Ved Den Nasjonale Scene i Bergen er det meste på stell. Ved Nationaltheatret i Oslo smuldrer bygningen bokstavelig talt opp. Øyner vi nå håp om en løsning?
Side 22
TAKRENNEDAG I TRONDHEIM DET VIKTIGSTE BYGNINGSVERNET
STARTER HJEMME
SIDE 6
MURER TORE GRANMO BRENNER TRADISJONSKALK
I EGEN HAGE
SIDE 16
ARKEOLOGI I ROGALAND PÅ KULTUR MINNEJAKT MED
DYKKERDRAKT
SIDE 42
Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.
Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.
Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.
Valdres byr på kultur, ro og store naturopplevingar. Stølskulturen
Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.
Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.
og bunadbruken står på UNESCO si liste over verdas kulturarv.
Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.
Bestill ei omvising på Valdres Folkemuseum.
Bli kjent med samlinga
Bli kjent med samlinga
Opplev friluftsmuseet
Opplev friluftsmuseet
Bli kjent med samlinga
BUNAD OG HANDVERK 50 min
BUNAD OG HANDVERK 50 min
Bli kjent med samlinga
BUNAD OG HANDVERK
Bygdekunstnarane i eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.
BUNAD OG HANDVERK 50 min
50 min
Bygdekunstnarane i eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.
Bygdekunstnarane i eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.
Bygdekunstnarane i eldre tid tok vare på det beste frå fortida – og førte audmjukt handverksgullet vidare. Vi blir kjent med bunadshistoria og ser på vakre skattar frå samlinga. Om veret tillet det, besøker vi eit hus i friluftsmuseet.
Opplev friluftsmuseet
Opplev friluftsmuseet
LIVET DEI
LIVET DEI LEVDE 50 min
50 min
LIVET DEI LEVDE
LIVET DEI LEVDE 50 min
Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.
50 min
Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.
Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.
Få eit innblikk i kvardagslivet til dei som levde oppunder fjella i Jotunheimen. Folkemusikk, folkedans og tradisjonshandverk står i sentrum for denne omvisinga. Vi ser òg på byggeskikken og folkekunsten.
Lær om stølskultur
Lær om stølskultur
Lær om stølskultur
TIL SETERS 90 min
TIL SETERS 90 min
Lær om stølskultur
TIL SETERS
TIL SETERS
Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var i Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området i Nord-Europa med flest aktive stølar.
90 min
90 min
Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var i Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området i Nord-Europa med flest aktive stølar.
Tyinvegen 27, 2900 Fagernes
Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var i Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området i Nord-Europa med flest aktive stølar.
Få eit historisk tilbakeblikk på livet og arbeidet slik det var i Valdres frå gamalt av, og smaksprøver på husmannskost undervegs. Valdres er framleis det området i Nord-Europa med flest aktive stølar.
valdresmusea.no
valdresmusea.no
Fortidsminneforeningens medlemsblad Etablert 1974
Ansvarlig redaktør Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no Redaksjon
Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no
Hedvig Idås, telefon: 452 48 202 hedvig@fortidsminneforeningen.no Fagredaktør Årbok
Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no
Adresse FORTIDSVERN Dronningens gate 11 0152 OSLO
Telefon: 23 31 70 70
Annonsesalg
Storybold v/ Randi Huth Rogne randi@storybold.no Telefon: 995 20 500
Grafisk design: Storybold Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645
Leder
Takrennedag i Trondheim
Slik kan den nye kulturminneloven bli
Brenner for kalkbrenning
Nationaltheatret: Forfall i hovedrollen
Mitt håndverk: Ambassadør med murskje
Kirkebevaring: Mur, mørtel og milliarder
Fra tegningsarkivet
Arkeologi: Kulturminnejakt over og under vann
Sjel og sjarm i Farsund
Mitt lokallag: Lofoten
Lys i gamle vinduer
Nye medlemmer
Fylkeslag og lokallag
Styreleder har ordet
Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.
Bankgiro: 6011.05.27651
Forsidebilde Nationaltheatret i Oslo.
Foto: Hedvig Idås Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag.
fotografier og annet
Dronning Sonja deltok 6. mai på konferansen Løfte håndverket på Maihaugen på Lillehammer, der Riksantikvaren lanserte sin nye håndverksstrategi. Den skal sikre kompetanseheving og rekruttering innen tradisjonelle håndverksfag og innebærer 1 milliard kroner i støtte over de neste årene.
Dronningen har opp gjennom årene vist et sterkt engasjement for tradisjonshåndverk, noe hun også ga tydelig uttrykk for under besøket. Her fikk hun møte håndverkere og organisasjoner og kom også innom Fortidsminneforeningens stand. Der viste vi håndverksteknikker og informerte om vårt arbeid.
H.M. Dronning Sonja er Fortidsminneforeningens høye beskytter. Kongehusets engasjement har gått i arv siden foreningen ble stiftet, med kong Oscar I som foreningens første beskytter i årene 1844 til 1859.
Foto: Hedvig Idås
KONGELIG LØFT:
H.M. Dronning Sonja i samtale med generalsekretær Ola H. Fjeldheim og Eivind Falk, leder for Norsk håndverksinstitutt. Til venstre: Falk sammen med riksantikvar Hanna Geiran som denne dagen lanserte statens nye håndverksstrategi.
I det denne utgaven går i trykken kommer melding om at Farsund kommune søker seg selv om rivetillatelse for Storgaten 19. Dette er en stor bygning i kommunens eie, i sveitserstil, markant i bybildet i det som regnes som den siste trebyen som ble reist i Norge, bygget opp etter bybrannen i 1901 og rett før murtvangen ble innført i Norge etter brannen i Ålesund i 1904.
Storgaten 19 er et praktfullt hus på en stor tomt et lite steinkast fra kirken, som aktive medlemmer i Farsund lokallag i flere år har kjempet for å bevare. Det står på Rødlista og Fortidsminneforeningen har ved to anledninger signalisert til kommunen at vi på en eller annen måte ønsker å bidra aktivt til at huset bevares og får ny bruk, uten noen nevneverdig respons fra kommunens side.
Den ønsker å rive for å anlegge sentrumsnære parkeringsplasser, muligens i form av et underjordisk parkeringshus. Men akkurat de planene er tilsynelatende i det blå. Her skal det først rives, så tenkes og planlegges.
Farsund lokallag har ikke gitt opp. Senest denne uken er lokallaget leder ute i mediene med en appell til kommunens politikere om å sette saken på vent, gjøre de nødvendige konsekvensanalysene og ikke minst revurdere behovet for disse parkeringsplassene. To ganger har lokallaget påklaget vedtak til Statsforvalteren, i en omgang fikk det medhold, i runde nummer to ble det avslag. Det ble også anmodet om midlertidig fredning.
På side 12 kan du lese om fremlegget til ny kulturmiljølov som ble presentert for klima- og miljøministeren tidligere i vår. I endringsforslagene er det også tiltak som skal styrke fylkeskommunens rolle. Blant annet er det foreslått en form for forenklet fredning, en mulighet for en Bfredning i regi av fylkeskommunen som ikke henger så høyt som fredning gjennom Riksantikvaren.
Vi ser stadig behov for dette, et juridisk grep som kan beskytte bygninger eller bygningsmiljøer som er av stor betydning lokalt eller regionalt, men som ikke når opp til det man vurderer som nasjonal verdi. Storgaten 19 er i den kategorien, sammen med en rekke andre verneverdige hus og kulturmiljøer på Rødlista.
Forslaget til ny kulturmiljølov er nå ute på høring. Det blir spennende å se om akkurat dette forslaget overlever.
Trond Rødsmoen Redaktør
Les mer om Storgaten 19 og resten av Rødlista her.
TAKRENNEDAG I TRONDHEIM
På Bakke gård, en herregård fra 1766 i bydelen Møllenberg i Trondheim, får huseiere og barn besøk av en flyvende drone som renser tak. Målet for dagen? Å vise at små, preventive grep i hjemmet kan være avgjørende for miljøet, lommeboken og bevaring av gamle hus.
Tekst og foto: Joakim Rehaug Roth
SMART METODE: Med en høytrykkspyler koblet til en kraftig drone får publikum se hvordan teknologi kan brukes til preventive vedlikeholdsgrep.
TRENGER INNSATS: Trehusene på Møllenberg står i stor grad til forfall i dag. De fleste er bygd på 1800tallet, og mange har ikke blitt vedlikeholdt i like stor grad, forteller arkitekt Oda Renli fra Trondheim kommune. Møllenberg er en av Nordens største sammenhengende trehusbebyggelser.
Foto: Joakim Rehaug Roth
Når du tar en jevnlig sjekk av huset ditt så holder du det ved like, det opprettholdes og du slipper gjerne å skifte ut materialer unødig, sier rådgiver Marte Sæther, som jobber med bærekraft og energieffektivisering i Fortidsminneforeningen. Med andre ord: Vedlikehold trenger ikke å være komplisert. På denne vårfylte dagen i april i trehusbebyggelsen på Møllenberg er det satt for rebusløype, laftesett og gullegg i takrennene på bakkenivå. Når det skinner i Trondheim, skinner det på ordentlig. Nabolagsfesten i bydelen har mye å by på for både barn og huseiere. I dag skal besøkende få en vennlig påminnelse om at en god start for vedlikehold av gamle hus kan likeså starte på taket. Huseiere som tar turen innom Bakke gård blir møtt av frivillige fra Trondheim lokallag; her stekes vafler og serveres kaffe, samtidig øses det av gode råd om enkle grep for å ta vare på et hus. Dugnadsånden sitter løst i kaffekoppen. På programmet er det lagt opp til byvandringer i trehusbebyggelsen, også der med frivillige som guider.
Dronespyling av tak
Høydepunktet for dagen? Teknologien, i form av flyvende og spylende droner. Det er flere demonstrasjoner av takrennerens med både drone og teleskopstang levert av Trondheim eiendom og MidtNorsk Vask. Med en høytrykkspyler koblet til en kraftig drone får publikum se hvordan teknologi kan brukes til preventive vedlikeholdsgrep. Takrennene på Bakke gård får seg en god støvsugd rens. Et enklere, bærekraftig resultat av vedlikehold trenger ikke å være langt unna. Dronepilotene Frode Hansen og Einar Richard Buch tror at sikring av bygg vil bli gjort mye lettere med droneteknologien som baner vei. De har allerede begynt å bruke dette verktøyet til å fotografere og filme kommunens eiendomsmasse for verdibevaring.
– Den beste måten å rense taket på er så klart å ha Ola Nordmann opp i stigen, men dette er en måte å tenke nytt på. Man slipper å bruke stillas eller lift, sier Hansen. Ved bruk av drone kan skader som ellers ville vært vanskelig å forutse før det er for sent kunne bli oppdaget tidlig på for eksempel ventilasjonsanlegg.
– Når du står her og kikker på taket så ser du steinene der oppe, men har du et ventilasjonsanlegg på taket så ser du ikke bak det. Det er der lekkasjene ofte starter, forteller begge to i tandem.
Byvandring i historiske Møllenberg På stand står arkitekt Oda Renli fra Trondheim kommune som jobber i Møllenbergprosjektet, en satsning som skal «jobbe med å bevare og styrke bygningsmiljøet, bedre bydelens fellesområder, øke og styrke næringsvirksomhet og undersøke hvilke tiltak som skal til for at Møllenberg får en variert beboersammensetting». Hun understreker hvor viktig det er å sette søkelys på godt vedlikehold av trehusene i området.
– Møllenberg er en unik, sentrumsnær bydel med trehusbebyggelse fra 1800tallet, som har høy kulturminneverdi. Dessverre er ikke alle bygårdene like godt ivaretatt, forteller hun.
– Det er gøy med slike dager som dette hvor folk får muligheten til å skaffe seg kunnskap om hvordan de kan ta vare på husene sine gjennom preventivt vedlikehold. Jeg tror også tiltak som dette vil være med på å skape økt tilhørighet og samhold i bydelen.
Renli får snakket med flere huseiere som ikke var helt klar over hvor enkelt en takrens kan bidra til bevaring av huset.
– Det er flere i dag som har hatt en hel skog i takrenna fordi de ikke har gjort dette på over 20 år.
FOR DE
Fortidsminneforeningens
Rådgiver Sæther er enig og sier at de grepene vi gjør i dag er viktig for hva som skjer med både klimaet og våre hus – i morgen. Et godt eksempel på det kan være å sjekke at takrennene er i orden. – Med en gang de blir fulle av løv og barnåler så vil de fylles med vann og så vil det renne over. Det kan være med på å påvirke taket og bygningen i seg selv. Dager som i dag er en fin påminnelse om at vi må huske å ta vare på husene våre. De står ikke av seg selv og vi må gjøre det vi kan for at de skal få lengst mulig levetid.
Langsiktig perspektiv
Det er ikke bare huseiere som tar turen
til Møllenberg denne dagen. Arrangementet er et samarbeid mellom Fortidsminneforeningen, Riksantikvaren og Riksantikvarens søsterorganisasjon i Slovakia. et resultat av EØSmidler som koordineres av Riksantikvaren. Alle tre parter fikk oppleve Gutter Cleaningdagen i Bratislava i september i fjor på slovakisk vis. Om samarbeidet med Slovakia kan seniorrådgiver for internasjonalt samarbeid og verdensarv, Andreas Skauen Pedersen fra Riksantikvaren, fortelle om hvordan kunnskapsutvekslingen om forebyggende vedlikehold fra søsterorganisasjonen i Slovakia kan være nyttig for oss i Norge.
