Bogen er udgivet med støtte fra
Aarhus Universitets Forskningsfond
Stiftelsen Clara Lachmanns Fond
Den Hielmstierne-Rosencroneske Stiftelse
Dansk-Islandsk Fond
LIV, REJSE – OG –ERINDRING
Festskrift til
Agnes S. Arnórsdóttir
NORD ACADEMIC
Forord
Vores kære veninde og kollega Agnes har ikke altid været meget for at rejse, selv om hun har rejst og boet i flere lande igennem de seneste næsten fire årtier. Da hun studerede ved Islands Universitet, syntes hun ikke, at det var en god idé at rejse – faktisk mente hun, at det kunne være farligt, og hun ville helst ikke flyve nogen steder hen. Da hun pakkede sin kuffert for at rejse til Bergen i 1987, skulle hun kun være væk i otte måneder. Men da hun først var kommet afsted, flyttede hun aldrig tilbage, men fortsatte rejsen.
Agnes startede en international historikerkarriere, som førte hende fra Reykjavik til Bergen, Grenoble, Oslo, Tromsø og Aarhus, hvor hun blev ansat i 1999 og nu er lektor i middelalderhistorie ved Afdeling for Historie og Klassiske Studier, Aarhus Universitet. Hun har således været en aktiv deltager i historikersamfundet i flere lande og har lært mange at kende – bl.a. os fire, som har stået for at redigere denne bog. Dens formål er at hædre Agnes’ forskning og øvrige bidrag til faget i anledning af hendes 65-års fødselsdag den 16. juni 2025.
Agnes’ forskningsinteresser spænder vidt, og hun har altid været åben for nye udfordringer, udforskningen af nye kilder og nye århundreder. Hun har samarbejdet med kollegaer fra andre discipliner og har bragt historiefaget i dialog med blandt andet litteraturforskningen, arkæologien, kunsthistorien og retshistorien. Agnes har været en samlende person i regi af Center for Vikingetid og Middelalder, Aarhus Universitet, hvor hun også har været centerleder. Bogen tager hensyn til Agnes’ mange interesser og hendes store netværk både inden for og uden for historiefaget, og den indeholder derfor artikler på flere sprog og fra flere lande og perioder, selv om middelalderen selvfølgelig tager mest plads.
Artiklernes fællesnævner er, at de alle kredser om emner, som har optaget Agnes i hendes forskning og undervisning. Nogle af disse emner er fremhævet i
bogens titel: liv, rejse og erindring. Andre emner, som er gennemgående i Agnes’ forskning og i bogens bidrag, er køn, ægteskab og kvinders rolle i historien. Alle forfattere har gjort sig umage med at forbinde deres egen forskning med de emner, og vi håber, at Agnes – og mange andre – får glæde af at læse dem.
Bogen indledes med en oversigtsartikel, ”En historiker på jakt efter fortidens mennesker”, der tegner de store linjer i Agnes’ forskning. Og den afsluttes med en bibliografi over hendes udgivelser fra 1984 til 2025. Inden for den ramme er de øvrige bidrag organiseret kronologisk og derudover ordnet i grupper.
Artiklerne i den første gruppe er samlet under overskriften ”Tiden før 1200”. De behandler Islands og Nordens tidlige historie med et geografisk udblik til den arabiske verden. Den næste gruppe, ”1200-tallets Island”, forener bidrag, der med udgangspunkt i sagalitteraturen undersøger Islands lærde kultur og Sturlungatidens kvinder og dykker ned i fortidens traumer. Bogens tredje afsnit, ”Middelalderen”, flytter fokus fra Nordatlanten til Danmark og det øvrige Norden og understreger derved det transnationale og europæiske perspektiv, som kendetegner Agnes’ forskning. Bidragene i den del, som strækker sig til senmiddelalderen, behandler sekulære såvel som gejstlige tematikker, aristokratiets sæder og den religiøse fromhedskultur.
I afsnittet ”1500-tallet og efterreformatorisk tid” fastholder bidragene fokus på Norden uden for Island, i særdeleshed Danmark og Sverige. De behandler kønsperspektivet med særlig opmærksomhed på dronninger, konkubiner og ægteskab. Derefter følger afsnittet ”1600- og 1700-tallet” med artikler om regnskab og kriminalitet og straf i 1600-tallets Island samt en artikel om Liselotte von der Pfalz’ brevudveksling i begyndelsen af 1700-tallet.
