Viser vei for jenter inn i tradisjonshåndverket
GENERASJONSKURS : UNGDOMSKURS:
Smiing
Sliping av verktøy
Perspektivteikning
Søknadsskriving
Lage varevindu
Lafting
Tørrmuring
Taktekking med skifer
Måling
Utskifting av tømmer
Skog og materialkvalitet
Verktøykveld
Bygge langeleik
Smiing av munnharpe
Lafting
Bygge tretopphytte
Brikkevev
Frå sau til slitesnor
Ung ambassadør for tradisjonshåndverket
Gamleskolen som ble den nye skolen
En roadtrip om kulturminner: sesong 2
Materialbanken i Farsund
Vern gjennom hvilken som helst bruk?
Fra tegningsarkivet
Vibrandsøy: Et øysamfunn gjenoppstår
Ble husreddere ved et slumpetreff
Turisthytte fem minutter fra sentrum
ENØK-grepene for neste kalde vinter
Utleie: Bo midt i historien!
Steinvikholm slott: Georadar gir spennende funn
Tjæreovnen frem fra glemselen
Kårøya: Sesongstart for krykkjer og folk
Mitt lokallag
Nye medlemmer
Fylkes- og lokallag
Styreleder har ordet
FORTIDSVERN Adresse
Fortidsminneforeningens medlemsblad
Etablert 1974
Ansvarlig redaktør
Trond Rødsmoen, telefon: 412 87 974 trond@fortidsminneforeningen.no
Redaksjon
Joakim Rehaug Roth, telefon: 485 03 314 joakim@fortidsminneforeningen.no
Fagredaktør Årbok
Linn Willetts Borgen, telefon: 976 77 288 linn@fortidsminneforeningen.no
FORTIDSVERN
Dronningens gate 11 0152 OSLO
Telefon: 23 31 70 70
Annonsesalg
Storybold v/ Randi Huth Rogne
randi@storybold.no
Telefon: 995 20 500
Grafisk design: Storybold
Trykk: Ålgård Offset AS Opplag: 7200 eksemplarer ISSN 1504–4645
Abonnement Årsabonnement (fire nummer) kr 600.
Bankgiro: 6011.05.27651
Forsidebilde
Tradisjonshåndverker
Anna Harstad
Foto: Joakim Rehaug Roth
Redaksjonen forbeholder seg retten til å forkorte og redigere innsendte bidrag. Manuskript,
Det kan fort balle på seg. Det vet Erik. Han driver Materialbanken i Farsund i Agder (side 20). Jeg hadde gleden av å komme dit, ganske uforberedt, og det er egentlig den morsomste måten å komme dit på.
Erik samler. Den egenskapen er blitt til en geskjeft som både bevarer og skaper noe nytt.
Han tok imot meg i administrasjonsbygget, en rimelig kjedelig A4-konstruksjon. Etter en prat tok vi turen over til det det egentlig handler om; Materialbanken, en hel liten gate som gir assosiasjoner til både filmkulisser og noe som «alltid har vært her».
Noen stopp hadde Erik lagt inn på veien. Som biblioteket. Og ølsamlingen. Og værelset med fotoveggen. Og styrerommet, der styrebordet består av en gedigen modelljernbane under glass. Og veggen med gamle verktøy. Og stua!
Den ble en realitet takket være et gammelt tv-apparat. Som trengte selskap; møbler, tapeter, ymse tidsriktige gjenstander. Et helt lite museum ble det til slutt. Og midt i all denne samlergleden, energien og galskapen: en grunnleggende tanke om gjenbruk.
Som det også handler om i Stranden gamle skole i Strandfjerdingen i Buskerud (side 10). En grendeskole fr 1865 som har gjenoppstått, med oldebarn av tidligere elever rennende rundt i skolegården. Gjenbruk er det vel også snakk om når folk flytter tilbake til Vibrandsøy i Rogaland (side 32), et øysamfunn verden forbigikk og forlot for flere tiår siden.
All ære til Haugesund kommune som tross trange økonomiske tider valgte å satse på gjenoppliving. «Eg får stadig spørsmål om kva sjøhusa skal brukast til, og kvifor dei er restaurert utan at det er ein plan for bruk. Men skulle me ha venta på det, hadde me ikkje vore der me er i dag. Då hadde bygningane vore vekke».
Ordene tilhører Trygve Eriksen jr., byantikvar i Haugesund.
Noen ganger må en bare begynne. Med et knippe forfalne sjøhus. Eller et fjernsynsapparat.
En stabel av lange planker ligger i et hjørne. Her skal det høvle til sammen 120 bord. - Behagelig arbeid er det i hvert fall, sier Anna Harstad som i dag er hospitant på Norsk Folkemuseum gjennom Norsk Håndverksinstitutts satsing «Ungt tradisjonshåndverk». I august 2023 bestod den unge håndverkeren svenneprøven med glans og kan nå kalle seg tømrersvenn.
– På første dag av sommerjobben tok sjefen øksa og hogg midt i treet.
«Se! Det er ikke noe farlig. Det er bare treverk og det er enkelt å fikse», sa han. Å gjøre feil er en del av yrket, sier tradisjonshåndverker Anna Harstad.
Iet lagerbygg dypt inne på Norsk Folkemuseum på Bygdøy i Oslo har håndverker Anna Harstad et godt grep i høvelen mens hun husker tilbake til sitt første møte med tradisjonshåndverket. Ved siden av henne ligger en stabel av lange flate planker i et hjørne. Takbordene skal legges på et stabbur på museet bare et steinkast unna.
Så langt har hun fått ferdig 25 planker. Til sammen skal det bli rundt 120 når hun er i mål. En skarp høvel er godt å ha. Det skal være kjerneved i alle bordene. Dette kommer til å ta litt tid, men behagelig arbeid er det.
– For meg er dette veldig inspirerende fordi man må ha en ganske bred og dyp materialforståelse, sier Anna. – Det finnes utallige måter å behandle treverket på for å kunne lese og bearbeidet det på riktig måte. Det krever litt. Med tradisjonshåndverk så føler jeg at jeg må se dypere på treet enn i vanlig tømring. Personlig så syns jeg det er veldig gøy å gjøre dette for hånd med gamle verktøy. Jeg lærer stadig vekk om nye teknikker og verktøy.
I dag er 21-åringen på Norsk Folkemuseum gjennom Norsk Håndverksinstitutts satsing «Ungt tradisjonshåndverk». Prosjektet kobler unge håndverkere med interesse for tradisjonelle teknikker og museer med behov for håndverkere. Målet er å få flere unge til å satse i denne retningen.
Jeg har hatt en veldig bratt læringskurve fordi jeg bruker øks så og si hver dag.
Anna skal jobbe ved museet i seks måneder. Omringet av erfarne kolleger får hun god tid til å dykke dypere ned i faget. En givende mulighet, kan hun fortelle. Men hvordan havnet hun her?
Startet på toppen av Spiralen
At hun valgte byggfag omtaler hun som litt tilfeldig. Hun hadde egentlig tenkt å søke idrettslinje på videregående, men fikk mer lyst til å studere noe praktisk. Dermed falt valget på bygg «uten knapt å ha rørt en hammer», som hun beskriver det. Introduksjonen til tradisjonshåndverket begynte med et foredrag på skolen.
Der møtte jeg Audun Eken som ga en presentasjon av hvordan en arbeidsdag til en tradisjonshåndverker er. Jeg ble litt tatt på senga og tenkte «hah, er dette en yrkesvei?» Løpet mitt etter det starta på Spiraltoppen i Drammen i forbindelse med et kurs i restaureringslaft.
For Anna endte dette første møtet med yrket med sommerjobb hos et laftefirma samme året.
– Det gikk veldig bra, og jeg ble positivt overraska. Jeg har hatt en veldig bratt læringskurve fordi jeg bruker øks så og si hver dag. Det er en helt annen måte å jobbe på enn å bruke spikerpistol og andre moderne verktøy.
Det er mange gamle gubber i bransjen, og jeg syns det er gøy å vise at jeg får til like mye som dem.
Siden har hun vært på mange kurs innen tradisjonshåndverk landet rundt, fra taktekking på Dovre til tørrmurring i Sogn og grindverkskonstruksjon i Ryfylke. Hennes engasjement og interesse for håndverket har ikke gått ubemerket hen. I 2022 mottok hun Håndlag-stipend på 25 000 kroner, en utmerkelse som årlig deles ut til fire unge lovende håndverkere i regi av Sparebankstiftelsen DNB og Fortidsminneforeningen.
Flere jenter velger byggfag
I løpet av de fem siste årene har det vært stor pågang av kvinnelige håndverkere inn i tradisjonshåndverket. I dag merker foreningen at det er like mange jenter som søker på kurs innen tradisjonshåndverk som gutter. Samme statistikken gjentar seg til Håndlagstipendet. Ifølge Utdanningsdirektoratet har det vært et markant oppsving i antall jenter som søker seg til bygg og anlegg på videregåendenivå, fra 6.6% i 2019 til 10,4% i dag.
Fortidsminneforeningen har også merket den økte interessen. I 2020 ble Jenteworkshop lansert på Lillingstonheimen i Fjaler, et tredagerskurs i tradisjonshåndverk kun for jenter. Med et mål om å styrke nettverket mellom unge kvinnelige håndverkere har arrangementet vært svært populær de siste fire årene.
Behov for egne kurs for kvinner Mathilde Sprovin, leder av Avdeling bygningsvern, ble overrasket over responsen da foreningen begynte med egne håndverkerkurs for jenter.
– Jeg trodde vi hadde kommet lenger, at det egentlig ikke var behov for egne jentekurs. Men, når vi først lanserte Jenteworkshop ble det fulltegnet relativt kjapt og sånn har det fortsatt de fire årene vi har gjennomført kurset, sier Sprovin.
Erfaringsutveksling i regi av Balansekunst på kurset har åpnet for refleksjoner rund hvordan det er å være kvinne i en relativt mannsdominert bransje. Sprovin har erfart at denne delen av kurset kan være en til dels sår og tøff seanse for mange, men også en fin bevisstgjøring hos deltakerne om at det er lov å reagere på upassende oppførsel i arbeidslivet.
Positive tilbakemeldinger fra kursdeltakere har bekreftet mistankene om at dette har vært en etterlengtet kursarena. Samtlige søkere fra tidligere Jenteworkshoper har søkt om og om igjen. Blant annet en ung tømrer som hospiterer på Norsk Folkemuseum.
– Anna har vært morsom å følge med på. Hun har vært med på mange av våre kurs innen tradisjonshåndverk og har vært sulten på kunnskap. Det var tydelig fra starten at hun hadde talent, og hun var i tillegg ivrig.
Jeg ser på henne som en god ambassadør for unge kvinner som vil inn i feltet, sier Sprovin.
Råd til unge jenter som vil inn Når hovedpersonen selv blir spurt om hvordan det er å være en kvinnelig tradisjonshåndverker svarer hun trygt og kontant: – Til å begynne med var det litt skummelt, men så gikk det bedre og jeg fant ut at det ikke er noe farlig. Det er mange gamle gubber i bransjen, og jeg syns det er gøy å
For femte året på rad arrangeres Jenteworkshop 16. til 22. september. Fortidsminneforeningens eiendom, Toralfhuset, skal settes i stand på Røst i Lofoten der 20 deltakere skal bo på Kårøya i idylliske og spektakulære omgivelser. Med flinke tradisjonsbærere som formidlere skal deltakere bryne seg på en spennende uke med vindusrestaurering. Kystmiljøet på Kårøya har vært og er en sentral del av Røsts lokale identitet.
Mer om Jenteworkshop finner du på Fortidsminneforeningen.no/hva-skjer
vise at jeg får til like mye som dem. Jenter kan få til akkurat det samme. Jeg har erfart at så lenge du har de rette teknikkene og tar hensyn til kroppen din, så får du til utrolig mye selv om du ikke er sterk som en bjønn. Å være jente har ikke noe å si. Det viktigste er å ikke være redd for å feile.
Etter å ha stått tom og forfallen i flere tiår er det igjen liv i Gamle Stranden skole i bygda Strandefjerdingen i Ringerike kommune i Buskerud. Den istandsatte grendeskolen er nå en montessoriskole. Her er styreformann Bernt Gran med sønnen Bernhard Lerberg Gran og kameratene Herman Øveraasen Løvenskiold og Viktor Barth Olsen, alle seks år gamle og ennå noen år for unge til å gå i Gamle Stranden skole.
Tippoldeforeldrene til noen av dagens skolebarn har sittet i samme klasserom i Gamle Stranden skole på Ringerike. Skolebygget fra 1865, som har stått ubrukt i flere tiår, er nå reddet og restaurert på privat initiativ.
Utgangspunktet var at styreleder Bernt Gran og 17 andre initiativtakere ønsket en montessoriskole til barna sine. Noe slikt fantes ikke i bygda, så de måtte starte en selv. Dermed kjøpte de en gammel skole som kommunen ikke lenger brukte, til en relativt rimelig penge. På tomten sto to skolebygninger, en fra 1980-tallet og et tømmerhus fra 1865.
Det nyeste huset passet fint som barneskole. Men hva med det eldste? Kunne det brukes til Montessori ungdomsskole? «Bare riv det», mente noen. De 18 initiativtakerne så også til å begynne med for seg en endeløs byggeprosess med kommunale krav og kostnader som løp ukontrollert. Men ifølge Gran skjedde det ikke slik.
– Vi fikk en mye finere ungdomsskole enn vi kunne ha fått om vi hadde revet det og bygd en ny skole på tomten. Vi fikk restaurert et kulturminne i bygda. De offentlige kravene var overkommelig. Og det ble faktisk billigere, oppsummerer han.
Bevaring og offentlige krav Jeg møter Gran sammen med elevene Ida Viktoria Eriksen og Thorvald Kopstad i et av klasserommene under en kuldeperiode i januar. Skolen startet opp i august 2022, så 12-åringene er inne i sitt andre skoleår på Gamle Stranden.
Inne i det i alt ca. 400 kvadratmeter store tømmerhuset over to etasjer, er det godt og varmt, med behagelig gulvvarme – fra varmepumpe. Det er tydelig at de gamle tømmerveggene isolerer godt.
– Det var vanskelig å balansere mellom å beholde så mye originalt av bygget som mulig og samtidig gjøre det moderne og funksjonelt som skole, og å tilfredsstille alle offentlige krav, minnes Gran.
Det er kun brukt linoljemaling, inne som ute. Fargene har de funnet frem til ved å skrape i veggene lag for lag. Derfor er veggene som på 1800-tallet; blekgrønne, blek oker og dust gammelrosa, og på kjøkkenet mørk og dus blå-turkis-grått.
– Vi brukte bare lokale håndverkere, dels for å inkludere hele bygda i prosjektet, og dels for å skolere lokale krefter i hvordan
eldre hus må rehabiliteres med tradisjonelle materialer.
Men vinduene er nye, må han vedgå. Grunnen er at det viste seg at bare ett vindu var originalt. Det er nå til restaurering hos en konservator i Ringerike museum. De andre var halvgamle, ville bli for dyre å restaurere, og da valgte de heller moderne og helt tette vinduer. Ellers er skolebygget energieffektivt som det er, og lydtett er det også.
– Kravet mot støy er gipsplater. Vi målte støyen fra veien der ute og det viste seg at de originale tømmerveggene her var mer
støydempende enn moderne gipsplater. Kvaliteten på tømmeret er helt uovertruffent, så tett, så tungt.
Om det var offentlige krav til skolebygg som vi ikke kjente til? Ja, noen, om brannsikring og støy. Vi har hatt en branningeniør her for å sjekke brannsikkerhet. Det har vært en del runder, men det er som det skal være. Det er bra at det er strenge regler for skoler. Vi har hatt en god dialog med Ringerike kommune, sier Gran.
Rektors hemmelige kikkehull
Grunnen til at det større skolebygget på tomten bare er c. 40 år gammelt er at den store skolebygningen som stod der før – som var fra 1910 – brant ned tidlig på 1980-tallet. Det var imidlertid ikke den første brannen ved skolen. På 1970-tallet oppsto en pipebrann i den gamle skolen. Minnene fra denne brannen sitter ennå i veggene. Gran viser frem noen små vinduer mellom entreen og et av de to klasserommene.
– Dette er ikke en interessant arkitektonisk detalj for å slippe inn mer lys, men vinduer som ble satt inn for å skjule hull som brannmannskapene laget under brannslukningen. Brannmennene var ganske hardhendte, det må ha vært en dramatisk pipebrann. Men dermed fikk vi et arkitektonisk element by accident, fastslår Gran.
Så viser han frem et mindre hull uten glass, denne gangen i den originale døren mellom to klasserom.
– Opprinnelig var rektors leilighet på den ene siden av denne døren, og skolen var på den andre. Og her er kikkhullet hans. Slike kunne rektor spionere litt på elevene hvis han ønsket.
Dette er ingen praksis som Gran har noe lyst til å videreføre. Men å følge nøye med på hva som skjer på skolen, det gjør han, med tre egne barn i skolealder. De går foreløpig på barneskolen over tunet, men neste år skal den eldste begynne på ungdomsskolen.
Stod for mye av byggeprosessen selv Initiativtakerne betalte 4 millioner for 15 mål tomt med et større og halvgammelt bygg på, det som nå brukes som Montessori grunnskole, pluss det gamle tømmerhuset. Sistnevnte var verdsatt til kroner null av kommunen. Det ble pusset opp til 6,5 millioner.