– Vi har sett hvor effektivt det kan være i Slovakia å ha egne team som reiser ut og gjør enkle inspeksjoner og småreparasjoner. Det gir oversikt, forutsigbarhet og lavere kostnader over tid. Det er lærdom vi kan ta med oss til Norge. Slovakene har også vært flinke til å kombinere fagkunnskap med lokal forankring og dialog med eiere.
Vi håper at de under besøket i Norge har fått se hvordan vi kobler kulturminnevern med frivillighet, praktisk håndverk og lokalt engasjement. Det var fint å besøke Trondheim denne gangen. De fikk med seg Nidarosdomens restaureringsverksted og de besøkte Hjerleid Handverksskule på veien hit.
NABOLAGSFEST
ULIKE TEKNIKKER:Det ble gjort takrennerens i løpet av dagen med både drone og teleskopstang i regi av Trondheim Eiendom og Midt Vask AS. Foto: Joakim Rehaug Roth
Skauen Pedersen legger til at sånne aksjonsdager for huseiere er viktig å arrangere.
– Dager som i dag har stor verdi – det synliggjør hva som faktisk må gjøres og gjør vedlikehold konkret og forståelig for huseiere. Det bidrar til en kulturendring der folk føler eierskap og ansvar.
Når jeg snakker med Branislav Rezník, direktør for Department of Preventive Maintenance of Monuments fra Slovakia om han tror at engasjementet på Bakke gård kan påvirke holdninger til huseiere angående vedlikehold svarer han kontant med et varmt smil.
– Jeg tror ikke. Jeg vet det!
Har du hørt om vedlikeholdsfrie hus? Ikke vi heller! Ingen hus – hverken moderne eller eldre – er vedlikeholdsfrie. Å kunne vedlikeholde en bygning eller bygningsdeler betyr snarere at man kan forlenge levetiden, fremfor å rive eller skifte ut materialer.
Tekst: Marte Muan Sæther
Derfor har vi laget den årlige sjekklisten for huseiere – et enkelt verktøy som hjelper deg med å holde oversikt over det viktigste. Den er delt inn etter sesong, med konkrete punkter du kan gå gjennom jevnlig. Målet er ikke å gjøre alt på én gang, men å få inn en rutine som gir deg kontroll – og som på sikt kan spare deg både tid og penger.
Godt vedlikehold starter med en god plan! Før du iverksetter større tiltak, bli godt kjent med huset ditt. Gå gjerne gjennom huset med en fagmann og lag en vedlikeholdsplan med en prioriteringsliste. Husk å ga varsomt frem, og ikke skift ut mer enn nødvendig. Unngå bruk av moderne plastmaling og impregnert materiale.
Vinteren krever mindre arbeid, men god oversikt. Hold roen og pass godt på huset:
• Hold øye med snøansamlinger på tak og rundt huset.
• Sørg for at lufting og ventilasjon fungerer selv i kulde.
• Pass på at vann ikke fryser i rør og sluk.
• Se etter tegn til innvendig kondens eller fukt.
Når snøen har begynt å smelte er våren tiden for å sjekke hvordan bygget har klart vinteren:
• Inspiser tak, renner og nedløp for skader etter snø og is.
• Rens takrenner og nedløpsrør for løv og rusk.
• Se etter sprekker i grunnmur og puss.
• Gå over fasaden for tegn på råte, avflassing og fukt.
• Sjekk vinduer og dører – fungerer beslag og pakninger?
• Vurder behov for maling, særlig på værutsatte flater.
Nå er det ideelle forhold for maling og større inngrep:
• Vask og mal treverk – husk korrekt forarbeid!
• Reparer og eventuelt etterse murpuss og kalkede flater.
• Bytt ut dårlige bord, lister eller detaljer før videre behandling.
• Sørg for god ventilasjon i kjeller og loft.
• Beskjær trær og busker som står for nær huset.
Nå som varmegradene blir til kuldegrader kan det være lurt å bruke høsten til å forebygg fuktskader og frostskader:
• Rens takrenner og sluk igjen før løv og regn setter inn.
• Kontroller at drenering fungerer – særlig viktig før store nedbørsmengder.
• Se over tetninger rundt vinduer og dører.
• Sjekk taket for løse takstein eller beslag.
• Tøm og steng utendørs vannkraner.
Innen bygningsvern sier vi ofte at «det er bedre å vedlikeholde enn å reparere, og bedre å reparere enn å bytte ut». Å ta vare på huset ditt, enten det er nytt eller gammelt, er en av de mest miljøvennlige handlingene du kan gjøre. Skann QR-koden for å lese flere nyttige tips i Fortidsminneforeningens kunnskapsbank.
Etableringen av kunnskapsbanken er et samarbeid mellom Slöjd & Byggnadsvård i Sverige, Kuldiga bygningsvernsenter i Latvia og Fortidsminneforeningen i Norge og er støttet av Nordisk ministerråd. Her finner du råd om bærekraftig oppgradering, oversikt over materialer og inspirasjon gjennom eksempler.
Kunnskapsbanken skal være under stadig utvikling. Kontakt oss dersom du har innspill til hva du ønsker å lære mer om!
SÆTHER-TUNET: Fylkeskommunen og rådmannen anbefalte bevaring, men førstnevnte hadde ikke de juridiske virkemidlene i eksisterende lovverk. I 2018 ble Orkanger sentrums siste komplette gårdsanlegg revet for å gi plass til leiligheter og gangvei og med det forsvant en viktig historisk markør i lokalsamfunnet.
Foto: Orkdal og omegn lokallag
Endret grense for automatisk fredning, strengere regler for riving av bygg før 1850, mer makt til fylkeskommunen, rett til medvirkning og grep mot spekulativt forfall. Dette er blant forslagene til ny kulturmiljølov som ble overrakt klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen 24. mars.
Tekst: Trond Rødsmoen
«Dette byggverket er grunnen til at jeg ble medlem i Fortidsminneforeningen. Men nå er krana reist, og snart er du dessverre bare et fortids minne. De siste bildene er tatt. Glad jeg fikk komme på innsiden av denne flotte gården midt i Orkanger sentrum. Underveis fikk jeg høre at min oldemor hadde jobbet som kokke på gården for 6070 år siden.»
Dette sto å lese i et Facebookinnlegg i 2018. Gården det skrives om er Rømme Øvre, eller Sæthertunet som det kalles lokalt, det siste komplette firkanttunet i Orkanger sentrum. Kort tid i forveien hadde et flertall i kommunestyret i Orkdal vedtatt at det skulle rives, og det kun tre år etter at kommunestyret hadde regulert gården til hensynssone bevaring.
Hva hadde skjedd? Orkanger hadde vedtatt bystatus sommeren 2014 og nå skulle tettstedet utvikles og fortettes. Sæthertunet lå langs hovedgata som ble kalt «indrefileten», og her ville en utbyg
GJENG: Året er 2018 og Orkdal og omegn lokallag er stiftet. En ivrig gjeng er klar for fortsatt kamp for Sæthertunet, blant annet med dugnad for å stanse noe av forfallet. Den engasjerte gjengen tapte saken, men den kan bli stående som et eksempel på verneverdige kulturminner som med dagens lovverk faller mellom flere stoler. Foto: Ivar Moe / Fortidsminneforeningen
ger realisere leiligheter og næringslokaler. Tilpasning til ny bruk av eksisterende bygningsmasse på gården hadde utbygger ikke klart å se muligheter for. I tillegg lå våningshuset akkurat så nær hovedveien at det ikke var plass til en gangvei.
Fylkeskommunen var imot riving. Rådmannen kjente egen reguleringsplan og anbefalte i tråd med den istandsetting og omstilling til ny bruk i det vakre, med akk så forfalne gårdsanlegget fra siste halvdel av 1800tallet.
Kampen om Sæthertunet var hovedårsak til at Orkdal og omegn lokallag bli stiftet i 2017. Den verneverdige bebyggelsen havnet på Rødlista, Fortidsminneforeningens nasjonale oversikt over kulturminner i fare. Det ble holdt dugnader for å stanse noe av forfallet mens huset sto tomt, det ble skrevet debattinnlegg og det ble laget film.
Orkdal historielag, Orkanger Historie og Fortidsminneforeningen påklaget vedtaket, men Fylkesmannen (i dag Statsforvalteren)
fant ingenting formelt i eksisterende lovverk som ga grunn til å omgjøre vedtaket. Ingen saksbehandlingsfeil, ingen mangelfull utredning. Grunnlag for dispensasjon var skjønnsmessig vurdert i utbyggers favør. Kommunen hadde sitt på det tørre. «Krana ble reist», Sæthertunet er i dag historie og Orkdal er en viktig historieforteller fattigere.
Mer makt til fylkeskommunen
Hvorfor hente frem akkurat denne historien? Fordi den eksemplifiserer noen viktige mangler i dagens kulturminnelovgiving, mangler noen av forslagene i fremlegget til ny kulturmiljølov har som hensikt å gjøre noe med. – Fremlegget til ny kulturmiljølov har som mål å balansere lovverket slik at loven i større grad beskytter den verneverdige bygnings og kulturarven som ikke er automatisk eller vedtatt fredet og som i dag i praksis er underlagt plan og byg
ningsloven, sier Ola H. Fjeldheim. – Jeg er av den oppfatning at det vi legger frem i det nye forslaget er en lov som vil gi både sterkere vern og mer fleksibilitet.
Generalsekretæren i Fortidsminneforeningen har de siste to årene vært medlem av Kulturmiljølovutvalget som ble nedsatt i 2022. Mandatet er bredt: Å gjennomgå dagens kulturminnelov og tilstøtende lovverk for å komme frem til et helhetlig og oppdatert regelverk tilpasset dagens samfunn og utfordringer.
En ny kulturmiljølov skal erstatte eksisterende kulturminnelov fra 1978, en av de eldste forvaltningslovene vi har i dag.
Under overrekkelsen av fremlegget til klima og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen i mars la han selv vekt på nødvendigheten av en oppdatert lov på dette feltet. Dagens kulturminnelov har flere ganger blitt oppdatert siden den ble vedtatt, men dette er første gang den blir gjennomgått i sin helhet. Mye har skjedd disse tiårene, som
utviklingen innen naturmiljø og arealbruk, demografi, fraflytting og sentralisering.
– En åpen og fleksibel lov Ifølge utvalgsleder Gunnar O. Hæreid skal den nye loven bygge på det som finnes og fungerer. Endringene skal gjøre loven mer utfyllende, mer pedagogisk, lettere å styre etter og tilpasset endringene i samfunnet siden 1978. Ambisjonen til lovutvalget har vært å skape en åpen og fleksibel lov som bidrar til mindre tap av verneverdige kulturminner og å legge til rette for digitalisering.
Bo Alexander Granbo, myndighetskontakt i Fortidsminneforeningen, har arbeidet mye med foreningens innspill i prosessen, der målet om å utvide det eksisterende lovverket til å favne bredere har vært viktig. – Vi ser at mange kulturminner går tapt fordi de ikke når opp til den høye terskelen for fredning, mens fylkeskommunen på sin side kommer med klare råd om bevaring. Utvalget kommer med viktige virkemidler til fylkeskommunen og Sametinget som kan sikre vern i slike tilfeller, der viktige kulturminner faller mellom to stoler. Et av de viktigste tiltakene utvalget foreslår er en forenklet fredning som legges til fylkeskommunen og Sametinget, som så kan gå inn og overprøve kommunene i enkeltsaker. Dette må ses i sammenheng med forslaget til et nytt krav om samtykke fra fylkeskommunen eller Sametinget ved riving av bygg fra før 1850 og forslag til nye virkemiddel mot spekulativt forfall, sier Granbo.
Økt vekt på regional verdi
Videre foreslår utvalget en endret begrepsbruk. «Nasjonal verdi» har ofte vært et tveegget sverd i vernesaker. Når noe har blitt vurdert til å ikke være av nasjonal verdi har dette blitt brukt som et argument lokalt for å rive. I den nye loven brukes gjennomgående i stedet begrepet «høy kulturhistorisk verdi». I tillegg vektlegges regional verdi. – Riksantikvaren kan i dag frede to av fem lignende anlegg og si at representativiteten på nasjonalt nivå er ivaretatt. Samtidig kan det være at de tre øvrige anleggene kan være av svært stor betydning regionalt og lokalt. Da trengs det et verktøy for fylkeskommunen, og det er her blant annet det nye forslaget om forenklet fredning, en B-fredning, kommer inn, sier Granbo. – En svakhet med dagens lovverk – fra et vernesaksperspektiv – er at store verdier i det som er yngre enn 1650, og særlig frem til 1850, ikke har et godt nok vern. Dette styrkes ved at kommunen må sende alle rivesaker som gjelder bygninger fra før 1850 til fylkeskommunen for godkjenning. Praksis vil vise hvor effektivt dette er, men en slik forenklet fredning kan selvfølgelig også kunne benyttes for bygg etter 1850, så dette kan få stor betydning, sier Granbo.
DUGNADSÅND: Gårdsanlegget Sæthertunet trengte sårt til omsorg. Frivillige i nyetablerte Fortidsminneforeningen Orkdal og omegn lokallag gjorde sitt for å hindre videre forfall mens vernesaken pågikk. Foto: Orkdal og omegn lokallag
VERNEKAMP: Beboerne i det lille trehusmiljøet «Hylla» i Oslo kjempen en lang kamp mot Bane Nor som ønsket å rive hele området for å bedre jernbanetraseen inn til hovedstaden. I den nye kulturmiljøloven slås retten til medvirkning for alle involverte parter fast i lovs form. Foto: Trond Rødsmoen / Fortidsminneforeningen
AUTOMATISK FREDNING
Grensen for hva som er fredet etter loven (automatisk fredning) flyttes fra alt fra før 1537 til 1650. For bygningsarven vil dette ikke få store konsekvenser, men for arkeologien vil dette ha stor betydning. Vern av arkeologiske kulturminner styrkes. De store bydannelsene vil bli omfattet av dette.
