Fortidsvern 3-2025

FORTIDSMINNEFORENINGENS FAGBLAD • NORGES STØRSTE KULTURMINNEMAGASIN

EN BØNN FOR BEDEHUSET

ARKITEKTURVERNÅRET 1975 DA BEVARING SKULLE UT TIL

HELE FOLKET

SIDE 10

UTVANDRERJUBILEET RESTAURATION

SEILER IGJEN – 200 ÅR ETTER

SIDE 34

VERNEKAMP I BÆRUM ARVEN ETTER CLAUDE MONET

FORFALLER

SIDE 56

Valdresmusea -ved foten av fjella -

Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.

Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.

Opplev friluftsmuseet

LIVET DEI LEVDE

50 min

Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.

Bli kjent med samlinga BUNAD OG HANDVERK 50 min

Bygdekunstnarane i eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.

Lær om stølskultur TIL SETERS 90 min

Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var i Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området i Nord-Europa med flest aktive stølar.

FORTIDSVERN

Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974

Ansvarlig redaktør Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no Redaksjon

Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no

Hedvig Idås, telefon: 452 48 202 hedvig@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok

Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no

Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO

Telefon: 23 31 70 70

Annonsesalg

Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no Telefon: 995 20 500

Grafisk design: Storybold Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645

INNHOLD

Slåttedugnad på Finnskogen

Plakathuset i Oslo – foreningens nyeste eiendom

1975: Arkitekturvern til hele folket

Gira på tranmaling i nord

Mitt håndverk

På tur i tømmerrenna på Kongsberg

Utvandrerskuta Restauration seiler igjen

Fra tegningsarkivet

Bedehuset – en unik norsk fortelling

Betydningen av det immaterielle

Monetlåven i Bærum: Et stykke verdenskunst i fare

Bo midt i verdensarven!

Våre fylkes- og lokallag

Nye medlemmer

Styreleder har ordet

Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.

Bankgiro: 6011.05.27651

Forsidebilde

Nordkil bedehus i Hamarøy, Nordland.

Foto: Erlend Berge

Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.

Manuskript, fotografier

Slåttedugnad!

På skogfinnetorpet Abborhøgda har vi registrert mer enn 94 ulike plantearter. Et kjennetegn for biologisk plantemangfold er at artene vokser i mager jord med lite næring. Skal mangfoldet bevares må det skjøttes på en slik måte at jorden ikke tilføres næring. Det gjør man ved å slå gresset og fjerne det så det ikke komposteres til næringsrik jord.

Hvert år inviterer vi derfor til slåttedugnad. Takk til alle som deltok denne praktfulle høstdagen i august. Takk også til Barnas turlag og Ti kniver i hjertet som gjorde dette til en super dag også for de yngste, med både lafting, spikking og rebusløype.

Foto: Trond Rødsmoen

UNDER UTVIKLING: Det fredede tunet består av 11 bygninger som alle etter hvert skal settes i stand av Fortidsminneforeningen. Jordkjelleren (o.h.) var den første som ble restaurert. I våningshuset er det mulig å overnatte gjennom Turistforeningen.

Det vi ikke kan ta på

Et bedehus langs en landevei i Hamarøy i Nordland. Et lite trehus sentralt i bydel Gamle Oslo. En rødmalt låve noen minutters gange fra byggeboomen i Sandvika i Akershus-kommunen Bærum. Tre bygninger med hver sine unike historier i veggene. Og felles for alle: at de har stått og forfalt i tiår. All denne elendigheten møter du på i denne utgaven av Fortidsvern.

Men håp finnes! Disse verneverdige husene befinner seg på ulike stadier i prosessen mot redning eller fortapelse. Bedehuset, for å ta tak i sistnevnte alternativ, er det redaksjonen kjent ingen planer for, et hvitmalt, panelt og nøysomt lokale verden tilsynelatende ikke har bruk for lenger. En representant for et landsdekkende fenomen, bedehusbevegelsen, de første demokratiske møteplassene i Norge fra midten av 1800-tallet. Her samlet folk seg til bønn, men også til så mye mer [side 44].

Trehuset i Grønlandsleiret 28 i Oslo har også forfalt i flere tiår, men går nå mot en redning, takket være Oslo kommunes salg av eiendommen til Fortidsminneforeningen. «Plakathuset» som det kalles takket være en fasade som vedvarende har vært tapetsert med ulovlig opphengte plakater, har en historie tilbake til begynnelsen av 1800-tallet og kan blant annet skilte med Norges første kvinnelige redaktør som en av sine leietakere [side 6].

Låven i Sandvika – «Monetlåven» – og den tilhørende drengestuen står det verre til med. Dette er bygninger i privat eie som kan rase sammen når som helst, takket være fravær av sikring og vedlikehold i årevis. Tilnavnet kan vi tilskrive arven etter Claude Monet, den verdensberømte maleren som i 1895 kom til det lille stedet ved Oslofjorden for å lære seg å male snøens farger og foreviget dette og flere motiver [side 56].

Bedehuset som arena for fremveksten av demokratiet og den offentlige debatten. Plakathuset som en del av norsk pressehistorie. Og Monetlåven som et fortsatt intakt bygningsmiljø 130 år etter at det med noen impresjonistiske penselstrøk ble del av verdenskunsten. Historier og verdier som gir bygningsarven innhold og mening ut over det fysiske, gjennom symbolikk, tradisjon og bruk, det som favnes av den immaterielle kulturarven, «det vi ikke kan ta på» [side 52].

Trond Rødsmoen Redaktør

I august var det klart: Oslo kommune selger det såkalte Plakathuset til Fortidsminneforeningen. Det historiske bygget i Grønlandsleiret 28 i Gamle Oslo skal settes i stand, til glede og nytte for bydelen.

«Vi vil gjøre istandsettingen av Plakathuset tilgjengelig for et bredt publikum»

Skiltet er tydelig - og for sikkerhets skyld slått opp i fire eksemplarer: «Plakatoppsetting forbudt. Overtredelse medfører påtale». Likevel: Det lille og svært forfalne huset i Grønlandsleiret 28 har i flere tiår vært nærmest tapetsert med plakater, og panelet er pepret med stifter. Trolig bygget i 1812, som bolig og forretning, kom det i 1958 i kommunalt eie. Siden 2006 har det stått tomt, men ikke glemt. Planer for istandsetting har kommet i en rekke versjoner, uten at det er blitt funnet en løsning, verken praktisk eller økonomisk. Før nå. Tirsdag 5. august ble salgsavtalen signert: Oslo kommune selger Plakathuset til Fortidsminneforeningen for 970 000 kroner. Kjøper forplikter seg til å sette huset i stand slik at det kan bli en «inkluderende arena i lokalmiljøet». Et forfallent og fotogent blikkfang for forbipasserende skal nå reddes og fylles med nytt liv, til glede for bydelen. – Jeg er glad for at dette kulturhistoriske bygget nå skal rehabiliteres og får nytt liv igjen. Med engasjerte kjøpere vet vi at bygget gjenoppstår som en sosial og kulturell møteplass i bydelen, sier byråd for kultur og næring Anita Leirvik North.

Eierskiftet er et direktesalg til Fortidsminneforeningen og må derfor vedtas

av bystyret i tråd med Oslo kommunes salgsinstruks. Et av vilkårene for salget er at kulturminner og kulturmiljøer blir tatt vare på for ettertiden, og at eiendommen utvikles til et møtested med sosial funksjon i bydelen. Fortidsminneforeningen har allerede innledet dialog med aktører som ønsker å bruke huset.

Ønsker å synliggjøre bygningsvern – Vi i Fortidsminneforeningen gleder oss veldig til arbeidet med å sette i stand Plakathuset, et viktig lokalt kulturminne som vil komme bydelen til gode, sier generalsekretær Ola H. Fjeldheim. Han lar seg overhodet ikke skremme av at «Sløseriombudsmannen» i et innlegg i Vi menn i 2024 kalte Plakathuset for «oppussingsobjekt fra helvete». Der kommer det frem at bare utredningene opp gjennom årene har kostet over 8 millioner kroner. – Huset har store skader, men kan helt klart settes i stand med kulturminneverdier intakt. Fortidsminneforeningen har både kunnskapen og menneskene som skal til for å lykkes med dette, sier Fjeldheim. Kjøpet og istandsettingen finansieres gjennom Husbruk, Fortidsminneforeningen og Stiftelsen UNIs program for erverv og istandsetting av eiendom. For

GAMLE OSLO: Beliggenheten i travle Grønlandsleiret i Gamle Oslo, med mange beboere i nærområdet, gjør eiendommen egnet for utadrettet virksomhet. Her er plakatene fjernet for anledningen, men dukker nok fort opp igjen.

Tekst og foto: Trond Rødsmoen

HISTORISK STEDSUTVIKLING: Sammen med naboeiendommene Grønlandsleiret 30 og 32 utgjør Plakathuset et viktig fysisk miljø som anskueliggjør byutviklingen i dette området.

OSLO GRÖNLANDSLERET 28–30: Huset slik det så ut før fasaden ble tilbakeført, og før nabobygningen til venstre ble revet i forbindelse med en veiutbygging. Foto: Riksantikvaren

hvert enkelt prosjekt legges det vekt på at eiendommen skal bevares inn i fremtiden og på et tidspunkt få ny eier og ny bruk. Som Husbruk-prosjekt vil Plakathuset være en arena for kompetanseoverføring i tradisjonshåndverk, blant annet gjennom håndverkskurs i regi av foreningens satsing Håndlag underveis i prosessen. – Vi vil gjøre istandsettingen av Plakathuset tilgjengelig for et bredt publikum, slik at vi får vist bygningsvern i praksis. Dette skal også være en kursarena underveis, noe vi har lykkes med i tidligere og pågående prosjekter i andre deler av landet, sier Fjeldheim.

Kommunens arbeid med ledige bygg Salget av Plakathuset er en del av Oslo kommunes målrettede arbeid med å få tatt flere av kommunens ledige bygg i bruk. Eiendoms- og byfornyelsesetaten leder dette arbeidet og vurderer sammen med andre eiendomsforvaltere i kommunen om ledigstilte bygg skal rehabiliteres, rives eller selges.

– Vi er svært fornøyde med at nok et bygg som kommunen ikke lenger har bruk for, nå får nytt liv til glede for bydelen, sier

FAKTA OM PLAKATHUSET

• Oppført i 1812 som bolig og forretning

FORNØYD: Byråd for kultur og næring Anita Leirvik North har stor tro på Plakathusets nye eier. Foto: Sturlason

etatsdirektør Eskil Bråten i Eiendoms- og byfornyelsesetaten. Kommunen har solgt flere unike eiendommer som ikke lenger er nødvendige for kommunal tjenesteproduksjon – blant annet Tryvannstårnet, Skar leir og den tidligere politi- og brannstasjonen på Vækerø.

En rik og spennende historie

Plakathuset har vært på Byantikvarens gule liste siden 1983 og beskrives slik i etatens vurdering av kulturminneverdiene:

• Ifølge grunnboken ervervet Oslo kommune eiendommen i 1958

• Byantikvaren skriver i en redegjørelse til Eiendoms- og byfornyelsesetaten at: «Oslo kommune kjøpte eiendommen i 1958, og siden da har den blant annet blitt bruk som forretning, møbelhandel og ungdomsklubb. Huset har stått tomt siden 2006.»

• Forvalter av bygget i kommunen er Oslobygg KFa

• Eiendommen er solgt til Fortidsminneforeningen til takst for kr 970 000 med vilkår om at bygget skal settes i stand slik at kulturminner og -miljøer blir tatt vare på for ettertiden, og at eiendommen utvikles til et møtested med sosial funksjon i bydelen.

• Oslo kommune beholder retten til å kjøpe eiendommen tilbake til markedspris om vilkårene ikke er oppfylt 10 år etter signering av kjøpskontrakten.

DRØMMEPROSJEKT: Huset har store skader, men det er fullt mulig å sette det i stand og samtidig ta vare på kulturminneverdiene, sier Ola H. Fjeldheim.

«Grønlandsleiret 28 ble trolig oppført som bolighus omkring 1812 og har senere blitt brukt til blant annet avholdskafé, pianolager og møbelforretning. Bygningen er fundamentert på ringmur uten kjeller. Hovedrommet mot gate har laftede vegger, mens portrommet og mindre rom mot bakgård er oppført i bindingsverk. Bygningen ble restaurert av arkitekt Bernt Heiberg på 1950-tallet. Eiendommen har kulturhistorisk verdi som et godt bevart eksempel på forstadsbebyggelsen før byutvidelsen i 1859. Sammen med naboeiendommene Grønlandsleiret 30 og 32 utgjør den et viktig fysisk miljø som anskueliggjør byutviklingen i dette området.»

Huset er også et lite stykke pressehistorie: En av leietakerne var Josephine Thrane, hustruen til Marcus Thrane som grunnla landets første arbeiderbevegelse og var redaktør for Arbeider-Foreningernes Blad. Da han ble fengslet for sin politiske aktivisme i 1851 og sonet flere år i Botsfengselet på Grønland, bodde Josephine i Grønlandsleiret 28 fra 1851 til 1858 mens hun hadde utgiveransvaret for ArbeiderForeningernes Blad og med det ble Norges første kvinnelige redaktør.

SJEL: Fine gamle detaljer forteller at dette er et hus med historier i

veggene.

Arkitekturvern til folket!

Stor boligmangel og stor fremtidstro gikk hånd i hånd i tiårene etter andre verdenskrig, ofte med sanering av hele bydeler og kulturmiljøer som resultat. Motstanden mot denne utviklingen vokste, og nå skulle tidenes informasjonskampanje snu rivetrenden og skape allmenn forståelse for bevaring, og det med slagordet «Fremtid for fortiden».

Tekst: Trond Rødsmoen

I år er det 50 år siden Det europeiske arkitekturvernåret 1975. Samfunnsutviklingen i den vestlige verden etter andre verdenskrig hadde ført til et enormt press på eldre bebyggelse. Europas historiske byer var i ferd med å miste sin særegne karakter, og norske byer og tettsteder var intet unntak.

Nå skulle Europarådet løfte frem vår felles europeiske arkitekturarv. Et helt år skulle derfor vies bygnings- og arkitekturarven, med håp om å stanse den negative utviklingen. Ble det et vendepunkt?

LISEN ROLL VAR for 50 år siden sekretær for Arkitekturvernåret 1975 med en sentral rolle i gjennomføringen.

LISBETH HALSETH, arkitekt og ansvarlig for transformasjon hos LPO arkitekter, jobber i dag med arkitekturvern.

NASJONAL KAMPANJE: «Alle» var med. Fargerådet bidro sterkt, stilte med maling og kost og fikk myndighetspersoner og kjendiser opp på stigen for å ta i et tak. Her er statsminister Trygve Bratteli og Stephan Tschudi-Madsen fra Riksantikvaren i aksjon på Røros i 1975. Foto: Fargerådet

«Det vi hadde i oppdrag å formidle var temmelig ukjent for folk flest»

Det europeiske arkitekturvernåret 1975 ble starten på Lisen Rolls 40 år lange karriere i kulturminnevernet. Men bidro det også til et mer folkelig engasjement for arkitektur og bygningsarv her til lands?

– Det var starten på en breddeforståelse, det er det jeg i dag tenker er det viktigste vi oppnådde med det året. Vi skulle treffe hele befolkingen; elever i skolen, næringsliv, håndverkere, huseiere, arkitekter – de var jo viktige – og politikere og byråkrater. Vi skulle forsøke å få alle til å se verdien i bevaring, sier Roll.

Vi er hjemme i leiligheten hennes i Ullevålsveien på St. Hanshaugen i Oslo, i det hun selv omtaler som «nabolagets styggeste bygning».

Stygg er den ikke, men moderne og hvit, bygget i 2000, året Roll flyttet inn. Nabolaget preges av bygninger av mer historisk art, som Ullevålsveien skole rett i front.

På stuebordet har hun samlet en bunke bøker og hefter, alle produsert og utgitt i årene 1975 og 1976: «Setra – et bygningsmiljø i fare». «Framtid for fortiden», «3 places in Norway». Og alle er et resultat av all aktiviteten som skulle løfte frem den norske arkitekturarven gjennom et helt år.

– Det er faktisk ganske imponerende hva vi fikk til, sier Roll.

Et felleseuropeisk initiativ Europarådet besluttet at 1975 skulle vies vernet om vår europeiske arkitekturarv; The European Architectural Heritage Year. Europas historiske byer var i ferd med å miste sin særegne karakter, ble det hevdet, en utvikling man ønsket å stoppe. Europarådet formulerte målene for Arkitekturvernåret slik:

• Å vekke de europeiske nasjoners interesse for, og bevissthet om, deres felles arkitekturarv

• Å lede oppmerksomheten mot de farer som truer denne arven

• Å beskytte bygninger av arkitektonisk og historisk og miljømessig interesse og sikre dem en levende rolle i dagens samfunn

• Verne om, bevare og pleie den spesielle karakter som de gamle byer og småsteder har

Alle Europarådets 17 nasjoner deltok. 43 steder i Europa ble utpekt som pilotprosjekter. Disse skulle være forbilde-eksempler på hvordan problemet med eldre bebyggelse i et moderne samfunn kan løses: Norge bidro med fiskeværet Nusfjord i Lofoten, bergstaden Røros og Gamle Stavanger.

Norge kom sent med, nærmest kastet inn i det lenge etter at andre land hadde planlagt i lang tid. Og på samme vis ble også Lisen Bull (som hun het den gang) kastet inn; Hun hadde allerede en fot innenfor hos Riksantikvaren som nå fikk oppdraget med å levere på landets vegne. Hun ble Nasjonalkomiteens sekretær sammen med sjefssekretær Stephan Tschudi-Madsen.

Informasjonskampanje

I Norge ble Arkitekturvernåret først og fremst en bred informasjonskampanje for å skape forståelse og interesse for den norske delen av den felles europeiske arkitekturarven, «fra skolelever til byplanleggere». Riksantikvaren hadde ansvar for planlegging og gjennomføring, som sekretariat for Arbeidsutvalget. Nasjonalkomiteen besto av representanter fra en rekke departementer, utdanningsinstitusjoner, medier, forbund og organisasjoner, blant dem Fortidsminneforeningen.

Bakgrunnen for satsingen dette året var en økende bevissthet om verdien av vår eksisterende bygningsarv. Ikke minst vokste dette ut av en reaksjon mot alt det verdifulle man i mange land hadde sett gå tapt i rivebølgen etter andre verdenskrig og utover på 1960- og 1970-tallet. Boligmangel fikk politikerne til å prioritere produksjon, ikke bevaring, og mange viktige hus og kulturmiljøer forsvant i saneringen og modernitetens ånd.