Som alle privatskoler får Gamle Stranden skole 85 prosent tilbake fra staten for hva hver elev koster. Mange privatskoler, inkludert Montessori-skoler, tar skolepenger for å dekke de resterende femten prosentene. Det gjør ikke denne skolen.
– Hvordan regnestykket går opp? Vi driver bedre og mer effektivt enn det offentlige.
Slik var det under rehabiliteringsprosessen også. Vi var selv byggeledere. Det kan man spare mye penger på. Vi gjorde oppryddingsarbeidet selv også, opplyser styreformannen.
– Jeg liker ikke å kaste. Det er mer ressursvennlig å bevare. Dessuten synes jeg at gamle ting er fine, innskyter tolvåringen Thorvald, som er odelsgutt på en gård tre kilometer unna. Han liker å snekre, og han liker historie, ikke minst vikingtiden. Derfor holder han på å bygge et tjue meter langt vikingskip sammen med 20-30 andre frivillige. Skipet bygges av eik og planlegges sjøsatt i Tyrifjorden i 2025.
Ida synes det er viktig å bevare bygningen på grunn av historien den har spilt i lokalsamfunnet. I tillegg er det mer hjemmekoselig i det gamle huset, det «føles litt som å komme hjem».
– Jeg ville ikke ha noe imot å bo i et så gammelt hus selv, sier hun.
De fleste grendeskolene ble nedlagt Gamle Stranden skole er en av stadig færre gjenlevende skolehusene fra et viktig kapittel av norsk historie.
Etter fastskoleloven av 1860, som bestemte av grunnskoleundervisningen som hovedregel skulle skje i en skolebygning, ble det bygget over 4600 skolehus rundt om i Norge.
Over: De 18 initiativtakerne var opptatt av å bruke lokale håndverkere. Selv tok de hånd om byggeledelse og opprydding, noe som reduserte kostnadene.
Foto: Bernt Gran
T.v.: Under istandsettingen ble det avdekket spor etter en voldsom pipebrann på 1980-tallet.
Foto: Bernt Gran
Byggmester Even Stillerud og kollegaene hans hadde en utfordrende jobb med å tenke antikvarisk og samtidig tilfredsstille moderne byggekrav og standarder. Her er nye etasjeskiller på plass. Foto: Bernt Gran
Ved forrige århundreskifte fikk fremdeles omtrent åtti prosent av befolkningen sin utdannelse i disse grendeskolene.
Men på 1950- og 1960-tallet kom det nye skolereformer, og de fleste grendeskolene ble nedlagt. Det finnes ingen sentral oversikt over hvor mange av bygningene som er bevart. Norsk institutt for kulturminneforskning har imidlertid undersøkt hvordan det har gått med grendeskolene som ble bygget rett etter fastskolereformen av 1860 i tre kommuner - Flekkefjord, Grimstad og Suldal. Det viste seg at 64 prosent av grendeskolehusene er bevart, 32 prosent er gått tapt, og de resterende skolene flyttet eller sterkt ombygd.
De gamle skolehusene er stemoderlige behandlet, synes seksjonssjef Leidulf Mydland ved Riksantikvaren, som har skrevet sin doktoravhandling om skolehuset som kulturminne.
Han mener at en av årsakene til at de gamle skolehusene ikke har fått samme status som kulturminner som for eksempel gamle kirker, gamle militærbygninger og fyr, er at de ofte er enkelt bygget. Det har vært vanlig – kanskje særlig i tidligere tider – å legge vekt på arkitektoniske, stilhistoriske og estetiske kvaliteter ved selve bygningene.
«Uskjønt preg, stygg form og stygg farge»
Disse gamle grendeskolene var små, påpeker Mydland. Åtti prosent av grendeskolene som ble bygd mellom 1860 og 1920 hadde bare ett klasserom, slik som Gamle Stranden. De var ikke monumentale og imponerende, heller det motsatte. Selv om mange vil finne dem sjarmerende
i dag, var smaken annerledes for drøyt hundre år siden. Grendeskolene hadde et «uskjønt preg, stygg form og stygg farge», mente for eksempel forfatteren av en artikkel fra 1888.
«Med tanke på hvilke kulturminner som ofte er viet oppmerksomhet og hvilke kulturminner som er vektlagt innenfor den autoriserte kulturarvdiskursen (AHD), var det derfor lite ved selve skolehusene som tilkjennega at denne bygningsgruppen skulle blir verdsatt som viktige kulturminner», skriver Mydland.
I motsetning til endel andre eldre bygg, ble grendeskoler ifølge Mydland heller ikke knyttet til demokratiutvikling, nasjonalbygging og folkeopplysning. Grendeskolene ble ikke vurdert som å ha «noen symbolsk rolle i nasjonalbyggingsprosjektet, men kun et redskap i dette prosjektet».
Bygdekultur lavt verdsatt
Grendeskoler sto ikke på embetsmannsstatens radar på1800-tallet, da man først ble opptatt av kultururminnebevaring, konkluderer han.
«Innenfor den tradisjonelle, hegemoniske kulturarvdiskurs i Norge inngikk ikke skolehuset, bedehuset og forsamlingshuset. Ikke fordi disse bygningene ikke hadde samfunnsmessig betydning, eller hadde vært viktig i tradisjonsbyggingen, men primært fordi de representerte andre verdier enn det kulturminneforvaltningen tradisjonelt hadde ivaretatt og stått for. Skolehusene, bedehusene og forsamlingshusene representerte ikke tradisjon og kontinuitet, men vilje til brudd og forandring.»
Når en del grendeskoler allikevel er blitt tatt vare på, skriver han, er det ofte fordi lokale krefter oppfatter dem som en viktig
del av hjembygdas historie – slik som de 18 initiativtakerne på Ringerike.
Satsing på skolebygg var omstridt Det fantes dessuten en del motstand mot å bygge skolehus overhode på midten av 1800-tallet. Hvorfor kunne man ikke bare fortsette å ha undervisningen på omgang på gårdene, slik det hadde vært før 1860, mente noen. Og hvorfor ikke bare bruke hus som sto ledige eller kjøpe eksiterende hus, foreslo andre.
Noen var ikke så sikre på om allmuens barn trengte så mye undervisning, selv om folkeskolen var blitt opprettet allerede i 1739 slik at alle skulle kunne lese sin Bibel og Katekismus, selv og skoleloven av 1827 innførte skoleplikt i sju år for alle. Omfattende skolegang kunne jo forsterke tendenser til sosialt opprør.
En av lærerne i skolekretsen, Johann Semmen, var faktisk med i den store Hattemakerfeiden, det revolusjonære opprøret på Ringerike som var ledet av Marcus Thrane i 1851.
Dette var noen år før Stranden skole ble bygget og det fremdeles var omgangsskole i bygda. Semmen var formann for en av arbeiderforeningene i Ådalen, fikk tre års tukthus på Akershus festning og mistet jobben, står det i en jubileumsartikkel som ble skrevet da Gamle Stranden skole fylte 125 år i 1990.
Tegnet av en fremsynt mann
«Johan Lyder Brun var sogneprest i Norderhov da 1860-loven kom. Han var ikke interessert i skolespørsmål», forteller May B. Odden, leder i Ringerike, i en artikkel om naboskolen, Veien gamle skole.
Det var derimot residerende kapellan Peder Broch. «De gode tiltakene Broch kom med satte sognepresten seg imot. Han mente de ikke hadde råd til å bygge skolehus, og ta det utlegget som fulgte med. Men, så var det en flink og framsynt mann som grep inn og fikk kastet planen sognepresten kom med», skriver Odden.
«Mannen var Olaus Færden. Han hadde et godt og praktisk skjønn og la frem en tegning han selv hadde laget. Etter denne tegningen bygde de Veien skole i 1864. Skolen ble innviet 22. oktober 1864, og kostet kr 2.960.»
Flere skoler i området, blant dem Stranden, ble senere tegnet av Færden, ifølge Odden etter omtrent samme mønster.
Den første læreren da skolebygget på Stranden sto nytt, var seminarist Nils Torgersen Baardseth. Seminarist betydde at han hadde gått på en av de første lærerskolene, og det var det ikke alle lærerne som gjorde så tidlig i skolehistorien. Elias Martin Hemb ble ansatt i 1875 og virket i 40 år. Han var en nærmest legendarisk lærer, som var husket av generasjoner av bygdefolk. Den første kvinnelige læreren var Marie Drøvdal. Hun ble ansatt i 1876.
Fra 1950-tallet og utover ble det eldste skolebygget på Stranden mest bruk til sløyd og skolekjøkken.
Små skolebygg passer pedagogikken Totalt sett har det blitt 216 færre grunnskoler i Norge de siste ti årene. Og i kjølvannet av sentralisering av barne- og ungdomsskolene i kommunene vokser det opp privatskoler. Hver tredje private grunnskole i Norge er i dag en montessoriskole, ifølge Utdanningsdirektoratet.
I seks av ti tilfeller hvor en privat skole erstatter en nedlagt offentlig grunnskole, er det Montessori som blir valgt. For 30 år siden gikk rundt 200 elever på tre montessoriskoler i sentrale strøk. Nå finnes det en montessoriskole på 88 steder over hele
Over: Kjøkkenet er moderne, men linoljefargen på veggen er den samme som på 1800-tallet.
T.v.: Døren mellom skolestua og det som tidligere var rektors leilighet er original. Tidens tann er tatt vare på og forteller sin historie.
Under: De solide og tykke tømmerveggene er hentet frem i dagen.
Bygningens eneste originalvindu er sendt til restaurering hos en konservator i Ringerike museum.
Folk i bygda får en liten tåre i øyekroken når de ser hvor flott vi har gjort det her!
landet, skriver Utdanningsnytt. Det utgjør nær en tredjedel av landets 278 private grunnskoler. Bernt Gran minner om at de små bygningene, ofte med bare ett klasserom, passer godt til montessoriskolens pedagogikk, hvor elevene ikke blir delt i klasser etter alder.
NTNU-forsker Pia Hagerup har en mistanke om at kommunereformen vil bidra at flere kommuner må revurdere skolestrukturen, også i årene som kommer.
Fra 1950-tallet og utover ble det eldste skolebygget på Stranden mest bruk til sløyd og skolekjøkken. Nå kan det igjen høvles og sages, med denne kroken satt av til nettopp sløyd.
«Når skolene legges ned, må barna busses på smale vinterveier til den gamle nabokommunen, som de ikke har tilhørighet til. Det blir det brennhete saker av», sier hun til Utdanningnytt. «Men bygda er avhengig av ressurssterke og aktive foreldre for at det skal opprettes en privat skole.»
Bygdesamfunnets sjel
Styreformann Gran, som er forfatter, jurist og historiker, er åpenbart en av disse ressurssterke og aktive. Han er dessuten en veteran innen frivillig restaurering og bevaring. Gran bor selv i en tidlig sveitservilla fra 1875, og har vokst opp i et lignende hus på Snåsa.
– Jeg skulle ønske at jeg hadde vært elev her på Gamle Stranden skole selv. Kona mi, Marte Lerberg, vokste opp her. Hun gikk på denne skolen, det vil si den store barneskolen bak oss. Det har mange i hennes slekt gjort.
Vi er ikke så langt fra Hønefoss, men Strandefjerdingen er allikevel et eget bygdesamfunn, og slik har det vært til alle tider. Ringerike er et av Norges eldste kulturlandskap, det har bodd folk her i 4000 år, fortsetter Gran – og blir lyrisk:
– Tenk deg å bli undervist blant tømmervegger malt med linoljemaling. Da får du tanker om de lange linjene i livet! Tenk på alle elevene som går på denne skolen som hadde oldeforeldre og kanskje tippoldeforeldre som også gikk her! Samtlige av oss 18 initiativtakere har familie som har gått på denne skolen – og det har også mange, mange flere i lokalsamfunnet. Vi har fått veldig mye skryt. Folk i bygda får en liten tåre i øyekroken når de ser hvor flott vi har gjort det her!
12-åringene Ida Viktoria Eriksen og Thorvald Kopstad trives godt på en skole med historie i veggene.
I november 2023 ble Bernt Gran og de øvrige 17 initiativtakerne satt pris på av Fortidsminneforeningen, med diplom under utdelingen av Buskerud avdelings bevaringspris. I begrunnelsen heter det: «Innvendig har de fjernet nyere lag som har gjemt bort det gamle huset, og tømmerveggene har igjen kommet frem. Samtidig som de har lagt vekt på å beholde originale detaljer, har de i tillegg fått til et moderne og funksjonelt skolebygg. Dette viser at det er fullt mulig å bruke en gammel skole, selv i den moderne tiden!»
Podkasten Om Hus og Folk er tilbake. Dette er ifølge skaperne Mathilde og Anette et «litt skranglete prosjekt». Veldig enkelt, veldig nedpå, men med store oppgaver! Følg gjerne med dem på turen!
møte et kulturminne – et hus, en herskapsvilla, en låve, en verkstedhall – er å møte en historie. Eller rettere sagt, det er som oftest å møte flere historier. For de er gjerne gamle, kulturminnene, det sitter generasjoner av liv i veggene.
Vår inngang til bygningsarven og kulturminnefeltet varierer; som eiere, aktivister, frivillige, som ansatte i forvaltningen, ved museene eller organisasjonene. Vi lar oss alle fascinere av historiene som sitter i husene, i veggene. Sånn sett er vi alle historiefortellere.
Spre budskapet
Fortidsminneforeningens formålsparagraf ble vedtatt ved opprettelsen av foreningen i 1844. Der heter det at vårt oppdrag er «at oppspore, undersøge og vedligeholde Norske Fortidsmindesmerker, især saadanne, som oplyse Folkets Kunstfærdighed og Kunstsans i Fortiden, samt gjøre disse Gjenstande bekjendte for Almenheden ved Afbildninger og Beskrivelser.»
Foreningens grunnleggere så viktigheten av å gjøre kulturminnene kjent for de mange, for allmuen. Det skulle drives opplysningsvirksomhet som tjente formålet.
Derfor var noen av de første oppgavene til foreningen å reise rundt, måle opp, dokumentere, og deretter trykke og distribuere oppmålingstegningene som vakre trykkede stikk.
Formålsparagrafen til Fortidsminneforeningen er den samme i dag, 180 år etter oppstarten. Ordlyden er modernisert, men foreningen skal fortsatt arbeide for kulturminner og fortsatt drive opplysningsarbeid. Det gjør vi på mange måter, blant annet gjennom publikasjonen du sitter med nå. Og så har vi podkasten Om Hus og Folk, sesong 2!
Bobil og opptaksutstyr
Om Hus og Folk har en enkel rigg: Mathilde Sprovin fra Fortidsminneforeningen og Anette Ramstad fra Bygg & Bevar, utstyrt med en bobil og opptakerutstyr.
I 2020 gikk turen Oslo-Kirkenes og resulterte i 20 episoder. Tur nummer to ble gjennomført sommeren 2023 og er blitt til 11 episoder som slippes rett før påske. I denne sesongen er siste del av landet dekket: Sør- og Vestlandet. Vi følger kysten fra Oslo mot Sørlandet, og så vestover forbi Lindesnes, Jæren, Stavanger og Sævareid.
Intervjuene spilles inn på plassen, i huset, og forholdene er varierte. Noen steder er huset i en restaureringsprosess, andre steder er arbeidene ferdig – eller ferdige blir de vel egentlig aldri, ikke gamle hus. Og eierne som intervjues er klar over dette. De har latt seg engasjere for lengst, de vet det er en livsstil å eie gamle hus.
OM HUS OG FOLK
En roadtrip om kulturminner
• Laget av Anette Ramstad og
Mathilde Sprovin
• Slippes 22. mars 2024
• 11 episoder
• Er å finne på Spotify og iTunes.
– Vi kjemper alltid for at en kunde ikke skal rive, men når det ikke er mulig gjør vi det nest beste; å ta vare på og gjenbruke materialene, sier Erik Bjørndal i Materialbanken. I fjor utgjorde det 300 tonn!
tekst og foto: Trond Rødsmoen
– Det er knallgøy når vi klarer å snu en kunde som allerede hadde bestemt seg for å rive. At vi klarer å skape en forståelse for at det som er der, det kan tas vare på og bli noe unikt.
Erik Bjørndal leder an gjennom verkstedet, der en kollega er i ferd med å restaurere listverket til en gammel dør. Varmelampa gløder og gammel maling smeltes av. I tillegg skal deler av karmen kopieres, den opprinnelige var for råtten til å kunne reddes i sin helhet. Snart skal den tilbake på plass i en 1700-talls sjøbod i Farsund sentrum.
Vi er i Materialbanken, en håndverks- og gjenbruksbedrift bygget opp gjennom de siste 15 årene. En bedrift som lever av å bevare, men som paradoksalt nok er basert på at bygninger også rives.
– Vi kjemper alltid for at en kunde ikke skal rive, men når det ikke er mulig gjør vi det nest beste; å ta vare på og gjenbruke materialene, sier Bjørndal.
– Jeg har alltid hatt en filosofi som sier at vi skal gjenbruke og gjenskape og ikke kaste. Og så har jeg prioritert bygningsvern, å ta vare på gamle bygg. Jeg begynte som tømrer, og reagerte på at veldig mye ble kastet. Jeg hadde ikke som mål å redde verden,
det var egentlig ikke miljøvern jeg hadde i tankene heller, men det var mer det unike, den gamle bjelken som har stått der i hundre år, det var den som fascinerte meg. Jeg syntes det var galematias å bare hive disse tingene. Det sleit jeg med, men jeg kom jo med disse tankene som 18-19 åring, og det var ingen som gadd å høre på meg.