Kirker fra før 1850 skal automatisk fredes. Det innebærer i praksis at listeføring av kirker opphører.
Samiske bygninger og anlegg og jordfaste kulturminner fra tiden fram til og med 1917 fredes automatisk.
RIVEFORBUD
Riving av bygninger fra før 1850 som ikke er fredet krever samtykke fra kulturmiljømyndighetet, det vil si fra fylkeskommunen og Sametinget. For NordTroms og Finnmark gjelder før 1945.
FORENKLET FREDNING
Fylkeskommunen og Sametinget får utvidet myndighet til å kunne frede. Fylkeskommunen gis mulighet til å vedta forenklet fredning «av det utvendige av og konstruksjonen til kulturmiljø med høy kulturhistorisk verdi», men også med stor grad av fleksibilitet for å sikre vern gjennom bruk.
JORDFASTE KULTURMINNER
Fremlegget introduserer et nytt begrep: jordfaste kulturminner. I § 4 Definisjoner forklares dette som «kulturminne som ligger i eller på grunnen eller i vann, og som ikke kan flyttes, for eksempel bergkunst, gravminner, ruiner, spor etter byggverk, skogbruk, jordbruk og fangst, og steder som det er knyttet historiske hendelser, tru eller tradisjon til».
TRANSPORTMINNER
I forslaget blir «transportminner» utvidet til å omfatte ikke bare fartøy som i dag, men «kulturminne som er framkomstmiddel, for eksempel båter, fly, biler, tog, vogner eller sykler.
SAKSBEHANDLING
Loven legger opp til forenklet saksbehandling og et regelverk som er lettere å forstå for både eiere og forvaltning.
Nye forvaltningsprinsipper er lagt inn i loven. Det mest interessante er paragrafen som skal sikre rett til medvirkning, dette er nytt (§ 13 Medvirkning): «Når et forvaltningsorgan skal ta avgjørelser som kan påvirke kulturmiljøer, skal enkeltpersoner, lokalsamfunn, grupper og organisasjoner få mulighet til å medvirke.
Representative organisasjoner har rett til å uttale seg og til å klage på enkeltvedtak innenfor interesseområdet sitt.» Loven styrker også rettighetene til urfolk og nasjonale minoriteter, der tidlig deltakelse og medbestemmelse i saker som kan påvirke kulturminnene til disse skal sikres.
EIERE AV FREDEDE BYGG
Hensynet til eiere av fredede bygg styrkes, blant annet skal myndighetene ha plikt til å veilede. Nye regler skal også sikre eiere av fredede bygninger rett til forsikring. Restriksjoner grunnet fredning skal tilpasses den kulturhistoriske verdien og det skal ikke være flere restriksjoner enn det som skal til for å ivareta disse verdiene.
Eiere skal ha rett til rettledning og «Kulturmiljøstyresmakta bør legge fram et utkast til plan samtidig med vedtak om
fredning i disse tilfellene: «Ved større eller komplekse fredninger der bruk er nødvendig for å oppfylle formålet med fredningen» og «Når hensynet til eieren taler for det, eller han ber om det». (Et mindretall i utvalget ønsker her at bør skal erstattes med skal.)
FØRE VARPRINSIPP
Et føre varprinsipp (§ 9) er også nytt (selv om noe av intensjonen finnes i eksisterende lovverk):
«Dersom det ikke foreligger god nok kunnskap om følgende et tiltak kan få for kulturmiljø, skal forvaltningsorganet ta en avgjørelse som unngår eller avgrenser skadevirkningene så godt som råd.»
FORMÅLSPARAGRAFEN ER OGSÅ FORESLÅTT
§1 Formålet med loven er å ta vare på et mangfold av kulturmiljø som kilde til kunnskap og som grunnlag for tilhørighet, opplevelse og bruk for dagens og kommende generasjoner.
Det er et felles ansvar å ta vare på kulturmiljø som del av kulturarven gjennom vern og bærekraftig bruk, og i en helhetlig miljø og ressursforvaltning.
Fremlegget gjennomgås nå i klima og miljødepartementet, etterfulgt av ny høringsrunde. Når en eventuell ny kulturmiljølov trer i kraft er uvisst.
Hele fremlegget om ny kulturmiljølov kan leses og lastes ned her.
VILLET FORFALL: Eieren av Nedre Møllenberg gate 99 og 101 i Trondheim har helt åpent innrømmet at han lar eiendommen forfalle i håp om til slutt å få rivetillatelse. I dronebildet tatt av foreningen i 2022 avsløres et hull i taket nederst til venstre som eier ikke gjør noe med. Denne formen for spekulativt forfall skal det bli lettere for kommuner å slå ned på med nye virkemidler foreslått i den nye kulturmiljøloven. Foto: Thomas Bech / Fortidsminneforeningen
Midt i Mjøsa, noen åretak fra Hamar, ligger Norges største ferskvannsøy: Helgøya, eller «Eyin helga» – den hellige øya, som den ble kalt i middelalderen. På den sagnomsuste øya holder tradisjonsmurer Tore Granmo til. I 2021 bygde han sin første kalkovn i bakhagen sin. Med sine ti kubikk en av Nordens største. I fjor og årene før har Granmo fyrt jevnt og trutt i den enorme kalkovnen, men i år har han fått en ny tvillingflamme.
Tekst og foto: Hedvig Idås
BLEKKSPRUT: I noen av kalksteinene kan man tydelig se spor etter liv fra urtiden. I denne steinen kan man se to små blekkspruter som for lengst har tatt sine siste svømmetak.
Blant blåstjerner og trekubber står de murt opp side om side. Det braker godt i furuveden som stadig blir matet inn i flammene –først til det ene ovnsgapet, så til det andre. Flammene slikker seg rundt furuveden og sender varme oppover mot kalksteinen som ligger på rist over ilden. Fyremester og kalkentusiast Tore Granmo følger nøye med på de nye tvillingene sine.
– De skal ikke bli for varme eller for kalde. Det perfekte brennpunktet for kalken jeg trenger, er 900 grader, forteller den vordende kalkguruen.
Gullhår
Å fremstille kalkmørtel er en intrikat kjemisk prosess, som Granmo de siste fem årene har fordypet seg i. Interessen for kalk oppstod da han studerte tradisjonshåndverk og jobbet på Domkirkeodden i Hamar. Der trengte de kalk og ønsket å gjenoppta den lokale kalkbrenningen til restaurering av bygningsmassen på museet, men også for å forankre en lokal kunnskap om kalkproduksjon.
Siden har Granmo blitt oppslukt av den historiske materialutvinningen. I dag skjer kalkbrenningen i hans egen hage. I år reg
ner han med at det vil gå over 30 kubikk furuved inn i tvillinggapet.
Målet er å få laget nok kalkmørtel til å dekke sørvestveggen på Mariakirken på Hadeland. I fire sesonger har han holdt på med å kle kirken i hvitt. Kalken kan på mange måter sammenlignes med eventyrfiguren «Gullhår» – alt må klaffe.
Temperaturen under brenning, blandingsforhold i mørtelen, luftfuktighet ved påføring og nok herdningstid er bare noen av utfordringene Granmo må takle. Derfor er han nøysom og systematisk når han setter i gang. Fire år har han holdt på og
tatt vegg for vegg på den historiske kirken. Nå nærmer det seg siste innspurt, og tvillingene håper han skal gjøre det hele til en rask prosess.
– Det er få som driver med kalkproduksjon i Norge. Det vanlige er derfor å kjøpe kalkmørtel fra Tyskland og Frankrike, men der har de en helt annen geologi. Mørtelen er ofte for hard og tett sprekker derfor fort opp. Her til lands trenger vi svakere kalkmørtel som kan få tørke og herde lenger på veggene.
Men det er ikke bare å sette to streker under svaret, forteller Granmo videre. Det
har vært mange prøvelser underveis for å finne den rette formelen som sitter på underlaget og som ikke skaller av.
Prøvefelt
Via hyppige prøvetakinger og eksperimentering med stein har han kommet frem til den perfekte miksturen for kirken i Gran. Steinen får han fra Kalkbruddet på Hole som ligger på Toten. En kort kjøretur fra Granmos kalkovn på Helgøya.
– Jeg har gått på en smell før. Er man ikke så erfaren, er det fort gjort å ta feil av stein.
Da Granmo først startet å brenne, kjøpte han et parti med kalk holdig skifer som ligner veldig på kalkstein.
– Vi klarte ikke å se forskjell på kalkstein og skifer. Det førte til at vi brant ti tonn med kalkstein, der fem tonn viste seg å være skifer. Den ble for hard og fikk egenskaper som minner om sement.
Heldigvis for tradisjonsmureren kan også skiferrik kalkmørtel brukes, men kun til reperasjoner hvor det er behov for mer robuste kalkmørtler, konstaterer Granmo.
Den fem tonns feilen gjør han ikke igjen. Nå drar han jevnlig til lokale steinbrudd og håndplukker stein.
Fossilt brennstoff
På befaring vet Granmo akkurat hva han skal se etter. For det utrente øyet kan det se ut som krittegninger, men hva markeringene på kalksteinene egentlig stammer fra, overrasker mange.
For å få svaret må man grave seg millioner av år tilbake til jordens oldtid – til det som blant geologer kalles den «Silur perioden», hvor verdens kontinenter hang sammen og det som utgjør Norge i dag lå under vann.
Da vannet forsvant, presset havbunnen seg opp, og alle organismer som lå i den, ble med tidens tann forsteinet og til fossiler.
Helgøya, som Granmo bor på, befinner seg helt nord i det som er et av Norges kalkrike områder. Feltet blir kalt Oslofeltet og er beriket med kalk med mange ulike fossiler. Derfor finner man spor etter mange kalkbrudd og brennere hele veien fra Porsgrunn i sør til Lillehammer i nord. Mye av kunnskapen om kalktradisjoner har, som fossilene, blitt gravd frem de siste årene. Det skal Granmo ha mye av æren for.
Han har på kort tid blitt en av de fremste kalkbrennerne i Norge og har tilegnet seg stor kunnskap om kalksteinens forhistorie.
GIGANT: En av Nordens største kalkovner står i bakhagen til Granmo.
I år satser han alt på tvillingovnene. Granmo håper de to ovnene skal korte ned brenningstiden.
– I ortocerkalksteinen ser man tydelige spor av blekkspruter. Den gir ulike egenskaper enn den som for eksempel har mye koraller i seg.
Eksplosiv sommer
For å lage kalkmørtel må Granmo vite akkurat hva mørtelen skal brukes til. Prosessen han er i gang med nå, er å først brenne kalksteinene for å få ut karbondioksidet, og deretter leske de avkjølte steinene ved å påføre vann.
Da setter han i gang en ny kjemisk prosess som skaper en eksplosiv varme. Vannet får kalksteinene til først å utvide
seg til dobbel størrelse, før de smuldrer opp og omdannes til pulver i en intens varmeutvikling. Videre blir kalkpulveret utspedd med sand og vann. Blandingen er så klar til å bres utover kirkevegger eller reparere små hull og skader i byggkonstruksjoner. Det er en lang og krevende prosess, forteller Granmo, som tar flere døgn med iherdig arbeid – men resultatet er uerstattelig. Kalken som produseres i løpet av en sesong i bakhagen på Helgøya, er nok til å bevare både middelalderkirker og den tradisjonelle kalkkunnskapen i Norge. For Granmo er det en stor lønn for alt strevet.
RESTAURERING: Granmo har flere prosjekter i gang. Ved siden av kalkbrenningen setter han i stand både hus og hage til sin opprinnelige tilstand.
Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.
Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.
Postboks 24, 1300 Sandvika Telefon: 417 99 417 E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no
Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/
Det blir et slags symbol på kunstens plass i vårt samfunn. Der det står i akse med Stortinget og kneler. Solrun Toft Iversen
Hvordan vi forvalter kulturbygg i 2025, er svært forskjellig. Landes to nasjonale scener har begge behov for modernisering og rehabilitering, men løsningsforslagene skilles på 8,9 milliarder kroner.
Tekst og foto: Hedvig Idås
De små rystningene i grunnen fra de om lag tretti tusen reisende som hver dag suser av gårde i tog og tbaner i Oslos undergrunn, enser de nok ikke. For i det totale mørket som tar dem fra Jernbanetorget og i retning vestover, er det få indikatorer på hva du skal møte når du går av, opp og ut i dagslyset et eller to stopp etter.
Men der står det. Oppført på 3400 påler og betong, i granitt og gul teglstein, og stjeler blikk.
Undergrunnsfarere traver raskt forbi, men tross sin alder og sine skavanker står Nationaltheatret der, som en påminnelse om scenekunstens engang så viktige plass i Norges selvstendighetssøken. En gang tilbake på attenhundretallet. I et tilsynelatende evigvarende drama mellom sikringsarbeid og rapportprosesser, har forfallet sneket seg til hovedrollen. Monumentalbyggets vakre fasader i nybarokkstil holdes sammen av hønsenetting og stålarmering for å sikre mot ytterligere forvitring. På innsiden skjuler det seg store sprekker og slitasje i gulv og vegger. Arkitekten bak teateret, Henrik Bull (1899), hadde en helhetlig visjon for Nationaltheatret og spesialdesignet alt fra stoler til dørhåndtak, men også disse trenger nå en grundig overhaling.
Svimlende summer I løpet av årene har først Kulturdepartementet, så Statsbygg brukt hundrevis av millioner for å utbedre alternativer for å opprettholde teaterdriften. Bare siden 2018 har Statsbygg brukt nærmere 260 millioner kroner på forprosjekter og mulighetsstudier for rehabilitering av teaterbygningen, men med unntak av sikringsarbeid
og strakstiltak er lite blitt utrettet siden Statsbygg tok over ansvaret for bygget.
Til sammenligning er renoveringsbudsjettet til Den Nationale Scene i Bergen, Norges andre nasjonale teater, satt til 664 millioner kronet – drøyt 8,9 milliarder kroner billigere enn Statsbyggs dyreste løsningsforslag for Nationaltheatret.
– Nationaltheatret har et enormt etterslep på vedlikehold, Sier teatersjef ved DNS Solrun Toft Iversen. Fra sin kant ser hun med et stikk i hjertet på tilstanden til teatret over berget i øst. – Jeg, med flere, er svært bekymret over tilstanden til bygget og at det bare får stå slik og forfalle. Det blir et slags symbol på kunstens plass i vårt samfunn. Der det står i akse med Stortinget og kneler.
Iversen opplever berøringsangsten som en fallitterklæring til hva politikerne prioriterte da nasjonen i sin tid ble reist. –Da det ble bygget, var det en prioritet å få scenekunsten til folket. Det var ikke kun for de kongelige og for adelen, kunsten skulle være for alle, forteller Iversen.
– Stor kunst trenger ikke gull og marmor, men huset må tas bedre vare på, for det har en vanvittig stor symbolverdi.
Hun priser seg lykkelig for at tidligere teatersjefer og styre gjennom tidene har hatt vedlikehold som en stor prioritering og kostnad på driftsmidlene. – Det har jo kostet, men taket er tett og skadene på bygget er få. Iversen og resten av de ansatte ved DNS har på kort tid funnet en løsning hvor de kan få til en moderniseringsprosess og renovering av den nasjonale scenen i Bergen og samtidig holde teaterdriften i gang.
De neste to årene skal de spille teater i flere av Bergens scener og holde lytteteater.
I mellomtiden skal praktbygget, tegnet av Einar Oscar Schou (1909), renoveres i tråd med dagens standarder for arbeidsmiljø, teaterteknikk og universell utforming.
Kampen om mellomrommet Medbergenser og teatersjef for Nationaltheatret, Kristian Seltun er frustrert, og han har siden han tiltrådte stillingen i 2019 opplevd manglende forståelse for hva som skal til for å drive et teater. Nå frykter han at det skal bli en lang nedetid uten oppsetninger, om det ikke tilrettelegges bedre for teaterdrift i de midlertidige forslagene.
– Vi har sluttet å snakke om rehabiliteringsperioden som en midlertidig periode. Vi kaller den nå en mellomperiode. I den perioden trenger vi en løsning som gjør at over 80 % av dagens ansatte kan fortsette å arbeide. Hvis vi hadde stengt teatret helt i disse årene, ville det medført et enormt kompetansegap innen scenekunst i Norge, som ville vært svært vanskelig å bygge opp igjen.
Også teatersjef Iversen frykter for ringvirkningene det vil ha for norsk teaterdrift om Nationaltheatret må stå brak i mange år. – Det er ingen tvil om at det ville blitt et stort savn om de måtte stenge dørene.
På et bunnivå
Seltun mener et annet underkommunisert poeng i teaterdebatten er at Nationaltheatret er et bruksbygg. – Dette er en bygning som er bygget for kun ett formål. Den er utelukkende laget for å produsere og vise teater foran et publikum. Nationaltheatret er like spesialdesignet du gjør ikke noe annet i et bygg som dette enn å produsere og spille teater. Det tror jeg folk har litt vanskeligheter med å forstå. For det er ikke sånn
at man bare kan dra ut av en sånn bygning og så spille teater hvor som helst. Et fungerende teater handler ikke bare om en tilfeldig scene, det handler om tekniske løsninger, spesialtilpassede lokaler og nødvendig infrastruktur, forklarer Seltun.
– Så når for eksempel Peter Butenschøn (i et debattinnlegg i Aftenposten 17.08.2024) foreslår at vi kan spille på Rockefeller, da synes jeg det når et bunnivå som jeg ikke trodde jeg skulle se i denne debatten. Det er som å foreslå at Rosenborg skal spille på et biljardbord mens Lerkendal stadion rehabiliteres.
Det går ikke!
I januar 2022 forberedte Nationaltheatret seg på å stenge dørene og midlertidig flytte ut ensemblet. Men så fikk de kontrabeskjed, det var ny regjering og nytt budsjett. De siste årene har teatret fått ekstraordinære midler både i statsbudsjettet og fra Statsbygg for å gjøre nødvendig
sikringsarbeid. Arbeidet har primært vært innvendig og omfatter spesielt sceneteknikk og teatermaskineriet, som er helt avgjørende for driften, forteller Seltun.
Det har også blitt gjort en oppgradering av alle setene i hovedscenen, da de var preget av årenes tann. Seltun forteller videre at det vil ta ti år før de igjen kan finne frem flytteeskene. Igjen står en bauta av stor nasjonal verdi og bokstavelig talt smuldrer opp, men fremtiden er ikke helt bekmørk. I skrivende stund jobbes det i kulissene. Statsbyggs rapport om «videre utredning av Nationaltheatret» er under kvalitetssikring og skal i løpet av mai leveres til Kultur og likestillingsdepartementet og Finansdepartementet for et endelig vedtak.
De fire store
Nå står avgjørelsen mellom fire forslag. Tre fra Statsbygg og ett fra arkitektfirmaet LPO, med initiativtakere som tidligere teatersjef Ellen Horn og historiker Erik
Rudeng i spissen. Arkitektene Eilif Holte, Lars Haukeland og Alexander Tunby i LPO har på dugnad jobbet frem et forslag som har skapt debatt. Noen mener det er kitsj, mens andre er begeistret for at de originale tankene til Henrik Bull og senere byplanlegger Harald Hals kan bli satt i stein.
LPOs forslag ble tatt inn i kvalitetssikringen i siste time. Hoved forskjellene er at i Statsbyggs forslag baserer samtlige seg på å relokalisere biscenene, mens LPOs forslag er å bygge en ny fløy på teatrets bakside i retning Slottsparken.
De tre forslagene fra Statsbygg skiller seg fra hverandre i hvilken grad det skal brukes midler på å rehabilitere Nationaltheatret, og om alternativet med utbygging på Tullinløkka skal være en midlertidig hovedscene med biscener, eller om de mindre scenene skal legges et annet sentrumsnært sted innenfor Ring 3. Det første forslaget er det dyreste og har en
estimert prislapp på 9,75 milliarder kroner og en tidsramme på 18 år.
Nr. 1:
Tullinløkkaløsningen innebærer en full antikvarisk rehabilitering av Nationaltheatret og etablering av et nytt teaterbygg og park på Tullinløkka, inkludert bruk av Nasjonalgalleriet. Det nye bygget på Tullinløkka vil inneholde en moderne scene og en prøvescene under bakkenivå, inngangsparti og bygningsmessig kobling til Nasjonalgalleriet. Denne løsningen søker å oppnå en tilnærmet samlokalisert løsning i sentrum, noe som er av betydning for Nationaltheatrets virksomhet og effektiv drift.
Nr. 2:
Delt løsning: Denne løsningen innebærer at Nationaltheatret rehabiliteres til det Statsbygg vurderer er minimum nødvendig for å bevare bygningens antikvariske og
funksjonelle integritet og drift. I tillegg etableres permanente biscener og en midlertidig hovedscene på knutepunkt rundt eller innenfor Ring 3.
Forslag Nr. 3:
Delt løsning med oppgradert hovedscene: Dette alternativet er det samme som forslag 2 – «Delt løsning». Den utgjørende forskjellen er at hovedscenen i Nationaltheatret oppgraderes til et «minimum» for en funksjonell drift av hovedscenen. Oppgraderingen innebærer etablering av moderne sceneteknikk, nedriving og gjenoppbygging av store deler av bakscenehuset. Som i forslag 2 krever dette alternativet også at permanente biscener og en midlertidig hovedscene legges ved et knutepunkt rundt eller innenfor Ring 3. Økern, Filipstad, Torshov og Tullinløkka er blant de foreslåtte tomtene for biscener og midlertidig hovedscene. (regjeringen.no)
Det er som å foreslå at Rosenborg skal spille på et biljardbord mens Lerkendal stadion rehabiliteres.
Det går ikke!
Kristian Seltun
Forslag nr. 4:
Ny framtid for Nationaltheatret: Forslaget fra LPO og Horn dreier seg om å bruke de opprinnelige utbyggelsestegningene til arkitekt Henrik Bull fra år 1900. Forslaget har et prisestimat og en byggetid som er langt lavere enn Statsbyggs løsninger. På seks år og for 4,1 milliarder kroner er forslagsgiverne overbevist om at de, ved å bygge ut Nationaltheatret med
SPOR AV IBSEN: I Vestibylen på teatret dukket det på 70tallet opp en sommerfugl og en liten lerkefugl. Historien rundt er noe uviss, men det menes at de skulle være referanser til Ibsenstykkene «Et dukkehjem» og «Brand».
et påbygg på 3000 kvm, har løst logistikken med å få hovedscene, malerscenen, amfiscenen og prøvescene i ett bygg og med dagens standardkrav. (Lpo.no)
Dette synes teatersjef Kristian Seltun høres for godt ut til å være sant. – Forslaget fra Ellen Horn og LPO arkitekter tar for gitt at vi kan beholde amfiscenen og malersalen, men alle tidligere undersøkelser viser at dette er praktisk svært vanskelig på grunn av plassmangel og tekniske begrensninger. Hittil har ingen klart å finne en løsning. Men det hadde selvfølgelig vært optimalt å kunne ha alle scenene samlet under samme tak. Ingenting hadde vært bedre enn det, både publikums og driftsmessig.
For lite, fra start
Hvilket forslag teatersjef Seltun har som favoritt, ønsker han ikke å røpe. Det vik
tigste er at fremtiden til Nationaltheatret får en tydelig avklaring, sier han engasjert. – For meg er det ikke avgjørende hvor Nationaltheatret til slutt blir plassert. Om det blir på Tullinløkka eller et annet sted, det er uansett ikke vår avgjørelse. Vår rolle er å tydeliggjøre behovene til Nationaltheatret, og det er her kompleksiteten ligger.
Det er nødvendig å rehabilitere det gamle teatret, som er en stor jobb. Denne rehabiliteringen alene vil ta fem til sju år. Dette gjelder uansett løsning. Når teatret rehabiliteres, skal det moderniseres med ny byggteknologi, moderne ventilasjon, elektriske kabelføringer og bedre flyt. Mens rehabiliteringen pågår, kan det ikke være drift på noen av scenene i huset, og teatersjefen er tydelig på at det må komme på plass en god midlertidig løsning før renoveringen går i gang.
Å finne en passende tomt for en midlertidig hovedscene har vist seg å være svært utfordrende, forteller Seltun.
For meg er det ikke avgjørende hvor Nationaltheatret til slutt blir plassert.
Kristian
Seltun
– Selv om det ser ut til å være mange mulige steder på kartet, begrenses mulighetene raskt når vi ser på faktiske behov og eksisterende reguleringer. Mange har foreslått andre steder som Kontraskjæret, Gråbeinsparken eller området ved Mathallen, men disse er allerede undersøkt og avvist fordi vi ikke får tillatelse. Dessuten blir alle bygg som skal stå i mer enn to år, ikke regnet som midlertidige etter plan og bygningsloven. Det medfører en omfattende reguleringsprosess med høy risiko og store kostnader.
ETTERMÆLE: På veggene i skuespillerfoajeen henger historiene på veggene. Johanne Regine Reimers, kjent som Johanne Juell (1847–1882), var den første i Norge til å spille Nora i «Et dukkehjem». Johanne døde tidlig av sykdom og fikk aldri spilt ved Nationaltheatret, men datteren Johanne Dybwad ble etter sin mors død en av de virkelig store skuespillerne på sin tid.
LOHENGRIN: Arkitekt Bull har lagt flid i alle detaljene på teaterhuset. Mange av dem har fått merker av tidens tann, og andre er forkastet. Slik som Lohengrinsjokoladen som var spesialdesignet av arkitekten i forbindelse med premieren på Wagners opera med samme navn, «Lohengrin».
BACKSTAGE: Også bak scenen kommer det tydelig frem at teaterdriften sliter under dagens forhold. Det er et system i rotet, men plassmangelen gjør arbeidsflyten utfordrende.
I siste akt?
Hvilken løsning politikerne velger for Nationaltheatret er fortsatt usikkert, men det som er sikkert, er at det bør tas lærdom fra denne prosessen.
Nationaltheatret er ett av våre fremste eksempler på hva som skjer om man ikke
tar seg råd til jevnlig vedlikehold og er et godt eksempel på hvor mye det kan koste å la kulturminner og andre bygg stå og forfalle.
Den nasjonale scene i Bergen er et godt eksempel på det motsatte. Der har fokuset på løpende vedlikehold forhindret at den
KRYKKER: Det er et gammelt bygg som trenger hjelp med å holde seg oppe. I disse dager venter mange spent på et endelig vedtak. I mellomtiden er det greit å ha noe å lene seg på.
nødvendige rehabiliteringer og moderniseringen kostet millioner og ikke milliarder. En naturlig konklusjon kan være at kan bli lønnsomt for samtlige å se vest.
Vil du vite korleis Bergen Kjøtt har gått frå å vere kjøtt- og margarinfabrikk til å bli ein kunst- og kulturfabrikk? Den og nær 200 gode og kloke døme finn du i vår eksempelsamling.
I murerbransjen er det få folk, og den lokale kunnskapen som en gang var utbredt er det færre som sitter på i dag. Dette vil Martin Mannhart være med på å snu. Ved å dele raust av sin kunnskap og yrkesstolthet håper han at det vil bli lettere å rekruttere andre inn i murerfagets mange muligheter.
Tekst og foto: Hedvig Idås
Firma og etternavnet er fra hans sveitsiske farfar som forelsket seg i en larviking på en reise til Island. Til daglig jobber Martin Mannhart i firmaet sitt med de tre andre ansatte, men målet hans er større enn den daglige driften. Han ønsker nemlig å trekke murerfaget opp fra glemmeboken. I Vestfold har han blitt en ambassadør for faget og holder kurs i restaurering for andre lokale håndverkere.
I fundamentet
– Målet er å få tilbake den gode materialforståelsen på det vi skal jobbe med, sammen med egnende murerteknikker for tradisjonskalk. Noe som ikke er en selvfølge å lære lenger under utdanning grunnet modernisering av byggevarer. Denne kunnskapen håper jeg vil føre til større yrkesstolthet når man får en mer komplett forståelse av hva man bygger med. Håpet er at disse kursene vil rekruttere nye inn i det tradisjonsrike og allsidige faget. – Det er litt tilfeldig at jeg ble murer. På ungdomsskolen hadde vi «jobbskygging», og jeg var med en murer som jobbet med natursteinsforblending av en grunnmur på ei hytte. Jeg syntes det var all right å holde på med og begynte etter hvert på Bygg og Anlegg. Det første året var felles med tømrere, murere og trearbeidere. Men det var muringa jeg likte best.
Bak murpussen
Aller helst holder Martin på med restaurering, men det krever prosjektmidler og det er ofte en tidkrevende prosess. Heldigvis for ham er det ikke så mange som har den samme spisskompetansen han sitter på, så de fleste restaureringsprosjektene som skjer i nærmiljøet får han jobbe med, forteller murmesteren.
– Det som er så spesielt med restaureringen vi holder på med, er at det ofte er bygg
Hvorfor bør man bli murer?
Det er et veldig bredt fag. Du har alt fra restaurering til nybygg til ildsteder. Vi legger på en måte fundamentet for det som skal bygges videre, og det er mange muligheter for videreutdanning.
Hvilke verktøy må du alltid ha med deg? En liten murskje fra da jeg var lærling. Den er liten og praktisk!
Hva holder du på med akkurat nå? Noen hytteprosjekter langs kysten i Sandefjord. Der støper jeg benkeplater i rødbrun betong. Store deler av restaureringsjobbene får man ikke gjort hele året, så da er vi avhengige av å ha andre typer jobber for å få det til å gå rundt.
Hva inspirerer deg?
Å dra til utlandet og se på murbygninger og hvordan de er bygd opp og hvilke teknikker de bruker. Jeg synes også det er mye fint i Oslo, særlig alle murgårdene. Det er inspirerende å se utsmykningen og detaljene, og at ikke alt bare er slette flater. Det er litt mer liv i de fasadene!
Martin Mannhart
Fra Larvik
Utdannelse: Murer med fagbrev 2013, Mesterbrev 2017
Yrke: Daglig leder i Murmester Mannhart AS og utførende murer
Alder: 30
fra middelalderen. Før vi gjør noe som helst, tar vi ut et prøvefelt. Så tar vi ut prøver og sender dem til analyse. Forarbeidet må til for å finne ut hva slags type materialer som er brukt på bygget fra tidligere.
For utrente øyne ser kanskje ikke mur og mørtel så variert ut, men under mur, kalk og sement kan det gjemme seg mange hemmeligheter. Små detaljer kan avsløre materialenes opprinnelse, som videre kan gi en indikator på byggeår, alt ettersom hva du finner i prøveanalysene. Andre steder kan ukjente reparasjoner eller skjulte tilbygg og påbygg komme til syne bak murpussen.
– Da jeg jobbet på Hedrum kirke, viste det seg at de hadde forlenget muren. Det ser du godt når du «åpner veggen». Da ser du mer av murverket, og kan se alt fra gamle reparasjoner til eventuelle forlengelser eller kanskje et vindu. – Som murer er man også litt arkeolog og historiker. Man må like å gjøre litt detektivarbeid og finne dokumentasjon på tidligere reparasjoner og tilstandsrapporter. Historiske bilder er gull verdt, forteller Martin.
Sten på sten
Selv har han blitt mer og mer historieinteressert, det følger med jobben, mener han. I tillegg til stor entusiasme rundt det praktiske håndverket er Martin ivrig etter å dele sine kunnskaper med andre murere, særlig til andre lokale murere i Vestfold. – Jeg har veldig tro på lokalt håndverk. At ikke folk fra Østfold skal jobbe på kirker i Tønsberg, for eksempel, det handler om lokal byggeskikk, lokale tradisjoner og lokal kunnskap. Jeg har tro på at de som jobber og driver her, er de som skal utføre restaureringsjobbene. Da blir det enklere å følge med på forandringer i murverk og lignende og drive vedlikehold og flekke litt når det trengs.
Når 500 millioner kroner skal brukes årlig på landets rundt tusen mest verneverdige kirker byr det seg noen store utfordringer: Hvem skal gjøre jobben og har de kunnskapen som skal til? På murersamling på Inderøya hentes fortidens kunnskap frem i lyset. Dette er en tid for å løfte blikket opp og frem.
Tekst og foto: Joakim Rehaug Roth
Du kan ikke bare følge én oppskrift. Den må tilpasses hver enkelt bygning og hver bygningsplass. Når jeg er ute på et slikt oppdrag så lurer jeg på hvorfor samme bygning fra 900 år tilbake i tid fortsatt står, reflekterer håndverkeren Martin Meling. Undringen deler 27åringen blant flere håndverkere, rådgivere og konservatorer. Murertreffet på Inderøya i Trøndelag i mars i regi av Fortidsminneforeningen og Fabrica Kulturminnetjenester er som et helt seminar, der de siste årenes erfaring med istandsetting og kursing utveksles. – Åpenheten rundt utfordringene murerne møter i arbeidet på middelalderkirkene, både feilsteg og suksesser, er enormt verdifullt, sier Per Steinar Brevik, kulturminnefaglig rådgiver i Kirkebevaringsfondet. Han og 20 andre rådgivere og håndverkere har nettopp tatt en lunsjpause under murersamlingen på Jektvollen Hotell.
Her, innenfor den trønderske veistrekningen som kalles Den Gylne Omvei, er det meldt strålende solforhold de neste to dagene. Det passer bra. I morgen skal gjengen på befaring til Sakshaug gamle kirke. Det passer også bra for dagens program der lokal brent kalk, fukt og hvitting diskuteres med presisjon.
Med fjorårets etablering av Kirkebevaringsfondet skal landets kulturhistorisk verdifulle kirker løftes betraktelig, blant annet den nevnte trønderbautaen.
«Tilhørighet og stolthet på kjøpet» Du har kanskje hørt om Kirkebevaringsfondet og Kirkebevaringsprogrammet? Men hva handler det om og hvorfor er det så viktig? I fjor lanserte regjeringen en tilskuddsordning basert på et fond på 10 milliarder kroner. Dette skal sørge for at inntil 500 millioner kroner årlig gis til vedlikehold og sikring av kulturhistorisk verdifulle kirker i Norge over de neste 30 årene. En stor sum vil gagne rundt tusen kirker i landet med en bevaringsstrategi som er delt opp i tre ulike bevaringsprogrammer: middelalderkirker, kirker fra 1537 til 1850 og kirker etter 1850. Satsningen i seg selv er tidenes største innen kulturmiljøfeltet her til lands og tyder på at tradisjonshåndverkere vil ha nok å gjøre de kommende tiårene. Fondet uttrykker selv at «gjennom økt engasjement for kirkebyggene får man tilhørighet og stolthet på kjøpet», noe man håper vil resultere i varig vern.
Dette er lovende for kirkene som i mangt et lokalsamfunn fungerer som identitetsmarkører, men hva slags utfordringer ligger i vente? Har vi nok kunnskap til å utføre jobben på en skikkelig måte? Hvordan løfter samlinger som denne på Inderøya både kirkene og håndverkeren?
de
MURERSAMLING: Håndverkere og konservatorer dro sammen på befaring til Sakshaug gamle kirke i mars der restaureringsarbeider har pågått over et par år. I fjor arrangerte Fabrica Kulturminnetjenester kurs i hvitkalking med 10 murere fra Ålesund og Trøndelag. Foto: Joakim Rehaug Roth
FESTNINGSVERK: Erfaringsutvekslingen var godt i gang på Jektvolden Hotell.
på Kongsvinger festning. Foto:
– Det handler ikke bare om å møtes, men om å bygge felleskap, inspirasjon og faglig utveksling. Kunnskapen og erfaringene som samles her er en vesentlig del av sikringen av kirkene, men også av å gjenopplive tapt kunnskap, sier Christina Ljosåk, eiendomsrådgiver i Fortidsminneforeningen. Hva med kapasiteten til å utføre arbeidet?
– Da jeg var på en samling i Bergen for noen uker siden, kom det opp et spørsmål: Hvordan får man unge mennesker interessert i tradisjonshåndverk? Det er klart at det er mye penger i dette programmet, men en utfordring ligger i å bygge kunnskap, kompetanse og kapasitet, sier hun.
Langsiktig perspektiv
Siden 2019 har Fabrica Kulturminnetjenester AS arrangert og gjennomført kurs for murere innen restaurering av middelalderske steinkirker med kalk. Så sent som i fjor sommer sto ti murere og humret blant slagene på Sakshaug. Kirken fikk før øvrig i fjor en førjulsgave i form av finansiering til å fullføre hvitkalkingen av hele kirken, planlagt fullført i 2026.
På dagens murersamling er Hadeland, Oslo, Ålesund, Stavanger og Trøndelag godt representert blant deltakerne. Kremen av den faglige kompetansen innen restaurering og mur skal diskutere kapillærsug, tradisjonskalk og hvelvmuring. (Kapillærsug? Jeg lurte på det samme. Kort forklart: Vann som trekker opp i muren fra bakken, et kjent problem for kirkebygninger, men
også murbygninger med dårlig drenering rundt bygget.) Dette er et detaljnivå som gjenspeiler håndverket og materialvalget som ble tatt for mange hundreår siden. En etter en presenterer deltakerne sine erfaringer fra restaureringsarbeid, fra pussing av Arsenalet på Kongsvinger festning til hvittingen av de nordlige steinkirkene Trondenes og Gildeskål. Gode diskusjoner fører frem til erfaringsutveksling om alt fra tradisjonsbrent kalk til byggeplasslogistikk. Med en geografisk spredning av kirker over hele landet er det ikke gitt at samme oppskrift gjelder. Et helhetlig perspektiv vil bli avgjørende for varigheten av arbeidet som i dag utføres. For dette arbeidet har en lang tidshorisont, både bakover i tid og fremover: Vedlikeholdsansvaret ligger hos byggeiere for å videreføre arven. Kirker som Sakshaug og Trondenes er ikke bare bygninger, men tradisjonsbærere av tiden som har gått.
Håndverkerens betydning
Fortidsminneforeningen har lenge vært en stor pådriver for etablering av et fond for disse kirkene, noe generalsekretær Ola H. Fjeldheim poengterer når han går på scenen.
– Som forening og eier av seks kirker i stein er vi opptatt av en langsiktig forvaltning. For å sette det i perspektiv så er Fortidsminneforeningen 180 år gamle, mens noen av disse kirkene er 900 år gamle. Vi ønsker at bygningene skal vare
så lenge som mulig, til glede for fremtidige generasjoner. Samtidig vet vi at vi aldri blir ferdige, det er stadig ting å reparere, lære og justere, sier Fjeldheim som legger særlig vekt på hvor betydningsfull håndverkeren er for å lykkes med mulighetene Kirkebevaringsfondet gir.
– Hva har dette bygget vært? Hvilke ordninger har fulgt det gjennom tidene? Hva slags funksjon og betydning har kirken hatt fra det ble oppført til i dag? Det handlet om religion, det handlet om maktutøvelse – og det handlet om godt håndverk. Dere som håndverkere kan se noe helt annet enn det vi ser med antikvarblikket, og det er kjempeviktig. Det er masse kunnskap som er bygget inn i disse bygningene som ikke er hentet ut ennå.
– Lysere ut enn på lenge
Martin Meling er blant de yngste murere til å presentere denne dagen. Tredjegenerasjonsmureren fra Stavanger har deltatt på kursene til Fabrica siden oppstart under arbeidene på Stavanger domkirke i 2019. Han anerkjenner det store ansvaret som ligger i å restaurere middelalderkirker, men også hvor givende oppgaven er, en oppgave som byr på kreative løsninger. – Det er en veldig god følelse å vite at man har fått være med og videreføre historien og det arbeidet som ligger bak, sier han. – Det er en krevende jobb, men det er det jeg syns er gøy. Det er aldri en rettframløsning.
REKRUTTERING: To unge murere (t.h)
Esten Aune Eliassen og (t.v) Sander Vist Birkebekk får besøk av deltakere fra murersamlingen på befaring til Sakshaug gamle kirke. Foto: Joakim Rehaug Roth
LANG ERFARING: Geir Magnussen fra Bakken og Magnussen AS har lang fartstid i restaurering av mur. Utenfor sørveggen til Sakshaug gamle kirke forteller han om det som har blitt gjort. Foto: Joakim Rehaug Roth
KUNNSKAPSDELING: – En viktig del av jobben blir å kartlegge og dokumentere i form av gode systemer. Kunnskapen sitter i den gjengen her, og det blir viktig å samle hver enkelt dokumentasjon av kirkene, sier Per Steinar Brevik fra Kirkebevaringsprogrammet. Foto: Joakim Rehaug Roth
Når jeg huker tak i Per Steinar Brevik fra Kirkebevaringsfondet sier han at fremtiden til tradisjonshåndverket ser lysere ut enn det har gjort på lenge.
– Det er ikke tvil at de unge murere som er her i dag har en stor interesse for faget. De gjør det ikke bare fordi de ser et marked, men fordi de ser at dette er en jobb som gir dem utfordringer, sier han og benytter anledningen til å skryte av Meling. – Han gløder virkelig for dette. Å få med folk som ham, det er helt vesentlig for å lykkes.
På spørsmål om utfordringene i en så stor satsning svarer Brevik at alle frontene må samles.
– En viktig del av jobben blir å kartlegge og dokumentere erfaringer og kunnskap. Kunnskapen sitter i den gjengen her, og det blir viktig å samle hver enkelt dokumentasjon av kirkene. Å rekruttere de dyktige håndverkerne er noe vi i Kirkebevaringsfondet som ønsker å jobbe med i årene framover. Dette gjelder flere fag enn mur. Også gode rådgivere må inn i prosjektene. Innhenting av kunnskap skal
samles og bygges opp, dette må gå hånd i hånd. Markedet for kirkerestaurering er stort, og vi må få god spredning på kunnskap og en god delingskultur.
Det vil bli helt sentralt at midlene som brukes til de ulike prosjektene brukes på en god måte, at gjennomføringen blir gjort i et godt samspill mellom kirkeeier, rådgivere og håndverker. Fellesmålet krever samarbeid og blikket opp og fram, sier Brevik. Hvordan tenker han at et godt tilskuddsprosjekt ser ut?
Det begynner først og fremst med at eier har en god forståelse for bygget og
1100-TALLET: Meling har jobbet på
Hurum kirke siden 2023. Nå er det vestveggen som skal avdekkes og pusses opp.
Foto: Joakim Rehaug Roth
STORT ANSVAR: Martin Meling har ansvar for istandsettingen av Hurum kirke fra 1100tallet. Etter flere kurs føler han seg godt rustet for oppgavene som venter, men kjenner også på ansvaret. Foto: Joakim Rehaug Roth
gjennom gode forprosjekter har fått kunnskapen som trengs for hvor og hvordan istandsettingen skal foregå. Det er noe vi kommer til å fokusere mest på de første årene. God bestillerkompetanse vil gjør det mulig å rigge gode prosjekter, hente inn nyttig kunnskap og bidra til en forskningsbasert tilnærming.
På vei til Hurum kirke
En uke etter samlingen i Trøndelag møter jeg igjen Martin Meling. Nå står vi utenfor Hurum kirke i Akershus, en middel
alderkirke fra 1100tallet. I 2023 kjøpte Meling et firma som allerede hadde inngått kontrakt om arbeid på to middelalderkirker, blant dem Hurum. Etter flere kurs er Meling godt rustet for oppgavene som venter, selv om han kjenner på ansvaret. Sørveggen på Hurum kirke ble ferdig hvitkalket i 2023 og nå jobbes det med overflatebehandlingen av nordveggen.
– Når vi vet hva slags materialet som er på fasaden, så vet vi hva som må fjernes. Det som eventuelt er av eldre mørtel prøver vi å spare så mye som mulig av så
I 2024 la regjeringa frem bevaringsstrategien for kulturhistoriske viktige kirkebygg. Bevaringsstrategien markerer starten på et nasjonalt løft for å ta vare på Norges fredete og listeførte kirkebygg. Med dette kom også opprettelsen av Kirkebevaringsfondet. Riksantikvaren har samlet både informasjon og små filmer som viser hva satsingen går ut på i praksis.
langt det lar seg gjøre. Etter det skal vi prøve å bevare mest mulig av det gamle. Til slutt skal det pusses og kalkhvittes. Du vil gjerne bruke veldig svake mørtler som er åpne sånn at luft og fuktighet ikke blir stengt inne, forklarer han.
– Man må 800–900 år tilbake i tid for å finne bruk av disse teknikkene, og vi bruker de samme materialene som de gjorde den gang. Det er kanskje det jeg liker aller mest, at det er såpass tradisjonsrikt å jobbe med.
Kapiteler i Stavanger domkirke
1865
Stavanger domkirke regnes som den eldste av de norske domkirkene, og har vært i kontinuerlig bruk siden middelalderen. I år feirer Stavanger bispedømme 900årsjubileum, og i forkant av jubileet har domkirken gjennomgått en omfattende restaurering. Også i perioden 1867–74 ble domkirken restaurert, under ledelse av arkitekten Conrad Fredrik von der Lippe (1833–1901).
I forbindelse med restaureringen donerte von der Lippe 13 av sine tegninger fra domkirken til Fortidsminneforeningens samling. Tegningene dokumenterte blant annet kapitelmotiver fra pilarer i kirkens skip. Kapitelene, eller søylehodene, har vært mye diskutert. Enkelte av motivene har blitt sammenlignet med kapiteler i krypten i Canterbury-katedralen i Storbritannia, og det er gjort flere forsøk på å tolke deres symbolikk. Det finnes få andre eksempler på kapiteler i romansk stil med figurutsmykning i Norge – et annet sjeldent eksempel er kapitelene i Urnes stavkirke.
Restaureringer bringer gjerne frem ulike syn på bevaring, og dette var også tilfellet med restaureringen av Stavanger domkirke. Flere arkitekter bidro med utkast til planer for arbeidet. Først leverte Heinrich Ernst Schirmer (1814–87) og Wilhelm von Hanno (1826–82) et forslag, som Fortidsminneforeningen i sin uttalelse gikk imot. I stedet var det altså von der Lippe som fikk oppdraget, men også hans forslag hadde foreningen kritiske bemerkninger til. I årboken skrev foreningens formann Nicolay Nicolaysen (1817–1911) at «meningsforskjellen ikke lod sig udtrykke i ord» og at arkitekten Christian Christie (1832–1906) derfor ble satt til å utarbeide et alternativt forslag på vegne av foreningens styre, uten at dette ble tatt til følge i sin helhet.
Von der Lippes restaurering ble senere sterkt kritisert på flere punkter. I Fortidsminneforeningens årbok for 1911 fikk den slakt av arkeologen Anton Wilhelm Brøgger (1884–1951), som særlig reagerte på at inventar og gjenstander fra etterreformatorisk tid var blitt fjernet eller destruert. Brøgger fremhevet holdningen til
det etterreformatoriske inventaret som et stridsspørsmål mellom Fortidsminneforeningen ved Nicolaysen på den ene siden og von der Lippe og den lokale restaureringskomiteen på den andre.
Ønsket om å bevare flere tidslag er lett å identifisere seg med i dag. Samtidig er det ikke alle foreningens innspill som ville blitt like godt mottatt av vår tids kulturminnevernere. I årboken for 1887 skriver Nicolaysen at det var på Fortidsminneforeningens «antydning» at «den før trange korbue mellem skibet og koret blev udvidet, saa at man fra skibet af fik et indblik i korets rige arkitektur». I dette tilfellet gikk man altså inn for å ofre et vesentlig tidslag fra middelalderen til fordel for opplevelsen av et annet.
Von der Lippe ble senere stadskonduktør i Bergen, og han var aktiv i foreningens avdeling der. Hans tegninger fra Stavanger domkirke utgjør et av flere eksempler i tegningssamlingen på at det er nettopp i forbindelse med restaureringsarbeider at dokumentasjon er hentet inn.
Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner, og disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder totalt rundt 200 000 tegninger.
Arkeologiske undersøkelser over og under vann har gitt ny kunnskap om kulturminnene rundt Basthabn. Stedet har vært en aktiv havn fra middelalderen
og framover, og et viktig knutepunkt for skipsfarten i Ryfylke.
Tekst: Elisabeth Krey Jenssen, Rogaland fylkeskommune
Helt sør på øya Fogn i Stavanger kommune, et stykke fra vei og bebyggelse, finner du Basthabn. Den enkleste måten å komme seg hit, er med en liten båt. Turen over fjorden fra Talgje tar rundt ti minutter og byr på frisk vind, småkrappe bølger og sjøsprøyt. Med tørrdrakter på, dykkermaske og svømmeføtter, vasser arkeologer fra Rogaland fylkeskommune og Stavanger maritime museum ut i den kalde sjøen. De snorkler langs land og prøver å danne seg et bilde av
hva de finner av menneskespor i området. Like under havoverflaten ligger et skipsvrak fra 1200-tallet.
Historisk viktig område Målet med de arkeologiske undersøkelsene, som ble gjennomført sist høst og vinter, var å få en bedre forståelse for kulturmiljøet i dette historisk viktige området. Arkeologene ville også undersøke om det var en kobling mellom skipsvraket i sjøen og kulturminnene på land.
Arkeolog Trygve Sikveland Røysland sålder steinmasser i sjøen, på jakt etter rester fra menneskeskapte redskaper. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
Over: Arkeologene Christopher F. Kvæstad og Trygve Sikveland Røysland er klare for nok en undervannsjakt etter menneskelige spor. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland Fylkeskommune
T.v.: Arkeologene graver lange, smale sjakter for å avdekke eventuelle strukturer og funn som ligger gjemt nede i jorda. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
like
– Selv om vi har gjort spennende funn, gjenstår det mange ubesvarte spørsmål. Prosjektet er nå ferdigstilt, men resultatene gir grunnlag for videre arbeid, særlig med skipsvraket som viser tegn til miljøpåvirkning og materialforflytning. Dette understreker behovet for å studere klimaets effekt på kulturminner, både i vann og på land, sier Christopher F. Kvæstad, arkeolog ved Stavanger maritime museum.
Kunnskapshull om klimaeffekt I arbeidet med regional kulturmiljøplan for Rogaland, som ble vedtatt i 2023, ble det avdekket et «kunnskapshull» om hvordan klimaendringene påvirker og forvitrer kulturminnene våre, spesielt i kystnære strøk. Å øke kunnskapen om våre kulturminner er sentralt i planens handlingsprogram. Prosjektet på Fogn er et av flere tiltak. Riksantikvarens bevaringsstrategi for kulturmiljø er også relevant for dette arbeidet.
Det arkeologiske arbeidet på Basthabn handler i stor grad om å avdekke og
dokumentere spor etter tidligere menneskers bruk av området. En rekke gamle steinmurer og steinrøyser ses spredt ut over det smale neset. Arkeologene har gravd sjakter for hånd i utvalgte tufter og røyser. De prøvde finne svar på hvilken funksjon de ulike strukturene har hatt, og i hvilken tidsperiode de kan ha vært i bruk. Svarene er verdifulle for å bevare og formidle områdets kulturhistoriske betydning.
Et aktivt kystlandskap
– Undersøkelsene våre gir en bedre forståelse av Basthabns kontinuerlige rolle som havn og knutepunkt, fra handel på 1500og 1600tallet til bosetning med gjestgiveri på 1800 og 1900tallet, sier Trygve Sikveland Røysland, arkeolog i Rogaland fylkeskommune.
De arkeologiske sporene viser tydelig struktur og aktivitet både på land og i sjøen, der bryggefundamenter, båtopptrekk og ryddige kanaler vitner om et aktivt kystlandskap.
– Marine registreringer forsterker bildet av samspillet mellom land og vann, og viser Basthabn som et kystkulturlandskap der sjø og land henger tett sammen både fysisk og historisk. Funnene har også verdi for forvaltning, forskning og formidling, spesielt innen kystkultur. Basthabn gir et viktig innblikk i tidligere kystmiljøer i Ryfylke, og hvordan samspillet mellom land og vann formet bosetning og liv langs kysten, sier Kvæstad.
Overraskende funn
Arkeologene konkluderer med at de i stor grad fikk svar på problemstillingene de hadde i forkant av undersøkelsene.
– Vi sitter igjen med et solid datagrunnlag for videre arbeid. Det dukket opp flere interessante funn, spesielt mye etterreformatorisk materiale, altså flere gjenstander og strukturer fra etter år 1537, sier Sikveland Røysland.
Arkeologene forteller også om to spesielle overraskelser i prosjektet.
Undersøkelsene våre gir en bedre forståelse av Basthabns kontinuerlige rolle som havn og knutepunkt.
Arkeolog Selma Johanne Lauvland sålder steinmasser i sjøen, på jakt etter rester fra menneskeskapte redskaper. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
For det første var det overraskende lite moderne avfall i området.
– For det første var det overraskende lite moderne avfall i området. Det kan tyde på at plassen ble grundig ryddet da den ble forlatt, noe som er uvanlig og gir et «frosset» inntrykk av tidligere tiders bruk, forteller Kvæstad.
I tillegg ble de overrasket over hvor tydelig de arkeologiske sporene strekker seg fra land og ut i vannet. Mange av konstruksjonene i grensesonen er ikke synlige på overflaten, men svært tydelige når man undersøkte sjøbunnen. Dette understreker behovet for en helhetlig tilnærming der marine og terrestriske data må sees i sammenheng, mener arkeologene.
Knutepunkt i over 500 år
En direkte kobling mellom skipsvraket og kulturminnene på land har imidlertid vært vanskelig å konstatere.
– Skipsvraket representerer en konkret hendelse fra middelalderen, mens gravrøyser og nyere bosetnings og bryggespor spenner fra jernalder til 1800tallet. Likevel inngår alt i en historisk sammenheng. Undersøkelsene våre viser at Basthabn har vært en ferdselsåre og et handels og bosettingsområde i langt over de 500 årene vi har påvist. Selv om ikke vraket har direkte kobling til kulturminnene på land, så bekrefter det at stedet har vært en aktiv havn fra middelalderen og framover, sier arkeologene Christopher F. Kvæstad og Trygve Sikveland Røysland.
For å kartfeste kulturminner bruker arkeologene posisjonstjenesten CPOS, som registrerer punkter og markerer kulturminnene helt ned på centimeternivå. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
T.h.: Arkeolog
Christopher F. Kvæstad kommer opp etter økt under vann. Foto: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
T.v.: Arkeolog
Trygve Sikveland Røysland med en bit av gul nederlandsk teglstein. Fotograf: Øyvind Nesvåg, Rogaland fylkeskommune
Da er Høvedsmann.no din ideelle partner for fartøyvern og bygningsvern! HØVEDSMANN.NO -
Er du opptatt av å bevare historiske skatter og unike arkitektoniske perler?
FARTØYVERN
materiell til bevaring av historiske båter og skip.
BYGNINGSVERN
materiell til renovering, vedlikehold og bevaring av kulturhistoriske bygninger.
Kystens Skipshandel og Nettbutikk:
Utforsk vårt brede utvalg av produkter for båtentusiaster og bevaringsprosjekter!
- Skipsspiker, båtspiker, klippspiker
- Båtsaum og roer Galv og kobber
- Tacks og klink i kobber
- Drev, bek, vedlikehold
- Verktøy/utstyr til båtbygging, rigging og seglmaking
- Tauverk, merling og sjømannsgarn
HERSKAPELIG: Store rom, flere av dem avstengt i flere tiår, ventet de nye eierne. De originale takmaleriene er et av mange i huset som er bevart og restaurert.
Et herskapelig og unikt hus i jugend- og sveitserstil, midt i Vanse sentrum, men likevel skjermet. Et hus med sjel og sjarm, et hus og en eiendom som må bevares for kommende generasjoner. Velkommen til spøkelseshuset til Slevdal.
Tekst og foto: Oddvar Hauge
Omlandsveien 4 er en unik eiendom i Vanse i Farsund kommune. Dagens eiere, Anne og Oddvar Hauge, kjøpte eiendommen i 1999, og huset ble totalrenovert det påfølgende året, da i samråd med fylkeskonservator i VestAgder.
Alt har blitt gjort gjennom alle år for å bevare dette unike huset og eiendommen i mest mulig opprinnelig utforming, samtidig som huset teknisk sett har høyeste kvalitet. Omlandsveien 4, på folkemunne kjent som «Huset til Slevdal», ble i sin tid bygd med oppstart i 1903 og ferdigstilt i årene 1905–06. Eiere av huset, Anne Malene og Mikal Adolf Slevdal hadde to barn, og sønnen Øystein ble boende i huset fra 1943 etter at foreldrene hadde gått bort.
I årene Øystein bodde alene i huset var det i hovedsak to rom i tillegg til kjeller
som ble brukt, resten av det romslige huset stod i alle år uberørt. Det var ikke innlagt toalett i huset, men utedo i løe og badekar i bryggerhuset. Siden største delen av huset stod uberørt alle disse årene er alle de flotte originale takmaleriene intakte.
Velstående familie
Familien Slevdal var å regne som en velstående familie. Mikael Slevdal hadde virke som overrettssakfører og banksjef. Hovedinngang på forsiden mot veien ble benyttet for kunder, og det var sittebenker utvendig ved inngangsdøren og innvendig i gangen.
Grunnarbeidet og materialer huset ble bygd opp med var av høyeste kvalitet. Huset står den dag i dag med snorrette gulv, original bordkledning og vinduer. Det har pr dags dato ikke vært nødvendig
å bytte ut en eneste løpemeter kledning, og kun ett vindu i andre etasje har blitt restaurert.
Mens huset var i familien Slevdals eie var eiendommen på totalt 11 mål, hvorav fem av dem var bygslet jord fra staten. Frukt, bærbusker og rabarbra prydet eiendommen i sin tid, og bryggerhuset i bakgården ble brukt for saft, sylting og setting av vin.
Selve hagen bestod av mange frukttrær og bærbusker, i tillegg til bed, grusganger, paviljong og gangstier. Hageanlegg med paviljong ble i sin tid tegnet av dosent Moen på Ås Landbrukshøyskole.
Skummel mann i skummelt hus «Huset til Slevdal» var også kjent som det skumle huset å gå forbi, med sin beliggenhet ved kirkegården, så gjengrodd
PARK: Huset ligger på en romslig tomt, nærmest for en park å regne. Her er det plass til bryggerhus, hønsehus og drivhus. Nærmeste nabo er middelalderkirken Vanse fra 1100/1200tallet.
rundt huset at det var vanskelig å se inn og alltid sparsommelig opplyst. Alt dette bidro til at det ble et spøkelseshus å regne. Historien om huset er skrevet av Oddvar Hauge, «Huset til Slevdal»
Med epletrær innenfor hekken i hele lengderetningen langs veien, var det bare de tøffeste guttene i sentrum som våget seg inn på epleslang. Det å utføre «ring og spring» i dette huset var det ingen som hadde mot til, til det var det bare for skummelt.
Etter hvert som årene har gått har det dukket opp flere og flere med historier og fortellinger om når de ble beskutt med hagle ladet med saltkrutt når de var på epleslang.
For mange var Øystein en skummel og tilbaketrukket mann, men for de som skjønte hans væremåte og lynne var han den skumle gode mannen, alltid med et glimt i øyet. Det er ikke få av den nå godt voksne generasjonen av damer som har vært i hagen hos Slevdal og plukket epler,
bringebær, solbær og rabarbra for sine foreldre og betalte kilopris for de forskjellige fruktene.
Teknisk høy kvalitet
Hovedhuset har grunnflate på 125 kvadratmeter og med takhøyde i overkant av tre meter i alle rom utenom kjøkken, bad og gang i bakgård. I første etasje har huset tre stuer mot vest, stor gang og mindre dagligstue som i sin tid virket som kontor for bankvirksomhet. I tillegg til dette er det en mindre gang for inngang fra gårdsrom.
I andre etasje er det fire store soverom, bad med badekar og toalett (opprinnelig soverom for husholderske). Alle rom i begge etasjer har takmalerier med unntak av en liten gang med inngang fra bakgård og kjøkken.
Det finnes etasjeovner i tre av soverommene på loftet, ingen i dag tilkoblet pipeløp, og derfor som møbel å regne. I bakre del av hagen er det oppført due og hønsehus, i gårdsrommet bryggerhus, løe
og grillhus. Det er to hønsehus på eiendommen med kapasitet til 60–70 høns, i tillegg er det et stort drivhus i bakhagen, vedbod og verksted.
En stor del av hagen er innegjerdet for sauer som tidvis har blitt benyttet for å beite ned terreng som ikke robotklippere kommer til.
I en reportasje like etter at dagens eiere kjøpte huset for 25 år siden, forteller de hva de ønsker å gjøre for å bevare huset. Bildene viser hvor gjengrodd hele hagen var og hvordan huset så ut. Heldigvis så de nye eierne mulighetene som gjør at huset fremstår i all sin prakt i dag, en formidabel jobb med hus og hage, muligheter andre kanskje hadde sett på som en umulighet.
ORIGINALT: Fra 1943 og frem til nye eiere tok over i 1999 hadde de fleste værelsene stått ubrukt, noe som også innebærer av interiørene var intakte.
MULIGHETER: Reportasje i Farsunds avis om de nye eiernes planer for huset i januar 1999. her kan en ane hvor gjengrodd eiendommen var.
MØRETYRI AS - PRODUSENT AV EGENUTVIKLEDE TJÆRE- OG LINJOLJEPRODUKTER
Topper på Riksantikvarens best i test-rapport!
LINOMAL: DIFFUSJONSÅPEN OG ALLSIDIG. BRUKES INNENDØRS, UTENDØRS, PÅ GULV, MUR OG TAK AV ALLE SLAG
FLERE AV VÅRE PRODUKTER: INTERIØROLJE - TØMMEROLJE - TERRASSEOLJE
Glåmsmyrvegen 163 | 6683 Vågland | Tlf: 71 55 60 99 | post@moretyri.no
Mitt lokallag: Lofoten Fortidsminneforening Hva engasjerer akkurat nå?
Fortidsminneforeningens tilstedeværelse i Nord-Norge har styrket seg kraftig det siste året. Nyeste gjeng til å engasjere seg finner vi i Lofoten. Denne rapporten fra stiftelsesmøtet har vi hentet fra Lofot-Tidende.
Tekst og bilde: Inger Unstad, Lofot-Tidende
Det er et ønske å spre kunnskap om vår fysiske historie til nye generasjoner. Å lytte til de fortellingene som ligger gjemt i fysisk form. Å jobbe med formidling. Det ligger i tiden, å oppfordre til vern gjennom bruk. Å spre kunnskap, slik at steder som eksempelvis Stamsund ikke mister sin identitet.
Slik oppsummeres «programerklæringen» under stiftelsesmøtet for lokallaget Lofoten Fortidsminneforening 7. mai.
Nasjonalt har Fortidsminneforeningen mange ansikter. Noen steder som på Røst, var det restaurering av Toralfhuset
som ble den utløsende årsaken til at et lokallag ble etablert. Det var derfor en viktig diskusjon å ta, da et lokallag for resten av Lofoten formelt ble startet. Hvor skal fokus rettes?
Her var det nyvalgte styret samstemt: – Vi skal ikke eie, vi skal ikke drifte. Vår oppgave vil i første omgang være formidling, påvirkning og informasjon. Og du trenger ikke være håndverker for å melde deg inn.
Falsk historiefortelling
Nyvalgt leder Marcus Johansen Bøhn kunne fortelle at en av årsakene til at
han brenner for å starte et lokallag, er at Norges nasjonale fortelling halter. Selv har Marcus vært innom Norsk folkemuseum i Oslo, et friluftsmuseum der formidlingen av vår nasjonale bygningsarv tydelig er knyttet opp mot innlandsbonden.
– Jeg besøkte folkemuseet for en tid tilbake, hvor det er samlet en rekke historiske bygninger. Bare en av dem kom nordfra, en bolig fra gjenreisingen av Finnmark. Vår mangfoldige kystkultur var ikke presentert. Dette er sjokkerende, siden det jeg mener er særegent for norsk kultur og næringshistorie er kyst- og fiskerihistorien, og de unike kulturminnene som finnes for eksempel i bygningsmiljøene i de nordnorske fiskeværene. Den norske landbrukskulturen er en større del av en felleseuropeisk kulturarv, og ikke noe særegent norsk.
Å bidra til bevaring av den rike kystkulturen i Lofoten er det nye lokallagets primære oppgave. Dette bildet er fra Kvalnes på Vestvågøy. Foto: Hedvig Idås
Interimstyre
Forlagssjefen hadde forberedt seg godt. Forslag til styremedlemmer og vedtekter var på for hånd sendt ut, alt ble vedtatt med akklamasjon. Siden dette skal være en forening som skal favne hele Lofoten, var det greit å se at foreslåtte styremedlemmer kom fra de tre største kommunene. På tross av enigheten, var det likevel noe som skurret, mente en av de frammøtte.
– Dette er et interimsstyre som vil sitte til det første årsmøtet er avviklet. Da satser vi på å få inn også kvinner i styret, en forutsetning er selvfølgelig at noen er interessert, svarte nyvalgt leder.
Et nødvendig skritt
Denne nyetableringen, kom det fram av diskusjonen, har som intensjon å dekke alle kommunene i øyriket. Derav navnet Lofoten Fortidsminneforening. Det ble
da også trukket fram på stiftelsesmøtet, at i dag er det bare tre av seks kommuner som har vedtatt egne kulturminneplaner. Dette til tross for at Riksantikvaren byr på tilskudd som gjør at produksjon av en slik plan, burde være overkommelig.
– Kanskje kan vi være en pådriver slik at Vestvågøy og Vågan også får kulturminneplan på plass. Siden Moskenes snart slår seg sammen med Vestvågøy, kommer det vel ingen plan derfra, kom det lurt fra salen.
Interimsstyrets leder kunne avslutningsvis fortelle at flere allerede har meldt seg inn i den nystartete foreningen. Menighetsrådet i Stamsund er en av dem og de er viktig siden de står som eiere av en bygningsmasse som i høy grad er verdt å ta vare på.
Kanskje kan vi være en pådriver slik at Vestvågøy og Vågan også får kulturminneplan på plass.
Det er ingenting som står i veien for å reparere gamle vinduer. Den 30. mai feirer vi vindusrestaureringsdagen – en god påminnelse om at gamle vinduer kan skinne i 100 år til. I Telegrafbukta i Tromsø møter vi tømreren og stipendmottakeren Ask Synnevåg (25) som tar oss gjennom prosessen med å restaurere vinduer fra Sandsøy kirke i Harstad.
Tekst og foto: Marlen L. Hagen, Bygg og Bevar
– Det føles meningsfylt å drive med restaurering. Jeg har fått en mye dypere forståelse for konstruksjoner og materialer etter at jeg begynte med dette arbeidet.
Han peker på et gammelt vindu og forklarer hvordan du ser at det er på tide med vedlikehold.
– Hvis vinduet i huset ditt begynner å se sånn her ut – at kitten har begynt å løsne og falle ut, og det begynner å sprekke opp med maling som flasser av – da er det på tide å restaurere det.
Treet forteller sin egen historie Ask viser fram to biter treverk fra vindusrammene.
– Denne er tyngst for den har masse fersk energi i seg og masse kvae. Den andre har blitt ganske utvasket nå.
Han forklarer at treverket i gamle vinduer ofte er nøye valgt og satt sammen med tanke på kvalitet.
– Valgene er ikke tilfeldige, håndverkeren før meg har vært bevisst på bruken som hvordan ulike kvaliteter er plassert. Det er konsekvent bedre kvalitet på sprossene enn på sidestykkene fordi de har mindre dimensjoner. Hvis delene i vinduet skal slites ned eller forvitre like fort må sprossene være i bedre kvalitet. De har sikkert tatt en gjennomgang og sortert alt materialet sitt før de begynte, og satt av materialer til sprosser og annet materiale til sidestykker.
50 til 100 år til Mens han forsiktig monterer det gamle glasset fra Sandsøy kirke i en nylig restaurert ramme deler han kunnskap om hvordan håndverket kan utføres – om stifter, kittkanter og maling av vinduene. Heller ikke åringenes plassering er tilfeldig. – Den sorte sommerveden er mye mer slitesterk enn vårveden som er den store hvite delen. Når du setter opp materialene
kan du la årringene peke ut – da slites overflaten saktere ned. Pluss at fuktigheten trekker saktere langs åringene.
Når du kombinerer alle småtriks du kan for å lage et vindu kan det vare i mange år! Og hvis du passer på dem når de er ferdig restaurerte, kan de godt vare i 50 til 100 år til.
Håndverker Ask Synnevåg viser oss hvordan man restaurerer et vindu og demonstrerer hvordan man fjerner kitt og gammel maling. Videre kan du se metoder for kitting, stifting og maling. Scan QRkoden og se hele filmen om vindusrestaurering fra Sandsøy kirke.
Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.
Stiftelsen UNI
Gaustadalleen 21, 0349 OSLO
Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no
Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.
Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.
Søk om støtte til
Hus og anlegg
Fartøy og båter
Fagseminar
Sikringstiltak
Rullende og bevegelige
Formidling
Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand. Vi har ingen søknadsfrist.
Søk om støtte til ditt kulturminne på www.kulturminnefondet.no
Velkommen til Fortidsminneforeningen, verdens eldste aktive kulturminneorganisasjon. Som medlem er du med på å føre videre et arbeid som formelt ble startet i 1844. Formålsparagrafen vår er i praksis den samme i dag og mer aktuell enn noen gang, sist oppdatert i 2024: «Fortidsminneforeningen er en frivillig organisasjon som har som formål å arbeide for langsiktig bevaring av vårt lands kulturminner og kulturmiljøer, samt å skape allmenn forståelse for verdien av disse. Foreningen arbeider i hovedsak gjennom frivilligheten.»
Lyst til å engasjere deg? Kontakt lokallaget ditt!
AGDER
Brit Versland
Nils Eivind Bjørnerud
Anne Rita Egeland
Thea Omland
Knut Olav Uppstad
Jens Åne Grimenes
Cecilie Beisland Holm
Ann Marit Strædet
BUSKERUD
Birger Bolstad
DEN TRØNDERSKE
Odd Edgar Larsen
Klara Steinvik
Eva Rupali Graven
Rolf Arne Ellefsen
Erik Fløan
Bendik Svendsen
Ingunn Iren Kvalner Nordal
Pål Rønning
Rakel Bale
Ida Torsdatter Kristensen
Jonny Thorsen
Karin Tømmerås
Noah Bao Olaisen Wik
Linn Anita Lundager
Amund Augustinius Lundeby
Grønvold
Astrid Helene Lorentsen
FINNMARK
Per Bergseth
Dag-Halvor Krogh
Frode Elias Lindal
Arnold Hammari
Peter Maisenhölder
Gunn Irene Suhr
HEDMARK
Ingunn Busterud
Per Henrik Josefsson
Per Anders Gjørsli
Tone Merete Vie
HORDALAND
Berit Opheim
Trygve Dugstad
Lauritz Haarr
Einar Vegge
Hanne Sophie Greve
Kjersti Nygård
Stig Arne Thune
Kristin Marie Underhaug
MØRE OG ROMSDAL
Elisabeth Sæther
Gerd Bae Solvang
Cathrine Yksnøy
Aud Standal Digernes
Roar Lillebø
Oddvar inge Brevik
Eva Brit Hagen
Berit Mette Mittet Bø
NORDLAND
Ave Paulus
Laukvik Historielag
Eldar Stig Andersen
Martine Wicklund Musæus
Annik Johansen Musæus
Hartvig Magnus Sverdrup
Andreas Eilertsen
Nils Kaltenborn
Even Carlsen
Svein-Erik Haugen
Jack Markussen
OPPLAND
Tomas Gjetmundsen
OSLO OG AKERSHUS
Torje Sunde
Egil Fujikawa Nes
Ulrik Arthur Edh Hasselgård
Bjørg Bakken
Sindre Nerby
Eivind Kristiansen
Oscar R Lindstrøm
Rune Winum
Kristine Vik
Tom- Erik Rikheim
Cecilie Sørensen
Michelle Lilleby Johansson
Aksel Herføl-Johnsen
Per Roar Schøyen
Hanne Hogseth
Martine Løvland Linge
Tone Andreassen
Celine Bjørkeli
Frode Utheim Iversen
Harald Ringstad
Thor Morten Førsund Wangen
Ashley Emerald Arias
ROGALAND
Tonje Hoem
Arnfinn Lindaas
Sverre Haaland
Ragna Marie E. Bårdsen
SVALBARD
Janne Kristin Bøyum
Inger-Margrethe Bøe
Silje Meslo Lien
Solveig Roti Dahl
TELEMARK
Svein-Ragnar Tvetenstrand
Karl Anders Ellingsen
Torbjørn Tungesvik
Bjørn Egil Nordgarden
Åsne Trømborg
Sissel Aase Haugan
Kjetil Haugan
Olav Brennemo Eriksen
TROMS
Helga Regine Kaarbø
Geir Arild Gabrielsen
VESTFOLD
Jan Ingar Hansen
Lars Wilhelm Solheim
Roar Pedersen
Per Morten Vaaden
Kristina Konradsen
Aurora Hansen Stokke
Wenche Bøhler
Odd Ketill Danielsen
Ida Marie Aksnes Klausen
Eva Guvaag
ØSTFOLD
Jarl Morten Andersen
Else Marie Lund
Sigurd Røijen
ØSTFOLD
Styreleder: Jens Bakke
Telefon: 993 54 286
Epost: jens.bakke@idd.no
Indre Østfold
Halden
Sarpsborg og Rakkestad
Fredrikstad og Hvaler
OSLO OG AKERSHUS
Styreleder: Kristoffer Andersen
Daglig leder: Elin Hallberg
Telefon: 97 00 58 58
Epost: oslo-akershus@fortidsminneforeningen.no
Oslo og omegn
Bærum
Romerike
Nittedal og Hakadal
Nesodden
HEDMARK
Styreleder: Bianca Wessel
Telefon: 936 58 859
Epost: hedmark@fortidsminneforeningen.no
Hedmarken
Nord-Østerdalen
Solør-Odal
Trysil og Engerdal
Sør-Østerdal
BUSKERUD
Styreleder: Helge Skinnes
Telefon: 901 93 148
Epost: buskerud@fortidsminneforeningen.no
Ringerike
Drammen og omegn
Kongsberg og Numedal
Hallingdal
VESTFOLD
Styreleder: Odd Hjort-Sørensen
Telefon: 415 29 439
Epost: vestfold@fortidsminneforeningen.no Sandefjord
Styreleder: Else M. Skau
Telefon: 918 67 083
Epost: telemark@fortidsminneforeningen.no Vest-Telemark
Styreleder: Anne Marit Noraker
Telefon: 911 03 969
oppland@fortidsminneforeningen.no
Norddalen
Sør-Gudbrandsdal
Verne-Vøla Vestoppland
AGDER
Styreleder: Karl Ragnar Gjertsen
Telefon: 928 09 662
Epost: agder@fortidsminneforeningen.no
Kristiansand og omegn
Flekkefjord og omegn
Aust-Agder Farsund
Styreleder: Grete Holmboe
Telefon: 480 01 359
Epost: rogaland@fortidsminneforeningen.no Haugalandet
Jæren
Stavanger
Ryfylke
Dalane
Daglig leder: Ida Pettersen
Telefon: 944 53 696
Epost: hordaland@fortidsminneforeningen.no Bergen
Bjørnafjorden
Lysøens Venner
Voss
Fana og Ytrebygda
Årstad
Hardanger
SOGN OG FJORDANE
Styreleder: Thomas Bech
Daglig leder: Edel Berg
Telefon: 401 55 971
Epost: sognogfjordane@fortidsminneforeningen.no
Fjordane
Sogn
Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?
Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.
Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.
MØRE OG ROMSDAL
Styreleder: Martin Nystad
Telefon: 400 59 962
Epost: sunnmore.lokallag@gmail.com
Sunnmøre
Romsdal
Nordmøre
DEN TRØNDERSKE AVDELING
Styreleder: Johan Helberg
Daglig leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen
Telefon: 959 35 568
Epost: dentronderske@fortidsminneforeningen.no
Trondheim og Omegn
Den Gamle Bergstad
Steinvikholms venner
Orkdal og omegn
Leksvik
Inderøy
Sparbyggja
Namdal
Frosta
Sør-Innherred
NORDLAND
Styreleder: Arnstein Brekke
Telefon: 909 76 119
Epost: nordland@fortidsminneforeningen.no
Rana
Salten
Vesterålen
Sør-Helgeland
Røst
Sulitjelma
Lofoten
TROMS
Styreleder: Lill-Karin Elvestad
Telefon: 913 77 490
E-post: troms@fortidsminneforeningen.no
Tromsø og omegn
Harstad og omegn
Midt-Troms
FINNMARK
Styreleder: Lene R. Edvardsen
Telefon: 992 93 314
Epost: finnmark@fortidsminneforeningen.no
Alta
SVALBARD
Kontakt: Kristian Angen
Epost: svalbard@fortidsminneforeningen.no
Jeg bekymrer meg for at vi i framtida ikke vil finne eldre driftsbygninger for husdyr og lagring av fôr, eller naust der det ligger en båt, noen garn og blåser, annet enn på museum.
Ifebruar i år trådte to av Riksantikvarens nye bevaringsstrategier i kraft, for henholdsvis kystens og landbrukets kulturmiljøer. I forordet til de to strategiene skriver klima og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen at høsting av havets ressurser og bruken av havet som ferdselsåre har formet kystkulturen. Han skriver også at naturen som livsgrunnlag har utviklet seg til dagens landbruksnæringer, som igjen har ført til en stor bredde av kulturmiljø i landbruket.
Forordene forteller oss at de to bevaringsstrategiene i realiteten handler om
primærnæringene våre med unntak av mineralutvinning. Bare for å slå inn noen åpne dører, så er det er nemlig slik at både kystens og landbrukets kulturmiljø er blitt til som et direkte resultat av næringsutøvelsen knyttet til høsting av havet og jorda. Det betyr også at måloppnåelsen for de to bevaringsstrategiene avhenger av tradisjonsbærere og praktikere som utøver jordbruk og småskala fiskeri.
Bønder og fiskere forsvinner
Bare de siste 50 årene har det skjedd store endringer i hva den norske befolkningen
jobber med. Sammenliknet med årene før 1970 jobber flere og flere i butikker, på kontor og i institusjoner, og færre av oss på åkeren og på havet. Hva gjør det med vår måte å tilnærme oss disse temaene som kulturmiljø? Forstår vi hva som skal til for å bevare landskapet, som i stor grad er formet av bønder og fiskere – ofte i kombinasjon?
I dag er 129 200 landbrukseiendommer ute av drift. De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk blitt redusert med over 30 000 – fra 69 000 i 2000 til 37 000 gårdsbruk i dag. Skjer nedleggingen i
samme tempo framover vil Norge i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk. Den samme tendensen ser vi i antall fiskere i norske kommuner.
Håp for opprinnelig bruk?
Jeg bekymrer meg for at vi i framtida ikke vil finne eldre driftsbygninger for husdyr og lagring av fôr, eller naust der det ligger en båt, noen garn og blåser, annet enn på museum. Den dagen vi ikke har bønder og fiskere som ser verdien av disse byggene, vil den tradisjonelle bruken forsvinne.
Når slike bygninger blir transformert til leiligheter, gallerier eller serveringssteder (noe jeg selv har vært med på å gjøre), er det selvsagt bedre enn at de blir revet. Likevel er det ikke ideelt hvis bevaring av slike bygninger bare blir rettferdiggjort ved at de får en helt annen bruk enn den de opprinnelig ble bygget for.
Dette handler ikke om nostalgi, men om store sammenhenger. For å bevare
kystens og landbrukets kulturmiljøer er vi avhengige av at noen fortsatt driver innen primærnæringene og at vi får til et godt samarbeid med dem. Kanskje vil det å engasjere seg i vilkårene for å drive et bærekraftig fiske, og å støtte bonden under jordbruksoppgjøret bli en liten, men viktig del av løsningen for å ta vare på sporene av det jorda og havet har betydd for landet vårt.
Dette handler ikke om nostalgi, men om store sammenhenger.
TURISTFISKE: Vestre Jakobselv, et tidligere fiskevær i Finnmark som i dag frister turister med rikt laksefiske i Jakobselva som renner ut her. Til høyre kaianlegget som i dag er hotellet Jakobselvkaia. Foto: Trond Rødsmoen
Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen
