gibbon. En historiker med renommé for å ha vært svært nøye og autentisk, og en av få som selv skal ha lett opp gamle latinske skrifter og brukt fjorten år på sitt seks binds verk om Romerrikets totale historie fra begynnelse til slutt.

Ifølge ham hadde barbarene stormet inn og endevendt den evige stad den omtalte augustnatten i året 410. Det var nemlig ikke jødene som fosset inn og tømte keiser Augustus’ mausoleum samt spredde diverse romerkeiseres aske på jakt etter kong Salomos frarøvede tempelskatt. Det var folkevandringstid, og vestgoterhøvdingen Alarik hadde – allerede i årevis – «banket på Romas 27

dør». Som er den ordlyd historikerne har valgt å gi denne opptakten til byens forsmak på «endelikt». Alarik hadde startet med å sulte ut Roma den gangen også. Over tid og flerfoldige ganger hadde goterne presset på så vel senat som keiser. Østgoterhøvdingen Radagaisus hadde prøvd seg i 406, Alarik to ganger før ham, og nok en gang etter ham igjen. Det året, i 410, satt imidlertid en fugleelskende keiser Honorius langt borte i Ravenna, og brydde seg lite om den gamle hovedstads skjebne ved Teveres bredd. Han var for øvrig sønn av en keiser som både hadde avskaffet De olympiske leker og – med sin død – et samlet Romerrike. Sønnen Honorius skal ha brydd seg mer om sin yndlingsfugl kalt «Roma», og trodd det var den som var tatt da nyheten om plyndringen omsider nådde hoffet hans en sen augustdag. Keiserstaden hadde Honorius like godt flyttet til nordøstre Ravenna ti år tidligere.

Deretter hadde han ikke brydd seg nevneverdig om det gamle Romas skjebne. Da opprøret mot ham selv kom, var han ikke mer taktfull enn at han atter falt sin nyeste alliansepartner, vestgoterne, i ryggen ved å bryte alle tidligere løfter han hadde gitt dem.

Løfter om så vel land som gull, som selv den romerske hærledelsen hadde lovet deres tidligere Magister Militium i Illyria – Alarik. Vestgoternes ubestridte høvding, og den gang attpåtil nyslått romersk general.

I vilt sinne, grunnet årelang venting, det keiserlige svik og ikke minst av hensyn til egne krigere, kunne ikke Alarik annet enn å angripe natten til 24. august det skjebnesvangre året. Med vekselvis ville krigsrop og lovsang til sine gotiske forfedre, hadde så hans menn tatt seg inn i ly av kveldsmørket. Gjennom den førnevnte Salariske Port.

«De kom nordveien», skriver Gibbon i sitt 1700-tallsverk. En god del skatter hadde et presset romersk senat allerede overlevert de truende barbarer, men om disse avlatene anno 408 og 409 inneholdt noen jødisk tempelskatt, er vel heller tvilsomt. Jødisk 28

helligdom symboliserte faktisk fremdeles en viss verdi for Romas høye herrer. Eldgamle jødiske bronsestatuer av Abraham og hans to kvinner, Sarah og Hagar, hadde gjennom århundrene prydet flere av den fornemme hovedstads boulevarder. Men ett faktum var i hvert fall tilfelle. Under Alariks «endelige og ærbødige plyndring av den gamle keiserstad» – han verken ødela kirker eller myrdet i særlig omfang, og avsluttet i tillegg det hele etter tre dager – skulle uansett den gamle jødiske tempelskatten fordufte. Forduftet var også møydommen til mange av de unge romerinner. Få romerske hjem ble i det hele tatt spart, men attakkert, endevendt og tømt for gull, sølv og det som måtte finnes av edle varer. Samme skjebne delte «Cæsarenes palass». Bare fra en kjent Lateranerkirke i sydøst skal Alariks gotere visstnok ha fått med seg 300 kilo gull og den tredoble mengden sølv disse skjebnedagene i august 410.

I århundrene som fulgte kom således Titus’ stolte bue til å representere det eneste minnet man hadde om den famøse og en gang jødiske tempelskatten. Men for Romas jøder skulle ikke åstedet forbli annet enn en skammens portal – et minnesmerke med bilder av noe hellig og sårbart som bestialsk var blitt frarøvet dem en gang. De rettmessige eierne.

Buen skulle bli et minnesmerke byens jøder holdt seg unna. De måtte i hvert fall ikke bevege seg gjennom den. Passere under den romerske krigs-ørnen med den akk så kjente inskripsjonen SPQR – Senatus Populus Que Romanus. Symbolet på all faenskapen.

Senatet og Romas folk. Slik skulle det sakte, men sikkert bli for byens jøder. Helt til visse rykter – om nettopp disse symbolene på Titus-buens vegg – atter var begynt å svirre. Nye rykter om at den virkelige Salomo-skatten kanskje ikke var blitt smeltet om likevel – slik mange romere yndet å påstå – men hadde befunnet seg et helt annet sted på det gamle Romerrikets grunn i alle disse årene.

Der den heller aldri var blitt funnet. Ennå.

29

Historien som følger skal gi dem en viss rett, men var det virkelig snakk om et helt annet sted, og i så fall i Italia?

Qui vivra verra.

Den som (over)lever vil få se.

UTDRAG SLUTT

30

IV 1937

UTDRAG FRA KAPITTEL 4

– SCAVOGRANDE –

«hun er fra cosenza. der hun måtte gjemme meg for et klappjaktende SS. I hennes egen fars kjellerbod. Fascistens!»

Han kunne like godt ha sagt kontoristen, Nonno. Det var langtfra nedlatende ment – for dem er dette nesten litt komisk, skjønner jeg – og Nonno peker med det samme stolt på sin viv.

Den omsorgsfulle ungjenta han hadde forelsket seg i for mer enn en mannsalder siden. «Io sono Cosentina!», stemmer også gamlemor i nå. Nonna slår seg på det digre brystpartiet sitt, før hun atter må tørke vekk en tåre fra det flekkete kinnet med den lubne håndbaken. Hennes fars brune fortid er for lengst glemt. Den hadde for øvrig tilhørt en helt annen verden. En annen tid. Og nå er det for øvrig også husbond Nonnos tur igjen: «Io sono goto! I am a goth. I’m Alaric!» roper gamlingen i vellyst der han formelig hiver kjøkkenglasset mot dette malingskrakelerte taket sitt nede i Ravenna: «Cin, cin!», skråles det og igjen sitter latteren løst rundt bordenden.

«Skatten, bestefar?», spør Amal korrigerende. Hun ønsker tydeligvis å servere meg kremtoppen av historien nå. Først som sist.

Gå rett på sak – hoppe bukk over alt utenomsnakk. Det hun så godt vet at hennes nonno er viden kjent for. «Hvilken skatt?», svares det imidlertid brått. Nonno har med det samme sperret opp sine klare blå øyne og ser seg spøkefullt rundt. Til alle kanter. Med vidåpen munn, snurrer han nesten 180 grader nå. Den er tannløs – nå kan jeg se det. Samt dette fliret som også ligger på lur.

Nå begynner imidlertid Amal å stirre litt bedende på ham mens hun tillater seg å klemme til, enda hardere, rundt den ene armen 179

min. Jeg får det plutselig for meg at jeg kanskje ikke bør plage disse gamlingene lenger. Men dette eksemplaret av en Nonno elsker visst å gjøre seg en smule kostbar, han. Det er visst en del av dette showet for ham, det å dvele litt. Samtidig som han elsker å dele slike gode, gamle historier med folk. Bare ikke denne – ikke sånn helt uten videre i alle fall.

«I know the story, signore. You don’t have to», prøver jeg meg en tanke avhjelpende nå. Det skulle jeg aldri ha sagt. For med ett står den gamle skikkelsen loddrett. Nonno’en har reist seg, og i hele sin spede lengde spankulerer han mot det høyre stuevinduet sitt. Som en Broadway-danser raser oldingen i retning gamle blondegardiner i det avlange rommets ende. Røsker dem til side med en tryllekunstners hurtighet og fynd, der han formelig skal slåss seg vei nå, kveldens vert. Med en ungdoms kraft skyves så vel glassruter som lemmer foran ham. Ut og vekk, til akkompagnementet: «Vedi!!» Gardinstoffet blafrer umiddelbart i nattens blåst. Utropet hjelper nesten til å sende de hvite blonder av gårde. Så er den krokete langfingeren der igjen. Og nå virker den enda lengre.

Eller er det bare denne umiskjennelige skyggen?

«Vedi!» Skjelvende hytter den gamle italiener sine knoker mot fru Luna nå. For der ute henger også hun, denne natten. Som en menneskehetens lykt midt iblant blåsvarte omgivelser. Der ute på nattehimmelen troner «vår frue» hvit og full, nå. Fullmåne skulle inntreffe om to dager, hadde jeg ment – endog tatt hensyn til – men det kunne like gjerne vært den kvelden der. Makan til måneoppgang eller såkalt supermåne, var det lenge siden man hadde sett.

La luna virkelig struttet i sin mektigste av all tilstedeværelse da.

Kun i konkurranse med dette, akk så mye lavere klokketårnet til Sant’Apollinare. Med det samme er også det redusert – sett gjennom de gamles vindusglugger – til en like tilbedende observatør 180

fra bakkeplan. Med andre ord helt på lik linje med alle oss andre jordfaste. Tidligere på dagen hadde det sågar virket å være Ravennas eget svar på «Torre del Mangia», Bolognas mesterlige, det tårnet der.

Amal vil følgelig vise sitt opphav en smule respekt, for nå skal vi alle plutselig tale om denne månen. Den høyeste og mektigste av oss alle. Solidarisk trekker hun mot den gamle kroppen borte ved vinduet. Selv henger jeg meg pliktskyldigst på.

Nonno er nesten som forstenet der han står. Fantasien sier meg at han i noen sekunder hadde havnet i en form for transeaktig kontakt med frua der ute. For liksom å sjekke at det er greit at han har involvert henne. Med et rykk, plasserer han – ærbødigst – nå sitt hengslete legeme ved siden av «damens» lysstrime. Det av hennes skinn som med ett har presset seg til en plass på tepperesten hans. Naturens eget lyskast som i samme øyeblikk, lekent er i ferd med å beføle Nonnos eneste orientalske rye. Tyrkisk, er den ikke? Et noe uvant innslag i en helt vilkårlig Ravenna-leilighet kanskje, men Nonno er visst og har alltid vært en reisende, han.

Nå har vi begge nådd bort til ham. Der hans falkeblikk stadig er vendt mot denne nye samtalepartneren oppe på himmelhvelvet. Slik den gamle i øyeblikket står – sammensunket og ydmyk – mangler bare sixpence’n som skulle ha dinglet slapt fra den slitne neven hans. For det var slik han hadde stått for over sytti år siden, Nonno. Med lua i hånden. Ved et elveleie utenfor sin kjære Cosentinas hjemby. Og tatt imot kjeft. De grusomste salver, på et bråkete og fremmed språk.

«Når blir vi skutt, og hvor vondt gjør det?», hadde vært den eneste bevisste tanken i hodet til unge Roderigo og de enda yngre kameratene hans da. Der de stod og stirret inn i både maskinpistolløp og frådende hundegap.

Foran dem – høyt hevet på en haug med jord – tronet det en silhuett i motlyset. Silhuetten av en skikkelse – truende og svært 181

så uniformert. Bak den igjen, hang deres felles aftensol. Fremdeles doven, men rød, og om ikke lenge – rede til å dukke ned i Middelhavet langt borte. Hvert øyeblikk etter fallet bak fjellene.

Bak Pollino-ryggen oppe i nordvest.

Det var november måned og Roderigo – Amals Nonno – visste at sistnevnte snart var en smertelig realitet, selv om lommeuret bare viste fire på dagen. For med mørket kunne alt skje. Det visste han også. Motlyset var kraftig, og det var vanskelig å tolke mimikken til skikkelsen forut. Skikkelsen til en viss SS-hauptsturmführer – Fabian Gneiss. Men høre mannen, det kunne selv de døve. Det var guttene nesten blitt overbevist om samme høst.

De fem vennene var bare blitt stående og måpe mot den militante figuren og hadde verken skjønt hva vedkommende hadde å si eller hvorfor han i hele tatt måtte brøle som han gjorde. Men de var ganske sikre på at opptrinnet ikke kom til å få noe lykkelig utfall. Noen skalv, andre bevarte bare det samme mysende og alvorlige blikket de alle hadde inntatt overfor så vel sol som overmakt. Men hos Nicola, yngstemann på fjorten, rant tårene i strie strømmer. Ynglingen hadde glemt å ta av seg lua før reprimanden, og nyss hadde en soldat vippet den brutalt av skallen hans med kolben. Kan hende bommet litt også.

Bak dem manglet det heller ikke på våpenløp. Fra verken geværer eller pistoler. Det var guttene også sikre på, der de tett stod stuet. Det var i hvert fall plassert menn i uniform bak dem også.

Spader og greip som de inntil nylig hadde benyttet som sine egne i ukesvis, lå nå slengt i en haug mellom dem og Gneiss. En schæfer var fullt ut opptatt med å snuse og slikke på redskapen. En annen knurret mot dem i en lav og nesten evigvarende dur. Som henimot evig øresus. Evig, ja. Opptrinnet de så plutselig befant seg midt i, skulle uansett bli til en liten evighet i disse unge menns minner.

Der de stod, i denne evigheten, kunne Roderigo registrere at en 182

hakke manglet i den haugen av redskap. Giannis spisse. Men vent litt, plutselig viser den seg å være plassert i neven til Gneiss. Kommandanten. Motlyset hadde bare blendet Roderigo. Og før han får tenkt mer over oppdagelsen, kan han høre en helt ny og annerledes stemme bryte inn. En mildere variant som i det minste uttaler ett ord Nonno hadde lært seg til da: Det tyske «Jüden».

«Jüden?» hører han det blir spurt om i en mild og sågar oppklarende tone. Mannen som spør framstår roligere, selv om han så visst også bærer uniform. Riktig nok dette italienske Carabinieris uniform.

«Fader! Er mannen fascist, så er det ute med oss nå», tenker Roderigo. Men lykken skal vise seg å stå guttegjengen bi den dagen. De kjente da til Capo fra før – hvilket de kaller politimannen foran seg. Det var hos ham de hadde fått stemplet papirene i sin tid. Fått arbeidsseddelen som måtte til for å få være til stede her nede i denne dalbunnen. Nå var han kommet dem i møte, Capo. Nesten som en reddende engel, kan de i beste fall håpe på.

I hvert fall som en slags «reddende tolk».

De har jo ikke den fjerneste idé om hva disse tyske soldatene – i deres fryktelige sinne – egentlig er i ferd med å fortelle eller har villet forhøre dem om til da. Han som hadde vært bindeleddet deres så langt, var borte nå.

Politimannen – som ut fra all pynten tydeligvis er offiser av høy rang – klatrer smilende opp til Gneiss og skal atter forårsake et fryktelig gnelder fra bikkjene. Men de fem kameratene klarer å bli stående på stedet hvil –urørlige og sammenklemte på geledd – og ta imot en aldri så liten og tiltrengt heling da. Synet av den godt voksne italieneren skal også stoppe tårene hos yngstemann på laget – Nicola, nå. I det minste til han oppdager at gullamuletten, dagens varp, nei månedens triumf – den lille hjorten, er borte vekk. Mistet. Det hadde gått ganske tøft for seg i basketaket med de tyske soldatene bare minutter i forveien.

183

Gneiss på sin side vender talen og sin oppmerksomhet mot guttenes landsmann. Som igjen må innta rollen som ren og skjær huggestabbe. For snart står han der, Cosenzas politimester, skolerett og må avlevere sine: «Ja, ja, ja.» Og «jawohl, mein herr». Og han får ikke gi seg før Gneiss er helt fornøyd, virker det som.

Først etter flere minutter vender vedkommende seg mot dem og videreformidler dommen. For det må jo være noe slikt som måtte komme. Endelig skulle Luca og jeg få vite hva galt som hadde skjedd. Trodde vi i hvert fall», avslutter Nonno før han stavrer seg mot toalettet. Sitt eget, anno 2010».

«Det hadde vært en mild høstdag», gjentar Staffan. «I noen måneder hadde de arbeidsløse ungdommene – tre kamerater fra Ravenna; Roderigo, Gianni og Alessandro samt to fettere av Gianni fra Cosenza – deltatt i den store ut-gravningen det året – IL SCAVOGRANDE. Navnet vitnet mer om et lotteri eller musikkspill, og det hadde virkelig gått gjetord om «verket» over hele Syd-Italia i de dager og så videre. Det var nok helst et lotteri, og startskuddet hadde gått tidlig i september i det herrens år 1937. «Aksen Berlin – Roma» var definitivt et faktum da, og Mussolini skulle snart ut på den store vennskapsreisen sin til den tyske hovedstad. Etter flere års konkurranse-konflikt med Hitler, vennskapelige tilnærmelser mot sågar Paris – som det brått ble slutt på med Italias angrep på Etiopia i ’35 – var denne berømte aksen på plass i 1936, men det var først i mai ’39 – etter Hitlers frekke tilraning av Østerrike og Tsjekkoslovakia – at Mussolini åpnet opp for det som så ble kalt «stålpakten». Med andre ord, tyskernes tilbud om å styre og gjennomføre Scavogrande passet blant mye annet Il Duce perfekt den sommeren 1937.»

Nå er det bare Staffan som prater – oppsummerer – med stadige små lure smil vendt mot meg: «Hans nye venner i nord, Hitler 184

og Himmler, stod allerede for det meste av finansieringen, for slikt hadde ikke fattige Calabria råd til den gangen. Og de mange tilreisende nazister – arkeologer, ingeniører og offiserer – var allerede blitt mottatt som helter, da de noen uker tidligere hadde gjort sin entré.

Det som nærmest skulle gjøre Scavogrande til en folkeforlystelse – endog før det hele startet – hadde vært Mussolinis påfølgende tilbud til Calabrias ungdom: «Verv dere til å finne Alariks skatt, og dere skal få en bit av den, dere også.» Eller noe i den duren der.

Kampanjen hadde pågått et halvår. Særlig hadde lokalavisen viet den sagnomsuste gravskatten daglig oppmerksomhet. Plakater var å se over alt – satt opp over hele fylket – og folk trodde først at det måtte være fascistenes påskehilsen til de fattige i syd, en sjarmoffensiv i forbindelse med propagandaen for denne spanske borgerkrigen eller noe i den retning.

Men så hadde det tyske SS installert seg med kontor i toppetasjen i intet mindre enn «Cosenza Teater». En vakker nyklassisistisk bygning viet pianisten Alfonso Rendano, og sentralt plassert vis-á-vis byens administrasjon. Da tok det heller ikke mange dagene før viktige menn var begynt å måle opp og dele inn de mange elvebreddene syd for Cosenza. Oppe i Busento-dalen samt enkelte omkringliggende åssider.

De var utvilsomt proffene. Det tredje rikets ingeniører. Alvorlige, velgredde og rene i tøyet, skulle de snart vandre mellom vadesteiner, palmeblader og siv, mens de stadig flyttet på de imponerende teleskopene sine. De var sammen med flere av de franske arkeologene, installert på et hotell i åssiden oppunder Carolei, og opp dit slapp ingen fra lokalbefolkningen. Synet deres må det ha vært så som så med, for samtlige hadde de små runde briller. Gjerne av den luksuriøst innfattede sorten – gull.

Og til tross for sommerheten, bar de både slips og vest over nystrøkne, hvite skjorter.

185

Når det var som varmest bar sågar noen av dem hjelm. Tropehjelm. De var intet mindre enn et fornemt skue, disse fremmede.

For ikke å snakke om pressen i de lyse dressbuksene deres. Den stod absolutt ikke tilbake for hva som fantes over støvlene til deres voktere og venner – de tyske offiserene.

Nonno må sette seg og tørke noen svetteperler mellom øynene før han vekselsvis titter på Amal og meg. Og på Nonna. Se om vi bryr oss om hva vi var i ferd med å høre. Om vi fulgte med på alt dette han med ett hadde på hjertet. Det er visst ganske personlig dette, og da skulle han tilmed dele det hele med en «straniero» som meg.

Men så var det denne månen da. Muligens årsaken til hele denne historien som snart fulgte: «E neccesito parlare della luna, anche nella Cosenza», forkynner Nonno mens han lar blikket vandre fra den ene til den andre av oss. Hans tre tilhørere. Nonna nikker ivrig, og nå har hun endelig – etter mye strev – kommet seg opp fra skammelen og bort til de tomme Faenza-fatene sine. Amal kjenner ikke til denne forhistorien, forsikrer hun meg, og ber bare Nonno om å fortsette. Nå er den gamle i hvert fall ikke tung å be lenger.

«In Cosenza, avanti la guerra … Så er han i gang igjen: «Det var noe helt annet med oss gutta. Vi eide bare helsetrøyer, seilduksbukser og møkkastøvler, vi. Basta. Vi var ikke mer enn fattige studenter – hvis vi var noe i det hele tatt. Men hver vår «beretti» mot solen, det hadde vi. Amal forklarer at med «beretti» mener bestefaren hennes caps.

Beretti. Jeg ser med ett fenomenet for meg i mitt indre som både sixpence og alpelue på en og samme tid. Men over hodet ikke noen baseballcaps. Dertil var Amerika altfor langt unna.

«Gianni og fetteren hans Luca, brukte av og til også lyse skjorter. Deres fineste lyseblå, på lørdagene. Da kom landsbyjentene og fikk henge ved det borteste gjerdet. Skjønt, selv om de fleste av 186

dem var opptatt av dalførets nye og staute tyskere, fantes det enkelte av oss innfødte som faktisk også hadde tjangs. Med pen skjorte kom du langt. Da trodde disse landsens jentene at du hadde avansert til å bli arkeologassistent allerede. Eller budbringer.

Det hadde vært stor rift om plassene på Scavogrande. Flere hundre håpefulle meldte seg, og de heldige utvalgte ble til slutt innrullert etter å ha klatret opp alle trappene til det ferskenfargede Rendano-teateret på Piazza Quindici Marzo. 15. Mars-plassen, som man kalte den, dette ørlille torget syd i Cosenza by.

Det var første gangen vi så dem, bikkjene. Og SS-offiserene.

Med vaktsomme blikk fulgte de hver og en av oss etter hvert som vi ble ropt opp. På vei inn til intervju og ut igjen. Noen jublet, andre surmulte. Vi gutta – samtlige fem av oss – ble til slutt plukket ut blant de tjue man ønsket seg oppe fra fjellene. Fra eldgamle, hardføre Pandosia Bruzia. Resten kom fra byens nordside. Fra fascistenes nye mønsterutbygging, Grande Commune di Cosenza. Eller Cosenza Nuova med sin kliss nye kirke, skole og Casa del Fascio. Bevegelsens eget hus.

«Disse andre» likte vi dårlig – i hvert fall mislikte Luca dem.

Og skjulte det heller aldri. Utpå feltet første dagen, skulle det sågar ende med regelrett kroppskamp om nazistenes hakker og spader. Selvsagt hadde man ikke skaffet mange nok. Noen måtte skilles med hunder, og to ble sendt hjem med beskjed om aldri å vise seg igjen. Heldigvis slapp Luca akkurat det.

Orienteringen foregikk på italiensk av en kontorist fra nybyen.

Etter at den var unnagjort, så vi aldri noe mer til ham. Vi var fra det øyeblikket overlatt til ingeniørene, men mest av alt til en fysak ved navn Strauss. Feldwebel Strauss. Det var han som i ukesvis kom til å vandre rundt og peke. På hvor det var ønskelig at vi gravde.

Arbeidet tok til med en gang. Og den første dagen viste seg å 187

bli særdeles tøff. Dødtid måtte tas igjen, og vi skulle stå på helt til mørket la seg som et teppe over leiren den septemberkvelden. Så ble vi installert i rake, tyske speidertelt. Uten bunn selvfølgelig.

Ingen av oss hadde ofret verken pledd eller pute en tanke, men der og da gjorde vi i hvert fall det.

Etter fem netter på gressbakkene, skulle imidlertid vi fem slippe unna.

Løsningen som den tyske feldwebelen gikk med på, var at vi kameratene kunne sove i høyet oppe hos Giannis onkel. På gårdsbruket deres, sydvest for Tessano. Dermed kom Nicola og Lucas senger til å gå på omgang i mer enn to måneder fra da av. Men vi var «brødre i ånden», vi. Alle som en av oss. Om dagen holdt vi oss i nærheten av hverandre. På ett og samme gravefelt i beste fall.

Tyskerne hadde opprettet fem slike. Langs hele svingen, der dalbunnen var jevn og som videst. Noen kilometer syd for stedet Busento er så mektig at hun nærmest strutter i dagen og stolt passerer foran «nesa på Vadue». Før hun skal ta med seg enda mer vann fra det tilstøtende bekkefaret Caronte, smette under Ponte Carolei og omsider møte Crati. I sentrum av selve Cosenza by.

Området bestod av nesten en kvadratkilometer med uttørret elvebunn.

Selve vannet gikk i en stri strøm nede i en to meter dyp kløft.

En kløft som selv på det bredeste var så smal at den var til å hoppe over. Det var mer eller mindre flatt, landskapet, der det stort sett bestod av sand, småstein og busker. Fra åskammen over, der husklyngen Tessano fremdeles kneiser den dag i dag, hadde man den perfekte utsikt. Til hele dalbunnen og dette elveleiet, kalt Busento. I hengene rundt og over oss, satt Gramigna-buskaset tett og gult – og rammet hele det historiske åstedet idyllisk inn. Alt fristet visst til videre arkeologiske undersøkelser der nede. Så hadde i hvert fall franskmennene forsikret våre myndigheter. Selv om mange allerede da var i tvil.

188

Åpningen var om ikke annet perfekt som leirområde. Grønne gressbakker lente seg – nesten som villahager – mellom landevei, sanddyner og svaberg på den tiden. Vet ikke hvordan det er nå, men da …» Nonno stopper opp litt før: «Feltene var anlagt like store, kun adskilt av tauverk og snornett, og skulle konstant holdes under oppsikt av væpnede vakter. Så var det visst blitt bestemt, og det var veldig tydelig at SS tok dette mandatet sitt på fullt alvor.

For utgravningene skulle foretas av arkeologer, helst med denne partiboka i orden samt høye krav til egen profesjonalitet. Det var det også veldig tydelig at noen hadde bestemt, langt baki der et sted. Men om det fullt og helt skulle bli slik, kan vel saktens diskuteres i ettertid.» Så knegger Nonno atter en gang: «Selv hadde vi å mønstre på i syvtiden, ved soloppgang. Da skulle vi ubemerket gli ned i våre groper, uthvilte og klare til å motta instruks. I motsetning til disse femti andre – femten Cosentinere og et trettitalls av dem vi bare omtalte som «utenfra-gutta» – fikk vi som nevnt lov å bo utenfor leiren etter hvert.

Disse «utenfra» bar stort sett samme uniform, det vil si de var kledd i helt identiske svarte skjorter og forsøkte i hver ledige stund de hadde å få i seg noe kunnskap fra en bok som kaltes for «Il Libro di Cultura Militare». Nesene strakk de i sky når de passerte, snakket aldri med oss og hadde det til stadighet med – nesten i utrengsmål – å hilse feltets tyske offiserer med høyre arm strukket i været. Og så ville de på død og liv omtales som Avanguardisti.

Selv kalte vi dem bare for forvokste Balilla, dette fremmedfolket – etter fascistenes barne- og ungdomsorganisasjon.

Slike gutter varte imidlertid ikke lenge nede på Scavogrande.

Aldri et minutt oppholdt de seg utenfor utgravningsområdet. «De facto» innestengt i en dalbunn som de var, viste det seg at slikt også gikk på humøret deres løs. Vi derimot, fikk bevege oss ned alle skrensene – stiene vi selv hadde tråkket opp – nesten én time 189

hver morgen, for så å rekke den daglige innsats over redskapen nedpå feltet. Men hjem igjen tok det nok lengre tid. Naturlig nok. Og noen annen betaling enn «pranzo» – et måltid varm lunsj – kunne vi ikke forvente oss heller nede på dette forlystelsens Scavogrande. Så takke meg tusen ganger mer til losji’en oppe på gårdsbruket, på denne fjellknausen til Fader Gianni.

Scavogrande var da intet losji heller. Det var et sted man skulle jobbe, jobbe – og håpe. Men som Il Duce også hadde fortalt oss – sågar over radio – skulle vi, de heldige guttene fra Calabrias gravekorps, ha én prosent av hva vi fant. Det stod ikke skrevet i noen kontrakt, men vår store fører hadde da vitterlig alliert seg med selveste arrangøren, Der Führer. Og selv satt vi på flerfoldige eksemplarer av disse plakatene. Politimannen som registrerte oss og stemplet arbeidsseddelen, hadde også vært overbevist om det samme: Fant du en gullklump, skulle du ha én prosent av den. Av verdien.

Nå var vi ikke altfor sikre på hva det var vi skulle se etter, men arkeologene – disse proffe franske rundt om på feltet vårt – virket da svært så hyggelige. De kunne nok fortelle oss om hva det var Alarik hadde tatt med seg i denne graven sin en gang i tiden. Mussolini og Hitler hadde visst også vært enige om en slags fordeling.

For tilnærmingen til en viss, svært nær allianse pågikk faktisk i de ukene der. I de samme som vi skulle hakke og grave oss svette langs den Busento-elvas bredder og eroderte kløft.

Det var den spanske borgerkrigen som hadde ført de høye herrer sammen. Ideologiene deres var identiske, og høsten 1937 må Hitler ha følt at han hadde kommet dit han egentlig ønsket – tilstrekkelig overlegen sin allierte medspiller og fører i syd. Det skulle han også ettertrykkelig la vår Mussolini ta notis av, under sistnevntes Berlin-besøk. Fire år tidligere hadde det vært helt motsatt, med en ydmyket Adolf på Venezia-visitt.

Men denne gravskattfordelingen var sikkert rettferdig nok, 190

den. Vår mann skulle ha alt det verdslige. Romerske mynter, romerske smykker, våpen og datidens ikkereligiøse kunstskatter – hva nå egentlig dette siste måtte innebære. Hadde goterkongen tatt noe fra caesarenes palass, skulle objektet i hvert fall tilfalle Italia.

Dette siste betød vel i realiteten Il Duce og vedkommendes palass, var onde tunger sågar begynt å hviske om. Var ikke for øvrig det palasset å regne som nasjonens eiendom?, hadde etter hvert mange begynt å undre seg. Men det ble visst bare med undringen. Vår førers halvdel av gullet – alle gullbarrene som ryktene sa fantes i den historiske graven – skulle rett til Banca d’ Italia i Roma. Sånn sett kunne denne såkalte ringen på sett og vis også sluttes da.

Eller så skulle det – alt sammen – smeltes om og selges. Mussolinis etiopiske felttog hadde kostet nok som det hadde, må vite.

Nå var det på tide at liren begynte å strømme andre veien, mente man. Og Hitler hadde sågar uttalt at italienerne og arkeologene bare kunne forsyne seg med omtrent det de følte for. Selvsagt skulle tyskerne ha halvparten av gullbarrene. Men det fantes imidlertid et annet og veldig viktig unntak når det gjaldt dette «å bare forsyne seg»: Alt som måtte lukte jøde, krevde «der führer» at prompte skulle lufttransporteres til Berlin. Hitler hadde om ikke annet lest historieleksene sine der. Han hadde kanskje ikke nådd helt fram til Napoleon og 1812 før han var blitt stormannsgal, men alt som omhandlet de mesterlige romere visste han tydeligvis noe om. Spesielt historien om Titus’ og Vespasians store felttog mot Jerusalem, må føreren ha lest. Han kjente godt til alt dette med det famøse byttet fra Salomos og Herodes’ tempel. Sistnevnte er i hvert fall kjent som kongen i «de dager» og byen Betlehems massemorder av utallige guttebarn den gang – 1937 år tidligere.

Hva angikk Himmler, som på vegne av Hitler hadde fått satt i gang hele dette syditalienske sirkuset, så var erkenazisten ute 191

etter de germanske effekter. Eller rettere sagt disse gotiske. Goterne så nemlig begge herrer på som det tyske folkets forfedre, og fattet blant annet, noen år senere, spesiell interesse for en sovjetisk halvøy ved navn Krim. Der hadde visstnok en koloni med østgotere overlevd all verdens folkeslags fortrengning gjennom flerfoldige århundrer. Helt siden de hadde utgjort den siste lille resten av Ermanariks storrike etter skjebnesvangre år 375 med denne såkalte Huner-stormen og så videre. Dette spesifikke folkets tyskættede språk, mente nazi-organisasjonen Ahnenerbe, hadde vært dagligtale flere steder på Krim til så sent som innpå 1700-tallet. Og Krim skulle med bevisstgjøringen om slike stolte tradisjoner – akkurat som Gotiscandza i Polen – nok en gang bli tysk mønsterområde. Men dette var dog, i 1937, fremdeles bare ultranasjonalistiske og enn så lenge svært hemmelige drømmer».

Nonno kan godt huske at selveste Himmler hadde vandret rundt i deres eget Ravenna noen år i forveien. Tyskeren var tilmed på besøk her ute hos dem. I Battistero og Spirito Santo riktig nok.

Hvor hans far Roderigo III anstrengt hadde måttet vise det tyske SS-overhodet rundt i tjue altfor lange minutter. Rundt om i alle de mørke nisjene, men heldigvis ikke bak den aller «helligste av avlukkers dører». Det var selvsagt lenge før Nonno selv var blitt innviet i hemmeligheten. Vi er tilbake på Piazza Anita nå.

«Jeg kjente også til det engasjementet der», sier Staffan: «Heinrich Himmlers. Heldigvis, for den historiefortellingen jeg i øyeblikket var vitne til, hadde jeg klart å pløye igjennom i denne såkalte gullboken på flyet ned. Daniel Costas bestseller om Alariks grav var genuin nok den. Innstendig hadde forfatteren latt fortelle om selve denne opptakten. Om hvordan en viss fransk madame Amélie – Amélie Crevolin – ved hjelp av en magnetisk «ønskekvist» bestemte at akkurat på det stedet der – Vadue-sletta oppe i Busento-dalen – så fantes gravkammeret. Hun hadde visst192

nok skannet strålingen fra graven med en pendel den samme forsommeren.

«Det finnes det beviselig aviskorrespondanse på», skyter Staffan inn mens han legger til: «Men denne Nonno-versjonen som jeg var begynt å bli innviet i skal snart vise seg å være vel så dekkende. Om ikke mer, så i hvert fall vel så detaljert og fascinerende.

Nonno kjenner faktisk til det metallpendelfunnet selv. Nonna også. Inderlig, nikker hun der hun minnes familiens store gjest.

Madame, eller var det mademoiselle Crevolin, var ingen hvem som helst i de dager, må vite. «Una teleradio-estesista», sa sågar historien at den særegne og mystiske «fransyskan» hadde vært.

Men hun finnes ikke på nett…

Nonno på sin side hadde startet oppholdet sitt i syd med gårdsarbeid hos onkelen til kameraten Gianni. Omtrent samtidig som Mussolini applauderte denne pendelkvinnen Amélie. Ganske raskt hadde Il Duce så involvert og engasjert sine tyske venner.

Den franske stat måtte for enhver pris holdes utenfor, og kun fascistlojale franske arkeologer fikk starte opp i juli det året – 1937.»

«Det var nok her Ahnenerbe fant sin plass», digrederer Staffan: «For innen sommeren var på hell, var Scavogrande et faktum.

Costa hadde, som jeg har vært inne på, også fortalt meg om Himmler. Ti sider spanderer gull-forfatteren på denne akk så herostratisk berømte nazisten og alt som hadde ført fram til vedkommendes interesse og overbevisning. Alt hva lille Heinrich selv hadde trodd på av århundrers rykter og nedtegnelser så langt i livet.

Lokale som internasjonale gåter og sagn. Hele den aktuelle litteratur-løypa fram til engelske George Gissings reisenotater fra 1901. For Himmler må tydeligvis også ha lest dem i tillegg til både sin Jordanes og bibel, han. Akkurat slik Hesse kunne ha fått seg å formidle det hele. Men noen bortgjemte skrifter etter selveste Cassiodorus, skulle – som hos de aller fleste av oss – befinne seg milevis unna så vel Himmlers som Hitlers kunnskapskister. Med 193

hensyn til sistnevnte begrenset nok «der führers» Cosenza-engasjement seg mer eller mindre bare til denne velkjente rasesymbolikken.

«Hvis den jødiske tempelskatten – med dette innhold av symbolet over alle symboler – virkelig befant seg i en slik gotisk kongegrav, så måtte den bare finnes. Rett ut og for enhver pris. Og så måtte den finnes av tyskere – verdens nye gotere og stolte germanske arvtagere. Som et ledd i Hitlers propaganda mot disse såkalte jødesvina sine, skulle han med den spesifikke skatten utstilt i Berlin, virkelig peke nese til alle de parasittene. Dette jødiske gullet – slik det var blitt omtalt – var for føreren det aller viktigste. Jøder over hele verden skulle få seg sitt til da største slag i trynet». Hitler så dem for seg – hadde man kunnet lese i Der Stürmer-intervjuet som også visstnok omhandlet «Italienische Scavogrande» – disse selvgode pedantene blant vestens toppsjikt, når de må innse at denne menoraen deres, den hadde de mistet til det «nye tusenårsriket». Erobret av dem som var og alltid hadde vært de jødenes ubestridte «übermenschen». Hitler hadde klukkledd da Himmler i sin tid presenterte ideen. Før Adolf virkelig var begynt å fantasere selv». «Men som sagt, legger Staffan til: «På et så tidlig tidspunkt i livet, hadde Nonno omtrent vært like «skattevis» som en hvilken som helst tysk eller fransk arkeolog. Med alt fokuset på Scavogrande begynte det imidlertid å sive ut en viss informasjon om hva den kongegraven faktisk kunne inneholde. Om ikke annet ble det flittig spekulert rundt temaet.

Cosenzas gutter måtte jo nødvendigvis vite hva de skulle forkaste – eventuelt gi bort til disse jentene langs gjerdet – og hva som lydig måtte overleveres de høye herrer med runde briller. Og nå snakker jeg ikke om Himmler, men alle de intellektuelle sjelene som etter hvert befant seg rundt om på leirens bakkeplan og nede i elveleiets grøfter. For det hendte faktisk at man fant objekter der nede, i de nøye kartlagte feltgropene. Potteskår og spenner.

194

Endog romerske mynter, slumpet man tidvis over. Men antydningen til noen spesifikk grav – den skulle virkelig la vente på seg».

«Så, en ettermiddag – det var tidlig i oktober – fikk området vårt uventet besøk.» Nonno sukker: «En flokk «bagaudi» hadde plutselig overtatt plassen til de mest ihuga blant jentene. Vagabondi, sinti, zigenare, bagauder». «Kjært barn – mange navn, eller var det omvendt et slikt omkved helst burde være?, spør Staffan seg: Her hjemme på berget kaller vi dem gjerne – slike omstreifere – for rom, sigøyner eller tater. Eller «gypsy som på svenska».

«Fremmedfolket hadde i hvert fall begynt å falby sine varer på utsiden, til våre arkeologers store irritasjon», beretter Nonno videre: «Men så lenge de oppholdt seg på motsatt side av gjerdet, var de faktisk helt utenfor SS’ justis. Det hadde vår ordfører fått Il Duces aksept for. Det fikk nøye seg med at et fremmed lands soldater oppholdt seg på italiensk jord med våpen i hånd – dog på oppdrag innenfor et avgrenset område – hadde visst mannen uttalt i sin tid».

For spesielt interesserte var ikke denne tysk-italienske alliansen offisiell før 6. november det året. Og den dagen bagaudene kom, var det så vidt blitt oktober. Da hadde riktig nok tautrekkingen om hvem som skulle føre an i denne «fascist-nasjonalistiske revolusjonen» pågått i flere år allerede. Først med nevnte historiske novemberdag, ble det nedfelt hvem som skulle være nummer én og nummer to. Først fra da av var det fritt fram for de tyske nazister i Italia.

«Anche gli svedesi!», roper Nonno etter å ha vært innom dette hierarkiske.

«Mi padre conosciuto anche un svedese. Il Principe.» «He knew a prince», skynder Amal seg å forklare. «Parla inglese, Nonno», roper hun også nå.

195

«Gustavo Adolfo», oppklarer Nonno. «The swedish prince. He visited us with some germans once. I was just a boy. But I do remember «Il principe Svedese» – very well – «Rex Svecorum, Vandalorum e Gothorum», as he was.» Jeg måper, og Staffan kan ikke annet enn glise: «Konge over Svear, Vandaler og Gotere», istemmer han. «Bare se på riksvåpenet vårt. «Tre kronor».

Jeg husker ikke når disse latinske titlene ble fjernet, men for dem opptatt av goternes opphav, må akkurat de der ha falt i smak.

Jeg forstår også at det hadde vært snakk om denne svenske arveprinsen fra krigens dager. Han tyskvennlige som hadde giftet seg til de tyske nazisters hyllest i Coburg før krigen en gang. «Forminne-tokig som sin farsa», omtaler Staffan ham som nå. Min venn visste ikke om han skulle le eller gråte, men mest av alt hadde han ventet å få høre om ikke vedkommende sågar hadde tatt turen ned til mystiske Scavogrande. Men det hadde han ikke. Og godt var det. Det fikk være grenser for hvor nazivennlig «knugens farsa» etter hvert skulle kunne beskyldes for å ha vært. Alle prøvde de sannsynligvis bare å tekkes Hitler med sine nasjonale smil og et lønnlig håp om fred i de årene, men det var neppe historiens beste blant kongelige sjakktrekk.

«En Alarik-utgravning var imidlertid ikke det verste Gustav Adolf junior kunne deltatt på i så tilfelle. Selv franskmennene hadde vært der. Men som sagt, vi skriver foreløpig bare oktober måned, og det er på tide å vende tilbake til feltet denne første og nokså spesielle ettermiddagen.

«Flere av soldatene – sågar noen ingeniører – var borte og kikket», fortsetter Nonno: «Ureglementert kastet de snart sin tid bort med kjøpslåing. For ikke å snakke om oss jyplingene. Vi, det frivillige gravekorpset. Og feldwebel Strauss hadde så smått begynt å bli rådvill. For det så faktisk ut som det var verdifulle saker de hadde å selge, sigøynerfølget. Kunstgjenstander av både sølv og gull, smykker, speil og malerier. Endog en hertugstol – kunne den 196

være florentinsk – hadde de klart å plassere øverst på dette vognlasset sitt.

Antikviteter sa noen at det var. Skatten, spøkte andre. Nå stod de der, kampert rett utenfor utgravningsområdets port, og tiltrakk seg all oppmerksomhet. Det hadde tilmed begynt å strømme til folk fra omkringliggende landsbyer. Husmødre og bondekoner fra Vadue og Carolei som ville handle såvel kjøkkenredskap som stoffer. Vordende bruder med ønske om rimelige perler eller slør samt fyrrige gravere med ønske om noe helt annet.

Feldwebelen selv stod midt oppi det hele og lurte litt på en gave – en suvenir til sin mor – da alt skulle rase utforbakke. I løpet av den timen som var gått, hadde det sågar oppstått en gemyttlig stemning mellom de som var innenfor og de som befant seg utenfor dette gjerdet. Kjøper og selger.

En av oss gravegutta, en kjenning av Luca, hadde endatil rukket å klatre over det skillet som gjerdet utgjorde, og nå lå han like godt og slynget seg langs gressbakken mens han flørtet med en sigøynerjente i helt passende alder. Venninnen var begynt å stille opp ved til bål. Bagaudene måtte jo ha lunsj, de også. De var neppe invitert inn til noe langbord hos de franske arkeologene.

Da – brått – viste Gneiss seg. Dampende av raseri, kunne vi se ham sige mot «fronten». I følge med en arkeolog, to av sine tungt bevæpnede soldater og en viss Cosentina. Sistnevnte var ingen hvem som helst av arten heller, men hun vi mente het Cinderella.

En av disse første blant jentene som hadde tatt oppstilling ved det borteste gjerdet i sin tid. Etter hvert hadde hun besøkt feltet vårt titt og ofte. Og oftere og oftere hadde hun, merkelig nok, fått omvisning av en av disse arkeologene – i området mellom det stramme snornettet vårt og Gneiss’ private telt. Flere hadde for øvrig sett henne bevege seg inn og ut av sistnevnte telt også, den siste tiden.

Hun kunne tidvis tilbringe timer der inne, mente man. For197

middag som kveld. Det var tydeligvis ikke så nøye. Arkeologene påstod at hun drev og underviste Gneiss i italiensk. Det kunne det godt hende at hun faktisk gjorde, for det var ikke mange i Cosenza som kjente til denne egenrådige og brystfagre kvinnen.

Cinderella hadde plutselig dukket opp i bybildet samme sommeren. Nå stod hun der, ganske komisk med rødmalt trutmunn og noe som mest av alt lignet en ballkjole. Leggkort riktig nok, men med form som en luftballong, minnet nesten habitten om selveste Madame Pompadour.

Snart stod som nevnt vår egen leirutgave, Cinderella D’Annunzio som hun het, og betraktet sin språkelev – SS’ egen oberst Gneiss – der sistnevnte strammer seg opp til et oppgjør med feltets nye inntrengere. Folk som absolutt ikke hadde noe på vårt Scavogrande å bestille. Såkalte bagauder anno 1937. Arrete, kastanjebrune og minst like møkkete som oss graverne selv. Vi skulle imidlertid være de første til å stikke ved synet av en viss kommandantfrakk da.

Som vann på den berømte gåsa skvatt vi unna. Dessuten var vi bare nysgjerrige og pengelense guttunger og langt fra noen handlende. Suvenirer var et fenomen vi knapt hadde hørt om. Soldatene trakk seg for øvrig også til siden og var ikke sene om å jage alle andre på plass. Til folks sedvanlige posisjoner. Ned til alles respektive hakker og spett. Til spader, skjeer og koster, og alt annet som hadde med skattegraving å gjøre. Med ett unntak: Tyskeren vi var blitt kjent med som von Zeppelin, hadde vært i ferd med å sikre seg et gyllent skrin og skulle gi blanke i ethvert militært tilrop. Han var den hyggeligste blant de tyske ingeniørene – Hans von Zeppelin. En som hadde lært seg brukbart italiensk, og visstnok grandnevø av denne berømte greven. Han med luftskipet, Graf von og så videre. Nå kunne vi alle se feltets adelige innslag snu seg triumferende mot kommandanten som er i full anmarsj. Gneiss blåser imidlertid bare av sin landsmanns fornøy198

de smil. Med raske skritt feier han forbi både ham og gullskrinet, for så å ta tak i sin virkelige undersått – Strauss.

Feldwebelen var faktisk den eneste som hadde stått igjen ved gjerdet. Med ryggen til så vel feltet som åtti stirrende øyne der inne. I det stille hadde også han vært opptatt med å handle noen presanger. Man kunne nesten høre den berømte knappenålen falle. Før Strauss med ett dras rundt i en slik fart at luen hans fyker til bakken. På motsatt side av nettopp gjerdet.

«Handler vi tyvegods?», snerrer Gneiss henvendt til feldwebelen, som fortumlet har begynt å kikke seg rundt etter lua. Det var von Zeppelin som siden skulle fortelle oss om selve opptrinnet.

Denne opptakten. Selv holdt vi oss på metervis med avstand.

Men ikke verre enn at jeg hadde den beste utsikt til noe langt viktigere, baken på en viss språklærer – Gneiss’ Cinderella. Hun og arkeologen hadde stoppet på kanten av det nærmeste hullet.

Akkurat der Alessandro, Luca og jeg selv stod – lent mot våre spader – i dekning, og så vidt med sikt til omstreifervognen tjue meter forut. Det passet oss utmerket med orkesterplass akkurat da». «Nonno hadde det med å veksle til nåtid når handlingen tilspisset», skyter Staffan inn og fortsetter som historieforteller: «Skrått til venstre hadde jeg dette scenarioet med Gneiss og Strauss. Det vil si, irettesettelsen av Strauss der tyske gloser snart drønner i reprimanden fra vår skinnmagre generalissimo. Eneste i dalbunnen – kan hende hele Calabria – med hodeskallemerke på lueskyggen og dobbeltspent skinnfrakk med svastika-bånd rundt overarmen.

Gneiss var kortvokst, men han så mektig ut, obersten. Han var visst mektig også, den mannen. Misantropen var ingen ringere enn Himmlers egen stedfortreder på det prosjektet Mussolini i sin tid hadde valgt å kalle for Scavogrande. Men Gneiss hadde jeg sett mange ganger. Noe annet er synet jeg med det samme har foran meg på høyre side. Med litt bevegelse mot kanten og en ørliten 199

porsjon fantasi, kan jeg nyte alt da. Hele veien hjem, opp til dette aller helligste hos Cinderella. Slikt deler man på. Og Luca og Alessandro er absolutt ikke vonde å be. Tre skritt fram var alt som skulle til.

Hun hadde plassert seg selv og den vidåpne kjolebunnen sin, så utpå kanten at jeg fryktet vi snart skulle få hele henne i fanget.

Hun var så rett over hodene på oss at vi formelig kunne slikke de syltynne stiletthælene hennes. Men vi skal nøye oss med å følge dem med blikket, der de glir over i snorrette nylonsømmer – hele veien opp langs verdens smekreste dameben, til de omsider stopper i en kant. Og en stropp. En for hvert lår.

Klemt bak stroppene fantes den deiligste pudding. En kvinnes melkehvite og lett dissende rumpe. Delt av et enkelt, skyggefullt søkk. Noe mer så vi ikke. Men bevares, det var mer enn hva mange unge menn hadde sett den gangen. Noen vindpust skal sågar hjelpe til med denne visningen. Det samme gjør Cinderella selv, der hun snart har begynt å vrikke på seg. Rokokko-kjolen bar til gagns sin omkrets, der den vitterlig strutter og åpenbarer.

Perfekt for et show, sett fra vår egen lille orkestergrav den oktoberdagen.

Luca klarer ikke å la være å dunke meg i skulderen mens han gliser med hele det enorme gapet sitt. Glise mot oss, gjør også Cinderella. Hun har selvfølgelig fått øye på oss, og i neste øyeblikk sender hun sneipen sin med et knips i hodet på min makker Luca. Så snurper hun leppene i retning meg og legger med et kniks i vei mot Gneiss, som akkurat har gjort seg ferdig med en sjokkert Strauss.

Snart skal han gjøre seg ferdig med en annen der borte også.

Sigøynerjenta på denne andre siden. Med et tannløst smil hadde jenta rukket Gneiss luen til Strauss. Hvilket tydeligvis må ha vært en majestetsfornærmelse. For reaksjonen som fulgte kom formelig til å bli tilsvarende. Han skulle da ikke ha noen simpel feldwe200

bellue – Gneiss. Han – en tysk oberst! Himmlers høyre hånd og personlige venn!

Gneiss var som den gode nazist han ønsket å være, også svært opptatt av dette med symbolikk. Å overrekke den mannen en lue av lavere rang – foran titalls med tilskuere – var og ble totalt respektløst. Gneiss skyfler lua mot Strauss og følger opp med å lange ut. Med flat hånd i ansiktet til jenta, som så sendes i bakken. Han kunne mobilisere mye kraft, Gneiss, men at en fik veltet en ungdom – det må ha vært helt nytt for ham også den høsten.

Det ulykksalige som snart utspilte seg, skyldtes at jenta ble liggende slik hun hadde landet. Gneiss må ha truffet akkurat der han ikke burde, for jenta blir bare liggende, hun. Uten så mye som å røre seg. Hennes storvokste sigøynerpappa, som til da hadde stått og stokket sine seddelbunker med lire, aner snart uro og vagger rundt vognen sin. Da er det at uværet bryter løs: I neste øyeblikk eksploderer sigøyneren i et brøl ved synet av sin utslagne og livløse datter. Som fra en hannløve lød det, og desibelkraften var så kraftig at det skulle rykke til i så vel soldater som Gneiss. Og oss med. Nok en kanonade av øredøvende dødsskrik følger – sendt innover feltet – idet bamsen i fryktelig erkjennelse, kneler over datterens døde kropp.

«Det var som tordenskrallene over La Sila», skulle Nicola gispe til mor samme kveld. Og «La Luna» var tydeligvis enig. Det var som om hun blunket tilbake til den unge, forskremte skattegraveren akkurat den natten.

Som gammel gangster og soldat hadde Gneiss aldri vært sen på avtrekkeren. Men Lugeren han snart skal holde tett foran seg – i beltehøyde og selvforsvar – virker bare mot sin hensikt. Som den rødeste klut på en hvilken som helst illsint tyr. Gneiss hadde vekket bamsen, og nå er det leit nok hans tur til selv å bli jaget.

Det som først møter den sårede kjempen fra andre siden, er et 201

geværløp. Joda, bagaude-patriarken er en brande han, og med like stor letthet som han hadde sparket ned dette jentegjerdet, røsker han riflen ut av hendene på den første tyske soldaten og brøyter seg vei innover. Bak seg hører han nok fremdeles både barn og viv, der de hulkende fortsetter å messe. Den døde datteren skulle og måtte for enhver pris hevnes da.

Gneiss spretter bakover og holder nesten på å tråkke ned Cinderella, som har gått ham i møte etter dette omtalte «showet» sitt.

Vi gutta begynner også å røre på oss da. Som grensevakter på vår post. Grensen vår hadde nyss blitt torpedert – det vitnet allerede store trefliser på innsiden om – og nå var tydeligvis også vi innvånere i ferd med å bli invadert.

Scavogrande var med andre ord under angrep. Av en rasende slagbjørn. Pelsfillene og det lange svarte håret flagrer snart til alle kanter, der vi alle kan se den jage innover fiendeland. Strauss har imidlertid kommet seg til hektene, fått på seg lua igjen, og nå kaster han seg pliktskyldig og modig mellom angriperen og Gneiss.

Men feldwebelen er heller ingen hindring for det sårede beistet som nærmest fosser fram gjennom gravfeltet vårt. Gravfeltet til herrer som Gneiss, Himmler, Mussolini og Hitler med.

Det var da Gneiss skulle trekke. Femti meter inne på nazistisk territorium åpner sjefen ild. Først ett skudd. Vi ser det rive en klo eller to av høyre labben til den enorme bamsen av en sigøyner.

Blodstrålen står, men bjørnen skal bare fortsette å bykse forover i vilt jag etter sitt bytte – en småløpende Gneiss.

Kommandanten har noen meters forsprang og rekker med nød og neppe å bråsnu og trekke på nytt. Mer enn et skudd rekker han faktisk å løsne da. Lugeren skulle ikke svikte ham denne gangen heller. Tre velrettede kuler sender den to meter høye branden av en «gypsy king» i bakken. Nok en gang skal et tordendrønn nå kjempens nye omgivelser. Så dør han.

Det var bare gått noen minutter. Gneiss hadde felt sitt bytte på 202

svært kloss hold. Bare centimetre hadde vært om å gjøre. Strauss og soldatene kommer seg hurtig på beina og sørger for å storme til. Det samme gjør Cinderella, men henne feier bare Gneiss kaldt til side. Andpusten og barhodet blir han stående og stirre på det blodstenkte berget av en kropp. Og det går knapt noen minutter til før vi igjen må høre de velkjente brølene hans. Gneiss’ legendariske ordre. Nye kommandorop.

Nå har også flere soldater og befal strømmet til. Snart kan vi se både ingeniører og arkeologer stimle sammen. Franskmennene banner. Én skynder seg å legge en sammenrasket kvast med Boganbilla ved den dødes føtter. Men Gneiss, kommandanten som nyss hadde drept to mennesker, later bare til å bevare denne samme syke roen. Mindre enn en halvtime senere skal vi alle bivåne ham, der han arrogant spankulerer bort fra åstedet.

Den altfor store kapteinshatten og hanskene er igjen på plass da, skinnfrakken henger atter som en keiserkappe over de små skuldrene hans, og med Strauss og andre offiserer hakk i hæl, har han nok en gang begynt sin inspeksjon. Fra felt til felt. Hans underordnede er i full gang med å fjerne sigøynerlikene, og ingen graver kunne siden fortelle hvor de hadde tatt veien. Hadde ikke Busento opplevd noe lignende før en gang?

Borte ved vognen ble nå en skrekkslagen omstreiferfamilie holdt i sjakk. To mann med schæfere i spenn, hadde sågar Gneiss spandert på dem. Jeg kunne se at von Zeppelin var preget, og Nicola som gråt. Og Alessandro. Lucas kjenning fra Cosenza hadde kommet seg inn på vår side av gjerdet igjen, og nå skulle han høylytt erklære seg som den mest ærgjerrige blant nazi-motstandere. Vi måtte bare hysje ham ned. Det hadde vært nok av henrettelser den dagen.

Men skjebnen til sigøynerne var og skulle forbli uviss. Foreløpig ble de holdt som en slags gisler. Så skulle omsider Cosenzas politisjef ankomme åstedet, selveste Scavogrande. Og hans sjef 203

igjen – fascisten Scorza – samt flere av fylkets Carabinierihird. De ble etter hvert ganske mange fremmede.

Det var nå fire timer siden angrepet. Eller mordene, for det er hva det til slutt hadde utviklet seg til. Sigøynerfamilien – de var nå syv tilbake – ble stuet sammen i en kassevogn, og det var ikke mange eiendeler de hylende kvinnene fikk ta med seg. Vi graverne – ja, vi ble holdt i sjakk nede i gravene våre, vi.

Strauss skulle ta en helt annen tone overfor oss fra da av. Gretten bad han oss om å fortsette å rense romermynter til han kunne gi nærmere beskjed. Arkeologene og ingeniørene hadde alt samlet seg til rådslagning. Vi kunne se dem som mørke silhuetter innenfor duken til det lange og særegne teltet de i sin tid hadde bragt med seg. Drapsmannen Gneiss så vi imidlertid ikke noe mer til det døgnet. Og ikke de to påfølgende heller. Da vi omsider ble jaget hjem, stod det heller ingen Bagaudi-vogn tilbake foran porten lenger. Den fant vi derimot neste dag. Uten muldyr og ribbet for eiendeler – sigøynernes egne skatter – på et fjernt jorde langs vår vante arbeidsvei.

Kveldsmåltidet – «la cena» – den skjebnesvangre oktoberdagen, skulle i hvert fall ikke mangle på verken temperatur, innhold eller høylytte meninger. Matmor gråt. Einstøingen Canino – en nabo – var innom, og også han fikk høre om dagens makabre hendelse.

Giannis onkel mente vi helst burde gi oss. «De nazistene er noen forbannede svin. Ikke stort bedre enn Calabrias egne fascister», brummet han ustanselig. «De ønsker seg verdensherredømmet», mente nabobonden Canino. Han tilhørte kommunistpartiet og brukte allerede bilder av Mussolini og Hitlers hoder som skyteskiver ute i skogen sin.

Han var modig, tenkte jeg da. Takket være Scavogrande vrimlet det allerede av fascister i det meste av nabolaget. Og de ble neppe færre når Himmler gjorde sin entré. For det hadde ingeniør von Zeppelin fortalt oss. Det skulle visst skje i november, men 204

ingen visste nøyaktig når. Den som imidlertid kom til å dukke opp måneden før, var en snodig gammel mann.

Den nittende kom han – jøden. Mens gravfeltene våre lå badet i flombelysningen fra en allestedsnærværende Madame Luna.»

Nonno lover å komme tilbake til denne hendelsen under fullmånen, men først vil han innom noen av de mye omtalte motforestillingene og kontroversene: «Gneiss skulle raskt utvide både området og arbeidsdagen vår da. Fra Squillace beordret Mussolini topografen og sjefshistorikeren Pierre Courcelle. Franskmannen var Cassiodorus-kjenner og hadde nyss kartlagt – og bombastisk fastslått – den presise plasseringen av Vivarium samt naboklosteret Castellum der nede.

Det ble med andre ord stilt store forventninger til Courcelle, men spesialistens gjesteopptreden skulle begrense seg kraftig.

Takket være tidspress, i tillegg til denne plutselige uttransporteringen av svartskjortene, var vi med ett blitt langt færre mann.

Eller rettere sagt – langt færre arbeidsmaur til å dekke stadig større groper.

Etter hvert fikk vi ikke gi oss før tidligst åtte om kvelden. Men lunsjen ble bedre. Noen fordeler var det tross alt, etter at «disse frivillige» som Il Duce valgte å kalle dem, hadde dratt sin kos. Til Spania hadde de skullet marsjere på «vår nye venn» Francos anmodning da. Vi ble i det minste mette – det var det ikke alle italienere som ble i de dager. La Repubblica kunne stadig melde om sultne borgere som kreperte i matkøene oppe i Napoli på den tiden.

Det var stor nød og lite arbeid over det meste av landet, hvilket også var tilfelle med hensyn til resten av Europa det året. I Madrid ble arbeiderklassen slaktet av sine egne mens vår egen Mussolini sendte bombelaster mot våre latinske – og gotiske – brødre i vest.

Og Hitler – den syke mannen – hadde for lengst bombet spanske sivilister ut av en by ved navn Guernica.

Nyhetene om flere slike bombetokt skulle plutselig nå helt 205

fram til matbordet vårt hjemme hos Luca. For så å vandre videre til alles lunsjpause nede på feltet.

Gneiss var raskt på pletten for å konfiskere kilden – den engelske avisen – som Nicola påstod han bare hadde funnet i veikanten. Nå risikerte gutten å bli sendt hjem. Men vi var som nevnt «brødre i ånden», vi. Ingen visste hvem som kunne ha bragt slike nyheter inn på «hellig tysk territorium».

Nå hadde imidlertid onkelen til Gianni fått nok og krevde høylytt at vi måtte avslutte dette tåpelige lekearbeidet som han mente vi bedrev: Hvor var for eksempel lønna? Det faktum at det ikke nyttet å skylde på denne prosenten lenger, red ham hver kveld.

Og han hadde i grunnen rett. Ingen hadde sett noe tegn til den berømte skatten heller, og Scavogrande hadde nesten pågått i to måneder da.

Selv ingeniørene var begynt å gi seg. Reise hjem. Men von Zeppelin skulle bli på sin post. Enn så lenge. Av private arbeidsgrunner som han stadig uttalte. Flott, tenkte vi. Han var en viktig mann for oss også – prøysseren Hans. Stadig hadde den fornemme ingeniøren forbedret sin italiensk. Hans Friedrich von Zeppelin var etter hvert blitt den perfekte tolk. En som også fulgte opp med å lære bort enda flere tyske gloser. Men å få oss til å lære tysk, var like lett som å få en katt til å bade. Tysk var og ble for oss bare denne uforutsigbare drittsekken Gneiss’ tungemål.

Obersten var ikke akkurat blitt mer populær etter hvert som høsten skred fram.

Den 15. oktober hadde imidlertid matmor nytt fra Ravenna til meg. Min egen far hadde sendt meg brev. Det var tydelig at han hadde fått høre om sigøynerepisoden. Giannis onkel! Hjortejegeren var unektelig den første som slo meg da. Etter å ha gått amok over aftensmaten og ristet sine egne sønner i ren fortvilelse, må mannen ha sladret. For far bad – på vegne av seg selv og foreldrene til Gianni og Alessandro – om at vi avsluttet hele grave- enga206

sjementet. Jeg var eldstemann og kunne lett bestemme, mente han også. Men akkurat det var jeg ikke enig med ham i. Hva visste han om våre voktere der nede i syd egentlig? Om disse som kalte seg SS? Det var beviselig ingen skatt i Cosenza, dristet far seg tilmed til å påstå.

Han hadde vært irritert da jeg dro, og nå var han enda mer alvorlig. Franske arkeologutgravninger deltok man ikke i, hadde han uttalt den gangen. Gårdsarbeid derimot, var helt greit. Men at det var blitt tyskere som skulle styre alt dette med Scavogrande, hadde plutselig gjort det hele tilforlatelig nok i begynnelsen.

Utrolig, kan man kanskje si i dag. Mine motargumenter nådde muligens fram den dagen, men nå måtte jeg bare glemme dem, stod det å lese svart på hvitt. Det var hva museumsdirektøren skulle gi meg skriftlig beskjed om da.

Far kunne lett ha forledet meg med dette andre og langt mer fornuftige Frankrike-argumentet», legger Nonno til etter litt: «At skatten fantes i Toulouse eller Carcassonne, den. Med andre ord i helt andre skatteparadis, for å være en smule vittig. Men det i seg selv ville vært et nederlag for en stolt goter som ham. Saksrelasjonen til frankerne var verre enn noen annen – i hvert fall for en feinschmecker som min egen far, den gang. Frankerriket skulle ikke få denne æren. Slik var tradisjonen, og slik hadde den vært blant oss østgotere gjennom hundrevis av år. Fars Amalasunta-historie var og forble denne eneste gjeldende, må han nok ha ment. Det vet jeg nå. Uansett hvor hemmelig og ukjent den skal ha vært for en hel verden i de dager, en hel verden inklusive meg selv.

Frankrike som leteplass var et fullstendig useriøst alternativ.

Faktisk også for tyskerne selv. De hadde i hvert fall forkastet den muligheten for lenge siden. Og Mussolini hadde uttalt, like sikkert som Himmler, at Alariks grav og dens tilhørende skatter lig207

ger i bunnen av Busento og bare venter på å bli funnet, de. Dermed basta! Min far Roderigo III visste som sagt mye bedre. Og må vel bare ha smilt av hele Scavogrande. For han skulle fortsette å bære rundt på sin helt private verdenshemmelighet – som en taus livsløgn, slik hans egen far og bestefar hadde gjort det i årevis før ham.

Den var ikke blitt videreformidlet ham selv – treer’n – før Roderigo II selv var på god vei ned i egen grav på tampen av dette tjuetallet. Ikke engang da de to arkeologene, far og sønn, hadde ligget side om side og gravd etter restene av Palazzo Reale – flerfoldige søndager i årene før den første verdenskrigen – hadde man snakket sammen om akkurat det der. Sammen med likesinnede hadde de to deltatt i de såkalte «Gli Scavi 1908 – 1914» under mestrene Ricci og Ghirardini, må vite. Og 78 år gammel hadde toer’n vært, da legene bare hadde gitt ham en måned. Igjen.

Alle vet vi at vi skal dø en gang. Like sikkert som at vi ble født i sin tid.

Det er bare det faktum at ikke alle blant oss vil være like forberedt på det når det først skal skje. Bare ta den sigøynerfaren. Han tok sikkert med seg like store hemmeligheter til himmels som min far, museumsdirektøren gikk og ruget på her hjemme i Ravenna. Sigøynerhemmeligheter, som i 1937 skulle bli borte for alltid. Og far kan nok ha tenkt noe av det samme: De færreste vet når denne døden inntreffer. Hans egen far, Roderigo den andre, hadde imidlertid vært et unntak. Toer’n hadde vært godt forberedt, og sommeren 1929 hadde han – mellom krampetakene i den gamle «museumssengen» – kallet på sin sønn. Det var først da min egen far var skikket nok til å lese disse skriftene. Cassiodorus’ hemmeligheter. Med andre ord, jeg var tydeligvis ikke gammel nok selv da jeg som attenåring lå på alle fire – som leder for et team – og åpnet den ene gravhulen etter den andre. Og det sågar for en annen nasjon. Der jeg hadde vært 208

med i første rekke for å avdekke intet mindre enn en internasjonal hemmelighet.

Jeg må vel ha vært for ung og uansvarlig i min egen fars øyne», begynner Nonno med ett å undre seg der han sitter i lyset fra leselampen.

«Kunne hans egen sønn holde tett, kan nok far ha tenkt?» – er det som han erkjente der og da», legger Staffan til før han skifter til Nonno igjen: «Like fullt – der nede i Cosenza visste jeg ennå ikke om noe alternativt fransk gjemmested for denne famøse gullskatten», gjentar Nonno. «I så fall hadde vel også jeg gjort som de franske myndighetene. Ledd av Hitler, og håpet på at tyskerne kom til å bruke opp riktig mange penger på et eventyr som Scavogrande. Dette var lenge før skatten i Kertj og nazistenes Generalplan Øst – Der führers store og helhetlige plan for Sovjetunionen». «Ei heller hadde så langt Himmler unnfanget den ville ideen om at selveste Jesus hadde sitt ariske opphav borte i Pyreneene et sted, og at en arisk «holy grail» – som impliserte Guds Sønn og denne enbårnes siste måltid – sågar fantes i et kloster i Barcelona.

Dette siste, ifølge ingen ringere enn Richard Wagner. Himmler skal ha bitt på der også. Han hadde store vyer og en ganske frodig fantasi, SS-sjefen», tilfører Staffan og vil fortsette å dele litt: «Nonno var ikke bare min likemann når det kom til Østgoterriket. Jaggu kunne han sin krigshistorie også, bestefar. Det slo meg at alt dette med italienske «guida» – nedsunkne bak tykk viten – ikke bare var et nåtidsfenomen. Nonno hadde nok hatt sine stille stunder i det museumsavlukket, han også».

«Bevisst og introdusert i skriftene, ble jeg først da min egen far Roderigo III lå på eget dødsleie, senhøstes ’44», fortsetter så bestefar Nonno med Staffans fortellerstemme: «Han var blitt såret i en skuddveksling under et besøk i Bologna. Partisaner hadde angrepet det de mente måtte være høytstående nazister, og far var dessverre på feil sted til feil tid. Midt imellom der han luntet på vei 209

mot byens bibliotek. Han hadde nyss fylt seksti og overlevde faktisk skytingen. Men det skulle gå infeksjon i sårene, og med dét dødelig blodforgiftning. I en hel uke svevde han mellom liv og død.

Han lå i denne leiligheten, og det var så vidt jeg skulle rekke det. Nonna og jeg var nede i Ariminium – Rimini – og jobbet for de amerikanske styrkene på den tiden. Mellom oss og far hadde man «The Gothic Line» – frontlinjen – og det var med nød og neppe jeg kom igjennom, høsten ’44. Skarve syv år etter «vår egen lille krig» – enda lenger syd i Nonnas Cosenza. Derfor dette med «the yanks», smiler Nonno mens han titter bort på sin kjære. «Det var vel helst disse kanadierne, dét. Og langt unna et sydlig Calabria», mumler imidlertid Amal.

«Jeg husker hvor forbannet jeg ble på den døde mannen inne på det soverommet », avleder Nonno og peker mot døren der hans barnebarn losjerer i dag. Men Amal vil ikke legge seg ut med gjenferdet hun så ofte har hørt inne på dette rommet sitt. Så hun tenker nok at det er best å ta den Roderigo-en – Nonnos far og hennes egen oldefar – i et slags forsvar nå: «Men han prøvde å advare deg, Nonno», retter hun. «Han indikerte vel bare så godt han kunne at dere var på villspor.» Så skal hun veksle noen italienske fraser med Nonna. Og bestemor istemmer: «Ja, du kan ikke skylde på ham, Rodi. Enhver må få holde på sine hemmeligheter så lenge de må. Og med de skumle gutta som var på ferde på den tiden… «fascista, nazista, comunque», så var det vel best å ikke slenge mer bensin på det bålet der heller?» Visdomsord fra gammel som ung, kan du si.

«Det hadde sin mening, Nonno. Du skulle til Cosenza så du kunne møte Nonna», følger Amal opp. Plutselig rekker også gamlemor sine syltelabber mot månen der ute, før hun skal folde dem til nok et utrop: «Grazie a Dio.» Så gjør den 87-årige damen et akk så klumset, korsets tegn. Joda, ingen tvil om at det var i Italia 210

jeg befant meg akkurat da», runder Staffan av. Det er tissepause både her og der – i Karlstad, i Ravenna, og kan hende i Cosenza med – før Staffan atter er tilbake under denne månen. Selv er jeg bare lutter øre.

«Men han kunne ha spart oss for en henrettelse», roper gamlas husbond snart. Verken Amal, Nonna eller Nonno selv er lenger sikre på hvilken henrettelse det nå er snakk om. Og snart er denne, tidvis høylytte diskusjonen i gang igjen: «Du har jo fortalt oss hvor ivrige dere var, bestefar. Dere skulle jo bli millionærer på gull.» «Ja, vi fem kunne kanskje blitt det til sammen», må Nonno bare medgi.

«Men vi skulle snart bli veldig klar over det stikk motsatte. Da krigsutbruddet kom gikk det opp for oss at vi sann-synligvis aldri ville fått en promille engang. Det hadde bare vært propa-ganda alt i hop. Mussolini og Hitler hadde nok kommet til å dele, de: «Brødre i ånden, brødre i aksen» som de var blitt den høsten der».

«Og seks år senere hadde vel Adolf like godt sikret seg Benitos del også.»

Jeg hiver meg plutselig med, til Amals store velbehag – og oversettelse –» sier så Staffan forklarende: «Når Hitler kunne bryte sin ikkeangrepspakt med Stalin i 1941, ville han vel utvilsomt ha brutt avtalen med dere også, Nonno? Med hensyn til denne gullprosenten, mener jeg.» «Ja, det kan du være viss på», hytter Nonna.

«Jada, jada, det gikk opp for oss også. Men da var det altfor sent. Vi var bare guttunger og sultne på livet, vi», istemmer Nonno. «Og så lærte vi mye av disse ingeniørene og arkeologene i løpet av denne tiden. Jeg skaffet meg sågar visittkortene deres og beholdt dem i mange år. Kanskje kunne de være behjelpelige med en jobb i fremtiden, disse sivilistene. Hvem visste noe da.

Etter hvert skulle det bli «når krigen tok slutt». Men da den dagen kom, skulle jeg ikke få tak i en eneste en av dem. De hadde vært fra Berlin, Rostock og Dresden. Og de nedskriblete numrene jeg ringte, eksisterte ikke lenger da jeg omsider kom så langt.

211

Eller så ble jeg satt over til små landsens byer i det som var blitt til DDR. Flere av brevene jeg sendte kom i retur. «Ukjent adresse» eller «gammel adresse», kunne jeg – etter å ha fått det oversatt – lese at det stod på dem, da de etter flere måneder hadde sirkulert tilbake til meg som avsender.»

UTDRAG SLUTT

212

Året er 2010

og gjennom noen desemberdagers møte i en kjeller i svenske Karlstad blir romanens hovedperson og fortellerstemme innviet i løsningen på et av verdens store skattemysterium: Hvor tok goterkongen Alariks Roma-skatt veien?

Et av verdenshistoriens store uløste mysterier belyses i denne thrilleren av en historisk roman. GOTISK MENORA handler ikke bare om skattejakt - en 2000 år lang sådan - men belyser også psykologiske spørsmål med fokus på personlighetsforstyrrelser, plagiering og en falsk agenda.

Via religiøse symboler, dypdykk i den underfortalte epoken kalt folkevandringstiden, italiensk dagligliv og jødisk kulturimperialisme, ispedd et skandinavisk utgangspunkt for det hele, brettes det ut en mulig løsning på et for mange kjent, men uløst mysterium av historiske og religiøse dimensjoner.

Handlingen forankres i det europeiske 500-tallet, syd-Italia anno 1937, samt metropolene New York, Roma og Istanbul i våre dager. Leseren inviteres med på en reise i verdenshistorien gjennom stemmen til to unge nordiske historikere, der intet er utelatt.

Som undertittelen røper - skatten har dessverre sin egen forbannelse.

ISBN 978-82-93369-30-1

9 788293 369301