Forut for sin tid
Som fersk tømrer begynte han for seg selv i 1997. Tøft, kaller han det, det var ikke mange som hadde trua på en ung gutt med nye tanker. Han begynte med noen oppdrag på gamle hus, prøvde å skifte ut minst mulig. De begynte med å restaurere vinduer, to-tre mann.
På det meste har han hatt 36 ansatte i firmaet, men bedriften spriket: Nybygg eller restaurering? Et valg måtte gjøres.
I dag er det mange som gidder å høre på ham. Og som har stor glede og nytte av det han startet den gang. Gjenbruk, bevaring, sirkulærøkonomi, alt dette er blitt dagligtale. Og praksis.
Han vil kanskje ikke bruke et slikt ord om seg selv, men han kan utvilsomt beskrives som visjonær, en som så noe som bransjen
og kolleger rundt ham ikke så, ikke på den tiden.
– Jeg tok med meg videre de håndverkerne som ville være med i min filosofi. Vi tar ett og annet nybyggprosjekt, men er aldri med og kjemper om anbud. Vi er blitt en bygningsvernbedrift, sier Bjørndal.
Et sted for hele familien
Visjonært er likevel ikke ordet som slo meg da jeg tok av fra Fv 43 mellom Farsund og Vanse og kjørte mot Røsseviga næringsområde. Temmelig traurig på en hvilken som helst dag, men denne dagen, med sur vind, tåke og pissregn hjalp det fint lite at nærmeste nabo, et pukkverk, heter Hollywood.
Men her i den visuelle gudsforlattheten skjuler det seg en perle. I det jeg svinger inn på plassen får jeg umiddelbart en følelse av at dette har vært her i årevis, noe som har vokst frem organisk, bit for bit. Men sånn er det slett ikke. Her er alt nytt. Og alt er gjenbruk.
– Ingenting du ser her har stått her fra før. Alt er bygget av noe som kunne blitt søppel. Det er vi dag utrolig stolte av å ha fått til. Samtidig har vi skapt et miljø, denne gata som vi har prøvd å etablere.
– Målet mitt med dette stedet er å oppmuntre til bevaring og bygningsvern, å skape et miljø her der alle kan føle seg velkommen, sier Erik Bjørndal. De siste 15 årene har han bygget opp Materialbanken, en plass for omsetning av brukte bygningsdeler.
Abdiqadir Hassan Abdi og resten av kollegaene sørger for at Materialbanken er blitt en attraksjon. Hver lørdag mellom 10 og 14 holder de åpent for publikum.
Og det er virkelig som en liten gate, her midt i et industriområde. Folk kommer kanskje innom en dag på jakt etter en dør, noen vinduskarmer, kanskje et beslag eller noen takstein. Og så er de tilbake neste lørdag, men da er jaggu ungene, svigermor og fatter’n med! En dag med familien, med opplevelser for store og små; carporten med en Chevrolet 1946, en autentisk melkerampe, en hel vegg full av gjenstander det kan snakkes om i timevis, en båt henger i taket, et komplett bibliotek, en verktøysamling, ølsamling (!), 60-tallsstua. Mannen samler og samler og hviler aldri?
– Jeg holder alltid på med noe. Å slappe av er helt ukjent for meg.
300 tonn med gjenbruk
En haug gamle planker, dører og andre gjenbruksmaterialer kan lagres hvor som helst, i en låve, en moderne lagerbygning. At de akkurat her lagres i et knippe bygninger som selv er bygget av gjenbruksmaterialer skaper en ekstra dybde til fortellingen. For det er en fortelling, det som er blitt til Materialbanken i Farsund.
Vi sitter først i et rom som er kjipt som fy – hans ord, ikke mine, men han har rett –og det er bevisst at det skal være sånn, dette skaper ikke noe miljø, dette er det du forventer å finne i et kontor og et administrasjonslokale. Vi snakker om hvordan det begynte,
hva han har bygget opp, opp og nedturer. Og et valg han tok for noen år siden.
Han var håndverker og ble en bevarer.
– Vi begynte kanskje ti år for tidlig, det var mye motbakke de første årene, men i dag opplever vi at politikere og andre har et mer åpent sinn. Gjenbruk er noe alle snakker om, så vi har nok et lite forsprang, sier Bjørndal.
De blir sett på som en foregangsbedrift, og har hatt samlinger for andre som ønsker å lære og etablere noe lignende andre steder i landet, i Trondheim, Stavanger, Bergen, Narvik.
– Det er krevende å starte noe som dette, det tar tid å bygge seg opp et volum som kan bidra til inntjening man kan leve av. Vi omsatte 300 tonn gjenbruksmateriale i fjor, det er store mengder og også noe det tar tid å samle inn og ha på lager, sier Bjørndal.
Dører er populært. Og vinduer. Smidde originale spiker til 12 kroner stykke selger de også. Men dette bruker de også selv. Når de får et oppdrag må de sørge for at de har nok materialer. Og ofte må det samles over flere år før de har nok til ett oppdrag.
– Vi opplever nå at vi har oppnådd så pass mye i markedet og fått god markedsføring gjennom de prosjektene vi har gjennomført uten å rive, dette er en modell jeg har jobbet etter i 10-15 år. Men det er først nå vi opplever at folk etterspør dette. At et låvebygg som anses som ubrukelig i dagens moderne
gårdsdrift, ja kanskje er gården nedlagt, men låvebygget står der, og så ringer de og ber oss rive dritten og tegne et nytt bygg. Så spør vi: «Er du helt sikker på at du skal rive, skal du ikke ta to steg tilbake og revurdere?»
Noen ganger revurderer de. Andre ganger velger de å rive. Leit, men så bidrar de til Materialbanken.
– Vi kjøper ikke, vi demonterer det vi vil ha, vi gjør rivejobben for dem. Jeg føler at vi har tapt noe når vi river. Men vi opplever at stadig flere kommer til oss med varer. Selv konkurrenter innen nybygg kommer med varer. «Hei, vi har 14 bjelker her, som dere kanskje vil ha?»
Over tid har de opparbeidet et såpass stort og unikt varelager at firmaer også kontakter dem når de mangler noe spesifikt. Dette bidrar igjen til økt oppmerksomhet og økt kompetanse.
Et møtested for bygningsvern «Topprommet», tilbygget som har kommet til i løpet av vinteren, er blitt kurs- og konferansesenter. Her skal det holdes håndverkskurs for profesjonelle og huseiere, samlinger for elever på tømrerlinja, foredrag, vindusrestaurering, søknadskurs.
– Målet mitt med dette stedet er å oppmuntre til bevaring og bygningsvern, å skape et miljø her der alle kan føle seg velkommen. En kafé, møtested, for kurs og
andre arrangementer, et museum i seg selv. Vi opplever enormt mye besøk på lørdager, da er det gøy å være her. Noen dager selger vi for 20 000 kroner, andre ganger nesten ingenting. Men det er veldig gøy og veldig sosialt.
Henter ut egnet trevirke fra skogen Materialbanken er ikke bare gjenbruk. Den er også et verksted. Her lages paneler og listverk med ønsket historisk profil, her gjenskapes deler av dører og vinduer som er gått tapt. Her kan du få akkurat det du ønsker, til ditt prosjekt.
Egen tilgang til trevirke har han også. Erik Bjørndal samarbeider med bønder med egen skog og sag. Der kan han plukke
trevirke som han øremerker ulike prosjekter. Trevirke av malmfuru som skal brukes til kledning, vinduskarmer. «Denne bruker vi til 2x6, denne til 4x4, denne til lekter.» Akkurat nå har han 300 stokker som skal hente i februar – og han vet akkurat hva de skal brukes til.
«Velsignede gulvbord»
Akkurat nå restaurerer Bjørndal Vaages hus, en sjøbod fra 1700-tallet i Farsund sentrum. Skifte av panel, restaurering av vindene og døra. På taket ligger nylagt, gammel takstein; tre sjatteringer viser at det er hentet fra ulike steder og hus. Sjatteringer som forteller sin egen historie.
Ja, historier, som det er utallige av og som
de prøver å holde orden på. For hvor kom akkurat den døra fra? Og de vinduskarmene i teak? Og golvbordene, er det noen av de «velsignede»?
– Vi har temmelig god orden på hva vi har på lager. Det er en del av historien, det å vite hvor materialene kommer fra. Velsignede gulvbord stammer fra 11 prestegårder som for noen år siden ble fraflyttet og modernisert da boplikten ble fjernet, sier Bjørndal.
Og innrømmer at det kan hende at han bløffer litt i ny og ne.
– Ingen tar skade av en liten røverhistorie.
Bokhandelens signatur
Vi er i Kulturbokhandelen i sentrum, I en velholdt hvit bygning på Torvet holder
Sorte murstein? Det var jo slett ikke de jeg hadde sett for meg, ikke det jeg så i San Fransisco! Jeg var helt fortvilet, men i dag ser jeg at de hadde rett, det er blitt veldig fint. Det lærte meg å overlate ansvaret til dem som kan det, sier Åshild Vere Jacobsen.
Åshild Vere Jacobsen til. Hun kjøpte huset i 2012 og begynte forvandlingen i 2017.
– Her har det vært slakter, legekontor, forsikring og de bygget om hver gang, sier Åshild.
Hun fulgte opp selv, ved å omgjøre huset til en moderne leilighet i andre etasje og bokhandel og kulturhus i første. Det måtte store grep til, blant annet for å skape funksjonelle etasjeskiller, noe hun fikk hjelp av Bjørndal og Materialbanken til å realisere.
– Vi visste nesten ikke hva vi selv ville, men jeg hadde vært på studietur til San Francisco. Der så jeg to ting som inspirerte: mursteinsvegg og tregulv.
Og sånn ble det. Et lass med murstein fra et hus i bakgården og fra husets egen pipe. Murstein som Åshild selv satt og renset, en etter en. I dag er murveggen blitt Kulturbokhandelens signatur; når bilder fra arrangementer dukker opp i avisen eller i sosiale medier er man ikke i tvil om hvor det er tatt.
– Vi samarbeidet først med et arkitektkontor, men vi fant ut at det ble for dyrt. Materialbankens tilnærming var mer overkommelig. «Hva med å gjøre dette, vi har
Et lass takstein på vei til et 1700-tallshus i utkanten av Farsund, der huseier
Marit Jølle er i ferd med å sette i stand huset som har vært i familiens eie i mange generasjoner.
noe stein, og noen fine, gamle plankebord. Kanskje det kan bli en løsning.» Vi brukte mye tid til å få det til å se fint ut. Fint, og funksjonelt, ikke som et museum.
Mens det innvendig er gjort store endringer for å tilpasse til tidsriktig bruk, er det utvendig gjort mye for å tilbakeføre til det opprinnelige. Skifertaket er tilbake, noe som i utgangspunktet ville vært et veldig fordyrende element. Men for Bjørndal var dette så viktig at han gikk med på å selge den brukte skifersteinen for samme pris som ny takstein. – Skiferstein var det eneste rette for dette huset midt i Farsund sentrum. Det måtte bli sånn!
P risen blir delt ut til personar, organisasjonar eller miljø som har gjort ein særleg innsats for
> registrering, bevaring og/eller restaurering av kulturminne
> formidling av kulturminne, nasjonalt eller regionalt
> bruk/gjenbruk og vedlikehald av kulturminne
> frivillig innsats for bevaring av kulturarven
Prisen består av eit kunstverk, diplom og kr. 75.000. Vi håpar mange nyttar høvet til å nominera gode kandidatar.
Nominasjonsskjema finn du på Riksantikvarens nettside: www.ra.no
Nominasjonsfrist: 15. april 2024
Spørsmål?
Kontakt Gunvor Haustveit hjå Riksantikvaren, e-post: gha@ra.no
Tømmeret har ligget i rundt 15 år på et lager, i påvente av en passende bruk. Nå skal det bli del av restaureringen av Baches bu, en sjøbod fra 1700-tallet.Vår hovedoppgave er å sikre bevaring av kulturminneverdier inn i framtiden. Det betyr at vi må prioritere å sikre de verdiene som spesifikt gjør noe til et kulturminne, gjennom bevaring og bærekraftig bruk. I det siste ligger kjernen – vi skal legge til rette for at det som er kulturminner i dag også kan være det om 100 år. Da må vi ikke bare snakke om bruk, men om hvilken bruk.
tekst og foto: Ola H. Fjeldheim, generalsekretær i Fortidsminneforeningen
Du skal ikke lese mange linjene i en tekst om kulturminner før du treffer på uttrykket «Vern gjennom bruk». Riksantikvaren fremmer det som sin strategi, Kulturminnefondet jobber for «Vern gjennom aktiv bruk» og Norsk kulturarv har det som sitt motto.
På ett vis var det der det startet. Stiftelsen Norsk kulturarv ble opprettet i 1993 og har siden da gjort en kjempejobb med å løfte fram eierne som helt vesentlige for å sikre bevaring og med å «arbeide for og delta aktivt i forsvarlig næringsutnytting av kulturarven». Påminneren var viktig da, og er det fortsatt.
Kulturminnets bruksverdi
Men selv om støvet måtte blåses av «bruk» som verktøy for vern på 1990-tallet, så var det heller ikke da noe nytt. Nåværende byantikvar i Trondheim Mette Bye viser i sin doktoravhandling Histories of Architectural Conservation at man helt fra kulturminnevernets spede start i Norge har vært opptatt av at kulturminner skal ha en bruksverdi, ved siden av å være kulturminner.
Fortidsminneforeningen sto ansvarlig for en av de første kulturminnerestaureringene i moderne tid i Norge, på Heddal stavkirke på Notodden i Telemark. Mette Bye dokumenterer hvordan diskusjonene sto om kirken kunne tjene både som monument og som kirke i bruk, også i foreningens direksjon:
«Direktionen har allerede fra først af næret væsentlige Tvivil, om det lod sig gjøre noenlunde fyldestgjørende at naa det dobbelte Maal, at faa Kierken som Fortidsmindesmerke restaureret og derhos vel indrettet til stadig Benyttelse. Under Arbeijdets gang har man meget ofte maattet føle disse Tvivls Vegt.1»
Uten å legge for mye vekt på det kan vi fastslå at restaureringen ble sterkt kritisert allerede før den var ferdig, og kirken ble re-restaurert drøyt 100 år senere, på 1950-tallet. Heddal stavkirke er fantastisk, men svært mye av den historiske kildeverdien er forsvunnet på vegen etter at vi begynte å behandle den som kulturminne.
Bærekraftig bruk
Videre i sin avhandling viser Bye, bl.a. gjennom eksempler fra Røros, Bergen og Mosjøen, hvordan bruksperspektivet som bevaringsstrategi har vært en konstant i bevaringsarbeidet gjennom hele dets
1 Fra foreningens årbok 1851, s 4, gjengitt fra Byes avhandling s 85
BEVART KUN SOM KULTURMINNE:
Polarheltene Amundsen og Nobile har sine navn knyttet til luftskipsmasta i Vadsø, etter ekspedisjonene med «Norge» i 1926 og «Italia» i 1928. De var sammen om den første ekspedisjonen, Nobile alene om den andre. Den skulle likevel koste Amundsen livet da han dro inn i isødet med fly for å finne den forulykkede ekspedisjonen. Masta er produsert i Italia, og ble skrudd sammen og montert opp i Vadsø av italienske arbeidere.
Men vi må være strenge også med oss selv. Svaret kan nesten aldri være ’alt er viktig’. Vi må definere det viktigste, og gjennom det definere rommet for endring, utvikling og ny bruk.
historie her i landet. Det er med andre ord ett godt innarbeidet premiss.
Spørsmålet vi må stille oss – særlig vi som har feltet som jobb, som selv forvalter bygget kulturarv eller som engasjerer oss som frivillige – er hvordan vi balanserer disse dobbelte maal.
La oss først slå fast hva som er vår hovedoppgave: sikre bevaring av kulturminneverdier inn i framtiden. Det betyr at vi må prioritere å sikre de verdiene som spesifikt gjør noe til et kulturminne, gjennom bevaring og bærekraftig bruk. I det siste ligger kjernen – vi skal legge til rette for at det som er kulturminner i dag også kan være det om 100 år. Da må vi ikke bare snakke om bruk, men om hvilken bruk. For å finne ut av dette må vi først starte med det andre målet, og stille spørsmålet: hva er kulturminneverdiene?
Dette krever at vi er gode fagfolk som gjør gode analyser. Vi må finne og beskrive
verdiene, beskrive hva som bærer dem og hvilke tålegrenser kulturminnet har. Først da finner vi handlingsrommet for bærekraftig bruk.
Men vi må være strenge også med oss selv. Svaret kan nesten aldri være «alt er viktig». Den må definere det viktigste, og gjennom det definere rommet for endring, utvikling og ny bruk. Tilrettelegging til ny bruk vil alltid innebære en forhandling. Bevaringshensyn skal nesten aldri trumfe alt, men det er en forutsetning for gode forhandlinger at man vet hvor man står. Fotfestet og forhandlingsrommet sikres gjennom en god analyse. Fortidsminneforeningens årbok for 2007 hadde «Vern gjennom bruk» som hovedtema. I to av de mange gode artiklene løftet hhv daværende riksantikvar Nils Marstein og kulturminneforvalter på Røros Torbjørn
Eggen fram påstanden at det i seg selv innebærer en bruk at vi definerer noe som et kulturminne. Vi bruker huset eller gjenstanden som kulturminne. Egentlig en selvsagt ting: vi har jo kulturminner fordi vi har bruk for dem nettopp som det.