I Oslo handlet dette blant annet om rivetrusselen mot Karl Johan-kvartalet, Det engelske kvarter, Grünerløkka og trehusmiljøene Rodeløkka og Kampen. Tenk bare: I 1963 forelå planer om at de

klassiske bygårdene i det lange kvartalet på Karl Johans gate mellom Akersgata og Universitetsplassen skulle rives og erstattes med moderne høyhus, noen av dem planlagt til å bli 25 etasjer høye. Dette skjedde som kjent aldri, men ikke uten innbitt kamp. I stedet ble fasadene delvis bevart og moderne bygg reist på baksiden. Verre gikk det med Det engelske kvartal (tegnet av arkitektene Due og Steckmest), en av de rikest utsmykkede leilighets- og forretningsgårdene i hovedstaden. Kvartalet ble, etter lang motstandskamp, revet i 1962.

Stephan Tschudi-Madsen, den da fremtidige sjefssekretæren for Arkitekturvernåret og enda noe senere landets riksantikvar, siteres i artikkelen «Et vendepunkt på 1970-tallet – Historismen blir interessant» av Trond Indahl (Fortidsminneforeningens Årbok 2024):

«Oslo er så fattig på god arkitektur, så arkitektonisk gold, så sjarmløs – at de få personlige trekk som finnes i byens fysiognomi, de må man ta vare på. Dues kompleks, enten man kaller det «Den franske halvtime» eller «Det engelske kvarter» er nettopp et slikt pittoresk innslag. Og det er god arkitektur. Det eier vesentlige kvaliteter som rytme og harmoni, det har dette som hus som regel savner – sjarm. Dues kompleks er ikke noe som kan fredes. Så gammelt er det ikke, men fikk huset stå noe år til, ville nok dagen komme. Man skal ikke ta vare på alt som er gammelt, men blant det gamle skal man finne det som er godt, og det skal man verge mot overgrep».

Et skudd for baugen

Det engelske kvarter gikk tapt. Karl Johan-kvartalet besto, delvis. To gode eksempler på en utvikling man hadde som mål å stanse, dette voldsomme angrepet på tidligere tiders byggestil, og i særdeleshet det man omtaler som historismen, 1800-tallsarkitekturen som var for ung til

RIKSANTIKVAREN: Lisen Roll i de nye lokalene til sin gamle arbeidsgiver Riksantikvaren. Direktoratet flyttet inn i moderne, men historiske lokaler i Trelastlageret i Schweigaardsgate i Oslo våren 2025. Foto: Hedvig Idås

å bli verdsatt av vernekrefter, inkludert Fortidsminneforeningen.

For igjen å sitere fra artikkelen, og Tschudi-Madsen:

«Det er reist en opposisjon som har ført så langt som jeg tror man ikke har nådd i en slik sak tidligere her i landet, nemlig at Fortidsminneforeningens Oslo-avdeling og så Den antikvariske bygningsnemnd har kommet med hver sin meget sterke uttalelse for bevaring av kvarteret. Dette er meget bemerkelsesverdig og gledelig som 1880årene egentlig ligger utenfor i alle fall Den antikvariske bygningsnemds område. Jeg ser hele denne opposisjonen som et meget gledelig tidens tegn, og selv om vi taper

Det engelske kvarter så tror jeg at vi har fått en god posisjon for neste runde. Og jeg tror vi kan få slått fast at de verdier vi har fra denne perioden må ses som et hele, slik at vi nå kan regne med at Homansbyen og Victoria terrasse kan få stå. Opposisjonen i denne saken har vært et skudd for baugen for Byplanrådet. Nå må man ta seg i akt.»

Reddet, tapt og i fare

For Lisen Roll og de andre involvert i planleggingen og gjennomføringen av Arkitekturvernåret var disse store vernekampene del av samtiden. Eksemplene på alt som hadde gått galt i sanerings- og byutviklingspolitikken var mange, nå skulle folket lære

at veien videre kunne være en helt annen. Egne undervisningsopplegg om arkitekturvern ble utviklet for skoleelever, seminarer og foredrag ble avholdt. En av de største satsingene var utstillingen «Hus i Norge – verd å verne», der målet var at budskapet om vern skulle nå så langt og så mange som mulig. Her ble publikum blant annet møtt av bilder av hus vi kunne ha mistet, hus vi hadde mistet og hus som kunne reddes. Utstillingen bli en stor suksess: Produsert i 90 eksemplarer ble den vist 175 steder rundt om i Norge.

Fordi man ønsket varige resultater når året var omme, etter at plakatene var revet ned og utstillingene pakket bort,

SJEFEN SJØL: Gro Harlem Brundtland var nyutnevnt miljøvernminister i 1975, og bidro til å sette bevaring på dagsordenen ved blant annet å svinge malerkosten på Røros. Foto: Fargerådet

ble det lagt stor vekt på publikasjoner. 19 titler ble produsert, fra bok om norsk seterbebyggelse til bok om byfornyelse i miljøvernperspektiv.

Pressedekningen var oppfattende, mye takket være engasjement fra nasjonale og lokale politikere. I Nusfjord, på Røros og i Gamle Stavanger kunne man se statsminister Trygve Bratteli, miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, ordførere og en rekke andre svinge malerkosten.

– Målet med dette året var ikke først og fremst å skape fysiske resultater, som bevarte bygninger. Det var mer å forklare viktigheten av bevaring. Det vi hadde i oppdrag å formidle var temmelig ukjent for folk flest, med mye upløyd mark. Men for en respons vi fikk, minnes Lisen Roll.

Skulle styrke lokaldemokratiet Hva kom ut av all denne oppmerksomheten?

– I tillegg til å øke forståelsen for arkitekturvern blant folk flest, så lå det også politiske føringer i arbeidet. Vi hadde tenkt de samme tankene som Arkitekturvernåret ønsket å løfte frem, en fremtid for fortiden,

at nå måtte vi gå inn for den alminnelige arkitekturen, ta vare på byggeskikken på landsbygda og i byene. I ettertid ser jeg at det vi holdt på med dette året var å alminneliggjøre det vi innen fagfeltet kalte «bygninger med miljøverdi».

– Nytt var det også at kommunene skulle ha ansvar for å ta vare på sin egen verneverdige bebyggelse, dette ble veldig understreket gjennom dette året og i tiden som fulgte, det var en demokratisering av kulturminnevernet med vekt på lokalt selvstyre. Det er kanskje det viktigste som ble brakt videre, å ikke bare tenke på de flotte tømmerbygningene i dalførene, og stavkirkene, men også trehusbebyggelsen i byene, den alminnelige byarkitekturen, de sammenhengende bymiljøene der folk bodde, sier Roll.

Samme temaer som i dag

Hva var man så opptatt av dette året? Temaer for fire av foredragene kan gi noen stikkord, og klinger kjent også i dagens debatter: Hva er verneverdig? Miljøer og mennesker, om identitet og fellesskap. Vår

eksisterende bygningsmasse som ressurs. Arkitektur- og miljøvern i fremtidsperspektiv. Interessant er det at mange av temaene fra Arkitekturvernåret – noen av dem kontroversielle på den tiden – fortsatt diskuteres og løftes frem som «nye» argumenter, som for eksempel at gamle hus kan ses som en ressurs. Eller at gjenbruk av gamle hus også er klima- og miljøvern.

Gamle hus som ressurs var kanskje en ny tanke i 1975, men noe vi fortsatt snakker om, fortsatt bruker som et argument for bevaring. Det synker inn, gradvis. Mang en politiker har de siste årene snakket om at «det grønneste huset er det som allerede er bygget». Forskning viser at verneverdige hus øker mer i verdi enn hus uten vernestatus.

Samtidig handler det også om «vikarierende» argumentasjon.

– Hos Riksantikvaren diskuterte vi den gang om vi i det hele tatt kunne snakke om kulturminner som en ressurs, som en økonomisk størrelse, sier Lisen Roll. Og det er ikke helt ulikt i dag. Ressurs-begrepet er godt etablert, mens bærekraft- og

PILOTMERKER: I Norge valgte vi ut tre pilotprosjekter som skulle vise ulike sider og utfordringer ved bevaring: Nusfjord i Lofoten, Røros i Trøndelag og Gamle Stavanger i Rogaland. Alle fikk hvert sitt frimerke.

BOKPRODUKSJON: Å bevare arbeidet dette året for ettertiden var viktig. Derfor ble det publisert hele 19 ulike boktitler.

klimaaspektet er blitt en del av argumentasjonen for bevaring relativt nylig. Skal det ikke først og fremst handle om bevaring basert på verneverdi alene? Svekkes ikke dette når vi henter drahjelp fra klimaargumentene? Lisen Roll har skrevet bok om akkurat det: «Verneverdi og utvelgelseskriterier».

– Det var få om noen som hadde skrevet om dette på et folkelig språk. Boken ble brukt mye på Blindern. Ett kriterium jeg omtalte var arkitektur som verdi: jo nærmere vår egen tid, desto viktigere er det at det er arkitekttegnet, at det er av høyrere arkitektonisk verdi, enn at det er gammelt. Det fikk jeg mye kjeft for! Jeg mener fortsatt at de viktigste arkitektenes viktigste arbeider har betydning for verneverdien.

En folkebevegelse?

– Hvor ser så interessen for arkitekturvern og bevaring i dag?

– Jeg tror det er veldig mange som er interessert i dette. Kanskje kan vi vekke engasjementet enda mer ved å sammenligne de gamle miljøene med det nye vi bygger i dag. Arkitekturopprøret, et relativt nytt fenomen, er veldig sunt, ikke fordi jeg er enig i alt de sier og gjør, men fordi det stiller noen klare spørsmål, det er blitt en slags folkebevegelse som gjør at arkitekter begynner å lure på om de skal tegne mer interessante hus. Først var det tilpasning som gjaldt. Så var kontrast mantraet, at det nye tydelig skulle skille seg fra det gamle. Og nå er det tilpasning som igjen gjelder. Folk er veldig opptatt av historie, mer enn

før, det er mitt inntrykk. Så det vil fortsatt handle om fortid, identitet og tilhørighet. Men klima og miljø som argumentet svekker ikke bevaringstanken, det ser vi med tydelighet i dag.

I sluttrapporten for Arkitekturvernåret avslutter arbeidsutvalgets sekretær, Stephan Tschudi-Madsen hos Riksantikvaren med følgende:

«Å tro at året har medført en plutselig forandring i folks oppfatning er naivt – at budskapet har nådd frem til politikerne er mulig om enn optimistisk – at det i noen grad har virket utfordrende og inspirerende på arkitekter er trolig – at det har støttet enkelte eiere av eldre bebyggelse og bevisstgjort flere, er sikkert. Det er først om noen år – og gjennom økning i arbeidet ute i distriktene hos fylkeskonservatorene og hos Riksantikvaren – at vi vil merke om det er skjedd noen endring i holdningen til vår bygningsarv.»

«I dag er det spesielt viktig å

ta

vare på det som ikke har et

formelt vern»

– Å verne arkitektur har en egenverdi. Det gir steder en identitet og er del av det som gjør oss stolte av et sted vi kommer fra eller bor, som knytter oss til det stedet, sier Lisbeth Halseth, arkitekt i LPO arkitekter med fagansvar innen kulturminnevern, bærekraft og sirkulærøkonomi.

Vi sitter i et lite møterom på arbeidsplassen hennes, LPO arkitekter, der hun er en av 140 arkitektkolleger. Halseth jobber spesielt med eldre bygninger, med transformasjon, gjenbruk og tilpasning. Et eget team hos LPO har dette som spesialområde.

For et drøyt år siden fullførte hun og

kollegene jobben med å forvandle Oslo Lysverker på Solli plass til Hotel Sommerro. Et fem år langt og svært krevende prosjekt i et fredet bygg med et delvis fredet interiør. Nå jobber hun med et helt annet type prosjekt, å skape en kulturarena ut av det gamle terminalbygget og flytårnet på nedlagte Fornebu flyplass.

Hun tar en avstikker til Tromsø, til Vervet, for å illustrere sitt poeng. – Vervet er en gammel verft-tomt der det skulle bygges leiligheter. Alt skulle bort, men midt på tomten sto en gammelt maskinhall, en verkstedbygning som vi i vårt konkurranseforslag foreslo å ta vare på. Hallen hadde ikke noe formelt vern,

KULTURARENA: Lisbeth Halseth arbeider for å forvandle de eldste terminalbygningene og flytårnet på nedlagte Fornebu flyplass til en kulturarena. Foto: Hedvig Idås

men utbygger likte forslaget vårt. I dag er akkurat dette bygget en suksess, et samlingssted med servering og bakeri, som ble etablert tidlig i utbyggingen. Det kan være strategisk smart for et prosjekt å ta vare på gamle bygninger, det gir en dybde man ikke kan skape, sier Halseth.

Å ta vare på det utan vern

– Da du ringte og nevnte Arkitekturvernåret så husket jeg det godt. Jeg gikk i 5. klasse, så det må ha vært mye snakk om det, sier Lisbeth Halseth. Arkitekt bestemte hun seg for å bli etter videregående, og nå har hun 30 år bak seg hos LPO arkitekter. Der hun jobber spesielt med gjenbruk. Tidsdybde er hun opptatt av, om det handler om sporene etter verftsindustrien i Tromsø eller å bevare de langt yngre bolighusene i Longyearbyen, et annet prosjekt hun for tiden arbeider med.

– I dag er det spesielt viktig å ta vare på det som er verd å ta vare på, men som ikke har noe formelt vern, som det mekaniske verkstedet. Slike bygninger kan ha en arkitektonisk verdi, men havner under den

streken som vi setter for hva vi skal bruke felleskapets ressurser og forvaltningen på å ta vare på. Det ligger mye under den streken, sier Halseth.

– Jeg opplever at stadig flere eiendomsutviklere er i ferd med å se det samme, men hvis vi kan vise at slike arkitekturverdier også betyr noe for verdien av eiendommen, ja da kan vi også gjøre noe med forestillingen om at det er dyrere å bevare enn å bygge nytt. Det er ikke alltid dyrere, men vi må løfte frem de gode eksemplene. I tillegg avhenger dette av regnestykket: Hvis bygget, hele livsløpet, som utleieobjekt, består av solide materialer og solid fasade, som du kanskje skal ta vare på i hundre år, ja, så får du dette med på kjøpet. Da blir regnestykket annerledes.

– Vi venter på at det skal bli dyrt å rive, at det skal koste å bruke C02, ikke kun bygge energieffektivt, men også ta vare på materialene som allerede finnes. Det tror jeg vil være gunstig, også for kulturminnevernet, at mer løftes opp over den nevnte streken.

Kun verne kvalitetsarkitektur?

– Arkitekturvern, kan det bli den rådende føringen i samfunnet? Eller forblir det en nisje av byggebransjen, for spesielt interesserte?

– Interessant tanke. Hva legger vi i begrepet arkitekturvern? Er det spesielt kvalitetsarkitekturen, eller kan ordet inneholde alle bygninger vi har bygget fordi det er bra for jordkloden å verne dem? I mitt hode er arkitekturvern en sammenblanding av bærekraftperspektivet og arkitekturvernet. At vi skal ta vare på mest mulig. Det er smart å ta vare på for å gjenbruke og ikke forbruke mer enn vi må. Samtidig har vi er alt det under streken, for ungt, ingen opplagte kvaliteter, ingen kjent arkitekt. Dette gjelder mye av 1970-tallsbegyggelsen, ferdighusbebyggelsen. Når vi får litt avstand, begynner å bli nostalgiske, da ser vi verdien, men i mellomtiden er mye revet eller ombygget. Arkitekthjertet mitt er veldig for bygningsmassen midt på, den som går under raderen. Den beste arkitekturen blir tatt vare på, lovverket brukes på den, derfor bekymrer ikke det meg.

SKAPTE BEGEISTRING: LPO arkitekters forslag om å bygge ut Nationaltheatret i klassisk stil skapte stor begeistring. Men en nøyaktig kopi av den gamle delen er det ikke snakk om, mener Lisbeth Halseth. – Det kan gjøres med dagens tilgang på materialer og håndverksressurser, men arkitekten. Foto/Illutrasjon: LPO arkitekter

Det er arkitekturen på nivået under, hvem skal ha ansvar for den biten om ikke utbyggere og arkitekter ser og anerkjenner den som bevaringsverdig?

God stedsutvikling

– Hva er så suksessfaktorene for god god stedsutvikling?

– At sluttresultatet, det som tilhører fellesskapet, blir bra; uteområder, tilgjengelighet, at det er gjort grep mellom fellesrom og bygningsmasse. I Bjørvika her i Oslo er grepet med allmenninger godt, det er noe vi arkitekter liker. Der er det lagt mye arbeid i kvalitet og utforming. I tillegg er prosessen avgjørende. God dialog, at partene involvert har gode diskusjoner rundt ulike forslag, at partene har et felles vokabular. Mange kommuner har

ikke ekspertisen til å diskutere byutvikling og arkitekturfag, der er det mye å gå på, sier Halseth.

Samtidig ser hun hvor tøft det er å være lokalpolitiker, med stor saksmengde, masse sakspapirer og tegninger å sette seg inn i. En utbygger kan lett påvirke i sin ønskede retning. Og arkitekten, som har et oppdrag, det skal litt til å si «dette kan vi jo ikke bygge».

– Vi har et oppdrag, og kan bruke vår fagkunnskap til å komme med våre meninger, men det er kommunene som bestemmer til slutt. Grensesettingen må komme fra kommunen.

Kontrast eller tilpasning

Lisbeth Halseth var ferdig utdannet i 1988, med lærere som selv hadde bakgrunn

fra 1960- og 1970-tallet. Hun var preget av kontrasttanken, frem til for en stund siden før hun begynte arbeidet med Hotel Sommerro, da de jobbet for at det nye de tilførte skulle passe inn sammen med interiørene man tok vare på.

– Jeg har inntrykk av at vi diskuterer dette temaet mer nå enn bare for fem år siden. Mye kanskje takket være Arkitekturopprøret. Mitt inntrykk er at alle parter har lagt vekk kontrasttanken, også Riksantikvaren, men selvfølgelig er det noen «gamle sjeler» som holder fast ved kontrasttankegangen.