Det sidste afsnit, ”1800- og 1900-tallet”, udvider tidsperspektivet betragteligt. Her behandler forfatterne udviklingen af nationen Norge, de hårde livsvilkår for islandsk tyende i slutningen af det 19. århundrede og begyndelsen af det 20. århundrede. De sidste to artikler ser på tiden efter Anden Verdenskrig, hvor vi kan læse om to islandske kvinders venskab og socialistiske aktivisme, og til sidst tages erindringstemaet op igen i bidrag om brevvekslinger og personlige erindringer om besættelsen.
Med det vidtrækkende materiale forsøger vi at favne Agnes’ interesser og at give nye vinkler på de emner og kilder, hun med nysgerrighed, engagement
og vedholdenhed har gjort tilgængelige for kollegaer og de mange studerende, som har haft glæde af hendes generøsitet på både det faglige og personlige plan. Vi vil gerne takke redaktører Peter Bejder og Rikke Kensinger fra Nord Academic for at tage imod manuskriptet og for deres store hjælp med at få det gjort klar til udgivelse. Tak også til Helle Ingrid Møller Sigh for hjælp med bogen. Vi vil også give en tak til Aarhus Universitets Forskningsfond, Stiftelsen Clara Lachmanns Fond, Den Hielmstierne-Rosencroneske Stiftelse og DanskIslandsk Fond for den finansielle støtte, der har gjort udgivelsen mulig.
Aarhus og Reykjavík, 16. juni 2025
Pernille Hermann, Nina Javette Koefoed, Rósa Magnúsdóttir og Hrefna Róbertsdóttir
En historiker på jakt etter fortidens mennesker
Bjørn Bandlien og Sigrun Høgetveit Berg
Racial Thinking in the Viking Age. Fetishism
Kolskeggs valg. Liv og rejse i 900-tallets og Islands historie
Ármann Jakobsson
Oration, Bynames, and the Lawman Tradition. Þorgnýr in Ólafs saga helga
Stephen Mitchell
Ibn Faḍlān’s Gigantic Afterlife. The Riverine and Textual Journey of a Giant of Gog and Magog
Tonicha Upham
Þorlákur helgi velur dýrlinga. Um Þorlák biskup Þórhallsson og ætlað val hans á dýrlingum
Helgi Þorláksson
Torbjørg Skudebarm og Ketil Fladnæse. Tilnavne og hukommelsesprincipper i islandsk middelalder
Pernille Hermann
118
Portrayals of Women in Sturlunga saga. Reflections on Text and Context 133
Auður Magnúsdóttir
Sturlungatidens stammødre. Guðný Böðvarsdóttir, Þuríðr Gizurardóttir og deres efterkommere
Sverrir Jakobsson
Fire Walk with Me. Sturla Þórðarson’s Individual, Cultural, and Collective Trauma
Yoav Tirosh
Estne nomen omen? Danmarks rejsende aristokratis sæder før 1200 belyst med skriftlige og arkæologiske kilder
Rainer Atzbach
154
180
”On Adultery and Other Spiritual Matters” – Even in Lund 201
Kurt Villads Jensen and Kirsi Salonen
Gudslammet (Agnus dei) som motiv i nordiske segl fra middelalderen 220
Lars Bisgaard
”Vælsignet vær thin melk”. Om Marias frelsende mælk i senmiddelalderens fromhedskultur
Laura Katrine Skinnebach
239
Tracking the Elusive Concubine. Concubines and Their Children in Swedish Sources, 1450-1620
Mia Korpiola
Lille pige med dukke. Et barneportræt af Christian 2.s dronning Elisabeth (1501-1526)
Else Roesdahl
”… saa stor er echteskaffs krafft …”. Ægteskabsideologi og ægteskabsret
Kristjana Kristinsdóttir
and Order. Gendered Aspects of Crimes and Capital Punishment in
Steinunn Kristjánsdóttir and Sigrún Hannesdóttir
”I am so bored”. The Correspondence of Madame Liselotte von der Pfalz
Hrefna Róbertsdóttir
Kvinder og kommunisme. Liv, rejser og aktivisme i Island efter
Anden Verdenskrig
Rósa Magnúsdóttir
Mellem familieanekdoter og tavse traumer. Generationers erindring om besættelse og modstand
Nina Javette Koefoed
Agnes S. Arnórsdóttirs bibliografi 1984-2025
En historiker på jakt etter fortidens mennesker
Bjørn Bandlien og Sigrun Høgetveit Berg