«Nye» argumenter for bevaring Vekt på bruk er viktig. Det meste av det vi kaller kulturminner har dette dobbelte maal. Men vi trenger en påminner om hva som er kjernen i det vi driver med. Dette gjelder ikke minst nå, som den økte bevisstheten om gjenbruk, ombruk og sirkulær økonomi drar i vår retning. For dette er nye bruksverdier: vi bruker kulturminner for å unngå nye klimagassutslipp, og for å begrense vårt økologiske fotavtrykk.
På et vis er det dette vi har drevet med hele tiden, men resten av samfunnet har ikke sett bruksverdien. I hvert fall om en ser bort fra de hardeste stilrestaureringene, hvor fullt
MONUMENT OG KIRKE I BRUK: To omfattende restaureringer har svekket kirkens kildeverdi betydelig, men Heddal stavkirke på Notodden er likevel en av våre mest ikoniske stavkirker – og den største.
BEVARING GJENNOM NY BRUK: Nilssenbrygga og Helgesenbrygga på Kårøya på Røst er under istandsetting i regi av foreningens og Stiftelsen UNI sitt Husbruk-program. Å finne ny rett bruk vil være en forutsetning for bevaring. Her er bryggene før det utvendige arbeidet er påbegynt.
brukbare materialer og detaljer kastes ut til fordel for rendyrkingen av en spesifikk historie.
Vi kan dette med bærekraftig bruk, bygningskulturen vår er i stor grad tuftet på fleksibilitet, vedlikeholdbarhet og varighet. Og alt er ikke nødvendigvis knyttet til materiell autentisitet. Noen ganger er kulturminneverdien knyttet til selve bruken, noen ganger nettopp til forandringene som oppstår over tid.
La oss stille enda litt strengere krav til oss selv: vi må bli flinkere til å analysere, flinkere til å prioritere, flinkere til å definere hva som er viktigst. Og la oss legge til: vern gjennom fornuftig bruk.
Fortidsminneforeningen har en stor samling tegninger som dokumenterer viktige kulturminner. Disse er, sammen med Riksantikvarens tegningsarkiv, oppført på listen over Norges dokumentarv. De to arkivene inneholder rundt 200 000 tegninger.
Benkerygg/del av korskille
Torpo stavkirke
1855
Tegningen dokumenterer en bygningsdel fra Torpo stavkirke med innrissede runer som har vakt interesse som mulig kilde om byggingen av stavkirken. Den lyder: «Torolf gjorde denne kirke. Åsgrim, Håkon, Erling, Pål – Eindride, Sjaunde, Torolf – Tore ristet – Olav».
Navnene er tolket som byggelaget og er satt i sammenheng med en lignende inskripsjon fra den nedrevne stavkirken i Ål: «Torolf gjorde denne kirke, og Geirstein var [arbeids]felle, og Gunnar, Vidar, Eivind, Eirik, Gunnar. Nå har jeg ristet alles [navn] – Alf var også». Navnet «Torolf» går igjen, og dette er tolket som at kirkene hadde en felles, omreisende byggmester som hadde med seg ulike byggelag hvert sted, kanskje med lokale folk.
Samtidig viser stil- og årringsdatering at stavkirken på Torpo ble bygget noen tiår senere enn den på Ål. Om byggmesteren er den samme, må han altså ha vært aktiv gjennom lang tid.
Vesle Vibrandsøy blir omtalt i første skriftlege kjelde i 1563. Sidan voks det fram eit levande samfunn her, med reiarlag og mønsterlandbruk, skule og heile 80 innbyggjarar i stordomstida si. Så kom økonomiske nedgangstider og forfall. I 2009 snudde alt – takka vera ein kommune med lite pengar og store vyar.
800 meter frå Indre kai i Haugesund sentrum ligg Vibrandsøy, ei veglaus øy med eit verdifullt kulturmiljø som er tett knytt opp mot historia til byen. Etter fleire tiår med avfolking, stillstand og forfall har øya gjenoppstått som eit godt ivaretatt og sentrumsnært friområde for befolkninga i Haugesund. Og bustad for eit knippe eldsjeler.
Historia om utviklinga på Vibrandsøy starta med vårsildfisket på 1830-talet. Avstanden frå fiskefelta til Stavanger var for stor til at silda kunne fraktast utan å saltast først. Dermed blei øya sentral i arbeidet med salting av sild.
I 1870 kom brørne Knudsen inn i historia. Dei var notbasar på vårsildfisket og dreiv i
tillegg til fisket med sildesalting, gardsbruk og skipsfart. Dei to dreiv nøkternt og tok lite risiko.
Landets største skipsreiar Neste generasjon, Knut Knutsen OAS. (= Ole Andreas’ Son), tok tidleg sildetilverkinga over til ising. Denne verksemda kom for alvor i gong på 1890-talet og gjorde etter
kvart Knutsen blant dei største eksportørane i landet på dette og landets største skipsreiar (sjå tidslinje for Vibrandsøy side 39).
Han bygde opp det moderne Vibrandsøy med ny stor sveitsarvilla, ei rekkje sjøhus og heimehamn for skipa til reiarlaget.
Han bygde òg opp eit mønsterlandbruk og utvida verksemda med kvalfangst og islandsfiske.
Øysamfunnet hadde høgdepunktet sitt i mellomkrigstida, med 80 fastbuande, eigen skule og ein stor skipsflåte. 1956 var eit toppår for det tradisjonelle stor- og vårsildfisket på kysten, med enorme fangstkvantum. Etter det gjekk det raskt nedover. I løpet 1960-talet var det slutt på at silda var ein faktor av betydning. Islandsfiske og kvalfangst tok over som dei viktigaste næringsvegane i øysamfunnet, men etter kvart ebba dette òg ut. På 1970-talet blei gardsdrifta på Vibrandsøy nedlagt. Folk og verksemder flytta inn til fastlandet, og frå 1982 var det stille på øya.
Arvestrid og forfall
Så følgde ein langvarig arvestrid i buet etter Knutsen. Gjennom fleire tiår sto bygningane i fritt forfall. På 1990-talet såg det håplaust ut. Kvar vinter losna nokre fleire takstein på dei verneverdige sjøhusa, og kvar vår hadde Haugesunds avis ei sak om den sørgjelege tilstanden til denne bynære – men ganske utilgjengelege – øyperla.
Fråværet av bru og den fastlåste eigarsituasjonen bidrog til forfallet. Men det er òg den viktigaste årsaka til at Vibrandsøy ikkje blei utsett for modernisering og det same utbyggingspresset som kystlinja i resten av byen. Mange forslag har vore lansert, men det finst ikkje noka enkel løysing for fastlandssamband over den trafikkerte skipsleia.
– Alt som er bra her ute, er slik på grunn av fråværet av bru, seier byantikvar Trygve Eriksen jr.
Saman har me teke turen ut hit ein januardag for å sjå nærare på alt det som har skjedd dei 15 åra som har gått sidan starten på «Operasjon Vibrandsøy»
Kommunen kjøper Knutsen-eigedomen
Det var i 2009 at det endeleg losna: Då fekk Haugesund kommune kjøpe den 300 mål store Knutsen-eigedomen, som størstedelen av kulturmiljøet høyrer til. Kommunen blei eigar av ei rekkje bygningar med det til felles at dei hadde høg bevaringsverdi og var i langt kome forfall.
På det tidspunktet var kommunen på Robek-lista (register over kommunar som på grunn av dårleg økonomi er sett under særleg stateleg kontroll) og hadde ikkje midlar å setja av til den store jobben som venta. Likevel slo dei til og kjøpte då den årelange floken endeleg løyste seg.
Paradoksalt nok meiner byantikvaren at dette har vore redninga for kulturmiljøet på øya. Heile kulturmiljøet blei regulert til vern, medan den nordlege delen av øya blei stateleg sikra friluftsområde. Reguleringsføresegnene er detaljerte og omfattar òg historieforteljande element som båtfeste og liknande. Eriksen har vore drivkrafta i
Haugesund kommune sin redningsaksjon for kulturmiljøet her ute.
– Om me hadde overtatt på eit tidlegare tidspunkt er eg ikkje sikker på om me hadde forvalta det rett. Me måtte tåla at forfallet kom så langt. Det er fantastisk at kommunen overtok til tross for situasjonen ein var i. Me fekk ein million kroner til å starta arbeidet med. Rogaland fylkeskommune spurde om det var noko dei kunne bidra med, og me ba dei om å overta ein bygning. Dermed overtok dei eigarskap og ansvar for Bergesenhuset, fortel han.
«Operasjon Vibrandsøy»
Oppgåva Haugesund kommune sto overfor var likevel formidabel. «Operasjon Vibrandsøy» starta i 2009 med fylkeskommunen si restaureringa av det om lag 1500 kvadratmeter store Bergesenhuset. Kommunen starta sin del av jobben med det nyare Nylandshuset, før Davehuset sto for tur. Arbeidet med Davehuset har kome langt og bygget er sikra mot vidare forfall, men arbeidet går framleis føre seg. Bergesenhuset er ferdig restaurert og tilrettelagt for ny bruk, men kva det skal brukast til er ikkje avgjort.
– Eg får stadig spørsmål om kva sjøhusa skal brukast til, og kvifor dei er restaurert utan at det er ein plan for bruk. Men skulle me ha venta på det, hadde me ikkje
Byantikvar Trygve Eriksen jr. Eriksen har vore drivkrafta i Haugesund kommune sin 15 år lange redningsaksjon for kulturmiljøet her ute på Vibrandsøy. Her står han framfor det gamle gjestehuset og Davehuset i bakgrunnen som framleis er under restaurering.
vore der me er i dag. Då hadde bygningane vore vekke, seier Eriksen.
Etter 10 års restaureringsarbeid kunne dei store sjøhusa seiast å vera redda. Samstundes fekk øya fast busetnad igjen (sjå eiga sak side 40). I dag er det sju fastbuande, fordelt på to familiar. Frå 2019 har øya hatt to daglege anløp av rutebåten. Det er ikkje meir enn det må vera, men det gjer Vibrandsøy til ein meir aktuell stad å bu, og ikkje minst enklare å besøka for dei som ikkje har eigen båt.
I reguleringsplanen er det lagt inn moglegheit for å gjenreisa fleire bygningar som er vekke, om rette brukaren skulle melda seg. – Det var kontroversielt den gongen å leggja til rette for gjenreising, men i dag har haldningane endra seg. Nå er moglegheitene der om behovet melder seg, seier byantikvaren.
Eitt sjøhus er planlagt gjenreist av ein privat tomtekjøpar. Det skal ha same fotavtrykk, volum og fasade som det som sto der tidlegare. Ut over det er det rom for å tilpassa bygget til dagens bruk. Ei anna tomt står klar til eit hus som skal flyttast frå Haugesund sentrum. Kommunen har seld nokre bygg og tomter og er open for sal av fleire, men berre om det rette prosjektet dukkar opp.
Brørne Sigmund og Harald Ørjansen har stått for ein stor del av restaureringsarbeidet på Vibrandsøy, eit samarbeid byantikvar Trygve Eriksen jr. er svært fornøgd med. Her utfører dei sikringsarbeid i Sørahuset, det siste sjøhuset Haugesund kommune har ansvar for.
No er det siste av dei store sjøhusa, Sørahuset, i ferd med å bli sikra. Også det står framfor ein omfattande restaurering med ny fundamentering og skifting av botnsviller. Hovudhuset, Knutsen-villaen i sveitserstil, og nabobygget Hauahuset er nyleg seld til Haugesund Turistforening og er såleis i
trygge hender. Foreningen Indre kai disponerer det andre bustadhuset.
Frivillige og gode handverkarar
Dei frivillige har bidratt mykje i den positive utviklinga som har skjedd i løpet av dei siste 15 åra. I dag er status at av dei 12
Bergesenhuset frå 1845 er eldre enn Haugesund by og uvanleg påkosta til sjøhus å vera. Det er bygd for sildesalting og har i tillegg ei eksklusiv 7-roms leiligheit for byggherren Mikkel Knudsen i andre etasje. Frå byggeåret av var dette bygget motoren i utviklinga på Vibrandsøy.
Huset har fått ny utvendig verhud, medan den originale kledninga er synleg frå innsida. Vindauge og kledning er restaurert likt for likt og spora frå ulike tider er med vidare. Tilbygget på baksida var frå 1940-talet og er erstatta av eit nybygg i same utforming, som kan isolerast for ny bruk.
Denne delen blei brukt som losji for kvalfangarar og var eit svakt bygg sett saman av likt og ulikt som hadde kome frå dei ulike skipa. Heile sju treslag var brukt. Den synlege skøyten i kledninga over dei to nederste etasjane er vidareført. Det er brukt mykje tid på å manøvrera gjennom tidsepokane som kjem til uttrykk i bygget. Restaureringa var ferdig i 2017. Foto: Ellen U. Tveit
Bygget har mange forseggjorte detaljar, som denne hjørnekassen, som ikkje er vanlege på sjøhus. Foto: Trygve Eriksen jr.
Sørveggen var i svært dårlig stand og måtte fornyast heilt. Men endringane bygget har gjennomgått er vidareført. Sjølve veggen er frå 1840-tallet, den påbygde skuten til venstre frå 1860-tallet, sveitsarvindauga frå ca.1900 og kledning og vinduslistverk frå 1920-tallet. Då fasaden fekk nye vindauge rundt 1900, blei dei gamle sett til side. Seinare blei dei sett inn at i 1.etg der det ikkje var vindauge frå før. Dermed hamna vindauge av langt eldre type i 1.etg. i den elles oppdaterte fasaden.
bygningane kommunen overtok i 2009 er det berre tre som framleis har behov for omfattande restaurering. Av dei tre er to seld og det siste under sikring.
Men på verharde Vestlandet kjem ein aldri heilt i mål.
– Det forsvinn mens du ser på. Når eitt prosjekt er ferdig, kan ein begynna på nytt der ein starta, konstaterer byantikvaren.
Etter alle åra med «Operasjon Vibrandsøy» brenn han framleis for prosjektet, men kjenner samstundes på tyngda av det omfattande arbeidet. Han hadde gjerne sett at overordna myndigheiter blei med og drog resten av lasset.
Godt er det då å ha stødig hjelp i gode handverkarar. Brørne Sigmund og Harald Ørjansen har stått for ein stor del av restaureringsarbeidet på Vibrandsøy. Nå held dei på med sikringsarbeid i Sørahuset. I andre etasje har pipa ramla ned og alle bjelkane i eine enden av huset er rotna av. Byantikvar Eriksen er nøgd med å ha dei erfarne brørne med frå prosjekt til prosjekt; sjølv om dei har kome langt står det att mykje arbeid før «Operasjon Vibrandsøy» er fullført.
– Me blir pensjonistar på denne jobben, alle me som er her.
Det gjenstår fortsatt arbeid på Vibrandsøy, som her på Nylandshuset.
Kjelder:
E.H. Kongshavn: Vibrandsøy i fortid og nåtid. Årbok for Karmsund 1995-96
Mangfoldets kulturminner. Norsk kulturminnefond 2003 –2013
«Operasjon Vibrandsøy» - Facebookside
Riksantikvarens eksempelsamling – Klimatilpasning. Om sjøhusa på Vibrandsøy
Sjøhuset ligg utsett til mot nordvest i utkanten av kulturmiljøet. Det er bygd i siste halvdel av 1800-talet. Den gongen var det om lag halvparten så stort som i dag. Det er uklårt kva Nylandshuset blei brukt til då det var nytt, men i starten av 1900-talet var det blitt eit slags «supernaust» som gradvis blei utvida og utstyrt med innandørs slipper.
Frå 1929 fungerte det som lager for kvalbåtane til Suderøyekspedisjonen, og er eitt av få spor på Vestlandet etter den pelagiske kvalfangsten. På 1950-talet blei bygget kraftig utvida. Det det blei støypt betongunderstell og sett opp ny skut over slippen. Men alt i 1959 gjekk det ut av bruk.
Dette var det første sjøhuset kommunen tok tak i etter overtakinga av eigedomen – rett og slett fordi det trass i langt kome forfall var her ein raskast kunne få resultat av arbeidet. Nylandshuset hadde nyare, handterbare skader.
I restaureringa har ein her som elles vore tru mot historia til bygget og dei endringane som har skjedd opp gjennom åra, og skifta likt for likt. Difor har bygget mellom anna ulike typar kledning. Målet er å finna ein bruk som kan ivareta slippen inne. I dag er det disponert av båtforeininga. Målet er at det skal brukast til kystkulturføremål. – Mange lag manglar hus. Me har hus, men manglar kystlag, seier byantikvar Trygve Eriksen jr.
Dette bygget er det mest kompliserte restaureringsprosjektet på Vibrandsøy. Der arbeidet med Nylandshuset var eit sprintløp, har Davehuset kravd meir tid. Arbeidet har pågått sidan 2009 og er ikkje fullført.
Nå er taket, som er tekka med engelsk skifer, tett. Skiferen kom som returlass med dampskip som frakta isasild til Hull i England. Den er tynn og sterk. Den originale skiferen er samla på eine sida av bygget, medan den andre sida er supplert med ny altaskifer etter same mål.
Huset har fått ny dørk inne og tre av fasadane er restaurert tilbake til den tida bygget var i bruk. Nordveggen har fått dobbel verhud der den nye kledninga er lagt utanpå den originale frå 1840, med asfaltplater imellom. Den uvanlege utforminga av vinda er òg vidareført.
– Eg likar litt odde bygg. Dei skal ikkje gjerast perfekte, det kan lett bli for «ryddig». Men samstundes er mantraet at det ikkje skal bli svakare enn det var. Viss det er brukt korte bitar til bjelkar blir dei bytta med massive lengder. Men det krev oppfølging, seier Trygve Eriksen jr.
Arbeidet med Davehuset har vore komplisert og gått føre seg over lang tid. Biletet viser oppjekking og ny fundamentering under søylerekkene inni sjøhuset i 2014.
Davehuset i dag, med nylagt skifertak og istandsatt fasade. Sjølv om Vibrandsøy ikkje lenger er sentral i sjøfartsbyen Haugesund ser ein vidareføringa av historia på alle kantar, som Aibel sitt tradisjonsrike verft (tidl. Haugesunds Mekaniske Verkstad) på Risøy i bakgrunnen. Nærast i bilete har det stått eit sjøhus med tre spenn, Kolahuset. Spora etter dei støypte sildakummane frå mellomkrigstida er bevart som eit historieforteljande element, som ikkje er lett å lesa utan å vita kva ein skal sjå etter.
Vibrandsøy fotografert i 1955 med Knutsen-villaen og Bergesenhuset midt i biletet. Litt av løa er synleg i venstre biletkant. I husklynga nærast ligg Møllerodden Mek. verksted, Sørahuset og Hauahuset, og eit bygg som er rive. Båtane er kvalbåtar i opplag. I perioden 1929-59 var kvalfangsten ein viktig del av verksemda på Vibrandsøy. Bak Bergesenhuset ligg det gamle gjestgiveriet og Davehuset, nokre bustadhus og fleire sjøhus som er vekke i dag. Bortsett frå bygningane som er borte er det lite som er endra fram til i dag. Foto: Haugalandsmuseet
1563: Vibrandsøy omtala i første skriftlege kjelde som «ødegard» eid av Apostelkirken i Bergen.
1626: Ingebret er den første personen ein kjenner til som bur på Vibrandsøy.
1652: Vibrandsøy blir seld til bergensborgaren Isak Davidsen.
1701: 15-20 personar er bufaste på øya.
1840-talet: Davehuset og Bergesenhuset blir bygd.
Ca. 1850: Nils Jørgensen Vibrandsø kjøper heile garden. Han var sentral i avgjerda om at Haugesund var rette staden å etablera ein ny by og blir difor rekna som «byens far».
1870: Fem-seks firma driv sildesalting på Vibrandsøy, mellom anna Berge Bergesen og Br. Berner frå Stavanger.
1872: Brørne John og Ole Andreas Knutsen kjøper størstedelen av Vibrandsøy. John Knudsen tek over det over 200 år gamle gjestgiveriet, medan Ole Andreas byggjer ein stor sveitsarvilla. Dei driv gardsbruk, byggjer sjøhus, driv med sildesalting, sildeeksport og skipsfart i mindre målestokk.
Seinare tek sønene deira, Knut Knutsen OAS (Ole Andreas’ sønn) og K.J. Knudsen, over verksemda. KKOAS blir etter kvart ein av byens større skipreiarar og sildeeksportørar, og kjøper gradvis ut K.J. frå det meste av Vibrandsøy.
1875: 58 personar er busette på øya.
1897: Torvastad kommune byggjer eige skulehus på øya.
1921: KKOAS gir 1 million kroner til bygging av rådhuset i Haugesund. Han var då den største skipsreiaren i byen, og gåva kom midt i krisa etter første verdenskrig, då dei fleste av reiarane i byen låg nede for telling.
1929: KKOAS kjøper eit stort lasteskip som blir ombygd til kvalkokeriet Suderøy og blir sett inn i kvalfangsten i Sydishavet. Mellom sesongane nytta kvalfangstekspedisjonen Vibrandsøy som base.
1935: KKOAS eig det meste av jorda. K.J. blir sittjande att med gjestgiveriet, Kolahuset og Davehuset med notbøteri og nottørke. 1939: Knutsen-rederiet er Norges tredje største med sju tankskip. 1956: Det største sildeåret med enorme fangstkvantum. Etter dette forsvinn silda raskt inntil det tradisjonelle stor- og vårsildfisket blir borte på 1960-talet. Frå då er det difor lite sildeverksemd på Vibrandsøy og forfallet set gradvis inn.
1959: Knutsen-rederiet sel Suderøy-ekspedisjonen med kokeri og kvalbåtar. Verkstaden som hadde vedlikehaldet av kvalbåten utviklar seg til Møllerodden Mek. Verksted som etter kvart får patent på «Møllerblokken» som dei aller fleste norske skip hadde i riggen. 1965: Vibrandsøy blir overført frå Torvastad til Haugesund kommune. Øya har 76 innbyggjarar. Skulen blir nedlagt og elevane overført til skole i byen.
1974: Gardsdrifta blir lagt ned når Knutsen-rederiet får store problem under tankskipskrisen.
1982: Møllerodden Mek. Verkstad flytter til byen. Nå er det ingen verksemd att på Vibrandsøy.
1986: Dei siste fastbuande flyttar frå Vibrandsøy. Forfallet skyt fart. 2009: Haugesund kommune kjøper Vibrandsøy fra Knutsen-buet med 50 prosent statlig støtte. «Operasjon Vibrandsøy» startar.
2010: Rogaland fylkeskommune tek over Bergesenhuset frå kommunen og gjennomfører ein svært omfattande restaurering. Samstundes startar kommunen restaurering av Davehuset og Nylandshuset.
2016: Folketalet begynner omsider å ta seg opp att. Det er to fastbuande husstandar på øya.
2022: Haugesund Turistforening opnar turisthytta «Villa Vibrandsøy» i den nyrestaurerte Knutsen-villaen.
2024: Turistforeningen overtar Hauahuset.
Jan Arve Torgersen og Randi Færaas Torgersen kjøpte hus på Vibrandsøy i 2012. Fem år etter selde dei leiligheten i byen og blei fastbuande.
tekst: Ellen Tveit
I2012 var det kommunen som eigde huset. Vindauge og dører var igjenspikra og taket var rufsete i kantane. Mange av dei som var på visning var opprørte over forfallet og såg ikkje noko håp i det mørklagde huset.
Torgersen-paret hadde ingen erfaring med restaurering frå før, men saumfòr huset med lommelykt og såg potensialet. Bortsett frå at dei to små stovene var slått saman av siste bebuar i 1968, var ingenting endra. I utbygget mot aust var det mjølkerom med skrå hyller til mjølkeflaskene.
På denne tida var det éin annan fastbuande på øya. I dag er det sju heiltids-innbyggjarar på Vibrandsøy, og fleire som har heilårs fritidsbustad eit steinkast frå Haugesund.
Små utskiftingar
Familien Torgersen var ikkje på leit etter eit restaureringsprosjekt då dei kjøpte huset.
– Det er litt tilfeldig at me hamna her. Då me flytta ut hit hadde me ikkje høyrt om Fortidsminneforeininga heller. Men med eit slikt prosjekt får du
Jan Arve er aktiv i Fortidsminneforeininga, som han oppdaga då dei gjekk i gang med restaureringa. Her er Haugalandet lokallag på utflukt til Vibrandsøy i 2020.
I 2017 vart Randi og Jan Arve Torgersen fastbuande på ei øy som sidan 1980-talet har vore øyde og der hus stod til forfalls. I dag har dei sett i stand bustadhuset til høgre og er i ferd med å restaurera den store løa til venstre. Dialogen med byantikvar Trygve Eriksen jr. har vore tett undervegs.
Vibrandsøy er ein magnet på drøymarar. Når salsprisen er låg byr dei først og tenkjer etterpå.
Bustadhuset er ferdig restaurert, og arbeidet med løa til høgre har kome langt. Skulehuset til venstre i bakgrunnen er felleseige for busetjarane på øya. Også det er restaurert etter langt kome forfall.
Bustadhuset til Randi og Jan Arve blir kalla «Sveisarboligen» - som ikkje peikar på stilarten, sjølv om det er bygd i enkel sveitsarstil. Dette var bustad for sveisaren, det vil seie fjøsrøktaren, på Knutsen-garden.
Huset er truleg bygd mellom 1918 og 1923, på same tida som den store løa. På denne tida var det populært å leige inn sveitsiske bønder for å modernisere dyrestellet på norske storgardar. Sveitsar, fornorska til «sveisar» blei etter kvart ei nemning som blei brukt også på norske fjøsrøktarar.
På Vibrandsøy hadde sveisaren ansvaret for dyra og formannen hadde ansvar for markene og dei andre tilsette. Alt i alt hadde Knutsen åtte mann tilsett på øya for å ta hand om aktivitetane hans, i tillegg til mange som arbeidde på deltid.
nye interesser, seier Jan Arve, som i dag er eitt av lokallaget sine mest trufaste medlemar. Øytilværet hindrar han ikkje i å delta på det meste foreninga arrangerer.
Restaureringsarbeidet har dei gjort steg for steg, med små utskiftingar og truskap mot huset sin estetikk. Byantikvar Trygve Eriksen jr. er begeistra for måten dei har tilnærma seg prosjektet på, og letta over at huset fekk sin rette eigar. Difor var han heller ikkje redd for å selja løa til dei nokre år seinare, då behovet for eit uthus melde seg.
Kommunen må selja på den opne marknaden, men på Vibrandsøy har dei vore nøye med å setja vilkår som sikrar at bygga kjem i dei rette hendene.
– Vibrandsøy er ein magnet på drøymarar, seier Eriksen. – Når salsprisen er låg byr dei først og tenkjer etterpå. Dei trur dei kjøper eit billig hus, men tenkjer ikkje på at dei kjøper seg millionar i arbeid.
Vekte verneinteressa
Torgersen-paret tel ikkje timar og pengar dei har brukt på restaureringsarbeidet. Løa har dei arbeidd med på same måten som huset – jamt og trutt. Med 360 kvadratmeter grunnflate i tre etasjar er bygget i overkant rommeleg som uthus, og tilstanden då dei overtok var om lag som for bustadhuset.
Botnsvilla låg 10 cm under jordoverflata. I sør var takutstikket kappa av for å gjera det enklare å tetta veggen med plater. Dei fleste dørene og vindauga er ferdig restaurerte. Seks vindauge som vende mot vest var det ingenting att av som kunne brukast. Ein dyktig handverkar har laga nye, og skaffa dei rette hengslene til fleire. Elles har dei gjort alt sjølv. Neste prosjekt er austveggen.
I si tid var bygget topp moderne med flislagt fjøs, mjølkeanlegg og dei første siloane på Haugalandet. Knut Knutsen OAS sine kyr var høgt premierte og avlsoksen Vibrand vidgjeten. Til tross for dette var ikkje gardsdrifta lønsam i hans tid, men fungerte meir som ein dyr hobby. Haugesund hadde fleire slike staselege gardsbruk som var finansierte av reiarverksemd. I 1974 var det slutt for landbruket på Vibrandsøy.
Søk om støtte til
Søk om støtte til
Søk om støtte til
Hus og anlegg
Hus og anlegg
Hus og anlegg
Fartøy og båter
Fartøy og båter
Fartøy og båter
Fagseminar
Fagseminar
Fagseminar
Sikringstiltak
Sikringstiltak
Sikringstiltak
Rullende og bevegelige Formidling
Rullende og bevegelige Formidling
Rullende og bevegelige Formidling
Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand.
Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand.
Kulturminnefondet er en statlig tilskuddsordning for private eiere, og er underlagt Klima- og miljødepartementet. Vi er et lavterskeltilbud til eiere som vil sette sine kulturminner og kulturmiljø i stand.
Vi har ingen søknadsfrist.
Vi har ingen søknadsfrist.
Vi har ingen søknadsfrist.
Søk om støtte til ditt kulturminne på
Søk om støtte til ditt kulturminne på
www.kulturminnefondet.no
Søk om støtte til ditt kulturminne på
www.kulturminnefondet.no
www.kulturminnefondet.no
Haugesund turistforening kjøpte «Knutsen-villaen» på Vibrandsøy i 2017. Målet var å tilbakeføra bygget og ta det i bruk som den mest bynære av alle hyttene til Den norske turistforening.
tekst: Ellen U. TveitSom nær sagt alt anna på Vibrandsøy så sto den ein gong så staselege sveitsarvillaen til forfalls i mange år. Vindauga var knuste og det var lekkasje i taket. Uthuset hadde rasa saman. Men villaen var eit godt utgangspunkt for restaurering. Alt originalt listverk var intakt, det same var vindauga.
Dei starta arbeidet med å gjera det om til ei turisthytte, få minutt med båt frå Indre kai i Haugesund. Taket blei teke ned, det blei lagt nytt sutak og skiferen blei lagt opp att. Uthuset blei bygd opp att som anneks med soverom og bad.
I tett samarbeid med Byantikvaren er det gjort forsiktige endringar for å tilpassa
Knutsen-villaen stod lenge og forfall, først grunna fråflytting og så ein lang arvestrid. Slik var tilstanden på slutten av 1990-talet. Foto: Haugalandmuseet
Villaen blei bygd i 1872 som bustad for skipsreiar Knut Knutsen OAS. Då Haugesund kommune overtok Knutsen-eigedomen i 2009 var huset i forfall, men situasjonen var ikkje like kritisk som for sjøhusa. I 2022 opna Haugesund Turistforening «Villa Vibrandsøy» for ålmenta. Foto: Grete Holmboe
Den staselege villaen i sveitsarstil var bustad for skipsreiar Knut Knutsen OAS som og dreiv landbruk på Vibrandsøy. Foto: Haugalandmuseet
bygget til ny bruk. «Hytta» har 28 sengeplassar og er open heile året. Ein dugnadsgjeng har lagt ned tusenvis av arbeidstimar for å få villaen tilbake til fordoms prakt, og møtest framleis til dugnad ein gong i veka.
Villa Vibrandsøy blei innvia i oktober 2022. Nå er huset tilgjengeleg for alle som ei av stadig fleire kysthytter i DNT-systemet. I desember 2023 blei Haugesund Turistforening tildelt Rogaland avdeling av Fortidsminneforeningen sin vernepris for innsatsen med restaurering og ny bruk av bygget.
Priskomiteen skriv mellom anna dette i si grunngjeving for tildelinga: «Diplomhuskomiteen finner det svært prisverdig at Haugesund Turistforening har restaurert Villa Vibrandsøy med uthus og tun i staden for å bygga nytt. Samarbeidet med kommuneantikvaren har vist vilje til vern, og restaureringa er gjort på ein særdeles god måte. Huset er ope for alle og vil vera eit førebilete for besøkande og for andre om å ta i bruk gamle hus framfor å bygga nytt i sårbar natur.»
No vil Haugesund Turistforening komplettera anlegget med å kjøpa det såkalla Hauahuset, eit mindre sjøhus ved kaien der rutebåten legg til. Planen er å nytta det som lager for kanoar og anna utstyr til bruk i friområdet. Haugesund kommune har nyleg godkjent kjøpet. Dermed er endå eit bygg i kulturmiljøet i trygge hender.
Asplan Viak har spesialkompetanse innen kulturmiljø, kulturminner og bygningsvern.
Vi bistår med både rådgivning og prosjektering.
Postboks 24, 1300 Sandvika
Telefon: 417 99 417
E-post fagansvarlig kulturminner: Kjersti.Vevatne@asplanviak.no
Se også våre hjemmesider www.asplanviak.no/
Over: Når man først vurderer enkle eller doble glass som del av energiøkonomiseringen, så kan det være lurt å også ta støyreduksjon inn som en faktor. Skal man først montere innervindu eller skifte glass i det som allerede er der kan man ev. vurdere tolagsglass i første etasje og ettlagsglass høyere opp.
Til høyre: Sveitservillaen til Ane Storvestre Bjørkum og Ola Steinar Smeby er et godt eksempel på den eldre boligmassen i Norge som kan trenge et litt høyere komfortnivå enn det den hadde da villaen ble bygget.
Under: Huset er stort, med høyt under taket, store mellomdører som står mye åpne. Om vinteren stenges de for å unngå varmetap til rom som brukes mindre. Kakkelovnen de skaffet for rundt fem år siden er en viktig varmekilde.
Trekkfullt og gulvkaldt? Lei av å fyre for kråka? Bruk den varmere årstiden på å gjennomføre tiltakene som skal gjøre neste vinter lunere og strømforbruket lavere.
Hvor skal man starte om man eier en eldre, trekkfull bolig? Må fasaden etterisoleres? Må vindusglassene byttes ut? Skal man installere en varmepumpe?
Sveitservillaen til Ane Storvestre Bjørkum og Ola Steinar Smeby er et godt eksempel på den eldre boligmassen i Norge som kan trenge et litt høyere komfortnivå enn det den hadde da villaen ble bygget. Eierne har allerede gjort noen tiltak for å få det litt varmere, blant annet så har de satt inn en luft til luft-varmepumpe. I huset er det også en kakkelovn som blir brukt jevnlig og et radiatoranlegg som er ute av funksjon.
I de kaldeste periodene gjør de også det man gjorde i gamle dager: lukker av noen rom. Strømforbruket er i dag moderat til å være et så stort hus, men også det kommer med en pris:
– Vi har «alt i ull», sånn må det være når det kan være 15 grader på hjemmekontoret, sier Smeby. Nå ønsker de seg jevnere og mer behagelig innetemperatur, og det er da også grunnen til at de har fått besøk denne dagen.
Viktig å gå forsiktig til verks
Marte Muan Sæther er ENØK-rådgiver i Fortidsminneforeningen. Sammen med kollega Ola H. Fjeldheim er hun på befaring i den romslige villaen i Oslo. Gamle hus er forskjellige, og da vil naturlig nok også tiltakene variere. Noen ganger kan det gjøre en stor forskjell med helt enkle tiltak, som å tette rundt vinduer med teip eller gummilister. Andre tiltak er mer omfattende og kostnadskrevende, som å velge jordvarme. – I en sveitservilla som dette, med det meste av de originale bygningsmaterialene intakt, er det viktig å gå forsiktig til verks, både for å kunne ivareta det særlige
historiske uttrykket, men også for å ivareta bygningsfysikken, sier Muan Sæther. – Blir huset for tett kan det nemlig føre til fukt- og råteskader og danne grobunn for muggsopp. En vanlig familie på fire produserer rundt ti liter vann hver dag. Dette skal ut av bygget, enten via utettheter i vegg og vindu, eller via luftekanaler og piper.
En trinnvis tetting vil derfor være det beste, slik at man raskt kan observere om tiltakene man gjør blir for omfattende. En trinnvis tilnærming kan også være bra økonomisk, så lenge tiltakene ikke er til hinder for eventuelle senere tiltak.
Vinduer, golv og tak
Villaen har opprinnelige og eldre vinduer, som gir bygningen sitt historiske preg. Disse vinduene har også høy materialkvalitet, og vil holde i flere hundre år dersom de blir vedlikeholdt godt.
Men de gamle innervinduene har potensial for å oppgraderes. Her er det mye å hente dersom man tetter mot rammene med gummi- eller ullister. Dersom man vil gå enda lengre kan glassene på innervinduene skiftes ut og erstattes med ett- eller tolags energiglass. Med en slik oppgradering kan vinduene nå en u-verdi helt opp til nye vinduer. U-verdi er et mål som brukes for å angi en bygningsdels varmeisolerende evne; jo lavere u-verdi desto bedre. Utette dører mellom rommene bør også vurderes å tettes. Det gir bedre effekt når man ønsker å stenge av rom i de kaldeste periodene.
Gulvkaldt er det i mange eldre hus, og det kan selvfølgelig delvis løses med tykke tøfler, men for en mer langsiktig og behagelig løsning anbefales her å undersøke stubbloftet, etasjeskiller av tre som tradisjonelt er fylt med varme- og lydisolerende materiale som leire, treflis eller mineralull.
– Hva som finnes under golvbordene kan det verd å undersøke. Ta av bordene, fyll eventuelt på med isolasjon og legg så på originalbordene igjen, sier Fjeldheim.
Ettlags- eller tolagsglass i innervinduene?
Det største varmetapet går gjerne gjennom og rundt vinduene, og man kan vurdere varevinduer eller innervinduer. Størst bedring i effekten får man med ettlagsglass, men hvis man vil gjøre det grundig kan man gå for tolagsglass. Hvis utgangspunktet er en u-verdi på 2,5, så vil ettlagsglass gi en u-verdi på 1,5, mens tolagsglass vil gi en u-verdi på rundt 1.0.
– Ettlags lavemisjonsglass, en type glass som holder bedre på varmen, gir mest effekt for pengene. En tolagsløsning vil gi enda bedre energieffekt, men er også ganske mye dyrere, sier Fjeldheim.
Antall lag med glass kan også være noe å vurdere med tanke på støy. Kanskje kan man nøye seg med ettlagsglass der det ikke er problem med støy og investere i tolagsglass i vinduer ut mot mer støyutsatte områder.
Kan vurdere jordvarme
Husets energibærer er alltid utgangspunktet når tiltak skal gjøres. I denne villaen er det luft til luft-varmepumpe og kakkelovn. Og et radiatoranlegg som ikke brukes i dag, men som kan bli en del av løsningen.
– Ofte i et hus med litt størrelse kan det være lurt å vurdere jordvarme. Å borre etter dette koster mye penger, men fordelen med dette huset er at det allerede finnes et radiatoranlegg, sier Fjeldheim. – Både jordvarme og luft til vann-varmepumpe utnytter det transportsystemet dere har fra før. Luft til vann vil være en betraktelig rimeligere investering enn jordvarme, men for-
delen med jordvarme er at den er helt uavhengig av utetemperaturen.
Etter en gjennomgang av bygningen er konklusjonen klar:
Fortsett å lukke av rom og lukke dører når det er hensiktsmessig. Dette vil også stoppe en del av luftsirkulasjonen som senker komforten i et rom. Oppgrader innervinduene og dører til kalde soner. Dekker mellom varm og kald sone kan også etterisoleres ved å blåse inn tre- eller cellulosefiber, men da må man ha oversikt over tilstanden på konstruksjonen. Observer også hvordan luften fra varmepumpen beveger seg. Varm luft går alltid opp, og kanskje forsvinner mye av luften fra varmepumpen opp i andre etasje.
Huseierne omtaler seg selv som «to kontorister med drill fra Ikea». Men der det eventuelt skorter på dyp kunnskap om istandsetting og energieffektivisering, så tar de det igjen i sin respekt for husets historie og sjel. De ønsker å endre så lite som mulig og ta vare på det originale.
– Dere har instinktet i orden, dere ønsker å bevare, og samtidig lete etter de gode løsningene for å få ned energiforbruket. Og det er nettopp sånn man må tilnærme seg et hus som dette, sier Fjeldheim.
Sett deg inn i hvordan huset fungerer, og gå trinnvis frem for å observere eventuelle endringer. Begynn med de helt enkle grepene.
MENS DET FORTSATT ER KALDT: Kjenn etter hvor kulden kommer inn
• Trekker det fra vinduene, eller rundt vinduene?
• Kjenner du trekk langs gulvet?
• Er noen rom kaldere enn andre?
STRAKSTILTAK:
• Sett tape langs vindusrammer mot vinduskarmene (det finnes egne vindusremser i papir som fuktes i vann og limes på, og som lett kan fjernes når våren kommer. Slike vindusremser kan kjøpes i de fleste bygningsvernforretninger)
Legg tekstiler eller en bred tape i utsatte områder langs gulvet
• Vær bevisst på lukking av dører mellom kalde og varme soner
Observer hvordan tiltakene virker for å planlegge neste trekk for energioptimalisering.
Undersøkelser når det er kaldt gir mulighet for bruk av varmekamera (termokamera). Her vil fargene i bildet avsløre kalde områder, noe som tyder på trekk og innendørs varmetap.
Ane Storvestre
Bjørkum og Ola Steinar Smeby bor i et kaldt hus, der de kan ha 15 grader på hjemmekontoret og det går «mye i ull» vinterstid. Nå ønsker de råd om noen større og mer permanente grep de kan ta før neste vinter.
LANGSIKTIGE TILTAK:
Dersom du vil gå videre med ENØK-tiltak på en mer permanent basis, bør du planlegge og gjennomføre i de varmere månedene vi nå går inn i:
• Sett på nye, eller erstatt gamle gummipakninger på vinduene (du kan også bruke linsnor)
• Isoler rundt vinduene ved å bruke dytteisolasjon (vurder å bruke organiske isolasjonsmaterialer)
• Isoler mot dekker ved å dytte isolasjon inn bak gulvlistene.
Større isoleringstiltak som monner er etterisolering av dekket mot kjeller eller mot loft. Før du setter i gang med slike tiltak bør du få gjennomført en tilstandsvurdering av konstruksjonen for å unngå at eventuelle latente skader får utvikle seg om det blir for tett.
Vi anbefaler bruk av organisk isolasjon. Etterisolering av yttervegger har mindre effekt enn isolering av dekker, og kan fort endre både arkitekturuttrykk og bygningsfysikk. Derfor bør dette tiltaket være det siste du vurderer.
Vurder om nåværende varmekilder er tilstrekkelige. Er ildstedet effektivt nok? Kan du få en mer effektiv oppvarming med luft til luft-varmepumpe eller luft til vann-varmepumpe? Skal du gå på større tiltak som bergvarmepumpe eller jordvarme? Eller kanskje er et moderne strømstyringssystem tilstrekkelig for ditt behov?
Heftet «ENØK
I GAMLE HUS»
finner du her:
I veggene på Garnisonsykehuset fra 1791 sitter mye spennende historie. Her leier vi ut tre moderne leiligheter i ukene 26 til 32, med kun noen minutters gange til handlegater og badestrand.
• Ukesutleie
Nå kan du leie våningshuset på skogfinnetorpet
Abborhøgda i Kongsvinger. Det idylliske tunet med i alt ti hus og kulturlandskapet rundt er fredet og foreningen ønsker å legge rette for bærekraftig bruk. Finnskogleden går gjennom tunet.
• Leies gjennom Turistforeningen
På Røros kan du som medlem leie en av foreningens to 1700-tallsgårder
Per Amundsagården og Rasmusgården. Begge ligger sentralt i Bergmannsgata, med hvert sitt hyggelige tun og sengeplass til henholdsvis 5 og 6 personer.
• Medlemsfordel
I år er det fem hundre år siden slottet på Steinvikholmen i Stjørdal ble påbegynt. Nå har arkeologer ved hjelp av georadarundersøkelser påvist spor av en bygning som kan være eldre enn borgen.
tekst, foto og illustrasjoner: Norsk Institutt for Kulturminneforskning, NIKU
Veien til den gamle broen var en av de påviste strukturene fra georadarundersøkelsen.
Foto: Manuel Gabler/NIKU
Ruinen av Steinvikholm slott i Stjørdal kommune, Trøndelag fylke, går tilbake til 1500-tallet og er direkte knyttet til Norges siste katolske erkebiskop Olav Engelbrektsson. Slottet var den katolske kirkens siste skanse i Norge ved reformasjonen i 1537.
Fortidsminneforeningen har eid ruinen siden 1894, og i foreningens regi har den delvis blitt restaurert og forskjellige undersøkelser har vært gjennomført. Borggården er den eneste delen som ikke er fullstendig utgravd arkeologisk.
Rykter om ukjent kjeller i borggården – Bakken i ene hjørnet i borggården har sunket sammen, og det har vært spekulert i om det skjuler seg en kjeller eller andre strukturer i den sentrale borggården, sier Merethe Skjelfjord Kristiansen, daglig leder i Fortidsminneforeningen Den trønderske avdeling.
– Vi var nysgjerrige på om vi også kunne lokalisere en kalkkule, som etter sigende skulle ligge ved den østre ytre mur, sør for vanntårnet.
For å få en oversikt over potensielle strukturer i bakken fikk NIKU i 2023 oppdraget til å gjennomføre georadarundersøkelser ved den indre borggård og utenfor østmuren. Undersøkelsene er muliggjort gjennom støtte fra Trøndelag fylkeskommune over statsbudsjettets tilskuddsmidler til ruiner og anlegg fra middelalderen.
Arkeologene Manuel Gabler og Dag-Øyvind Engtrø Solem fra NIKU gjorde georadarundersøkelser og droneopptak. Bildene dannet grunnlaget for en digital landskapsmodell samt 3D-modell av selve borganlegget.
I borggården ble det funnet rester etter en bygning som kan være eldre enn borgen, og utenfor ble plasseringen av den allerede kjente kalkkulen påvist. Foto: NIKU
Funn av vei, brønn og fundamenter – Vi er kjempefornøyde med resultatene, forteller NIKUs prosjektleder Manuel Gabler. – Vi ser fragmenterte spor av den forventede kalkkulen som indikerer at den hadde en rektangulær form, var bygd av stående stolper og muligens var kledd med treplanker. Kalkkule er en grop i bakken, oftest kledd med tre, som tidligere ble brukt til lesking av kalk for bygningsformål.
– Videre kan vi identifisere deler av veien til den gamle broen som tydelig vises i georadardataene. I den sentrale delen av borgen antyder GPR-dataene en 2 x 2 meter stor brønn.
Men det mest oppsiktsvekkende funnet er spor av ukjente fundamentrester i den sentrale borggården, på rundt 80 cm. dybde.
borggården og utenfor. De undersøkte områdene er markert med gult. Foto: NIKU
Disse strukturenes orientering sammensvarer ikke med slottets, men tolkes uansett som rester av en bygning. Disse er delvis fragmenterte, men størrelsen antyder en dimensjon på omtrent 8 x 7 meter.
En midlertidig «bygghytte»?
– Fundamentrester av en mulig bygning i den sentrale borggård er kjempespennende, fordi dybde og orientering antyder at de kan være eldre enn selve slottet, sier Øystein Ekroll fra Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider. Han er ekspert i nordisk middelalderarkeologi og var med på å ta initiativ til prosjektet i forbindelse med en ny bok om anlegget.
Dessverre kan georadardataene ikke gi videre informasjon om bygningens datering eller funksjon. Utfyllende undersøkelser i tilliggende rom viser at strukturen ikke fortsetter og er konsentrert til borggården. Ifølge Ekroll er det mulig at bygningen fulgte den naturlige terrengformasjonen da den ble bygd. Alternativt kan det ha vært fundamentet til en midlertidig «bygghytte» eller verksted som ble brukt under slottets bygging og senere ble revet.
– Vi er glade over disse spennende funnene og håper at vi har mulighet til å undersøke dem videre i nær framtid, sier Merethe Skjelfjord Kristiansen.
Skann QR-koden med mobilen og utforsk 3D-modellen laget av DagØyvind Solem (NIKU), basert på 3868 bilder tatt fra drone. Eller bruk følgende lenke på PC: https://skfb.ly/ oH7rL
På gården Wasenden i Søndre land finnes et helt spesielt kulturminne: en tjæreovn som sist ble brukt rundt andre verdenskrig. En gang var disse vanlige for tjærebrenning, praktiske fordi man kunne brenne sommer som vinter, uavhengig av vær og vind.
tekst og foto: Einar Engen
«Der gaar tre tjæreomner, baade vinter og sommer; den gaarden føder nok sin mand.»
Sitatet er fra ei bygdevise fra Tyristrand. Den forteller litt om viktigheten av å ha slike produksjonsanlegg. I bygdebøker fra denne regionen sies det at enkelte gårder kunne ha flere ovner, mange av dem plassert langt til skogs.
Flesteparten av disse ovnene er nå borte, men på gården Wasenden i Søndre Land i Innlandet står det en. Gamle dokumenter på gården forteller om tjærebrenninga og gir innblikk i drifta og økonomien for over 100 år siden.
«Norsk tjärugn»
Tjæreovner er lite beskrevet, men det finnes noen henvisninger til både hvordan de ble bygget og hvorfor dette var et framskritt i tjærebrenningen. Wittrup omtaler ovnene i 1779, og i den svenske bokserien Tidsskrift för Svenska Landtbruket skriver J. Theod. Bergelin i 1859 om byggemåten. Her beskrives behovet for god tyri og hvor mye tjære man kan forvente å få ut av hver brenning.
Svenske Bergelin kalte slike ovner for «Norsk tjärugn». Fordelen med ovnene var at de kunne brukes om og om igjen og at de kunne brukes hele året.
Sist brukt rundt andre verdenskrig Bygging av tjæreovner, som i sin tid ble beskrevet som en avansert form for tjærebrenning, fikk etter hvert en viss utbredelse i enkelte regioner. I bygdebøker for Hadeland og Ringerike framkommer det at det var flere gårder og husmannsplasser som hadde slike ovner. Årsaken til dette var at tjærebrenning var en svært viktig tilleggsnæring.
Industrialiserte metoder for tjæreframstilling førte til at ovnene forfalt og ble borte. I Valdres ble en ovn som stod på husmannsplassen Dokken under gården Nordåk i Nord-Aurdal demontert og bygd opp igjen på Valdres folkemuseum. Denne ovnen er bygget slik Bergelin beskrev.
Ovnens tappeside med renne og tjærebøtte.
Det samme er tjæreovnen på Svenskerud i Tyristrand i Ringerike kommune i Buskerud. Den ble sist brukt i 1946, og gårdeier Gudmund Holthe kan fortelle om hvordan det var å være fyringsvakt da.
Ovnen på Wasenden, som også ble brukt siste gang rundt andre verdenskrig, har likheter med den som står på Svenskerud.
De er bevart mye utstyr, som tjæretønne og tjærebøtte.
Plassert i eget hus utenfor tunet
Gården Wasenden ligger litt vest for Bjoneroa i Søndre Land kommune. Eieren, Dag Andres Hurum, har et stort gårdsanlegg med mange bygninger. I tillegg til de tradisjonelle gårdsbygningene står tjæreovnen litt utenfor selve tunet. Ovnen står inne i en stor laftet bygning som for noen år siden
På gården Svenskerud i Tyristrand finnes en tjæreovn som har stått urørt siden siste brenning i 1946. Ovnen er bygget i samsvar med svenske Bergelins beskrivelser. Foto: Gudmund Holte
Slik blir «norsk tjärugn» beskrevet og illustrert i Tidsskrift for Svenska Landbruket fra 1859.
ble satt i stand for å sikre selve ovnen, tjæretønner og annet redskap som ble brukt i forbindelse med brenningen.
Ovnens overbygning er 6 meter bred og 8,15 meter lang. Høyden ved langveggen er 3,10 meter. Huset er laftet av gran med liten avsmalning. Det er en port i hver gavl som er cirka 1 meter bred og 1,5 meter høy. Disse er plassert midt på gavlveggene. Øverst i gavlveggene er det god åpning mellom stokkene slik av røyken fra brenningen kunne sive ut.
Ikke åpnet siden siste brenning
Ovnen er bygget i naturstein fuget med leirmørtel og senere refuget i forbindelse med vedlikehold. I nedkant er den 4,10 meter lang og 2,50 meter bred. Høyden er 2,5 meter. Øvre del av ovnen er hvelvet. Brennkammeret, som også antagelig er hvelvet, er bygget av tegl. Utvendige bredde på denne er cirka 1,15 meter.
Ettersom ovnen ikke ble åpnet etter siste brenning er ikke de innvendige dimensjonene oppmålt. De to fyringskanalene er cirka 60 cm høye og 20 til 30 cm brede. Disse er avsmalnende mot toppen. Fyringskanalene er murt i hele ovnens lengde, og de var tettet med naturstein på den siden hvor man tok ut tjære. Det ser ut til at man regulerte trekken i fyringskanalene ved å legge stein i åpningene.
Det er montert slanke stokker fra veggene inn mot ovnen. Dette er antagelige for stabilisering av det ytre murverket. Utvendig er ovnen i relativt god forfatning, men det må gjøres noen mindre reparasjoner hvis ovnen skal brukes igjen. Dette gjelder oppretting og relegging av noen steiner samt fuging.
Bevarte gjenstander fra produksjonen I den enden hvor tjæra tas ut er åpningen tettet igjen. I denne åpningen, som er 65 cm høy, 65 cm bred i nedkant med dybde på cirka 50 cm, ble tyrispiken lagt inn i selve brennkammeret. Tettingen av åpningen var gjort med tegl og pusset med leire.
Under åpningen stikker tappestokken ut. Den er 15 cm i diameter og tappehullet er 5 cm. Et trau og ei bøtte med diameter på 40 cm stod inne i rommet. Det antas at tjærebøttene ble fylt opp og tømt over i større tønner.
Det finnes også bevarte tjæretønner ved tjæreovnen. Den største var 80 cm bred og 80 cm høy. Denne var uten lokk. En annen tønne hadde løst lokk med festeanordning og tappehull nederst. I tillegg til dette finnes det en rekke andre gjenstander inne i huset som var knyttet til tjæreproduksjonen, blant annet tappestokk og tjærebøtter. Kullrester fra brenninger lå utenfor huset.
Et dykk i gårdens skrevne kilder Hilde Mathea Hurum Pedersen, eierens tante, har lest gjennom noe av det som finnes av dokumenter på gården. Dette består blant annet av regnskap for en av dem som jobbet på gården på midten av 1800-tallet. Disse dokumentene viser at det ble brent tjære både om sommeren og midtvinters.
I ett brev datert 1889 fra daværende eier Harald Wasenden tilbys salg av tjære for kr 1,50 per butt. Han skriver også at han «nødig vil reise fra Gaard til Gaard og selge». I svarbrevet sier kjøperen at han ønsker å kjøpe mer tjære, da i mars måned. I tillegg til salg ble det også brent tjære til vedlikehold av gårdens mange båter.
Kan så tjæreovnen ha en nytt i dag? I de siste åra har det blitt lagt ned mye arbeid i å lære og spre kunnskap om brenning av tjære i tjæremiler. Fortidsminneforeningen har vært sentral i dette arbeidet med Tjæreprosjektet i samarbeid med Riksantikvaren, noe som gir resultater.
Tjæreovnene har fått mindre oppmerksomhet, men det kan tenkes at den igjen kan brukes for å produsere tjære på en annen måte enn i miler Slik kan vi lære mer om byggemåte, brenneprosess og kvalitet på tjæra.
Tjæreovnene på Wasenden og Svenskerud er uansett sjeldne kulturminner.
Til vanlig bor ingen på denne øya. Bare fugler. Men istandsetting av tre bygninger skaper liv. Denne gangen hadde vi også med oss 30 studenter. Og et blytungt, dyrt og spesiallaget vindu.
tekst: Mathilde Sprovin, leder Avdeling bygningsvern
Alle er spente. Det er tunge og litt innfløkte operasjoner som utspiller seg denne februardagen. Vinduene er tunge - og dyre. Vinden er sterk og bølgene høye. Transporten over det lille sundet til Kårøya må tilpasses når det er flo for at vi skal kunne legge til så nær Toralfhuset som mulig.
Håndverkerne har bygget to rammer for transport. Vi står med hjertet i halsen, men overflytting til den lille båten går faktisk smidig. Så settes kursen over sundet mot fjæra nedenfor Toralfhuset. En lemm i forkant slås ned. Fire mann må til for å løfte. På litt ustø bein gjennom tangen bæres den dyrebare lasten forsiktig opp til huset.
Det nærmest ikonisk værbitte huset ytterst på den lille øya har fått nytt laft i den ene langfasaden. Det karakteristiske hjørnet som mangler og som har gjort
30 studenter var med til Røst og Kårøya i slutten av februar for å bruke stedet som grunnlag for studieprosjekter. Her er noen av dem foran Toralfhuset. Den ene langveggen har fått nytt laft, og det manglende hjørnet helt til venstre er gjort klart til montering av det store hjørnevinduet.
Forhåpentligvis kan vernede fugler og kulturminner snart leve side om side.
det til et yndet fotomotiv gjennom mange år skal beholdes som det – et hjørne som «mangler». Det er her det skal settes inn et stort hjørnevindu for å lukke bygningen –og samtidig skape et helt unikt utsynspunkt.
Redder bryggene for ny bruk Øybebyggelsen forøvrig består av to forfalne bryggebygninger, Nilssenbrygga og Helgesenbrygga, i tillegg til en brygge som er i god stand og et sjarmerende feriehus. Fortidsminneforeningen har tatt på seg ansvaret for de forlatte og nedbrutte husene. Som i løpet av det siste året ikke lenger er like nedbrutte.
Nilssenhuset var tatt i besittelse av den truede og fredede måkearten krykkje. De hadde laget fuglefjell på taket, noe som er fint for fuglen og dårlig for huset. Det lakk vann inn, og ga store skader på bygningen.
I oktober og november 2023 ble skiferen på Nilssenbrygga tatt ned, sortert og renset under stor dugnadsinnsats. Undertaket ble reparert, og det er lagt ny takpapp. Snart skal skiferen legges tilbake. Håndverkere fra firmaet DSN i Lofoten er på plass og forbereder. Det er store takflater som skal tekkes, og de vil jobbe sammen med frivillige fra foreningen. Gjennom prosjektet Adopter et kulturminne blir det dugnad og kurs i skifertekking i mars.
Nytt hjem for krykkjene?
Og fuglene? De skal få sitt eget sted, et krykkjehjell som bygges ved siden av Nilssenbrygga. Det er NINA, Norsk Institutt for Naturforskning, som bygger hjellet. Gamle reir er tatt ned fra taket på Nilssenbrygga og skal plasseres i reirhyllene i krykkjehjellet.
Om fuglen faktisk vil etablere seg der er et åpent spørsmål. Den er et vanedyr. Trolig vil den i begynnelsen igjen tilbake til gode gamle Nilssenbrygga. Vi får ta tiden til hjelp. Forhåpentligvis kan vernede fugler og kulturminner snart leve side om side.
Eksotisk sted for studentprosjekter Prosjektene på Kårøya er sammensatte og byr på muligheter for mange aktiviteter.
Isa Kreul Bærug, Mathilde Måge, Emma Rystad Pettersen og Hanne Lanestedt studerer landskapsarkitektur. Her er de sammen med Lars Erik Haugen i Fortidsminneforeningen.
I håp om at krykkjene som har befolket skifertaket ikke lenger skal bygge sine reir der, er det ved siden av bygget et krykkjehjell med nye reirkasser. Hit skal de bevarte reirene fra Nilssenbrygga flyttes.
To tunge og spesiallagede vinduer transporteres over det lille sundet for å bli et nytt hjørnevindu i Toralfhuset.
Toralfhusets karakteristiske profil søkes bevart med vindusløsningen i hjørnet som mangler. Glasset utstyres med mønster som skal forhindre fugler i å fly inn i det.
Med oss denne gangen er også 10 studenter fra Filmkunstskolen i Kabelvåg og 20 studenter fra Institutt for landskapsarkitektur på Arkitektur- og designhøyskolen i Oslo.
Kulturlandskapet og bygningsmiljøet her ute er grunnlag for studieprosjekter. Vi sjekker inn med en gruppe på fire landskapsarkitektstudenter som studerer noen gamle tørrmurte grunnmurer som stikker opp over vegetasjonen: Isa Kreul Bærug, Mathilde Måge, Emma Rystad Pettersen og Hanne Lanestedt.
– Vi er i gang med et semesterprosjekt der Kårøya og Lyngvær er tema, sier Emma.
– Vi analyser og finner ut av landskapet og utvikle prosjekter rundt fellesrom og framtida til Røst, forklarer Isa og Mathilde. Selv flytter jeg blikket fra murene mellom gresstustene over mot Toralfhuset: – Selv ser jeg mest de gamle husa, konstaterer jeg. –Men hva ser dere som er gammelt?
Innføring i tradisjonelle byggeskikker med kaier, steingjerder, tørrmuring, gamle grunnmurer, ramses det raskt opp blant de fire.
– Vi avdekker tradisjonene i området, i landskapet her på Kårøya, sier Hanne. –Fram til nå har vi bare sett kart på skolen,
og ikke er det mulig å se det i Google Streetview heller. Det er veldig moro å oppleve dette stedet i virkeligheten!
I denne spalten forteller et lokallag om hva som skaper engasjement akkurat nå.
På stedet der det i flere tiår har stått en forfallen, men elsket rønne står det i dag en bygning med ferdig restaurert fasade. Redningsaksjonen «Moderne Markiser» har gitt ny stolthet og aktivitet i Halden lokallag.
Styret i lokallaget er ikke i tvil når vi oppsummerer istandsettingen av Moderne Markiser. Vi opplever et stort utbytte av prosjektet. Det har blitt gjennomført vellykkede restaureringskurs, godt besøkte bygningsverndager og en poppende bakgårdsfest med kake og musikk.
Vi har fått en innholdsrik materiell verktøykasse som vi bruker flittig til våre kurs, og enda viktigere, en imma -
tekst: Lars Thowsen og Øyvind Høyem
teriell verktøykasse som vi bruker enda flittigere; et forsterket samhold i lokallaget og en styrket dialog med administrasjonen i Oslo.
All medieomtale av prosjektet har økt befolkningens bevissthet rundt både Fortidsminneforeningen, lokallaget og hva vi står for. Og ikke minst; vi har tilbakeført en rivningstruet bygning midt i Haldens kulturkvartal som nå er klar for hundre nye år i tjeneste!
Fra forfall til Husbruk
Det hele startet med at to medlemmer av lokallaget, Jens Bakke og Ola Berglund (begge sitter også i styret til Østfold avdeling), kom på tanken om at Oscars gate 6, på folkemunne kjent som «Moderne Markiser», burde settes i stand før det var for sent. De to var i dialog med eierne i et par år før de gikk med på å selge bygget; det var knyttet sterke følelser og stolthet til tradisjonen med den familiedrevne butikken.
Over: Som byruin var det lille sveitserhuset i Oscars gate 6 kjent som «Haldens mest fotograferte hus».
Til høyre: Moderne Markiser nymalt og med rensede skilt tilbake på plass.
Nede til høyre: Verktøykassen vi bruker flitting i våre kurs. Her fra vindusrestaurering i Konservativen i 2023.
I mellomtiden rant det mer vann gjennom veggene enn i takrennene. Da det endelig ble snakk om en overtakelse, var det naturlig at dette ble en del av det nye prosjektet Husbruk. Satsningen tar over hus rundt om i landet som forfaller for å sette dem i stand – noe som igjen skal skape positive ringvirkninger lokalt. Ordningen er finansiert av Stiftelsen UNI og skal være en arena for kompetanseoverføring i tradisjonshåndverk. Moderne Markiser fikk også midler fra Kulturminnefondet. Vi her i Halden var veldig begeistret over at dette ble det første Husbruk-prosjektet!
Involvert i avgjørelser underveis Vi har erfart god dialog med hovedadministrasjonen gjennom hele prosessen og følt oss godt involvert. Foreningen lokalt bisto med en stor ryddedugnad for å tømme bygget. Her fikk vi komme med innspill underveis, blant annet til valg av løsning for andre etasje. En av våre medlemmer har tatt ned, renset og remontert det ikoniske skiltet. Vi har spilt inn ulike firmaer som ble benyttet og var involvert når det kom til valg av farger. Etter litt vurdering anbefalte vi i lokallaget å gå for en fargepalett som lå nært opptil den hvite og blå fargen som folk flest kjenner fra vår egen tid. Dette mente vi var riktig siden de gamle skiltene skulle opp igjen. Slik ble det, og fargene kler hverandre.
Tilbakemeldingene fra folk i Halden har vært overveldende positive. Noen mente riktignok at bygget burde vært bevart med forfallet som var; Moderne Markiser ble kjent som en byruin. Til syvende sist var bygget i så dårlig forfatning at dette ikke ville vært mulig. Etter restaureringen har vi hørt fra flere at dette var det riktige valget.
Vi i lokallaget har virkelig fått en ny giv av dette. Takket være positiv omtale har folk blitt mer kjent med oss gjennom lokalavisen. Med hjelp fra sentralt hold har vi avholdt kurs i vindus- og dørrestaurering, og nå har vi både utstyr og erfaring til å holde egne kurs – noe vi ikke hadde tenkt på tidligere!
Istandsettingen førte også til opprettelsen av et nytt lokallag i Østfold. To av deltakerne på vårt kurs i vindusrestaurering var fra Fredrikstad, og de lurte på hvorfor det ikke eksisterte et lokallag der. Resultatet var dannelsen av Fredrikstad og Hvaler lokallag i november i fjor. Den nyvalgte lederen er en av deltakerne.
Bygningsverndag og bakgårdsfest Lokallaget i Halden holder til i Konservativen som er nabobygget til Moderne Mar-
kiser. Bygningen rommer Norges eldste teatersal i andre etasje. Nærheten mellom bygningene var veldig nyttig da vi gjennomførte vår første bygningsverndag i september 2022. Vi hadde mange utstillere i bakgården som delte sin kunnskap og demonstrerte håndverksteknikker.
Samtidig holdt vi åpent hus i Moderne Markiser så folk kunne innom på besøk. Et medlem i lokallaget hadde til og med pop-up bruktbutikk i lokalet. Høsten 2023 arrangerte vi bakgårdsfest på gårdsplassen mellom Moderne Markiser og Konservativen for å feire fullføringen av istandsettingen. Feiringen var godt besøkt, og vi fikk mange hyggelige kommentarer om det ferdige resultatet.
For en vellykket avslutning det ble!
326 nye innmeldinger siden forrige Fortidsvern gikk i trykken. Det er fantastisk! Ved årsskiftet telte vi totalt 8113 medlemmer, og det er det høyeste antallet siden 1994. Takk til alle som nå har blitt med – og takk til alle som år etter år velger å fortsette å støtte arbeidet for bygningsarven.
AGDER
Marit Hektoen Moen
Pål Arne Eide
Jenny Gausemel Sørlie
Lars Olav Støve
Kjersti Jølle Bolstad
Torstein Eide
Kjetil Narvestad
Helen Kolshus Bull-Gjertsen
Bjørg Drevdal
John Richard Berglund
Paul Trygve Solberg
Geir Atle Olsen
Siri Skuggevik
Oddbjørn Bakke
Jan Ove Pedersen
Svein Olsen
Gunnar Fossland
Svein Skalvik
Sondre Larsen
Jonathan Wesley Sanders
Torgeir Neset
Drange snekkerverksted as
Inger Benda Jortveit
Inger Ekrem
Tone Hege Høglund
BUSKERUD
Harriet Helene Fjeldheim
Heidi Fallsen
Hendug Bygg AS v/Jan Egil Ruud
Audun Eken
Anne-Grete Wold Hennum
Nils Halvard Bråten
Kristiane Victoria Solumsmoen
Per Valset
Elisabeth Koren Bøle
Siv M C Dybedal
Tormod Rype
DEN TRØNDERSKE
Karsten König
William Einen
Monika Eriksen
Jori Lønseth
Lise-Lill Vestad
Lorenz Often
Tormod Overland
Kirsti Marie Hoem White
Henrik Giil Liisberg
Torstein Olav Eriksen
Sidsel Hay Wold
Mette Bye
Selma Kristiansen
Ragnhild Stølan Henriksen
Jo Olav Aa
Sigurd Svendsen
Svein Ivar Espås
Sofie Christoffersen Klokset
Simen Flaten Svisdal
Jøran Sundset
Eirik Moseid
Felix Sand Bore
Johan Einar Hustad
Ann Kristin Hybertsen
Yngve Olav Aartun
Sigrid Vadstein
Christina Mørk
Knut Nilsen Fosland
Tora Ellingsen
Rannveig Munkeby Arentz
Levi Frostad Nordseth Bjordal
Svein Johan Kolstad
Arve Ulrik Fjeldberg
Liv Kjønstad
Hilde Løvås
Eline Øinæs Eriksen
Simen Vedvik Swensen
Torunn Mikkelhaug
Sara Lindstedt
Geir Ove Steinvik
Henrik Crook Hummelsund
FINNMARK
Victoria Gonzalez
Randi Karlstrøm
HEDMARK
Arne Schrøder
Hege Wølner
Bjørn Øyjordet
Astrid Bruun
Martinus Hammenga
Naima Therese Eide Damberg
Jens Kristian Sørensen
Lars Henrik Løchen Brente
Ragnar Moholdt
Ida-Christel Siebke
Hanne Herrman
Eila Redesign AS
Embla Thorjussen Kulset
Arne Kr. Horten
Per Øystein Østensen
Peder Godvik
Gunn S Hvamstad
Arve Magne Hoel
Gunhild Kværness
HORDALAND
Jon Håkon Øen
Siri Hellesøy
Torgunn Tjore Almeland
Sigbjørn Rognebakke
Tor Magnus Mandelid
Karsten Skaldal
Jostein Kjerland
Torhild Kjerland Lienig
Stiftinga Bergsliminne
Berit Opheim
Helena Kjepso
Øystein Melve
Anders Flatlandsmo
Anne Strømsheim
Pål Svenheim
Geir Flatabø
Silje Solberg
Benedicte Sundsbø
Hilde Hauge
Anne Kristine Søvik
Vetle Forthun
Helene Isabelle Millan Eide
Marit Aamodt
Øystein Svalheim
Cecilie Wiese
Tora Lie Brunborg
Mona Grenasberg
Olav Reikerås
Kari Berle Nilsen
Torbjørn Sivertsen
Mads Andreas Pedersen
Isabel Sandvik Shepherd
Jacob Schroll
Johnny Lyngbø
MØRE OG ROMSDAL
Pål Henning Ilstad
Nina Hjelden Sætrang
Fredrik Bakkedal
Ragnhild Romundstad
Signe-Marie Skarstein
Geir Magne Rødal
Guri Utheim
Svein Arild Aae
Grete Moen
Øystein Ormbostad
NORDLAND
Emil Røisgård
Elias Blix Tunet
Alvhild Norheim
Johan K. Nilsen
Raine Nilsen
Frøydis J Sæther
Martin Vilhelmsson
Johan Jakobsen
Jon Egil Nilsen
OPPLAND
Håvard Brørby
Kathrine Briseid
Marta Prestesæter
Ørjan Kjærstad
Håkon Bakkene
Ola Tovmo
Anne Marit Lien Framnes
Tonette Eberspacher
Magnus Hauge Løge
Siv Sommerfelt Larsen
Ragnhild Aanes Hov
Tina Flensborg Kvamme
Jan Kristoffer Gulbrandsen
Jan Dokkehaugen
Jan Høiseth
Elisabeth Margrethe Giertsen
Halle
Marianne Eimstad Wold
OSLO OG AKERSHUS
Vidar Ormaasen
Jonas Kovdal Brænd
Susanne Flod
Anna Granqvist
Nora Louise Aartun
Carina Otilie Solberg
Martin Ronheim Jensen
Unni Glende
Wlodzimierz
Fomin-Krasnopolski
Kåre H. Skollerud
Linnea Bjørk
Søgnhild Østvold Vikene
Sidsel Greff Johansen
Roseanna Næshagen
Sivilarkitekt Giacomo Piero
Berner
Sigurd Fosby Livgard
Haldis Marie Morstøl
Marius Morstøl Jenssen
Stein Flatby
Kristian Haugland
Amund Gulden
Lise Lahn-Johannessen
Sveinung Vines Kvamme
Beboeraksjonen Nesodden
Niels Ange Aarsrud Fantini
Jonas Mjåvatn
Nanna Skjei
Ola Brattås
Marlis Eichholz
Kenneth Sydhagen
Silje Roysdatter Brustad-Lerberg
Dagne Sigrid Nordli
Torstein Owe
Therese Wiles
Lin Lønnqvist
Solveig Westrheim
Viktoria Wettergreen
Jan Andreassen
Inge Harsjøen
Jan Tore Holvik
Geir Ulfstein
Anne Guri Gunnerød
Hilde Nørskov Haukeland
Bente Neuenkirchen
Helle Berg Olsen
Test Testesen
Svein Harvang
Isabel Norevik Sande
Inger-Johanne Marheim
Lin Lønnqvist
Hjørdis Christine Spæren
Gry Soløy
Christen Vagle
Ann Coates
Anne Schäffer
Pål Erik Foss
Tove Kjellerød
Christian Riis
Ingunn Skår Mork
Espen Kiær
Benedicte Arentz
Frode Thorjussen
Rolf Fredrik Kveen
Pernille Bjørneseth
Stein Arne Eriksen
Ivan Lauridsen
Frode Gjertsen
Hege Fleisje
Bjarke Juhl
Sidsel Aass Bergland
Merete Østingsen
Aleksander Breiby Herseth
Katrine Støa
Jonas Nordby
Stine marie braenne olstad
Aurora Høystad Stavem
Aurora Høystad Stavem
Benedicte Marie Jensen
Tomas Donnelly
Ragnhild Nyeggen
Ulrik Alfted Hegnar
Fredrik Rognerud
Lise Vagle
Cecilie Meltzer
Maria Lovise Haugseth Troli
ROGALAND
Simen Egenæs Birkedal
Sigbjørn Tveitane
Roy Høibo
Stiftelsen UNI Gaustadalleen 21, 0349 OSLO
Telefon: 21 09 56 50 www.stiftelsen-uni.no
Vidar Evensen
RAMP AS
Svein Magne Olsen
Annika Hagen
Trine Elisabeth Danielsen
Kari Christensen
Øivind Thesen Godal
Emma Sofie
Drechsler-Torkelsen
Kristian Prestrud Astad
Kjersti Jørgensen
Elin Knudsen
SOGN OG FJORDANE
Cathrine Charlotte Osland
Hellesen
Liv Norunn Hamre
Marte Tørud Håland
Hilde Almås
Ann-Kristin Førde
Jeltje Jongstra
Jorunn Ødegård
Hanna Lie Bakken
Anders Espeset
Edel Berg
TELEMARK
Vidar Moen
Nickolai Markussen Sørbø
Hilde og Torstein Bøen
Byggmester Morten Moland
Hans Petter Musum
Per Arne Vågsland
Mona Helen Haugan
Ruben Krokstrand
Johannes Skogen Håberg
Jorunn Løkamoen Kaasa
Jørn Kaasa
Bjørn Aase
Sophie Irgens
Sven Halstensen
Markus Ingretsen
Eline Maria Reuser
Elin Helene Normann
Trond Arild Pedersen
Liv Sandvik Jakobsen
Magnus Sandvik
Irina Telnes
Baard Gonsholt
Øystein Røsvik
Emma Elise Ødegaard
TROMS
Per Kuttainen Ylimattil Fyhn
Bjørn-Eirik Johannessen
Tom Willeng Strøm
Knut Arne Grosås
Kristian Angen
VESTFOLD
Hans Olav Vestlie
Trine Lindhagen
Hilde Sund Askerud
Torhild Hallre
ØSTFOLD
Therese Bye
Odd Ivar Halvorsrud
Bjørn Antonsen
Marit Pedersen
Pål Johannesen
Kari Forsberg Andersen
Gunhild Moen
Jens Frøne
Marius L-S. Sandli-Ødegaard
Espen Sørås.
Claes Christiansen
Grete Bjerke
Michael Zetterlund
UTLAND
Stein Larsen
Bente Gundersen
Hvert år deler Stiftelsen UNI ut ca. 30 millioner kroner til verneverdige prosjekter. Styret imøteser søknader som faller inn under stiftelsens formålsbestemmelse.
Stiftelsen UNI behandler søknader løpende gjennom hele året.
Stiftelsen UNI har som ideelt formål å fremme allmennyttig virksomhet innen skade- og miljøvern, for å bidra til en trygg utvikling i det norske samfunn. Stiftelsens bidrag skal i første rekke være økonomisk støtte til prosjekter og påskjønnelse til institusjoner og enkeltpersoner.
NYVALGT STYRE: Fra venstre Lars Gunnar Veum (nestleder), Thomas Sandvik Jakobsen (leder), Kjetil Hølland, Liv Sandvik Jakobsen, David Hauer, Håkon Fjågesund, Ellen Nordstoga måtte reise før bilde ble tatt. Bak ser du Stålekleivloftet på Uppistog Vindlaus, ein del av Vest-Telemark Museum i Eidsborg.
Aktive lokallag er selve bærebjelken i Fortidsminneforeningen. Det er der aktiviteten foregår, med kurs, vernekamp, dugnader på eiendommene våre, byvandringer, bygningsverndager og mye mer. Gledelig er det derfor at vi får stadig flere.
I fjor fikk vi lokallagene Nesodden i Oslo og Akershus avdeling og Fredrikstad og Hvaler i Østfold avdeling. I 2024 har det allerede vært stiftelsesmøter for tre nye lokallag: Røst i Nordland avdeling, Hardanger i Hordaland avdeling og Vest-Telemark i Telemark avdeling.
Sistnevnte ble en realitet 11. februar, med nesten 40 oppmøtte til åpent møte og med følgende ambisjoner: «Me håpar på eit lokallag med eit positivt fokus som engasjerar og inspirerar. Me ynskjer å vera synlege i alle kommunane i VestTelemark. Styret vil jobbe for å få til medlemsmøte og me vil skipa til turar til interessante og inspirerande tun og menneske. Me ynskjer eit lokallag tilrettelagd for barnefamiliar, så alle kan vera med. Om du har noko å melde frå ditt nærmiljø så ynskjer me at du seier ifrå.»
Lykke til med arbeidet!
ØSTFOLD
Leder: Jens Bakke
Telefon: 993 54 286
E-post: jens.bakke@idd.no
Indre Østfold
Halden
Sarpsborg og Rakkestad
Fredrikstad og Hvaler
OSLO OG AKERSHUS
Styreleder: Kristoffer Andersen
Leder: Elin Hallberg
Telefon: 97 00 58 58
E-post: oslo-akershus@ fortidsminneforeningen.no
Oslo og omegn
Bærum
Romerike
Nittedal og Hakadal
Nesodden
HEDMARK
Leder: Bianca Wessel
Telefon: 936 58 859
E-post: hedmark@fortidsminneforeningen.no
Hedmarken
Nord-Østerdalen
Solør-Odal
Trysil og Engerdal
Sør-Østerdal
BUSKERUD
Leder: Helge Skinnes
Telefon: 901 93 148
E-post: buskerud@fortidsminneforeningen.no
Ringerike
Drammen og omegn
Kongsberg og Numedal
Hallingdal
VESTFOLD
Leder: Odd Hjort-Sørensen
Telefon: 415 29 439
E-post: vestfold@fortidsminneforeningen.no
Sandefjord
Leder: Else M. Skau
Telefon: 918 67 083
E-post: telemark@fortidsminneforeningen.no
Vest-Telemark
Leder: Anne Marit Noraker
Telefon: 91103969
oppland@fortidsminneforeningen.no
Norddalen
Sør-Gudbrandsdal
Verne-Vøla
Vestoppland
Leder: Karl Ragnar Gjertsen
Telefon: 928 09 662
E-post: agder@fortidsminneforeningen.no Kristiansand og omegn
Flekkefjord og omegn
Aust-Agder
Farsund
Leder: Grete Holmboe
Telefon: 480 01 359
E-post: rogaland@fortidsminneforeningen.no
Haugalandet
Jæren
Stavanger
Ryfylke
Dalane
Daglig leder: Ida Pettersen
Telefon: 944 53 696
E-post: hordaland@fortidsminneforeningen.no
Bergen
Bjørnafjorden
Lysøens Venner
Voss
Fana og Ytrebygda
Årstad
Hardanger
SOGN OG FJORDANE
Leder: Thomas Bech
Daglig leder: Edel Berg
Telefon: 401 55 971
E-post: sognogfjordane@ fortidsminneforeningen.no
Fjordane lokallag
Sogn lokallag
Savner du et lokallag i ditt område? Vil du bidra til oppstart?
Ta kontakt med organisasjonssekretær Ingunn Emdal på ingunn@fortidsminneforeningen.no / 23 31 70 70 eller din fylkesleder.
MØRE OG ROMSDAL
Leder: Toril Røsand
E-post: toril.rosand@neasonline.no
Sunnmøre
Romsdal
Nordmøre
DEN TRØNDERSKE AVDELING
Styreleder: Johan Helberg
Leder: Merethe Skjelfjord Kristiansen
Telefon: 959 35 568
E-post: dentronderske@ fortidsminneforeningen.no
Trondheim og Omegn
Den Gamle Bergstad
Steinvikholms venner
Orkdal og omegn
Leksvik
Inderøy
Sparbyggja
Namdal
Frosta
Sør-Innherred
Leder: Arnstein Brekke
Telefon: 90976119
E-post: nordland@fortidsminneforeningen.no
Rana
Salten
Vesterålen
Sør-Helgeland
Røst
Leder: Lill-Karin Elvestad
Telefon: 913 77 490
E-post: troms@fortidsminneforeningen.no
Tromsø og omegn
Harstad og omegn
Leder: Lene R. Edvardsen
Telefon: 992 93 314
E-post: finnmark@fortidsminneforeningen.no
Se vår hjemmeside www.fortidsminneforeningen.no eller ring hovedadministrasjonen 23 31 70 70 for kontaktinformasjon til lokallagene.
Av Trude Knutzen Knagenhjelm Styreleder i Fortidsminneforeningen
Gamle hus er en ressurs. Det er det stadig flere som innser, takket være erkjennelsen av at gjenbruk og sirkulærøkonomi er helt sentralt når natur- og klimakrisen skal løses.
Arealplanlegging er i vinden som aldri før. Som følge av NRKserien «Oppsynsmannen» med Bård Tufte Johansen og reportasjen «Norge i rødt, hvitt og grått» går det nå en bølge av engasjement blant folk for naturkrisa vi står overfor. Og blant de mange tiltakene som vil være nødvendige for å reversere det massive tapet av natur, er det å ta hensyn til natur i all arealplanlegging. Stikkord som sirkularitet og bærekraft går igjen i debatten.
Trass i et nokså dystert bakteppe harmonerer dette bra med bygningsvernet og tradisjonshåndverket, og bygger oppunder kulturen og et av de viktige budskapene i kulturminnevernet. For nettopp det å ta vare på gamle hus som en ressurs som skal vare lenge og kunne repareres, handler jo nettopp om sirkulærøkonomi.
Den mest lavt-hengende frukten
I forrige Fortidsvern så vi flere gode eksempler på nettopp dette. Hvor gøy og inspirerende er det ikke å lese om gjenreisningshuset på Kvitnes som luktet mugg da eierne kjøpte det, men som nå har blitt en kjempefin feriebolig.
Og ikke minst saken om Vestregata 71 i Tromsø, der kommunen hadde gitt tommel opp for riving, men som nå er forvandlet til en knallfin familiebolig etter at eieren har satt det i stand etter prinsippet om bærekraftig bygningsvern.
«En sirkulær økonomi innebærer at det vi produserer må tære mindre på jordas ressursgrunnlag», skriver Regjeringen på sine nettsider. Når byggenæringen, slik det er nå, står for en fjerdedel av råvareforbruket og avfallet i Norge, og der standarden til nå har vært å bruke helt nye materialer til bygging, kan jeg ikke se annet enn at gjenbruk av gamle hus må være den mest lavt-hengende frukten.
Blir vi samtidig bedre på å utdanne fagfolk som mestrer de gamle håndverkene, kan vi også forlenge levetiden til de gamle husene gjennom vedlikehold.
Vi må fortsette å opplyse
For mange av oss som lenge har engasjert oss i bygningsvern og stedsutvikling er dette temmelig opplagt, på samme måte som naturvitere gjerne kan synes at NRK slår inn åpne dører i sin nye serie. Men kanskje bør vi tenke at dette ikke er så opp i dagen
for folk flest, og forsøke å formidle budskapet om fordelene med gamle hus enda tydeligere?
At vårt eget prosjekt, Lys i gamle hus, får stadig flere følgere i sosiale medier viser en stadig økende interesse. La oss alle være oppsynsmenn og få med oss mange flere på laget for å ta vare på de gamle husene til glede for naturen, klimaet og kulturarven.
Formålsparagrafen vår har vært den samme siden starten i 1844, selv om ordlyden har modernisert seg. I dag, 180 år senere, er den mer aktuell enn noensinne:
«Fortidsminneforeningen, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, har som formål å arbeide for bevaring av vårt lands verneverdige kulturminner, samt å skape allmenn forståelse for verdien av disse.»
Blir vi samtidig bedre på å utdanne fagfolk som mestrer de gamle håndverkene, kan vi også forlenge levetiden til de gamle husene gjennom vedlikehold.
Besøk Uvdal stavkirke og Nore og Uvdal bygdetun i påsken!
Åpent i påskeuka: 25., 26., og 27. mars 2024 kl. 11.00–16.00
Stavkirken er åpen for omvisning.
Kafeen er åpen for salg av kling, kaffe og varm sjokolade.
Velkommen!