Det var LPO arkitekter som tidligere i år lanserte forslaget om å bygge ut Nationaltheatret i samme stil som den eksisterende bygningen. Et forslag som vekket bred begeistring, men som også ble møtt med

kritikk, kanskje særlig fra arkitekthold. Selv syns Lisbeth Halseth at forslaget kan bli vellykket, om det blir gjennomført riktig. – Ikke som en kopi, men med utgangspunkt i det eksisterende. Hva har vi av materialer i dag, byggeteknikk og håndverkere? Jeg sto en morgen og studerte fasaden, det er mye detaljert steinarbeid fra en annen tid. Hvis vi skulle speile den fasaden i dag, hva tar vi med oss videre fra den stående bygningen, hva kan vi gjøre med dagens uttrykk, dagens hånd, både håndverkeren og arkitektens hånd. Jeg tror det kan bli veldig fint, med tegl og farge, og kanskje litt enklere detaljering i fasaden, med utgangspunkt i den håndverkskunnskapen og den materialtilgangen vi har nå.

SOMMERRO: Lisbeth Halseth var i flere år involvert i å transformere Oslo Lysverker til Hotel Sommerro. Bygget er fredet, og deler av interiøret vernet, noe som innebar tett samarbeid mellom arkitekter, håndverkere, byggherre og Byantikvaren. Den nye rotunden på taket var det mest kontroversielle grepet som ble gjort, et sterkt ønske fra byggherren som fikk Byantikvarens godkjennelse.

Foto: Fransisco Nogueira

KOMPLETT TREBESKYTTELSE

MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER

Topper på Riksantikvarens best i test-rapport!

LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG

FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE

NYE NAUST-EIERE BLE GIRA

PÅ GAMLE MALINGSTYPER

– Jeg hadde ikke noe forhold til tranmaling, men da jeg leste om det i Fortidsvern i fjor gikk det lys opp for meg. Nå er vi inspirert til å male naustet, og tran har vi allerede skaffet, forteller Magnus Vangsnes Bjørgo. Han og Victoria Liedbergius er så ofte de kan på Kjærran gård på det fraflyttede stedet Rørstad i Nordland.

Tekst: Lill-Karin Elvestad. Foto: Magnus Vangsnes Bjørgo/Victoria Liedbergius

Paret bor mange mil lengre sør, på Eidsvoll i Akershus, med jobber innen musikk; Magnus er fast solotubaist i orkesteret ved Den Norske Opera og Ballett mens Victoria, utdannet sanger, er generalsekretær i Ung i Kor. Begge har arbeidssted Oslo og pendler dit.

En kunne derfor tenke at et feriested milevis lengre nord, kun tilgjengelig med båt, blir for tungvint for paret og deres lille datter. Men nei. Her har de funnet sitt andre hjem, en plass der pulsen senkes og tida synes å gå i et saktere tempo. Etter at Victoria først kjøpte gården i 2014, har de fått et samlende punkt for sine verdier og

KJÆRRAN I

NORDLAND: Victoria

har røtter i nærheten av det veiløse småbruket Kjærran, og følte hun kom hjem idet hun kjøpte gården.

DET GODE LIV:

Magnus Vangsnes

Bjørgo, Victoria Liedbergius og deres lille datter elsker å være ute og arbeide, noe som passer godt til stedet de har kjøpt på Rørstad i Nordland.

interesser; dyrking og matauk, historie, natur og musikk. Og: bevaring.

Prestegården

Rørstad har en fascinerende historie. Vi er på nordlandskysten, nord for Bodø, i et landskap preget av fjorder og fjell, øyer og holmer. Det er værhardt, men likevel frodig på de smale stripene jord mellom havet og fjellveggen. Rørstad er nettopp et slikt flatt parti med dyrkbar mark og noe skog. Bygda ligger vestvendt ved utløpet av fjorden Sørfolda, under foten av mektige fjell. Langt i vest er Værøy og Røst i Lofoten, litt mot sør ligger Kjerringøy.

ARBEIDET VENTER: Bua av osp som nå er klar for å reddes. Magnus forelsket seg også i Rørstad da han kom dit første gang i 2018. Nå går tankene og lengselen stadig nordover, til stedet paret ser for seg å utvikle og bevare i årene fremover.

Arkeologiske funn, blant annet ei steinsatt grav med en mann og en hest, viser menneskelig aktivitet fra eldre jernalder. Fra reformasjonen var Rørstad et viktig kirkested med stor prestegård, faktisk var gårdsbruket her det største i prestegjeldet kun forbigått av gården ved Kjerringøy handelssted. Mens havet var den viktigste kommunikasjonsveien, lå Rørstad sentralt. I 1761 ble det bygd ei korskirke, som fortsatt står, satt opp på samme sted som en rekke tidligere kirker. Men Rørstad var og ble værhardt, med brå fallvinder, sterke strømmer og lumskt uvær. Lenge var det en skikk at kirkefolket fikk overnatte i prestegårdens bygninger hvis uværet hindret dem å reise hjem

etter gudstjenesten. Utover 1800-tallet vokste de omkringliggende og mer tilgjengelige tettstedene til med egne kirker, og i 1906 ble Rørstad prestegård solgt og delt opp i mindre parseller. Gjennom årene har en rekke bygninger tilhørende prestegården blitt revet. Spikeren i kista kom da bilveiene ble de dominerende ferdselsårene. I 1960-årene stimulerte staten ytterligere fraflytning ved å gi penger til de som ville dra, og fra slutten av 1970-tallet var det stort sett tomt for fastboende.

Kom hjem

Og hit kom altså Victoria en sommerdag i 2014. Hun har nemlig familiær tilknytning

til området, med bestemor og oldemor fra Eide, på andre siden av fjorden. Victoria hadde derfor vært på sommerbesøk før, men idet hun ble med til Rørstad i anledning den årlige kirkehelga, var det noe som falt på plass.

– Jeg så da at småbruket Kjærran var til salgs. Det overrasket meg, for jeg trodde det var solgt for lenge siden, men der lå det. Jeg følte meg hjemme med én gang, sier Victoria, som slo til og kjøpte. I 2015 arrangerte hun likegodt en folkemusikkfestival her, og en internasjonal folkemusikk-leir med deltagere fra Kina og Marokko! Etterpå har mange spurt om når det blir neste gang – og det blir.

– Jeg har studert tidlig musikk- og notehistorie, jeg går tilbake til kildene og er fascinert av gamle metoder. Dette resonnerer i både bygg og musikk! Jeg har lyst til å ordne kurs i lokking og annen tradisjonsmusikk her i fremtida, sier Victoria.

Bygningene

Kjærran har et våningshus i bindingsverk fra 1930-tallet, med skifertak, støpt mur, kjeller og loft. Men ingen bad. Videre er her en fjøs fra ca. samme tidsperiode, og, som nevnt, et naust. Gården er en typisk fiskerbondegård der både jorda og havet ga livsnødvendig grøde. Gården ligger bare 100 meter fra sjøen, mens naustet, som

FELLES NAUSTREKKE: Parets naust ligger midt i ei historisk interessant naustrekke som er et kulturmiljø i seg selv. Naustet skal nå istandsettes. – Vi ønsker å ha fokus på tradisjonelle handverksteknikker og materialvalg, i kombinasjon med lokal kunnskap, sier Magnus.

Det er veldig

i vår interesse å bevare det slik det er, heller tilbakeføre til det opprinnelige enn å modernisere.

er en del av et naustmiljø med flere eldre naust, er litt lengre nord på Rørstad. – Ved naustet er det også ei spennende, lita bu, som tilhører en annen grunneier. Den er bygd i osp og såpass spesiell at vi håper å kunne bevare den også. Alt arbeid er et samarbeidsprosjekt mellom oss og en god nabo som har naustet ved siden av vårt. Han er en kjemperessurs, ikke bare er han handverker, han vervet oss inn i Fortidsminneforeningen også, ler Magnus. – Det er veldig i vår interesse å bevare det slik det er, heller tilbakeføre til det opprinnelige enn å modernisere. Å komme vekk fra den moderne plastmalinga er en motivasjon i seg sjøl, sier Magnus.

Men på sikt vil det nok bygges et bad her, og de drømmer om muligheten til en dusj på varme sommerdager!

Skynder seg langsomt

I 2019 bytta de kledning på vestveggen på huset, fra tømmermanskledning satt opp på 1980-tallet, tilbake til originalt perlestaff-panel. De satte inn nye vinduer i den mest værutsatte vestveggen, resten av vinduene skal de restaurere da de har mange år igjen.

Neste prosjekt er altså istandsetting av naustet, med ny syllstokk og noe utskifting av kledning. De vil i første omgang se om takplatene bare kan snus for å vare ei

LANGTIDSPROSJEKT

stund til. Og – de ønsker altså å nytte tranmaling på veggene.

– Jeg hadde ærlig talt ikke et forhold til tranmaling, men reportasjen i Fortidsvern (nr. 1 2025, red. anm.) ga mening. Klart vi må bruke tranmaling – et produkt så lett tilgjengelig langs kysten, som også er så varig. Vi er inspirert, sier Magnus.

Da han i vinter fikk tips om tran til salgs, slo han like gjerne til. Nå er 40 liter tran sikret for naustet, når den tid kommer. I sommer går turen atter til Rørstad og Kjærran, og det unge paret har mange planer. I tillegg til grønnsaksdyrking vurderer de å leie beitedyr for å hindre ytterligere gjengroing. Grunneierlaget, som består av de som i dag bruker husene på Rørstad som kjære fritidshus, har gitt paret overveldende positiv tilbakemelding.

– Mange av dem har jo vokst opp på Rørstad, og sier at det vi gjør minner dem om gamle dager. Men det er viktig at vi tar ting i vårt tempo. Dette er et langtidsprosjekt vi skal kunne være i uten å stresse, sier Victoria. – Ting tar kanskje lengre tid enn vi har tenkt, men det er egentlig bare fint.

Les mer om tranmaling i Fortidsvern 4-2024

TIDLIG KRØKES: På Kjærran gård dyrkes grønnsaker og potet, og ingen er for små til å delta.

: Paret har ført kledninga på vestveggen tilbake fra tømmermannskledning til perlestaff.

– Tranmaling bør få en renessanse

Malekonservator og professor Jon Brænne støtter paret på Rørstad i valget om å bruke tranmaling. Faktisk mener han at malingstypen bør få en renessanse, og ikke bare blant folk flest.

– Tranmaling burde bli mer kjent og brukt også i forvaltninga. Verneverdige bygninger ved kysten, som har vært malt med tranmaling før, bør absolutt males med samme slik at tradisjonen blir opprettholdt. Generasjonen som vokste opp med å lage tranmaling, og som derfor innehar viktig kunnskap, er snart borte.

Tranmaling består kort sagt av tran og pigment. Oppskriftene er likevel mangfoldige og vitner om ulik kultur og tradisjon langs kysten. Ja, for det er ved kysten at tranmaling har sitt opphav, logisk nok i og med at den i all hovedsak ble laget av torske- og brosmelever. Men det er dokumentert bruk av tranmaling i indre strøk også, for eksempel på Proviantgården på Røros, hvor fasaden ble malt i linolje og bakgården med tran.

Tran-testing

I 2016 og 2018 ble det gjennomført arbeidsseminar om tranmaling på Vega, dels i regi av Helgelandsmuseet, dels på initiativ av Jon Brænne/Vel Bevart og Tone Marie Olstad i NIKU. (Deler av undersøkelsene er omtalt i Fortidsvern nr. 3/2016, men en oppsummerende rapport er per d.d. ikke laget.)

– Vi strøk da opp flere prøver og satte ut for å se hvordan malinga holdt seg. Det ble malt på høvla og uhøvla gran og furu, og brukt rødt, gult og hvitt pigment. Vi lagde også malinga på forskjellige måter og testet både gamle og nye oppskrifter. Birkeaske, altså aske av bjørk, ble blandet i som tørremiddel og fungerte kjempebra, sier Brænne.

Han beskriver tranmalinga som et utrolig flott produkt å jobbe med.

– Hadde jeg vært kystboer med naust eller sjå, hadde jeg helt klart brukt tranmaling. Den brytes ned ovenfra og innover, som er en kjempefordel, og er dermed lett å etterbehandle fordi den ikke flaker. Den slipes kun ned og forvitrer. Når det gjelder

svertesopp, blir vi ikke kvitt denne i dag. Den kommer uansett maling.

Gjør det enkelt

Enkelte steder har det vært tradisjon å koke trana før den ble brukt, men Brænne mener dette ikke har noe for seg.

– Jeg mener kokinga heller svekker produktet. Her gjelder regelen at det enkle ofte er det beste. Bruk fløyt-tran slik den er, eventuelt tilsett to prosent sikkativ som tørrstoff. Det trenger ikke være mer komplisert! Brænne fraråder grunning med kun tran først, og generelt være forsiktig slik at malinga ikke blir for feit. Om det skal

være to strøk, må vurderes etter behov. – Tranmaling kan en lage sjøl dersom en får tak i tran eller lever. Det er et rimelig produkt sammenlignet med annen maling, du betaler kanskje kun for rødt jernoksid i pulverform. Og, som sagt, et produkt med en ekstremt lang tradisjon. Tranmaling har ikke bare en fortid, men også en fremtid, sier Brænne og oppfordrer forvaltninga til å ta inn mer kunnskap om tranmalinga. – I dag er det litt tilfeldig om kulturminnevernet har kunnskap om dette produktet og hvordan man bruker det. Derfor må det satses mer systematisk på økt kunnskap og bruk.

Hadde jeg vært kystboer med naust eller sjå, hadde jeg helt klart brukt tranmaling.

EKSPERTRÅD: Malekonservator og professor Jon Brænne er ikke i tvil: Tranmaling er noe kulturminnevernet må bruke mer av. Her er han fotografert i eget verkstedet

i 2018. Foto: Trond Rødsmoen

Tradisjonsbæreren

Hun er en av ytterst få som kan produsere det helt spesielle verktøyet navar. Den unge smeden kjenner på viktigheten av å lære det hun kan videre, så ikke kunnskapen forsvinner.

Tekst og foto: Hedvig Idås

Ida Skjæveland Moi er en av få norske smeder som mestrer å smi navar, et gammelt, særegent norsk boreverktøy. Det spesielle med dette boret er at det lager koniske hull og egner seg spesielt godt til laft og båtbygging. De siste tre årene har hun fordypet seg i navarsmedfaget som stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt. Studiet går mot slutten, men på veien har Moi gjort oppdagelser både i faget og i egen slekt.

Ida vokste opp på Rennesøy. Hun drømte om å bli bonde, og valgte agronomlinjen på videregående. Etter tre år snudde alt. – Da jeg kom hjem fra jordbruksskolen fant jeg ut at jeg ikke ville jobbe med dyr som skulle slaktes. Da ble jeg litt usikker på hva jeg skulle gjøre, men jeg hadde alltid likt håndverk, og i tillegg hadde jeg arvet verktøyene fra smia til morfaren min. Hun trengte ikke å tenke lenge. En ny retning i livet var satt. Hun ville lære seg morfarens gamle kunster og søkte seg til smedlinjen ved Hjerleid håndverksskole.

Sjelden kunnskap

Der gikk Ida i ett år da en ny mulighet åpnet seg.

– Det er få smeder i Norge, så det var vanskelig å få lærlingplass. Men så ringte læreren min fra Hjerleid og sa at de trengte folk på Bygghytta til Nidarosdomen. Jeg var der i tre dager for å smi til læremesterne. På vei tilbake til Dovre ringte de meg opp og sa at de gjerne ville ha meg som lærling.

På Bygghytta jobbet Ida med mange ulike prosjekter – alt fra restaurering til å smi verktøy til håndverkerne. I løpet av årene i Trondheim fikk hun øynene opp for det litt underkommuniserte verktøyet navar. Yrkesveien til Ida skulle ta en ny retning.

For å lære seg mer om navar og smikunnskapen måtte hun finne noen å gå

FIRE KJAPPE:

Hvorfor bør man bli smed? Det mangler smeder i Norge, men det blir bare større etterspørsel. Det er mer og mer som må restaureres, og stadig flere håndverkere trenger spesiallaget eller tradisjonelt verktøy.

Hvilke verktøy har du alltid med deg? Som smed er du ditt eget verktøy, men i smia har jeg fire hammere som andre ikke får lov til å låne. Tre av dem er etter morfaren min, og den siste fikk jeg under læretida mi.

Hva holder du på med akkurat nå? Å smi ferdig noen navar jeg skal gi i gave til de som har vært mine lærere og læremestre i løpet av stipendiatet.

Hva inspirerer deg?

Jeg blir veldig inspirert av en tidligere stipendiat, kurvmaker Hege Iren Aasdal. Hun har, siden hun ble ferdig ved instituttet, fortsatt med sitt og reist rundt og holdt kurs om faget. Det vil jeg også gjøre.

MITT HÅNDVERK

Ida Skjæveland Moi Fra Rennesøy, Rogaland

Utdannelse: Stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt og smedlinjen ved Hjerleid håndverkskole.

Yrke: Smed

Alder: 31

i lære hos. Det var ikke mange å velge mellom, da kunnskapen besittes av svært få. Hun fikk gå i lære hos Johannes H. Fosse, en velrenommert smed som holdt til på Holsnøy utenfor Bergen. Johannes hadde hun møtt på Hjerleid, og den 95 år gamle smeden tok henne imot med åpne armer. – Jeg tror det var viktig for ham at jeg skulle lære dette før han gikk bort. For en dag kom han og la han hånden sin på skulderen min og sa «Ja, snart ligger alt i dine hender». Der og da tok jeg det ikke innover meg, han var i god form, og jeg tenkte at han kom til å leve lenge. Han var jo bare 97! Men jeg kjente jo på det etterpå, da han gikk bort, hvor viktig det er å vise ting og lære det vekk, så det ikke går tapt. Det har jeg tenkt mye på. Det er litt skummelt når folk kommer og spør meg om råd, det er jo ikke jeg som er mesteren, men jeg kan ofte gi et svar.

Varme gener

De siste tre årene har Ida vært stipendiat ved Norsk Håndverksinstitutt. Der har hun forsket på de ulike navartradisjonene her til lands.

– Langs hele kysten er det ulike variasjoner i utformingen av bor, fra smed til smed. Hun har også oppdaget at hun har lange aner tilbake i smedfaget på begge sider av slekten. Hennes tipp-tipp-oldefar, Sven Olsen Skjæveland, var omtalt som den beste navar-smeden på Jæren. Med det i bagasjen har det blitt ekstra viktig at flere skal lære seg å lage navar. I hennes sluttoppgave på håndverksinstituttet har hun derfor laget en mal for hvordan andre smeder og interesserte kan lære seg å lage en navar.

– Det er jo fint å kunne ha hatt monopol på det, men da sitter jeg jo kanskje der som 90-åring og skal lære noen andre å gjøre det. Jeg tenker det er viktig å lære det jeg kan videre, så ikke kunnskapen forsvinner.

LANGS TØMMERRENNA OVER LÅGEN

Neste år kan du vandre langs den gamle –og nå nyrestaurerte – tømmerrenna ved Labrofossen i Kongsberg, 47 år etter at den siste tømmerstokken fløt her.