Da Europa var kastet ut i kaos og humanismen truet av krig og industriell menneskeforakt, fikk den franske historiker Marc Bloch spørsmålet av sin sønn, Étienne: Hva er historie godt for? Mens Bloch sluttet seg til den franske motstandsbevegelsen, skrev han sitt svar i en velkjent sjanger fra middelalderens lærde litteratur, en Apologia for historikeres profesjon. Historiefaget er i bunn og grunn et håndverk. Det er et arbeid som legger stein på stein, skrev Bloch, der kilde etter kilde blir gransket, for å bygge noe konkret og ekte, et verk som står selv når kritikken angriper det. Det er som en skulptur eller et hus hvor den litterære form er bindingsmiddelet, men avhenger av materialet, metoden og ikke minst en solid grunnmur. Hvor objektivt og håndverksmessig solid det er, hvor mye det enn er preget av trender og strømninger i faget, er det ferdige verk samtidig avhengig av noe individuelt og kreativt, noe som ikke ville blitt stående og hatt sitt særpreg uten visjonen til arkitekten og håndverkeren. Slik er historie også et kunsthåndverk, der forskerens indre drivkraft etter å lete etter menneskelighet i all sin utfoldelse og sine begrensninger er en forutsetning for å utøve sitt yrke.
Bloch sammenlignet den gode historikeren med et troll, et vesen som på mange måter betrakter samfunnet fra utsiden, men som kan lukte menneskenes kjøtt, og som følger deres spor overalt for å vite mest mulig.1 Det er menneskenes blod, svette og tårer som trollet kan sanse, og som gjør historikeren til en overlegen jeger i det som for utenforstående kan minne om støvede bøker og arkiver.
1 Marc Bloch, Apologie pour l’histoire, ou Metier d’historien (Paris: A. Colin, 1952), 4: ”Le bon historien, lui, ressemble a l’ogre de la légende. Là où il flaire la chair humaine, il sait que là est son gibier.”
For å forstå byttet, må man forsøke å tenke som det, forutsi dets bevegelser og handlemønstre. Historikeren er, som trollet, et vesen som ligner menneskene det er ute etter, men som likevel er tvunget til å studere dem fra utsiden.
Det er ikke meningen at leseren her skal tenke på troll og monstre når de leser Agnes. Det er likevel flere ting som sammenfaller i hennes forskning og Marc Blochs prosjekt: Det er den dyktige historikerens kompromissløshet i jakten på menneskene i kildene, i å undersøke jord og eiendom, slekt og arv som grunnleggende elementer i middelalderens samfunn og kultur, og å forstå hvordan kirken og religiøsiteten endrer menneskenes liv, mentaliteter, handlinger og vilkår. Om dette bygger en bro fra Blochs forskning i mellomkrigstiden til det 21. århundres historieforskning, viser også Agnes i sine arbeider hvordan hun gjennom hele sin karriere har brakt forskningen videre. Fra hun begynte sine studier i 1980-årene, har det vært mange teoretiske virvelvinder i historiefaget – antropologiske, språklige og materielle vendinger, diskurser og habituser, post-bølger og dekonstruksjoner av rekonstruksjoner. Uten slike debatter ville historiefaget stått stille, men hva blir igjen når støvet har lagt seg? For noen kan de kjønnsteoretiske debattene på slutten av forrige århundre ha gitt en avsmak på slik teori og det evinnelige maset om kjønnet, men hva Agnes har tilført er en varig dreining i blikket på fortiden: Ut fra blant annet det klassiske spørsmålet stilt av Joan Kelly i 1970-årene – ”Hadde kvinner en renessanse?” – og Joan Scotts banebrytende artikkel om kjønn som en avgjørende kategori i analyse av makt og relasjoner i historien, har Agnes løftet fram hvordan kristningen av samfunnet, lover og ekteskap påvirket kjønn, og dessuten hvordan kjønn påvirker og er en drivende kraft i endringer av institusjoner, praksis og mentaliteter.2 Med andre ord et riktig historisk Grundbegriffe. Det mange vil kunne kalle kvinnehistorie, er i Agnes’ forskning blitt noe mer – en mer helhetlig historie som ser samfunn, kultur og aktør i sammenheng. Felles med Bloch er den nøye og kritiske tilnærmingen til eiendom, arv og slektskap på den ene siden, koblet med kultur og mentaliteter på den andre siden. Men for Agnes gir den antropologiske tilnærming til slektskap
2 Joan Kelly-Gadol, ”Did Women Have a Renaissance?” i Becoming Visible: Women in European History, red. Renate Bridenthal og Claudia Koonz (Boston: Houghton Mifflin, 1977); Joan W. Scott, ”Gender: A Useful Category of Historical Analysis”, Speculum 91 (1986): 1053-1075.
