“Stavlegje”
12
10
7
30
8
9
10
8
8
15
17
10
14
10
9
10
15
3
16
41
9
15
18
9
13
10
10
8
15
7
10
9
45
30
9
21 10
Diagrammet viser skala på omkringliggende bygninger (i meter) og bevegelsesmønster mellom verdensarvsenteret og stavkirken
Verdensarvsenteret sett fra veien over Intensjoner og overordnet grep
Urnes stavkirke
Parallelle fasader På tvers av terrenget
Urnes stavkirke som volum, er en ganske liten kirke, men den oppleves likevel mektig og stor. Mye av dette skyldes måten kirken er plassert inn i situasjonen på. Kirken ligger på det høyeste punktet av en skrånende bakke, med fjellveggen bak seg og med vidt utsyn over fjorden og landskapsrommet. Det ligger ingen bygninger bak kirken og den ligger omsluttet og beskyttet av sin egen innhegnede kirkegård. Portal
Verdensarvsenter
Tomten for det nye bygget er plassert ved ankomsten til Ornes, i god avstand fra stavkirken. Det nye verdensarvsenterets oppgave er å
skulle fungere som inngangsporten til området og til Urnes stavkirke. Bygningen skal tilføre kvaliteter, men først og fremst bidra til å forsterke de som allerede er der. Urnes stavkirke skal fortsatt være det viktigste landemerket, og verdensarvsenteret skal ha en nedtonet framtoning i fjordlandskapet.
med stavkirkens fasade. Senterets gavl mot vannet forholder seg til de omkringliggende proporsjoner og fremstår slank og lite dominerende i kulturlandskapet. Dette for å underlegge seg omgivelsenes skala og løfte frem kirken som stedets hovedrolleinnehaver. Eplehagen
Fra fjorden Med dette som utgangspunkt har vi foreslått et bygg som i volum og materialitet søker å tilpasse seg skalaen til bygningene i bygda. En hovedregel er at bygningsvolumenes fasade ut mot fjorden ikke overstiger en bredde på 10 meter med noen få unntak. Den nye bygningen er plassert på tvers av terrenget, parallelt
De lengste fasadene på det nye bygget peker, på den ene siden mot eplehagen, og på den andre siden mot adkomst og parkering. På disse sidene tåler omgivelsene bedre en større flate fordi man her ikke får den samme fjernvirkningen av bygget. Når den besøkende kommer ned etter å ha vært i kirken møtes man ikke av et stort volum, men av et nytt gulv som sømløst
danner en kontinuitet i landskapsrommet, ved å ligge i samme nivå som veien. Dette gulvet er bygningens tak. Taket tenkes delvis beplantet med lokale urter og vekster knyttet til det historiske matauke, hvor den besøkende kan lære mer om kulturlandskapet. Epletrær skal plantes helt ut til nordspissen av tomta og delvis under den utkragede delen av bygget. Tilkomsten av flere trær og det nye taket blir en kontinuitet av «Urneshagen».