Tekst og foto: Øyvind Stranna Larsen

Vandring i renna over Lågen, i nærhet av den gamle kraftstasjonsbygningen, vil gi besøkende flotte opplevelser, kombinert med muligheten for å besøke Labromuseene.

Ved den såkalte Stikken blei tømmeret ledet inn mot renneåpningen av to lenser. Men det var også nødvendig å stikke stokkene inn i renna med tømmerhaker. En oppgave som i fellesferien blei utført av ungdommer. Foto: Privat.

Forfallet av den gamle renna var kommet temmelig langt.

– Jeg tenkte mange ganger gjennom årene at denne burde vi ta vare på. Ikke minst hadde jeg nostalgiske tanker tilbake til den tida jeg som ungdom arbeidet med å sende stokker fra elva og inn i renna, sier Bård Engelstad, leder av Tømmerrennas venner. Etter planen skal alle kunne krysse Numedalslågen fra 2026.

Det var på «Stikken» at Bård Engelstad og flere av oss ungdommer i Øvre Sandsvær i Kongsberg fikk sommerjobb med tømmerfløting. Og Stikken var altså stedet der tømmeret ble stukket inn i tømmerrenna ved den utbygde Labrofossen, for så å fraktes i renna 2 kilometer nedover før det igjen kunne seile videre i Numedalslågen.

Garvede tømmerfløtere ville kanskje ikke karakterisert oss ungdommer som en

Bård Engelstad er leder av Tømmerrennas venner. Han gleder seg til at den nyrestaurerte renna forhåpentligvis kan åpnes for besøkende neste år.

Krybbene er kledt med royalimpregnerte bord med dimensjon 32 mm x 145 mm. Virket er meget tettvokst noe årringene viser.

del av den eksklusive gruppa tømmerfløtere. For dette var jo menn som risikerte liv og helse i fossene når tømmervasene virkelig rotet seg til, mens iskaldt fløtningsvann flommet omkring dem. Vi som var engasjert i de fast ansatte kraftstasjonsarbeidernes sommerferie hadde en langt sikrere og enklere jobb: Med fløterhaker å stikke tømmerstokkene fra den stilleflytende elva og inn i tømmerrenna. Men Bård arbeidet i tillegg også sammen med de ordinære fløterne.

Fløting i Lågen har foregått svært langt tilbake i tid. Samlet gjennom årene har det gått enorme mengder tømmer i elva. Det er registrert opp mot 150 000 kubikkmeter i året. Tømmerbil med en henger og to lengder tømmer tar ca. 40 kubikkmeter, så

dette årlige fløtingsvolumet utgjorde altså ca. 3750 slike tømmerbillass.

Tresliperi og kraftstasjon

I 1872 ble fosserettighetene kjøpt med tanke på å starte en fabrikk for tresliping ved fossen. Allerede året etter startet produksjonen. Da stod også det første renneanlegget klart som skulle frakte slipstokker, eller massevirke som det kalles i dag, inn til fabrikken. Sliperiet ble nedlagt i 1917, men allerede i 1910 stod Labro kraftverk klar for produksjon av elektrisitet. Og i 1912 startet Gravenfoss kraftverk ca. 1,5 kilometer nedenfor Labrofossen å utnytte vannkraften til samme formål.

I konsesjonsvilkårene hadde myndighetene pålagt kraftverkseierne å bygge en 2

kilometer lang tømmerrenne forbi fossene. Kraftverkseierne hadde også fått pålegg om å stille folk som sørget for at tømmeret kom forbi de temmelig tørrlagte fossene. Nå stod renna klar til å frakte tømmerstokkene, men dette gikk altså ikke av seg sjøl. Lenser med gangbane ledet tømmeret i elva inn mot renna, og så måtte stokkene stikkes inn.

Arbeidet var ikke bestandig helt enkelt, tømmeret kunne legge seg inn mot renneåpningen i flak slik at stokkene måtte bukseres på bestemte måter for oppløsning av flaket. Da var det viktig å planlegge stikkingen godt. Men 16 år gamle ungdommer på sommerjobb var jo ikke alltid enige, og det oppstod noen ganger en del interessante diskusjoner om hvordan vi skulle

utføre stikkingen. Diskusjoner som i enkelte tilfeller kunne bli temmelig høglytte.

Slutt på fløtingen 1979 var siste året for fløting i Numedalslågen, tømmerrenna fikk deretter stå tom. Uten noe vedlikehold verken av renna eller omgivelsene varte det ikke lenge før forfallet startet. Trær og busker vokste innover. Kvister, lauv og barnåler samlet seg i rennebunnen og dannet et utmerket råtnende vekstgrunnlag for muggsopp som så angrep renneplankene.

I 1983 kom et nytt kraftanlegg i drift, vannet blei ført i tunnel forbi de gamle kraftstasjonene til nye turbiner. I bygningene som nå stod ubrukte etablerte man i årene 2000 til 2002 Norsk Vassdragsmu-

Også dagens tømrere må av og til bruke øks. Henrik Bekkevar teljer til den grove boksen på 155 mm x185 mm. De såkalte krybbene hviler på disse bærebjelkene.

Oppbyggingen av renna er helt identisk med gamlerenna.

seum, Numedalslågens Fløtingsmuseum og Norsk Vegmuseum Labro. De tre museene fikk fellesbetegnelsen Labromuseene.

Tømmerrennas venner

Museene startet etter hvert med å arrangere de årlige Labrodagene, med stor publikumstilstrømming. Bård har på frivillig basis vært ansvarlig for informasjon om fløtingen under disse dagene.

– Jeg nevnte flere ganger for museumslederen Ole Jacob Cranner at vi burde forsøke å ta vare på noe av renna som stod til forfall. Primært av kulturhistoriske årsaker, men også slik at besøkende til museene kunne rusle langs renna på den mest idylliske strekningen, der den krysser Numedalslågen.

Tor Egil Lande står foran de foreløpig ukledte krybbene.

Cranner syntes ideen var meget god, men hva med penger? Resultatet ble stiftelsen av Tømmerrennas venner og investeringssøknader fra foreningen. Det gikk bra! I 2019 bidro Gjensidigestiftelsen med kr 800 000, Buskerud fylke med kr 400 000 og Glitre energi med kr 400 000. Med 1,6 millioner kroner på bok kunne man starte restaureringsarbeidet. Og i 2024 fikk de ytterligere 2,3 millioner kroner fra Sparebankstiftelsen DNB. I tillegg har venneforeningen også fått noen mindre beløp, bl.a. kr 50 000 fra Sandsvær/Kongsberg Skogeierlag.

Bård understreker at det er flere viktige pådrivere som har fulgt opp arbeidet med renna:

– Jeg vil spesielt nevne museumsleder Cranner, og Knut Rogstad som er driftsleder ved museet.

Firmaet Stilbygg Kongsberg As fikk oppdraget med restaureringen.

– Vi har arbeidet mye med restaurering av gamle hus, og opparbeidet en betydelig kompetanse innen dette fagområdet, sier daglig leder Tor Egil Lande. – Vi er derfor vant med å ivareta autentisitet, også i detaljene. Ett eksempel på dette detaljnivået er valg av spiker i den restaurerte renna der vi kun benytter spiker med samme utseende som de opprinnelige.

Royalimpregnert furu

Men det er ikke bare å gå løs på en slik restaureringsjobb uten mye forberedelser. Et firma ble engasjert for å lage styrkeberegninger, slik at turistenes elvekryssing kan skje på en 100 % trygg måte. For sikkerhet er jo særdeles viktig når man skal invitere folk til å følge tømmerrenna over Lågen.

Det var derfor avgjørende med nøyaktige og kvalitetssikrende beregninger, og materialene i renna måtte også være av meget god kvalitet for lang holdbarhet. Alvdal skurlag leverte furumaterialer med svært tette årringer og mye kjerneved. Disse ble impregnert med royalimpregnering. Dette er en kombinasjon av trykkimpregnering med vannløste midler, vanligvis kobbersalter, og en etterfølgende oljebehandling der trelasten kokes i olje under vakuum. Royalimpregnering gir en trelast som er innoljet på alle sider, og slik får materialene vannavvisende egenskaper. Oljen består av ca. 50 % petroleumsbasert olje og 50 % linolje.

Publikumsvennlig

Den gamle renna var temmelig dårlig, og de økonomiske midlene ga slett ikke mulighet for restaurering av hele strekningen.

– Vi var nødt til å prioritere, sier Bård. –Resultatet ble at vi altså valgte å restaurere

leder av Labromuseene Ole Jacob Cranner er godt fornøyd med restaureringsarbeidet. På bildet ser vi ett av de to såkalte tårnene på hver side av elva. Disse danner opplegget for de to bærekablene på hver side av renna. Bærekablene er festet i solide betongfundamenter inne på land. I toppen av tårnene går hver bærekabel over en støpejernsal på ei grov eikepute.

Daglig

Fra venstre Ole Petter Grønbu, Tor Egil Lande og Henrik Bekkevar i firmaet Stilbygg Kongsberg As, som arbeider med restaureringen av renna.

den mest opplevelsesrike delen, renneforbindelsen fra den gamle kraftverksbygningen som nå er museum, og over Lågen. Her ligger forholdene svært godt til rette for at besøkende på museet også kan ta en spennende rusletur over elva i ei flott, nyrestaurert renne. Nå er det bare 10-20 meter som mangler finansiering for fullføring av arbeidet. Vi håper å skaffe nok midler slik at ferdigstillelsen kan skje raskest mulig.

– Målet er å åpne renna for publikum i løpet av 2026, sier Bård som altså i flere år har vært leder av venneforeningen. –Men etter hvert har vi også planer om å lage en stiforbindelse fra endepunktet av den restaurerte renna.

I 1837 malte kunstneren Thomas Fearnley den da uregulerte og praktfulle

Labrofossen. Maleriet har vært i Nasjonalgalleriets eie siden 1839. I tillegg har også J.C. Dahl og Thomas Gude malt fossen.

– Vi vet hvor Fearnley stod nedenfor fossen, og forholdene ligger godt til rette for å etablere en kort sti i terrenget fram til dette stedet, med etablering av ei informasjonstavle, sier Bård.

Noe tilsvarende er gjort på Sohlbergplassen, et utkikkspunkt på fylkesvei 27 ved Atnsjøen i Stor-Elvdal. Dette var et av de viktigste utsiktspunktene som Harald Sohlberg benyttet da han arbeidet med det kjente maleriet Vinternatt i Rondane. Utsiktspunktet har blitt en turistattraksjon.

TØMMERRENNAS VENNER

§ 1 Formål: Tømmerrennas venner ble stiftet 27. august 2019. Foreningens formål er å arbeide for å bevare tømmerrenna på Labro. Foreningen skal også, på egen hånd og i samarbeid med Labromuseene, innhente, dokumentere og formidle kunnskap om tømmerrenna og andre fløtingsinnretninger og kulturminner knyttet til Numedalsvassdraget og gjøre dem tilgjengelige for allmenheten.

Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.

Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.

Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no

Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/

Vil du vite korleis Bergen Kjøtt har gått frå å vere kjøtt- og margarinfabrikk til å bli ein kunst- og kulturfabrikk? Den og nær 200 gode og kloke døme finn du i vår eksempelsamling.

I KJØLVANNET AV DE FØRSTE

Sluppen Restauration seiler igjen, 200 år etter at originalen forlot Stavanger med 52 sjeler om bord, på flukt fra religiøs undertrykking og med kurs for «mulighetenes land». Vi tok en tur på dekk rett for avreise.

Tekst og foto: Hedvig Idås

På 1820-tallet var utvandrertrangen økende i Norge. Forhåpninger om et eget stykke land, religionsfrihet og senere gull var noen av de mange trekkplastrene som gjorde at rundt 800.000 nordmenn skulle forlate kongeriket og sette kursen over Atlanterhavet i århundret som fulgte.

Den første dokumenterte organiserte turen over «dammen» skjedde for nøyaktig 200 år siden. 4. juli 1825 seilte den vesle sluppen Restauration ut av Stavanger havn med en gruppe kvekere om bord, på vei mot Amerika og en helt ukjent fremtid.

Fødsel og arrestasjon

Ferden gikk først til England, så Madeira, for deretter å ta seg hele veien over det enorme Atlanterhavet. Med passatvinden

i ryggen og uten land i sikte skulle det ta over 60 dager før de reisende igjen satte sine ben på landjorden. Underveis kom det nye til – midt under seilasen ble Margaret Allen født.

Jentas foreldre var Lars Larsen Geilane og Martha Jørgensdotter Eide. Geilane var initiativtaker og ledet den strabasiøse ekspedisjonen. 9. oktober, etter nesten tre måneder til sjøs, kom den norske sluppen seilende inn det smale og lunefulle sundet Hell Gate i New York.

Ankomsten til «mulighetenes land» ble langt mindre velkommen enn planlagt. Kaptein Helland ble raskt arrestert og skuta beslaglagt. Det var rett og slett ulovlig med så mange mennesker på en så liten skute. Etter 37 lange dager i fengsel slapp kapteinen fri, og det på nåde fra selveste president John Quincy Adams.

TUSEN DETALJER: Eier av båtbyggeriet på Judaberg, Jørn Mangne Flesjå, er i innspurten for å få skuta klar for seilasen når Fortidsvern kommer på besøk. Naturkreftene skuta skal utsettes for underveis stiller store krav til at alt fungerer.

Geilane og familien ble værende i New York, mens andre dro senere innover i landet mot Illinois og skulle bli grunnlaget for en av de første bosetningene for nordmenn i Amerika.

Rekonstruert uten tegninger

200 år etter står en kopi av skuta Restauration klar til å sette samme kurs for å markere og feire utvandrerjubileet.

Bak den ligger utallige arbeidstimer og pågangsmot for å få skuta på rett kjøl. At skuta nå skal krysse Atlanteren er nærmest et mirakel.

Sagaen om kopien startet for 21 år siden, tilbake i 2004. Det var Tall Ships Races i Stavanger, og en forespørsel ble sendt til Ryfylke trebåtbyggeri om de kunne bygge en kopi av Restauration. I 2008 var startkapitalen på plass, og båtbyggerne startet på prosjektet. Eier av båtbyggeriet på Judaberg utenfor Stavanger, Jørn Magne Flesjå, tok utfordringen på strak arm.

– Det som var så spennende, var at vi ikke hadde noen tegninger eller fotografier å forholde oss til under oppbygningen. Vi ble nødt til å forske oss frem til målene via gamle tollpapirer som kunne si oss noe om lengde og bredde.

Opprinnelig var den originale Restauration bygget som en åpen jekt i Jondal i Hardanger, men noen år senere ble den bygget om til en slupp ved et båtbyggeri i Egersund. Ved overgangen fra jekt til slupp ble skuta døpt om fra Emmanuell til Restauration

– Det som i hovedsak skiller en slupp og en jekt, er konstruksjonen av skrog, mast og ror. En slupp har todelt mast, mens på en jekt eller jakt er det pålemast. Det vil si at masten er konstruert i ett stykke og står fra kjøl til topp. På en slupp går rorstammen opp gjennom skroget bak forbi speilet eller et opphøyd og forlenget skansedekk, mens på en jekt går hele rorstammen opp og er plassert

på akterspeilet, forklarer den erfarne båtbyggeren.

– Den originale skuta var høyst sannsynlig klinkbygget, for det var få karvelbygde jekter på den tiden. Men på kopien har de gjort begge deler, først og fremst for å vise de to teknikkene, Kopien har de samme målene som originalen, 54 fot lang (16,46 meter) og 16 fot bred (4,88 meter), forteller Flesjå.

Redningsaksjon for en replika

Flere sponsorer kom til etter hvert, blant dem SR-Bank som den største. Etter at båten stod ferdig i 2010 og seilte ut av havnen på Judaberg på Flekøy utenfor Stavanger, skulle den få hard medfart i årene som fulgte før den returnerte til Ryfylke båtbyggeri i 2022. Stiftelsen som en gang eide og fikk båten bygget, gikk konkurs, og båten fikk ny eier. I mange år lå den til forfall på land under en presenning. Glemt og tørrlagt.

En uventet generøsitet ble redningen på en ellers så stusselig skjebne for den sagnomsuste replikaen. Cato Østerhus, en av Rogalands største boligutbyggere, kjøpte båten fra en selger og i 2024 solgte han den videre til skutas nyopprettede venneforening for en symbolsk «femmer». Men mynten var ingen hvilken som helst femkroning – det var en jubileumsmynt fra 1975, da Utvandreråret markerte 150 år.

Etter omfattende tiltak, restaurering og modernisering ligger skuta sommeren 2025 klar for ferden over Atlanteren. I 1825 var vind i seilene det eneste som hjalp dem fremover. I nåtid er hun utstyrt med topp moderne teknologisk utstyr og er helelektrisk. Når Restauration seiler kan propellen lade opp batteriene. Slik skal de sikre seg fremdrift uansett vær. Slår alt feil, er det også montert en generator, forsikrer Flesjå.

De siste ukene før utreisen er skuta tilbake i Judaberg for en siste finpuss og

gjennomgang av de nye tekniske duppedittene. En annen som jobber på spreng, er Ann Irene Sem-Henriksen, styreleder for Restaurations venneforening og prosjektleder for seilasen Crossings200.

Forbudt tro

I 2021 tok båteier initiativ til å etablere en venneforening til Restauration, blant annet fordi det var utfordrende å drifte og vedlikeholde fartøyet som privatperson. Eieren ønsket også at skuta skulle være «til folket» og øyriket Stavanger, forteller Sem-Henriksen. Hun har siden i fjor sommer vært prosjektleder for jubileumsseilasen. Sem-Henriksen holder i logistikken, men påpeker at det har vært mange som har lagt ned utallige dugnadstimer for å få seilasen til.

– Det er mange historier i historien om Restauration, forteller hun.

For å forstå årsaken til den første utreisen må vi tilbake til Napoleonskrigene

på tidlig 1800-tallet. Danmark-Norge var i krig med England. Det var en voldsom hungersnød her til lands da engelske skip blokkerte sjøveiene og forsyningen til Norge. Mange norske sjøfolk ble tatt til fange i det som ble kalt «Prisonen» –engelske fangeleirer på land og i skip langs elven Themsen.

– Jeg har blitt kjent med tre av dem, i den grad man kan si man kjenner noen som levde for 200 år siden. Alle fra Rogaland og alle med sterke bånd til Restauration, forteller Sem-Henriksen.