en ny dynamikk til kjønnsperspektivet sammenlignet med tidligere studier.3 og mens kjønnsanalyser særlig har vært benyttet i litterære analyser av islandske sagaer, har Agnes gått steget videre og sett hvordan tekster og dokumenter forteller om et levende samfunn, en større historie om Island, Skandinavia og menneskenes fortid, som vi uten Agnes ikke hadde fått en like dyp og verdifull innsikt i.
Kvinner og krigsmenn
Agnes forsvarte sin første større studie i Bergen i 1990, en hovedoppgave kalt ”Kvinner og krigsmenn” om kjønn og makt i den såkalte sturlungetiden på Island på 1100- og 1200-tallet. En gammeldags hovedoppgave i Norge ”oversettes” gjerne til en masteroppgave, men i Norge var det rom for å skrive hovedoppgaver mer lik en ph.d.-avhandling i omfang og ambisjonsnivå. Så utga da også Agnes en revidert og illustrert versjon på islandsk i 1995, etter i mellomtiden å ha publisert flere artikler om relaterte temaer på norsk og islandsk.4
Agnes’ studie er én av fire banebrytende studier som kom nokså samtidig fra Bergens-miljøet, alle preget av en ny interesse for og bruk av antropologiske teorier og metoder. Den ene er Sverre Bagges analyse av politikk og samfunn i Snorre Sturlasons Heimskringla, den andre er Bloodtaking and Peacemaking av William Ian Miller, og den tredje Jón Viðar Sigurðssons avhandling om høvdin-
3 Agnes’ opphold i Tromsø i 1990-årene og hennes samarbeid med historikeren Lars Ivar Hansen framstår som særlig viktig i hennes senere studier av eiendom, slektskap og arv i førmoderne tid, se Agnes S. Arnórsdóttir og Auður Magnúsdóttir, ”’What’s love got to do with it?’ Lars Ivar and his passion for property studies, with a special focus on inheritance and marriage”, i ”It’s all about inheritance”: – on gender, Sámi, Bourdieu and other important categories in Lars Ivar Hansen’s research, red. Sigrun Høgetveit Berg, Miriam J. Tveit og Helle Vogt (Tromsø: Speculum Boreale, 2017), 9-12.
4 Agnes S. Arnórsdóttir, Konur og vígamenn: Staða kynjanna á Íslandi á 12. og 13. öld (Reykjavík: Sagnfræðistofnun Háskóla Íslands, 1995). Relaterte studier inkluderer ”Viðhorf til kvenna í Grágás”, Sagnir 7 (1986): 23-30; ”Frá kvennasögu til kerfisbundinna rannsókna”, Ný saga (1991): 33-39; ”Kynferði og sagnfræði”, Sagnir 14 (1993): 213-216; ”Metode og islandsk middelalderpolitikk”, Det 22. nordiske historikermøte, Oslo 13.-18. august 1994. Rapport III: Fra kvinnehistorie til kjønnshistorie?, red. Kåre D. Tønnesson og Sølvi Sogner (Oslo: IKS, Avdeling for historie, Universitetet i Oslo; Den norske historiske forening, 1994), 16-23.
ger og makt i sturlungetiden, senere utgitt på engelsk.5 For dem var det fremste temaet konflikter, feider og makt i et førstatlig samfunn, før de kongelige institusjoner vokste fram i Norge og etter hvert fikk formell makt over Island fra 1260-årene.
Vi må også nevne én toneangivende forsker i slutten av 1980-årene når det gjelder kvinner og kjønn på Island: Jenny Jochens. Gjennom en rekke artikler diskuterte hun forholdet mellom islendingesagaer og samtidssagaer. For henne var kvinners egging og tilsynelatende sterke rolle i fortiden et utslag av kirkens kvinnesyn, som gjorde dem til syndebukker for vold og feider. Samtidssagaene og lovene fra 1100- og 1200-tallet, derimot, viser ifølge Jochens kvinner som mer perifere og marginaliserte i maktpolitikken.6
Agnes tok på sin side utgangspunkt i slektskap, ekteskap og ulike måter å organisere eiendom på. Den antropologiske tilnærmingen ga grunnlag for å bestemme slektskapsstrukturen som bilateral, altså at individene slekter på både manns- og kvinnesiden, og ikke en patrilineær, mer lukket, klanlignende struktur, slik mye av den eldre forskningen tok utgangspunkt i. Riktignok påpekte Agnes i boken at lovene har en patrilineær tendens, der den islandske lovsamlingen Grágás utelukker kvinner fra arv og å føre saker om de har brødre. Likevel viser samtidssagaene at de i praksis kunne arve, og at de uansett ville få med seg medgift inn i ekteskapet. For kvinnens familie var det viktig å gi døtrene god medgift for å sikre et godt gifte som ville gi dem en fordel i maktspillet i en turbulent tid. Selv om ektemenn hadde råderett over denne eiendommen, ville dette likevel være kvinners særeie. Det var dessuten mulig å inngå andre former for avtaler rundt eiendom, hjónafélag der kvinnen eide en tredjedel, og – vanligst blant eliten – helmingarfélag der ektefellene eide like mye.
Både Miller og Sigurðsson la vekt på nettverksrelasjoner og aktørers rom for å velge ulike strategier i konflikter, og på det komplekse samspillet mellom slekt, ekteskapsrelasjoner og andre nettverksbånd. Det Agnes viste, var at kvin-
5 William Ian Miller, Bloodtaking and Peacemaking: Feud, Law, and Society in Saga Iceland (Chicago: Chicago University Press, 1990); Sverre Bagge, Society and Politics in Snorri Sturluson’s Heimskringla (Berkeley: University of California Press, 1991); Jón Viðar Sigurðsson, Chieftains and Power in the Icelandic Commonwealth (Odense: Odense University Press, 1999).
6 Jochens’ mange delstudier og publikasjoner i 1980-årene er sammenført, revidert og utvidet i Women in Old Norse Society (Ithaca: Cornell University Press, 1995) og i Old Norse Images of Women (Philadelphia: University of Pennsylvania Press, 1996).
ner også hadde et spillerom i disse konfliktene. Siden familien og husholdet fungerte som en politisk så vel som en sosial og økonomisk institusjon, hadde kvinner innflytelse på avgjørelser og forhandlinger. På mange måter hadde hustruer en dobbel posisjon, fordi de fremdeles hadde nære bånd til familien de kom fra. At kvinner kun skulle ha makt innanstokks, innenfor husholdet, mens menn kun hadde innflytelse utanstokks, i det offentlige rom, blir dermed en for enkel oppfattelse av kjønnenes arbeidsdeling: Kvinner hadde betydelig uformell makt til å påvirke beslutninger i et samfunn der skillet mellom den offentlige og private sfæren var mindre avgjørende.
Diskusjonen om kjønn og makt er langt mer systematisk hos Agnes enn i de mer leste bøkene til Bagge, Miller og Sigurðsson, og ikke minst gir Konur og vígamenn et nokså forskjellig bilde av kvinners makt enn det vi finner i Jochens’ arbeider. For Jochens var de sterke sagakvinner først og fremst en litterær fiksjon, mens loven (Grágás) viser kvinners begrensede makt. For Agnes blir derimot Grágás mer en norm enn i seg selv en realitet. Aktørenes handlingsrom og praksis er snarere forankret i institusjoner, relasjoner og økonomi.
Selv om analysene begrenser seg til sturlungetiden, avslutter Agnes allerede her med å peke framover i tid, til perioden da Island blir skattland under Norge. I de andre studiene inspirert av antropologien er det et poeng at de førstatlige trekkene endret seg med økt kongemakt. For Agnes, derimot, er det mer åpent om normer og praksis egentlig endret seg etter 1262/64, da Island ble et skattland under den norske kongen, og utover i senmiddelalderen. Siden de uformelle maktkanalene og familien som basis for økonomi, status og strategier ikke forsvant, kan man spørre seg om strukturelle kontinuiteter var vel så viktige som politiske endringer på toppen når det gjaldt kjønn og kvinners stilling.
Kanonisk rett og skandinaviske normer
I Konur og vígamenn diskuteres også kirkens påvirkning på det islandske samfunnet, særlig når det gjelder introduksjonen av ekteskapet som et sakrament, et hellig og uoppløselig bånd basert på samtykket og løftet mellom en mann og ei kvinne. Ifølge den franske Annales-historikeren Georges Duby vokste det fram en ny modell for ekteskapet i kanonisk rett, basert på samtykke, som utfordret
den tradisjonelle, verdslige modellen for ekteskapet, basert på eiendom.7 Agnes berørte denne problemstillingen allerede i sine tidlige arbeider, og spørsmålet om den kanoniske rettens påvirkning på lover og normer i nord ble et sentralt spørsmål i hennes publikasjoner sent i 1990-årene og fram mot hennes monumentale avhandling, Property and Virginity, publisert i 2010.8 Selv om denne studien i utgangspunktet også omhandler Island, er det flere ting man som leser legger merke til og lar seg imponere av – oversikten over forskning og forhold i resten av Europa, den dype innsikten i kanonisk rett, og hvor komplisert og sammensatt kristningen av ekteskapsinstitusjonen og normene rundt kjønn var på Island. Her går da også studien lenger i tid, forbi reformasjonen og til omkring 1600, med utforskning av det rike, islandske diplommaterialet fra senmiddelalderen som knapt hadde blitt presentert og analysert på dette feltet for et internasjonalt publikum tidligere. Denne studien er således et helt unikt og verdifullt referansepunkt til samfunn, slekt og institusjoner fra sturlungetiden til det etterreformatoriske Island. Dette gjør også at Agnes kan utforske de lange linjer og diskutere hva som egentlig endrer seg. Da Agnes gjennom flere artikler relaterer hvordan den kanoniske retten ble innført på Island til også andre skandinaviske land, særlig Norge og Danmark, kaster avhandlingen lys også over nabolandenes middelalder. Avhandlingen har blitt et referanseverk i europeisk forskning på feltet.
7 Georges Duby, The Medieval Marriage: Two Models from Twelfth-Century France (Baltimore: Johns Hopkins University Press, 1978); The Knight, the Lady and the Priest (New York: Pantheon, 1983).
8 Agnes S. Arnórsdóttir, ”Um brúðarkaup, kvennagiftingar og kanónískan rétt”, i Konur og kristsmenn: Þættir úr kristnisögu Íslands, red. Inga Huld Hákonardóttir (Reykjavík: Stofnun Árna Magnússonar á Íslandi, 1996), 65-89; ”Two Models of Marriage? Canon Law and Icelandic Marriage Practice in the Late Middle Ages”, i Nordic Perspectives on Medieval Canon Law, red. Mia Korpiola (Helsinki: Matthias Calonius Society, 1999), 79-92; ”Marriage in the Middle Ages: Canon Law and Nordic Family Relations”, i Rapport til Det 24. Nordiske Historikermøde, 1: Norden og Europa i middelalderen, red. Per Ingesman og Thomas Lindkvist (Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 2001), 174-202; ”Icelandic Marriage Dispensations in the Late Middle Ages”, i The Roman Curia, the Apostolic Penitentiary and the Partes in the Later Middle Ages, red. Kirsi Salonen og Christian Krötzl (Roma: Institutum Romani Finlandiae, 2003), 159-169; ”Det kristne ægteskab: Ejendom og jomfrudom i middelalderens Island”, i Middelalderens Verden: Verdensbilledet, tænkningen, rummet og religionen, red. Ole Høiris og Per Ingesman (Aarhus: Aarhus Universitetsforlag, 2010), 305-321; Property and Virginity: The Christianization of Marriage in Medieval Iceland 1200-1600 (Aarhus: Aarhus University Press, 2010).