Mennene Sem-Henriksen har lært å kjenne, er nevnte Lars Larsen Geilane, Elias Tastad og Enoch Jacobsen. De tre rogalendingene møttes om bord i «Fyen» – et dansk handelsskip som hadde blitt kapret av engelskmennene og gjort om til fengsel. I skipsbiblioteket kom Jacobsen over dansk-oversatte kvekertekster, og det var særlig kvekernes syn på pasifisme som resonerte godt med rogalendingene.

KAST LOSS: Etter omfattende tiltak, restaurering og modernisering ligger skuta sommeren 2025 klar for ferden over Atlanteren. Målet er å seile inn til New York 9. oktober, på dagen 200 år etter ankomsten i 1825.

Om bord holdt nordmennene andakter og skrev til kvekerne om hjelp. De lokale britiske kvekerne omfavnet de norske fangene og hjalp til med å skaffe mat, lesestoff og tepper.

– Ut ifra hva jeg har lest, satt Geilane syv år i ulike fengsler i England. De andre guttene sannsynligvis i fem. I motsetning til mange andre nordmenn som ble sluppet fri tidligere, satt de tre i prisonen til krigen var over i 1815, etter Napoleons nederlag ved Waterloo.

Hjem til Norge for å emmigrere De norske fangene vendte tilbake til sine hjemtrakter med krigstraumer og ny tro i bagasjen. – Tilbake til et Norge der staten hadde monopol på hvordan det skulle være å tro, og hvordan den skulle praktiseres, understreker Sem-Henriksen. Fra de kom hjem og til de la på flukt til Nord-Amerika i 1825, ble de forfulgt av de som hadde makten den gangen – futen og kirken.

Kvekerne var rett og slett ikke velkomne i Norge på den tiden.

De norske kvekerne sendte derfor en delegasjon til Amerika for å se grunnlaget for en bosetting der. Da svaret var positivt, begynte de raskt å samle sammen eiendeler og mannskap for å sette kursen vestover.

Det hører med i historien at reisen til Amerika ble noe fremskyndet av familiære årsaker. Anders Tasta og hans kone Guri, som ble gjenforent etter alle år i fengsel, giftet seg og fikk tvillinger. Disse døde før de fylte ett år. Kirken nektet dem å begraves i uvigslet jord i pakt med kvekernes tro, og Tasta ble rettsforfulgt. Det britiske kvekersamfunnet trådte igjen til hjelp, og i 1826 kom en kongelig resolusjon om at kvekerne skulle få bo og praktisere i Stavanger by, som da het «Frue Sogn og Ranneberg Annex-sogn.»

For Tasta og de andre krigsfangene som hadde tatt kvekerreligionen med seg fra England, kom resolusjonen for sent. Skuta hadde seilt, og de var i Amerika da de fikk

nyss om resolusjonen, skriver lokalhistoriker Gunnar A. Skadberg bok «Madla i fortid» fra 1996.

Lokale krefter

Den komplekse og såre bakgrunnen for den originale seilasen tar Ann-Iren

Sem-Henriksen hensyn til i alt hun planlegger og foretar seg.

– Nå i 2025 kan vi ikke gjenskape det som var, men vi kan hedre og ære det som var, sier den travle prosjektlederen.

Ved å seile tilnærmet samme rute og laste skipet med gjenstander som forteller om og understreker historien, håper hun at seilasen kan være til ettertanke og bidra til å sette fokus på barn og familier rammet av fattigdom, krig og kriser – gjennom en pågående innsamlingsaksjon via spleis til SOS Barnebyer, med selveste Liv Ullman i spissen.

Sem-Henriksen er tydelig på at her er det mange som har bidratt. Gjennom iher-

dig arbeid har hun fått med lokale aktører og samarbeidspartnere som har lastet skuta med alt fra avansert elektronikk som Starlink og Predictwind til tørrfisk, sjokolade og akevitt fra det lokale bryggeriet.

Posttransport

Som en hyllest til utvandrerjubileet er Restauration på postens jubileumsfrimerke. Kopien seiler også med «postflagget» – et splittflagg med norske farger, krone og POST-merke i midten. Dette ble tradisjonelt brukt på skip og skuter som fraktet norsk post langs kysten, forklarer Sem-Henriksen. Om bord på kopien fraktes det flere brev. Riksarkivar Inga Bolstad, Arkivverket og Venneforeningen gir en brevgave til alle ordførere i besøkte havner – de inneholder et eksemplar av historiske dokumenter som også skal utstilles i New York ved ankomst. Ordførere i Stavanger og Randaberg har også sendt med brev til ordfører Falmouth, president i Funchal og

HISTORISK SEILAS: – Nå i 2025 kan vi ikke gjenskape det som var, men vi kan hedre og ære det som var, sier Ann-Iren SemHenriksen, prosjektleder for Crossings200, Restaurations ferd fra Stavanger til New York, med stopp på Madeira.

borgermester i New York. Et annet brev i kisten er en invitasjon til Priscilla Presley og søsteren om å ta turen til Norge. Avsenderen er ordføreren i Egersund, hvor deres bestefars hus fortsatt står den dag i dag. Derfor ligger også med et «takk for livet»-brev i Amerika kisten. For med utvandringen kom høyst sannsynlig de arvelige «kreftgenene» «BRCA» til Nord-Amerika. Forskeren Mary-Claire King ved universitetet i Washington identifiserte kreftgenet i september 1994 og har med det reddet mange liv, blant andre prosjektleder Sem-Henriksen.

Feirer ankomsten

Om alt går som det skal, ankommer Restauration New York 9. oktober. Liv Ullmann, skutens høye beskytter, tar imot mannskap og skip. Etter ankomst er det planlagt flere storslåtte arrangementer. Blant de som har takket ja til å delta er selveste Kronprinsen.

I skrivende stund har prosjektleder Sem-Henriksen akkurat kommet hjem fra Madeira etter et langt og strabasiøst seilas. – Jeg har fått det vi på stavangersk kaller «juling i kuling» og har en del blåmerker og sår etter å ha blitt slengt rundt i byssa. Til tross for tre uker med krevende seilas har hun ikke ligget på latsiden. Trygg i havn på Madeira fikk hun arrangert et forhåndsvalg for mannskapet om bord på skuta. Nå skal hun jobbe for at seilasen går som planlagt, at mannskapet kommer trygt i havn og at skuta skal komme trygt tilbake til Stavanger.

Det er mange historier i sagaen

om Restauration

Ønsker du å lese mer og følge ferden – skann QR-koden.

FRA TEGNINGSARKIVET

Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner, og disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder totalt rundt 200 000 tegninger.

Peter Andreas Blix

Spor etter jernbeslag, Urnes stavkirke og Hopperstad stavkirke

1883/1894

På to av dørbladene i stavkirkene Urnes (til høyre) og Hopperstad (neste side) finnes et felles motiv: et frukttre. Trærne er spor etter forseggjorte jernbeslag, en ofte oversett del av middelalderkirkenes utsmykning, slik Torill Thømt beskriver i Fortidsvern nr. 4 2023.

Mens selve fruktene står igjen, har metallet som utgjorde trærne forsvunnet i begge kirkene. Siden treverket har vært utsatt for mindre slitasje der det har vært dekket av beslagene, synes likevel omrisset av dem som en forhøyning, som gir et inntrykk av utformingen. De to stavkirkene eies i dag av Fortidsminneforeningen, og årringsdateringer tyder på at begge kan ha blitt reist på 1130-tallet. Sporene etter jernbeslagene ble dokumentert i tegninger av arkitekten Peter Andreas Blix (1831–1901), som på 1880-tallet sto for restaureringen av Hopperstad stavkirke.

Ettersom kun omrisset av beslagene står igjen, har detaljene i utformingen gått tapt, men i begge tilfeller ser vi tydelig en slange som slynger seg rundt treet. Det er altså ikke hvilke som helst frukttrær vi ser, men kunnskapens tre fra Edens hage, som knytter jernbeslagene an til Bibelens fortelling om syndefallet. Syndefallet er ikke ukjent som motiv på dører. To svært berømte eksempler finnes på de såkalte Bernwarddørene i domkirken i Hildesheim fra rundt 1015 og Lorenzo Ghibertis «paradisdører» i baptisteriet i Firenze, utformet i perioden 1425–1452. I likhet med beslagene fra Urnes og Hopperstad, viser begge disse dørene slangen som snor seg rundt kunnskapens tre.

I Hildesheim ble dørene med syndefallsmotivet brukt i ritualer knyttet til botsgang i fasten, der en symbolsk utkastelse fra kirken skulle speile Adam og Evas utkastelse fra Paradis. Motivet kan ha hatt en didaktisk funksjon knyttet til slike ritualer. I tillegg er motivet plassert parallelt med en avbildning av korsfestelsen. Sammenstillingen av disse to motivene skulle vise hvordan det gamle og det nye testamentet står i forbindelse med hverandre og formidle at Jesus gjennom sin død på korset frelste menneskeheten fra arvesynden.

Også i beslagene fra Urnes og Hopperstad hentydes det til de lange linjene i frelseshistorien: Greinene på kunnskapens tre ender i små kors og peker slik frem mot korsfestelsen. I middelalderen var det en utbredt forestilling at sammenhengen var fysisk så vel som åndelig, ved at treverket korset ble laget av ble sagt å ha sin opprinnelse fra kunnskapens tre. I verket Imagine mundi av teologen Honorius av Autun (ca. 1080–1140), gjengis for eksempel en forestilling om at Adam ble gravlagt på Golgata, hvor en engel plasserte et frø fra kunnskapens tre i munnen hans, og at treet som korset senere ble laget av sprang ut av dette frøet. Ett og samme tre blir dermed tolket som utgangspunkt for både synd og forsoning.

Adam og Eva er derimot ikke avbildet i beslagene fra hverken Urnes eller Hopperstad, så vidt vi kan se i dag. Kanskje var det den enkelte troende som tok deres plass i fortellingen, på vegne av menneskeheten, og slik ble stilt ovenfor refleksjoner rundt fristelse og frelse? Samtidig ble også Jesus selv forstått som den nye Adam. I prekensamlingen kalt Gammelnorsk homiliebok, nedskrevet rundt år 1200, kan vi lese en refleksjon rundt dette:

«Den gamle Adam brøt Guds bud og lyttet til djevelens fristelser, opphøyet seg selv i hovmod og ville være lik Gud. Men den nye Adam, og det er Kristus, var lydig mot Gud Fader og fornedret seg. Han ikledte seg det menneskelige legeme og steg fra himmelen ned på jorden, for å kunne føre menneskeheten tilbake til himmelen etter at den var gått fortapt i den første synd. I dette har vi et mektig bevis på Guds kjærlighet og ydmykhet: Mennesket forlot Gud og vendte seg fra ham, men Gud elsket mennesket og kom ned til menneskene. Han elsket synderen og gjorde ham rettferdig, han elsket den syke og gjorde ham frisk, han elsket trellen og gjorde ham fri. Og så dyp var hans kjærlighet, at han overgav seg til døden for at vi skulle få leve.» (Oversettelse ved Astrid Salvesen, 1971, s. 55)

De to jernbeslagene fra Hopperstad og Urnes kan ha vært tenkt som advarsler til kirkegjengerne om å være på vakt mot onde krefter, symbolisert ved slangen, men også som påminnelser om Guds kjærlighet, symbolisert ved korsene. Siden man ved døren, på terskelen inn til kirken, sto i skjæringspunktet mellom det verdslige og det hellige, kan motivet ha hatt en særlig appell nettopp her.

Hva middelalderens besøkende har tenkt om beslagene kan vi ikke vite sikkert, men i Hopperstads sørportal og Urnes’ vestportal kan sporene etter de to frukttrærne oppleves den dag i dag.

Tekst: Linn Willetts Borgen

Er du opptatt av å bevare historiske skatter og unike arkitektoniske perler?

Da er Høvedsmann.no din ideelle partner for fartøyvern og bygningsvern!

TJENESTER VI TILBYR

FARTØYVERN

materiell til bevaring av historiske båter og skip.

BYGNINGSVERN

materiell til renovering, vedlikehold og bevaring av kulturhistoriske bygninger.

Kystens Skipshandel og Nettbutikk:

Utforsk vårt brede utvalg av produkter for båtentusiaster og bevaringsprosjekter!

- Skipsspiker, båtspiker, klippspiker

- Båtsaum og roer Galv og kobber

- Tacks og klink i kobber

- Drev, bek, vedlikehold

- Verktøy/utstyr til båtbygging, rigging og seglmaking

- Tauverk, merling og sjømannsgarn

Nordkil bedehus i Hamarøy, Nordland.

Foto: Erlend Berge

BEDEHUS – EN UNIK NORSK FORTELLING

«DET ER VEKKELSESLUFT OVER LANDET»

«Ilden faller igjen og igjen / Guds allmektige hånd bryter lenker og bånd / Kraften strømmer fra himmelen», synger den profilerte vekkelsespredikanten Aage Samuelsen ut i 1979. «Broder Aage», som han var bedre kjent som, var en bevandret og lyrisk skikkelse i bedehusmiljøet på 1950- til 1970-tallet der vekkelse, bønnemøter, sang og felleskap fylte enkle, hvitkledde trehus i sveitserstil.

I dag står det rundt 3000 bedehus i landet. Hva er det med denne grasrots-arkitekturen som gjør bedehus til et unikt kulturminne i norsk historie?

Tekst: Joakim Rehaug Roth

SPOR: Erlend Berge dro på tur over hele landet for å ta bilder av bedehusestetikken. Bråtveit bedehus i Hordaland er et godt eksempel på det han fant. Foto: Erlend Berge

Sett på traktekaffen. Vaffelrøre skal snart stekes. På kjøkkenet lukter det bringebærsyltetøy. Straks legger vi kurset til det indre og fargerike bedehuslandet. Men før vi tar den første biten må vi først vite hvor vi skal. For på norgesferie har du helt sikkert kjørt forbi en eller to av disse anonyme husene. Hva er egentlig et bedehus?

Langt tilbake i historiebøkene dukker ordet «bedehus» for første gang i det gamle testamentet i Jesaja, kapittel 56, vers 7, før det igjen nevnes i Det nye testamentet i Markusevangeliet, kapittel 11, vers 17: «Mitt hus skal kalles et bedehus.» – Jesus sier det selv. Et bedehus er et hus som skal brukes primært til bønn, men frem til 1960-tallet fikk lekmannsbevegelsen en eksplosiv tanke om at folk ikke skulle bruke huset til bare å be eller lese i, men de skal også bruke det til forkynnelse, sier Svein Helge Torsteinsbø, bedehusforsker og styreleder i Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske forening.

Langs vestlandskysten på 1840-tallet dukker de første bedehusene opp med klassiske gjenkjennbart hvitpanel på utsiden og korsformede sprosser i vinduene. Sittebenkene var harde og du satt ikke godt. Dette skulle være et enkelt hus med rette linjer.

– Når pietismen kommer, så blir alteret tatt bort og det settes inn et enkelt hvitt kors der den gamle rokokko- tavla sto fordi ting skulle være enkelt. Livet her på jorden var tross alt enkelt, sier Torsteinsbø.

Bedehusbevegelsen gjennom tidene For det hele startet med en motbevegelse i kirkehistorien. På slutten av 1700-tallet skjer det noe spesielt i kirken. Lekmannsbevegelsen får sin opprinnelse. En ung mann ved navn Hans Nielsen Hauge reiser rundt i landet og samler nye venner til andakt på nabogårder fra sør til nord i landet. Dette strider imot Konventikkelplakaten som forbød kristelige samlinger uten godkjenning av høyrangerte sokneprester.

Hauge lærer aldri, eller kanskje han ikke bryr seg, og blir arrestert gang på gang. Dette fører til starten på bedehuset som vi kjenner til i dag, et sted der personlig tro og fellesskap utenfor kirkevegger var oppmuntret. Pietismen, som Torsteinsbø nevner, argumenterte for at et godt menneske skal leve andektig og ikke etter kirkens bestemmelser.

Bevegelsen ble et yndet motiv hos nasjonalromantikere. I «Haugianerne», malt av Adolph Tidemann i 1852, ser man

en predikant eller «lekmann» – en ikkeordinert prest – stå på en stol i en slags nabogård eller røykstue. Han er alvorlig i blikket med en bok i hånden. Lyset fra taket skinner gudommelig ned, mens han er omringet av alminnelige medmennesker i ulik alder og kjønn. I likhet med predikanten er de også i dype tanker. Dugnadsånden blant allmenheten spirer og nabogårder og røykstuer blir byttet ut med enkle forsamlingshus; ofte som sentrale nav i bykjernen. Dette skjer i tråd med opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842. Nå var du invitert til å dele brød og sorger utenfor søndagen, noe som var bevis på at kirken kunne ta plass i hverdagen. Bedehusenes fysiske utforming og tankegang fulgte også tidene. De opprinnelige sittebenkene hvor man satt dårlig, ble byttet ut med et mykere underlag. Det nedstrippede interiøret ble dekorert gradvis med Jesusbilder og oppløftende meldinger om en frelser som snart skulle komme tilbake.

I senere tid ble disse husene sett på som en illustrasjon av pulsen på samfunnet på 1800-tallet. Lars Oftedal, en velkjent og viktig vestlandspredikant, sto for reisingen av to viktige bedehus: Betlehem Bedehus fra 1876 og Bedehuset Bethel fra 1878.

SAMFUNNSUTVIKLING: – Hvis bedehusene forsvinner så mister vi symbolverdien i det første demokratiske bygget som fantes på bygda, sier Svein Helge. På bildet er vi inne på Sion Gyland i Flekkefjord. Foto: Erlend Berge

Betlehem, en klassisk hvit trepanelt bygning som ble flyttet fra Hinna på Jæren til Norsk Folkemuseum på Bygdøy, er blant de eldste bevarte bedehuset i Norge.

Selv om mange av bedehusene var svært enkle bygg, så dukket det også opp varianter i stein, som Bedehuset Bethel på Judaberg som i mai 2025 ble fredet av Riksantikvaren. Huset ble brukt som et samlingshus for Ryfylke og sementerte sin status som et aktivt hus som rommet vekkelser og basarer.

«Bethel er et felleskapshus som har blitt brukt i nesten 150 år. Sang, vekkelsesmøter, basarer med åresalg, juletrefester, kake og kaffe, barn, unge, voksne og gamle. Huset er i bruk, og huset blir godt tatt vare på. Riksantikvaren mener at bruk er det beste vern. Og her ser vi beviset», sa riksantikvar Hanna Geiran under fredningen.

Markerer dette et skifte i hvordan man ser på denne typen vern? Er Judaberg et godt forbilde?

– Det har så mye historie at jeg synes det er gledelig at bedehuset på Judaberg ble fredet, for det er en veldig særegen bygning i stein, noe jeg mener er verdt å ta vare på det. Samtidig savner jeg tanke-

gangen rundt disse hvite byggene som står omkring i landet og forfaller, sier bedehusforsker Torsteinsbø.

Symbol på ei tapt tid

– Ideen vokste fra et minne jeg hadde fra min egen barndom. Jeg så et bedehus til salgs på Finn.no og tenkte «Shit, det står bare og venter på at noen skal komme og fotografere det», forteller Erlend Berge, fotojournalist i Vårt Land og forfatter av Sjå, Eg Kjæm Snart!, en fotobok om bedehus.

Selv om mange bedehus ikke utstråler severdigheten og eksteriøret til det man ofte tenker et kulturminne skal ha, så har Berge klart å avdekke det fargerike interiøret i mangt ett bedehus på en visuelt leken måte.

– Dette er en landsdekkende bevegelse som ingen tidligere har dokumentert. Husene stod bare og ventet på meg. Uttrykket jeg fant på bedehuset ligner ikke på noe annet religiøs bygning. Det er ikke mulig å finne noe tilsvarende i de andre nordiske landene. Dette er en ganske unik norsk fortelling, sier Berge.

Etter et par Finn-klikk i 2017, bestemte Berge seg for å dra på tur. Med samme retningssans som en haugianer, reiste han

over hele landet for å dokumentere og fotografere over 300 bedehus til et stort prosjekt. Strietapet, slitne bordtennisbord, talerstoler på ensomme scener og forfalne bilder og malerier av forskjellige typer Jesus blir fotografens yndede motiver. Det er rommets gjenstander som spiller hovedrollen i bildene. Det han finner i de enkle hvite bedehusene er en fargeeksplosjon. Prosjektet resulterer i en veldokumentert fotobok som illustrerer en folkelig estetikk. Noen av disse bedehusene står fortsatt på med aktivitet og fellesskap, mens andre har stått tomme i mange år.

– Jeg vokste opp på Heia utenfor Tau i Rogaland hvor det er et bedehus i hvert et kryss. Bedehuset var et samlingspunkt med barneaktiviteter og søndagsskole. Det var et veldig levende hus da jeg vokste opp på 80- og 90-tallet. Sånn er det ikke i dag, sier Berge. Når jeg spør om de han møtte under fotograferingen, minner han om et besøk hvor hun som låser opp bedehuset bryter sammen i gråt. Hun ser at huset som tidligere samla bygda nå er i ferd med å falle sammen. Mugg og råte hadde tatt over bygget. Nå var det for seint. For mange så blir forfallet et symbol på ei tapt tid.

Instagramkontoen «Bedehusland» tar av på sosiale medier og et av fotografi-

ene blir antatt Høstutstillingen og Berge vinner Åpen Klasse under Årets bilde. En samstemt jury begrunnet det slik: «Nostalgisk preg, vakker fargepalett, gjennomført og stilsikker. Fotografen skildrer en tid som snart er forbi og glemt. Historien fortelles gjennom rom og ikke gjennom mennesker. Samtidig er det spor etter

Fredheim bedehus, Byglandsfjord, AustAgder. Foto: Erlend Berge

Broderheimen bedehus i Oveinang, Aust-Agder med tydelig tale. Foto: Erlend Berge

menneskers liv, sporene på veien, maten til noen som nettopp har vært der, eller snart skal komme.»

Det første demokratiske hus Det var ikke nødvendigvis tro man måtte ha for å bruke bedehusene som forsamlingshus. Jaktlaget, Sanitetsforeningen

eller fiskerlaget kunne likeså godt innlede andakt i huset. Svein Helge Torsteinsbø betegner bedehus som det første demokratiske bygg i Norge.

– Hvis du tenker på kirken hadde man et utvalg av biskoper som ledet kirken på midten av 1800-tallet. De var også embetsmenn og derfor ledet de kirken

SALMER OG BØNN: Vallø Misjonshus i Vestfold viser frem bedehus-estetikken Berge fant på dokumentasjonsturen. Foto: Erlend Berge

SÆRNORSK BYGNINGSARV

Biskopene var også embetsmenn og ledet kirken slik de selv tenkte var rett. Som kirkegjenger hadde man liten innvirkning på hvordan kirken ble styrt. På mange måter var det på bedehuset folket reiste seg og fikk en stemme.

FOLKEBEVEGELSE: Maleriet «Haugianerne» av Adolph Tidemann kapsulerer tidsånden til lekmannsbevegelsen. 1848/Nasjonalmuseet Public domain

slik de selv tenkte var rett og man hadde som kirkegjenger liten innvirkning på hvordan kirken ble styrt. Biskopen ble også utnevnt av Stortinget og regjeringen. Derfor var det lite eller intet demokrati i kirken. Når det skulle vedtas om Norge skulle ut av unionen med Sverige var det kvinneforeningene til Det norske

misjonsselskap som spilte en avgjørende rolle frem mot folkeavstemningen. På samme tid kommer det inn tre ulike folkebevegelser: avholdsbevegelsen, bedehusbevegelsen og arbeiderbevegelsen som er med å utfylle og omforme hverandre til det moderne Norge vi har i dag, forteller bedehusforskeren.

Selv om fellesskapet var viktig for mange er det ikke å stikke under en stol at det også er mange som har vonde opplevelser knyttet til bedehus. Moralsk vokting sammen med en hierarkisk og skjev rollefordeling mellom menn og kvinner er noe bedehusene bærer med seg som kulturminne.

: Bedehuset Bethlehem fra 1876 er et klassisk hvitt bedehus kledd i hvitpanel som ble flyttet fra Hinna på Jæren til Norsk Folkemuseum. Den velkjente vestlandspredikanten og ildsjelen Lars Oftedal sto bak reising av bedehuset. Foto: Joakim Rehaug Roth

NORSK BEDEHUSMUSEUM: Ildsjelen og bedehusforsker Svien Helge Torsteinbø mottok verneprisen i 2021 fra Rogaland fylkesavdeling på vegne av Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske forening for restaureringen av Fosen bedehus. Norsk Bedehusmuseum drives av en aktiv gjeng på Karmøy og har en svimlende samling av 10 000 gjenstander fra bedehus over hele landet. Kollektbøsser, jesusbilder og bibelkort er blant de. Foto: Norsk Bedehusmuseum

– Edvard Bull, nestleder i Arbeiderpartiet, uttalte i 1923 at «vi skal gjøre skolen verdslig, liksom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak». Samtidig ser du at mange prester ble til Arbeiderpartifolk etter hvert. Det er en slags glidning mellom de ulike bevegelsene, sier Torsteinsbø.

Signalbygg på bygda

I Sandnes møter jeg byantikvar Gro Perrson på byvandring til Bedehuset Elim som spiller en stor rolle i det historiske kunnskapsgrunnlaget til byen.

– Elim er en av de viktigste kulturminnene som et ankerfeste til fellesskapets historie og har vært viktig gjennom generasjoner, forteller Perrson.

Huset fra 1879 var et midtpunkt i den voksende industribyen Sandnes, hvor produksjon av teglverk og senere tekstil ble

eksportert. Med ny teknologi, uro i Europa og et betydelig press på samfunnet var det mange som søkte vekkelse og fellesskap på bedehuset.

– Det var proppfullt på Elim, mens presten i Høyland kirke prekte for tomme benker. Elim ble virkelig den største møteplassen i byen i lang, lang tid. Det var et signalbygg og byens samfunnshus man kunne orientere seg etter. Den lå veldig fint til i forhold til de nye transportårene og kanskje det viktigste var at det ikke var murtvang her.

Bedehus søker kjæreste – I 2017 var vi en gjeng som kom over en avisannonse med tittelen «Fosen bedehus søker kjæreste». Som ungkarer slo vi til og kjøpte huset for en krone, ler Svein Helge Torsteinsbø.

Bedehuset på Karmøy fra 1904 var aktivt brukt frem til 1993, men sto ubrukt i årene etter og frem til Torsteinsbø og gjengen tok over.

– Vi var en historieinteressert gjeng som fant ut at vi ikke bare kan drive bedehuset,

men vi må også ta vare på historien. I dag har vi endt opp med en samling på 10 000 gjenstander fra bedehus over hele landet.

Fosen Bedehus er i dag Norsk Bedehusmuseum med ulike gjenstander som Jesusbilder, porselen med bedehus-navn, små kollektbøsser, bokmerker og bibler. Men det er de litografiske gjenstandene som fascinerer Torsteinbø mest.

– Det er så mye symbolikk og man ser en stil og en tankegang som man ikke kjenner seg igjen i i dag. På kollektbøssene står det for eksempel «Hjelp oss å redde hedningene» eller «Støtt misjonen i Zululand». På Fosen har vi en plakat fra Frelsesarmeen, en skikkelig propagandaplakat fra 1940-tallet, med alle stereotypiene på verdens folkeslag. Det uttrykker en tidsånd. For oss i dag virker det fjernt og til og med problematisk, måten mennesker ble fremstilt på, men samtidig er det nettopp derfor det er viktig. Det er tidsuttrykk, og det må studeres. Hvis ikke, står vi i fare for å gjenta de samme tankemønstrene. Historien viser oss at når vi glemmer den, så er det fare for å falle tilbake i gamle spor.

Det var proppfullt på Elim, mens presten i Høyland kirke prekte for tomme benker. Elim ble virkelig den største møteplassen i byen i lang, lang tid.

Ildsjelen Torsteinsbø og co. fikk virkelig fart i Fosen. Med god økonomisk støtte fra Kulturminnefondet og utallige basarer har inntektene strømmet inn til restaureringen og vedlikeholdet av huset. I 2021 ble Vest-Karmøy yngre lokalhistoriske forening belønnet med Fortidsminneforeningen Rogaland fylkesavdelings vernepris for sin innsats. Vinduene på bedehuset ble restaurert etter gamle tegninger med korsformede sprosser i vinduene.

Samfunnsgeografisk knutepunkt

Hva mister vi som samfunn hvis vi lar bedehusene forsvinne? Fremtiden til tomme bedehus kan fint oppsummeres gjennom oppslagsbildet til denne saken. Langs skarpe svinger på E6 i Nordland ligger Nordkil bedehus i Hamarøy. I 2016 uttalte Rolf Steffensen, sogneprest og tidligere Arbeiderparti-ordfører i Hamarøy seg til Avisa Nordland om en «historie som er i ferd med å gå fortapt»: «Manglende vedlikehold og utslåtte vinduer virker som en hån mot det huset en gang har vært og representert. Én ting er at tiden har løpt ifra det. En annen at også dette har sin historie. Det var folk i lokalsamfunnet som i sin tid hadde en visjon og kraft til å virkeliggjøre den.»

Når jeg undersøker tilstanden til dette bedehuset i dag, er det veldig lite informasjon å finne. Jeg sender melding til Rolf Steffensen ni år etter uttalelsen til Avisa Nordland. Står bygget fortsatt? Svaret kommer: Tomten har blitt solgt til en privat grunneier og huset står fortsatt, tross kraftig forfall.

– Det er trist og litt respektløst i forhold til den lokale historien og de som sto på for grenda. Jeg mener fortsatt at huset bør tas ned eller settes i stand. Det siste er neppe aktuelt, vil jeg tro, skriver Steffensen. Bedehusmiljøet og menneskene som reiste dem representerer stolthet og illustrerer en dyp nød i et samfunn som sårt trengte hverandre. Bedehusene var og er et viktig samfunnsgeografisk knutepunkt. Kanskje er det nettopp denne unike fortellingen om norsk historie der strietapet, kirkekaffen og fellesskapet opplevdes sterkere sammen, enn der ute hver for seg?

MØTEPLASS: Elim i Sandnes spiller en sentral rolle i kunnskapsgrunnlaget til den unge byen. Bedehuset er en levende møteplass i dag til både menighet og misjonsarbeid. Foto: Joakim Rehaug Roth

DET VI IKKE KAN TA PÅ

Når vi har bestemt oss for å ta vare på noe som et kulturminne, så gir det lite mening bare å ta vare på det fysiske. Det immaterielle, gjennom symbolbetydningen som er tillagt, er en vesentlig del av et kulturminnes verdi.

Tekst: Ola H. Fjeldheim, generalsekretær

Kulturminner er fysiske greier. Vi kan se dem i landskapet og overalt rundt oss. Vi kan kjenne på materialene, la fingrene løpe langs verktøyspor og slitemerker. Og så litt mer flyktig: Mange har en egen lukt, som duften av tjære, linoljemaling, fet furu eller en trappeoppgang fra 1950-tallet.

Men hele konseptet «kulturminne» avhenger av noe vi ikke kan se – selve ideen om at akkurat denne tingen er mer enn en ting, at dette huset er mer enn et tak som skjermer mot regnet. Ofte har ikke bare vegger, tak og gulv en verdi, men også bruken det har eller har hatt. Og ingen fysiske ting varer evig – vi er avhengig av kunnskap for å ta vare på og for å reparere. Kulturminner er ikke bare konkrete gjenstander – de er også immaterielle.

Symbolenes betydning

Lenge var både Fortidsminneforeningen og kulturminnefeltet ellers mest opptatt av det fysiske. Hugget stein, formet tre, bølget glass og malte overflater. Om man snakket om det immaterielle var det ofte instrumentelt: «Vi trenger håndverkskunnskap for å ta vare på bygningene» eller «vi må gjenskape gamle seremonier og praksiser for å kunne oppleve hvordan byggene ble brukt».

Men selve ideen om at noe har en mening eller en verdi utover det huset eller gjenstanden byr på av praktiske muligheter handler jo om det immaterielle. Det er en forestilling som oppstår

inni hodene våre, og en enighet mellom mennesker som kan uttrykkes i ord, men ikke ses med øyne.

Vi mennesker er gode på symboler. Vi forholder oss til dem hele tiden, tegn og handlinger som betyr noe mer enn det de ser ut som. Ofte er det allerede fra starten bygget inn budskap og symbolikk i gjenstander og hus. Som kirkene som representerer en gud og en religion, men også makten til den som bygger. Eller høvelen som er formet for å fungere effektivt, men som det også er lagt ekstra flid i for å vise ferdighetene til håndverkeren.

Andre ganger kommer symbolverdier til etter hvert. Som med Eidsvollsbygningen, som i tillegg til å markere en jernverkseiers rikdom også gradvis gjennom 200 år har blitt dyrket frem som et symbol på demokratiet i Norge. Eller husmannsstua fra Elvestad i Hobøl, som etter en lang reise, både fysisk og symbolsk, nå står i glasshus ved E18.

Denne tilskrivning av betydning eller verdi er ved siden av bevaring av historisk kildemateriale selve kjernen i kulturminnevernet. Og altså immateriell. Når vi har bestemt oss for å ta vare på noe som et kulturminne, så gir det lite mening bare å ta vare på det fysiske. Det immaterielle, gjennom symbolbetydningen som er tillagt, er en vesentlig del av et kulturminnes verdi.

Brukskontinuitet

Kikker vi litt nærmere, så finner vi andre immaterielle elementer som er viktige,

både i seg selv og som deler av kulturminneverdiene. En av disse er brukskontinuitet. Tenk fjøset som fortsatt brukes som fjøs, naustet som fortsatt huser båter i bruk eller kirken som fortsatt har ett levende kirkerom. Bruken har verdi i seg selv som kulturelt uttrykk, samtidig som den er en viktig del av kulturminneverdien. En annen kan vi kalle kulturelle praksiser knyttet til bruk. Med dette mener vi ikke nødvendigvis bruken i seg selv, men forskjellige typer kunnskaper, ferdigheter og handlinger som er knyttet til denne. Ett eksempel er ringeskikker, som er en mangfoldig immateriell kulturarv med store variasjoner. Noen er knyttet til ringing med kirkeklokker, andre med gardsklokker eller klokker på sagbruk og andre små eller store industriarbeidsplasser. Opp gjennom historien har forskjellige typer ringing hatt forskjellig betydning, lyden av klokkene rommet budskap som alle visste hva betydde. Kirkeklokkenes ringing til gudstjeneste eller begravelse, gårdsklokkenes ringing til mat, arbeide eller høytid. Alf Prøysen forbandt lyden av matklokka med ufrihet. Klokka styrte mye av tiden til husmennene.

Det hendte je stæinse i leiken og begynte å fryse på ryggen når den låten tonte over grenda. Den måtte je bøye meg for. Borti gard’n måtte je om itte så mange åra, det var ingen bønn forbi. Unna den klangen kom je itte.

LYDEN AV MIDDELALDEREN: Klokken i tårnet på Immanuels kirke i Halden i Østfold er et fysisk objekt datert 1832, bevart og til å ta og føle på. Men ringingen fra denne og langt eldre klokker, selve klangen, har gjennom århundrer hatt en funksjon, rolle og mening vi ikke kan ta og føle på. Kan denne immaterielle verdien skilles fra den materielle? På bildet er Hilde Gløckner og Truls Lie i Halden lokallag på oppdagelsesferd i egen by i 2018. Foto: Trond Rødsmoen

Å OVERFØRE KUNNSKAP: Milebrenning av tjære er en mer enn tusen år gammel tradisjon her til lands. De siste årene har Fortidsminneforeningen ledet et prosjekt for å både øke produksjonen i dag og overføre kunnskapen til nye generasjoner. Foto: Joakim Rehaug Roth

Det finnes mange andre eksempler også, som for eksempel kunsten å manøvrere en tradisjonsbåt. De kulturelle praksisene avhenger av de fysiske kulturminnene, og de bærer i seg viktige deler av kulturminnenes verdi.

Kulturell praksis

Ofte når det snakkes om immateriell kulturarv i samme setning som bygningsvern og fartøyvern, så handler det om håndverksteknikker og -kunnskap knyttet til hus, anlegg, båter og andre bygde kulturminner. Dette er kulturelle praksiser som er nødvendige for å ta vare på fysiske kulturminner. De er kulturarv som har stor verdi i seg selv, og som samtidig er helt nødvendig om vi skal kunne ta vare på de fysiske kulturminnenes autentisitet, kvalitet og meningsbredde.

Svært mange i feltet er nå opptatt av dette, men dessverre henger det litt for ofte igjen at man ser på håndverket kun som verktøy for å ta vare på det fysiske. Vi må komme lengre enn dette; fysisk og immateriell kulturarv henger uløselig sammen.

Når kulturminnevern diskuteres trekkes ofte Venezia-charteret fram. Det er greit nok, men det har skjedd veldig mye innen feltet siden 1963. Charteret er opptatt av objektbevaring, og speiler et syn på kulturarv som noe som skal holdes adskilt fra samfunnsutviklingen for å overleve.

som brukes aktivt i forvaltning av verdensarven. Det er på tide disse prinsippene også får betydning for hvordan vi forvalter kulturminner og -miljøer i Norge.

Plass til det immaterielle?

Det jobbes med en ny kulturmiljølov. Mandatet slo fast at den skulle handle om den fysiske kulturarven, men også: «Utvalget skal drøfte om, og eventuelt hvordan, lovforslaget bør ta høyde for sammenhengene mellom kulturmiljø og relevante deler av den immaterielle kulturarven.»

Når kulturminnevern diskuteres trekkes ofte Venezia-charteret fram.

Det er greit nok, men det har skjedd veldig mye innen feltet siden 1963.

Gjennom årene etter er det utviklet mange dokumenter og chartere som inkluderer de forskjellige aspektene av immateriell kulturarv – vi kan si at de i større grad legger vekt på kulturelementet. Særlig to er interessante. Burra-charteret, opprinnelig utviklet av ICOMOS Australia i 1979, innfører begrepet kulturell betydning (cultural significance), og løfter fram at et viktig element i kulturminnearbeidet er å ta vare på den kulturelle verdien kulturminner har. Erklæringen fra Nara-konferansen (The Nara document on Authenticity) legger vekt på at kulturminner må forstås ut fra sin kulturelle sammenheng, og slår fast at autentisitet handler om langt flere aspekter enn kun det materielle. Dokumentet er i dag et tillegg til UNESCOs «Operational guidelines»,

I NOU 2025:3 Ny kulturmiljølov finner vi flere eksempler på at hensynet til den immaterielle kulturarven er bakt inn i paragrafer og forarbeider. Høringsperioden for lovforslaget er nå over, og det er innspill i begge retninger: Både de som vil at det immaterielle skal utgjøre en større del av vurderingene og de som mener det ikke hører hjemme der.

Jeg håper mange bruker tiden fram til loven skal opp på Stortinget til å ta en prat med politikerne, og sikre at loven faktisk fornyes på dette feltet. Kun da kan vi ta vare på bredden og betydningen av kulturminnene våre. Og noen i framtida kan forstå at selv om vi ikke ser hovedgården når vi står på tunet på en husmannsplass, så var klasseskillet aldri lengre unna enn det lyden fra stabbursklokka bar.

Søk om støtte til

Hus og anlegg

Fartøy og båter

Fagseminar Sikringstiltak

Rullende og bevegelige

Formidling

Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand. Vi har ingen søknadsfrist.

Søk om støtte til ditt kulturminne på www.kulturminnefondet.no

Mitt lokallag: Bærum Hva

engasjerer akkurat nå?

Redningsaksjon for et stykke verdenskunst

Hvor mange andre steder kan fremvise et uforandret, folkelig bygningsmiljø, avbildet i 1890-årene av en av verdens mest kjente malere? I dag er «Monetlåven» og den røde drengestuen –noen hundre meter fra travle Sandvika i Bærum – sterkt truet av manglende vedlikehold og bruk.

Tekst: Britt-Alise Hjelmeland

Vinteren 1895 tilbrakte Claude Monet, en av verdens mest berømte malere, to måneder i Norge. Den berømte impresjonisten ankom Kristiania 1. februar, etter en særdeles strevsom reise i kulde og storm. Etter et kort stopp i hovedstaden installerte han seg på Bjørnegård pensjonat ved Sandvika i Bærum.

Claude Monet hadde malt snømotiver helt fra 1860-årene, men vintrene var snøfattige,

og særlig i begynnelsen av 1890-årene. På denne tiden var interessen for Skandinavia stor på kontinentet. Monet hadde kontakt med det nordiske kunstmiljøet og bøker om norske forhold i sitt bibliotek. Oppmuntret av blant andre maleren Gerhard Munthe trosset han strabasene og forlot sitt kjære Giverny for å fange det norske vinterlyset. Hvilke farger kunne han finne i den hvite snøen? Vel fremme ble Monet både begeistret, overrasket og en smule frustrert. Det var så

TIDSKAPSEL: Låven og drengestuen fotografert vinteren 2024. Kulturmiljøet er nærmest uforandret 130 år etter at Claude Monet foreviget motivet, men forfallet er åpenbart stort, mest alvorlig på baksiden der det er store hull i takflaten.. Foto: Nils Johan Dahl

FRANSK BLIKK PÅ NORGE: Claude Monet (1840–1926) dro til Norge for å tolke snø og den norske vinteren kunstnerisk, men var nær ved å gi opp og måtte stadig improvisere grunnet snø og kulde. Maleriet «Paysage de Norvége» illustrerer trolig dette: I forgrunnen ses skyggen av Bjørnegårdhuset der han bodde. Kanskje bevilget kunstneren seg et beleilig unntak fra friluftsmaler-ambisjonene og malte motivet fra et av vinduene?

vakkert at han nesten ikke kunne tro det. Men kulden og – ikke minst – snømengden var barsk. Maling utendørs, raskt og direkte som var en målsetning for impresjonistene, ble ytterst krevende. Monet rakk ikke å ferdigstille alle bildene. Hjem i bagasjen til Paris hadde han 28 malerier og 30 skisser. Blant de mest kjente er maleriene av Kolsåstoppen med Løkke bro i Sandvika, og det stemningsfulle bildet «Paysage de Norvége». Sistnevnte viser to gårdshus, en rødmalt drengestue og en stor rød låve i et snødekt landskap. Bygningene befant seg like bak Bjørnegårdhuset der maleren bodde, han kan sågar ha malt dem fra et av vinduene. I 2025 står drengestuen og Monetlåven fortsatt bak det tidligere pensjonathuset. Bygningsmiljøet er så godt som uforan-

dret, men låven og drengestuen er i dag sterkt truet av forfall. Kan eierne – og kommunen – la dette skje?

Tunet på Bjørnegård Hovedhuset på Bjørnegård var opprinnelig en del av Østre Jong, en av de eldste gårdene i Bærum. Mens hovedgården kan spores tilbake til eldre jernalder, ble Bjørnegård skilt ut rundt år 1000. Den store sveitserstilbygningen i 2 ½ etasje, oppført i 1860, er et velkjent landemerke for bærumsbeboere. Fra «Bjørnegårdsvingen» vest for Sandvika ruver den på toppen av en lang gressplen med allé langs siden.

I 1891 ble huset og gården kjøpt av Jenny Bjørnson som startet opp med pensjonatdrift. Hun hadde vært gift med Bjørnstjerne Bjørnsons sønn Bjørn og

hadde trolig gode kontakter. Beliggenheten nær knutepunktet og jernbanestasjonen i Sandvika gjorde at Bjørnegård pensjonat raskt ble et populært sted å leie seg inn, også blant kunstnere. Utover 1900-tallet skiftet huset eier flere ganger. Bjørnegårdhuset er i dag godt bevart og drives som psykososialt senter etter at Bærum kommune overtok det i 1998.

Vernesaken vi i Bærum lokallag de siste årene har engasjert oss i dreier seg om de to bygningene bak det tidligere pensjonatet; låven og drengestuen. De hørte til det opprinnelige Bjørnegård-tunet og er eid av private. Eierne ved familien Bugge eier også Østre Jong gård, der forfallet er enda mer fremskredet. Verken låven eller drengestuen har særskilt vern, men bygningene er SEFRAK-registrerte og

må «hensyntas», for eksempel ved søknad om rivning. Området som helhet inngår i LNF-område.

Drengestuen eldre enn antatt?

Den rødmalte drengestuen angis oppført mellom 1850 og 1875, samme tidsperiode som hovedhuset. Stuen har panelte vegger og enkelt sveitserstilpreg med luftig takutspring og utskårne, sperr-ender. Ved første øyekast skiller det seg lite fra andre bygg fra denne tidsperioden. Ulike trekk og detaljer indikerer imidlertid en mer sammensatt historie. Grunnflaten er liten og fasaden mot hovedhuset uvanlig høy, en utforming som peker mot at eierne har hevet taket etter at huset ble oppført. På den tiden var dette svært vanlig. Ved å legge på noen ekstra omfar med tømmer, eventuelt bygge på en knevegg og gavl i bindingsverk på den gamle kjernen, fikk man soverom med ståhøyde i loftsetasjen. Samtlige vinduer er gamle og i forholdsvis god stand. På innsiden kan en også skimte to brede dører med bladhengsler og todelte speilfyllinger med rilledekor. Både vinduene og de lave dørene har tydelig empirepreg som er eldre enn husets datering, trolig fra begynnelsen av 1800-tallet eller slutten av 1700-tallet. Trolig har drengestuens tømmerkjerne samme alder. De eldre bygningselementene kan også være gjenbrukt. Originale vinduer og dører fra slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet regnes i dag som sjeldne og svært verdifulle antikvariske detaljer. Dette bidrar i seg selv til å gi drengestuen

høy historiefortellende verdi og all grunn til videre undersøkelser av kulturminneverdiene.

Utvendig befaringer mellom 2023 og 2025 viser at drengestuen mer og mer preges av slitasje og manglende ettersyn, med åpen dør og spor etter ubudne gjester. Pipen har frost- og fuktskader og deler av takrenner og vindskier var falt ned. De eldre blikkplatene på taket hadde delvis løsnet i sammenføyningene og langs kantene er fukten i ferd med å trenge inn. Drengestuen har klart behov for reparasjon med skader som innen kort tid vil føre til akselererende forfall.

Ved en rask og skånsom istandsetting vil det lille huset imidlertid ha stort brukspotensiale.

Låven er i fare for å rase sammen

Tilstanden for Monetlåven som danner østsiden av Bjørnegårdtunet, er lant mer alvorlig. Ifølge SEFRAK-registret ble låven oppført mellom 1875 og 1900. Den er reist i bindingsverk og inndelt i en rekke rom som murt fjøs, tømret stall og enkle, uisolerte lagerrom. Låvebroen til høyloftet som er på øvre ende mot drengestuen, har rast sammen.

På Monets avbildning fra 1895 er den øvre enden rødmalt, mens fjøset bak den lyse delen av veggen ser ut til å ha mur i pusset teglstein. I dag er hele veggen kledt med rødmalt panel. Det tidstypiske, luftige sveitserstiltaket er dekket av snø på Monets maleri. Nåværende bølgeblikktekking er sterkt angrepet av rust, har

nedfalne plater og store hull på baksiden. Blikktak kan være svært solide, men mønet er ikke rett, og synker mot låvebroen. Skaden gir sterke indikasjoner om råteskader og begynnende svikt i takkonstruksjon. Løst panel viser at det også er fuktskader på underliggende treverk. Gjenværende vinduer og dører har også stort behov for utbedring.

Dårligste tilstandsgrad

Fra slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet ble det oppført tilsvarende «storlåver» over størstedelen av landet.

De kombinerte driftsbygningene erstattet uthus med separate funksjoner for dyr og lagring. Bærum kommune kaller bygningen en flerbrukslåve. I en rapport, utarbeidet av NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) i 2014, blir låvetypen overraskende nok betegnet som spesiell og ikke vanlig forekommende verken i lokal eller regional sammenheng. Konklusjonen har imidlertid ikke fått konsekvens for vernevurderingen av låven.

Det er ingen tvil om at låven på Bjørnegård er i dårlig stand og at tilstanden siden 2014 er forverret. Likevel: Låven står fortsatt på egne «ben» 11 år etter. Dette viser at dårlig vedlikeholdte, store uthusbygg kan være mer solide enn antatt. Tiltakene vil være omfattende, men Fortidsminneforeningen mener at bygget fortsatt kan reddes.

For å utarbeide en aktuell tiltaksplan, må en grundig tilstandsvurdering legges til grunn. Den utvendige besiktigelsen peker

VELHOLDT: Hovedhuset på Bjørnegård, en gang pensjonatet til jenny Bjørnson, er i dag godt tatt vare på og i full bruk. Det kan man ikke si om drengestuen og låven, som er del av dette historisk interessante bygningsmiljøet.

mot tilstandsgrad 3/TG3 på grunn av sviktende konstruksjon, utrasing og store hull i takflate mot øst. Ved denne tilstandsgraden – den dårligste – er det fare for at bygget kan rase sammen. En bygning med så langt fremskredet forfall kan også representere høy HMS-fare.

Her vil det være strenge krav til bygningseiers ansvar. Ved lokallagets befaring for to år siden på det åpne området bak Bjørnegård psykososiale senter, sto dørene i begge bygningene ulåste og delvis åpne. Lokallaget ville imidlertid ikke undersøke bygget innvendig uten avtale med eier. Vi mener likevel at det fortsatt er håp – men da må noe skje raskt!

Uavhengig kulturminnerapport?

I 2014 ble det altså foretatt en vurdering av kulturminner, kulturmiljø og kulturlandskap på Østre Jong og Bjørnegård, bestilt av eier Benedicta H B Aall Bugge. Grindaker as Landskapsarkitekter utførte oppdraget og engasjerte NIKU til selve vurderingen.

Den såkalt uavhengige rapporten konkluderte med at landskaps- og kulturminner på eiendommen hadde manglende helhet, ikke hadde vesentlig verdi eller var for falleferdige. Hensynet til kulturminnene sto derfor ikke i veien for «den foreslåtte utviklingen til boligformål innenfor deler av Jong-Bjørnegård-området» gitt en såkalt hensynsfull utbygging. Ønsket om å utnytte store deler av arealet lå altså til grunn for oppdraget.

I rapporten fremheves Bjørnegårdshuset, eid av Bærum kommune. Opplevelsen

av den store hovedbygningen i sveitserstil karakteriserer som viktig og markant i landskapsrommet rundt Bjørnegård. Drengestuen og Monetlåven ligger i bakkant, usynlige fra veien nedenfor, men er etter Bærum lokallags mening, ikke mindre viktige. Drengestuen og låven gis i rapporten en viss verdi, blant annet høye autentisitets- og miljøverdier som «vegger i tunet». Senere slås det fast at enkeltelementene ikke har stor nok verdi til å styre vern av hele kulturmiljøet:

«Tunet på Bjørnegård fremstår som ulogisk og fragmentert. På grunn av en rekke nyere tiltak, samtidig med et tydelig preg av forfall flere steder, er det kulturhistoriske uttrykket sterkt redusert. To nye bygninger, en vest i tunet og en i øst helt inntil hovedbygningen, har riktignok forsterket tunfølelsen, men forringet autentisiteten og opplevelsen av det historiske tunet».

Tunet har likevel noen verdier intakt ettersom tre av gårdsbygningene er på plass. I rapporten gis tilknytningen til Monet-anlegget en viss anekdotisk verdi, mens forbindelsen til denne kunstneren og andre kulturpersonligheter, er etter NIKUs mening ikke sterk nok til å gi det regional eller nasjonal verdi.

Tar ikke nok hensyn til lokal verdi Etter Bærum lokallags mening er vurderingene i rapporten svært inkonsekvente, både med hensyn til bygningene og til anlegget som helhet. På et punkt har NIKU sett bygningene i regionalt/nasjonalt perspektiv med et ideal om et helhetlig bevart, eldre

jordbrukslandskap der ingenting er fradelt eller endret slik myndigheten ofte legger til grunn ved fredning. I saken om Bjørnegård mener vi at dette er irrelevant.

Om de to nyere bygningene i tunet sier rapporten et sted at de forsterker tunfølelsen, et annet sted at de forringer tunets autentisitet. Lokalavdeling er uenig. Plassering og utforming av både privatbolig mot vest og sidefløy til hovedhuset mot øst er heller eksempler på god tilpasning. Tilstanden på bygningene brukes også som argument for eier/oppdragsgivers mulighet til å bygge ned jordene. Dette er høyst diskutabelt fra kulturminnevernets ståsted.

Historiefortellende verdi

I nyere kulturminnevurderinger blir lesbarhet og historiefortellende verdi verdsatt høyt. Dette har Bjørnegårdtunet i mer enn rikt monn. Tanumplatået og det inntilliggende kulturlandskapet har en historisk dybde av nasjonal betydning. Bygningene i tunet har sin egen fortelling. Historie knyttet til vår egen kulturelle «elite» og nasjonsbyggerne på slutten av 1800-tallet kan også fortelles. Og så kommer vi ikke utenom Claude Monet, en av verdens aller mest kjente og innflytelsesrike malere som ga navn til en hel kunsthistorisk periode. Med utgangspunkt i Bjørnegård malte han nær 30 bilder. Katedraler og festninger – yndede motiver for mange malere – har blitt stående. Hvor mange andre steder kan fremvise et nær uforandret gårdsmiljø fra slutten av 1800-tallet, malt og satt på det kunsthistoriske verdenskartet?

200 ÅRS SJARM: Drengestuen er i dårlig forfatning, men det er fullt mulig å istandsette huset, mener Bærum lokallag som har vært på befaring, men kun utvendig.

HISTORIE I SLITNE VEGGER: Nyere kulturminnevurderinger blir lesbarhet og historiefortellende verdi verdsatt høyt.

Dette har Bjørnegårdtunet i mer enn rikt monn. Låven er en unik del av disse historiene.

Monets vannliljebilder er mer berømte, men hadde Monets norske vinterbilder en underordnet betydning slik mange har hevdet? Monet fortsatte å male vinterbilder – når han hadde anledning. Et av Norges-bildene ønsket han å beholde. Det hang permanent i atelieret i Giverny resten av hans levetid. Bildene er også vist på betydelige utstillinger både nasjonalt og internasjonalt. Høsten 2023 ble et av Monets Kolsåsbilder solgt for 73 millioner svenske kroner på Christie`s, mer enn en fordobling av utropet på 27–38 millioner kroner.

Lokalt engasjement for bevaring Jong-gårdenes alder, størrelse og betydning, plasseringen og ikke minst, kunnskaps- og opplevelseskvaliteten er lite fremhevet i NIKU-rapporten. Dette til tross for at den lokale verdien burde ligge til grunn for en slik kulturminnevurdering. I 2018 utarbeidet imidlertid Tanum Vel, i samarbeid med landskapsarkitektene Holo & Holo AS, en ny vurdering. Rapporten «Østre Jong gård. En grønn møteplass mellom fjorden og Tanumåsen med gangavstand til Sandvika by» inneholder landskapsanalyser og en rekke forslag til mulig bruk. Velforeningen har i lang tid ønsket å åpne gården og sikre at det bynære kulturlandskapet blir bevart som en grønn møteplass for innbyggerne

i Bærum. Østre Jong har stått ubebodd i en årrekke. Det en gang så praktfulle hovedhuset med høy sveitserstilveranda og tårnbygning, er i dag nær ruin. Noen uthus er bevart, men den store låven på vestsiden falt ned for flere år siden. Velforeningen jobber for at hovedhuset settes i stand.

Nye muligheter for «Monethusene»?

I perifere utkantkommuner kan det være vanskelig å finne bærekraftige bruksområder til nedlagte gårdsanlegg – uansett antikvarisk verdi. Det samme kan vanskelig sies om Bjørnegård. De historiske gårdsmiljøene både her og på Østre Jong befinner seg nært hovedstaden og store befolkningskonsentrasjoner og – ikke minst – tett ved et ekspansivt knutepunkt. For tiden pågår en omfattende utbygging og sentrumsfortetting i Sandvika.

I fremtiden vil det derfor være et stort behov for rekreasjonsområder i gangavstand. Mot sjøen er det kun en kort spasertur til Kalvøya og fint tilrettelagte badesteder. Går man i motsatt retning, mot Vestmarka, kommer man til «vårt» område på samme antall minutter. Dette representerer en unik mulighet for «bærumsbyen». Kommunen selv har fremhevet viktigheten av å bevare en sammenhengende grøntstruktur fra Sandvika og videre opp i marka. Veien dit går via Jong-gårdene og Bjørnegård.

Bærums egen «julegård»?

Jong-Bjørnegård ble ført opp som et av 13 prioriterte større kulturmiljøer i Bærum i kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Bærum 2010–2020. Låven og drengestuen på Bjørnegård er en svært viktig del av dette kulturmiljøet. Idémyldrer en videre om fremtidig bruk kan maleriet «Paysage de Norvége» i seg selv sette stemningen. Hvem kan ikke se for seg et marked på Bærums egen «julegård» akkurat her? Låven har stort, innvendig volum. Ved å sikre tak og konstruksjoner kan den innredes med innvendige, oppvarmede «bokser» uten at det utvendige preget blir vesentlig endret. Verksteder? Musikkstudio?

Drengestuen kan uten tvil fortsatt nyttes som bolig med gode leieinntekter selv ved en svært varsom istandsetting. Hva med å tilby den som (temporær) kunstnerbolig?

Et bruksområde som garantert ville gitt Bærum økt anseelse som en kommune med kultursatsing. Bærum har store behov for attraktive lokaler, og bygninger med historisk sus og atmosfære har vist seg å være svært interessante for utleie til foreninger og privatpersoner.

Fransk verdenskunst og nasjonal brytningstid

Claude Monet var alt en berømt kunstner i 1895. Det norske miljøet hadde store

forhåpninger til hans ankomst. Monet var i Holmenkollen og på sledeturer, men de fleste selskapsinvitasjoner ble avslått. Det er imidlertid dokumentert at han fikk besøk av Gerhard Munthe, den svenske malerprinsen Eugen, Fritz Thaulow, trolig også av Christian Krogh.

Bjørnegårds tid som pensjonat ble kortvarig. Betydningen ble imidlertid varig. Pensjonatet har bidratt til å gjøre Sandvika og Bærum kjent og gitt tettstedet vest for hovedstaden en identitet utover «rollen» som strandsted og gammel utskipningshavn for kalk og jernmalm. Som tilholdssted for kjente kunstnere og kulturpersonligheter i en nasjonal brytningstid rommer det en rekke fortellinger. Den såkalte «anekdotiske» verdien er derfor betydelig. Dersom nødvendig vedlikehold ikke blir iverksatt, vil Bjørnegårdlåven og drengestuen falle ned.

I 1960 ble Edvard Munchs bolighus på Ekely revet av Oslo kommune. I 1985 jevnet bulldoserne Holbergkjelleren, de siste restene av huset der Ludvig Holberg ble født i Bergen. Rivning og forfall som fører til tap av bygninger som det er knyttet historiske fortellinger til skaper evige sår. Fortidsminneforeningen vil oppfordre eierne og Bærum kommune om å kjenne sin besøkelsestid. Vi vil ikke angre.

FORFALL: Låvebrua har rast sammen og panelet råtner, men muren ser relativt solid ut.

KOMMUNEN VARSLER TVANGSMULKT

Bærum lokallag har flere ganger vært i kontakt med eier og tilbudt bistand til tilstandsvurdering og eventuell istandsetting, skriving av søknader og samarbeid med kommunen uten at det har ført til resultater. I desember 2024 sendte foreningen derfor inn en bekymringsmelding til Bærum kommune om det akselererende forfallet på «Monethusene».

Bærum kommune har henvendt seg til eier uten å få svar og sendte i løpet av sommeren 2025 ut varsel om tvangsmulkt dersom ikke området rundt låven blir sikret. Et bilde i lokalavisen der saken fikk stort oppslag, viser at låven nå er omgitt av byggeplassgjerder (Asker og Bærum Budstikke 30.7.2025).

Lokalavdelingen i Bærum er glad for at kommunen nå har reagert. Tanum Vel har meldt fra om forfallet for flere år siden, og vil også følge opp saken videre. Byggeplassgjerder varsler om fare ved inntrenging, men vil ikke bidra til at kulturminnene blir sikret mot å rase sammen og gå tapt. Låven og drengestuen på Bjørnegård er derfor fortsatt sterkt truet!

Nylig ble Monetlåven og drengestuen oppført på Rødlista –Fortidsminneforeningens nasjonale oversikt over verneverdige hus, kulturmiljøer og andre kulturminner i fare for å bli revet, forfalle eller på annen måte forringes.

Kilder:

Karin Hellandsjø: Monet og Norge. Artikkel

Torsten Gunnarson et al: Det sena 1800-talets franska avantgardkonst och konstnere i Norden 1870–1920. Nationalmuseet, Stockholm 2003

Anne Vira Figenschou 2020: Omtale av fem av Claude Monets

Sandvika-malerier, utstilt på Høvikodden samme år.

Tanum Vel: Heftet Østre Jong gård

Skann qr-kode for å se Rødlista:

Bo midt i verdensarven!

Per Amundsagården i Bergmannsgata 30 er en av Fortidsminneforeningen to eiendommer midt i Røros sentrum. Her bor du i en tradisjonelt innredet bygning fra slutten av 1700-tallet, med plass til inntil fem personer og med kort vei til opplevelser i og rundt bergstaden.

Stiftelsen

Stiftelsen UNI

Gaustadalleen 21, 0349 OSLO

Telefon: 21 09 56 50

www.stiftelsen-uni.no

UNI støtter tiltak som verner mennesker og historiske bygninger

Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.

Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.

Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.

FYLKESAVDELINGER OG LOKALLAG

ØSTFOLD

Styreleder: Jens Bakke

Telefon: 993 54 286

E-post: jens.bakke@idd.no

Indre Østfold

Halden

Sarpsborg og Rakkestad

Fredrikstad og Hvaler

OSLO OG AKERSHUS

Styreleder: Kristoffer Andersen

Daglig leder: Elin Hallberg

Telefon: 97 00 58 58

E-post: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no

Oslo og omegn

Bærum

Romerike

Nittedal og Hakadal

Nesodden

HEDMARK

Styreleder: Bianca Wessel

Telefon: 936 58 859

E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no

Hedmarken

Nord-Østerdalen

Solør-Odal

Trysil og Engerdal

Sør-Østerdal

BUSKERUD

Styreleder: Helge Skinnes

Telefon: 901 93 148

E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no

Ringerike

Drammen og omegn

Kongsberg og Numedal Hallingdal

VESTFOLD

Styreleder: Odd Hjort-Sørensen

Telefon: 415 29 439

E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no

Sandefjord

TELEMARK

Styreleder: Trond Loen

Telefon: 920 18 744

E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no Vest-Telemark

OPPLAND

Styreleder: Anne Marit Noraker

Telefon: 911 03 969

oppland@fortidsminneforeningen.no

Norddalen

Sør-Gudbrandsdal

Verne-Vøla Vestoppland

AGDER

Styreleder: Karl Ragnar Gjertsen

Telefon: 928 09 662

E-post: agder@fortidsminneforeningen.no

Kristiansand og omegn

Flekkefjord og omegn

Aust-Agder Farsund

ROGALAND

Styreleder: Leif Harald Jørmeland

Telefon: 905 25 420

E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet Jæren

Stavanger

Ryfylke

Dalane

HORDALAND

Styreleder: Ole Bakkebø

Daglig leder: Ida Pettersen

Telefon: 944 53 696

E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen

Bjørnafjorden

Lysøens Venner

Voss

Fana og Ytrebygda

Årstad

Hardanger

SOGN OG FJORDANE

Styreleder: Morten Stensland Løwe

Daglig leder: Edel Berg

Telefon: 401 55 971

E-post: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no

Fjordane

Sogn

Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?

Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.

Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.

MØRE OG ROMSDAL

Styreleder: Elise A. Måseidvåg

Telefon: 975 27 590

E-post: eliseanett@hotmail.com

Sunnmøre

Romsdal

Nordmøre

DEN TRØNDERSKE AVDELING

Styreleder: Johan Helberg

Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen

Telefon: 959 35 568

E-post: dentronderske@fortidsminneforeningen.no

Trondheim og Omegn

Den Gamle Bergstad

Steinvikholms venner

Orkdal og omegn

Leksvik

Inderøy

Sparbyggja

Namdal

Frosta

Sør-Innherred

NORDLAND

Styreleder: Arnstein Brekke

Telefon: 909 76 119

E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no

Rana

Salten

Vesterålen

Sør-Helgeland

Røst

Sulitjelma

Lofoten

TROMS

Styreleder: Lill-Karin Elvestad

Telefon: 913 77 490

E-post: troms@fortidsminneforeningen.no

Tromsø og omegn

Harstad og omegn

Midt-Troms

FINNMARK

Styreleder: Bror Ivar Salamonsen

Telefon: 995 45 882

E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no

Alta

SVALBARD

Styreleder: Kristian Angen

E-post: svalbard@fortidsminneforeningen.no

Hjerter som banker for bygningsarven!

190 nye medlemmer siden forrige utgave av Fortidsvern gikk i trykken: Velkommen! Takk for at du har valgt å støtte arbeidet for å bevare bygningsarven, et arbeid som blir stadig viktigere!

AGDER

Magnus Liene Gundersen

Alexander Wanvik

Bjørn Kåre Hasle

Tor Ivar Kleivene

Ronald Bernhard Storenes

Leif Vagle

Hazael De La Torre Quiroz

Nils Morten Nilsen

Simen Aleksander Andreassen

Prag

Vilde Langhelle

Freddy Åkseth

Jan-Erik Stokkebokjær

Tore Myrberg

Tonje Grave

Ingrid Skovgaard

Inger Margrete Kvade

Sissel Aaness

Brit Eik

Helene Hellerud

Andreas Tønnesen

Paal Hennig-Olsen

Silje Lunderød

Knut Egeberg

Sara Nikoline

Sonesen-Helgesdatter

BUSKERUD

Tor Egil Lande

Lars Monrad Vaage

Kristian Kløvstad

Annette Karterud

Andreea Anghelea

Rune Tore Husemoen

Tone Sandvik

DEN TRØNDERSKE

Fride Eilin Johnsen Blindheim

Randi Martine Brockmann

Petter Landsem Krogstad

Sofie Kristoffersen

Marcus Sebastian Overgård

Margareta Haug Fiskvik

Silje Ingleiv Engeness

HEDMARK

Malin Syvderud Moland

Janne Vikerødegården

Oskar Uthus Syljeset

Espen Glæsrud

Matti Saborowsky

Vigdis Vestby

Torstein Bårdseng

Ellen Camilla Owe

Jon Rohnny Talaasen

Julian Nikolaj Fors

HORDALAND

Amira Matland

Anne Homme

Stina Reistad Varsla

Mari Rust Kvisle

Kari Nor Saghaug

Aslak Bjarne Aslaksen

Agathe Hoff

Ørjan Bredal Sørensen

Svein Erstad

Grethe Kristin Aanestad

Tracy Kheder

Egil Røssland

Vigdis Berland Øystese

MØRE OG ROMSDAL

Jorun Helseth Borlaug

Jørgen Schnell

Gitte Langlo

Ola Øivind Eide

Arne Bjørdal

Vanja Brandal

Per Gunnar Gjelsvik

NORDLAND

Wibeke Johansen

OPPLAND

Sigrid Kristiane Coward

Solfrid Flatla

Johan H. Gedde-Dahl

Unni Elisabeth Aas

Iver Sørlie Røhr

Christina Kive

OSLO OG AKERSHUS

Anders Lalim

Vibeke Helsør

Pål Bjørk Strømmen

Brit Ekblad

Hege Monica Telle

Siri Torjesen

Tore Onsum

Sture Dramstad

Ingunn Stuvøy

Hans Thore Karlsrud

Solmei Danielsen

Mona Kristin Mathisen

Lars Christian Bacher

Gloria R Bostick

Tina Strøm

Øyvind Giæver

Heidi Braaen

Stig Tosterud

Isak Røysamb Hjeltnes

Axel Fredrik Hansson

Tuva Tian Skotte

Rune Åsmot

Joachim Dalen

Thor Aage Dragsten

Gerd Stilloff Løland

Maris Mänd

Sigrid E. Lier

Vidar Henry Iversen

Arne Fredrik Metzner

Ane Sønderaal Tolfsen

Nicolai Michelsen

Hilde Billington

Kristin E. B. Askgaard

Fredrikke Otazo

Inger Drag Jakobsen

Karoline Røsand

ROGALAND

Solveig Furre

Martin Georg Skjæveland

Geir Rolandsen

Svanlaug Takle

Bjarne Harloff

Johan S. Matre

Ove Røys

Hanne Hunsbeth Jünger

SOGN OG FJORDANE

Marie Lending

Ivar Kvalen

SVALBARD

Jogeir Mikalsen

Kenneth Jonassen

Terje Carlsen

Mette Klüver Rongsted

Ida Winther Dahl

Anne Kaslegard

Caroline Sund

Ina Beate Olsen

John Anders Spencer

Fredrik Nilsen

TELEMARK

Kristoffer Nordgarden

Andres Nordgarden

Ingeborg Nordgarden

Annar Engell

Kari Helene Kristiansen

Solveig Marie Stenbæk

Gard Strøm

Per W Thompson

TROMS

Janne Gärtner

Jenny Melissa Chierici

Jorunn Bye

Erling Lund

ØSTFOLD

Knut Audum

VESTFOLD

Even August Hansen Stokke

Ask August Hansen Stokke

Atle Bruvik

Lars Gunnar Koldevin Andresen

Christine Lindefjeld

Laila Sagerøy

UTLAND

Martin Leifhelm

Eva Leifhelm

Fredrik van Dijk

TRAVLE HØSTDAGER: Kanskje meldte du deg inn i Arendal i august, der Fortidsminneforeningen deltok i flere arrangementer under travle Arendalsuka. Vi inviterte blant annet til debatt om demokratisk deltakelse i stedsutviklingen, viste utstilling om Arkitekturvernåret 1975 og – ikke minst: Hele uken restaurerte vi vinduer på egen stand, et populært og visuelt innslag hos publikum. Foto: Hedvig Idås

VERV ET MEDLEM TIL KAMPANJEPRIS!

Fra 1. september koster et medlemskap ut året kr 200 ((ungdom/student kr 100). Tilbudet inkluderer to utgaver av Fortidsvern og Årboken 2025. Medlemskapet omgjøres til ordinert medlemskap kr 650/200 ved årsskiftet.

Forfall og kjærlighet

Det urbane og det rurale, det forfalne og det velholdte: Velkommen til Kultan og Plakathuset.

Hurra! I august ble det offentliggjort at Fortidsminneforeningen skal ta hånd om det berømte «Plakathuset» på Grønland i Oslo etter at det i lang tid har stått til forfall. Alle de gangene jeg har gått forbi dette huset har jeg tenkt på hvilke historier det kunne fortelle. Etter år med forfall, tagging og plakater i lag på lag, skal huset få nytt liv. Og ikke bare som et bygg og kulturminne,

men som en møteplass, et verksted, et rom for fellesskap og tradisjonshåndverk midt i byen. Det gjør meg oppriktig glad.

Men det stopper ikke med dette kjøpet. Tidligere i år fikk foreningen en utrolig gave; det fredede telemarkstunet Kultan i Åmotdalen. Her snakker vi om en eiendom som er holdt i hevd med kjærlighet og respekt gjennom mange år, takket være giveren Bjørg Duve. Etter å ha tatt vare på bygningene, har hun valgt å gi dem videre til Fortidsminneforeningen, slik at kunnskapen og historien kan deles med flere. Det er en raus gave som forplikter.

To eiendommer – to veldig forskjellige historier – men felles for dem begge er at de nå får nytt liv gjennom denne foreningens engasjement, frivillighet og kompetanse.

Urban redningsaksjon

Plakathuset, som ligger i Grønlandsleiret 28, er et lite, men historisk viktig bygg fra 1812. Det har stått tomt siden 2006 og vært preget av forfall. Samtidig har det blitt brukt som oppslagstavle til plakater – derav navnet og den nærmes ikoniske statusen som landemerke på Grønland. Nå har Oslo kommune solgt huset til foreningen, med klare vilkår om at det skal settes i stand og bli en inkluderende møteplass i bydelen.

Fortidsminneforeningen planlegger å bruke huset som arena for tradisjonshåndverk og bygningsvern, blant annet gjennom kurs og formidling, for så å finne ny eier og passende bruk. Det er allerede dialog med lokale aktører som ønsker å ta

huset i bruk. Dette er ikke bare en redningsaksjon for et bygg, men en investering i lokalmiljø og stedsidentitet.

Gave til fremtidige generasjoner I Åmotdalen i Telemark ligger Kultan, et komplett gårdstun med bygninger fra slutten av 1700-tallet, oppført av den anerkjente håndverkeren Jarand Rønjom. Hovedbygningen, stua, ble fredet allerede i 1923 og regnes som et hovedverk innen tradisjonell byggetradisjon i Telemark.

Giveren har overlevert eiendommen til Fortidsminneforeningen med et sterkt ønske om at stedet skal bevares og deles med kommende generasjoner. Foreningen ønsker å utvikle Kultan til en levende møteplass for formidling, der tradisjonshåndverket og kulturarven skal kunne videreføres og oppleves.

De to eiendommene representerer på mange måter kontraster i bygningsvernet: det urbane og det rurale, det forfalne og

det velholdte, offentlig og privat initiativ – og for foreningen både kortsiktig og langsiktig eierskap.

Nå får Fortidsminneforeningen mulighet til å ta vare på disse to svært ulike, men like verdifulle eiendommene. Disse prosjektene viser at bygningsvern handler om mennesker, fellesskap og framtid, i like stor grad som mur, tre og håndverk.

Jeg gleder meg til å følge med videre –og kanskje også bidra litt selv!

De to eiendommene representerer på mange måter kontraster i bygningsvernet.

KONTRAST: Stabburet på Kultan i Telemark, ivaretatt med stor kjærlighet gjennom flere tiår, og det lille trehuset i Grønlandsleiret 28 som har gått for lut og kaldt vann omtrent like lenge. Foto: Fortidsminneforeningen

Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen